Halvor Foslis bok om masseinnvandringen til Norge 

Sosiolog Halvor Foslis bok har undertittelen Norge i masseinnvandringens tid, og den er en stor og viktig bok. I den finner leseren praktisk talt alle fakta og argumenter som kan og bør tillegges vekt i den pågående debatt om innvandringen og dens konsekvenser (med et par viktige unntak som jeg kommer til). 

Fosli tar opp et enormt antall problemer som i den vanlige debatt tilskrives innvandringen, men han er såpass innsiktsfull og fair at han også 1) konstaterer at den egentlige utfordringen er islam, og 2) han nevner, men kun såvidt, det som er den eneste reelle løsningen på problemene.

Bokens hovedtittel er Mot nasjonalt sammenbrudd, og det er bokens tema: slik Norge (og alle andre vestlige land) er organisert, vil dagens, og de siste tiårs, innvandring føre til et samfunnsmessig sammenbrudd. Fosli sier rett ut at velferdsstaten ikke er bærekraftig med den innvandringspolitikken som er blitt ført de siste tiår, og at denne politikken fortsatt føres. Som sagt, boken er stappfull av fakta og argumenter som viser dette i en overbevisende grad.  

Jeg skal her dog ikke anmelde boken, jeg skal kun kommentere noen meget få av de mange viktige poengene som Fosli diskuterer. 

ISLAM

Fosli forstår selvsagt at det er islam som er det store problemet. Muslimer som kommer til Vesten vil i langt mindre grad enn andre innvandrere integreres i de sekulære samfunn de kommer til; de vil beholde sin religion, en religion som i detalj foreskriver hvordan dens tilhengere skal leve inkludert hvem de skal omgås, hvilke jobber de kan ta, hvilke meninger de skal ha om viktige spørsmål, etc. Men siden det er svært mye som er tillatt i Norge og i Vesten som muslimer finner uakseptabelt, vil dette føre til gnisninger. Fosli siterer en informant som beskriver dette slik: «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse» (s. 95).

Et annet sitat: «En psykolog i femtiårene sa det slik: «Hvis det er noe som bekymrer meg, er det at muslimer ikke vil være venner med ikke-muslimer»» (s. 338).

Ja, det finnes reformvennlige muslimer, men de vil ikke kunne få betydelig innflydelse. Fosli sier dette om reformvennlige muslimer som åpenbart tror at de kan reformere islam: «Konvertitter [til islam] som Lena Larsen og Linda Noor er både som norske og som kvinner lettvektere, og har selvsagt ingen mulighet til å definere islam globalt. Når de allikevel fronter en humanistisk islam må vi andre skjønne at dette er et lite lokalt revynummer, ikke en oppsetning på hovedscenen» (s. 223).    

Fosli siterer en fiktiv samtale om bakgrunnen for islams styrke: «Jo mer jeg lærer om islam, jo mindre synes jeg om den. Uflaks med den oljen. Hvis ikke hadde de sittet på kamelene sine…» (s. 211). Foslis poeng her er at araberne er rike pga. oljen som ble funnet i områder som i dag utgjør land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Kuwait, etc. Inntektene fra oljen benyttes av regimene i disse landene til å finansiere et overdådig luksusliv for eliten, og for å spre islam over hele verden. Hvis disse landene ikke hadde hatt denne enorme kapitalen ville denne spredningen ikke ha kunnet skje. Fosli nevner dog ikke det viktigste poenget: denne oljen ble funnet og utvunnet av vestlige oljeselskaper, og oljen var derfor disse selskapenes eiendom. Dessverre lot disse selskapene, og regjeringene i de landene som disse selskapene hørte hjemme i, arabiske sjeiker ekspropriere denne oljen. Grunnen til at disse arabiske landene er blitt rike på olje er altså at de stjal den, og at de som ble frastjålet den, fant seg i det. De som lot set bestjele lyttet til bla. Jesus, som som kjent sa følgende: «Vil noen ta skjorten din, la ham få kappen også», og til andre tenkere som forfektet den samme altruistiske etikken. Hadde de vestlige regjeringene beskyttet oljeselskapenes eiendomsrett ville denne kapitalen bli brukt til å heve velstanden i alle land som respekterte eiendomsretten, og ikke, som i dag, til å spre en før-middelaldersk ideologi som vil ødelegge all sivilisasjon og all velstand.   

Fosli konstaterer som et uomtvistelig faktum at islams stilling i Norge er blitt sterkere de siste årene, og det er unødvendig å gjengi eksempler som bekrefter dette; de er overalt. Men jeg vil her benytte anledningen til å fortelle om et eksempel som hører med her, men som jeg aldri har sett omtalt noe sted i den heldigvis stadig voksende litteraturen som omtaler islams økende innflydelse i Norge og i Vesten. I årene omkring 1990 arrangerte en gruppe diskusjonsglade og beleste unge menn hver lørdag formiddag en standsaksjon på Egertorget i Oslo. Gruppen gikk under navnet Hedningesamfunnet, og de så det som sin oppgave å kritisere kristendommen. De delte ut brosjyrer og andre trykksaker med titler som «Kristendummen», de solgte tegneserier som gjorde narr av Jesus, og de diskuterte med alle som hadde lyst. De morsomste diskusjonene foregikk mellom hedningene og de mer bokstavtro kristne; da ble det alltid temperatur i diskusjonene, og hedningene ble lovet at de ville komme til å tilbringe evigheten på et svært varmt sted. Diskusjonene var alltid fredelige og egentlig ganske godmodige, og ingen ble virkelige uvenner. Dette var lite annet enn et hyggelig og berikende innslag i bybildet. Men så begynte det å komme muslimer til Norge, og det ble flere og flere av dem. De godmodige norske hedningene tenkte da, naturlig nok, at de burde utvide sin målgruppe fra bare kristne til også å inkludere muslimer. Så de satte seg inn i Koranen og Hadith, de laget noe materiale med kritikk av islam, og så frem til å diskutere med muslimer lørdagene fremover. (Senere ble det fra dette miljøet utgitt en bok med tittelen Allahs lille brune, en samling groteske sitater fra Koranen og Hadith.) Men dette varte ikke lenge, praktisk talt med en gang etter at de begynte å kritisere islam kom det så mange trusler om vold mot hedningene fra tilhengerne av fredens religion at Hedningsamfunnet måtte gi opp sine forsøk på å diskutere med dem. Dette hyggelige innslaget i bybildet i Oslo ble altså avsluttet pga. trusler om vold fra muslimer. Dette er enda et eksempel på at der islam blir sterkere blir friheten mindre. (En av mine bekjente var involvert i Hedningsesamfunnet, og det var han som fortalte meg om denne utviklingen.)   

Et av kapitlene i Foslis bok heter «Sammenstøtet mellom islam og Europa» og det er ikke overraskende bokens lengste kapittel.  

GENERELT 

Fosli diskuterer så og si alle problemer som gjerne knyttes til dagens innvandring. Noen sitater: «Et rikt land som mer eller mindre går over fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn, kan ikke invitere inn hundretusenvis av ordinære eller funksjonelle analfabeter. Det ender med at disse slåss mot de som faller igjennom i kunnskapssamfunnet. Det ender, for å si det stygt, i at alle opptrer som kjøtere. Som krangler om de beina som samfunnet slenger til dem» (s. 245).    

Det er satt i verk en rekke offentlige tiltak for å integrere innvandrerne: «[Erfaringer fra] Malmö viser at 40 år med milliardsatsing på mangfold og inkludering bare har utvidet de sosiale problemene og inkluderingen» (s. 256).   

«Migrasjonen til Europa fra Asia og Afrika fører til et voldsomt press på mottakslandene, på mange nivå: på alle de vanlige lønnsmottakerne …. som er tynget ned av skatter og avgifter, pensjonister som lever under fattigdomsgrensen, [samtidig som mange innvandrere lever godt på offentlige trygder og en betydelig andel av den opprinnelige befolkningen ender opp som ofre for kriminalitet, f.eks.] britiske skolejenter i ressursfattige familier som ender som offer for organisert neddoping og voldtekter. Innvandringen har i sine verste konsekvenser ganske riktig karakter av omvendt kolonisering» (s. 278).

Men også ressurssterke mennesker kommer til Europa: «Det er et brain drain fra fattige, mislykkede land til rike land, satt i system. De som bør lede an i utviklingen av egne land, flyttes [av hjelpeorganisasjoner] til nye liv i Vesten … De virkelig heltene er [ikke de som flytter til Vesten, men] unge menn og kvinner som har råd til å søke lykken i Vesten, men som velger å bli … for å bygge landet» (s. 283).         

Innvandringen til Norge koster enorme beløp. «Perspektivmeldingen legger til grunn at hver flyktning over livsløpet koster minst seks millioner. Siden 2012 har Norge tatt imot 114 000 flyktninger og familiegjenforente og pådratt oss statsfinansielle forpliktelser på rundt tusen milliarder kroner …» (s. 364). Beregninger viser at av statsbudsjettet brukes ca 250 mrd kr hvert år på innvandrere (inkludert flyktninger og asylsøkere); noe som er mer enn 1/6 av statsbudsjettet, som  i år er på ca 1400 mrd kr. Pga. inntektene fra oljevirksomheten (som er en indirekte beskatning av de som bruker oljen, dvs. på de som bruker olje og bensin til transport, til oppvarming, etc.), kan staten bare hente inn disse pengene fra oljeinntektene. Dette gjelder oljelandet Norge; andre land som ikke har olje tar opp lån og blir mer og mer forgjeldet. Men også kommunene får store utgifter pga. innvandringen (det er kommunene som etter statlige pålegg må tilby mange av de goder som staten har bestemt at innvandrerne skal ha tilgang til), og kommunene kan ikke bare hente inn oljepenger; kommunene må ta opp lån. Mange kommuner har da etter hvert fått kolossal gjeld. 

Jon Hustad skrev dette om kommunenes gjeld i Dag og Tid 16/8-19: «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. [fordi kommunene fikk ytterligere overføringer fra staten ] …. I 2000 hadde kommunane totale inntekter på 224 milliardar. I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene. Korkje eldrebylgja eller fødselstal kan forklara utviklinga. Nordmenn får stadig færre born, og det har vore ein samla nedgang av personar på over 80 år i denne perioden, sidan nordmenn fekk få born i den vanskelege mellomkrigstida. No byrjar derimot talet på eldre å stiga kraftig, sidan den store etterkrigsgenerasjonen vert eldre. Gruppa med nordmenn på over 80 år kjem til å vekse fram til omlag 2050. Kommunane skal gjennom 30 uår, men i staden for å nytta dei særs gode åra frå 2000 av, har dei altså auka både konsumet og gjelda til dels dramatisk. Og det sjølv om demografi er ein nokså eksakt vitskap». Hustad sier at hverken eldrebølgen eller fødselstallene forklarer den økede gjelden. Hva kan da være årsaken? Fosli kommer inn på dette, med utgangspunkt i Oslo.  

«Gjelden til Oslo kommune gikk fra sju milliarder i 2004 … og er beregnet til 67,7 milliarder i 2021. Innvandret befolkningsvekst er den store driveren generelt for kommunal gjeldsvekst» (s. 112). Til sammenligning:  Oslo kommunes budsjett er på ca 77 mrd kr. 

Videre fra Fosli: «Norsk asylpolitikk kan oppfattes som en stående invitasjon til verdens fattige og undertrykte om gratis bolig og livslang økonomisk trygghet, ikke bare for asylsøkeren selv, men også for familien, og på sikt for en større del av slekten gjennom henteekteskap. Det er et tilbud som mange er interessert i» (s. 222). Dette vil naturlig nok koste penger – og disse hentes fra norske skattebetalere.   

Det er ikke bare offentlige aktører som bidrar med ulke tiltak. «Røde Kors har 380 lokale foreninger, 50 000 frivillige, 150 000 medlemmer. Integrering [av innvandrere] er blitt den største aktiviteten i Røde Kors…» (s. 230).  

Men svært få av de som er involvert i å legge forholdene til rette for innvandrerne er opptatt av økonomien og bærekraften i denne innvandringen: Fosli deltok på en dialogkonferanse om innvandring i Trondheim i april 2019, og av de mange foredragsholderne var det «ingen som snakket om bærekraft for norsk økonomi, absorpsjonsevnen i lokalsamfunnene eller tåleevnen til norsk kultur» (s. 232). 

FOSLI ER TILHENGER AV VELFERDSSTATEN

Fosli nevner et alternativ som kan benyttes for å innskjerpe prosessen med innvilgelse av statsborgerskap. «En kreativ idé formulert av Høyremannen Simen Sandelien er at man innvilges statsborgerskap av en slags jury». Denne juryen på ca 20 personer skal intervjue den som søker om statsborgerskap, og «hvis mer enn to av disse tyve etter hemmelig avstemning vurderer [søkeren] som unorsk, blir han ikke innvilget statsborgerskap» (s. 299-300). Fosli synes åpenbart at en slik jury-ordning for innvilgelse av statsborgerskap er en god idé: «Sandelien er blant dem som tenker nytt i Høyre på dette politikkområdet».

Ja, vi kan være enige i at dette er en ny idé. Men er det en god idé? Bare for å ta et par poenger: Hvem skal sitte i en slik jury? Hvem skal velge ut de som skal sitte i en slik jury? Hvilke meninger har disse om de siste tiårs innvandringspolitikk? Er de som blir valgt ut villige til å bruke sin tid på dette? Hvor mye tid skal de bruke på hvert intervju? Hvor mange slike søkere skal de intervjue i hver økt? Som kjent, jury-ordingen ble fjernet fra det norske rettsapparatet, hvor den virkelig hører hjemme, fra 2018. Og dessuten: Vil man kunne bli valgt – eller vil man bli valgt? – til å sitte i en slik jury hvis man er medlem av FrP eller av Demokratene eller har gitt pengebidrag til Resett? Dessuten, et slikt apparat vil kreve både store kostnader og et stort byråkrati. Vårt syn er at forslaget er meget uklokt. At et slik forslag kommer fra Høyre er bare som man kunne forvente.     

Hvordan bør da statsborgerskap oppnås? Vi er tilhengere av noe som ligner den amerikanske modellen, som innebærer at søkeren først må bestå en prøve – på norsk – i norsk samfunnsliv og historie, og så må gjennomføre en edsavleggelse hvor han sier at han vil følge Norges lover. Alvorlige lovbrudd vil da innebære at statsborgerskapet blir trukket tilbake. 

Fosli er tilhenger av velferdsstaten, og mener at den kan være bærekraftig: «En omfordelende velferds- og nasjonalstat er nødt til å være ekskluderende om den skal overleve» (s. 306). Vårt syn, som vi har har redegjort for en rekke ganger, er at en velferdsstat ikke kan overleve, uansett. Kort oppsummert: Velferdstaten innebærer at man skal betale litt skatt til det offentlige, og så skal man til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt som er viktig: skole, helsetilbud, infrastruktur, kultur, pensjoner og trygder, etc. Videre, gjennom et progressivt skattesystem skal det skje en utjamning. Men det som vil måtte skje i dette systemet er at skattene vil øke, statsgjelden vil øke, byråkratiet vil øke, kvaliteten på de offentlige tilbud vil synke, kriminaliteten vil øke, driftige follk flykter til land eller bransjer med lavere skatter og mindre byråkrati, etc. Dette må ende med sammenbrudd – også hvis innvandringen er liten. 

Stor innvandring av personer som nærmest er helt uproduktive, og som derved lever på trygder og pensjoner finansiert av skattebetalerne, vil bare fremskynde sammenbruddet; dvs. det vil ikke forårsake sammenbruddet.  

ETIKKEN

Fosli nevner en rekke eksempler som viser at et betydelig antall innvandrere som er blitt assimilert og i betydelig grad har tatt til seg den norsk kulturen, ofte med betydelig fare for dem selv. Men det finnes også andre som ikke vil assimileres, og som ser ned på det norske og hyller sin opprinnelige ideologi. Fosli ser ut til å være overrasket over at den norske eliten nærmest forakter de som velger å ta til seg norske verdier, men hyller de som ikke vil assimileres. Eliten ser ned på den assimilerte somalieren Shurika Hansen som skriver i Resett, men beundrer den fortsatt hijabrukende somalieren Sumaya Jirde Ali. Ali har til og med blitt tildelt flere priser, bla. «Årets Bodøværing», «Zola-prisen», «Årets Stemme», og Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018. Hun er altså en hijabbrukende muslim, og har aldri vist spesielt mye respekt for personer som har andre meninger enn de hun selv har. (Hun er også blitt utsatt for omfattende hetsing, noe vi selvsagt tar sterk avstand fra, men hun har jo selv også hetset meningsmotstandere, f.eks. Sylvi Listhaug.)  Shurika Hansen har så vidt vi vet aldri blitt tildelt noen priser.   

Fosli: «Der Shurika Hansen knytter seg til ordinær, vestlig politisk diskurs, basert på universelle verdier og økonomisk interessekamp slik den utspiller seg i en nasjonal, norsk kontekst, knytter Sumaya seg tett til identitetspolitikk, der hennes kjønn, religion, etnisitet blir det mest definerende for hvordan hun skal oppfattes, hvorfor hun og andre som ser ut som henne, diskrimineres, og hvorfor hun skal respekteres. Mørk hudfarge er i seg selv noe bra, det er en moralsk egenskap.» (s. 316). 

Et annet eksempel i samme gate er det som skjedde med den pakistansk-norske artisten Deepika, som brøt med sitt islamistiske opphav og skapte kunstneriske uttrykk som ikke var i samsvar med kravene i sharia. Hun fikk da liten støtte i Norge og måtte rømme til England pga. trusler mot henne fra familien og andre i Norge. Også hun ble altså sviktet av den norske eliten. Hun «forlot Oslo og Norge etter grove voldstrusler fra det norsk-pakistanske miljøet. Samfunnet klarte ikke å beskytte en ung jente med muslimsk bakgrunn som gjennom selvstendige, personlige valg viste at hun hørte til i landet» (s. 282). Men eliten ignorerer slike ting og sier allikevel at Norge er verdens beste land. Deepika fikk heller ikke noen priser i Norge så vidt vi vet.

Fosli kommer ikke inn på årsaken til at eliten tar avstand fra det norske (egentlig er det i hovedsak Vestens ideer som menes når det snakkes om Norges verdier) og støtter de mer primitive krefter blant innvandrerne, dvs. eliten støtter heller de mer bokstavtro muslimer enn de mer sekulære muslimer. Grunnen er at de grunnleggende ideer som dominerer hos eliten i Norge (og i alle andre land Vesten) er i strid med de ideer som ligger til grunn for Vesten sivilisasjon. De ideer som dominerer hos eliten ligger faktisk nært opptil de ideer som islam bygger på. Kort oppsummert:  Vesten bygger på individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat – dvs. rasjonelle ideer. Det som skapte Vesten og den velstand som der etter hvert ble mer og mer utbredt var først en bred oppslutning om disse ideene, og deretter en implikasjon av disse ideene i organiseringen av samfunnene. De ideer som dominerer hos eliten i dag er de stikk motsatte av disse rasjonelle ideene; eliten er tilhenger av kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, etc. (Disse ideene kommer fra Platon, Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og enkelte andre mindre figurer som Auguste Comte og Saint-Simon). Eliten er da naturlig nok sterkt venstreorientert, og sosialismen og islam er to alen av samme stykke. Det er derfor eliten forakter folk som Shurika Hansen og hyller folk som Sumaya Jirde Ali.     

Hvem utgjør i dag denne eliten? Fosli har en liste på side 357: «NRK-folk, skuespillere, redaktører, kommentatorer og journalister i de store avisene, NGO-ansatte, forfattere og forlagsfolk». Hvorfor han ikke også tar med politikerne i de store partiene, akademikere, byråkrater og lærere på denne versting-listen er noe overraskende.    

Fosli siterer, og ser ut til å dele, en svært overraskende påstand som finner man i en note på side 422. Her siteres en mainstream-økonom (Knut Røed), som i det Fosli gjengir sier noe som er opplagt feil. «Ingenting i økonomisk teori eller empiri tilsier at høyere innbyggertall i seg selv øker det generelle velstandsnivået …. Arbeidsinnvandringen øker produksjonen, men samtidig øker også etterspørselen [dvs. forbruket]». Det som påstås her er som sagt opplagt feil. Det er feil fordi en økning av arbeidsstyrken også øker spesialiseringen/arbeidsdelingen, og når spesialiseringen øker så øker også produktiviteten og derved øker produksjonen ….. Nå kan vi ikke kun ut i fra dette si at Røed tar feil her. Jeg har lett etter originalkilden uten å finne den (død lenke), så det er mulig at Røeds kontekst er slik at det han sier er riktig, men slik det er gjengitt av Fosli er det faktisk helt feil: i en noenlunde fri økonomi vil en økning av befolkningen øke produksjonen mer enn befolkningsøkningen. For å tydeliggjøre dette med et talleksempel: dersom befolkningen øker med 50 % kan produksjonen pga. styrket spesialisering øke med 70 %. 

Og for å ta med et annet nærliggende poeng her: enkelte hevder at Vest-Europa trenger arbeids-innvandring pga. en aldrende befolkning. Dette poenget er feil fordi de yngre arbeiderne som kommer til Europa blir jo også eldre etter hvert ….. Problemet med en aldrende befolkning skyldes helt andre ting, f.eks. at de statlige pensjonssystemene i disse landene er laget slik at de ikke er bærekraftige og ikke kan endres i takt med utvikling i befolkning og levealder (se f.eks. de nylige omfattende protestene i Frankrike etter forsiktige forslag om å heve landets svært lave pensjonsalder), at færre får barn fordi de ser at fremtiden ikke er spesielt lys, og kanskje også fordi enkelte feminister har pushet en kvinnerolle som innbærer en nedvurdering av morsrollen.  

DET SOM GIR AVKLARING

Fosli sier korrekt om det som knuste nasjonalsosialismen og fascismen i Europa i 1945: at «Den fascistiske ideologien trengte et ødeleggende militært og moralsk nederlag, slik at enhver [videre kamp og erobringslyst fra nasjonalsosialister og fascister] ble meningsløs». (s. 152). 

Fosli trekker dog ikke den opplagte konklusjon av dette: for å stanse islamismens videre innflydelse må islamismens fyrtårn – først og fremst regimene i Iran og Saudi-Arabia, men også grupper som Boko Haram, Taliban, alQaida, Hezbolla, IS, mfl. – påføres ødeleggende militære og moralske nederlag. Den innflydelse islamismen har i Vesten vil opphøre når at disse fyrtårnene slukkes for alltid, og dette kan kun skje ved at disse blir påført et fullstendig knusende militært nederlag. Alle ser problemene som et stort innslag av islam i Vesten fører til, så hvorfor gjør vi, dvs. hvorfor gjør Vestens ledere, ingenting? De gjør ingenting dels fordi de ikke vil innse at islam er årsaken til problemene, dels fordi de i stor grad deler de grunnverdier som islam står for, og dels fordi de ikke  har den moralske styrke som må til for å eliminere regimene i Iran og Saudi-Arabia. (At Vesten fortsatt har den militære og økonomiske styrke til å knuse disse regimene er opplagt.)       

Fosli kommer inn på et teoretisk poeng som er svært viktig. Fosli sier korrekt at kirken hele tiden har sagt at den altruistiske etikken som Jesus forfekter i Bergpreken ikke er en oppskrift som kan benyttes i praktisk politikk. (Det som det siktes til er det Jesus sier i Bergpreken: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»)

Men hvordan henger dette sammen med vårt syn, et syn som sier at det nettopp er denne etikken som ligger til grunn både for sosialismen og for sosialismens noe mildere variant, velferdsstaten? Her er Foslis formulering: «At oppofrende personlig etikk, radikal kristen etikk, omtrent umulig i alle sine ekstreme krav selv på individnivå, ikke kan legges til grunn for sosialetikken eller politiske valg, har vært velkjent teologi i lang tid». «[Når kristne har stått i fremste linje for en liberal innvandringspolitikk] forsøker de å realisere himmelen her på jord, en fristelse som ansvarlige teologer og kirker alltid har advart mot» (s. 287). 

To ting til dette: Fosli sier at «ansvarlige teologer og kirker» alltid har ment at den kristne etikken ikke kan praktiseres, noe som er verd å merke seg. Men det andre poenget er viktigst. Hvordan kan en etikk som praktisk talt alle forstår ikke kan praktiseres, og som sterke krefter advarer mot, få så sterk innvirkning på politikken? 

De fleste kjenner til oppfordringen «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør!». Poenget er at det et lettere å være altruist i ord enn i handling; dvs. det et lett å oppfordre til altruistiske handlinger selv om det er vanskelig eller nær umulig å utføre altruistiske handlinger, i hvert fall på en noenlunde konsekvent måte over tid. Få er altruister i sine egne daglige liv, selv om de holder altruismen som et ideal. (La meg også ha nevnt at en slik holdning direkte oppfordrer til umoralsk oppførsel fordi  det å holde høyt et moralsk ideal som er umulig å følge, egentlig er en direkte oppfordring til umoral). Men i en gruppe eller i et demokrati, hvor ordet, dvs. det man sier eller det man stemmer for i valg, ligger til grunn for det som skal bli gjort, vil altså det som blir vedtatt politikk være langt mer altruistisk enn noen praktiserer i sine egne liv (hvis altså altruismen som ideal står sterkt i kulturen). 

For å rekapitulere dette viktige punktet: sosialismen og velferdstaten har stor oppslutning og er blitt innført i en rekke samfunn fordi den etikken de byger på, altruismen, har stor oppslutning i disse landene. Enhver vet at altruisme i eget liv vil føre til fattigdom og det som enda verre er, men når han skal avgi stemme ved valg ser han ikke like klart de negative konsekvensene av en altruistisk politikk, og derfor stemmer han for en altruistisk politikk: alle sier jo at altruismen er et etisk ideal og alle vil jo – i hvert fall i ord – være moralske mennesker. 

Det burde være tydelig at problemene som tillegges innvandringen skyldes velferdsstaten (et system hvor man har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Men som sagt, Fosli nevner noen steder de som er den reelle løsningen. Første gang på side 120: «Men det er klart, dersom man ønsker en liberalistisk stat med redusert [statlig] velferd og større sosiale forskjeller kan migrasjonen øke.» Jeg har skutt inn ordet «statlig», det var ikke med hos Fosli. Men han burde ha tatt det med; Fosli vet at i et liberalistisk system vil det finnes private, frivillig finansierte  velferdsordninger.       

Andre gang på side 127: «Et mulig alternativ er en tilbakevending til nattvekterstaten, altså en avvikling av kollektiv, offentlig velferd, og at alle må passe på seg selv og sin familie  – og sin klan». Igjen, i et slikt system finnes det privat veldedighet. 

Tredje gang på side 339: «Stor innvandring til en liberalistisk nattvekterstat trenger ikke være et problem, men tvert imot en fordel».   

 Det ser altså ut som om Fosli ser hva som er den reelle løsningen på det mange beskriver som problemer forbundet med innvandring, men av en eller annen grunn går han ikke dit. Løsningen er å ha et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke gjør noe annet. I et slikt samfunn er det ingen statlige støtteordninger man kan utnytte, og det er ingen statlige  reguleringer man må følge; det som gjelder er eiendomsretten. I et slikt samfunn er det opp til den enkelte bedrift å ansette hvem den vil – om de ansatte da vil bruke hjiab eller må i be i retning Mekka fem ganger om dagen er da noe som staten ikke blander seg opp i. Det viktige element her er frihet, individuell frihet, som er retten for ethvert individ til å disponere seg og sitt (sin kropp, sin eiendom og sin inntekt) slik det ønsker. Dette innbærer at staten ikke praktiserer den ettergivenhet overfor kriminelle slik dagens stat gjør, dagens kriminalpolitikk er forøvrig en implikasjon av den samme etikken som ligger til grunn for sosialismen og for velferdsstaten: altruismen. 

De problemene Fosli beskriver skyldes velferdsstaten, og ettergivenhet overfor kriminalitet. I et fritt samfunn, hvor staten kun beskytter borgernes frihet og ikke deler ut hverken støtteordninger eller løyver eller konsesjoner, og straffer strengt de som begår reell kriminalitet, vil de problemene som Fosli beskriver ikke lenger finnes. Men et fritt system bygger på andre grunnideer enn de som dominerer i dag. I dag dominerer det syn at kollektivisme, selvoppofrelse, statlig styring, en statskontrollert økonomi, er moralske goder – og resultatet av disse ideene ser vi omkring oss. Det som må til for at vi skal komme på rett kurs er at dagens dominerende ideer byttes ut med individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, respekt for eiendomsretten, individuell frihet, sekularitet, skille kirke/religion//stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat. Ja, det er langt dit, men  dette er den eneste vei som ikke fører til det som er tittelen på Foslis bok: et nasjonalt sammenbrudd.   

 

https://www.haugenbok.no/Mot-nasjonalt-sammenbrudd/I9788275192262

2 kommentarer til «Halvor Foslis bok om masseinnvandringen til Norge »

  1. > for å stanse islamismens videre innflydelse må islamismens fyrtårn – først og fremst regimene i Iran og Saudi-Arabia, men også grupper som Boko Haram, Taliban, alQaida, Hezbolla, IS, mfl. – påføres ødeleggende militære og moralske nederlag. Den innflydelse islamismen har i Vesten vil opphøre når at disse fyrtårnene slukkes for alltid, og dette kan kun skje ved at disse blir påført et fullstendig knusende militært nederlag.

    Dette var da voldsomt til krigshissing.

    1. Det er kun en oppfordring om at vi bør erkjenne at vi er utsatt for en (lavintensitets) angrepskrig, og at vi må svare på den eneste måte som gjør at angrepene opphører.

      Mye nyttig materiale om hvordan kriger bør føres er å finne i denne boken, Nothing Less than Victory, av John David Lewis :

      https://www.amazon.co.uk/Nothing-Less-Victory-David-Lewis/dp/0691162026/ref=sr_1_2?crid=3P4ODSI5I4XRD&keywords=nothing+less+than+victory&qid=1578391356&sprefix=nothinhg+less+than+%2Caps%2C169&sr=8-2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *