Er fransk økonomi friskmeldt? 

Hvis man skal tro VG er fransk økonomi friskmeldt. I går kunne man på VGs nettside lese overskrift: «Fransk økonomi friskmeldes etter ti år».

Den korte artikkelen forteller følgende: «Frankrikes budsjettunderskudd tilsvarer 2,6 prosent av landets BNP i 2017 og havner under EU-grensen på 3 prosent for første gang på ti år, melder NTB. Det er et bedre resultat enn ventet, og dermed overholder Frankrikes president Emmanuel Macron sitt løfte om å overholde EU-grensen for første gang siden 2007.»

Det som beskrives er et (svært lite) skritt i riktig retning, men å si at fransk økonomi er friskmeldt, er ikke bare en kolossal overdrivelse, det er direkte usant. Hva er problemet fransk økonomi?

La oss se på et par ting som direkte og enkelt kan måles, stasgjeld og arbeidsløshet.

Frankrikes statgjeld er innpå 100 % av BNP, og den har økt med ca 40 prosentpoeng de siste 25 årene. Detter en meget illevarslende utvikling, og dette problemet kan ikke løses såfremt reageringen iverksetter svært omfattende og radikale økonomiske grep. Og det er ingen ting som tyder på at noen med politisk innflydelse i Frankrike vil gjøre dette i overskuelig fremtid.

Et annet problem er det store arbeidsløsheten. Den er litt under 10 %. Dette er også meget ille, dette betyr at et stort antall mennesker ikke har jobb. Dette er uheldig for dem, og det betyr også at en svært viktig ressurs – arbeidskraft – ikke blir benyttet. Resultatet av dette er personlige og økonomiske problemer for de som ikke er i jobb, og en lavere generell velstand fordi et stort potensiale for produksjon og verdiskapning ikke blir benyttet.

Reageringen forsøker å redusere utgiftene og å liberalisere arbeidsmarkedet, noe som vil føre til at økonomien blir bedre og til at flere kommer i jobb, men hvordan er reaksjonen på slike forslag?

Aftenposten skrev nylig om reaksjonen på forsiktige, men reelle forslag for forbedringer: «Om lag 200 000 mennesker demonstrerte i Frankrike torsdag mot president Emmanuel Macrons økonomiske reformer.»

Svært mange tror dessverre at disse nødvendige reformene vil være skadelige for dem, mens sannheten er motsatt, folk flest vil tjene på disse reformene.

La oss også ha nevnt at Macrons forgjengere, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy forsøkte lignende reformer, og de ble møtte med akkurat samme type motstand. De klarete heller ikke å gjennomføre reformer som hadde vesentlig effekt

Det er også andre problemer i fransk økonomi, problemer som er vanskeligere å måle. Viktigst her er et kolossalt byråkrati, som innebærer at alle som driver produktiv virksomhet må kjempe seg igjennom en stadig mer tettvokst jungel av statlig gitte lover, forskrifter, rundskriv, løyveordninger, etc. for i det hele tatt kunne drive produksjon. Dette medfører i første omgang en lavere velstandsvekst enn man ellers ville ha hatt, og etter hvert vil det føre til økende fattigdom.

Den utviklingen man har sett i Frankrike vil da dessverre bare fortsette, dvs. problemene vil øke, små og spinkle forsøk på reformer vil bli møtt med massiv og til des voldelig motstand, og dette vil fortsette inntil mer korrekte økonomiske teorier har stor oppslutning blant eliten og dermed blant folk flest. Og dessverre, det ser til til å være svært lenge til at vil kommer i en slik situasjon.

De problemer som Frankrike har er å finne i alle velferdsstater (også i Norge, selv om problemene her er litt annerledes pga. oljeinntektene), og de vil altså bare øke i tiden fremover. Det land som er nærmest stupet er Hellas, men andre land som Spania, Italia, Portugal, Storbrittania, Tyskland, USA  og Sverige vil alle se slike problemer i en fremtid som ikke er så langt unna.

Hva må da til for å friskmelde økonomiene?

Den eneste formen for organisering av økonomien som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand over tid er full økonomisk frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. I et slikt system er det ingen statlige reguleringer av økonomien, det er full økonomisk frihet, og statens eneste oppgave er kun å beskytte borgernes frihet, dvs. staten skal kun drive politi, rettsapparat og det militære og intet annet.

Mer detaljer som dette økonomiske systemet er å bla. å finne i DLFs program, linket til nedenfor. Og et lite tips til slutt: heller ikke når det gjelder økonomi kan man feste noen som helst lit til det som står i mainstream-media.

 

 

http://direkte.vg.no/studio/nyhetsdoegnet#!verbatimId=5ab8acc15152f73c7062c94e

https://www.aftenposten.no/verden/i/L0eypq/Massedemonstrasjoner-i-Frankrike-mot-Macrons-reformer

https://countryeconomy.com/national-debt/france

https://www.google.no/search?client=safari&rls=en&q=frenche+government+debt&ie=UTF-8&oe=UTF-8&gfe_rd=cr&dcr=0&ei=6te5Wub0ItCD3APaq5K4DA

https://tradingeconomics.com/france/unemployment-rate

http://stemdlf.no/stortingsprogram

Listhaug ut, Sandberg inn 

Etter et kolossalt press gikk Sylvi Listhaug i går av som justisminsterer. Og dette var vel det eneste  resultatet man kunne forvente. Listhaug har i enkelte grupper vært svært populær, hun har sagt ting som enkelte hevder er i samsvar med folkemeningen (det er dog litt pussig at en som representerer et parti  med kun om lag 15 % oppslutning sies å representere folket), og hun har uttalt seg på det som mange betrakter som en folkelig måte.

Men hun har etter vårt syn gått for langt (og dette handler ikke om at vi er enige i hennes standpunkter; det er vi ikke). Hun har blant annet sagt at «KrF sleiker imamene opp etter ryggen», noe som i innhold ikke er langt fra sannheten, men som ikke er passende for en statsråd å si.

Men det som fikk begeret til å flyte over var en plakat hun delte på facebook, en plakat som hadde teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nordmenns sikkerhet».

Det er helt upassende for en statsråd å si noe slikt, dette selv om det er mer enn en kjerne av sannhet i det som sies. Vi nevner bare følgende eksempel: Jonas Gahr Støre, som nå nå er leder i Ap, hadde svært gode forbindelser til ledere i terroristorganisasjonen Hamas; da han ble konfrontert med dette i et intervju på TV løy han om det (se link nedenfor), og kort tid etter var han en av de ivrigste til å presse en redaktør til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet til å kritisere islam og den terrorisme som islam oppfordrer til.

Grunnen til at denne saken i det hele tatt kom opp var et forslag fra regjeringens side om å forenkle  mulighetene til å frata norsk pass og norsk statsborgerskap fra personer som har deltatt i krigshandlinger for Islamsk Stat og som har dobbelt statsborgerskap. Nå må slike saker kjøres gjennom rettsapparatet, regjeringens forslag innebar at en slik beslutning skal kunne tas av byråkratiet. Formålet var å hindre at man, dersom slike tilfeller skulle dukke opp, ville slippe å gå igjennom den samme type sak som terroristlederen mulla Krekar er utsatt for – nå er det vel ti år siden man først forsøkte å få ham utvist fra Norge, men han er forsatt her, og rettsapparatet holder fortsatt  på med saken.

Flertallet i Stortinget var imot forslaget, og et av de partiene som var imot var Ap. Det var dette som var bakgrunn for teksten Listhaug delte på facebook.

Som kjent ble det fremmet et mistillitsforslag mot Listhaug etter denne plakaten, og man kunne kanskje forvente at statsministeren stilte regjeringen bak Listhaug, dvs. at statsministeren kunne si at mistilliten ikke gjaldt kun Listhaug, men hele regjeringen. Listhaug kom dog Solberg i forkjøpet og gikk av frivillig. At Solberg har nølt med å stille seg bak Listhaug kan komme av at Listhaug en rekke ganger har tøyd strikken, hun har en rekke ganger vist at det som et viktigst for henne ikke er lojalitet til regjeringen.

Listhaug sier at dette handler om ytringsfrihet – hun seier at hun er kritisert pga. hennes sterke og klare ytringer. Da hun gikk av sa hun bla. følgende: ««Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid.»

Dette (om ytringsfriheten) er helt feil, og vi har vanskelig for å tro at Listhaug virkelig mener dette. Det dette handler om er hva det er passende for en statsråd å si, hvordan en statsråd bør ordlegge seg, hvordan man kan kritiserer andre partier på Stortinget. Og her har Listhaug trådt over streken en rekke ganger. (Det hun sa om KrF, og som vi siterte over, er bare ett eksempel som viser dette, og dette utsagnet forklarer også at KrF var villig til å stille seg bak et mistillitsforslag mot Listhaug).

Det kan virke som om Listhaug spiller sitt eget spill, det kan virke som om hun forsøker å bli Norges Donald Trump. Dette kan i så fall bringe henne inn i statsministerstolen en gang i fremtiden, men ellers er ikke Trump en rollemodell vi kan anbefale, snarere tvert imot.

Nå er altså Listhaug gått av som justisminsterer. Det nye justisministeren heter Per Sandberg. Vi vil vel tro at få av de som ønsket Listhaug vekk synes dette er en forbedring. En kan kanskje si at å utnevne Sandberg til justisminster er et merkelig valg i denne saken. Han er populær blant Listhaugs venner, og upopulær blant Listhaugs motstandere. Videre, han er tidligere straffedømt, og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Men til sitt forsvar kan han trekke Trønder-kortet: Det er nemlig slik at i Trøndelag er kravene til anstendig oppførsel lavere enn i resten av verden. Dersom en trønder har gjort noe kritikkverdig kan hun eller han bare si «Æ e trønder» eller «Æ ha vokst opp i Trøndelag», og da blir alt som er kritikkverdig i ens fortid stort sett glemt/ignorert/tiet ihjel – bare spør Trine Skei Grande.

Det er mye mer man kan si om denne saken – drapstrusler, pressens skjeve dekning, hva Norge og Vesten virkelig bør gjøre i forhold til IS og andre islamistiske terrororganisasjoner – men vi lar disse temaene ligge i denne omgangen. Men mht. skiftet Listhaug-Sandberg kan man kanskje sitere dette ordtaket: «man vet hva man har, men ikke hva man får». Og vi blir ikke overrasket dersom det viser seg at den som vant denne striden var Listhaug, og de som tapte var Støre og Hareide.

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oR84AV/slik-ble-sylvi-presset-av-erna-og-siv

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/BJvoMG/listhaug-ut-hareide-inn

https://www.dagbladet.no/nyheter/jurist-anine-kierulf—motbor-er-ikke-knebling/69631818

«Bonusfamilien»

Det er to essensielle aspekter ved et kunstverk: det skal være underholdende, og det skal gi den som opplever det større innsikt i «the human condition»/menneskets lodd/hvordan det er å være menneske. Det skal med andre ord både være velsmakende og næringsrikt. Dette betyr ikke at dersom et verk svikter på et av disse områdene så er det verdiløst; hvis det svikter på et av dem er det da enten ren underholdning eller en lærebok/foredrag/instruksjonsmanual/skolefjernsyn, e.l. Som jeg leste i en anmeldelse av en meget populær LP for en del år siden: «it wasn´t nutritious, but it sure was tasty». Det er ingen ting  galt med hverken ren underholdning eller lærebøker, men produkter innen disse kategoriene er da ikke kunstverker.

Hvorvidt et verk er stort, kunstnerisk sett, avhenger av hvor godt det oppfyller begge disse aspektene. Mye leste forfattere som William Shakespeare, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Edmond Rostand, Victor Hugo, Charles Dickens, Jane Austen, Henrik Ibsen, Boris Pasternak, George Orwell, Aleksander Solsjenitsyn, Ayn Rand og Bob Dylan oppfyller klart begge disse kriteriene i stort monn, og det gjør også en rekke kunstnere innen andre kunstarter i tillegg til litteratur: maleri, skulptur, musikk, film, dans, arkitektur. Et verk konkretiserer et syn på verden og menneskets plass i det, det har et budskap, og et verks storhet er uavhengig av hva temaet er, og også om verkets opphavsmann har andre synspunkter, verdier og meninger enn de den som opplever verket har (et eksempel: selv om man er ateist må man innse at Bob Dylans religiøse sanger er stor kunst). Når man nyter et kunstverk blir man da både underholdt, og man får, dersom man åpner seg for det, styrket sin forståelse av og innsikt i mennesket og dets plass i verden. (La oss også her ha sagt at et verk kan være underholdende selv om det tema det tar opp er tragisk eller urovekkende.)

Denne artikkelen er en kommentar om den svenske TV-serien Bonusfamilien, som nå går i sesong 2 på NRK. La oss først forklare navnet, bonusfamilie. Hvis vi går noen tiår tilbake i tid ble barn ofte lest eventyr for av de voksne (dette var lenge før TVen fantes i alle hjem og enda lenger før Internett og dataspillene kom), og i enkelte av disse eventyrene forekom en skikkelse kalt «den onde stemor»: en mann mistet sin hustru; han giftet seg på nytt med en kvinne som hadde barn fra før, men ingen mann, og den nye hustruen måtte da ta seg av barn som ikke var hennes egne. Eventyrene fortalte at stemoren da ikke tok seg av sine nye barn i samme grad som hun tok seg av sine egne barn, at de barna som måtte passes på ikke av sin egen mor, men av sin fars nye hustru,  følte seg tilsidesatt – og hun ble betraktet som «den onde stemor». Vi er dog overbevist om at dette i virkeligheten forekom i liten grad, og at eventyrene var sterkt overdrevne – men det at de fantes forteller at dette må ha vært et reellt problem av et visst omfang. (Og selvsagt, det forekom antagelig like ofte at stefaren ikke tok seg like godt av sin nye hustrus barn som han tok seg av sine egne barn, men det er uttrykket «den onde stemor» som er blitt sittende, «den onde stefar» er langt mindre utbredt.)

Fra forskning.no: «Å komme inn i en etablert familie er langt fra enkelt, og for noen overskrider det enhver form for jobbintervju. Og selv om man kanskje bare vil være snill og god, ender det ikke sjeldent opp med det motsatte. Man ser seg selv i speilet – og ser den onde stemoren».

Poenget er at det er nå i vår tid så mange barn som vokser opp med stefedre og stemødre at det ikke lenger kunne være politisk korrekt å benytte uttrykk som «den onde stemor», og man fant derfor på et nytt ord: barn som man må ta seg av fordi de er ens partners biologiske barn skal nå ansees som en fordel, et pluss, en bonus: de kalles nå bonusbarn! Og eventyr og fortellinger om «den onde stemoren» bare forsvant.

Hvis vi går noen tiår tilbake regner vi med at slike ting – at ens hustru døde og at man giftet seg på nytt – forekom relativt sjelden. Men i dag er utviklingen blitt slik at det er langt vanligere at man skifter partner og at begge har barn fra før. Begge parter i et parforhold lever da i en familie hvor begge har stebarn: det kan f.eks. være en mann og en kvinne som har ett barn sammen, og så har hver av dem ett eller to barn fra tidligere forhold med andre partnere. Eksempel: Lisa og Patrik har et barn sammen, men begge har barn fra tidligere forhold: Lisa har Eddie og Bianca med sin tidligere mann Martin (og kanskje er Lisa egentlig ikke sikker på hvem som er Biancas far), og Patrik har sønnen William med sin tidligere hustru Katja.

Siden barn nå som regel skal tilbringe like mye tid hos far som hos mor etter et samlivsbrudd, må den nye familien koordinere alt det en familie skal gjøre med et stort antall aktører (for å bruke dette meget upersonlige ordet om personer som er så nært hverandre i slekt som det er mulig å komme: mellom foreldre og barn). Foreldrene må forholde seg til sine barns – og sin bonusbarns – vekst og utvikling, noe som begynner med en gang de blir født og som gradvis blir mer og mer utfordrende og krevende for både barn og foreldre inntil de i slutten av tenårene forlater hjemmet. Foreldrene må forholde seg til sine barns venner og de komplikasjoner vennskapsforhold mellom barn nødvendigvis medfører (barn er i vekst og prøver ut ting de ikke forstår rekkevidden av), de må forholde seg til sykdommer som barn uunngåelig rammes av, problemer i barnehaven, problemer på skolen, koordinering av fritidsaktiviteter, barnas første forsøk på å skaffe seg kjæreste, valg av utdannelse. Når barnet oppdager at det har fri vilje og kan bestemme selv over sine valg går de gjerne gjennom en trassalder, og velger å gjøre det motsatte av det foreldrene ønsker at de skal gjøre. Når denne trassalderen starter, og hvor lenge den varer, varierer sterkt; den starter ofte når barnet er to år og varer ett år eller to, men den kan vare i ti til femten år eller lenger.

Kort sagt: å oppdra barn er en kolossal jobb, en jobb som krever mye energi, tid, tålmodighet og styrke, og som iblant strekker ens krefter til bristepunktet og noen ganger lenger enn det. Å forvente at man tar seg av sine bonusbarn i like stor grad som man tar seg av sine egne  biologiske barn er kanskje da noe optimistisk, og dette gjelder selv om man gjør sitt beste for å ta seg av sine bonusbarn med like stor omsorg og kjærlighet som man tar seg av sine egne.

TV-serien Bonusfamilien, og vi bør ha sagt før vi går videre at dette er en komiserie, tar opp alle de problemer som kan tenkes å dukke opp i en bonusfamilie. Det eksempel vi ga over (om Lisa og Patrik) er tatt fra serien, og seriens første episode begynner med at de to etter å ha vært sammen kun noen måneder har store utfordringer i forholdet og har en time for ekteskapsrådgivning (ekteskapsrådgiverne er også et par, og også de har betydelige samlivsproblemer, viser det seg), og Lisa foreslår at hele den utvidede bonusfamilien – alle ekser og barn og deres nye partnere og de av deres foreldre som bor i nærheten – skal feire jul sammen. Patrik svarer da: «Mener du at vi skal starte tredje verdenskrig hjemme hos oss?»

Så det er tydelig store utfordringer i forholdet. Personene som er involvert er sterkt forskjellige, noe som åpenbart fører til gnisninger: Patriks ti år gamle sønn med Katja, William, er et skolelys, mens Lisas sønn med Martin, den svært lettantennelige og hissige Eddie, har lærevansker og finner seg ikke helt til rette på skolen. Forskjellen mellom dem kommer klart til uttrykk i det de ønsker seg til jul: Eddie ønsker seg dataspillet «Kill Nazi Zombies 4», William ønsker seg seg reisesjakk. Disse to skal da annenhver uke bo sammen som brødre. Katja forsøker å finne en ny kjæreste, men å finne en som hennes sønn William liker viser seg å være vanskelig. Også Lisas eks Martin forsøker å finne seg en ny kjæreste, men han er en klodrian, og gode råd fra hans velmenende, men firkantede kollega Sebastian – naturlig nok kalt «Subtila Sebbe» – er til liten hjelp. 16-årige Bianca begynner å få interesse for gutter, og gutta viser sterk interesse for henne, noe som gir mor, far og stefar visse utfordringer.

Det som er mest problematisk er at barna må forholde seg til å bo en uke hos den ene av foreldrene, en uke hos den andre, at de må forholde seg til sin foreldrenes nye partnere – å finne en ny som passer for begge viser seg vanskelig, akkurat som man kan forvente.

Dette er som sagt en komiserie for TV, og forfatterne pøser da på med et vell av eksempler på komplikasjoner som kan oppstå i en slik storfamilie: Eddie viser seg å ha nøtteallergi, og det har Lisa glemt å fortelle Patrik – eller kanskje Patrik har glemt at Lisa har fortalt det, noe som i et selskap gir Eddie en reaksjon som Patrik ikke vet hva er og som fører til at Eddie nesten dør i ambulansen på vei til sykehuset. Lisas lite fleksible lesbiske søster er en busybody som blander seg opp i en masse ting hun ikke har noe med å gjøre og skaper bare problemer. Eddie og William går på samme skole hvor Patrik (som altså er Williams far og Eddies stefar) er lærer, og noen av foreldrene i den klassen Eddie går vil ha ham ut av klassen fordi han lager bråk i timene, noe som Patrik forsøker å forhindre med tvilsomme metoder. Filip, skolens sosiallærer og venn og kollega av Patrik, en typisk fjompenisse av en lektor, er skitt lei av alt som har med skole og undervisning og elever å gjøre, men på bunnen er han selvsagt snill og meget glad i barn.

Barna tar del i en rekke fritidsaktiviteter etter skoletid, og de må kjøres til og hentes fra disse aktivitetene, og de må også kjøres til barnehave og skole, og siden foreldrene er i jobb kan det alltid dukke opp noe som gjør at den som skal hente blir forhindret. Da må en annen trå til, og dette kan alltid skape komplikasjoner med glemsomhet, forsinkelser, motorstopp, tom tank på bilen, utladet mobil, etc.

Etter bruddet med Lisa måtte Martin flytte hjem til sin mor Birgitta og hennes nye samboer Gugga – etter å ha vært gift i 40 år kom hun ut av skapet som lesbisk. Patriks eks, Katja, forsøker også å finne en ny partner. Hennes sønn liker en av beilerne, Henrik, men Katja synes han er kjedelig, så det blir ikke noe mellom dem. William er som antydet en lesehest, og foreldrene forsøker å få ham til å bli interessert i en eller annen type fysisk aktivitet, og de melder ham på et karatekurs. Karateinstruktøren Branco viser seg å være rett mann for Katja, Branco er en tuff kille med sjarm i bøtter og spann, og damene faller som fluer. Katja er dog skeptisk til å være en av de utallige damene i Brancos harem, og etter en kveld når det har dukket opp komplikasjoner med en av Brancos ekser og hans datter og Katja alene må ta seg av datteren og hennes mor, er det nok – Katja  bestemmer seg for å avslutte forholdet til Branco. Når hun går til karateklubben for å si ifra til Branco at det er over, sier han «OK. Men det er mange her som har fått lus så du må sjekke om William også har fått lus». Men det er ikke William som har fått lus …

På en måte er seriens innholdet tragisk. Det må være en stor belastning for barn å vokse opp under slike forhold. Barn trenger trygge og stabile rammer, de trenger voksne i sin nærhet, voksne som de  kan stole på, voksne som alltid er der og som alltid har tid til dem, voksne som de kan stille spørsmål til og som de vet vil ta seg tid til å gi et skikkelig svar. For et barn å måtte forholde seg til et mylder av voksne omkring seg, og å ikke ha kontinuerlig tilgang til egen far og egen mor, må i enkelte tilfeller by på store problemer; at foreldrene går fra hverandre er noe av det som barn frykter mest.

(Dette poenget er meget forsiktig formulert på utdanningsforskning.no: «Små barn er avhengige av en eller noen få trygge relasjoner for å komme i gang med sin emosjonelle utvikling. Den tidlige og nødvendige relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene danner grobunnen for den kognitive utviklingen hos barnet og grunnlaget for senere relasjoner. Positive barndomsopplevelser er derfor viktige forutsetninger for å skape empatiske, ansvarlige og kreative voksne. Pianta (1999) skriver at relasjoner er viktige gjennom hele livsløpet, og at relasjoner har innvirkning både på læring, trygghet og utvikling i barnets tidlige år. Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse.»)

Serien setter fokus på de problemer som voksnes stadige partnerskifter fører til for både dem selv og spesielt deres barn. Å dyrke frem en stabil og kjærlig og harmonisk familie krever som regel en innsats, og mye tyder på at mange i Vesten i dag ikke er villige til å gjøre den jobben som trengs, de vil heller skille seg og finne en ny partner enn å legge ned det arbeid og yte den innsats som trengs for å bevare en god familie.

Det er også slik at det ser ut til at personene i serien i liten grad tenker igjennom sine valg før de gjennomfører dem; det virker som om de handler uten å tenke. De virker derfor helt uforberedt på mange av de komplikasjoner som kan oppstå. Det er også slik at seriens handling er lagt til en moderne velferdsstat, og velferdsstaten er en organisering som systematisk nedvurderer den enkeltes ansvar for egne handlinger.

Nå er det ikke vårt syn at man skal holde ut en parter man vantrives med uansett hvor plagsomt det er, vårt syn er at man bør tenke seg nøye om før man etablerer et forhold og skaffer seg barn. Nå er det også slik at mange barn er såpass robuste at de klarer å håndtere at foreldrene skilles og inngår nye forhold, men noen klarer det ikke på en god nok måte. Vi vil ikke bli overrasket dersom tall skulle vise, etter at antall bonusfamilier stadig øker, at flere barn får problemer på skolen, at de får psykiske problemer, at de i større grad driver med mobbing/blir mobbet siden den institusjon hvor man kan ta opp problemer som dukker opp og hvor man skal få en grundig opplæring i folkeskikk og tusen andre ting skal skje  – familien – ikke fungerer godt, ja, eller i mange tilfeller er i oppløsning.

Etter vår syn er serien briljant laget. Skuespillerne er glimrende, og de er rette for sine roller. De som spiller hovedrollene Patrik og Lisa, deres ekser Katja og Martin, deres barn William, Eddie og Bianca, kollegaene Sebbe og Filip, karatelæreren Branco og alle andre er så gode som de kan bli. Serien er svært godt skrevet og regissert. Vi nevner forfatterne: Felix Herngren, Moa Herngren, Clara Herngren og Calle Marthin, og regissørene: Felix Herngren, Emma Bucht, Martin Persson. Alle andre navn er å finne i wikipedia-artikkelen om serien vi linker til nedenfor

Nå er det slik at serien ikke gir svar, den bare påpeker problemene. Og det er ikke noe galt i det. Alle husker Henrik Ibsens «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare!». Noen verker er slik at de bare påpeker problemer og lar den som opplever verket selv komme frem til svarene. Andre verker er slik at de også gir kunstnerens svar, men det er ikke noe fasitsvar som sier at den ene vinklingen av et kunstverk er riktig og den andre vinklingen er gal. I vår subjektivistiske tid blir verker hvor kunstneren gir svar nærmest automatisk betraktet som mindreverdige, noe som er en feilslutning. Det er også feil å vurdere et verks kvalitet ut i fra om man er enig med svarene eller ikke, dette er også et uttrykk for ren subjektivisme. Et verks kvalitet avhenger av i hovedsak to ting: er det underholdende, og gir det den som opplever verket større innsikt i menneskelige utfordringer. For denne serien er svaret et klart Ja på begge spørsmål. Men går serien like dypt som f.eks. Tolstojs Anna Karenina, som også handler om problemer i en familie, så er svaret Nei. Den første linje i romanen Anna Karenina er velkjent: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sine egen måte». Men selv om serien ikke er like dyp som Anna Karenina eller Dostojevskijs Brødrene Karamazov eller Austens Northanger Abbey, så er den god og verdifull. Hvilke problemstillinger som måtte oppstå i en familie er også avhengig av den historiske kontekst; de problemer som finnes hos familiene Karenin og Karamazov er nok noe annerledes enn de som finnes i en bonusfamilie i en velferdsstat.

Som sagt serien er glimrende, den går nå i sesong 2 på NRK. Det skal også lages en sesong 3. Episodene som er vist er antagelig tilgjengelige for steaming eller på DVD.

 

 

https://forskning.no/barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn-samliv-seksualitet-sosiale-relasjoner-sosiologi/2008/02/den-onde

https://sv.wikipedia.org/wiki/Bonusfamiljen

https://www.svt.se/bonusfamiljen/

https://utdanningsforskning.no/artikler/sma-barn-og-samlivsbrudd-symptomer-og-tiltak/

 

Ayn Rand og Jordan Peterson 

Som alle vet er Jordan Peterson, en kristen, konservativ psykologiprofessor fra Canada, blitt  akademias nye rockestjerne, han behersker youtube og hans forelesninger som ligger ute er sett av titusener av mennesker og de vekker til dels stor begeistring, (Vi kommenterte ham her på Gullstandard for noen dager siden.) En av de viktigste grunnene til at han har fått så mye oppmerksomhet er at han retter treffsikker og velformulert kritikk mot de siste manifestasjoner av den venstreorientert ideologien. Vi henter følgende fra The Guardian:

«He certainly doesn’t sit well with the usually left-leaning academic establishment. Apart from anything else, he believes most university humanities courses should be defunded because they have been «corrupted by neo-Marxist postmodernists» – particularly women’s studies and black studies. This has led him to be branded a member of the alt-right – although his support for socialised healthcare, redistribution of wealth towards the poorest and the decriminalisation of drugs suggests this is far from the whole story. He defines himself as a «classic British liberal». But he also says – when challenged for being a reactionary – that «being reactionary is the new radicalism».

Peterson has largely been in the news for his blazing, outspoken opposition to much of the far-left political agenda, which he characterises as totalitarian, intolerant and a growing threat to the primacy of the individual – which is his core value and, he asserts, the foundation of western culture.»

Som sagt, Peterson får stor oppmerksomhet og er blitt utsatt for kritikk i MSM. Mange ser på Peterson som motvekten mot en venstreorientert ideologi som i stadig større grad dominerer mer og mer av alle samfunnets institusjoner: staten, akademia, pressen, endog private selskaper som Google, Facebook og youtube legger hindringer i veien for spreding av materiale som avviker fra det venstreorienterte verdensbildet.

Det finnes en annen talsmanns for opposisjon mot den stadig voksende venstreorienterte ideologien, Ayn Rand, og det kan være interessant å sammenligne disse tos fundamentale holdninger.

Rand er som kjent en bestselgende romanforfatter. Hennes mest kjente romaner The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957) er klassikere som fortsatt selger innpå en halv million eksemplarer hvert år. I disse, og i en rekke essays, la hun frem et filosofisk system, Objektivismen, som etter Rands død i 1982 er fremstilt og diskutert i en rekke bøker, bla. Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand av Leonard Peikoff (1991),  Ayn Rand’s Normative Ethics: The Virtuous Egoist (2006) av Tara Smith og  Blackwell´s Companion to Ayn Rand (2016) redigert av Greg Salmieri og Allan Gotthelf.

Rand står for individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, full politisk og økonomisk frihet (dvs laissez faire kapitalisme) og ateisme. Hun taler venstresiden, inkludert de konservative  rett  imot på alle punkter – en av hennes artikler heter «Conservatism: An Obituary», og hun er fortsatt en inspirasjon for individualister over hele verden.

Rands tilstedeværelse er nå blitt så stor at hun nærmest daglig blir kritisert i ulike avisartikler i den engelskspråklige verden.

(Gogle tilbyr en tjeneste hvor de daglig sender linker til artikler om et selvvalgt tema, og de som abonnerer på artikler om Rand får nå tilsendt 4-10 linker hver dag, selv om antallet kan variere.)

Men dessverre består artiklene praktisk talt alltid, og uvvisst av hvilke grunn, av ren stråmannsargumantasjon. Her er et ferskt eksempel, fra en link mottatt fra Google 5/3: «…As a normal teenager, I went through a period of self-absorption, searching for meaning. I found it in Barry Goldwater’s Conscience of a Conservative and the writings of Ayn Rand. The philosophy of Conservatism, as they defined it, fit my adolescent needs. The world really was all about me. Selfishness was a virtue. Personal success, even at the expense of others was a worthy goal. I wallowed in this world of the self for more than a year  …» Tittelen på artikkelen er: «My Philosophy: grow up..!» – som om det å vokse opp er en filosofi; en filosofi er et sett med tenkemetoder, verdier og normer  …  (Les gjerne hele denne vurderingen av Rands filosofi på linken nedenfor).

Men det som er dagens tema er forholdet mellom Rand og Peterson. La oss først si at Peterson er fan av Rands romaner; men han mener at hennes romanpersoner er endimensjonale, hun plasserer ikke «the struggle between good an evil in the characters, but between her characters, she does not show the struggle within the characters », og han sier  at Rand ikke er «a great mind».

La oss kort kommentere poenget om litteraturen: Rand viser tydelig «the struggle within a character» i den idealistiske kommunisten Andrei i We the Living (1936) som oppdager at kommunismen i praksis viser seg å være noe helt annet enn han forventet, og i personer som Dagny og Rearden i Atlas Shrugged.

Og i seriøs litteratur er det ikke striden mellom godt og ondt som er interessant – dette finner man i barnelitteratur som som f.eks. hos Tolkien, det som er interessant er striden mellom den gode og den som nesten er god, og denne konflikten finner man f.eks. i forholdet mellom Roark og Wynand i The Fountainhead. Og en utvikling mot større innsikt finner vi hos en rekke av Rands personer, bla. Kira, Roark, Dagny, Rearden, Cheryl.

Enkelte som er blitt flasket opp på annenrangs litteratur vi muligens hevde at disse personene er endimensjonale fordi de ikke har rusproblemer, ikke har hatt en vond barndom, ikke sliter med dårlig selvbilde, eller ikke må ta seg av en slektning som lider av en alvorlig  sykdom, men det Rand vil foretelle har intet behov for slike ingredienser.

Men til hovedpunktet. Hva er den fundamentale forskjellen mellom Rand og Peterson i deres syn på verden og menneskets lodd.

Rand oppsummerte sitt syn slik: «My philosophy, in essence, is the concept of man as a heroic being, with his own happiness as the moral purpose of his life, with productive achievement as his noblest activity, and reason as his only absolute. … By the grace of reality and the nature of life, man―every man―is an end in himself, he exists for his own sake, and the achievement of his own happiness is his highest moral purpose». 

Her er en oppsummering av Petersons syn, en oppsummering som ser rimelig saklig ut selv om den er hentet fra den venstreorienterte The Guardian:

«Life is tragic. You are tiny and flawed and ignorant and weak and everything else is huge, complex and overwhelming. Once, we had Christianity as a bulwark against that terrifying reality. But God died. Since then the defence has either been ideology – most notably Marxism or fascism – or nihilism. These lead, and have led in the 20th century, to catastrophe. … Happiness’ is a pointless goal. Don’t compare yourself with other people, compare yourself with who you were yesterday. No one gets away with anything, ever, so take responsibility for your own life. You conjure your own world, not only metaphorically but also literally and neurologically. These lessons are what the great stories and myths have been telling us since civilisation began.»

Overskriften på artikkelen i The Guardian er slik: «Jordan Peterson: «The pursuit of happiness is a pointless goal»». Dette er ikke en overskrift som avisen har valgt i blinde,. Her er et sitat fra vaskeseddelen til hans siste bok: «Happiness is a pointless goal, he shows us [in the book]. Instead we must search for meaning, not for its own sake, but as a defence against the suffering that is intrinsic to our existence.»

I en dokumentar om Peterson (på youtube, linket til nedenfor) snakker Peterson om «transcendentale sannheter». Hva betyr så «transcendent»? SNL skriver følgende: « Et fenomen sies i filosofien å være transcendent hvis det er en forutsetning for, bakenfor, utenfor, eller hinsides all menneskelig erfaring». Vi synes det  er merkelig at samme ord kan brukes både om noe som er forutsetning for kunnskap, og som hinsides alle kunnskap (eller som SNL sier det, hinsides erfaring). Det som er rimelig å ta som utgangspunkt for både Petersons og den vanlige språkbruken er nok betydningen «hinsides menneskelig erfaring». Det er rimelig å gå ut i fra at Peterson mener dette i og med hans forhold til religion og hans syn på Jung. Peterson sier altså at man må bygge sine oppfatninger og verdier på ting som ikke kan begrunnes på rasjonelt vis, de må bygge på (det vi vil kalle) fantasi og oppspinn.

Rand, på den annen side, hevdet at  man måtte være rasjonell, noe som innebærer «the recognition and acceptance of reason as one’s only source of knowledge, one’s only judge of values and one’s only guide to action. It means one’s total commitment to a state of full, conscious awareness, to the maintenance of a full mental focus in all issues, in all choices, in all of one’s waking hours. It means a commitment to the fullest perception of reality within one’s power and to the constant, active expansion of one’s perception, i.e., of one’s knowledge. It means a commitment to the reality of one’s own existence, i.e., to the principle that all of one’s goals, values and actions take place in reality and, therefore, that one must never place any value or consideration whatsoever above one’s perception of reality. It means a commitment to the principle that all of one’s convictions, values, goals, desires and actions must be based on, derived from, chosen and validated by a process of thought―as precise and scrupulous a process of thought, directed by as ruthlessly strict an application of logic, as one’s fullest capacity permits.»

I samme dokumentar snakker Peterson også om ansvar – men ikke på en tilfredsstillende ig tilstrekkelig tydelig måte. Hvis man mener ansvar for seg og sitt og egne handlinger, er dette i samsvar med Ayn Rands syn. Hvis man derimot mener at man skal ha ansvar for andre mennesker, for deres valg og handlinger, så vil Rand si at man ikke har noe slik ansvar. Hva Peterson mente gikk ikke tydelig frem av dokumentaren. (La oss skyte inn at det ser ut som om venstresiden mener at man ikke har ansvar for seg og siit, men at man har ansvar for alle andre. Vi vil tro at Petersons syn ligger nærmere dette syn enn Rands syn.)

Så forskjellen på Rand og Peterson er rimelig klar.

Petersons kritikk av dagens manifestasjoner av den venstreorienterte ideologien er ofte treffsikre, men den veien han anbefaler oss å gå er ikke en vei å følge dersom man vil gjøre sitt beste for å oppnå et lykkelig liv.

 


https://www.theguardian.com/global/2018/jan/21/jordan-peterson-self-help-author-12-steps-interview

http://www.gdnonline.com/Details/320733/My-philosophy-Grow-up

https://www.youtube.com/watch?v=ofVqp-RMDpE

https://www.youtube.com/watch?v=k9aHYj93xJY

https://www.youtube.com/watch?v=EjqXXengN1s

https://www.youtube.com/watch?v=AwXAB6cICG0

https://snl.no/transcendent

Kryptovalutaer

I 2017 så vi en enorm interesse for såkalte kryptovalutaer, og spesielt den største av dem, Bitcoin. Prisen på Bitcoin økte fra ca. $1000 til $13 000, en 13-dobling. Pressen skrev nesten daglig om kryptovaluta-fenomenet etter sommeren 2017.

Før vi ser nærmere på dette fenomenet, la oss se litt på bakgrunnen.

Bank og finans er, og har lenge vært, én av de mest regulerte bransjene som finnes; én av de bransjene med minst frihet. For å konkretisere dette, la oss se på et lite utvalg:

  • For å starte og drive en bank må man ha konsesjon fra staten. Her følger det en omfattende prosess med mange krav for å få lov å starte bank.
  • Det finnes regler for hvilke kontrakter en bank kan inngå med sine kunder: Boliglånsforskriften sier at man maksimalt kan låne fem ganger sin egen bruttoinntekt. Man kan ikke låne mer enn 85% av verdien på primærboligen man skal kjøpe, og ikke mer enn 60% av sekundærboligen hvis den ligger i Oslo.
  • Sentralbanken setter renten og har et inflasjonsmål på 2,5%. Norske kroner er tvungent betalingsmiddel. Andre banker kan ikke utsetede sin egen valuta, og gullklausuler i kontrakter er ikke tillatt.
  • Banker har kapitalkrav og bufferkrav. Dette må jevnlig rapporteres til myndighetene.
  • Det er pålagte kunnskapstester for privatpersoner som ønsker å handle finansielle instrumenter.
  • Staten redder visse banker som går dårlig ved bruk av skattebetalernes penger.
  • Samfunnet er organisert slik at alle er nødt til å betale en viss del av det de tjener til myndighetene. Dette gjør at alle transaksjoner må rapporteres møysommelig og alle eiendeler regelmessig må rapporteres til myndighetene.

Disse reguleringene gjelder i Norge. I alle andre land finnes tilsvarende reguleringer. Alle som følger med kjenner godt til dette og vet at denne listen lett kan utvides med mange flere eksempler.

Bank og finans er en svært viktig bransje som bidrar med en enorm verdiskapning. Bank og finans har en lang historie og mye kunnskap ligger til grunn for å gjøre verdiskapningen i denne bransjen mulig.

Det er fremdeles mye potensiale i denne bransjen, og da spesielt relevant for denne artikkelen er utnyttelse av IT.

Det er derfor synd at denne bransjen også er én av de mest regulerte. Dynamiske og nytenkende personer skyr regulerte bransjer. Årsaken til dette bør være lett å se: Utprøving av og eksperimentering med nye ideer er en skjør prosess som paralyseres av slike ting som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering. Dynamiske og nytenkende personer vil i møte med slike ting søke mindre regulerte bransjer hvor det er lettere med utprøving av og eksperimentering med nye ideer.

En av de minst regulerte bransjene med mest frihet er internett-teknologier. Denne bransjen er også godt kjent for å tiltrekke seg dynamiske og nytenkende personer og er sentral i det voksende gründer- og start-up-miljøet.

Det er også denne bransjen som er opphavet til kryptovalutaer.

Etter at internett ble allemannseie på 90-tallet begynte flere i IT-bransjen å snakke om å bruke internett til å opprette en global, digital, online, anonym valuta. Gjennom 90-, 00- og 10-tallet kom flere brikker på plass. I oktober 2008 kom den siste nødvendige brikken på plass. Dette var løsningen på det såkalte «double-spending»-problemet. Dette ble publisert anonymt under navnet «Satoshi Nakamoto», og den totale løsningen fikk navnet Bitcoin. Programvaren for Bitcoin som implementerer en fungerende global, digital, online, anonym valuta ble lansert like etter, våren 2009. Denne ble også publisert anonymt under samme navn.

Kort fortalt er Bitcoin en bank som holder styr på hvor mye penger en konto har og hvilke overføringer mellom kontoer som forekommer. Beløpet på kontoene er denominert i valutaen Bitcoin. Hver Bitcoin kan deles i 100 millioner satoshi, på samme måte som hver krone deles i 100 øre. Bitcoin-banken eksisterer som én bank over alle datamaskinene som kjører Bitcoin-programvaren. Alle som kjører Bitcoin-programvaren holder liv i banken og sørger for at den fungerer riktig. Denne banken er dermed en uregulert, global bank, uten noen konsesjon, som eksisterer på tvers av landegrenser uten noen spesifikk organisasjon. Den har ingen rapporteringskrav og overholder ingen reguleringskrav overfor noen myndighet. Kryptovalutaer utnytter reguleringssmutthull: Regulatorene var ikke klar over denne muligheten da dagens lovverk ble laget, og derfor har kryptovalutaer fått vokse.

Bitcoin er en kryptovaluta. Årsaken til at det kalles kryptovaluta er fordi den tekniske implementasjonen i stor grad bruker resultater fra fagfeltet kryptografi.

Etter at Bitcoin ble lansert har tusenvis av konkurrerende kryptovalutaer blitt lansert, hvor det er forsøkt mange og varierte nyvinninger og forbedringer. Noen prominente eksempler er Ethereum, Litecoin og Ripple. Slik konkurranse og nyvinning er vanlig i mindre regulerte bransjer, men er i dag mindre kjent for folk i bank- og finansbransjen.

Kryptovalutaer tiltrekker store mengder dynamiske og nytenkende personer. Som en sluse som åpnet seg har den viktige og produktive bank- og finansbransjen plutselig fått et fritt utløp for nytenkning og utvikling uten hindre som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering.

Et godt eksempel på dette er Russisk-Kanadieren Vitalik Buterin som i en alder av bare 19 år gjorde store forbedringer på Bitcoin i sin egen teknologi: Ethereum. Hans nyvinning har gitt han, i en alder av bare 24 år, en formue på mange hundre millioner kroner. At en tenåring kan produsere verdier av denne størrelsesordenen sier litt om potensialet som ligger i bank- og finansbransjen.

Vitalik Buterin engasjerte seg tidlig i Bitcoin. Han foreslo sine forbedringer til organisasjonen som videreutvikler Bitcoin-programvaren, men hans forslag ble avvist. Han startet dermed en konkurrerende kryptovaluta som i dag er den nest største etter Bitcoin. Slike prosesser er helt vanlig i frie markeder.

Hvor gode er dagens kryptovalutaer som penger? Hvor god er kryptovaluta-teknologien som bank-teknologi?

State-of-the-art innen bank og valuta er banker som selv bestemmer hvilken valuta de ønsker å bruke (inkludert å kunne lage sin egen) og som bruker fraksjonsreserve og gullstandard, og hvor de får lov å drive likt på tvers av landegrenser. State-of-the-art er i dag forbudt i alle land.

Hadde bankbransjen fått drive i henhold til state-of-the-art ville man hatt stabile penger man kunne stole på over tid. Internasjonale transaksjoner ville i hovedsak vært begrenset av lysets hastighet. Dette ville gi en internasjonal transaksjonstid på sekunder. Transaksjonskostnaden ville vært svært lav. Kanskje nede i ører hvis ikke mindre. Transaksjonsmengden ville være minst tusenvis av transaksjoner per sekund. Kunnskapen for å lage dette er utbredt blant fagfolk og å lage dette utgjør en liten teknisk utfordring for de mange som kjenner til hvordan dette gjøres. Men, det er dessverre forbudt i alle land.

Hadde state-of-the-art innen bank og finans vært lov, ville selvsagt også kryptovalutaer vært lov. Men kryptovalutaer i dagens tilstand er ikke en forbedring på state-of-the-art.

  • Valutaene er ikke stabile i verdi. Bitcoin svingte mellom $800 og $20 000 i 2017. Tilsvarende svingninger så vi for de andre prominente kryptovalutaene. Dette gjør at Bitcoins er uegnet for sparing og som valuta i kontrakter. Årsaken til svingningene er i hovedsak at mengden valuta stort sett er lik og at valutaen ikke er forankret (for eksempel med gullstandard).
  • Transaksjoner tar ofte lang tid: Rundt ti minutter kreves for en Bitcoin transaksjon, og ofte tar det lenger tid. Dette er lenge hvis man skal betale i butikken eller fullføre et kjøp på internett. (For en interkontinental transaksjon er ikke dette så tregt.)
  • Transaksjoner er dyre: En Bitcoin-transaksjon var i 2017 oppe i over $30.
  • Transaksjonsmengden er lav. Bitcoin støtter 3-4 transaksjoner per sekund. Ethereum støtter ca 20.

Til tross for dette er kryptovalutaer allikevel noe bedre enn det som per i dag er tillatt innen ordinær bank og finans:

  • I noen land er det begrensninger på internasjonale overføringer. Det vestlige landet Sør-Korea har begrensninger på salg av den statlig pålagte valutaen Won.
  • Mellom noen land er transaksjonstiden på flere dager. Spesielt i afrikanske land, men også mellom vestlige land kan transaksjonstiden komme opp i flere dager.
  • Innovasjon og utvikling har betydelig færre begrensninger gjennom reguleringer og krav.

Kryptovalutaer kan muligens utvikles til en forbedring på dagens state-of-the-art. Mulige økninger i transaksjonsmengden og transaksjonshastigheten er på vei. Dette vil også gi en lavere transaksjonskostnad. Det at kryptovaluta-bankene må kjøre på titusenvis av oftest ukjente maskiner verden over kan vise seg veldig begrensende.

En stor utfordring for kryptovalutaer er reguleringer og innskrenkning av frihet til å ha noe med dem å gjøre. Det er vanskelig, og kanskje til og med upopulært, å forby dem helt, men man kan regulere dem så kraftig at de mister fordelene i forhold til dagens tillatte teknologier. Dette er kanskje også det mest sannsynlige utfallet.

Kryptovalutaer har til en viss grad vært med på å gjenopplive debatten om et fritt bankvesen og det er bra. Alle som liker kryptovalutaer og fordelene og entusiasmen det bringer bør støtte opp om et fritt bankvesen.

(Skrevet av Martin F. Johansen)

Referanser

https://www.finanstilsynet.no/forbrukerinformasjon/bank-og-finans/

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-05-24-28/KAPITTEL_3#§14

https://www.finanstilsynet.no/tema/kapitaldekning/minstekrav-til-kapital-og-bufferkrav/

https://www.esma.europa.eu/policy-rules/mifid-ii-and-mifir

https://www.nordnet.no/kundeservice/start/ovrig/regelverk.html

https://insights.stackoverflow.com/survey/2016#work-companies

https://bitcoin.org/bitcoin.pdf

https://www.tanum.no/_saysiansk-okonomi-eller-en-introduksjon-til-politisk-okonomi-basert-pa-teoriene-til-jean-baptiste-say-vegard-martinsen-9788230015728

http://fortune.com/40-under-40/vitalik-buterin-10/

https://gizmodo.com/how-rich-are-the-founders-of-ripple-and-ethereum-1821786549

Skolemassakre i USA 

Enda en gang har det vært en skolemassakre i USA: for en ukes tid siden skjøt en elev mot sine medelever og drepte 17 av dem på en skole i Florida. Slike hendelser, som det har vært alt for mange av, er forferdelig tragiske, Et betydelig antall unge mennesker blir brutalt drept mens de er i en situasjon hvor de burde vært og følt seg helt trygge; de ble drept mens de er på skolen.

Og dette rammer ikke bare de som blir drept, det rammer deres foreldre og søsken, deres slektinger og deres venner, det rammer alle som er på skolen og gjør at alle skoleelever føler seg utrygge. Dette er som sagt forferdelig, man mangler ord som dekker det grusomme som er skjedd.

La oss før vi går videre si at etter vårt syn er det gjerningsmannen og ingen andre som er ansvarlig for det som skjedde.  Han fortjener streng straff og vi vil ikke ha noe imot om han blir dødsdømt og henrettet. Som sagt, gjerningsmannen bærer det hele og fulle ansvar.

Men når det er sagt vil vi nevne en del fakta som kan forklare at slike ting skjer så ofte, og at slike skoleskytinger antagelig ikke ville ha forekommet så ofte hvis enkelte omstendigheter hadde vært annerledes.

For det første: de som begår slike ting er gjerne litt annerledes enn elever flest. De er einstøinger, de er litt rare, de er litt annerledes – mht, interesser, klesdrakt, omgangskrets, etc. og slike ungdommer blir ofte mobbet av sine medelever. (Nå er det slik at svært mange blir ertet og mobbet, mange takler dette uten problemer, men de som ikke klarer å takle dette på en god måte lar det gå inn på seg, blir såret, blir kanskje enda mer annerledes, og trekker seg enda mer tilbake fra den vanlige sosiale omgang som finnes og bør finns blant ungdommer i denne aldersgruppen (15-20 år). Unge mennesker er ofte svært hensynsløse i slike situasjoner, de forstår ikke hvor ille mobbeofferet har det, og forstår ikke at noen av de som mobbes kan bli så forbannet på alt og alle at det klikker for dem og de tar en grusom hevn – de tar hevn ved å skaffe seg våpen og skyte vilt omkring seg blant de som har mobbet dem. Med andre ord: dersom de som mobber ikke hadde gjort dette ville antall skoleskytinger blitt redusert.

Rob Myers gir i en artikkel råd om hvordan man kan håndtere problemer med einstøingene (vi linker til den nedenfor): ««Notice those around you who seem isolated, and engage them». If every one of us did this we’d have a culture that was deeply committed to ensuring no one was left lonely. And make no mistake, as I’ve written before, loneliness is what causes these shooters to lash out. People with solid connections to other people don’t indiscriminately fire guns at strangers. I know what you’re thinking. That’s never going to work because no one is going to make the effort to connect with the strange kid sitting by himself at lunch each day. No one is going to reach out to the gawky, awkward guy at work and ask him about his weekend». You’re probably right and that’s an absolute shame.»

For det annet er det slik at gutter er noe vanskeligere å oppdra enn jenter; i sin oppvekst trenger de  en mann/far som kan sørge for at de ikke blir for uregjerlige. Dersom gutten vokser opp hos en alenemor uten en mann/far kontinuerlig til stede kan han blir vanskeligere å håndtere, og sannsynligheten for at han blir vanskelig å ha med å gjøre og endog blir kriminell er større. (Det er selvsagt svært få av disse som blir kriminelle, men en kriminell kan påføres andre mennesker stor skade.)

For det tredje: disiplinen i den amerikanske skolen er svak. En filosof som kjenner amerikansk barneoppdragelse og undervisning godt, Leonard Peikoff, oppsummer tilstanden som har utviklet seg de ca. siste 50 årene slik:  «[There came] a new view of the role of parents, who learned that it was no longer their responsibility to buid their childs character or to discipline him. They must cease to regard themselves as overseers or even protectors of thir offspring, instead … [they should] let them thrust themselves – when they feel that they want to – into the real-life world. The new watchword, at home as at school, was the childs «self-expression», with «self» denoting a repository of interests, desires, and impulses. Since a child matures by a process of internally directed self-development following its own individual timetable, it was held what the child needs most is freedom, not as a privilege, but as his birthright. According to A.S.Neill, the founder of Summerhill, one of the leading Progressive institutions of the twentieth century, the child needs freedom not merely at home, but also at school – even the freedom to ignore schoolwork. Education, Neill says, requires the complete freedom to play, «to experience the full range of feelings, free from the judgement and intervention of an adult». «Learning» said Aristotle – and educators through the centuries after him «is no amusment, but accompanied with pain».» Men slik er det ifølge Peikoff ikke lenger i den amerikanske skolen. (sitert fra side 138 i The Dim Hypothesis).

For det fjerde: Myndighetene (politiet) reagerer ikke når det skal og bør. I forkant av skyteepisodene har de fremtidige gjerningsmennene som regel lagt ut på nett bilder og videoer hvor de har posert med våpen og hvor de har direkte eller indirekte sagt at de skal hevne seg. Ofte er politiet blitt advart om slike ting, men de har ikke reagert. Her er VG om den siste saken:

«Det var 5. januar i år at kvinnen ringte tipstelefonen til FBI. En utskrift av samtalen, som blant andre CNN og New York Times har fått tak i, gir et innblikk i hvordan kvinnen forsøkte å varsle om 19 år gamle Nikolas Cruz, som hun tilsynelatende har en eller annen relasjon til. I den 13 minutter lange samtalen fortalte hun FBI-operatøren om en ung mann med et arsenal av kniver og skytevåpen. Hun nevnte også at han fremsto som ustabil etter at moren døde i november i fjor. – Han er kastet ut av flere skoler fordi han kunne finne på å løfte en stol og bare kaste den på noen, en lærer eller en student, fordi han ikke likte måten de snakket til ham på. Jeg bare tenker på, du vet, at han skal gå inn på en skole og bare starte å skyte …». (VG 24/2-18, link nedenfor)

Nå kan man si at politet mottar en rekke varsler, og at de fleste ikke fører til noe, og det er lett å være etterpåklok, men dersom politet ikke hadde måttet ta seg av et stort antall saker som ikke er reell kriminalitet (f.eks. alt som har med  narkotika å gjøre), hadde de hatt mer tid til å ta seg av reelle trusler.

For det femte: Så til det spørsmålet som opptar de fleste i hvert fall hvis man skal feste lit til MSM – noe man aldri bør gjøre. Hva med et forbud mot skytevåpen, hva med å innføre våpenfrie soner. I USA er det umulig å innføre forbud, og våpenfrie soner er en idiotisk ide.

Retten til å inneha våpen er fastlagt i den amerikanske grunnloven (i det andre tillegget), og det å endre dette er i praksis umulig. Denne retten har så stor oppslutning blant folket at en politiker som vil fjerne dette rett og slett ikke vil bli valgt dersom han stiller. Det er også så mange våpen i omløp i USA – det er langt flere våpen i omløp enn det er mennesker i USA, dvs. det er langt mer enn 300 millioner våpen i omløp. Å beslaglegge/inndra et så stort antall våpen er helt umulig. Men det man kunne gjøre, og dette er noe vi støtter, er å innføre et forbud mot privat eie av krigsvåpen (maskingeværer, etc.). Etter vårt syn har personer med rent rullebland og ingen tilfeller av mentale problemer all rett til å eie skytevåpen til sport, jakt og selvforsvar.

(Et betydelig antall av de som har utført skolemassakre har vist tydelige tegn på mentale problemer, og det finnes i enkelte delstater regler som gjør at myndighetene da kan inndra våpnene de eier, men apparatet som er ansvarlig for slikt har ofte sviktet totalt.)

For det sjette: Som nevnt er ideen om våpenfrie soner meget lite gjennomtenkt. Slike soner betyr bare at de som er lovlydige ikke vil ha våpen og at en person som kommer inn på et slik område med intensjon om å skyte vilt på de som er der vil da ikke møte motstand, alle som er der er da fritt vilt.

Noen har kommet med ideen at noen av lærerne bør ha rask tilgang til våpen. Dette er en god ide. Dersom en skyting starter tar det gjerne inntil ti minutter før politet kan komme. På denne perioden kan flere tiltalls ungdommer ha blitt drept. Dersom spesialtrente lærere kan skaffe et våpen på et minutt kan han stanse en gjerningmann mye raskere enn politet kan.

Et stort antall skyteepisoder er stanset før antallet drepte er blitt stort fordi noen av de som var i nærheten hadde våpen på seg og brukte det. Vi gjengir to eksempler av mange fra en artikkel på frontpagemag (link nedenfor): «- Mayan Palace Theater, San Antonio, Texas, this week: Jesus Manuel Garcia shoots at a movie theater, a police car and bystanders from the nearby China Garden restaurant; as he enters the movie theater, guns blazing, an armed off-duty cop shoots Garcia four times, stopping the attack. Total dead: Zero. — Winnemucca, Nev., 2008: Ernesto Villagomez opens fire in a crowded restaurant; concealed carry permit-holder shoots him dead. Total dead: Two …»

La oss avslutte med enkelt relevante fakta som man ikke finner i MSM: Antallet skyteepisoder som MSM oppgir er sterkt overdrevet. Washington Post forteller at «No, there haven’t been 18 school shootings in 2018. That number is flat wrong.». Videre, kriminaliteten i USA har ikke gått opp:  «Several mass shootings in recent months have brought renewed attention to the issue of gun violence in America, and President Obama has again called for Congress to change the nation’s gun laws. But the increased spotlight on guns does not reflect the overall gun violence trend in the country. Although most Americans think the number of gun crimes has risen, the U.S. gun homicide rate has actually stabilized somewhat in recent years, according to a Pew Research Center analysis of death certificate data collected by the Centers for Disease Control and Prevention. Between 1993 and 2000, the gun homicide rate dropped by nearly half, from 7.0 homicides to 3.8 homicides per 100,000 people. Since then, the gun homicide rate has remained relatively flat. From 2009 to 2014, the most recent year data are available, the number of gun homicides has hovered around 11,000 and 12,000 per year.» (Pew Research 21/10-15).

Og til slutt: «Those who study mass shootings say they are not becoming more common. «There is no pattern, there is no increase», says criminologist James Allen Fox of Boston’s Northeastern University, who has been studying the subject since the 1980s, spurred by a rash of mass shootings in post offices…. Grant Duwe, a criminologist with the Minnesota Department of Corrections who has written a history of mass murders in America, said that while mass shootings rose between the 1960s and the 1990s, they actually dropped in the 2000s. And mass killings actually reached their peak in 1929, according to his data. He estimates that there were 32 in the 1980s, 42 in the 1990s and 26 in the first decade of the century. Chances of being killed in a mass shooting, he says, are probably no greater than being struck by lightning». (Rob Tracinski 18/12-2012).

Noen avsluttende ord: slike skyteepisoder er dypt tragiske, og i tillegg til at de fører til at mange unge mennesker blir drept, får mange andre som er involvert på en eller annen måte sine liv ødelagt. Antall skyteepisoder er allikevel svært sjeldne, og det finnes realistiske måter å redusere antallet på.

 

 

https://mystudentapt.com/2015/10/06/theres-a-way-to-stop-mass-shootings-and-you-wont-like-it/

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/G1jVoQ/varslet-fbi-om-florida-skytter-han-kommer-til-aa-eksplodere

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/OngnbE/17-drept-i-skoleskyting-i-florida-lurte-elevene-ut-med-brannalarmen

https://www.washingtonpost.com/local/no-there-havent-been-18-school-shooting-in-2018-that-number-is-flat-wrong/2018/02/15/65b6cf72-1264-11e8-8ea1-c1d91fcec3fe_story.html?utm_term=.3870cbdee4a5

https://www.frontpagemag.com/fpm/170227/we-know-how-stop-school-shootings-ann-coulter

https://www.reuters.com/article/us-florida-shooting/fbi-admits-failure-to-act-on-florida-school-gunman-drawing-anger-idUSKCN1G00T7

https://www.wsj.com/articles/SB10001424052702304066504576345553135009870

http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/10/21/gun-homicides-steady-after-decline-in-90s-suicide-rate-edges-up/

http://tracinskiletter.com/2012/12/18/oughta-be-a-law/

Fenomenet Jordan Peterson 

En av de aller største overraskelsene det siste året er den popularitet som Jordan Peterson har oppnådd. Og hvem skulle tro bare for noen måneder siden at den nye akademiske superkjendisen er en kristen konservativ psykologiprofessor fra Canada?

Men det er en forklaring. Han behersker de nye mediene (de kalles nye selv om youtube vært her i omtrent 15 år), en rekke av hans foredrag, forelesninger og intervjuer er tilgjengelige på youtube, og man ser at han er vittig, oppdatert, karismatisk, og ikke minst, på sitt fagområde gir han uttrykk for standpunkter som er velbegrunnede og med basis i omfattende forskning spesielt innen områder som kjønnsroller. Han har også en viss innsikt i hvordan en markedsøkonomi fungerer, og han er som sagt konservativ, noe som betyr at han ikke slutter opp om standpunkter som ser ut til å dominere akademia fullstendig.

Han angriper venstresiden «head on», og sier sannheter som venstresiden med god grunn forsøker å skjule. På youtube finner man videoer med titler som «Delusions of Leftist Political Activism», «Dr. Jordan Peterson DISMANTLES leftism, feminism» og «Leftist Mumbo Jumbo». Verd å se.

Et av de temaer hvor han er mest lyttet til og hvor han har standpunkter som ser ut til å være sjeldne i akademia, er kjønnsroller. Det som ser ut til å være det dominerende syn i på dette området er at  det ikke er noen medfødt sammenheng mellom det som på englesk heter «sex» og «gender», dvs mellom medfødt biologisk kjønn og «kjønnsrolle». Man kan lett få inntrykk av at det dominerende syn er at «gender» kun er et produkt av kultur, og at medfødte egenskaper ikke spiller noen betydelig rolle. At det er forskjeller mellom menn og kvinner mht arbeidsoppgaver (menn har de viktige jobbene), inntekt (menn tjener mer),  og innflydelse (de fleste direktørstillinger innehas av menn), skyldes da, ifølge det som ser ut til å være det dominerende syn, kun diskriminering og ikke virkelighetsbaserte, reelle  forskjeller.

Peterson er sterkt uenig i dette, og har i flere foredrag påpekt at det er en sterk forskningsmessig basis for å hevde at det er forskjeller mellom menn og kvinner, og at disse er medfødt. (Her er det snakk om egenskaper som dominerer over store grupper av mennesker, det betyr ikke at for enkelte individer så er disse egenskapene noe mindre fremtredende enn hos andre.)

Petersen er derfor imot en statlig pålagt innføring av det som kalles «gender-neutral pronouns». (Dette er for oss kanskje best kjent fra Sverige, hvor enkelte ikke omtaler barn med pronomen som «han» og «hon», men som «hen»; dette for ikke å presse et barn inn i en kjønnsrolle det senere ikke vil være komfortabel med. De som bruker «hen» vil at barnet selv etter hvert selv skal velge om det vil være gutt eller jente.)

Peterson har nektet å føye seg etter et eventuelt statlig pålegg om å bruke slike pronomener, og har sammelignet de aktivistene som kjemper for en slik lovgiving, en lovgiving som altså vil pålegge alle å bruke slike kjønnsnøytrale pronomener og formodentlig gjøre det straffbart å ikke bruke slike pronomener, med kommunistdiktatoren Moas rødegardister. (Vi skyter dog inn at loven kun skal gjelde for offentlige institusjoner og de som opptrer på venge av dem. Professorer ved offentlige universiteter må da adlyde den i arbeidstiden. Det er dette Peterson ikke er villig til å gjøre.)

Dette har ført til omfattende protester, og ikke alle har vært kun verbale: «… Dr Peterson has had his office door glued shut and received complaints from students calling his comments «unacceptable, emotionally disturbing and painful»».

Vi skyter inn at Peterson har sagt at dersom en person han omgås (f.eks. en av hans studenter) ønsker å bli tiltalt som «hun» selv om vedkommende ser ut som en gutt/mann, vil han etterkomme dette; det Peterson protesterer mot er statlige pålegg om bruk av slike pronomener overfor alle. Slik vi forstår dette, og oversatt til svenske tilstander, blir det som følger: Peterson vil bruke «hen» om personer som ønsker det, eller «hun» om en person som ser ut som en mann som ønsker å være kvinne, men han vil ikke etterkomme et statlig pålegg om å bruke «hen» om alle.

Vi er enige med Peterson på dette punktet.

Han har også en mengde gode råd til unge mennesker, spesielt menn, om hvordan de bør leve sine liv.  Vi anbefaler hans videoer, og vi lenker til noen av dem nedenfor.

Men det er et noen problemer med ham. For det første: Peterson er religiøs, dvs. tror at det finnes guder – eller en gud, den guden de kristne tror finnes. Han mener at etiske normer ikke kan begrunnes rasjonelt; en av hans videoer har følgende sammendrag: «Dr. Jordan Peterson explains in this short 6 minute video the problem of why atheism leads to moral relativism».  Underforstått, han slutter opp om maksimen som er kjent fra Dostojevski: «Uten gud er alt tillatt».

Siden det ikke finnes noen som helst rasjonelle beviser eller begrunnelser for guders eksistens, betyr dette at Peterson mener at etikk må begrunnes irrasjonelt. Og irrasjonelle begrunnelser er ikke begrunnelser i det hele tatt, de er kun innfall og ønsketenkning. At ulike religiøse grupper tror på forskjellige guder og ikke blir enige via en rasjonell diskusjon er noe man ser i det utbredte fenomen religionkriger.

Å si at etiske prinsipper ikke kan begrunnes rasjonelt, men må begrunnet med hva en gud har sagt, er å si at den epistemologiske metode som benyttes i alle andre fag – å observere fakta og systematisere dem etter essensielle likheter, danne de riktige begrepene, og så benytte resonnementer som er i samsvar med logikkens lover – ikke kan brukes innen etikk. Og for å si det rett ut; dette er et standpunkt som man ikke kan ta alvorlig: et slikt argument (om at etikk må begrunnes med guder) må skyldes svært dårlig tenkning – ikke nødvendigvis at tenkeevnen er dårlig, men at man ikke har sett behovet for å tenke igjennom denne type problemstillinger på en rasjonell måte.

Å tro på guder, å betrakte fantasi og oppspinn – som alle religioner er  – som fakta, burde være umulig for en intellektuell, og det er umulig for en ærlig intellektuell.

For det annet: Peterson er tilhenger av den sveitsiske psykiateren Carl Jung, som mener at det finnes en «kollektiv ubevissthet» som vi alle tar del i gjennom en slags kollektiv bevissthet.

Fra SNLs artikkel om Jung: «Under omfattende studier av mytologi i 1909 begynte Jung å se likheter mellom mytene han leste om og innholdet i monologene til de schizofrene pasientene han behandlet sammen med Eugen Bleuler. Da kom han på ideen at i tillegg til en privat ubevissthet fantes det en kollektiv ubevissthet, som besto av instinkter og arketyper. Instinktene kommer av en biologisk selvoppholdelsesdrift, mens arketypene former hvordan vi forstår verden.»

Dette er også en forestilling som mangler en rasjonell begrunnelse.

For det tredje: Peterson forstår ikke vanlig videnskapelig metode. I en tweet sa han følgende; «Proof itself, of any sort, is impossible, without an axiom (as Gödel proved). Thus faith in God is a prerequisite for all proof.» (Vi er med på viktige videnskapsteoretiske poenger sjelden kan formuleres spesielt presise i en tweet,  men denne synes å være tydelig nok.)

Det Peterson sier er ikke bare feil, det er latterlig, og viser dessverre en total mangel på innsikt i og kunnskap om vanlig videnskapelig metode. Et bevis kan være deduktivt, og da må det bygge på induserte premisser (ikke nødvendigvis på aksiomer; at beviser bygger på aksiomer skjer i hovedsak bare i matematikken). Et bevis kan også være induktivt, og da må det bygge på observasjoner som igjen er grunnlag for dannelsen av korrekte begreper og proposisjoner. (Det er dog en utbredt forestilling at «bevis» kun kan brukes i deduktive sammenhenger, men dette skyldes at fortsatt innflydelsesrike filosofer som Hume og Popper mener at induksjon er umulig. Men alle forskerer bruker induksjon, og vil betrakte det de kommer frem til som bevist så fremt induksjonen er riktig gjennomført.)

Det er også feil å si at Gödel beviste at «bevis er umulig uten aksiomer» (selv om dette var en utbredt holdning blant en del matematikkere på Gödels tid. Gary McGaths bok Model and Reality, linket til nedenfor, inneholder en langt mer rasjonell forståelse av Gödels teorem enn den Peterson gir uttrykk for.)

Så Peterson er god på enkelte punkter, og på et overfladisk vis. Der er er det mye å hente hos ham. Men mer fundamentalt er hans synspunkter på de mer grunnleggende områdene helt uten virkelighetsforankring.

Siden han når mange ved å innta etter vårt syn i hovedsak riktige standpunkter på enkelte viktige områder, vil han dessverre kunne lede mange inn på en gal vei, en vei som egentlig er preget av irrasjonalitet og manglende virkelighetforankring.

 

The Problem with Atheism  https://escapingatheism.com/2017/05/11/problem-atheism-jordan-peterson/

http://archive.is/khKVm

http://www.bbc.com/news/world-us-canada-37875695

https://www.dagbladet.no/kultur/jordan-peterson-er-ypperlig-for-unge-sokende-menn/69524579

http://www.independent.co.uk/news/world/americas/canadian-professor-criticised-gender-neutral-pronouns-a7402901.html

https://snl.no/Carl_Gustav_Jung

Gary McGath: Model and Reality http://www.mcgath.com/mr/modelandreality.html

https://snl.no/Kurt_Gödel

Fenomenet «ulovlig lønn» illustrerer et kolossalt samfunnsproblem 

«– Sju av ti utenlandske sjåfører får ulovlig lav lønn» er overskriften på en fersk NTB-melding, publisert en rekke steder (link nedenfor til publiseringen på den konservative nettsiden document.no).

Artikkelen gir noen flere detaljer, men hovedpoenger er at enkelte sjåfører får lavere lønn enn den som er lovpålagt i Norge. Dette gjelder dog ikke kun sjåfører, det samme kan også skje i andre yrker.

Dette illustrerer et kolossalt samfunnsproblem.

Lønn er noe man får når man utfører en jobb. Når man produsere noe som andre er villige til å betale for, får man en lønn.  Hva man få i lønn er da avhengig av hva andre er villige til å betale for det man gjør. Det man får betalt er da altså avhengig av den jobben man utfører, lønnen er avhengig av hvor produktiv og nyttig man er for andre.

Når man har lover som sier f.eks. at det ikke er tillatt å betale en lønn som er lavere enn la oss si kr 150 pr time, betyr dette at de som kun er i stand til å utføre en jobb som er verd mindre enn kr 150 per time enten ikke får jobb, eller at de får en lønn som er i strid med loven – dette fordi ingen er villige til å betale la oss si kr 200 for en jobb som er verd kr 150. Lønnen er også avhengig av slike ting som mengden akkumulert kapital i et samfunn: i et samfunn hvor kapitalakkumulasjonen er stor vil lønningene være høyere.

(Vi sa at ingen er villige til å betale kr 200 for en jobb som er verd kr 150, men det er unntak fra dette, f.eks. dersom staten tvinger en til å gjøre det, og kaster en i fengsel dersom man betaler «for lite». Men dette betyr at mellomlegget på kr 50 må tas fra en arbeidstager som da får 50 kr mindre enn han er verd og ellers ville ha fått, noe som er opplagt urettferdig.)

Sagt på en annen måte: de som mener at det bør finnes lover som bestemmer hva lønningene skal være har enten bestemt at de som er verd mindre enn den lovpålagte lønnen ikke skal få lov til å jobbe, eller at de må jobbe ulovlig, eller at noen ska fratas en del av sin velfortjente lønn.

Det er dette som er problemet: det er altså svært mange som mener at lønnnivå kan bestemmes av lover og bestemmelser gitt av staten!

Lønnsnivå er avhengig av den enkeltes produksjon, og graden av akkumulert kapital i et samfunn. Dersom land A har en større akkumulert kapital enn land B, vil en person i land A ha høyere lønn enn en person i land B selv om de to utfører akkurat samme jobb. Dette burde være elementær sosialøkonomi.

At det finnes bestemmelser om «lovlig lønn» betyr altså at et stort antall innflydelsesrike mennesker i samfunnet – politikere, akademikere, byråkrater, økonomer, fagforeningsfolk – ikke har noen som helst innsikt i hvordan en økonomi fungerer, dvs. de har ingen forståelse for hvordan et samfunn bør koordinere sin produksjon, sine investeringer, sitt forbruk, sin sparing, sin kapitalakkumulering  – og sitt lønnsnivå.

Dersom man skal finne rett vei í et vanskelig terreng bør man ha et godt kart, dvs. hvis man skal løse et komplisert problem bør man ha en riktig teori, man bør ha en riktig forståelse av det som foregår, man bør han en forståelse av sammenhengen mellom de ulike ting som skjer (mht produksjon, forbruk, etc.).

Det at bestemmelser om «ulovlig lønn» i det hele tatt finnes, betyr at personer som har sterk og avgjørende innflydelse på hvordan samfunn organiseres, inkludert hvilke lover som bør finnes, ikke har noe som helst innsikt i hvordan man organiserer et samfunn slik at det kan bli velstående,  harmonisk og fredelig, det er en svært ille.

Det som skjer nå er at de som bestemmer lager regler, bestemmelse og lover som gjør at samfunnet utvikler seg slik at stadig flere blir fattigere og fattigere – i dette konkrete tilfellet ved at de som er så lite produktive at de ikke kan få «lovlig lønn» i det hele tatt ikke kommer in på arbeidsmarkedet.

Dette er dypt tragisk!

– Sju av ti utenlandske sjåfører får ulovlig lav lønn

De konservative, høyresiden og venstresiden – i politikken og i pressen

Det var enkelte som hadde forhåpninger om en kursomlegging da vi fikk en konservativ regjering etter valget i 2013. Regjeringen, som besto av Høyre og FrP (og som som nylig er supplert med Venstre), ble endog kalt «blåblå» for å understreke at nå skulle en annen kurs følges, nå var det ikke lenger de rødgrønne som regjerte!

Men de ble raskt skuffet, kursen fortsatte i det store og hele på samme vis: statens utgifter økte i omtrent samme tempo som under den forrige regjeringen (statens utgifter er det som staten bruker, og det er en grei indikasjon på skatte- og avgiftsnivået), en rekke offentlige tilltak ble styrket og det kom ingen merkbare dereguleringer og privatiseringer. Selv om regjeringspartiene hadde lovet avbyråkratisering og skattelettelser. skjedde ingen ting av dette i merkbar grad.

Det finnes mengdevis av eksempler som kan bekrefte dette. Vi gjengir to sitater fra Aftenposten: «Avgiftene har økt med rundt 6,6 milliarder kroner under Frp-leder Siv Jensens tid som finansminister» (14/2-18).

«Det var i fjor totalt 1018 flere ansatte i direktoratene og departementene enn det var i 2013. Det utgjør en vekst på 4,9 prosent, som er større enn befolkningsveksten i samme periode. Samtidig har det vært en nedgang i antall sysselsatte i privat sektor. Nær en tredjedel av alle yrkesaktive i Norge jobber nå i offentlig sektor. Regjeringen påpeker at veksten i antall statlige ansatte skyldes en satsing på helse, politi, utdanning og samferdsel. Men tallene viser at andelen sentrale byråkrater vokser raskere enn de som jobber «på gulvet» under direktoratene: I de såkalte «ytre etatene», som blant annet utgjør politiet, Nav og Statens vegvesen, er veksten på 2,75 prosent» (3/5-17).

Vanligvis opererer man i politikken med en høyre-til-venstre-skala, og man kan da lure på om hvor denne konservative regjeringen hører hjemme på denne skalaen – er det på høyresiden eller er det på venstresiden?

FrP var opprinnelig et parti som ville ha «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige  inngrep», et standpunkt som alle vil si klart hører til på høyresiden. Men partiet ville også ha begrensninger på innvandringen, et standpunkt som hører til på venstresiden. Partiets utvikling  viser tydelig at det er den venstreorienterte del av partiet som har fått gjennomslag i partiets politikk og profil; hele FrPs program hører nå til på venstresiden (med enkelte bagatellmessig unntak)

Men før vi går videre, la oss klart definere begrepene «høyresiden» og «venstresiden»?

Høyresiden står i kontrast til venstresiden, og venstresiden består av partier og grupper som vil øke statens makt over den enkelte: de vil ha høyere skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer, de vil nasjonalisere og ekspropriere, de vil svekke eiendomsrettens betydning, og de vil utvide mengden av «gratis»-tilbud og støtteordninger fra det offentlige på stadig flere områder. Høyresiden derimot vil styrke det enkelte individs råderett over seg og sitt, den vil redusere skatter og avgifter, den vil privatisere og deregulere, den vil overføre offentlige eiendommer til privat eierskap, den vil overlate tilbud som er offentlige til det frie marked (den har som mål at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene politi, rettsapparat og det militære). Høyresiden står for individuell frihet, venstresiden står for  statlig styring, regulering  og kontroll!

(Nå vil enkelte hevde at man kan definere «høyresiden» annerledes; noen vil si at høyresiden består av ideologier og bevegelser som legger vekt på nasjonen, på tradisjoner, på den religionen som dominerer i landet. Men en slik definisjon er basert på ikke-essensielle egenskaper ved det som skal defineres, og da vil den kunne omfatte helt ulike bevegelser i forskjellige kulturer. Definisjoner basert på ikke-essensielle egenskaper er ugyldige.)

At Rødt, SV og Ap står på venstresiden er ut i fra dette helt opplagt. Men de blåblå har ikke fulgt det som kreves av partier på høyresiden, så man må da enkelt kunne konkludere at FrP og Høyre befinner seg på venstresiden av den politiske skala. (Hvilke partier befinner seg da på høyresiden i Norge idag? Vi hadde DLF, som ble lagt ned ved årsskiftet, og vi har Liberalistene.)

Man la oss se på et på andre saker som er ganske avslørende. Nylig gikk nesten alle partier på Stortinget inn for å utvide verneplikten (dette var fra 2015; det var visst bare KrF som var imot). Altså, både Høyre og FrP støttet en typisk standpunkt som hører til på venstresiden – høyresiden er imot tvungen verneplikt. Og mht. innvandring så vil den sittende regjering forsøke å begrense den. Dette er også et standpunkt som hører hjemme på venstresiden, høyresiden er for individuell frihet, og dette innebærer fri innvandring.

(La oss også ha sagt at dagens innvandring i stor grad består av å gi opphold til flyktninger, asylsøkere, gi tillatelse til familiegjenforening, etc.).

Nå kan man si at fri innvandring ikke er forenlig med en velferdsstat – en ordning som innebærer at man har rett til å bli forsørger og utdannet på skattebetalernes bekostning dersom man har lovlig opphold i landet og ikke vil eller kan forsørge seg selv. Høyresiden er da imot velferdsstaten da den ikke er forenlig med individuell frihet og derfor ikke er bærekraftig – men de blåblå er sterke tilhengere av velferdsstaten. De vil forsøke å redusere innvandringen for å redusere de problemer som blir tydeligere og tydeligere i velferdsstaten.

(At de som står enda lenger til venstre enn det blåblå, både vil ha velferdsstat og en relativt stor innvandring av den typen mange land i Vest-Europa har mottatt de siste årene, viser bare enda en gang at de ikke har en spesielt velutviklet virkelighetskontakt.)

Så valget mellom blåblå og rødgrønne er et valg mellom to ganske identiske grupper som begge står på venstresiden, men vi finner det mer riktig å omtale Høyre og FrP som konservative og ikke som høyreorienterte.

Man la oss gå litt videre: MSM (Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet Dagsrevyen/NRK, TV2,  Klassekampen, Ny Tid, etc.) tilhører klart venstresiden. De er heller ikke primært nyhetsorganer, de er propagandaredskaper for et nokså sterkt venstreorientert samfunnssyn. Med aktuelle saker som utgangspunkt publiserer de artikler som har som formål ikke å informere, men å propagandere. Alternative stemmer slipper sjelden eller aldri til i disse organene. Tragisk nok overlever denne pressen i hovedsak på enorme beløp den mottar i statsstøtte, eller som resultat av beskyttelse mot konkurranse.

Men takket være et fortsatt fritt Internett er det kommet noen alternative stemmer som er mer åpne for alternative standpunkter. Vi tenker på kommentarsider som rights.no., document.no og resett.no.

Vi finner det ikke helt korrekt å omtale dem som aviser (eller nettaviser), men det at vi beskriver dem slik betyr ikke at vi på noen måte å nedvurdere dem; vi er takknemlige for at de finnes fordi de bringer informasjon og synspunkter som man ikke finner i MSM.

Men vårt poeng er følgende: står de på høyresiden? Rights.no er nettsiden til Human Rights Service, hvor Hege Storhaug er primus motor. Storhaug er en av de få feminister som tar feminisme på alvor. Hun er opptatt av den enorme kvinneundertrykkelse som finnes  i islamske miljøer. Dette er en viktig sak, og vi har stor respekt for hennes innsats på dette feltet (selv om hun som alle andre iblant trår litt feil). Storhaug tilhører venstresiden, bla. har hun eksplisitt sagt at hun anser velferdsstaten som en god samfunnsmodell (se f.eks. hennes bok Men størst av alt er friheten). Vårt inntrykk er at HRS vil begrense innvandringen, forby hijab, etc. Dette er standpunkter som hører til på venstresiden. Mao. rights.no hører til på venstresiden.

Document.no fremmer også berettiget kritikk av islam, men er også imot innvandring fra land hvor islam står sterkt. Ellers er det tydelig at document.no støtter opp om velferdsstaten, og er eksplisitt kritisk til all liberalisme. Mao. document.no tilhører venstresiden.

Det som er forskjellen på disse og MSM er i hovedsak at de inneholder omfattende kritikk av islam. Men å kritisere islam, og å være skeptisk til islam er bare sunn fornuft, det er ingen grunn til å stemple noen som høyreorienterte bare fordi de er kritiske til en religion som oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor de enn måtte finne dem», som forfekter utbredt kvinneundertrykkelse, som har dødsstraff for homofili, blasfemi og for frafall fra islam. At mange på venstresiden later som om disse faktaene ikke eksister, og beskylder de som setter fokus på dem for å være rasister, bekrefter bare enda en gang venstresidens nærmest totale virkelighetsfornektelse.

Hva så med Resett? Vi har sett en større bredde i de synspunkter som publiseres der enn noe annet sted, og det er bra. De har også publisert nyheter som MSM har ønsket å holde skjult, og det er også bra. Men er det høyreorientert? Det er ikke så lett å svare på dette. Resett publiserer ofte gode kommentarer fra en rekke skribenter med ulike synspunkter, og igjen, det er noe vi setter pris på.

Men har de publisert noen som er høyreorienterte? Vi kommer litt tilbake til dette, men la oss først si at det ser ut som om Resett er kritisk til og vil begrense innvandringen. Dette er som vi har nevnt et standpunkt som hører til på venstresiden. Vi har heller ikke sett noe som tydelig viser at Resett er skeptisk til velferdsstaten. Men det er kanskje slik at det ikke passer redaksjonen å gi uttrykk for standpunkter på slike saker.

Det finnes dog en kilde som kan gi en indikasjon på hvor Resett befinner seg på den politiske skala. Resett har publiser en del video-intervjuer. De er forbilledlig laget, i motsetning til de vi ser på TV2 og på NRK; her er det en rolig intervjuer som stiller saklige spørsmål og som lar intervjuobjektene snakke ut. Det er slik det skal gjøres. Men hvem er blitt intervjuet?

Vi kan nevne akademikeren Bjørn Nistad, som er Putins fremste forsvarer i Norge, gammelkommunisten Pål Steigan (planlagt), den venstreorienterte islam-kritikeren Walidf al Kubaisi, Dagbladets John O. Egeland (og noen flere). Men Resett har ikke benyttet noen intervjuobjekter som er å finne på høyresiden.

Vi nevner en ting til fra Resett. Typisk for Resetts vinkling er er en artikkel med tittelen «Det statlige overforbruket må ned». En høyreorientert skribent hadde skrevet «Det statlige forbruket må ned» – det må ned til kun å finansiere de legitime statlige oppgave som er politi, rettsapparat og det militære.

(Vi vil også skyte inn at Resett nylig har publisert en artikkel om et tema som ligger nær denne artikkelens tema: «Vi har utviklet to venstresider, og kvittet oss med høyresiden». Vi leste denne artikkelen dog først etter at denne artikkelen her på Gullstandard ble skrevet.)

For å oppsummere: Partier som Høyre og FrP hører ikke til på høyresiden; de hører til på venstresiden. Alternative nyhetskilder på nett hører heller ikke til på høyresiden, men de innser at velferdsstat og stor innvandring ikke er forenlige, og de velger da ikke det høyreorientertere standpunktet å bygge ned velferdsstaten, de velger det frihetsfiendtlige standpunktet: de vil begrense innvandringen.

https://www.aftenposten.no/norge/i/6n3roW/6_6-milliarder-i-okte-avgifter-med-Frp-i-regjering

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

https://resett.no/2018/02/14/vi-har-utviklet-to-venstresider-og-kvittet-oss-med-hoyresiden/

https://resett.no/2018/02/15/det-statlige-overforbruket-ma-ned/

 

Appendiks: Hva mener vi som liberalister bør gjøres med det problem som terrorisme utført av islamister er?

Vi siterer fra en artikkel vi tidligere har publisert på DLFs nettside ( http://stemdlf.no/node/5771 ):

 

… Politikere er de som er valgt til å lede staten, dvs. de skal benytte dette apparatet – politiet, etterretningen og det militære – for å sikre borgernes frihet og trygghet. Dette skal de gjøre ved å uskadeliggjøre de som krenker friheten.I dette tilfelle – vi snakker om terror utført av militante muslimer – er det stater som Iran og Saudi-Arabia, det er organisasjoner som IS/ISIL (og en rekke andre som har samme misjon som IS: alQaida, BokoHaram, Hamas, Hizbolla, PLO, mmm.) Alle disse er direkte støttespillere til terrorangrep, de yter støtte på en eller flere områder: militært, økonomisk, organisatorisk, ideologisk.

Det som skjer er at disse gruppene fører krig mot Vesten, en krig som ikke føres på den måten som var vanlig inntil for noen tiår siden (hvor krigen begynte med en krigserklæring og/eller en invasjon av uniformerte soldater og/eller blokader til havs og bombing fra fly, etc.), det som skjer nå er at større eller mindre grupper som befinner seg i Vesten angriper tilfeldige sivile i de store byene med våpen (kniver, økser, geværer) eller med sivile transportmidler (fly, biler).

De som reellt sett skjer er at Vesten er under angrep. Og Vestens ledere later som om dette ikke er en del av en krig, og at vi bare skal ignorere angrepene og ikke yte den type motstand som er nødvendig for å få slutt på angrepene.

Hva bør da Vestens ledere gjøre? Når det forekommer angrep på politet (og sykebiler, brannbiler, etc.) må politiet bruke de midler som er nødvendige for å stanse angrepene, og dette inkluderer bruk av skarpe skudd. Personer som dømmes for vold må ilegges lange fengselsstraffer (om London-terroristen: London Terror Suspect Had Long History of Violence).

Mht. terror må alle miljøer hvor planlegging av terror kan forekomme, overvåkes. Videre må grupper som står bak terrorangrep (ISIS, mfl.) nedkjempes militært. De regimer som på en rekke ulike vis – ideologisk, økonomisk, militært – støtter terror mot Vesten, f.eks. Iran og Saudi-Arabia, må også fjernes. De vestlige land burde hatt en militær-allianse som hadde som oppgave å forsvare Vesten og som kunne tatt på seg et slikt oppdrag. Dessverre har ikke de vestlige land noen slik militær-allianse i dag (NATO er en vits). Grunnen til at den politikk vi nettopp har skissert ikke gjennomføres er at Vesten ikke har den moralske styrke som man må ha for å forsvare seg – og å forsvare seg betyr å eliminere de som angriper (slik Vesten gjorde overfor regimene i Tyskland og Japan i WW2). En klar politimessig/militær seier over islamistiske krefter av den typen vi nettopp nevnte er den eneste vei til å eliminere problemene med terror utført av islamister.

Men vil dette føre til at antall angrep utført av uorganiserte enkeltterrorister (som bare tar en bil eller en øks og angriper tilfeldige sivile) opphører?

Vårt svar på dette er Ja. Slike angrep vil ikke opphøre umiddelbart, men antallet vil synke og til slutt vil problemet nærmest opphøre. Hvorfor? Grunnen til at enkeltterrorister nå tar til våpen er at de vil alliere seg med «the winning side»: Vesten er under angrep, Vesten svarer ikke, Vesten går fra skanse til skanse,Vesten nedkjempes, Vesten taper – islamistene er nå «the winning side». Men dersom islamistiske regimer og grupper elimineres ved at de nedkjempes militært, vil islamistene være «the losing side» – og det er ikke attraktivt å slutte seg til den siden som taper. En historisk parallell: det var nok endel nazister igjen i Tyskland sommeren 1945, men de var ikke høye i hatten og de hadde nok problemer med å rekruttere nye folk. Hvorfor? Fordi de hadde tapt den krigen de hadde satt i gang, og de hadde tapt den så klinkende klart at det var ingen tvil om at de hadde tapt. Skal man eliminere trusselen fra islamister må islamistiske grupperinger bringes i samme situasjon som nazismen var sommeren 1945: den var knust, nazismen var død, og det er det den bør være. Vesten bør sørge for at islamismen kommer i en tilsvarende tilstand, og dette kan kun skje ved at alle islamistiske regimer og grupper påføres et knusende militært nederlag. …

Kjønnsroller – er det forskjell på menn og kvinner …? 

Spørsmålet i tittelen har et svar, men pga. forfallet i videnskapen de siste tiårene er det enkelte som er blitt i tvil: også relativt elementær videnskap skal nå være i samsvar med venstreorientert politisk agenda, og derfor blir enkelte opplagte sannheter fornektet.

Dette forfallet er kommet så langt at forskere som finner resultater som ikke stemmer med denne agendaen, ofte blir frosset ut fra sine «fagmiljøer». Tydeligst er dette i den såkalte klimaforskningen, hvor forskere som finner resultater som bekrefter eller støtter opp om det syn at det er solaktivitet som er hovedårsaken til klimaendringer på jorden, blir omtalt som «klimafornektere», blir sammenlignet med holocaustfornektere, og har probemer med å få stillinger og bevilgninger.

Også innen forskning på kjønnsroller er det en tilsvarende tendens. En av de siste som er rammet av dette er Erica Komisar. I boken Being There: Why Prioritizing Motherhood in the First Three Years Matters hevder hun at det er svært viktig for nyfødte at de har nær kontakt med moren i de første år etter fødselen.

I en artikkel i Wall Street Journal gir James Taranto en oversikt over det som Komisar er kommet frem til:

The premise of Ms. Komisar’s book – backed by research in psychology, neuroscience and epigenetics – is that «mothers are biologically necessary for babies», and not only for the obvious reasons of pregnancy and birth. «Babies are much more neurologically fragile than we’ve ever understood», Ms. Komisar says. She cites the view of one neuroscientist, Nim Tottenham of Columbia University, «that babies are born without a central nervous system» and «mothers are the central nervous system to babies», especially for the first nine months after birth.

What does that mean? «Every time a mother comforts a baby in distress, she’s actually regulating that baby’s emotions from the outside in. After three years, the baby internalizes that ability to regulate their emotions, but not until then». For that reason, mothers «need to be there as much as possible, both physically and emotionally, for children in the first 1,000 days».

The regulatory mechanism is oxytocin, a neurotransmitter popularly known as the «love hormone»’ Oxytocin, Ms. Komisar explains, «is a buffer against stress». Mothers produce it when they give birth, breastfeed or otherwise nurture their children. «The more oxytocin the mother produces, the more she produces it in the baby» by communicating via eye contact, touch and gentle talk. The baby’s brain in turn develops oxytocin receptors, which allow for self-regulation at a later age.

Women produce more oxytocin than men do, which answers the obvious question of why fathers aren’t as well-suited as mothers for this sort of «sensitive, empathetic nurturing». People «want to feel that men and women are fungible», observes Ms. Komisar–but they aren’t, at least not when it comes to parental roles».

Vi er ikke noen ekspert på dette området, men vi vil si at det som gjengis fra om Komisars tese i det korte sitatet gjengitt over virker meget plausibelt.

Vi vil nevne at Komisar hadde problemer med å få boken utgitt, at boken har fått liten omtale i MSM, og at enkelte feminister er meget lite tilfredse med henne.

Vi har ikke mer å si enn at vi synes det er en god ting at denne type kunnskap blir tilgjengelig for et større publikum, og vi vil anbefale boken (vi vil dog gjøre oppmerksom på at vi ikke har lest den; anbefalingen kommer dermed med et forbehold).

Vi er klar over at dette er langt i fra å besvare spørsmålet  i denne korte artikkelens tittel, men vi vil si at Komisars bok ser ut til å være et viktig bidrag i det som er svaret på spørsmålet.

____________________________________

https://www.wsj.com/articles/the-politicization-of-motherhood-1509144044

http://www.komisar.com/beingthere.html

Choosing to be here: a post in which I explain why I quit reading Erica Komisar’s book, Being There

http://www1.cbn.com/cbnnews/us/2017/november/stone-walled-by-the-liberal-media-for-this-message-mothers-are-important