Forfatter: Vegard Martinsen

Alle har lagt merke til at vi i det siste har opplevd en kraftig prisstigning; alle har merket at ting man kjøper i butikken er blitt dyrere. Hvor mye dyrere er kanskje vanskelig å si; offisielle statistikker gir ikke alltid et dekkende bilde av det som skjer, men vi refererte for noen uker siden til en uformell undersøkelse foretatt av TV2, og den viste at prisene på et utvalg vanlige varer hadde økt 30 % på ett år. Offisielle statistikker gir dog et noe lavere tall enn dette.

Det er i hovedsak to årsaker til en slik generell prisstigning: Enten kan det være ting som skjer i markedet, eller det kan være at pengeverdien synker.

En grunn til at alt er blitt dyrt i det siste er at energien som brukes til produksjon, transport, og mye annet (f.eks. oppvarming, kjøling) er blitt dyrere. Årsaken til dette er Det grønne skiftet som innebærer at man har lagt ned eller sterkt begrenset effektiv energiproduksjon (kullkraft, atomkraft), og isteden satset på vindkraft og solkraft, som er svært lite effektive. Som backup brukte man russisk gass, men på grunn av krigen i Ukraina er det problemer med denne tilførselen.

Det vi skal omtale her er den andre årsaken til at prisene stiger: reduksjon av pengeverdien. En slik reduksjon av pengeverdien kalles inflasjon. Vanligvis bruker mange også dette uttrykket om prisstigninger som resultat av ting som skjer i markedet, en begrepsbruk som etter mitt syn er helt feil: det er feil å benytte samme begrep om to helt forskjellige fenomener. På den annen side er det noen som bruker de to uttrykkene «prisinflasjon» og «pengeinflasjon», og dette er noe mindre ille enn å bruke inflasjon om begge fenomenene.

Før vi går videre nevner vi to relevante eksempler om reduksjon i pengeverdien. Dersom man sammenligner verdien av den norske kronen i 1935 med verdien i 2021, og bruker Norges Banks priskalku-lator, får man oppgitt at 1000 norske kroner i 1935 i dag tilsvarer 41.560 kr. Dette er en reduksjon i kronen verdi på mer enn 97 %. Dersom man kjøpte noe for 1000 kr. i 1935 og skulle kjøpe det samme i dag, måtte man betale 41.560 kr.

Et annet eksempel: I Norge kunne man i 1982 kjøpe den sørafrikanske gullmynten Krugerrand (som veier 1 unse, ca 30 gram) for ca 3000 kr. Skal man kjøpe den samme mynten i dag vil den koste cirka 19.100 kr. Dette innebærer at dersom man kjøpte noe for 3000 kr i 1982, måtte man betale 19.100 kr. for det samme i dag. Dette innebærer at verdien av kronen er redusert med cirka 85 % siden 1982.

Det er altså skjedd noe som har resultert i at verdien av pengene er blitt mindre. Eksemplene vi har gjengitt ovenfor er fra Norge, men praktisk talt alle land har opplevd det samme. To spørsmål melder seg: Hvordan og hvorfor?

Før vi går videre må vi nevne at alle land har sentralbanker som utsteder penger i statens navn, og disse pengene er tvunget betalings-middel eller «legal tender» i landet (noe som innebærer at rettsapparatet i landet ikke vil opprettholde kontrakter som er inngått i andre type penger). Videre, edle metaller som gull og sølv har i det store og hele en stabil verdi, mens de statlig utstedte pengene synker i verdi. Dersom pengene synker i verdi kalles dette inflasjon, og dersom pengene stiger i verdi kalles det deflasjon. Ofte måles pengenes verdi i forhold til en konsumprisindeks, men dette er ikke et godt mål; vårt syn er at den beste indikator på pengers verdi er gullprisen: dersom gullprisen stiger betyr det intet annet enn at pengeverdien synker, og vice versa. (Det er svært mye mer å si om alt dette, men det lar vi ligge i denne omgang.)

Et enkelt, men galt, svar på spørsmålet om hvorfor dette skjer (inflasjon, reduksjon i pengeverdien) er at pengemengden øker. Dette svaret innebærer at dersom pengemengden dobles så blir verdien av pengene omtrent halvert. Ja, dette inngår som et element i det korrekte svaret, men dette er ikke hele svaret.

Inflasjonspolitikken er villet fra myndighetenes side. Myndig-hetene mener at dette er en politikk som totalt sett, og på lang sikt, har positive konsekvenser. Vi er ikke enig i dette. Inflasjonspolitikk, som altså går ut på at pengeutstederen iverksetter tiltak som medfører at pengene blir mindre verdt over tid, har bare negative konsekvenser, totalt sett.

Hvis man ser bort fra de tilfeller hvor pengeutstederen trykker opp enorme mengder sedler (som f.eks. skjedde under hyperinflasjonen i Tyskland på tyvetallet, og helt opp til vårt tid i en rekke banan-republikker), skjer inflasjon i all hovedsak på følgende måte: Utstederen lar pengeverdien flyte og erklærer at den vil ha en svak valuta, for for eksempel for å hjelpe eksportnæringen. (Et slikt tiltak vil gjøre det lettere for eksportbedrifter å konkurrere i utlandet, men de vil være til skade for alle som er involvert i import eller som forbruker import-varer.) «Flyte» betyr her at pengeverdien ikke blir koblet til en annen valuta – for eksempel norsk krone til dollar eller euro – eller til gull, og heller ikke at myndighetene setter i verk tiltak for å holde verdien av egen valuta oppe ved å kjøpe/selge valuta. 

Inflasjonspolitikk fører til redusert sparing – hvorfor sette penger på en bankkonto når de bare blir mindre verdt etter hvert som tiden går? (Ja, myndighetene kan iblant kompensere for noe av dette ved å justere rentene.) Redusert sparing fører til reduksjon i muligheten til å akkumulere kapital, og akkumulering av kapital er veien til økt velstand. Inflasjonspolitikk fører også til at låntagere favoriseres i forhold til långivere («inflasjonen spiser opp deler av gjelden»). Et resultat av dette er at låntagere blir mindre forsiktige, og man får flere risikable investeringer. Inflasjonspolitikk fører til at det blir vanskeligere å foreta langsiktig økonomisk planlegging; slik planlegging forutsetter at verdier kan måles korrekt over tid, og hvis pengeverdien endres blir dette vanskelig eller umulig. Inflasjonspolitikk fører også til at investeringer i fast eiendom favoriseres siden langsiktige, produktive investeringer blir usikre, og at investeringer i produktive prosjekter blir demotivert. Dette fører til redusert økonomisk vekst.

De som er tilhengere av inflasjonspolitikk vil hevde at en viss prisstigning er nødvendig for å sikre lav arbeidsløshet. Det mål myndighetene har i dag er å ha en prisstigning/inflasjon på cirka 2 %, det er dette de mener vil føre til en stabil økonomi. Etter vårt syn bygger dette på feil teorier om hvordan en økonomi fungerer.

Vårt bestemte inntrykk er at svært få innen mainstream forstår innvendingene mot inflasjonspolitikken, og dette gjelder både profesjonelle økonomer i byråkratiet og i akademia, og det gjelder også kommentatorer i pressen. En nyutkommet bok,  Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk, av Rune Østgård, inneholder en god del fakta som kan være med på å å rette opp mye av dette.

Vi siterer fra omtalen av boken på ark.no: 

«Hvem er det egentlig som har skylden for at pengene våre bare blir mindre og mindre verdt? Hva er hyperinflasjon, og hvorfor snakker så mange nå om «krypto», «Bitcoin», sølv og gull? Hvilken rolle spiller bankene og gjeldsveksten, og hva i all verden er «fiatpenger»? Ved hjelp av engasjerende historiefortelling får leserne svar på alle spørsmålene som de har hatt om inflasjon. 

Boken tar oss med tilbake til år 1050, dvs. til slutten av vikingtiden. Da drepte Kong Harald Hardråde trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve og etablerte myntverk i Nidaros og på Hamar. Han bestemte også at alle som ikke aksepterte hans mynter kunne dømmes til døden. Forfatteren sporer deretter utviklingen av pengepolitikken nasjonalt og internasjonalt frem til i dag. Underveis blir vi godt kjent med økonomene som kranglet om hvorvidt inflasjon var bra eller ikke. Kapitlet «Pengenes reise» lar leseren få følge med på det som skjer når nye penger oppstår «fra intet», og de begynner å sirkulere gjennom samfunnet. Forfatteren viser hvordan en stadig økning i pengemengden omfordeler verdier i stor skala, mens folket lar seg avlede av det som økonomene kaller «pengeillusjonen».» 

Vi skal ikke gjengi mye av det som boken forteller, men vi skal nevne et par punkter og komme med et par kommentarer. (Vår gjengivelse av eksemplene fra boken er svært forenklet; en langt mer fullstendig gjengivelse er å finne i boken, som bør få en stor leserkrets.)

En konge (eller en stat) kan kreve at alle borgerne leverer inn sitt gull til kongen, dette for at kongen skal prege mynter av dette gullet. Kongen beholder en andel av dette gullet.

Er det urealistisk å hevde at kongen/staten kan kreve alt gull innlevert? President Roosevelt krevde dette i USA i 1933. Alle som eide gull (i form av barrer og mynter) ble tvunget til å selge dette til staten for $ 20,67 per unse. Deretter ble prisen tvangsmessig hevet til $ 35 per unse. De som ikke adlød og som beholdt sine mynter og barrer, kunne få inntil ti år i fengsel.

Gullmyntene som preges kan da enkelt brukes i handel. Men hvis kongen får inn gull slik at han kan prege 1000 gullmynter med en fast verdi, kan han bli fristet til å jukse ved å blande for eksempel litt kobber inn i myntene. Da kan han for eksempel få 1200 gullmynter istedenfor 1000. Men disse gullmyntene har da et mindre gullinnhold, og er da egentlig mindre verdt. Men kongen har fått 200 gullmynter ekstra, og han kan da bruke mere penger på utsmykning, på prestisjeprosjektet, på krigføring, på å gi fordeler til utvalgte velger-grupper. Dette er ren svindel fra pengeutstederens side; han gir inntrykk av at gullmyntene har større gullinnhold enn det egentlig har. Men hvis kongen, som Harald Hardråde gjorde, krevde at disse gullmyntene skulle være tvungent betalingsmiddel, vil befolkningen ikke ha noe valg med hensyn til å bruke disse pengene som er mindre verdt. Det betyr at over tid kan borgerne kjøpe mindre for disse pengene – prisene har gått opp fordi pengene er blitt mindre verdt.

Dette er opphavet til inflasjon; det var slik det begynte da man hadde mynter laget av edle metaller, og hvor hver mynt skulle ha et visst vektinnhold av det edle metallet. (Krugerranden vi nevnte over er definert ut i fra vekt, den inneholder en unse gull.)

Men det er ikke slik det foregår i dag. I dag kan penger lages ved at banker innvilger lån. Man søker om lån i en bank for f.eks. å kjøpe en bil, banken innvilge lånet og plasserer beløpet på lånsøkeren konto. Lånsøkeren/låntageren kjøper bilen og flytter disse pengene over til bilselgerens konto. Bilen har fått ny eier og bilselgeren har flere kroner på sin konto. (Disse pengene finnes da ikke som sedler.) Men hvor kom disse pengene fra? Disse pengene er ikke trykt opp, så når man allikevel i en slik situasjon snakker om pengetrykking er det en metafor. Dersom låntaker ikke klarer å betale lånet tilbake vil banken overta bilen, og det som reellt sett har skjedd er at banken har kjøpt en bil.

Før låntageren søker om lån vurderer han om han har råd til å betale den renten (og de avdrag) som banken krever. Banken har satt den renten i samsvar med signaler fra sentralbanken. Hvis renten er høy er det færre som søker lån, og det er færre lån som blir innvilget, og vice versa.

Man kan altså si at renten som sentralbanken setter påvirker endringer i pengemengden.

I Fraudcoin beskrives denne prosessen i detalj, og forfatteren hevder at denne prosessen innebærer at verdier blir flyttet fra folk flest og over til staten og til de som har mye fra før.

Vi skal ikke her gjengi mye av hvordan denne prosessen skjer, men ut i fra leserkommentarer på nettbokhandler som selger denne boken virker det som om mange av de som har lest den plutselig har fått en innsikt i hvordan de siste tiårs utvikling på dette området kan forstås.

Gullstandard

Mange oppfatter prosessen vi beskrev over, hvor banker innvilger lån, som om banken skaper penger fra ingenting. Dette er feil. I dag er det slik at en bank kun kan låne ut penger den har, f.eks. penger den har mottatt som innskudd, penger den har lånt (fra andre banker eller fra sentralbanken), eller penger den har fått inn på egne investeringer eller egne avkastninger. 

Sentralbanken ønsker at det skal være en viss inflasjon, i dag ca 2 %, et mål de aldri klarer å oppnå. Dersom prisstigningen blir for stor forsøker Sentralbanken å dempe den ved å sette en rente som den tror vil redusere prisstigningen – høy prisstigning besvares med økede renter. Dette er ikke en god politikk da det kan være andre årsaker til prisstigning enn inflasjon. 

Hvordan fungerer en gullstandard? Dersom en bank som utsteder penger opererer på en gullstandard betyr det at den utsteder pengesedler som er slik at hvem som helst som har disse pengesedlene kan gå til banken og veksle dem inn i den mengde gull som pengesedlene representerer.

Hvis kunder går til banken og får gull når de leverer sine sedler, vil disse sedlene oppnå tillit i markedet, og alle vil bruke dem; ingen vil nøle å ta imot disse pengesedlene når det er kjent i markedet at banken løser dem inn i gull.

Det en seriøs, uregulert, pengeutstedende bank gjør er at den sørger for å holde sin pengeverdi konstant i forhold til gull. En måte å gjøre dette på er å innvilge flere eller færre lån alt ettersom gullprisen går ned eller opp. Banken varierer altså pengemengden slik at penge-verdien holdes konstant. Det er ikke slik at banken må ha 100 % gullreserve, det er ikke slik at banken må ha like mye gull som pengene den utsteder representerer.

I et fritt bankvesen vil en bank kunne operere på 100 % gullreserve, men den fungerer da ikke som en bank, den fungerer da som et lager. Vårt syn er at dersom en slik virksomhet skulle oppstå i et fritt marked og fremstille seg som en bank, vil den ikke kunne konkurrere med de bankene som har delvis gullreserve.

Så kan man da innvende følgende: Hva hvis alle kunder kommer til banken for å innløse sedlene sine – da vil den ikke kunne løse inn alle krav som kunne kommer med. Men dersom banken styrer penge-verdien på en fornuftig måte vil en slik situasjon ikke oppstå. Og det at man har kun delvis dekning er vanlig innen forretningslivet; for eksempel vil et forsikringsselskap ikke kunne betale ut til alle sine kunder dersom alle kundenes hus skulle brenne ned i løpet av kort tid. Samme fenomen ser vi også hos flyselskapene; de driver systematisk overbooking. Det er ikke noe galt i dette, men som sagt over: den som vil ha sedler fra en bank med 100 % gullreserve kan benytte en slik bank.

Hvis banken opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet, vil pengeverdien holde seg konstant. Prisnivået vil da være stabilt, men på grunn av produksjonsøkninger vil prisen på en god del varer gå ned. (At priser på en del varer går ned ser vi også i dag; tenk på pris-utviklingen på datamaskiner.) Denne prisreduksjonen er da ikke deflasjon.

I dag har pengene synkende verdi, dette selv om alle aktører bortsett fra staten ville foretrukket penger med stabil verdi. Grunnen til at penger med stabil verdi ikke utkonkurrerer de statlige utstedte pengene er at staten har bestemt at nasjonalbankens penger er tvungent betalingsmiddel: man kan ikke nekte å ta imot nasjonalbankens penger som oppgjør f.eks. ved et salg. Forsøker man å opprettholde en kontrakt som er inngått i stabile penger, f.eks. gull, vil rettsapparatet ikke opprettholde denne kontrakten. 

Greshams lov sier at «bad money drives out good money»: dersom det finnes ustabile penger vil de føre til at de stabile penger forsvinner ut av markedet. Men dette gjelder kun i et regulert marked hvor staten har bestemt at en bestemt type penger er tvunget betalingsmiddel. I et fritt marked er det motsatt; da vil «good money drive out bad money», dette fordi alle aktørene vil foretrekke penger som har stabil verdi. 

Krisen i 1929

Vi har et litt annet syn enn forfatteren på årsaken til krisen som skjedde i USA høsten 1929. I boken leser vi at årsaken var den store økning i pengemengden som skjedde på 20-tallet.

20-tallet er kjent som «the roaring 20ies»: på grunn av den store friheten som var i økonomien var dette en periode med en kolossal velstandsvekst. Flere og flere fikk tilgang til elektrisk strøm og kunne kjøpe alt fra kjøleskap og komfyrer (som dog ikke ble vanlige før på 40-tallet) til automatiske brødristere. Mange kjøpte sin første bil: antall biler på veiene økte med mer enn 30 millioner i løpet av 20-tallet. Den første lydfilmen hadde premiere i New York i 1927. Antall patenter som ble utstedt var større enn noen gang og økte med 22 % i løpet av perioden, antall bedrifter økte med 20 %. Produksjonen av elektrisitet økte med innpå 150 % i løpet av 20-tallet, andelen husholdninger som hadde innlagt strøm ble nesten fordoblet, produksjonen av radioapparater økte fra 100 000 i 1922 til 4 400 000 i 1929. Nesten 20 % flere bøker ble solgt i 1929 enn i 1920, avisenes opplag økte med 39 %, salget i utstyrsbutikker økte med 30 %, antall telefoner ble nesten fordoblet fra 13 200 000 i 1920 til 20 000 000 i 1930. Selv om befolkningen økte med 11 % i løpet av 20-tallet økte reell per capita inntekt med 38 %. Forventet levealder økte med 8 % fra 1910 til 1920, og økte igjen med 10 % fra 1920 til 1930. Også aksjeverdiene økte, med 385 % fra sommeren 1921 til sommeren 1929.

En viktig grunn til dette var politikken til president Calvin Coolidge (president 1923-1929): Han gjorde det praktisk talt ingen ting, det kom ingen nye reformer, det kom ingen endringer i næringslivets rammebetingelser. Da kunne næringslivet operere innen stabile rammer, det ble investert i stort omfang, det ble skapt nye produkter, og mange tjente mye penger. Folk fikk bedre råd, og dette var grunnlaget for den velstandsveksten som kom.

I denne perioden økte pengemengden (vi snakker om USA her) – i boken brukes formuleringen «newly created money» (s. 76). Det virker som om forfatterens poeng er at økningen i pengemengden var inflasjon, og at den førte til krakket i 1929.

Men det var ingen generell prisstigning – grunnen til at prisene holdt seg noenlunde konstant selv om pengemengde økte, var at større aktivitet i økonomien førte til et større behov for penger i omløp.

Hvis for eksempel aktiviteten øker med 50 % og pengemengden øker med 50 %, vil pengeverdien holde seg omtrent konstant. Denne økningen i pengemengden på 50 % er da ikke inflasjon – pengenes verdi ble ikke redusert, og inflasjon er definert som en reduksjon i pengeverdien.

Men hva var da årsak til krisen?

I den første tiden etter at Coolidges etterfølger Herbert Hoover var blitt innsatt som president i mars 1929 var amerikanske politikere svært opptatt av å innføre ulike tiltak som skulle begrense næringsfrihet og frihandel, og de innførte ulike former for beskyttelse mot konkurranse for deler av næringslivet. Pressen, publikum og investorer var åpenbart sterkt opptatt av dette. Jude Wanniski (i sin bok the Way the World Works) gjengir en rekke avisoverskrifter fra denne perioden, over-skrifter som illustrerer den store interessen for hva som ville skje med disse nye restriksjonene på næringsfriheten. Vi gjengir bare følgende fra New York Times 13. juni 1929: «Senate passes tariff bill by 44 to 42. Five democrats help «regulars» to win, Europe takes first move in reprisal [uthevet her]».

Ikke overraskende gikk da industriindeksen ned, og mange håpet at president Hoover ville nedlegge veto mot loven. 15. juni fikk verden vite av samme avis at han ikke ville stanse loven: «Hoover says he will sign tariff bill». Loven innførte toll på mer enn 20 000 import-varer. Hoovers administrasjon la kursen om nesten 180 grader i forhold til det som hadde vært Coolidges politikk (det var ikke full frihandel under Coolidge, men hindringene var relativt få), og gikk inn for nærmest et opphør av all frihandel. Formelt ble dette gjennomført med Smoot-Hawley-loven, som ble vedtatt i 1930. Det var dog kjent lang tid i forveien at denne loven ville komme; denne loven var tema for en rekke avisartikler sommeren 1929. Aktørene forsøkte å innrette seg etter det som kom så godt de kunne før loven ble formelt vedtatt og innført. Virkningen av loven begynte da altså å komme før den var vedtatt, men Wanniski forteller om det som skjedde rett før børs-crashet i oktober 1929: «The crash occured in the final hour after the vote in the Senate was known» (Wanniski, s. 145).

Krakket kom etter at det ble allment kjent at USA ville innføre omfattende restriksjoner på import, og at andre land ville svare ved å innføre toll på eksport fra USA.

Smoot-Hawley-loven, og forløpet til den, er ikke nevnt i Fraudcoin.

Vårt syn er altså at det ikke var inflasjon i USA på 20 tallet, og at krakket kom av begynnende innskrenkninger av næringslivets frihet.

Konspirasjon?

Noen hevdet at inflasjonspolitikken bevisst føres for å overføre penger fra folk flest og folk med dårlig råd til de rike. En omtale av boken på Resett har følgende tittel: «Har skrevet bok om inflasjon: – Brukes bevisst for å øke makten til de rike og staten».

Det ser ut som om anmelderen her sier at inflasjonspolitikken, som føres av alle lands regjeringer, og som har støtte fra langtids-utdannede økonomer i akademia og i departementene, er en bevisst politikk som brukes for å ramme de som ikke har så god råd, altså folk flest. Vi er ikke enig i dette. At det er en bevisst politikk: Ja. At den har som mål å ramme folk flest: Nei. Men er dette effekten: Ja.

Hvis denne politikken har som mål å ramme folk flest, så er dette en konspirasjon som alle mainstream-økonomer er med på. Støtter man denne teorien betrakter man alle i mainstream som svindlere. Dette er vi ikke med på. Vårt syn er at disse økonomene og politikerne er velmenende, men at de har svært liten forståelse av hvordan en økonomi virkelig fungerer. Det er derfor de støtter en politikk som virkelig har den effekten at midler overføres fra folk flest til de rike og til staten slik at det er skadelig for folk flest. Men dette er, slik vi ser det, ikke intensjonen. Den aller viktigste årsaken til at de rike blir rikere og at de som ikke har så god råd ikke har fått en så stor velstandsøkning som de burde og kunne ha fått de siste årene, er at all økonomisk aktivitet og all verdiskapning de siste tiårene er blitt mer og mer regulert. Reguleringer gjør markedet mindre fleksibelt, og det innebærer at de strukturer som er, blir mer rigide. Dette betyr at det blir vanskeligere å komme opp i velstand, og også at det blir vanskeligere å falle ned. Det har vært en økt produktivitet de siste tiårene, men en god del av den velstandsøkning som burde ha gått til folk flest er brukt til å bygge opp byråkratiet og på meningsløse klimatiltak. De som er rike har hatt ressurser til å sno seg i jungelen av reguleringer og støtte-ordninger og skatteregler, og har dermed i betydelig grad klart å unngå å få sine inntekter og sine formuer kraftig redusert. Folk flest har naturlig nok ikke klart dette i samme grad. 

Mye i boken er bra og riktig, og enkelte ting er gull verdt. Men som jeg har nevnt over er det et par punkter hvor jeg har et annet syn. Mitt syn er langt mer utførlig fremstilt i min bok Saysiansk økonomi.

Rune Østgård ser ut til å være påvirket av den østerrikske skolen. Det er mye riktig i den skolen, men mitt syn er at den bommer på noen viktige punkter, og på disse punktene vil økonomer som er inspirert av Jean-Baptiste Say ha mer treffsikre analyser.

Helt til slutt: Vi i Gullstandard er tilhengere av et fritt bankvesen, et bankvesen som ikke er regulert av staten (statens eneste oppgave her er at den skal opprettholde frivillig inngåtte kontrakter), og vårt syn er at de bankene som opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet over, vil dominere i et fritt marked. I første omgang bør lover om tvungent betalingsmiddel fjernes slik at borgere fritt kan benytte den type penger de måtte ønske.

* Denne artikkelen er noe redigert i forhold til første publisering etter innspill fra Per Arne Karlsen.

.

.

https://www.ark.no/boker/Rune-Ostgard-Fraudcoin-9788269306705

https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

1 unse Krugerrand gullmynt | 2022

Wanniski, Jude: The Way the World Works, Gateway 1998 

http://jeanbaptistesay.no

Ted Kazinsky? Hvem er det? Han er kanskje bedre kjent som «the Unabomber», og på Wikipedia er han omtalt slik: 

«Theodore «Ted» Kaczynski  (født  22. mai  1942  i  Chicago), også kjent som «Unabomberen», er en dømt amerikansk terrorist, best kjent for sine  brevbomber  som han sendte til flere universiteter og flyselskaper fra slutten av 1970-tallet frem til begynnelsen av 1990-tallet. Bombene tok livet av tre personer …»

Hva var så begrunnelsen for hans terrorisme? 

«Kaczynski mislikte sterkt de store endringer som den moderne sivilisasjonens teknologiske framskritt førte til. Kaczynski hadde allerede i 1973 flyttet inn i en liten selvbygget hytte utenfor byen  Lincoln  i  Montana  uten innlagt strøm og vann, der han levde som en eneboer og lærte seg om overlevelsesmetoder, og hvordan han kunne være selvforsynt med hva han trengte. Disse  nyluddittiske  holdningene ble en vesentlig del av bakgrunnen for hans motiver. Etter å ha sett hvordan hans omgivelser ble påvirket av utbygging og forurensing, bestemte han seg for å slå tilbake mot denne utviklingen. Fra 1978 til 1987, og igjen fra 1993 til 1995 sendte han i alt 16 brevbomber til utvalgte personer i sin målgruppe, som var personell ved universiteter, flyselskaper og teknologibedrifter.» 

Kort sagt: Han ble terrorist for å redde verden fra en økologisk katastrofe. Han mente at vi mennesker, ved å bruke naturen for å skape bedre liv for oss selv, ødela naturen, og at naturen var mer verdt enn mennesker – han drepte mennesker for å redde naturen. 

Terrorisme

Kaczinsky var altså den første øko-terrorist. 

Men han var ikke den første terrorist. Religiøse fanatikere har til alle tider benyttet ekstreme, voldelige metoder for å bekjempe synd, og for å fjerne syndere. Matematikeren Hyapatia ble drept (i 415) av kristne fanatikere; inkvisisjonen drepte utallige mennesker med kjetteri som begrunnelse; hekseprosessene i Europa har utallige liv på samvittigheten; muslimske terrorister har også drept utallige mennesker. Men disse religiøse fanatikere går ikke bare løs på mennesker, de ødelegger også hedenske kunstverk og de brenner kjetterske bøker – mest kjent fra de siste tiår er ødeleggelsen av de imponerende Buddha-statuene i Afghanistan: Taliban sprengte dem i 2001. Fra 1400-tallets Italia kjenner vi Savonarola, som sto for ødeleggelsen av en rekke bøker og kunstverker; verker som ikke hadde kristne motiver var skadelige, mente han.  

Religiøse fanatikere gjør dette for å bekjempe synd, for å bekjempe religionens motstandere, for å hindre at mennesker blir fristet til å leve i synd. 

Men nå begynner slik religiøs terrorisme fra miljøbevegelsen å komme stadig nærmere. Vi har skrevet om dette et par ganger tidligere her på gullstandard etter at terrorister har bedrevet hærverk,  men nå har disse terroristene eksplisitt truet med vold – men i første omgang har de bare sagt at de tror vold vil bli brukt. 

Nrk.no skriver: «Klimaaktivist: – Eg trur vald vil bli brukt. Ein ny generasjon klimaaktivistar tar i bruk radikale metodar i klimakampen. Ein av aktivistane trur vald vil bli brukt, og utelukkar ikkje tap av menneskeliv.» 

Terrorisme benyttes av fanatiske ideologiske grupper som ikke har respekt for individer, som ikke har respekt for menneskers liv, og som ikke har respekt for at mennesker bør ha rett til å skape seg så gode liv som mulig ved å  bruke naturen på en måte som ikke skader andre. (Ja, miljøbevegelsen hevder riktignok at vår bruk av naturen skader fremtidige generasjoner, men dette er en påstand som mangler saklig begrunnelse. Hvis noen skulle være interessert i å lese seg opp på dette så kan vi anbefale Alex Epsteins bok Fossil future lenket til nedenfor, eller vår omtale av den, også lenket til nedenfor. Men selvfølgelig er dette en bok som miljøbevegelsen fullstendig ignorerer – å være totalt uinteressert i rasjonelle motargumenter er et tydelig tegn på en religiøs mentalitet.)

PST

Det vi siterte over kom frem under en debatt på NRK. Noen dager senere har PST uttalt seg om saken, og igjen siterer vi fra NRK: «PST tror ikke på angrep fra miljøaktivister – aktivist gjentar at vold kan bli aktuelt. PST vurderer det som svært lite sannsynlig at klimaaktivister vil utføre angrep i Norge. Klimaaktivist Joachim Skahjem mener PST bør ta faren for vold og uro på alvor.» 

PST har jo ikke akkurat noe godt rulleblad når de tidligere har spådd om hvor fremtidig terrorisme ville kommer fra, så en nyttig tommelfingerregel når det gjelder ting som kommer fra PST er å ta utgangsunkt i det motsatte av det er de regner som sannsynlig kommer til å skje. 

Religion? 

Vi skal kort utdype tre ting fra det som vi har sagt over: Er det riktig å sammenligne miljøbevegelsen med en religion? Hva med forrige generasjons miljøforkjempere? Hva kommer til å skje? 

Ja, miljøbevegelsen bygger på en religion, og dette har vi skrevet nokså utførlig om tidligere. Her vil vi kort oppsummere dette poenget i fire momenter: 1) Miljøbevegelsen er fullstendig irrasjonell – det finnes intet saklig grunnlag å tro på deres påstander om at vi i nær fremtid kommer til å oppleve en klimakatastrofe som er forårsaket av menneskers bruk av fossilt brennstoff. 2) Den spår en nært forestående dommedag hvis vi ikke slutter å synde. Datoen for dommedag er blitt fremsatt en rekke ganger, men er stadig blitt flyttet fremover fordi den dommedag de spådde aldri inntraff. 3) Den er ikke villig til å diskutere med personer som har et annet syn. Den blir gang på gang utfordret av grupper som for eksempel Klimarealistene, men miljøbevegelsen nekter å stille til diskusjon med «klimafornektere» – det er jo velkjent at religiøse ikke er i stand til/ikke er villige til å delta i rasjonelle debatter med hedninger og kjettere. 4) På samme vis som alle religioner krever den selvoppofrelse og at vi må nærme oss et asketisk levesett. 5) Når man ser på klassiske religiøse bevegelser kan man undre seg over at gud,  hvis han finnes,  har valgt såpass lite imponerende talsmenn for å fremme hans sak her på jorden. En mektig gud burde ha vært i stand til å finne imponerende representanter på jorden. At bevegelsen talsmenn er lite imponerende på alle parametre kan man også si om miljøbevegelsens talsmenn/aktivister/representanter. 

Ellers henviser vi til vår artikkel «Miljøbevegelsen som religion – likheter ulikheter» linket til nedenfor. 

Forrige generasjon

Hva med forrige generasjons miljøforkjempere?  Vi siterer igjen fra NRK: «Dei nye taktene i klimakampen fall ikkje i god jord for Frederic Hauge, som sjølv har delteke på mange klimaaksjonar opp gjennom åra. Eg blir skikkeleg trist av at vi har fått den type haldningar i klimakampen. Det vil eg på det sterkaste ta avstand frå, seier Hauge. I 1987 var Bellona-medstiftaren ein av dei som okkuperte kontoret til miljøvernminister Sissel Rønbeck. Han er likevel kritisk til somme av dei nye metodane til klimaaktivistar i dag. – Våre aksjonar har gått fredeleg for seg. Saman med Natur og ungdom har vi stått for ikkje-valdstradisjonar. Noko av det vi ser i dag utfordrar det, seier Hauge.»

Så, en person som okkuperte et statsrådskontor for noen tiår siden, og som siden utrettelig har hevdet at vi står overfor en katastrofe på grunn av menneskeskapt global oppvarming, er vel nå sjokkert – sjokkert! – over at unge mennesker tar denne type aksjonsform et skritt eller to videre. Vel, for oss virker dette som en helt naturlig og opplagt utvikling, men det er vel en total overraskelse for aktivistene i forrige generasjon av miljøbevegelsen. Ja, ja. 

Fremover? 

Hva kommer til å skje fremover? Denne type aksjoner vi snakker om her begynte for alvor tidlig i sommer, og vi skrev om det her på Gullstandard i juni under tittelen «Farligere enn de ser ut ved første blikk». 

Siden da er disse aksjonene blitt farligere og farligere og har rammet flere og flere fredelige, produktive mennesker – en rekke aksjoner har bestått i å legge hindringer i veien for trafikken, og da er det mange som ikke kommer tidsnok på jobben, de rekker ikke viktige avtaler, de kommer senere hjem til familien enn de hadde forventet, de blir forsinket på vei til sykehus, osv. 

Vi vil tro at denne negative utviklingen vil fortsette og at terroristene ikke vil bli møtt med spesielt strenge reaksjoner/straffer. Staten har som oppgave å hindre kriminalitet og å sikre at fredelige, produktive mennesker kan leve sine liv uten å bli rammet av hverken kriminalitet eller terrorisme. Man i dag består statsapparatet i stir grad av folk som egentlig har sympati for det som ifølge disse terroristene er begrunnelsen for aksjonene  – de tror virkelig på påstandene om at vi står foran en klimakatastrofe, dette også til tross for at en slik katastrofe er blitt spådd en rekke ganger siden slutten av åttitallet uten at den har inntruffet. 

Og hvis man ser på slike ting som stormer og hetebølger og antall isbjørner, og tror at det vi har opplevd de siste tiårene er ekstremt, så bør man sjekke statistikker som går over lengre tidsrom enn noen tiår. 

Det er grunnleggende filosofiske ideer som er akseptert i befolkningen som bestemmer utviklingen. De grunnleggende idéene som er årsak til at miljøbevegelsen står så sterkt og at vi nå ser disse effektene som vi frykter vi bare sett begynnelsen av – vold og terror – er irrasjonalitet, kollektivisme, og altruisme.  

Irrasjonalitet innebærer at man ikke er villig til å se på fakta og ta fakta til seg; kollektivisme innebærer at man ikke har respekt for individer og deres rett til å styre sine slik de selv ønsker sålenge alt de gjør er fredelig; altruisme innebærer at det som er moralsk riktig for individer er å ofre seg for en eller annen sak. 

Alle religioner inkludert miljøbevegelsen er basert på disse verdiene. Forsøker man å gjennomføre dem i praksis, slik disse terroristene nå forsøker, har det alltid blitt fattigdom, nød og elendighet. Det vil det også bli denne gangen – og vi er nå i ferd med å få en forsmak på hva dette vil innebære.  

Ted Kaczinsky var den første økoterrorist. Han blir neppe den siste.

.

.

.

https://www.nrk.no/norge/pst-tror-ikke-klimaaktivister-vil-bruke-vold-1.16194993

https://www.nrk.no/norge/klimaaktivist_-_-eg-trur-vald-vil-bli-brukt-1.16194486

Miljøbevegelsen som religion – likheter og ulikheter

Alex Epstein: «Olje: en forutsetning for velstand!»

«Regjeringen vurderer ny løsning for å fastsette markedspriser på laks». Dette ble uttalt av en reporter på TV2s nyhetssending i slutten av forrige uke. Her har vi enda et eksempel på noe man ofte ser i pressen: at hverken de som rapporterer eller de det rapporteres om forstår hva som sies. Det som sies er at regjeringen skal fastsette et markedspris. Men en markedspris er ikke noe som en regjering kan bestemme eller dirigere, markedsprisen er det som blir resultatet når selger og kjøper bli enige om en pris uten innblanding fra andre. 

Et eksempel: Dersom A kjøper en bil av B for 100.000 kr., og handelen skjer frivillig, så er dette markedsprisen for bilen der og da. Dersom staten blander seg inn og sier at B må selge bilen for 50.000 kr, så er dette ikke en markedspris, det er en pris som er dirigert av staten. Markedsprisen får man altså når regjeringen ikke blander seg inn i salget og lar partene selv komme frem til hva prisen skal være. 

Vi kommer nedenfor tilbake til årsaken til hvorfor denne språkbruken benyttes, men vi tar med noen flere eksempler på sanne type feil før vi kommer dit. 

«Frihandelsavtale» – en virkelig frihandelsavtale mellom for eksempel Norge og Sverige ser slik ut: «Alle nordmenn kan kjøpe hva de vil i Sverige og ta med til Norge og vice versa. Det er ingen regler å følge, det er ingen toll å betale, det er ingen skjemaer å fylle ut». En frihandelsavtale kan da etableres uten at byråkrater må forhandle i måneder eller år for å bli enige om betingelser for slik handel. En avtale som er forhandlet fram med en jungel av betingelser for hvem som kan kjøpe hva og hvor mye det skal koste og hvor mye som kan handles i løpet av året, kan nok omtales som en handelsavtale, men det er ikke en frihandelsavtale. 

Mange forveksler «byråkrati» og «administrasjon», og språkbruken er ofte slik at man omtaler treg administrasjon som byråkratisk. Men et byråkrati er det styringsapparat en stat må benytte dersom den setter markedsmekanismen ut av spill ved å regulere slike ting som priser og lønninger og produksjonsmengder og arbeidsforhold og hvem som skal få tillatelse til å produsere og til å selge og til og kjøpe, og hvor byråkratiet i samsvar med visse kriterier bestemmer hvem som skal få et offentlig tilbud, en tjeneste, og i hvilken rekkefølge (hvis det er flere som skal ha den og ikke alle kan få med en gang). Dette gjelder slike ting som hvem som skal få studieplasser, hvem som skal få sykehusplass, vurdering av hvor mye støtte man skal ha hvis man er syk eller arbeidsledig, hvor mye ulike bedrifter skal få i støtte dersom de oppfyller visse krav staten har satt, og så videre. Der hvor det er markedsøkonomi er det intet byråkrati, der blir slike ting avgjort av markedsmekanismen, og av administrasjonen i forsikringsselskap eller i helseforetak. 

Hvis man ikke forstår at det er en forskjell på byråkrati og administrasjon kommer man ingen vei hvis man skal arbeide mot sommel og rot og forsinkelser i byråkratiet. (Dette så vi også i praksis under den forrige regjeringen, Solberg-regjeringen, hvor både Høyre og FrP var med. Disse partiene hadde satt seg det mål før de kom inn i regjeringskontorene å benytte makten til å redusere byråkratiet, men det som skjedde var at byråkratiet økte kolossalt.)

Dersom man skal for eksempel bekjempe byråkratiet så er det en måte å gjøre det på: fjern statlig innblanding – alt byråkrati i helsevesenet vil bli borte dersom helsevesenet blir privatisert og alle offentlige reguleringer blir fjernet. Som innvending til dette kan man jo si at administrasjonen må gjøre mye av den samme jobben som byråkratiet gjorde, og hva er da poenget? Poenget er at i en administrasjon i en privat bedrift er det helt andre incentiver enn det er i et byråkrati. En administrasjon i en uregulert privat bedrift vil forsøke å gjøre ting mer effektivt og mer konkurransedyktig og billigere for brukerne. Incentivene i et byråkrati, derimot, de er stikk motsatt – og det er derfor byråkratiet bare vokser og vokser og vokser uansett hvilke av de store partiene om sitter med makten såfremt de opprettholder statlige tilbud og reguleringer innen helse, skole, landbruk, forskning, kunst, etc. 

Rasisme – hva er det? Dette er et ord som er svært mye brukt i dag, og i sin egentlige betydning betegner den noe som er helt absurd og som er umulig å ta for god fisk. Rasisme er en ideologi som sier at en persons moralske karakter er avhengig av den rasen vedkommende tilhører, og ved implikasjon: personer med en bestemt hudfarve er mindre verdt enn personer med en annen hudfarge. (Det er mer enn tvilsomt om man virkelig kan snakke om ulike raser når det gjelder mennesker, men vi lar dette poenget ligge.) En rasist mener at en person som har en bestemt hudfarve har en moralsk karakter som er knyttet til vedkommende hudfarve (hudfarve skal visstnok betegne rase). Dette er som vi sa over et absurd standpunkt, og det er noe i veien med tenkeevnen hos de som er rasister. 

Men det kan være enkelt å benytte denne negative betegnelsen av politiske grunner; for eksempel kan noen hevde at det er rasistisk å kritisere den politiske ideologien og religionen islam. Men å hevde at det er rasistisk å kritisere islam er like absurd som å hevde at det er rasistisk å kritisere scientologi og mormonisme og kristendom og sosialisme og kommunisme og fascisme. 

Reguleringer – enkelte hevder at eiendomsrett er en form for regulering, og at det derfor ikke finnes noe fritt marked; alle markeder er regulert. Dette er feil. Det som reguleres er eiendomsretten: I et fritt marked kan eieren gjøre det han vil med sin eiendom (så lenge han ikke krenker andres eiendom) – i et fritt marked gjelder eiendomsretten fullt ut; i et fritt marked finnes det ingen reguleringer som begrenser eiendomsretten. Dersom eiendomsretten blir begrenset gjennom offentlige reguleringer, har man et et regulert marked. 

Vi kan sitere følgende fra en nettside som tilhører Oslo kommune om hva en reguleringsplan er: «En reguleringsplan er en politisk vedtatt plan over et avgrenset område. Reguleringsplanen fastsetter hvordan området kan brukes og hva som kan bygges der. Planen består av et kart med reguleringsbestemmelser. Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom [uthevet her]. De gir informasjon om hvilket formål eiendommen har, for eksempel bolig, friområde eller vei, og hvor høyt og stort du kan bygge. Hvis du planlegger å bygge på en eiendom, må du undersøke hvilken reguleringsplan som gjelder for den eiendommen.» Reguleringer kan også gå på andre ting enn det som beskrives her; reguleringer kan sette betingelser for en virksomhet som befinner seg på eiendommen, for eksempel med hensyn til hva den kan produsere og i hvilke mengder, reguleringer kan bestemme hva en butikk kan selge og hvilke åpningstider den kan ha, regulering kan bestemme arbeidsforhold og arbeidstid, osv. 

Inflasjon – de fleste i dag er av den oppfatning at inflasjon er det samme som prisstigning. Men det kan være flere årsaker til at prisene stiger, og hvis man skal bekjempe prisstigningen må man vite hva som er årsaken. I hovedsak er det to årsaker til prisstigning (vi snakker om en prisstigning som omfatter mange varer): Det kan være ting som skjer i markedet, eller det kan være en reduksjon i pengeverdien. 

Hvis det blir vanskeligere å produsere en etterspurt vare vil prisen går opp. Hvis det for eksempel blir vanskeligere å produsere energi/strøm, vil prisen på alle varer som benytter energi/strøm i produksjonen, bli høyere. Men prisen på varer kan også bli høyere dersom pengeverdien synker. 

Dette er to helt forskjellige problemer, og de må løses på helt forskjellige måter. Den som følger med i pressen ser svært lite til at politikere og andre aktører i samfunnsdebatten forstår at dette er to helt forskjellige fenomener – og derfor har to helt forskjellige løsninger. Men det som myndighetene foreslår er som regel kun én løsning: å heve renten – en løsning som er ganske nært å være en total skivebom. 

Siden det er to forskjellige problemer er det to forskjellige løsninger: Løsningen på det ene problemet er at staten fjerne hindringer for produksjon. Da blir det lettere å produsere, produksjonen bli større og prisen går ned. Hvis prisene stiger fordi pengeverdien blir mindre er løsningen på dette å sørge for at pengene har en stabil verdi – og den eneste måten å gjøre dette på er å låse pengenes verdi til noe som virkelig har fast verdi, for eksempel gull. 

Så dersom man har et fritt marked uten statlig hindring for produksjon og et fritt bankvesen, noe som vil føre til en gullstandard, vil man ikke ha noen generell prisstigning. 

Hva ligger bak denne feilaktige bruken av viktige begreper? Det er to ting som ligger bak: Manglende forståelse hvordan ting egentlig er, og et ønske om å seile under falsk flagg, det vil si å fremstille noe som høyverdig når det ikke er høyverdig (eller som negativt når det ikke er negativt). TV2s fremstilling i den saken vi nevnte innledningsvis burde ha vært slik: «Regjeringen vurderer å diktere overfor selgere og kjøpere hvilken pris laks skal selges for.» Men antakelig ville en rekke seere reagert på dette med en vond smak i munnen – men hvis den prisen regjeringen dikterer kalles «markedspris» så høres det så mye finere ut. 

Det er også slik at de fleste som opererer innenfor akademia, pressen og byråkratiet ikke forstår hvordan et fritt marked fungerer; et fritt marked innebærer at aktørene frivillig bli enige om betingelser for kjøp og salg, et fritt marked er et marked helt uten statlig innblanding; der finnes det ingen statlige reguleringer, og praktisk talt ingen innen mainstream er i stand til å forstå hvordan et slikt system fungerer og at det gir gode resultater fra alle involverte. Vi skal ikke gå mye inn på akkurat dette her, vi skal bare si at en handel i et fritt marked bare skjer dersom begge parter tjener på den. Et fritt marked er en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Dersom staten blander seg inn og dikterer for eksempel priser så fører dette til at minst en av partene taper på det som skjer. 

De begrepene vi har tatt for oss her – frihandelsavtale, markedspris, rasisme, regulering, inflasjon, byråkrati – betegner reelle fenomener, men de brukes ofte på en måte som innebærer at de også inneholder ting som er helt forskjellige. 

Før vi går videre må vi forklare hva begreper egentlig er. Et begrep er noe vi har i bevisstheten og som refererer til ting ute i virkeligheten, og som vi bruker når vi tenker. Den tingen som begrepet refererer til kalles begrepet referent. Begrepet «hest» omfatter alle hester, begrepet «bil» omfatter alle biler, begrepet «hus» omfatter alle hus. Når vi forholder oss til noe benytter vi altså begreper, og implisitt i dette ligger at de tingene som hører inn under samme begrep er essensielt sett identiske; vi behandler alle ting som hører inn under et begrep på samme måte. (Det er svært mye mer å si om dette, men her gir vi bare en kort skisse for å poengtere et svært viktig element.). 

De begrepene vi nevnte i forrige avsnitt – «hest», «bil», «hus» – har alle konkrete referenter; vi kan direkte observere referentene. Men med abstrakte begreper er det annerledes. Abstrakte begreper har ikke konkrete referenter, og eksempler på slike abstrakte begreper kan være «frihet», «stat «samfunn», «ideologi» – man kan ikke observere disse tingene. Når man skal bruke slike abstrakte begreper må man derfor være veldig nøye med definisjonen av begrepet. Hvis man ikke har en korrekt definisjon blir begrepene uklare, og da blir tenkningen uklar – reellt sett betyr dette at med uklare begreper vil tenkningen ikke ha kontakt med virkeligheten. Det er det som skjer i de eksemplene vi snakket om over. De som bruker de begrepene vi nevnte har sjelden eller aldri klare definisjoner på hva begrepene betyr, og derfor blir tenkningen uklar og uten kontakt med virkeligheten. Men siden all handling forutsetter tenkning, betyr dette at handlinger man utfører på basis av tenkning med uklare begreper ofte får helt andre konsekvenser enn man ønsket seg. Det er derfor politikk som har som formål å løse de problemene vi skisserte over – markedspris, inflasjon, rasisme, reguleringer, byråkrati – har helt andre effekter enn det som var målet. 

Prisstigning som følge av hendelser i markedet er ikke inflasjon, og de to tingene må bekjempes på to forskjellige måter. Det er vanlig i dag å ikke skille mellom disse to tingene og da går det galt. (Riktignok er det noen i dag som bruker de to uttrykkene «pris-inflasjon» og «penge-inflasjon», og dette er et skritt i riktig retning. Mitt syn er dog at å bruke inflasjon om et resultat av noe som skjer i markedet, og altså ikke med pengene, nok ikke er riktig.)

Å klassifisere kritikk av en ideologi som rasisme er helt meningsløst.

Å si at eiendomsrett er en regulering er også basert på en fundamental misforståelse av hva et fritt marked der

Å si at staten kan fastsette en markedspris baseres på en total misforståelse av hva et marked er og hva en regjerings oppgave og metode er.

Noe som er resultat av langvarige forhandlinger og en rekke krav til aktørene er ikke en frihandelsavtale. 

Å likestille byråkrati og administrasjon innebærer at man ikke forstår en viktig forskjell og at man derfor ikke er i stand til å bekjempe sommel og rot og unødvendig pengebruk. 

Ting som hører inn under samme begrep skal være essensielt sett like. Det man har gjort her når man bruker disse begrepene slik de vanligvis brukes er å sette under samme begrep ting som er essensielt sett helt forskjellig. Da klarer man ikke å forholde seg til dem på en god måte i sin tenkning, og i praksis blir det kaos. Det er jo også dette man ser som resultat av den politikken som føres også på disse områdene. Et av de første skritt man må ta for å rydde opp i dette er å sørge for at man bruker korrekte begreper. .

.

.

https://www.oslo.kommune.no/plan-bygg-og-eiendom/planforslag-og-planendring/hva-er-en-reguleringsplan/#gref

Ved mellomvalg i USA er det vanlig at det er parti som har presidenten går tilbake. Ved årets mellomvalg var det forventet at Republikanerne ville gå kraftig frem, dette fordi tilstanden i USA de siste par årene, under president Biden, har utviklet seg i svært negativ retning. 

Det har vært en enorm prisstigning, den ulovlige innvandringen har vært svært stor, kriminaliteten har økt enormt, Demokratene har kjørt en ettergivende politikk overfor kriminelle: flere fremtredende Demokrater gikk en periode inn for noe som ble kalt «defund the police», og woke-hysteriet har nådd et enormt omfang. I tillegg er det blitt kjørt en energipolitikk som har gjort strømmen både dyr og upålitelig. I tillegg til dette kommer corona-hysteriet, hvor enkelte delstater innførte tiltak som kraftig innskrenket den enkeltes handlefrihet. I tillegg til dette kom det svært katastrofale og ytterst pinlige nederlaget i krigen i Afghanistan. Vi kan også nevne opptøyer og hærverk som ble utført av grupper med Black Lives Matter i spissen; hærverk og opptøyer som nærmest fikk eksplisitt støtte fra ledende politikere og kjendiser. Vi nevner også at religiøse grupper fikk forbud mot å avholde gudstjenester med corona-tiltak som begrunnelse. Overfor venstreorienterte grupper ble slike forbud mot å samle seg ikke håndhevet like strengt.  

Men det er mer: President Biden er senil. Det finnes prosedyrer for å avsette en president som ikke fungerer, og da blir visepresidenten ny president. Men visepresidenten er den under gjennomsnittlig intelligente Kamala Harris, som fikk jobben på fordi hun ble kvotert inn, og dette er én grunn til at denne prosedyren ikke er igangsatt. Det vi sier her er noe alle vet, men de aller fleste som skriver om dette går som katten rundt den varme grøten: enten ignorerer de dette, eller så skriver de om dette på en måte som gjør at leserens får et inntrykk av at situasjonen ikke er så alvorlig som den egentlig er. Her på gullstandard derimot, her sier vi alltid ting klart og tydelig slik de virkelig er. 

Før vi går videre vil vi bare ha nevnt at mellomvalget ikke handler om valg av president, det handler om valg til senatet og til kongressen, og det er også en rekke lokalvalg hvor både guvernørposten og en rekke andre posisjoner i delstatene skal besettes. Men mellomvalget blir allikevel ofte ansett som en vurdering av presidenten. På bakgrunn av dette hadde de aller fleste ventet at Republikanerne ville gjøre det svært godt ved dette mellomvalget. 

Men det som skjedde var noe helt annet enn de aller fleste forventet. Republikanere gikk litt frem, men ikke mye. Republikanerne får antakelig flertall i kongressen, men det ser ut som om det blir halt jevnt i senatet – i én delstat må det være omvalg (i denne delstaten kreves det minst 50 % for å bli valgt, og ingen av kandidatene fikk så mange stemmer). 

Hvilket bilde kan man danne seg av dette? Hva er årsaken til at Republikanerne hadde store muligheter til å ta mange plasser både i senatet og kongressen, men ikke klarte det? Slik vi ser det er det to momenter: Før valget gikk mange Republikanske kandidater inn for å forby abort. Abortloven i USA var inntil for noen måneder siden svært liberal. Men så opphevet Høyesterett Roe vs Wade, noe som medførte at lover angående abort skal vedtas i delstatene. En rekke republikanske delstatspolitikere gikk da inn for å forby abort uansett grunn – så hvis en kvinne blir gravid etter incest eller voldtekt kan hun i enkelte delstater ikke få abort. Det skulle heller ikke være slik at hun kunne ta bort tidlig i svangerskapet. Dette førte til at en rekke kvinner, og sikkert også en god del menn, stemte på Demokratene for å sikre kvinners rett til selvbestemt abort. 

Det andre momentet er Donald Trump. Trump er en karismatisk og slagferdig person, men han er i en egen liga når det gjelder å være prinsippløs og inkonsekvent. Nå er det sjelden at man finner prinsippfasthet og konsekvens hos politikere, men Trump har brakt denne kvalifikasjonen – eller mangelen på sådan – til helt nye høyder. 

Jeg skal ikke si så mye om Trump her, det har vi gjort mange ganger tidligere, men det som er poenget at Trump har vært den ledende personen i det Republikanske partiet siden han ble nominert foran presidentvalget i 2016. Før mellomvalget erklærte han sin støtte til en rekke kandidater – og det som skjedde var at mange av disse kandidatene tapte sine valg. (Det er et valg som per i dag er et unntak fra dette og vi kommer tilbake til det nedenfor.)

Slik det ser ut for oss per idag er Trump ferdig i det Republikanske partiet, de fleste i det Republikanske partiet burde nå forstå at å alliere seg med Trump er å be om å tape valg. Vi minner om at Republikanerne gjorde det svært dårlig i valgene i 2018, i 2020, og nå i 2022. I den perioden Trump har vært den dominerende politikeren i det Republikanske parti gjort det dårlig i tre valg på rad. 

Flere kandidater til guvernørposten som Trump støttet tapte sine valg, og dette var i delstater som Trump vant i 2016: Tudor Dixon in Michigan, Doug Mastriano in Pennsylvania, Tim Michels in Wisconsin. I Arizona er opptellingen ennå ikke ferdig, og der er det slik at Trump-tilhengeren Kari Lake kan vinne guvernørposten. 

Men Kari Lake er en pen dame som har vært nyhetsoppleser på TV, og som er full av personlighet og karisma, ting som teller svært mye politikken. Det er mulig at hun kan klare å vinne valget, men det er neppe på grunn av at hun støttet Trump og Trump støtter henne. 

Men det var én republikaner som virkelig gjorde det godt: Floridas Ron DeSantis – og han har klart og tydelig gått imot Trump. Florida var tidligere en vippestat som kunne gå begge veier, men denne gangen vant DeSantis med en 20 %-margin.  (DeSantis ble valgt til guvernør med cirka 60 % av stemmene, hans motstander Charlie Crist fikk ca 40 %). DeSantis var også guvernør i forrige periode, fra 2019, og han har tidligere vært medlem av Representantenes hus (2013-2018).

DeSantis gjorde så godt at Trump allerede har gått ut med et nedverdigende klengenavn, noe han har pleid å gjøre om sine motstandere både i og utenfor partiet. De fleste husker Little Marco (Marco Rubio), Low-Energy Bush (om Jeb Bush), Rocket Man (om Kim Jong Il). Ron deSantis er nå Ron DeSanctimonious. Trump har også begynt å varsle at han muligens vil gå ut med pinlig personlig informasjon om DeSantis (se linken fra New York Times nedenfor). Trump viser virkelig sin klasse her. 

Hvorfor?

Som nevnt ovenfor har utviklingen under president Biden vært svært dårlig for amerikanere flest. Hvordan kunne allikevel da Demokratene reelt sett vinne dette valget? Vi har omtalt to årsaker – Republikanernes ønske om å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort har møtt stor motstand, og den velbegrunnede negative holdning mange har til Donald Trump. 

Men det er andre grunner. En av dem er at mange amerikanere ikke forstår sammenhengen mellom president Bidens politikk og den negative utviklingen; de har antakelig trodd at det som har skjedd vil ha skjedd uansett hvem som var president, noe som ikke langt fra sannheten. Mye av det gale som har skjedd under Biden ville også ha skjedd dersom Trump hadde fortsatt som president.  

Men det er også et annet element: De som står på venstresiden har et svært negativt bilde av sine politiske motstandere, og av folk flest. Dette er velkjent for alle som følger med, men det blir sjelden omtalt i mainstream-media. Vi gjentar derfor noen sitater som bekrefter dette. Tidligere utenriksminister og presidentkandidat Hillary Clinton har uttalt at det største problemet i USA er de hvites rasisme, en rasisme som finnes blant de konservative. Hillary Clinton beskrev Donald Trumps tilhengere som «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». President Obama beskrev Trumps tilhengere slik: «they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». President Biden sa til en afroamerikansk velger at «Dersom du stemmer på Republikanere så er du egentlig ikke svart». Biden har også beskrevet Donald Trump som USA første rasistiske president, og sammenlignet ham med nazi-ledere.

Disse uttalelsene har kommet fra personer på det høyeste nivået i det Demokratiske partiet. Politikere på lavere nivå har sagt enda verre ting enn dette om personer som sogner til eller kunne tenke seg å stemme på det republikanske partiet.

Når dette er holdningene hos svært mange amerikanere er det bare å forvente at de stemmer mot et parti som vil gi disse menneskene – rasister, nazister, homofobe, islamofobe, fremmedfiendtlige, våpenfanatikere – større innflytelse. 

Fusk?

Som ved alle valg i USA de siste tiårene er det kommet påstander om at det har forekommet omfattende juks; Som regel er det den siden som taper, eller som ikke går frem så mye som forventet, som beskylder den andre siden for fusk. At det kom påstander om omfattende juks ved siste presidentvalg er altså ikke noe nytt, dette har skjedd en rekke ganger tidligere. For detaljer se George Goodings glimrende artikkel linket til nedenfor.  

Republikanerne gikk langt mindre frem ved dette valget enn forventet og enkelte Republikansk- sympatiserende aktører har begynt å fremme påstander om at det har foregått omfattende valgfusk – flere artikler på document.no mer enn antyder dette. Vi kan ikke se at det finnes noe som tyder på at det har forekommet omfattende valgfusk. I tillegg synes vi at resultatet er plausibelt. 

Men la oss allikevel si følgende: I en rekke delstater i USA er det ikke nødvendig å legitimere seg for å avgi stemme. I flere delstater foregår stemmegivningen ved datamaskiner, og selv om de som har solgt maskinene til valgmyndighetene, og de som administrerer dem, sier at de er sikret mot fusk, så vet alle som kan litt om data at de allikevel kan hackes. (Den som er interessert kan se filmen «Kill Chain: The Cyber War on America’s Elections» på HBO.) I flere delstater er det også slik at det ikke er noen kontroll når de såkalte poststemmene innleveres. (De sendes ikke per post, men de leveres inn med liten kontroll i egne innsamlingsurner som er plassert rundt omkring i byer og tettsteder.) I tillegg til dette er det meget mistenkelig at enkelte kretser bruker uker på å telle opp alle stemmene; i alle andre siviliserte land er valgresultatet så og si alltid klart dagen etter valget. 

Vi gjentar dog vårt hovedpoeng i dette avsnittet: Det er ingenting som vi har sett som tyder på at det er forekommet omfattende juks ved dette valget. Resultatet er plausibelt. 

Men vi stiller allikevel spørsmålet: Hvorfor jukse? 

Omfattende korrupsjon

Hvis staten skal regulere økonomien og hvis den skal gi tilbud til befolkningen – skole, helsevesen, pensjonsordninger, infrastruktur, forskning – må den vokse og vokse, og den trenger derfor både større inntekter og flere ansatte. Dette betyr at det partiet som sitter med makten kan gi sine venner,  støttespillere og sponsorer store fordeler i form av stillinger og kontrakter. 

En slik samfunnsmodell – den heter velferdsstat – må derfor dyrke frem mer og mer korrupsjon. Jo større staten blir, jo mer korrupsjon blir det. Det som skjer i USA er et klart og tydelig eksempel på dette. 

Å ha kontroll over staten kan da gi de ledende politikere og byråkrater en enorm makt og enorme inntekter. Det kan da bli fristende å forsøke å påvirke valgresultatet på måter som er i strid med regelverket for at en selv, ens parti, og ens meningsfeller skal få disse lukrative posisjonene. Enkelte personer som kom inn i politikken tidlig i livet uten å ha store formuer bak seg, ble raskt svært rike. Dette gjelder opplagt personer som Bill og Hillary Clinton, Barack Obama og Joe Biden. 

Når en gruppe innen politikken mener at de selv er langt bedre enn motparten, og at motparten bare fortjener forakt, blir det lett å forsøke å pynte litt på valgresultatet – man gjør jo dette for folkets beste. 

Oppsummert 

Men hva er dette da oppsummerer seg til? Vi får håpe at Republikanerne snur eller i hvert fall mislykkes i sine forsøk på å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. Vi får håpe at Republikanerne nå sier Nei til den ekstremt primitive nasjonalistiske populisme og proteksjonisme som Trump har vært talsmann for, og at de heller går over til en mere Goldwater- og Reagan-aktig linje. Å håpet på at Republikanerne skal gå over på en liberalistisk linje er dessverre altfor optimistisk og urealistisk slik dagens kultur er.  

Mye tyder på at DeSantis nå blir Republikanernes kandidat ved presidentvalget om to år, og at Donald Trump er ute av politikken. Heldigvis. 

Dette forandrer ikke på vårt syn at USA er i en situasjon som er nær ved å være håpløs. Landet har en langtidsutdannet venstreorientert elite som sitter i alle maktposisjoner, og som fører en politikk som ødelegger alt. Opposisjonen – og da tenker vi ikke på de som sitter i folkevalgte eller innflytelsesrike posisjoner, vi tenker på den delen av folket som ikke deler denne elitens venstreorienterte synspunkter – består av personer som er i produktivt arbeid og som da ikke er ødelagt av en lang ørkenvandring i akademia. Denne opposisjonen har ingen intellektuelle ledere. Landet er da delt i to grupper med hver sin ideologi, og vi har vanskelig for å se at disse kan komme sammen og bli enige om en kurs videre. Vi har tidligere antydet hva som kommer til å skje, og vi ser nå at enkelte aktører i mainstream-media sier det samme. Som sagt, vi sier ikke mer om dette her, vi henviser til våre artikler om hva som har skjedd i USA, publisert her på gullstandard (linker nedenfor)

Vi avslutter med å gjengi den talen som DeSantis holdt etter hans enorme valgseier. Man kan legge merke til at han snakker eksplisitt om frihet, noe som er svært sjelden fra politikere i maktposisjon i dag.  

Over these past four years, we’ve seen major challenges for the people of our state, for the citizens of the United States, and above all, for the cause of freedom. We saw freedom in our very way of life and so many other jurisdictions in this country wither on the vine. Florida held the line. We chose facts over fear. We chose education over indoctrination. We chose law and order over rioting and disorder. Florida was a refuge of sanity when the world went mad. We stood as a citadel of freedom for people across this country and indeed across the world. We faced attacks, we took the hits, we weathered the storms, but we stood our ground. We did not back down. We had the conviction to guide us and we had the courage to lead. We made promises. We made promises to the people of Florida, and we have delivered on those promises.

And so today, after four years, the people have delivered their verdict. Freedom is here to stay. Thank you very much. Thank you. Now, thanks to the overwhelming support of the people of Florida, we not only won an election, we have rewritten the political map. Thank you for honoring us with a win for the ages. I want to thank all of our campaign staff, from campaign manager. This was the best-run campaign in the history of Florida politics. I want to thank all of our wonderful volunteers who worked so hard to get out the vote. Your support means the world to Casey and I. God bless you and thank you.

Now, it’s a lot easier to run a good campaign when you got a great record to run on, and I would not have been able to see the level of accomplishments that we saw unless I had outstanding personnel working in the executive office of the governor, as well as heading state agencies. These folks worked hard to implement our agenda. They believed in our agenda and the results have been historic. Thank you for your support and work. Thank you to Miami-Dade County. Thank you to Palm Beach County. Now, we’re still tallying the votes, but it’s clearly apparent that this election we will have garnered a significant number of votes from people who may not have voted for me four years ago. And I just want to let you know, I am honored to have earned your trust and your support over these four years.

And most important of all, thank you to the greatest First Lady in all 50 states for being a great wife, giving unwavering support, being a tremendous mother to our three young children, and serving as an example for women throughout this state, especially going through the battle of cancer. She is remarkable. Now, today is the culmination of the 2022 fall elections. But in reality, Americans have been voting for many years now. They’ve been voting with their feet, and the results of that behavior has been just as stark as our landslide victory today. States and cities governed by leftist politicians have seen crime skyrocket. They’ve seen their taxpayers abused, they’ve seen medical authoritarianism imposed, and they’ve seen American principles discarded. The woke agenda has caused millions of Americans to leave these jurisdictions for greener pastures.

Now, this great exodus of Americans, for those folks, Florida, for so many of them, has served as the promise land. We have embraced freedom. We have maintained law and order. We have protected the rights of parents. We have respected our taxpayers, and we reject woke ideology. We fight the woke in the legislature. We fight the woke in the schools. We fight the woke in the corporations. We will never, ever surrender to the woke mob. Florida is where woke goes to die. People have come here because our policies work. Leadership matters. We refuse to use polls and put our finger in the wind. Leaders don’t follow. They lead. We set out a vision, we executed on that vision and we produced historic results. And the people of this state have responded in record fashion. Now, while our country flounders due to failed leadership in Washington, Florida is on the right track. I believe the survival of the American experiment requires a revival of true American principles. Florida has proved that it can be done. We offer a ray of hope that better days still lie ahead.

I am proud of our achievements in this state. I am honored by your support and I look forward to the road ahead. I have fought the good fight. I have finished the race in this first term, and I have kept the faith. We’ve accomplished more than anybody thought possible four years ago. But we’ve got so much more to do and I have only begun to fight. God bless you all. Thank you very much. Thank you for a historic landslide victory.
.

.

.

.

.

George Gooding om valgfusk USA

https://www.nettavisen.no/nyheter/trump-hermer-etter-demokratene-med-ubeviste-pastander-om-valgjuks/s/12-95-3424042790

Den fundamentale årsaken til det som skjer i USA

For noen uker siden publiserte vi en kommentar (link nedenfor) som handlet om vandalers forsøk på å hindre normal aktivitet for å fokusere på det ikkeeksisterende problemet global oppvarming. Siden da har dette problemet vokst enormt i omfang; det har vært en rekke slike aksjoner de siste ukene og vi gjengir kun noen få av de mange avisoverskriftene vi har sett: 

«Just Stop Oil activists attack ‘Girl with a Pearl earring’ painting at Dutch museum. … Stop Oil protesters have targeted the iconic Johannes Vermeer painting at the Hague» (daily mail).

«Just Stop Oil activists throw soup at Van Gogh’s Sunflowers. Protesters then glue themselves to wall beneath painting at National Gallery in London» (The Guardian) 

«Just Stop Oil targeted Park Lane and an Aston Martin garage in their 16th day of eco-zealot disruption … hey hit Harrods in west London, Fortnum & Mason in Piccadilly, and a Waitrose in Edinburgh among others» (daily mail). 

«Just Stop Oil’s Calendar of CHAOS: From throwing soup at Van Gogh’s Sunflowers to scaling the QE2 Bridge… eco-mob reach day 26 in their month of mayhem with 585 activists arrested so far» (daily mail) 

Denne kommentaren inneholder et par nye punkter, men først gjengir vi vår oppsummerende vurdering av disse vandalene fra den forrige artikkelen: 

• De har ingen respekt for fakta
• De har ingen respekt for andres meninger
• De har ingen respekt for andres eiendom
• De har ingen respekt for demokratiske prosesser
• De har ingen respekt for andre menneskers forsøk på å leve sine vanlige, produktive liv – de forsøker å hindre vanlige folk i å komme på jobb!
• De kjenner ikke til, eller vil ikke rette seg etter, fakta som er kommet frem ved bruk av elementær vitenskapelig metode
• De kjenner ikke til historien, hverken den lange eller den korte. (Den korte sier at alle påstander om katastrofale virkninger av klimaforandringer har vært feil; den lange sier at klima til alle tider har variert, og at det har i tidligere tider vært opptil 4-5-6 grader kaldere eller varmere enn det er nå)
• De mener at dersom andre ikke vil rette seg etter deres «argumenter og konklusjoner», så har de rett til å bruke vold og tvang og hærverk for å få gjennomført det de mener er riktige konklusjoner.

Men dette er jo ikke noe annet enn fundamentale kjennetegn ved venstresidens ideologi. Dens formål er å bruke makt/tvang for å tvinge gjennom en elites ønsketenkning.

Så til de nye momentene. 

Som nevnt over har antallet tilfeller av slikt hærverk økt kolossalt i omfang siden i sommer (vår forrige kommentar om dette ble publisert 20. juni.) 

En rekke kunstverk er blitt forsøkt vandalisert, men heldigvis er de fleste av dem ikke blitt skadet, dette fordi de er beskyttet av glass. Men så vidt vi har sett har kunstverdenen ikke reagert på dette. Det finnes personer i dag som betegnes som kunstnere og som har en viss status i kulturen, det finnes kunstnerorganisasjoner, det finnes gallerier, det finnes akademikere og forskere som burde være opptatt av kunst – men så vidt vi har sett er det ingen som tilhører dette miljøet som har reagert med styrke på forsøkene på å ødelegge tidligere tiders mesterverk. 

Dette kan bare bety at de som er engasjert i dagens kunstnermiljø overhodet ikke reagerer på at tidligere tiders mesterverk, verker som har en meget sentral og viktig plass i kunsthistorien, blir ødelagt eller forsøkt ødelagt. Dette er verre enn skrekkelig. Det viser at dagens kunstmiljø ikke har respekt for tidligere tiders store kunstnere og deres verker. Det ord man kan sette på denne holdningen er det samme ordet som man kan sette på mye av den såkalte kunsten som produseres i dag: Dette er ren nihilisme. 

Et annet poeng er at de etablerte rettsapparat som har som oppgave – eller skal vi heller si at det burde ha som oppgave, og som det opprinnelig hadde som oppgave – å beskytte borgernes frihet og eiendom, overhodet ikke bryr seg om denne vandalismen og dette hærverket. 

Vi har ikke sett noe som tyder på at disse vandalene får en straff som fortjent. Dette betyr også at de som er i rettsapparatet, inkludert politi og påtalemyndighet, ikke bryr seg om denne vandalismen og dette hærverket. Dette er også ren nihilisme. 

Dette er en utvikling som er meget urovekkende. Etter vårt syn burde disse vandalene få lange fengselsstraffer under kummerlige forhold, men dessverre kommer de antagelig til å få noe som ikke er verre enn en liten dask på lanken, og så vil vi ikke bli overrasket dersom de etter kort tid kommer tilbake til sine studieplasser på de mest prestisjefylte universiteter, eller til sine stillinger i akademia eller i byråkratiet eller i NGOer hvor de håver inn betydelige lønninger – finansiert av skattebetalerne – hvor de høyst sannsynlig kun produserer intetsigende artikler, rapporter, konferanser, mens de muligens reiser verden rundt på første klasse, også på skattebetalernes regning, for å snakke om hvor farlig klimaendringene er og at folk flest må redusere antallet sydenturer, turer som veldig mange liker å ta for å komme unna det kjølige og gufne klimaet som man har på store deler av den nordlige halvkule, og som en global oppvarming ville gjøre mer levelig. 

Dette hærverket, og reaksjonene på det, er enda et tegn som tyder på at dagens kultur i Vesten er svært usunn. 

Som vi har sagt mange ganger før er det fundamentale filosofiske ideer som bestemmer både samfunns utvikling og historiens gang. En annen formulering av dette poenget er at «politikk er nedstrøms fra kultur». Når disse tingene vi har omtalt her ikke bare forekomme, men også aksepteres og tillates av de sterke miljøer i samfunnet, viser dette at de idéene som dominerer samfunnet er så råtne og menneskefiendtlige at fremtiden umulig kan bli lys.  

.

.

.

.

Farligere enn de ser ut ved første blikk

https://www.dailymail.co.uk/news/article-11361247/Eco-activists-target-Girl-Pearl-Earring-masterpiece-Dutch-museum.html

https://www.theguardian.com/environment/2022/oct/14/just-stop-oil-activists-throw-soup-at-van-goghs-sunflowers

https://www.dailymail.co.uk/news/article-11336249/Just-Stop-Oils-Calendar-CHAOS-throwing-soup-Van-Goghs-Sunflowers-scaling-QE2-Bridge.html

Det er mange som gir blaffen i all politikk; de merker ikke noen forskjell på om det er sosialdemokrater eller konservative som styrer – og dette gjelder i alle land i Vesten. 

Før vi sier noe om det som skjer i Vesten skal vi ta et eksempel fra et land utenom Vesten, et land som er et tydelig eksempel på at politikk er ekstremt viktig. 

I Russland kom Vladimir Putin til makten omkring år 2000. Kommunismen hadde ødelagt det meste som var av stor verdi i Russland, og Putin forsøkte å bygge opp landet igjen, og på et vis  kan man si at hans politikk var vellykket. Den var så vellykket at enkelte i Vesten publiserte bøker med tittel som Putin: Russlands redningsmann. 

Men det skjedde også mye negativt i Russland under Putin regimet: Politikken og næringslivet var gjennomkorrupt, Putin ble verdens rikeste mann, hans venner ble også rike ved at de fikk posisjoner i store firmaer som nærmest ble stjålet etter at kommunismen gikk i oppløsning. Forretningsfolk som forsøker å konkurrere mot Putin ble arrestert, et betydelig antall personer som falt i Putins unåde ble funnet på bakken etter at de hadde falt ut av et vindu, journalister som stilte ubehagelige spørsmål ble ofte funnet døde, osv. 

Men russere flest brydde seg ikke om dette i og med at velstanden steg. Putin fikk større og større støtte i valg, og har nå vært president i omtrent 20 år – dog med et avbrekk siden grunnloven ikke tillot at presidenten kunne sitte mer enn åtte år av gangen; i denne perioden (2008-2012) var Putins nikkedokke Medvedev president, men det var Putin som hadde all makt allikevel selv om han formelt ikke var president. Dette punktet i grunnloven er nå endret slik at Putin kan sitte som president mer enn åtte år av gangen. 

Men Putin ønsket også å gjenreise det store russiske riket, som var stort i perioder før kommunist-kuppet i 1917, og som også var stort etter annen verdenskrigs slutt og frem til kommunismens sammenbrudd rundt 1990. Han har derfor forsøkt å innlemme området utenfor Russland i Russland; for å få dette til har han har kriget i Georgia, og han annekterte Krim, som tilhørt Ukraina, i 2014. Dette gikk stort sett rolig for seg, det var ingen betydelig motstand fra de som ble annektert, og Vesten gjorde ingenting annet enn å vedta noen tannløse resolusjoner. 

Men det er nesten alltid slik med diktaturer: de går til angrep på sine naboland. Når Putins Russland gikk til angrep på Ukraina i februar i år, feilberegnet Putin og hele den russiske elite hva som vil skje. Denne invasjonene ble til manges overraskelse en meget varm krig – og ikke nok med det: Vesten sto samlet på Ukrainas side, ikke på den måten at Vesten direkte engasjerte seg militært i Ukraina, men ved at Vesten sendte alle typer militært utstyr til Ukraina samtidig som Russland ble utsatt for en boikott på praktisk talt alle områder. 

Dette har ført til kolossale problemer for Russland. Ikke bare har du mistet mellom 50 000 og 100 000 unge menn i krigen, mer enn 300 000 unge menn har rømt fra landet for å slippe å bli kalt inn til militærtjeneste. Russlands økonomi er i en enorm krise, og velstanden blant russere er kraftig redusert. 

Og krigen kan eskalere kraftig (denne opplysningen kom på nyhetene for et par dager siden):  «Putin ‘appears ready to have a world war’: Smirking Russia leader JOKES about unleashing nukes as Khrushchev’s great-granddaughter warns Russians are ‘frozen in despair’ and ‘preparing for something disastrous’» (dailymail).  

Denne utviklingen har kunnet skje fordi russere flest syntes det var greit å ha en diktator som landets leder – at de synes dette er greit bekreftes tydelig av at Putin har vunnet en rekke valg med stor oppslutning. 

Russere flest brydde seg ikke om politikken, de tenkte ikke langsiktig, de syntes det var greit å ha Putin i førersetet – og nå straffer det seg på en grusom måte. Russland kommer til å være en basket case i generasjoner fremover på grunn av politikken Putin har ført, og på grunn av at folket har støttet ham. 

Feil politikk er ødeleggende på sikt for hele befolkningen. 

Hva er riktig politikk? Riktig politikk er en politikk som gir et samfunn med jevnt voksende harmoni og velstand, og dette kan bare komme som resultat av en politikk som gir stadig større frihet til borgerne. Frihet betyr innebærer en stat som kun engasjerer seg i sin legitime oppgave som er å beskytte borgernes frihet. Ellers er det frihandel, markedsøkonomi og rettsstat som kjennetegner måten samfunnet er organisert på. En forutsetning for frihet er at man har en rasjonell kultur, det vil si at de fleste baserer sine verdier, sine prinsipper, sine vaner og sine holdninger på fakta. Dessverre er det slik i dag at mange baserer seg ikke på fakta, men på på virkelighetsfjern ønsketenkning: dette gjelder ideologier og systemer som religioner, sosialisme, sosialdemokrati, miljøhysteri, mm. 

Men hvor viktig og relevant er dette for Vesten i dag? 

I mange tiår har velstanden i Vesten vært stor og voksende. Man kan si at velstanden har steget jevnt og trutt siden annen verdenskrig. Det har vært en og annen krise; vi hadde stagflasjonen på 70- tallet, vi hadde finanskrisen i 2008-09, men virkningene av disse var egentlig svært små: det ble aldri stor arbeidsløshet, det var aldri noen som sultet.

I de siste tiårene har alle de store politiske partiene, og størstedelen av befolkningen, støttet det grønne skiftet, en politikk som er basert på et galt premiss, nemlig på det premiss at menneskelig aktivitet i form av forbrenning av fossilt brennstoff fører til en global oppvarming som vil ha katastrofale resultater. 

Med utgangspunkt i denne forutsetningen har alle land i Vesten lagt ned om lag 90 kjernekraftverk (27 er lagt ned i Tyskland,  28 er lagt ned i Storbritannia, 12 er lagt ned i Frankrike), det er satset enorm på svært lite effektive vindmølleparker, det arbeides med forbud mot biler som bruker bensin eller diesel, osv. Dette medførte en kolossal reduksjon av kraftproduksjonen, og man brukte da import av gass fra Russland som backup. Men når Russland angrep Ukraina ble det vanskelig å få kjøpt gass fra Russland, og prisene på energi i Vest-Europa gikk til himmels. 

Disse høye energiprisene har enorm negative konsekvenser for borgerne i alle land i Vesten. Dette vil komme til å resultere i vesentlig økt fattigdom for mange, og redusert velstand for enda flere. Men dette er altså resultat av en politikk som så si alle i Vesten har støttet. 

De som har støttet det grønne skiftet i Vesten er medskyldig i den situasjonen vi har nå. Og praktisk talt alle i Vesten har støttet grønne skiftet. 

Russerne støttet Putin fordi de trodde at dette går nok greit – og vil lide av konsekvensene i tiår fremover. De fleste i Vesten støttet det grønne skiftet – og vil lide av konsekvensene i tiår fremover. 

Velstand er en god ting. Men den er ikke gitt automatisk. Den følger av arbeid og produksjon, og kan kun være virkningsfull og effektiv i et system som respekterer den enkeltes frihet. Frihet forutsetter som nevnt over rasjonelle verdier, mens irrasjonelle bevegelser inkludert miljøbevegelsen, fører til reduksjon av velstand og fattigdom når dens verdier får gjennomslag. 

Men de fleste borgerne i Vesten har ikke satt seg inn i dette; de har trodd at det grønne skiftet kun innebar at vi skal ha renere miljø og at ellers vil den velstandsvekst som vi har hatt de siste 70 år forsette i omtrent samme tempo. Men det som skjer nå er at vi kommer til å gå inn i en periode med voksende fattigdom. 

Den katastrofale utviklingen i Russland, og den sterkt negative uttrykk utvikling i Vesten som vi nå er i startfasen av, er resultat av feil politikk, og den kommer av at befolkningen har støttet en irrasjonell og frihetsfiendtlig politikk.  

Vi vil derfor enda en gang sitere noe vi har sitert ofte, men som de fleste andre neppe siterer særlig ofte fordi de ikke vil fokusere på denne sammenhengen: At et folk får den politikk og de politikere det fortjener. 

De som har støttet Putin fortjener å tape en krig. De som har støttet de grønne skiftet fortjener fattigdom. Men det som er spesielt med politikken er at den ikke bare rammer de som støtter den, den rammer hele befolkningen. Så de verdier som flertallet står for kommer til å ramme alle, også de som har andre verdier. Det grønne skiftet kommer altså til å ramme også de som er sterkt imot det grønne skiftet. 

Det er riktig som det sies at mange ikke bryr seg om politikk. Men politikken bryr seg om deg; du kommer ikke unna politikkens konsekvenser. Og støtter du feil politikk, støtter du en politikk som innskrenker individuell frihet, så støtter du en politikk som vil skade alt og alle.  

Dessverre er det svært få i Vesten som vil støtte en slik frihetsvennlig politikk, og derfor er det svært stor sannsynlighet for at fremtiden ikke blir spesielt lys. 

Politikk er ikke bare viktig, politikk er bokstavlig talt livsviktig!

.

.

https://no.wikipedia.org/wiki/Atomkraftverk

https://www.dailymail.co.uk/news/article-11364823/Putin-ready-world-war-Khrushchevs-great-granddaughter-warns.html

Det som er mest utrolig med Liz Truss er at hun klarte å bli statsminister i Storbritannia når hun åpenbart var totalt udugelig i noe som det er det viktigste for en politiker i et viktig verv: Å beherske det politiske håndverket. Her sviktet hun totalt. Hun måtte gå av som statsminister etter mindre enn syv uker i jobben. 

Før vi kort kommenterer det siste som skjedde går vi tilbake til en annen en som også sviktet: Margaret Thatcher. Thatcher ble statsminister i et  Storbritannia som nærmest var på dunken på grunn av den sosialistiske politikken som var ført av begge partier etter annen verdenskrig, da hun overtok i 1979. Men hun var ideologisk sterk, hun var en politiker med autoritet, hun hadde partiet med seg, og hun klarte å gjennomføre en omlegging som gjorde at Storbritannia ble et av de mest vellykkede land i Vesten.  

Men suksessen gikk henne til hodet, hun «overplayed her hand» –  hun gikk inn for noe som det ikke var oppslutning om hverken i hennes eget parti eller i befolkningen. Dette forsøket ble hennes bane. Hun forsøkte å innføre noe som heter koppskatt, et skattesystem som innebærer at skatten betraktes som en betaling for offentlige tjenester, og da skal man betale per person og ikke som en prosent av inntekt. Dette systemet står i skarp motsetning til det system som finnes i alle land i dag, hvor skatten betraktes som bidrag til en felles pott som disponeres av politikerne og som skal brukes på alle mulige goder. I et slikt system skal skattebelastningen på den enkelte også skal tjene som en form for utjamning mellom de som jobber effektivt å tjener mye, og de som jobber mindre effektivt og tjener mindre.

Siden Thatcher ikke hadde hverken befolkningen eller sine partifeller med seg på denne reformen, førte den til et opprør blant hennes egne, og hun måtte gå av. Thatcher hadde vært en vellykket statsminister i ti år, og det er sannsynlig at hun på grunn av sin lange suksessperiode ikke var i stand til å innse at reformen med koppskatt ville møte meget stor motstand: befolkningen var ikke rede for dette radikale grepet. Dette er akkurat den samme feilen som Truss gjorde. 

Vi skrev her på Gullstandard om Liz Truss rett før hun for alvor tok fatt på statsministerjobben, og vi ga uttrykk for en forsiktig optimisme. Hun hadde nylig gitt uttrykk for standpunkter som gikk i liberalistisk retning, men hun har også en fortid som innebar at hun, hvis hun hadde vært norsk ville ha hørt hjemme i partiet Venstre: hun har stått på begge sider av nærmest enhver sak som har vært oppe de siste ti årene. 

Skal man gjennomføre noe radikalt må man enten ha partiet med seg eller man må ha befolkningen med seg. Dette er et svært viktig punkt, og det var her Liz Truss sviktet totalt. 

Når hun overtok gikk hun inn for noen endringer på statsbudsjettet – hun la frem et såkalt minibudsjett – endringer som ville ha ført til en forbedring av økonomien hvis de ble gjennomført. 

Endringene innebar betydelig skattelettelser, både for næringslivet og for de som hadde høye inntekter, en mer liberal energipolitikk, og noe deregulering av næringslivet. Men det som burde ha varslet om at det var problemer rett foran var at budsjettforslaget ikke inneholdt noen forslag til nedskjæringer av offentlige utgifter.

Vi gjentar hovedpoenget i det som skjedde: Liz Truss forsøkte å gjennomføre radikale endringer uten å ha hverken befolkningen eller partiet med seg. Det er også et element her at forsøket ikke var så veldig godt gjennomarbeidet. Å foreslå skattekutt uten å foreslå utgiftskutt er en stor feil. 

Det som er overraskende er at en person kan komme så høyt i politikken at vedkommende blir statsminister, når vedkommende er totalt udugelig i det politiske håndverket. Liz Truss kan ikke hatt det godt de siste ukene fordi kritikken mot henne i alle fora har vært knusende – så vidt jeg har sett er det ingen som har støttet henne. Dette til tross for at, slik jeg ser det at endringsforslagene i hovedsak var riktige og ville ha ført til positive resultater i økonomien, men de var bare enormt klønete gjennomført.    

At Truss sto i en sterk storm er bare noe som skjer når man legger seg ut med absolutt alle – det er slik det er på høyt nivå. Det heter at det blåser på toppene, og hvis man skal gå inn for å bli statsminister så må man tåle en støyt. 

Men det som er tragisk er ikke det som skjedde med Liz Truss, det som er tragisk er følgende: Truss forsøkte å gå et skritt i liberalistisk retning. Totalt sett var dette en katastrofe i og med hvordan dette ble håndtert. Resultatet er at det vil gå svært lang tid før Storbritannia igjen kan få en ledelse som kan legge en politikk i denne retningen – og det er den retningen man må gå for å få orden på økonomien. 

Med andre ord: Liz Truss` rekordkorte opphold i Downing Street nummer 10 har ført til at det er satt en stopper for alle forsøk på å gå i liberalistisk retning for  tiår fremover. Det første som skjer nå er at de konservative får en ny leder, og denne nye lederen blir automatisk statsminister. Dette vil neppe bli en som ønsker å gå i liberalistisk retning, på grunn av Truss er denne fløyen nå diskreditert. Det som har skjedd har også ført til at tilliten til de konservativei befolkningen har stupt; det er mulig at det blir nyvalg, og da vil Labour antagelig få regjeringsmakt. Da vil kursen legges enda lenger til venstre, og jo lenger man legger kursen til venstre jo raskere går man i retning av redusert velstand. 

Det som har skjedd er virkelig en tragedie, og den skyldes ene og alene den klønethet som Liz Truss har utvist. 

.

.

Nettavisen om Truss´ avgang: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/storbritannias-statsminister-gar-av/s/5-95-715899

Vår kommentar om Liz Truss 7. september: 

Liz Truss

Det er svært mye man kan si om Elon Musk: Han er en av vår tids fremste entreprenører – PayPal og Tesla er blant noen av de viktige firmaene han har vært involvert i, og som følge av sin entreprenørvirksomhet er han blitt verdens rikeste mann. (Egentlig er det Vladimir Putin som står øverst på listen over verdens rikeste mann, men slike lister pleier å utelate gangstere, og derfor er det sjelden Putin omtales som verdens rikeste mann. De som blir tatt med på listen er som regel vanlige forretningsfolk.)

Musk har også engasjert seg på en rekke andre områder, blant annet har han i altfor stor grad støttet klimahysteriet, selv om han i den siste tiden har formulert seg noe mer forsiktig om dette enn han gjorde tidligere. Han engasjerte seg også i debatten omkring corona-epidemien på en ikke spesielt innsiktsfull måte. 

Han er med rette blitt kritisert fordi han har tjent mye penger ved satse på områder hvor det er mye statsstøttepenger å hente – batteribilen Tesla er blitt svært lønnsom i stor grad på grunn av av subsidier, støtteordninger og avgiftsfritak. 

Men det var en ting som nylig etter vårt syn gjorde at Musk kunne bli betraktet med nye og svært positive øyne. Rett etter at Russlands invaderte Ukraina forsøkte de å slå ut Internett-tilgangen for alle borgerne i Ukraina – men da stilte Musk opp og sa at han ville gjøre sitt satellittsystem Starlink gratis tilgjengelig for borgerne – og hæren –  i Ukraina slik at de kunne få Internett gjennom dette systemet. Virkelig bra!!! 

En avis forteller følgende om Starlink: «Elon Musk’s  SpaceX-owned  satellite internet broadband service Starlink [is] present in all seven continents, including Antarctica. This means even the most remote areas can soon have connectivity via satellite internet.» 

Dette var et tydelig tegn på at Musk støtter en angrepet og noenlunde fri stat mot en angriper som forsøker å gjøre landet om til et ufritt lydrike. 

Men Musk har store interesser i Kina: Der finnes det for eksempel fabrikker som er viktige i produksjonen av Tesla-biler. Lederne i det kinesiske diktaturet er ikke spesielt fornøyd med at borgerne har tilgang til et fritt Internett slik de vil få gjennom Starlink; det er som kjent omfattende sensur i Kina: i diktaturer kan ikke borgerne ha tilgang til alminnelig informasjon; noe slikt vil underminere diktatorens makt. De har derfor bedt Musk om å ikke åpne Starlink over Kina. 

Vi siterer dette fra intervju med Musk i Financial Times: «Musk says Beijing has made clear its disapproval of his recent rollout of Starlink … in Ukraine to help the military circumvent Russia’s cut-off of the internet. He says Beijing sought assurances that he would not sell Starlink in China.»

Det står ikke her eksplisitt at Musk har sagt Ja til å ikke gjøre Starlink tilgjengelig i Kina, man man kan jo tenke sitt … 

Hvis Musk stenger Starlink over Kina samarbeider han aktivt med tyranner. Motivet er åpenbart å tjene penger – hvis Musk ikke samarbeider her kan det hende at kinesiske myndigheter stenger fabrikkene hans. Han er ikke den første som har tjent penger ved å samarbeide med undertrykkende myndigheter, men det er uansett forkastelig. 

Før vi konkluderer nevner vi et par andre punkter som forteller noe om hvor lite innsiktsfull Musk er. Musk gikk nylig inn for at det burde holdes folkeavstemninger i de provinsene i Ukraina som Russland har annektert, dette for å avgjøre om de virkelig skal tilhøre Russland eller bli i Ukraina. Han har uttalt noe lignende om forholdet mellom Taiwan og Kina (Oppsummert: «Taiwan bør anerkjenne Kinas overherredømme, men bør kreve at de får en slags selvstendighet under Kinas paraply»): I begge tilfeller sier han at det bør komme forhandlingsløsninger slik at det kan bli slutt på krig og mulig krig om disse to områdene. 

Dette er svært ille. Dette er å vise total ettergivenhet overfor aggressive diktaturer. Eksemplet fra historien som alltid trekkes frem når dette poenget dukker opp er Chamberlains ettergivenhet overfor Hitler: Han forhandlet frem en avtale med Hitler, en avtale som skulle gi «fred i vår tid», men som alle vet: Hitler hadde aldri tenkt å respektere denne avtalen, og resultatet ble en verdenskrig. Myndighetene i Moskva og Beijing kommer heller aldri til å respektere avtaler som går imot deres aggressive imperialisme. Det virker som om Musk er ukjent med dette poenget, eller i hvert fall ikke forstår konsekvensene av det: Overfor diktatorer og tyranner fører slik ettergivenhet kun til at de blir motivert til å fortsette sin aggresjon overfor naboer som kan la seg okkupere og/eller undertrykke.  

Det er også feil fokus å legge stor vekt på folkeavstemninger. En folkeavstemning i de regionene i Ukraina som Russland gjør krav på vil gi befolkningen følgende to alternativer: Skal dere være del av et noenlunde fritt Ukraina eller skal dere innlemmes i diktaturet Russland? Skal dere underlegge dere en aggressiv diktatorisk makt som har drept titusener av dere, som har ødelagt enorme verdier i bygninger, infrastruktur, etc.

Hvis man skal velge side en konflikt burde det være åpenbart at det kun er ett kriterium man skal gå etter: Hvilken side står for mest individuell frihet? I dette tilfellet er det klinkende klart at det er Ukraina som står for størst frihet. Å i det hele tatt åpne for en mulighet for at disse regionene skal innlemmes i et diktatur er bare helt forkastelig. 

Tilsvarende om Taiwan: Taiwan har i motsetning til kommunist-diktaturet i Kina stor grad av frihet. Og hvis man tenker på en spesialordning hvor Taiwan skal ha en viss selvstendighet, men være underordnet kommunistregimet i Beijing, så kan man jo minne om at det var jo dette som var planen da Hongkong ble gitt tilbake til Kina av britene. Og for de som ikke vet hvordan det gikk: Borgerne i Hongkong har stadig mistet mer og mer av den friheten de hadde under britene. 

Men kanskje Musk tenker slik: Mine Tesla-biler blir i stor grad bygget i Kina. Hvis jeg utfordrer kommunist diktaturet i Beijing vil det kanskje føre til problemer for mine fabrikker, de vil kanskje måtte legges ned og jeg vil miste store inntekter. 

Ja, dette kan muligens være riktig. Men for å sette dette poenget på spissen så betyr dette at produksjonen av Tesla biler bygger på slavearbeid, og dette er selvsagt fullstendig umoralsk. 

Musk burde trekke seg ut av Kina. Man kan bruke et gammelt uttrykk om det å ha produksjon i Kina: Det er man da tjener er blodpenger. 

Dersom utviklingen i Kina hadde gått i positiv retning, det vil si retning av større frihet, kunne engasjement i Kina har vært akseptabelt. Men når utviklingen går i negativ retning, dvs. i retning av stadig mer innskrenket frihet, er det umoralsk å fortsette å ha slikt engasjement i Kina. 

Men er ikke dette noe bare som skjer langt vekk, på den andre siden av jordkloden – angår det oss hvordan forholdene er i Kina? 

Ved å engasjere seg der støtter man et diktatur, og det er forkastelig. Men diktaturer er aggressive, de invaderer og okkuperer sine naboer (Tibet), eller de truer med å angripe naboer (Taiwan), og i områder lenger unna styrker de sine interesser på andre måter. 

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere publiserte her på Gullstandard om Vestens forhold Kina (link nedenfor)

«I mere end et årti har Kina i det skjulte opkøbt europæiske virksomheder inden for strategiske sektorer, navnlig inden for teknologi og energi. Kina bruger tilsyneladende disse europæiske aktiver i bestræbelserne på at opfylde det kinesiske kommunistpartis (CCP) ambitioner om at blive en global magt, blive teknologisk uafhængig af Vesten og i sidste ende erstatte USA som verdens økonomiske, politiske og militære    supermagt.»

«Peter Schweizer avslører at 23 senatorer og kongressrepresentanter har gått i Kinas tjeneste etter at de sluttet i politikken. Det er en lukrativ geskjeft, selv om det går på bekostning av landets sikkerhet, forsvar og arbeidsplasser. Det forklarer også hvorfor Trumps tariffer møtte så sterk motstand. Systemet er kjøpt og betalt av fienden, som ikke lenger er noen fiende, men neste top dog». (document).

(I artikkelen kom vi ikke inn på de svært omfattende investeringer og engasjement som Kina har i rekke land i Afrika.)

Kina er et aggressivt kommunistdiktatur som bør møte fast motstand når regimet forsøker å spre sin ideologi og sin innflydelse i Vesten, og dersom Beijing med militær makt truer med å antyde at de vil forsøke å okkupere friere områder, bør de få tydelige signaler om at de ikke vil lykkes med dette. 

Elon Musk burde kreve at Starlight får operere uhindret også over Kina. Han bør også trekke sine interesser ut av Kina. Om han da vil tjene mindre så er det noe han må finne seg i; penger tjent på kriminell virksomhet er blodpenger.  

Vi tar med følgende poeng helt til slutt: Svært mange av de produktene vi bruker daglig er produsert i Kina. Hvordan bør den vanlige borger i Vesten forholde seg til dette? Han bør i størst mulig grad boikotte produkter produsert i Kina, og han bør ikke investere i Kina. Videre bør alle regjeringer i Vesten i størst mulig grad presse myndighetene til å øke kinesernes frihet ved å kreve slike ting som at at ytringsfriheten respekteres, at politiske fanger slippes fri, at økonomien liberaliseres, og ved å sett inn kraftige tiltak mot kinesiske myndigheters tyveri av slike ting som patenter og copyright. 

Kommer noe slikt til å skje med det første? Neppe. Vesten vil antakelig vise seg like ettergivende overfor Kina som Vesten viste seg ettergivende overfor Putin inntil invasjonen i Ukraina i februar i år. Noen har sagt at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det man burde ha lært er at ettergivenhet overfor diktatur og tyranni gjør at diktatorer blir mer og mer pågående, og så ender det ofte med krig, en krig som forhåpentligvis kunne ha vært unngått hvis man tidligere hadde stått fast imot den aggressive diktatoren. 
.

.

.

.

https://www.outlookindia.com/business/elon-musk-s-starlink-satellite-internet-has-reached-antarctica-but-why-it-s-still-not-available-in-india–news-224621

https://www.finansavisen.no/nyheter/politikk/2022/10/10/7943027/elon-musk-involverer-seg-i-kina-taiwan-konflikten

https://www.ft.com/content/5ef14997-982e-4f03-8548-b5d67202623a

Noen betraktninger om Vestens forhold til Kina

Til tross for at temaet er velkjent gir vi en kort bakgrunn for det siste årets strømkrise. Den begynte mot slutten av fjoråret og har vart helt til i dag – og kommer til å vare i lang tid fremover. Årsaken er at en rekke land i Europa har lagt ned sin effektive strømproduksjon (atomkraft, kullkraft) for isteden å satse på ineffektive produksjonsformer som sol- og vindkraft. Produksjon har derfor gått kraftig ned. Men etterspørselen har vært omtrent på samme nivå, og da har flere land i Europa benyttet import av russisk gass som backup. På grunn av krigen i Ukraina, som startet i februar 2022, er det blitt problemer med å få kjøpt russisk gass, og da etterspørselen i utgangspunktet var langt større enn tilbudet gikk prisen opp. 

I Norge har normal pris på kraft vært på omkring 0,50 kr. per kWh, men nå har den i enkelte perioder vært oppe i 10 kr. per kWh. Mye av kraften i Norge kommer fra vannkraft, og da har også prisen variert på grunn av været; har det vært lite regn på sommeren og høsten har magasinene hatt lite vann, og strømprisen har vært høy. Så dette er altså langt fra første gang vi har hatt en såkalt strøm krise i Norge; det som er nytt er at den strømkrisen vi har nå kommer til å vare i flere år. De siste dagene har det vært en god del regn så nå har strømmen sunket i pris, men dette kommer bare til å være midlertidig. 

Men hva er det politikere, kommentatorer og folk flest tenker på for å løse dette problemet? Jo, det kan dessverre oppsummeres i et eneste ord: «Støtteordninger!» Det de tenkte var: «Vi må ha en ny støtteordning!»

Ganske tidlig i år kom den første støtteordning på bordet. Den var beregnet på vanlige husholdninger, og var omtrent som følger: Dersom prisen på kilowattimen gikk over et visst nivå ville staten dekke 90 % av det som var prisen over dette nivå. 

Det viste seg raskt at denne støtteordningen hadde noen viktige huller: Enkelte borettslag har noen av strømutgiftene felles (for eksempel er det noen borettslag som har varmtvann på en felles regning for hele borettslaget) – og denne kostnaden var ikke omfattet av strømstøtten. Den omfattet heller ikke fritidsboliger, altså hytter: de som hadde en hytte på fjellet som da måtte holdes varm om vinteren for at vannrørene ikke skulle fryse fikk en strømregning som var langt høyere enn den de vanligvis fikk, altså en regning som ikke ble redusert på grunn av av strømstøtteordninger. 

Stort sett så det ut til at denne ordningen førte til at de fleste vanlige husholdninger fikk en nokså overkommelig strømregning selv om den for mange allikevel ble mer enn dobbelt så stor som den tidligere hadde vært. 

Men hva med bedriftene? De bruker også strøm. Strøm brukes ikke bare til oppvarming av leiligheter og til lys og matlaging hjemme hos folk, strøm brukes også av alle mulige bedrifter: varer må produseres, de må fraktes, noen må må oppbevares kjølig, noen må fryses, osv. Dette krever store mengder strøm. Bare tenk på det som finnes av frysere og kjølere i en vanlig dagligvarebutikk. 

Og det eneste folk flest, kommentatorer og politikere tenkte på var: «Vi må ha en støtteordning som omfatter bedrifter!»

Men hvordan skal man ordne en slik støtteordninger for bedrifter i praksis? Noen bedrifter går godt, mens andre er på konkursens rand eller har gått konkurs allerede fordi de har fått en tidobling av sin strømregning. 

Det kom en rekke forslag på bordet, og de hadde en rekke forskjellige betingelser/begrensninger: Bedrifter som gikk godt eller hadde overskudd skulle ikke omfattes av støtteordningen, bedrifter som ga utbytte til eierne skulle ikke omfattes av støtteordningen. Skulle ordningen gjelde i begrenset tid eller over lengre tid? Skulle støtten gis som lån eller som direkte tilskudd? Var det krav til bedriftene om at de skulle foreta energieffektiviseringstiltak? Var det krav om at bedriften måtte investere i tiltak som skulle begrense strømforbruket? Skal støtten gis til alle mulige bransjer? Skal det være et maksbeløp per bedrift? Skal staten gå inn for incentiver som gjør det lettere å etablere fastprisavtaler? 

Fredag 16. september kom det en strømpakke på bordet. Hvor omfattende var den? Vi siter fra Nettavisen: «Norge har nær  600.000 virksomheter, og strømpakken treffer bare 20.000 av dem, ifølge regjeringens eget forslag. Strømkompensasjonen treffer altså 1/30 av bedriftene, der de aller fleste har høye strømpriser. En maksgrense på 3,5 millioner kroner og kun 25 prosent av strømprisen over 70 øre, gjør at mange bedrifter fortsatt rammes hardt av de høye strømprisene. Bildet blir ikke noe bedre av at den foreløpig bare gjelder frem til nyttår. Som største produsent av kraft, tjener staten grovt på de høye strømprisene. Hvis vi legger til grunn strømpriser på 2,50 kroner per kilowatttime, kan strømregningen for næringslivet (40 terawattimer i året) anslås til 100 milliarder kroner i 2022. Til sammenligning er altså kompensasjonsordningen som regjeringen foreslår (med støtte fra LO, NHO og Virke) på tre milliarder kroner.»

Vi nevner også at reglene som støtten gis etter er å finne i et dokument som er langt som flere vonde år, og små bedrifter vil ikke ha nok personellressurser til å kunne sette seg grundig inn i betingelsene for å motta støtte. Noen bedrifter vil derfor gå glipp av strømstøtte de egentlig har krav på. 

Nå er slike ting svært vanskelig å måle, men kanskje disse oppslagene kan gi en indikator: 

«Økning i antall konkurser. Antall konkurser har økt med nesten 6 prosent i første halvdel av 2022, målt mot samme periode i 2021. Antall arbeidstakere som har mistet jobbene sine grunnet konkursrelaterte årsaker har økt betraktelig i samme periode.» (Finansavisen)

«I august gikk 215 selskaper konkurs i Norge. Det er 52 prosent flere sammenlignet med august i fjor. I serveringsbransjen ble antall konkurser nesten doblet.  Serveringsbransjen og detaljhandelen trekker opp konkurstallene. I alt gikk 27 serveringsvirksomheter konkurs i august, nesten dobbelt så mange som i august i fjor. I august ble konkursene også større og mer alvorlige. Virksomhetene som gikk konkurs, omsatte for omtrent 1,1 milliarder kroner, opp 86 prosent sammenlignet med august i fjor. 723 ansatte ble berørt av konkursene.» (Document).

Før vi går videre sitter vi litt fra en omtale av debatten i Stortinget som skjedde før regjeringen la fram strømstøtte-ordningen. 

Høyre: «Det som nå er viktig er at vi ikke lar krigsøkonomien gå for hardt ut over folk og deres arbeidsplasser, var noe av budskapet fra Høyre-leder Erna Solberg. Hun sa at Høyre er glad for at både strømstøtten til husholdningene er blitt økt, og at det kommer en ordning for bedriftene. Solberg var samtidig klar på at de må se detaljene før de kan si om støtteordningen til næringslivet, er ment å vare til nyttår, er god nok.

– Det som er forbausende er at ordningen er foreslått avviklet til jul. Det er det altfor tidlig å konkludere med nå. Jeg tror det er en litt naiv tro på at fastprisavtaler i et overopphetet prismarked skal løse alle problemer for små og mellomstore bedrifter, sier Solberg.»

Venstre: «Venstre-leder Guri Melby mener det fortsatt er usikkert om ordningen for bedriftene er treffsikker nok, men sier Venstre skal bidra med konstruktive forslag.

– Når forslaget først kommer, er det fortsatt usikkert om den treffer de bedriftene som sliter mest, sa Melby i sitt innlegg.»

FrP: «Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, sier at partiet igjen foreslår å innføre en makspris på strøm på 50 øre kilowattimen, og hvor staten dekker alt over dette både for private husholdninger og for bedrifter. – En slik løsning vil sørge for å holde liv i norsk næringsliv, hindre konkurser og tap av tusenvis av arbeidsplasser, samtidig som vanlige folk kan møte en kald vinter i trygghet om at de vil få endene til å møtes, sa Listhaug.»

Rødt: «Rødt foreslo også, som de tidligere har gjort, at det skal innføres makspris på strøm, men foreslår et ennå lavere tak enn Frp på 35 øre. Rødt-leder Bjørnar Moxnes ønsker også ha stans i eksport av norsk vannkraft.»

Så man ser en rekke forskjellige meninger, og resultatet blir da en ordning som det virker som om veldig mange er svært misfornøyd med. 

Vi tar også med følgende vurdering av ordningen fra VG: «Kan tjene 50 000 på strømstøtte: −  Regjeringen kaster penger etter rikfolk. VG har sett på hvem som tjener på Støre-regjeringens strømstøtteordning. Tallene viser at de rike kan stikke av med over dobbelt så mange støttekroner som de fattige». 

Men hva er alternativet til dette? Hva er alternativet til støtteordninger og annen politisk styring? 

Hva hvis man hadde hatt et fritt marked? 

Et fritt marked i strøm og energi vil blant annet omfattet følgende ting: Det vil ikke vært noen statlige restriksjoner på produksjon av strøm, det vil si det ville ikke vært noe forbud mot atomkraft. Det ville ikke vært noen statlige avgifter på strømprisen. Det vil ikke vært noen subsidier til vindkraft og solkraft. 

Prisen på strømmen ville blitt den som balanserte tilbud og etterspørsel og hvis prisen ble høy ville det vært mer lønnsomt å produsere mer kraft og det ville vært etablering av flere kraftverk det vil si i praksis atomkraftverk. 

Dette er en produksjon som ikke er avhengig av været – i motsetning til vannkraft som er avhengig av mye regn – og man ville ha hatt en stabil energiforsyning med derav følgende stabile priser, og siden det ikke var noen restriksjoner på produksjon ville prisen vært så lav som det vil i praksis være mulig å få den.

Men dette er da resultatet av et fritt marked – og hva er grunnene til at vi ikke har et fritt marked? Grunnen er at enkelte hevder og har fått mange med seg på det absurde synd at det er det frie marked som fører til kaos og at statlig styring og kontroll må til for å ha ordnede og forutsigbare forhold. Vi ser jo av beskrivelsen over, og det vi ser i praksis omkring oss, hva statlig styring og kontroll fører til. Men folk vil altså ha statlig styring og kontroll, det er statlig styring og kontroll vi har på strømmarkedet i dag (og har vi hatt i svært lang tid) – og nå ser vi alle hva resultatet av dette er: høye priser, konkurser, et kaotisk støttesystem som har resultater som er skjeve og urettferdige. Men det er slik det alltid blir når staten regulerer et marked.

.

.

.

.

.

.

https://www.finansavisen.no/nyheter/naeringsliv/2022/07/04/7894033/okning-i-antall-konkurser?zephr_sso_ott=IJVGZ9

Flere bedrifter gikk konkurs i august

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/husvarm-lo-leder-prover-a-diktere-stromstotte-debatten-i-stortinget/o/5-95-660938

Strømstøtte til foreninger

https://e24.no/norsk-oekonomi/i/BWl4Xw/ekstraordinaert-stroemmoete-nytter-ikke-aa-vedta-at-vi-har-nok

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/765VeV/kan-tjene-50-000-paa-stroemstoette-regjeringen-kaster-penger-etter-rikfolk

 

Russland gikk 24. februar til et storstilet angrep på Ukraina. Dette var et annerledes angrep enn de angrep som Russland har utløst på noen av sine naboland de siste 20 årene (relativt små angrep i Georgia, annektering av Krim, etc.)

Men hvordan står det ellers til i dette verdens største land, et land som er blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Vi nevner noen punkter.

Mer enn et dusin oligarker har mistet livet på noe spesielle måter, ofte ved at de har falt ut av et vindu.

Journalister som stilles kritiske spørsmål blir ofte funnet drept. 

Forretningsfolk som konkurrerer med ledelsens favoritter blir ofte beskyldt for diverse kriminelle ting og satt i fengsel. 

Landet har mye alkoholisme, befolkningen går ned, det er enorm korrupsjon.  

Mannen som har styrt landet som en diktator i 20 år, Vladimir Putin, er sannsynligvis verdens rikeste mann (se link). 

Og hva har hittil skjedd i krigen mot Ukraina? 

55 000 soldater er drept i krigen

Den russiske hæren benytter utstyr som er 50 til 100 år gammelt

Om lag et dusin generaler er blitt drept ved fronten

Mer enn 260 000 personer, flest menn som risikerte å bli sendt i krigen, har rømt fra Russland etter at krigen begynte; de ønsker ikke å bli sendt til fronten som kanonføde i en krig de vet er urettferdig og som de vet at de vil tape. 

Hæren kjøper høyteknologisk utstyr fra land som er på the cutting edge når det gjelder utvikling av ny teknologi: Iran og Nord-Korea.

Rekrutteringsagenter verver nye soldater i fengslene; hardbarkede kriminelle får mulighet til å kjempe i krigen: hvis de dør får de en begravelse, hvis de overlever får de friheten etter at krigen er ferdig

Cirka 300 000 borgere – dog kun menn – er mobilisert for å kjempe i krigen, og noen av dem drikker seg fulle og banker opp sine offiserer (Det er publisert en rekke videoopptak som viser dette); mange av dem innser at de kommer til å bli ren kanonføde, 

Hæren sender bomber og raketter mot  sivile mål i innledningsfasen av en krig. Å angripe sivile mål er kun moralsk forsvarlig i sluttfasen av en forsvarskrig mot en angriper som må nedkjempes og bringes til kapitulasjon. Å angripe sivile mål i innledningsfasen i en krig slik Russland har gjort i denne krigen, er totalt forkastelig. 

Putin har erklært at deler av et annet land er en del av Russland. Når dette landets militære styrker forsvarer disse områdene kan Russlands ledelse betrakte dette som et angrep på Russland, og truer med å bruke atomvåpen for å forsvare fedrelandet. 

Dette landet er da altså blitt styrt av Vladimir Putin i 20 år. Han har hatt stor støtte fra folket, og man kan derfor si at folket selv har en stor del av skylden for det som den russiske befolkning nå blir utsatt for. 

Putin er en gangster, og de russiske folk har med åpne øyne stemt for å få en gangster inn som en diktator i landet. 

Så kan man si at folket er feilinformert fordi pressen langt fra er fri. Men det har vært mulighet å få informasjon fra ikke-russiske kilder. Størstedelen av den russiske befolkning har allikevel valgt å tro på den propagandaen som kommer fra statsstyrte eller statskontrollerte medier. 

Veien til fred og velstand går kun via en rasjonell kultur og individuell frihet. Det russiske folk med Vladimir Putin i spissen har sagt Nei til dette og isteden valgt å kjøre en sterkt irrasjonell linje som innebærer at Russland skal være verdens frelser, og at Russland har rett til å bruke militærmakt for å tvinge naboland inn under russisk overherredømme for å frelse dem fra det forfallet som Vesten representerer. 

Men en slik politikk kan det ikke gå bra. Spørsmålet  er bare hvor ille det går. I verste fall kan det gå svært ille. 

Putin er ikke Russlands redningsmann (dette var tittelen på Russland-eksperten Bjørn Nistad biografi om Putin som kom for noen år siden, lenke nedenfor), tvert imot er han den som den russiske befolkningen har valgt til å føre dem ned i fortapelsen. 

Hvis det går svært ille så er skylden for dette først og fremst hos Putin og de russere som har støttet han, sekundært ligger den hos den ettergivende politikken som alle Vestens ledere – med full støtte fra befolkningen i landene i Vesten – har ført de siste 20 år. (Vi har diskutert dette i noen større detalj i tidligere innlegg her på gullstandard og går ikke inn på dette denne gangen annet enn å si at denne ettergivenheten består i at man har sett gjennom fingrene med Putins diktatur, at man har godtatt Putin innblanding i og okkupasjon av naboland, og at Vesten har tapt en rekke kriger mot diktaturer flere steder i verden.)

Avslutningsvis til at vi oss å sitere noe vi skrev i mars 2007, etter at Putin hadde vunnet et valg: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.» (lenke nedenfor).

Putin-regimet er et aggressivt gangstervelde, og den eneste måte å forholde seg til et slikt regime på er å nedkjempe det militært. Man skal ikke forhandle med et slikt regime – Neville Chamberlain forhandlet med Hitler i den tro at han skulle oppnå «fred i vår tid», men det han fikk var en verdenskrig. Vi må ikke gjøre samme tabbe nå: ingen forhandlinger så lenge Putin sitter som president i Russland!

.

..

.

.

Putin som verdens rikeste mann: «Musk: I do think that Putin is significantly richer than me”».

https://www.news18.com/news/tech/worlds-richest-man-elon-musk-thinks-vladimir-putin-is-significantly-richer-than-him-4918382.html

http://stemdlf.no/node/3135/

https://www.bokkilden.no/biografier-historie-politikk-og-militaeret/russlands-redningsmann-bjoern-d-nistad/produkt.do?produktId=12407160