Det er et velkjent faktum at dersom man ferdes i et ukjent landskap med et kart som ikke stemmer med terrenget så vil man gå seg bort og ikke finne veien dit man skal. Tilsvarende, hvis man skal løse et problem må man først forstå problemet før man kan finne løsningen. Dvs. at man må ha en korrekt teori om årsaken til problemet før man kan løse det. Baserer man sine løsningsforsøk på en feil teori om årsaken til problemene, vil løsningsforsøkene kanskje gjøre problemene enda større.
Vi kom til å tenke på dette velkjente poenget da vi for noen dager siden enda en gang fikk høre om et forsøk på å redusere kriminaliteten, et forsøk som politiet i Oslo forsøker å gjennomføre.
Vi hørte først om saken i TV2-nyhetene, og vi henviser til den tilhørende artikkelen på TV2s nettside.
Først konstaterer artikkelen at det er «rekordmange unge kriminelle i Oslo. Det er rekordmange unge gjengangere i hovedstaden», og så beskrives løsningsforslaget slik: «Nå ønsker politimesteren å tvinge de verste ungdomskriminelle til å motta hjelp».
Vi gir noe mer bakgrunn før vi går videre: « … Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere som anmeldes gjentatte ganger, på tross av fjorårets innsats mot de ungdomskriminelle miljøene. Oslo politidistrikt har nå registrert 182 unge gjengangere i Oslo kommune. Teller man med hele politidistriktet er tallet 197. I 2017 var tallet 151. Unge gjengangere er ungdom mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av et år.»
Det er altså et betydelig antall unge kriminelle som gjennomfører et stort antall forbrytelser: innbrudd, ran, overfall, etc. Dersom disse gjerningsmennene ikke hadde fått anledning til å begå disse forbrytelsene ville deres ofre blitt spart for de forferdelige opplevelsene det er å bli utsatt for en forbrytelse: å bli overfalt må være en grusom opplevelse som kan prege en og gi en plager for resten av livet, og det å bli utsatt for innbrudd og få sitt hjem delvis ødelagt og bli fratatt kjære eiendeler må være grusomt. Det finnes også verre forbrytelser enn disse – voldtekt, drap, tortur – men det ser ut til at disse unge gjerningsmennene ikke har begått slike ting i stor grad. Men kanskje noen av dem vi gjøre slike ting senere i sin forbryterkarriere dersom de ikke stoppes – det er jo slik at forbrytere begynner i det små, de begynner med mindre alvorlige forbrytelser, og så begår de stadig mer alvorlige forbrytelser etter hvert som de blir mer hardbarket og avstumpet.
Hva skal man gjøre med unge lovbrytere? Nå er vi ikke absolutt imot at man i enkelte tilfeller skal kunne vise en viss mildhet mot unge førstegangsforbrytere: de kan ha blitt lurt av mer erfarne forbrytere til å gjøre noe galt uten helt selv å forstå hvor galt det de gjør er – selv om alle som er 12-14 år eller eldre må forstå at det er galt å stjele, rane og å overfalle noen.
Men hva skal man da gjøre med ungdommer som er fra ca 14-15 år og som begår tyverier o.l.? Dette avhenger av hvordan man ser på dem. Er de kriminelle forvillede sjeler som trenger hjelp, støtte og omsorg, eller er de onde mennesker som liker å plage andre, som ikke bryr seg om den skade og ulykke de påføre sine ofre, som ikke bryr seg om de som rammes av deres kriminalitet?
De siste tiår er det det første synet som har dominert, noe som kommer tydelig til uttrykk i begrepet «kriminalomsorg». Før dette var det dominerende synet at de kriminelle fortjente å straffes, men nå har i lang tid den dominerende oppfatningen vært at det de kriminelle trenger og fortjener er «omsorg».
Og hva har dette ført til mht. utviklingen av kriminalitet?
SSBs historiske statistikk viser at antall etterforskede forbrytelser i 1952 var 27 172, mens i 1992 var antallet 234 992, som er innpå en tidobling. Den mildere holdningen, som bla, innebar kortere straffer, har altså ikke ført til redusert kriminalitet. Den som var den mest markante talsmannen for denne overgangen, som vi for enkelhets skyld kan kalle en overgang fra en streng til en mild kriminalpolitikk, var Inger Louise Valle (Ap), som var justisminister i perioden 1973-79. Men hun var ikke alene, og overgangen skjedde ikke over natten, overgangen fra mild til streng kriminalpolitikk, overgangen fra straff til omsorg, skjedde gradvis over en lengre periode. Denne omleggingen hadde også full tverrpolitisk oppslutning. Poenget her er dog at dette, som vi ser av statistikken, ikke førte til at det ble færre kriminelle eller færre forbrytelser. (Ja, det kan være andre medvirkende grunner til at kriminaliteten økte i denne perioden, f.eks. befolkningsvekst, men Norges befolkning ble ikke tidoblet fra 1956 til 1992.) den historiske statistikken vi siterte over slutter i 1992, men økningen kriminaliteten har bare fortsatt. For 2014 var antallet etterforskede forbrytelser kommet opp i hele 349 325.
Men dette er etterforskede lovbrudd, ikke antall forbrytelser. Det er antagelig store mørketall her: mange forbrytelser blir ikke anmeldt – mange ofre ser ikke noen vits i å anmelde; politet gjør jo ikke noe med saken deres allikevel. Muligens er det også et betydelig antall forbrytelser som ikke blir etterforsket. Og dersom en person blir anmeldt for 50 innbrudd – teller dette da som én forbrytelse eller 50?
Poenget er altså at endringen i synet på og behandlingen av de kriminelle ikke har ført til noe reduksjon i kriminalitet – og da kan man spørre seg om endringen har vært nyttig eller ikke.
Og hva er det man betrakter som nyttig her? Hva er formålet med straff? Vi vil bare kort si til dette at det primære formålet med straff er å yte rettferdighet. Sekundært er formålet å være individ- og allmennpreventivt.
Som sagt, å bli utsatt for noe kriminelt er forferdelig, og kriminalitet må reduseres til så nær null som overhode mulig. Lever du i et samfunn med nærmest null kriminalitet betyr at du aldri vil risikere å bli overfalt når du er en tur ute på byen, at du aldri vil komme hjem og finne at huset ditt er blitt utsatt for innbrudd, at du aldri kommer ut en morgen og ser at bilen din er oppbrent, at din butikk aldri vil bli utsatt for tyverier, at ingen stjeler identiteten din eller forsøker å presse deg for penger på Internett ved å true med å offentliggjøre personlige bilder, e.l.
Hvordan er det mulig? Politiet har de ressurser som trengs for å få til dette, men dessverre brukes svært mye av dette på såkalt narkotikakriminalitet. Dersom narkotika legaliseres vil en enorm kapasitet i politi, domstoler og fengsler bli frigjort til å bekjempe reell kriminalitet (som altså er tyveri, innbrudd, ran, overfall, voldtekt, svindel, utpressing, hærverk, drap, etc.).
Ofte hører vi i nyhetssendinger at «gjerningsmannen er en gammel kjenning av politiet» eller politiet etter et ran undersøker mistenkte «som tilhører et kjent ransmiljø». Men dette bety at personer som har begått en rekke kriminelle handlinger er på frifot og fortsatt kan være mistenkte i alvorlige saker – det ser altså ut som om den omsorgen og behandlingen de fikk mens de var innsatt ikke har hjulpet i neveverdig grad.
Nå er det også kommet en nytt fenomen, eller et fenomen som pressen tidligere ikke har brydd seg med skrive om: politifolk trues av løslatte kriminelle når de ikke er på jobb. Document forteller dette om en sak som er hentet fra Danmark, men det er ingen grunn til å tro at tilsvarende ting ikke skjer her: Det fortelles at bander «nå oppsøker politifolk på fritiden for å skremme dem. En politimann satt i t-banen sammen med kjæresten da en mann kommer inn og setter seg rett ovenfor dem og nistirrer på ham. Han følger etter dem ut av vognen, dytter borti politimannen og sier: -Vi vet hvor du bor».
Vårt syn er at kriminelle i all hovedsak er onde mennesker som liker å plage andre og som ikke bryr seg om, eller endog gleder seg, over den skade de påfører sine ofre. (Nå kan kriminelle handlinger klassifiseres etter grader av alvorlighet, og begrepet «ond» passer ikke på alle forbrytere: en som nasker er ikke like ond som en torturist og drapsmann. På engelsk finner man begreper som klart viser den nyansering som man kan ha behov for her: en person kan være «bad» eller «mean» eller «wicked», eller «evil».) Ja, de burde fra de var barn blitt lært opp til å bli anstendige mennesker som ikke begår forbrytelser, men i enkelte tilfeller vil denne oppdragelsen ikke være god nok, eller barnet vil allikevel kunne vokse opp til å bli en dårlig person. Slik oppdragelse burde skje i familien, men er i de siste årene i stor grad overlatt til barnehagene, og barnehagene er ikke i stand til å utføre denne viktige og ressurskrevende oppgave like godt som en god familie kan. I så fall, dersom han (de fleste kriminelle er menn) velger å bli kriminell, er det ikke annet å gjøre enn å sette vedkommende i fengsel slik at han ikke kan begå innbrudd og ran og denslags mens han eller hun sitter i fengsel. Og dersom fengselsstraffen er lang vil vedkommende ikke utføre kriminelle handlinger i en lang periode. Det er en god ting, selv om den er nokså usynlig – man kan liksom ikke beregne antall forbrytelser som ikke er skjedd.
Dette synet har som grunnleggende forutsetning at statens oppgave er å beskytte borgernes frihet og eiendom. Dagens syn på staten er annerledes. Dagens syn er at staten skal fungere som en slags reserveforeldre, og at den for å kunne gjøre dette skal kunne krenke borgernes frihet og eiendom i den grad og det omfang den måtte ønske (ingen av de store partiene ønsker å begrense statens makt; tvert imot utvides denne makten for hver dag som går). At dette ikke fungerer særlig godt er noe enhver som åpner øynene kan se, og ikke bare i kriminalstatistikken.
Hvis vi går tilbake til det som var oppslaget på TV2 så handlet dette om at politet vil redusere kriminaliteten hos et betydelig antall gjengangere ved å tilby dem hjelp. Disse kriminelle motsetter seg å motta slik hjelp, og da er politiets forslag at de skal tvinges til å motta hjelp. Dette er så vanvittig tullete at man ikke vet om man skal le eller gråte. De som går inn for dette er så forstokkede i sin manglende virkelighetskontakt at man kan lure på om de er riktig vel bevart.
Vi mener altså at kriminelle skal straffes, og at de skal straffes strengt, dvs. idømmes lange fengselsstraffer. De som dømmes for la oss si tredje gang skal idømmes så lang straff at han når han slipper ut ikke lenger har energi til å bedrive kriminalitet.
La oss før vi avslutter svare på følgende spørsmål: Er det ikke umenneskelig å sette forbrytere i fengsel? Nei, det som er umenneskelig er å la kriminelle gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere og plage fredelige folk.
La oss også ha sagt at det syn at kriminelle ikke er onde som fortjener straff, men er forvillede sjeler som trenger hjelp bunner i et feilaktig menneskesyn og en etikk som oppfordrer til selvoppofrelse som det moralske ideal. Denne etikkens fremste talsmann er Jesus, som som kjent sa følgende: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham». Denne etikken legger også langt større vekt på tilgivelse heller en rettferdighet: tilgivelse innebærer at man ikke skal bry seg nevneverdig om onde handlinger som man er blitt utsatt for. (Rettferdighet betyr at man skal behandle personer slik de gjør seg fortjent til ved egne valg.) Denne dominerende etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.
Det som Jesus sier har vi alle hørt gjentatte ganger på skolen, i kirken og alle andre steder hvor etikk diskuteres, og alle setter dette opp som et ideal. Men en av de mest skadelige tingene dette idealet fører til i praksis er en voksende kriminalitet.
Vi avslutter med følgende helt ferske nyhetsoppslag (fra TV2 søndag 10/2): Antall angrep med kniv i Oslo har økt sterkt de siste årene: «Ifølge rapporten «Anmeldt kriminalitet i Oslo politidistrikt, 2018» ble det anmeldt 179 knivtrussel-saker i 2013. I 2018 hadde tallet steget til 240. Det er en økning på 34,1 prosent.» Og hvordan skal politet få en slutt på dette? «– Hvis man blir tatt mer enn én gang i løpet av seks måneder, vurderer politiet pågripelse og varetektsfengsling. En normal påstand i retten vil være 45 dager ubetinget fengsel». Dette er ikke så mye strengere enn en forsiktig dask på lanken og en skjennepreken! Det er ikke det minste rart at kriminaliteten øker!
https://www.tv2.no/nyheter/10394850/
https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt