Vi har flere ganger kommentert de siste tiårs forfall på en rekke områder, men i dag skal vi se på et tema som vi tidligere ikke har kommentert i noen særlig grad: familien.
Tenk deg et samfunn hvor de fleste har en holdning som innebærer at de ikke ønsker forfremmelser på jobben, at de ikke ønsker en jobb med større muligheter og større ansvar, at de ikke har hobbyer (de tilbringer isteden mye tid med å scrolle på TikTok og å se på tanketomme realityshow på TV), at de foretrekker å leie en bolig fremfor å eie, at de reiser kollektivt heller enn å bruke egen bil, at de sparer heller enn å investere, at de ikke leser seriøs litteratur, at de tror at de kan finne svar på alle spørsmål som måtte dukke opp bare ved å google eller å bruke AI, og, kanskje viktigst: at de har lite sex, at mange forblir single/ugifte, at de får få eller ingen barn …..
En slik tilstand er ganske traurig, men dette er tilstanden i de fleste land i Vesten; den kommer kanskje sterkest til uttrykk i enkelte land i Øst-Asia (Japan, Sør-Korea). Vi skal kort kommentere noen av de viktigste elementene her med utgangspunkt i en nylig publisert YouTube-video (link nedenfor).
Etter at Japan tapte annen verdenskrig okkuperte USA landet og innførte et relativt fritt økonomisk system (i hvert fall i forhold til det som hadde vært før annen verdenskrig), og Japan opplevde derfor en kolossal økonomisk vekst, en vekst som varte frem til cirka 1975: økonomien vokste med cirka 10 % per år. Deretter sank veksten til cirka 5 % per år, men etter 1990 har den vært cirka 1 % per år. Fra 1945 til cirka 1980 var befolkningsveksten rundt 1 % per år, og i de siste 14 årene har befolkningen i Japan, som er ca 125 millioner, gått ned med cirka 0,5 % per år.
Dette – stagnasjon i økonomien, i befolkningsveksten, i familielivet – er altså tilstanden i praktisk talt alle land i Vesten, selv om den på enkelte punkter er mer ekstrem i Japan enn den er andre steder; der er fødselsraten 1,26, mens den i Norge er 1,44 (i Sør-Korea er den 0,75). Som kjent må være cirka 2,1 for at befolkningen skal opprettholdes.
Hvorfor skjer dette? Vi skal absolutt ikke forsøke å gi et helt utfyllende svar på dette ekstremt viktige og interessante spørsmålet, men vi skal nevne noen punkter som hører med dersom man skal forsøke å finne svaret på dette spørsmålet.
Kjønnsforskjeller/kjønnsroller
Det er medfødte forskjeller mellom gutter og jenter/menn og kvinner mht. slike ting som fysisk styrke og personlighet (ikke nødvendigvis på individnivå, men som gjennomsnitt i grupper). Man kan finne kvinner som er sterkere enn enkelte menn og man kan finne menn som er mer omsorgsfulle enn enkelte kvinner, men i hovedsak: menn er sterkere, og kvinner er mer egnet til å vise omsorg og medfølelse. Årsaken til dette er at menn er større og har mer muskelmasse enn kvinner, og siden kvinner føder barn (som må stelles og passes kontinuerlig den første tiden barnet lever) er kvinner mer egnet til å vise omsorg enn menn.
Dette betyr at det er en faktabasert basis for de tradisjonelle kjønnsrollene (dette betyr dog ikke at det er noe galt med en person som velger å leve i samsvar med en annen kjønnsrolle enn den som de aller fleste med vedkommendes kjønn velger å følge).
Vi skyter inn at selv om det finnes medfødte tendenser, kan individer, siden de har fri vilje, overstyre disse. Slik er det også på enkelte andre områder: man blir sulten, men det er opp til hver enkelt hvor mye eller hvor lite han vil spise, og i visse tilfeller kan man også la vær å spise i det hele tatt. (Sterke variasjoner her kan være resultat av det mange kaller psykisk sykdom, for eksempel anoreksi eller bulimi, men fenomenet sultestreik er jo også kjent). Praktisk talt alle voksne mennesker har en trang til å formere seg, det vil si til å ha sex, men hvor mye eller hvor lite eller med hvem styres av den enkelte selv. (Evolusjonen har styrket denne driften over tid siden arter med en sterkere sexdrift har større sjanse for å overleve, eller, sagt på en annen måte: arter hvor individene har en liten sexdrift dør ut.) Selv om de aller fleste menn velger å følge en vanlig kjønnsrolle for menn, og de fleste kvinner velger å følge en vanlig kjønnsroller for kvinner, er det som nevnt ikke noe galt med en mann eller en kvinne som velger å følge en annen rolle enn den som er vanlig for det kjønn vedkommende har.
Menn er som sagt større og sterkere enn kvinner, og en mann har da oppgaven å beskytte de som står ham nær (ektefelle, barn, andre slektninger, flokken/nasjonen). Det er altså en god grunn til at mange menn velger yrker som politi, brannmann, soldat. Kvinner er oftere bedre til å vise omsorg, og mange kvinner velger oppgaver som barnehavetante og sykepleier.
Disse forskjellene innebærer da at når det gjelder å skaffe seg en partner er det mannen som er jegeren, den aktive, den pågående, mens kvinnen er den som blir jaktet på, kvinner har da ofte en mer passiv rolle. Mannen forsøker å sjekke opp en potensiell partner ved å tilby seg som en som kan (jeg sier «kan», ikke «må») beskytte og forsørge og gi kvinnen en spennende tilværelse, mens kvinnen gjør seg til et verdig mål å bli jaktet på ved å gjøre seg tiltrekkende: hun pynter seg ved å bruke sminke, smykker, fancy frisyrer og klær. Menn søker gjerne en ung og sunn og frisk partner; en kvinne som er ung er mer fruktbar (kan lettere bli gravid) enn en som ikke er fullt så ung, og skjønnhet er et tegn på sunnhet. (Vi lenker nedenfor til en artikkel om femininitet og maskulinitet som går mer utførlig inn på dette.)
Vi vil igjen presisere at det overhodet ikke er noe galt med en person, mann eller kvinne, som velger å leve i samsvar med en annen rolle enn den som er vanlig for det kjønn vedkommende har. Det er heller ikke nødvendigvis noe galt med en person som velger å leve en rolle som er fjern fra de vanlige manns- og kvinnerollene.
Dog, disse kjønnsrollene er forankret i naturgitte fakta, og vi vil påstå at mange av de problemene Vesten nå lider under kommer av at kulturen inneholder verdier som benekter disse naturlige forskjellene. Når vi sier at kulturen inneholder visse verdier mener vi at det er mange som slutter opp om dem, og derfor preger de også den politikken som føres. Dette betyr at man, også iblant med med loven i hånd og med rettsvesenets maktapparats (politiet) støtte, gjennomfører ordninger og tiltak som er i strid med naturgitte fakta.
Hvordan det bør være – og hvordan det er
Det som er naturlig, og som bør være vanlig, er at en mann og en kvinne inngår i et langvarig parforhold og at de skaffer barn. Mannen forsørger og beskytter, og kvinner passer barn i hvertfall i perioden når de er små. (Men det er ikke noe galt om de to velger andre roller.) Dette er godt for både mannen og kvinnen, og for barna; det som er best for barn er å vokse opp sammen med sine biologiske foreldre. (Dette innebærer ikke at vi benekter at andre modeller ofte kan fungere like godt.) Dette er selvsagt ikke i strid med at det er fullstendig akseptabelt at kvinnen går ut i arbeidslivet når barnet ikke lenger trenger kontinuerlig stell av sin mor.
Men hvordan har utviklingen på dette området vært i de siste tiårene? På sekstitallet begynte feminismen å gjøre sterkt inntrykk på kulturen; feminismen er en meget omfattende og ideologisk sett mangslungen bevegelse som er vanskelig å definere. Dog, noen elementer i denne bevegelsen hevder at det ikke finnes naturgitte personlighetsforskjeller mellom menn og kvinner. En implikasjon av dette er at noen hevder at kvinner ikke trenger menn, en kvinne, påståes det, kan bli lykkelig og fungere godt selv om hun ikke har en mann å dele sitt liv med. Dette er illustrert i det populære feministiske slagordet «en kvinne trenger en mann like mye som en fisk trenger en sykkel». (Dette sitatet fra ca 1970 tilskrives ofte feministideologen Gloria Steinem, men det ble opprinnelig laget av Irina Dunn.)
Det syn at kvinner ikke trenger menn førte til at mange kvinner, mens de var unge, valgte å ikke skaffe seg en fast partner og å ikke gifte seg. Mange kvinner valgte også å skaffe seg barn uten å ha en fast partner og å oppdra dem uten å ha en mann i huset. Resultat: Siden mange kvinner da ikke skaffet seg en mann mens de var unge vil mange kvinner lever alene når det er litt opp i åra, og å leve alene er en tilstand som de fleste ikke vil trives med.
Siden det finnes så mange enslige mødre vil mange barn vokse opp uten å ha nær omgang med begge sine foreldre, og spesielt for gutter er det vanskelig å vokse opp uten daglig kontakt med sin far. Gutter er ofte mer uregjerlige enn jenter og trenger ofte en fastere hånd enn den en mor kan gi for å bli velfungerende individer som ungdom og voksne. Statistiske undersøkelser bekrefter at gutter som har vokst opp uten en far i huset er overrepresentert blant menn som har psykiske problemer, og blant kriminelle.
Gutter som vokser opp uten en far i huset går også glipp av mye lærdom som bare en mann kan gi sine barn: barn bør ha nærkontakt både med kvinner og menn, dette fordi at da vil de ha tilgang til rollemodeller for begge kjønn, personer som viser hvordan det er å være kvinne og hvordan det er å være mann. Barn som vokser opp hos bare sin mor og sjelden omgås sin far går glipp av denne viktige muligheten til å lære hvordan voksne mennesker, både menn og kvinner, er. Dessuten, dersom barn vokser opp i en stabil familie vil de også se hvordan et langvarig parforhold egentlig er.
I skolen
Gutter og jenter leker på forskjellige måter; hvis vi setter dette på spissen er det slik at jenter ofte liker å pusle med småting og å leke rollespill (å leke familie, å stelle barn/dukker), mens gutter er mer utagerende og liker aktiviteter som inneholder hopp og sprett og fart og spenning og konkurranse (løpe fortest, klatre høyest, kaste lengst, slåss).
Hvis barneskolen da organiseres slik at gutter og jenter skal ha stort sett det samme opplegget både i timene og i friminuttene, kan dette føre til at guttene blir mer urolige fordi de ikke får utløp for sin virketrang. Det som da iblant skjer i dag er at guttene blir diagnostisert til å lide av ADHD, og en god del av dem blir medisinert, med for eksempel Ritalin. Altså: gutter som oppfører seg helt naturlig blir diagnostisert som syke og blir dopet ned. Heldigvis er det i Norge ganske få gutter som blir utsatt for denne behandlingen. (Tallene for dette er langt høyere i USA enn de er for eksempel i Norge; i Norge er det kun noen få prosent som får Ritalin, mens USA er det cirka 10 %. Også enkelte jenter får Ritalin, men andelen gutter som får Ritalin er en god del høyere.)
Det ville kanskje være best å ha egne gutte- og jenteklasser for barn inntil de er 10-12 år gamle. Frem til 50- og 60-tallet var det faktisk egne gutte- og jenteklasser ved de fleste skoler i Norge, men da feminismen og med den likestillingsideologien begynte å få gjennomslag opphørte dette.
Dette betyr i praksis at gutter blir presset inn i en mer feminin rolle, og at (noen av) de som ikke tilpasser seg blir medisinert – eller dropper ut fordi opplegget ikke passer dem.
Man kan også her nevne at cirka 75 % av lærerne i grunnskolen er kvinner, og at andelen gutter som dropper ut av skolen (som ikke fullfører videregående skole) er en god del høyere blant gutter enn blant jenter (ca 22% vs. 14%). Den store overrepresentasjon av kvinner blant lærere kan føre til at gutter i mindre grad blir eksponert for maskuline verdier, noe som neppe er bra for deres utvikling.
Som voksne
I lang tid var det mannens rolle å beskytte og forsørge sin partner, men utover 60-og 70-tallet ble det vanlig at både mannen og kvinnen arbeidet utenfor hjemmet. Barna ble plassert i barnehave og i skole og på SFO, noe som førte til at det ble mindre kontakt mellom barn og foreldre.
Barn ble da primært oppdratt i barnehaven av barnehagetanter (kvinner var og er naturlig nok sterkt overrepresentert i dette yrket); disse var ikke overraskende preget av en likhetsideologi som innebar at gutter ble presset over i en mindre maskulin og mer feminin rolle.
Når disse guttene ble voksne ble de til en viss grad mindre maskuline enn gutter og menn var i tidligere generasjoner.
Det ble også slik at kvinner måtte bli favorisert til å få visse stillinger/studieplasser/styreverv. I enkelte tilfeller var det lovpålagt at bedrifters styrer skulle ha en viss andel kvinner, og dette førte til at dyktige menn ble forbigått av mindre dyktige kvinner.
Kravet om favorisering og kvotering av kvinner inn i viktige stillinger omfattet dog ikke viktige yrker som oljearbeider, tømrer, elektriker, snekker, sjauer; kravet omfattet kun yrker som innebar høy lønn og komfortable arbeidsforhold.
Sjekking
Å skaffe seg en partner foregikk som oftest ved at mannen jaktet på en potensiell partner ved å nærme seg et stort antall potensielle partnere, og hvis to fant tonen kunne de bli et par. Men de siste tiårene har dette endret seg, i hvert fall til en viss grad. (Dog, mange par etableres på det vi kanskje kan kalle gamlemåten, men for enkelte er det annerledes.) Et ikke ubetydelig antall menn har valgt å ikke forsøke å skaffe seg en partner på denne eller på noen andre måter.
Det som først gjorde en mann oppmerksom på en kvinne var at hun så bra ut; hun hadde kanskje pyntet seg for å fremstå som tiltrekkende og som en attråverdig partner. En av de mange ting som feminisme førte til var at enkelte kvinner hevdet at de ikke ville bli betraktet som objekter, å bli betraktet som et objekt var visstnok nedverdigende. (Noen feminister har åpenbart valgt å gjøre seg så lite tiltrekkende som overhodet mulig.) Noen kvinner valgte derfor å ikke pynte seg, mens andre så misbilligende på menn som nærmet seg dem. Dette førte til at enkelte menn i mindre omfang enn tidligere nærmet seg potensielle partnere. (Det er mulig at disse feministene mente at kvinner ikke skulle bli betraktet kun som objekter, men det er vel få menn som betrakter kvinner de møtte på denne måten.)
#MeToo-kampanjen avslørte at mange menn i maktposisjoner hadde misbrukt sin posisjon for å utnytte kvinner. At dette ble kjent og gjenstand for betydelig oppmerksomhet var et stort gode; å utnytte kvinner på denne måten er forkastelig. Kampanjen førte forhåpentligvis til at færre kvinner vil bli utsatt for slike krenkelser. Men slike kampanjer går ofte over stokk og stein, og det gjorde også denne. Det ble fremsatt beskyldninger om upassende oppførsel mot reelt sett uskyldige menn, beskyldninger som var kolossalt overdrevne eller totale bomskudd. Også dette førte til at enkelte menn i mindre omfang enn tidligere nærmet seg potensielle partnere. Enkelte beskyldinger var også helt usanne, og enkelte brukte utrolig nok slagordet «Believe women» for å understreke at man alltid skulle tro på kvinners beskyldninger på dette punktet; holdingen var at kvinner aldri vil lyve om slikt, dvs, om å ha blitt utsatt for overgrep. Men det viste seg at det var mange kvinner som løy for å sverte en mann de hadde et fiendtlig forhold til. Vi vil dog gjerne understreke to poenger: en rekke beskyldninger var sanne, og enkelte menn begikk selvmord etter å ha blitt utsatt for slike beskyldninger.
Det er også hendt en rekke ganger at menn som er blitt foreslått til – eller endog sitter i – viktige stillinger (statsråder, LO-leder) har måttet trekke seg fordi kvinner de hadde forsøkt å sjekke opp (på kanskje klønete eller endog ufine måter) 10 til 20 år tidligere står frem og sier at mannen oppførte seg upassende eller kanskje kriminelt. Slike hendelser kan føre til at enkelte menn blir enda mer tilbakeholdne i sine forsøk på å finne en partner. Vi vil dog nevne at vi ikke er helt fornøyd med situasjonen når kvinner, for å hindre en mann i å få en viktig posisjon, kommer trekkende med hendelser som skjedde for 10 til 20 år tilbake og som de ikke hadde gjort noe med da det skjedde: hvis det skjedde noe kriminelt burde det blitt anmeldt da og ikke 20 år senere. (Den gruppen som er mest utsatt for slike beskyldninger for ting som skjedde mange år tidligere er konservative kandidater som foreslås til viktige stillinger i USA.)
Som par
Menn hadde oppgaven å forsørge sin partner og sine barn. Men etterhvert som velferdsstaten ble bygget ut kan man si at denne oppgaven i betydelig grad ble overtatt av det offentlige. Innføring av slike ting som barnetrygd førte til at mannens oppgave ble redusert, og dersom en kvinne fikk barn uten å ha en mann ble hun tatt godt vare på av meget generøse offentlige støtteordninger.
Dersom et parforhold gikk i oppløsning ble det slik at ved skilsmisseoppgjøret ble kvinnen favorisert; som oftest fikk hun mest tid sammen med barna (en ikke uvanlig ordning ble at mannen fikk være sammen med sine barn annenhver helg), mannen ble pålagt å betale underholdningsbidrag til sin fraskilte hustru, og hun ble også ofte tildelt en betydelig del av den eiendommen/formuen mannen hadde da parforholdet ble innledet (f.eks. bolig).
Kort sagt: mannen kom ofte svært dårlig ut dersom et parforhold gikk i oppløsning. Det var også ofte slik at dersom ekteskapet gikk i oppløsning på grunn av kvinnens utroskap, kom mannen dårlig ut av skilsmisseoppgjøret; dette fordi lovverket favoriserer kvinner.
Vi nevner også at i de siste tiårene har det vært slik at cirka 40 til 50 % av alle ekteskap ender i skilsmisse, og at de aller fleste skilsmisseprosesser initieres av kvinnen.
Hvis man ender opp i et forhold som ikke fungerer godt må man absolutt skille seg, men for å redusere sannsynligheten for at man kommer i en slik situasjon bør være forsiktig med å gå inn i et slikt forhold (altså et forhold så innebærer at man har felles bolig, felles økonomi og felles barn). Dog, reglene som gjelder i oppløsning av et slikt forhold kan være en medvirkende årsak til færre menn ønsker å inngå et parforhold.
Foreningslivet
Hvis vi går noen tiår tilbake fantes det visse foreninger, klubber, sammenslutninger som hadde i sine vedtekter at kun menn kunne være medlemmer. Dette var da en arena hvor menn kunne omgås menn og da fungere på en annen måte enn de gjør hvis det er kvinner i nærheten. Det er ikke noe mistenkelig eller skummelt med dette – men enkelte kvinner mente at dette var en uholdbar situasjon: dette kunne ikke tillates! Slike foreningen ble da utsatt for det man kan kalle et kulturelt press om å åpne for begge kjønn. Et lovverk som inneholder krav om likestilling kan gjøre det vanskelig å drive slike sammenslutninger kun for menn, spesielt hvis de skulle være noe mer enn kun en vennegjeng. I USA har det vært flere rettssaker som har endt med at sammenslutninger som opprinnelig var beregnet kun på menn ble pålagt å gjøre medlemskap tilgjengelig også for kvinner. (Disse sammenslutningene hadde dog formål som innebar at de var omfattet av likestillingslovverket.)
I kulturen
Kulturlivet er et kolossalt omfattende område, og det er ekstremt vanskelig å trekke prinsipper ut av det som skjer innen litteratur, film og TV-serier, men – og vi bemerker at grunnlaget for å si dette er meget tynt, men det er antakelig representativt – mye tyder på at familiefedre som regel ikke fremstilles på en respektfull måte. Hvis vi holder oss til populære komiserier på TV blir praktisk talt alle familiefedre i beste fall fremstilt som fomlende og klønete fjompenisser og ikke som sterke og pålitelige problemløsere. Deres hustruer derimot blir som regel fremstilt som effektive og dyktige og tålmodige personer.
Kulturuttrykk som film og spesielt TV har stor påvirkning på unge generasjoner, og hvis en viktig rolle, som det å være familiefar er, blir fremstilt på en litt latterlig måte, kan det føre til at færre velger å oppsøke denne rollen når de blir voksne.
Lave fødselstall
Det kan være mange grunner til at fødselstallene lave. Den viktigste grunnen er antakelig at dersom man er urolig for fremtiden så vil mange ikke sette barn til verden. Uroen kan være faktabasert eller innbilt, for eksempel er frykten for en klimakatastrofe eller for at kloden skal begynne å koke ren innbilning; det finnes intet faktabasert grunnlag for en slik frykt. Allikevel, det finnes personer som tror på dette og som derfor har valgt å ikke få barn.Men det finnes også fakta som tyder på at vi går svært urolige tider i møte; det skulle ikke være nødvendig å gi eksempler på dette.
En annen grunn til de lave fødselstallene kan være at menn frykter det som kommer – underholdningsbidrag – dersom ekteskapet/parforholdet ender i skilsmisse og han må forsørge barn som han ikke får ha jevnlig omgang med.
Et annet element er at i tidligere tider skaffet man seg mange barn fordi man ønsket at de/noen av dem skulle ta seg av en når man selv ble for gammel til å klare seg selv. Men nå har velferdsstaten et apparat som ifølge politikernes løfter skal ta seg av de gamle. Dette apparatet skal per i dag fungere nokså godt, men hvordan det vil bli om 5 og 10 og 50 år er vanskelig å si. Allikevel, at dette apparatet finnes medfører at motivasjonen for å skaffe seg barn blir mindre enn den ellers ville ha vært.
Det kan også være at mange vil nyte sine egne liv og ikke vil ta på seg det de oppfatter som den kolossale belastning det visstnok skal være å ta seg av barn fra de er født til det er om lag 20 år gamle. Dog, de fleste som skaffer seg barn sier at gleden ved å ha barn er kolossal, den er langt større enn de kunne tenke seg før barnet kom til verden.
Menn
Enkelte har hevdet at vi lever i et samfunn hvor men kommer bedre ut enn kvinner. Men når menn har de tyngste og mest krevende jobbene, når 98 % av de som omkommer i arbeidsulykker er menn, når de lever kortere, når andelen menn som begår selvmord er cirka 75 %, når menn utgjør 95 % av de som sitter i fengsel, er det vanskelig å si at menn er favorisert i dagens samfunn.
Ja, menn har de høyeste inntektene og ville hatt de fleste lederjobbene hvis kvinner ikke ble kvotert inn i slike stillinger, men det kommer av at kvinner i perioder tar en pause i utdannelsesløpet for å få barn, eller at de tar kortere uttalelser.
En kriminell respons
Siden menn blir så diskriminert i kulturen – kvinner forfordeles ved skilsmisse, favoriseres i arbeidslivet og i skolen og i kulturen – har enkelte menn reagert med å bli noe som ikke kan beskrives på en annen måte enn kvinnefiendtlige, og mange av dem har samlet seg rundt den primitive, men rappkjeftede bøllen Andrew Tate. Dette er tragisk. Tate representerer ikke maskuline verdier, og heller ikke velbegrunnet motstand mot diskriminering av menn. Men når kulturen er preget av irrasjonelle verdier er det ikke overraskende at enkelte, med utgangspunkt i et reellt problem, søker til denne type protester. Tragisk nok har det også hendt at enkelte menn har begått massedrap som en hevn mot kvinner, dette fordi de har hatt liten suksess når de har søkt kontakt med kvinner.
Økonomien
Som nevnt er gutter mer utagerende og konkurransedrevne enn jenter, og derfor er gutter/menn i langt større større grad enn kvinner entreprenører (en entreprenør er en handlekraftig og besluttsom person som starter bedrifter, tar risiko, finner opp nye produkter eller produksjonsmetoder).
En motivasjon for dette er gleden ved å skape, men man kan ikke se bort fra at muligheten til å tjene penger er en viktig bestanddel av entreprenørens motivasjon.
Betydelig økonomisk vekst over tid forutsetter at man har en kultur som er positiv overfor entreprenørskap.
Vi tar med følgende sitat fra Camille Paglia (Paglia er en amerikansk akademiker som har en annen vinkling enn de fleste andre på de fleste temaer hun skriver om): «Men created the world we live in and the luxuries we enjoy… When I cross the George Washington Bridge or any of America’s great bridges, I think—men have done this. Construction is a sublime male poetry …. Masculinity is … the most creative cultural force in history».
Hvis staten fører en utjamningspolitikk som går ut på at skatten skal være progressiv (dvs. at de som jobber godt og effektivt og derfor tjener mye skal fratas en betydelig andel av det de tjener slik at disse pengene kan brukes til å støtte opp om de som ikke jobber så godt og effektivt), vil en vesentlig del av motivasjonen til å skape og å være innovativ blir redusert.
Hvorfor jobbe ekstra, investere, ta risiko, hvis staten tar en betydelig andel av det man håpet man kunne tjene? Siden de fleste entreprenører er menn, fører dette til at menn kan bli resignerte med hensyn til å yte en ekstra innsats i næringslivet.
I tidligere tider hørte man ofte at folk jobbet for at deres barn skulle få en bedre fremtid, for at deres barn skulle få en bedre tilværelse enn den de selv hadde. Men hvis staten støtter alle og hvis staten bedriver utjamning, blir denne motivasjonen mindre.
Hvis staten har generøse støtteordninger til for eksempel ugifte mødre vil en manns motivasjon til å yte en ekstra innsats for å forsørge og ta godt vare på sin hustru og sine barn bli redusert.
Nettet
Hvis statlige reguleringer fører til at alt blir tregt og statisk og det er lite rom for innovasjon og nyskapning, vil enkelte menn kanskje føle seg bedre dersom de kan opptre som helter i en virtuell verden i et dataspill. (En av grunnene til at svært mange kreative mennesker har skapt svært vellykkede produkter innen dette feltet kan være at området er fullstendig uregulert av det offentlige).
Hvis hverdagen blir kjedelig, hvis jobben blir kjedelig, og hvis det er lite rom for innovasjon og verdiskaping i samfunnet, hvis potensielle entreprenører blir møtt med et villnis av reguleringer og skjemaer som må fylles ut – og hvis sannsynligheten for å mislykkes er stor og hvis staten tar en betydelig andel av det man tjener hvis man lykkes – kan det som nevnt være mer underholdende og tilfredsstillende å game.
Hvis det er vanskelig og dyrt og tidkrevende å komme i kontakt med en partner, og at sannsynligheten for at det skal bli et godt forhold er liten, er det kanskje mer fristende å oppsøke alltid tilgjengelige virtuelle partnere på nettet. Nettet kan tilby mye, men ikke den nærhet med andre mennesker som de aller fleste har et stort behov for. Dog, hvis slik nærhet er altfor vanskelig å oppnå i virkelighetens verden og hvis sannsynligheten for at det skal ende med katastrofe er stor, blir det kanskje slik at mange foretrekker det man kan finne på nettet.
I det siste har enkelte begynt å bruke dating-apper for å finne en mulig partner, men det viser seg at kvinnene har svært høye krav; 80 til 90 % av menn blir bare sveipet bort (dvs. avvist) av praktisk talt alle kvinner som er på appen.
Mange ender opp alene
Enkelte menn har åpenbart gitt opp å forsøke å skaffe seg en partner, og de går under begrepet «incel» («involuntary celibate»). Hvor mange er det er er vanskelig å si, men enkelte beregninger utført i USA anslår at tallet ligger rundt cirka 10 % av alle menn (undersøkelser som benytter forskjellige kriterier gir litt forskjellig svar, noen sier 7 % andre sier 13 %).
Dette er et ekstremt høyt tall, og en kultur hvor cirka 10 % av menn ikke klarer å finne en partner har ikke spesielt lyse fremtidsutsikter.
En typisk oppfatning av en «incel» er at det er en mann som bor hjemme hos sine foreldre, gjerne i kjelleren, og som får dagene til å gå ved å game. Her kan vi nevne det faktum at omkring 1950 hadde cirka 50 % av alle unge blitt gift og etablert et hjem når de var 30 år gamle, i 2025 var denne andelen 12 %. (Tallene er fra USA.)
Hvorfor klarer de ikke å finne en partner? Kanskje fordi kvinner har forventninger som en betydelig andel av unge menn i dag ikke klarer å oppfylle. Kanskje fordi mange menn er mindre maskuline enn kvinner forventer av en partner. Men når maskuline verdier er sterkt nedvurdert i kulturen er dette resultatet ikke overraskende. (Uttrykket «myk mann» er vel nå gått av moten, men for noen tiår siden var det slik at kvinners ideal var en myk mann – i hvert fall hvis man skulle tro på det de sa. Men det de egentlig ønsket var selvfølgelig en sterk og bestemt og maskulin mann, kvinners ønske om «myke menn» var bare prat.)
Kanskje vi også her kan nevne at mange unge kvinner ikke er interessert i å etablere et langvarig forhold mens de er unge; mens de er unge ønsker de å ha det gøy, noe som åpenbart innebærer å ha mange partnere. Når de 10 til 15 år senere ønsker å etablere et stabilt langvarig parforhold oppdager de plutselig at det ikke er så mange menn som ønsker å etablere et forhold med dem; vi vil tro at det er enklere for en 22 år gammel kvinne å etablere et parforhold enn for en kvinne som er 45. Altså: Kvinner som mens de er unge ikke ønsker å etablere et langvarig forhold kan oppleve at toget er gått når de, kanskje et par tiår senere, finner ut at det å være i et langvarig er den beste måten å leve på.
Kanskje det her er passende å nevne at en betydelig andel kvinner har psykiske plager eller lider av depresjon. Fra 1990 har bruken av antidepressiva økt dramatisk, og det er cirka dobbelt så mange kvinner som menn som bruker slike medisiner. Cirka 12 til 14 % av norske kvinner bruker antidepressiva. Det kan være mange årsaker til dette, men det er grunn til å tro at dette tydelig viser at kvinner ikke finner seg helt til rette i den tilværelsen de har slik samfunnet har utviklet seg de siste tiårene. Altså: velstanden i samfunnet er høyere, kvinnene har bedre utdannelse, flere har kommet seg fri fra husmorrollen, og allikevel er det langt flere kvinner som lider av psykiske plager. Det ser ut til at det eneste viktige forholdet som er svært annerledes enn det var for noen tiår siden er deres forhold til menn: langt færre er i et stabilt forhold til en mann fra de unge.
At så mange, både menn og kvinner, ender opp alene, er tragisk, men det er en følge av de verdiene som dominerer i kulturen. Dette gjelder ikke bare maskulinitet og femininitet, men også slike ting som liten grad av rasjonalitet; rasjonalitet innebærer langsiktig og prinsippfast tenkning, og det er dessverre lite av dette i dag, kanskje enda mer på det personlige området enn ellers.
Angående mennene som forblir ugifte og barnløse så er det kanskje slik at det vi ser her er et uttrykk for evolusjonen: holdningene og verdiene i kulturen er slik at disse mennene er så lite velfungerende i dagens samfunn at de ikke fortjener å få videreført sine gener. Dette fenomenet gjelder i langt mindre grad kvinner, mange av de kvinnene som ender opp alene har barn.
En viss type menn får ikke barn, mens praktisk talt alle kvinner, også de som ikke kan klare å etablere et varig forhold til en mann, får barn. Hvilken betydning dette har for menneskehetens utvikling skal bli interessant å se om en hundre års tid.
Mitt syn, kort oppsummert, er at de aller fleste menn trenger en kvinne og at de aller fleste kvinner trenger en mann. For de aller fleste er det altså slik at man trenger å ha en partner i et langvarig og stabilt forhold – like mye som en fisk trenger vann. Og de aller fleste vil ha godt av å ha barn. Enkelte har hevdet, med en viss rett, at det er først når man får barn at man blir voksen. Men i en kultur hvor rasjonalitet står svakt blir dette mer og mer sjeldent.
Filmen vi tok utgangspunkt i
Utgangspunktet for det artikkelen var en video som er tilgjengelig på YouTube. Den gir en stor mengde interessant og nyttig informasjon, men det er en ting som ikke direkte hører inne under tema for denne artikkelen, som vi allikevel må kommentere.
Det sies i filmen at staten forsøkte å stimulere økonomien ved å dele ut penger. Ja, staten forsøkte noe slikt, men dette er feil måte å stimulere økonomien på selv om svært mange av dagens økonomer tror dette. Denne politikken bygger på den misforståelsen at det er etterspørsel som driver økonomien. (Dette er en meget utbredt teori som John Maynard Keynes (1883-1946) kanskje er den viktigste representanten for.) Det som driver økonomien er altså ikke etterspørsel, det som driver økonomien er produksjon. Den fremste talsmann for dette synet er den franske økonomen Jean-Baptiste Say (1767-1832). Han oppsummerte sitt syn slik (oversatt til engelsk): «Produce, produce, produce. That is the whole thing». Dersom velstand er målet, og det bør det være, må det være produksjon, og for å få økt produksjon og for å få fart på økonomien, må man fjerne statlige hindringer for produksjon. (Private hindringer for produksjon fjerner man ved å ha en stat som sørger for å beskytte eiendomsretten; når eiendomsretten beskyttes effektivt kan ikke kriminelle stikke kjepper i hjulene for produktive mennesker.) Praktisk talt alle politiske partiet går inn for å øke velstanden – det er dette de egentlig mener når de sier at de vil ha bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre infrastruktur, renere miljø, bedre helsevesen, etc. – man det de da burde gjøre var å fjerne hindringer for produksjon. Dette er det ingen i de politiske partiene som forstår (ett konkret eksempel: for å få billigere strøm må man fjerne hindringer for produksjon av strøm, dvs. tillate etablering av kjernekraft. Det de store partiene gjøre for å gi oss billigere strøm er å skjule en del av regningen ved å sørge for at noe av den blir betalt over skatteseddelen og ikke over strømregningen. Dette reduserer ikke strømprisen, det bare skjuler en del av kostnaden.)
Men et viktig poeng fra filmen som direkte angår temaet for denne artikkelen: filmen satte opp to arketyper for menn, og dette var en helt vanvittig feilfremstilling. Den ene arketypen var Diogenes (ca 410-320 f.Kr.), som var så nøysom at han ikke eide noen ting og bodde i en tønne. Den andre var den store krigeren og erobreren Alexander den store (356-323 f.Kr.).
Ifølge filmen skal altså mannsidealene enten være en lutfattig kynisk asket, eller en kriger som erobret halve verden. Slik vi ser det er det feil å fremstille disse som idealer, og det er en helt vanvittig feil å fremstille de to som de eneste idealer. Det som burde ha vært idealene er entreprenører. En rekke amerikanske entreprenør er velkjente (Steve Jobs, Bill Gates, Thomas Edison, John Pemberton, Isaac Singer, Edward Clark, brødrene Wright, John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Henry Ford, J.P. Morgan, Sam Walton), men også i Japan finnes det en rekke beundringsverdig entreprenører: Konosuke Matsushita, Soichiro Honda, Akio Morita, m.fl.
At filmskaperen ignorerer dette er bare utrolig. Men dessverre er det slik mainstream ser på ting: entreprenører er i intellektuelle kretser sjelden eller aldri betraktet som beundringsverdig personer.
Som idealer kunne man også brukt vitenskapsmenn og kunstnere og oppdagere, men vi trenger ikke nevne navn har, på dette området er det mange kjente personer som med rette er beundret.
La oss koble akkurat det siste poenget til det er fint som er filmens budskap, hvis alternativene for menn er enten å være en asket eller å være en voldsmann så er det ikke noe rart at de trekker seg tilbake til mammas kjeller for å game og dropper alt som har med ekteskap og parforhold og barn å gjøre.
Men derimot, hvis idealet hadde vært entreprenører, og hvis det hadde vært mulig å skape bedrifter og produkter uten at man måtte gjennom et villniss av statlige restriksjoner eller ved bare å være et produktivt menneske som utfører en nyttig jobb, og uten at staten tar en stor del av pengene man tjener og hvis staten overtar mange av de oppgavene som en mann har, vel, da hadde nok utviklingen blitt annerledes enn den er blitt. Man kan også si at det å søke etter en partner, vurdere mulige kandidater, og så etablere et godt og langvarig forhold til en god person, er et uttrykk for entrepenørskap.
.
.
.
.
Filmen «Why Japanese people don’t want things anymore»