Gullstandard

«Hun kan ikke regulere seg bort fra løgn og bedrag» er overskriften på en leder i Aftenposten for noen uker siden (12/4), og personen det siktes til er kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, som på vegne av regjeringen har iverksatt et prosjekt som har som mål å utarbeide en strategi mot desinformasjon. 

La oss før vi går videre presiserer hva en regulering er: En regulering er et statlig inngrep i/begrensning på den private eiendomsretten. Spørsmålet er altså hvorvidt reguleringer overfor de som har som oppgave å formidle og å fremskaffe kunnskap – presseorganer, tenketanker, skribenter, akademikere, forskere – kan hindre spreding av «desinformasjon», dvs. usannheter, løgner og «fake news». 

Vi siterer fra lederen: «Løgn og bedrag er den mest alvorlige globale risikoen de neste to årene. Det slo Verdens økonomiske forum (WEF) fast da risikoanalysen «The global risks report 2024» ble presentert i Davos i januar. Også de årlige risikovurderingene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, E-tjenesten og PST advarer mot desinformasjon.

Tre milliarder mennesker skal gå til valgurnene de neste to årene, blant annet i Norge. Ved hjelp av sosiale medier og kunstig intelligens kan ikke bare valgresultatet påvirkes, men det kan sås tvil om valgets legitimitet. Det kan i sin tur føre til splittelse, politisk uro, vold og terrorisme – og en uthuling av demokratiske prosesser. Som i USA akkurat nå.

For en drøy uke siden hevdet den anonyme kontoen «End Wokeness» på X (tidligere Twitter) at mer enn to millioner illegale innvandrere i Pennsylvania, Arizona og Texas kan ha brukt et smutthull til å registrere seg for å stemme i det forestående amerikanske presidentvalget.

X-eier Elon Musk og presidentkandidat Donald Trump var blant dem som delte påstanden. Den er blitt tilbakevist, men har utvilsomt svekket tilliten til demokratiet ytterligere. I helgen varslet Støre-regjeringen en kommende strategi mot desinformasjon. «Skadepotensialet er stort hvis noen lykkes i å skape mistillit og uro, eller for eksempel sår tvil om demokratiske valg», sa kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Arbeiderpartiet).»

Så, usanne opplysninger kan påvirke velgerne til å stemme feil, i hvert fall slik sittende politiske makthavere ser det. 

Videre fra lederen: «Spørsmålet er hvem som skal få definere hva som er sant. Både i et innspillsmøte til strategien og i høringen om ny straffelov har Norsk Redaktørforening advart mot å gå i samme retning som totalitære regimer. Der definerer gjerne regimet hva som er desinformasjon og forfølger dem som sprer den. Det vil gjøre vondt verre. Det finnes ikke én enkel løsning på det høyst reelle problemet med desinformasjon. Befolkningen må lære seg kildekritikk. Teknologigigantene må ansvarliggjøres. Og mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden. Desinformasjon er en av vår tids største trusler. Derfor er det riktig av regjeringen å lage en strategi for å bekjempe det.» 

Det ser ut til at Aftenposten, klokelig nok, mener at statlige reguleringer ikke er en løsning på problemet med usannheter som spres i pressen og på nett. Klokt. Vi skal dog gå litt dypere inn på dette punktet enn det andre kommentator vanligvis gjør.

Dagens stat trenger forskning

Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet. Dette er statens eneste legitime oppgave. Men i dag er det slik at alle stater gjør svært mye annet i tillegg til de legitime oppgavene. Stater driver helsevesen, skole, kulturinstitusjoner, infrastruktur, pensjons- og trygdeordninger. I tillegg regulerer de økonomien. Noen stater i Vesten bruker også enorme beløp på å løse det imaginære problemet menneskeskapt global oppvarming. På alle disse områdene innebærer statlig politikk til dels enorme begrensninger på og innskrenkninger av individuell frihet, og et aspekt av denne frihetsinnskrenkningen er at borgerne også påføres enorme kostnader i form av skatter og avgifter. Alt dette fører til at velstanden er betydelig lavere enn den ellers ville ha vært. 

For å legitimere de store kostnadene og de store begrensninger på individuell frihet må politikerne som sitter med makten henvise til gode argumenter for politikken de tvinger igjennom, de må henvise til forskning som begrunner inngrepene, tiltakene og kostnadene. Staten begrunner altså sin politikk ved å henvise til forskere som mener at (for å ta noen få aktuelle eksempler) menneskeskapte klimaendringer er et stort problem og at restriksjoner på vanlige folks bilkjøring, flyreiser og bruk av plastposer vil hindre en livsfarlig global oppvarming; de henviser til forskere som mener at omfattende sosial isolering og nærmest obligatoriske vaksinasjonsprogrammer må til (måtte til) for å hindre spredningen av farlig smitte (koronaviruset); og de henviser til forskere som mener at næringslivet må reguleres for at vi skal ha stabil og voksende velstand, en politikk som blant annet inkluderer tvangspålagte restriksjoner på frivillige produksjon og handel, og pålagt bruk av statlige utstedte penger som ikke kan ha en stabil verdi.  

La oss si at det finnes seriøse forskere som har kommet frem til at disse tre tingene. Men alle burde vite at det også finnes seriøse forskere som har helt andre synspunkter enn disse. Noen mener at klimaendringer er helt naturlige og at det vi har opplevd de siste tiårene ikke er utenom de normale svingningene; noen forskere mente at tiltakene mot koronavirus for folk flest var helt unødvendige og svært skadelige; og noen forskere mener at stabil og voksende velstand kun kan oppnås med respekt for eiendomsretten, markedsøkonomi, frihandel og stabile penger. 

Forskerne i den andre gruppen står da for synspunkter som er stikk i strid med det politikerne i maktposisjoner ønsker skal være sannheten. 

Da kan vi komme en situasjon hvor hele statlige det maktapparatet, inkludert akademia (i stor grad finansiert av staten), store deler av pressen (som enten må ha tillatelse fra staten for å eksistere (TV-stasjoner), eller som i stor grad finansieres av staten) mener én ting; og så er det en gruppe forskere som mener det stikk motsatte. Disse forskerne står da ofte utenfor akademia, de slipper ikke til i mainstreampressen og de slipper ikke til på de store TV-kanalene. De må da gjøre sitt beste for å informere publikum fra plattformer som er utenfor mainstream. 

Er det overraskende at de forskerne som er i opposisjon til grunnlagene for den statlige politikken av makthaverne av de aktører som spiller på lag med staten blir beskrevet som useriøse, som om de farer med løgner, usannheter og «fake news» – som om de sprer desinformasjon? 

Det er også slik at mange oppdager feilaktige påstander og opplysninger i mainstreammedia, og dette svekker tilliten til det budskapet som mainstreamaktørene fremmer. Dette fører til mistillit, noe som igjen fører til at det blir enkelt å slutte seg til standpunkter og meninger og skribenter som gir uttrykk for andre standpunkter enn de som dominerer i mainstream. Kan dette være en medvirkende årsak til at tvilsomme påstander og direkte usannheter lett spres i informasjonskanaler som er utenfor mainstream? 

Vi bare spør.  

En gammel vits 

Mange kjenner følgende gamle vits, men den er allikevel verd å gjenta: regjeringen erklærte at dens politikk hadde vel vært vellykket, og ga SSB i oppdrag å finne data som bekreftet dette. SSB er statlig finansiert og lever da reelt sett på regjeringens nåde. Det kan derfor være fristende for SSB å publisere håndplukkede utvalg av data slik at oppdragsgiveren stilles i godt lys.  

Som et nokså ferskt praktisk eksempel på samme prinsipp kan vi nevne at da «Cicero – senter for klimaforskning» ble opprettet (i 1990) fikk institusjonen en formålsparagraf som sa at dens oppgave var «Å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet». En slik formålsparagraf legger føringer på den forskningen som instituttet var ment å bedrive, men forskning med føringer er ikke forskning, det er propaganda. (Denne formålsparagrafen, som slapp katten ut av sekken, ble senere endret.)

Vårt hovedpoeng er dog følgende: dersom staten trenger forskning som begrunnelse for sin politikk, og dersom staten finansierer forskning, vil dette nødvendigvis føre til at det legges føringer på forskningen. Og da, som vi sa over, er det ikke forskning, da er det propaganda. 

Staten vil da også ønske å styrke den overbevisende kraft som denne såkalte forskningen har, og da må den også svekke alternative stemmer. Og da blir det enkelt å påstå at det budskap som kommer fra aktører utenfor mainstream er «fake news» og løgner og usannheter, uansett hva realitetene er. 

En ny vits 

Vi nevnte over at Aftenpostens lederskribent ga uttrykk for et klokt standpunkt (statlige føringer på hva som er sannhet er ikke veien å gå for å løse problemet). Men denne klokskapen satt ikke så veldig dypt. Lederen sier også at «mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte mediene mulighet til å drive fri, kritisk og uavhengig journalistikk også i fremtiden».

Det er korrekt at de store mediene på enkelte områder har bedrevet god journalistikk, men det er opplagt at mainstreampressen gir et skjevt bilde av en rekke viktige saker i nyhetsbildet. Vi kan kort nevne islam, innvandring, klima, og corona-epidemien, Biden, Trump, Iran, krigen mellom Israel og diverse islamistiske grupper. På disse viktige områdene fungerer praktisk talt samtlige store presseaktører som propagandaorganer for visse synspunkter, synspunkter som stemmer overens med det som makthaverne bygger sin politikk på, og dette skjer samtidig med at disse organene nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde. (Det er kanskje litt for sterkt å si at mainstreamorganer nekter opposisjonelle stemmer å komme til orde, men at de i meget stor grad favoriserer visse synspunkter og prøver å gjøre andre standpunkter illegitime, er opplagt.) Vi vil presiserer at dette ikke er sensur, private aktører i pressen har lov til å publisere akkurat hva de vil, men når de utestenger viktige opposisjonelle synspunkter er det rent hykleri når de beskriver seg selv som om de bedriver «fri, kritisk og uavhengig» journalistikk. 

Når Aftenpostens lederskribenten sier at mediepolitikken må sikre de redaktørstyrte medienes mulighet til å bedrive fri, kritisk, uavhengig journalistikk, vet man derfor ikke om man skal le eller gråte. Det han egentlig gjør er å be om statsstøtte, eller beskyttelse mot konkurranse, noe som kanskje blir nødvendig hvis publikum får så liten tillit til det manistreamorganer skriver at de ikke lenger kan klare seg på inntektene de får ved å tilby et produkt til mulige kjøpere som kan velge å kjøpe eller velge å avstå. 

Ja, det er sant at det er mye som er usant og mye som er tvilsomt av det som er å lese på på de ikke-redaktørstyrte medienes plattformer. Men dette problemet ville vært ikke-eksisterende hvis de store mediene hadde bedrevet objektiv journalistikk, man ville ikke fått dette problemet hvis hvis de ikke dekket over viktige sannheter. Det at de store mediene dekker over viktige sannheter er årsaken til at de useriøse nyhetsformidlerne har vokst frem som et alternativ. Når alle vet at man ikke får hele sannheten i de store avisene og på de store TV-kanalene, vil det nødvendigvis vokse frem alternativer, og disse kan ofte være tvilsomme.  

Oppsummert: dersom de store mediene ikke hadde vært så løgnaktige ville problemet med useriøse nye alternative informasjonskilder ikke har vokst frem i det hele tatt. De store mediene har seg selv å takke for at mange ikke stoler på dem, og for at mange tror på useriøse kanaler som ofte inneholder ting som ikke er faktabasert. 

WEF

Aftenpostens lederartikkel henviste til WEF – World Economic Forum – og likesinnede aktører som hevder at løgn og bedrag kommer til å bli et  voksende sikkerhetsproblem i årene som kommer. 

Vi skal ikke si så mye om WEF her, det har vi gjort i en rekke tidligere artikler på gullstandard og vi linker til noen av dem nedenfor. WEF er en organisasjon hvor innflytelsesrike politikere og andre aktører møtes for å utveksle ideer og planer. WEF har ingen formell makt, men er allikevel en svært innflytelsesrik aktør i den politikken som føres i vestlige land. Poenget her er at WEF er sterke tilhenger av alle typer statlig styring og derved av flere reguleringer.  

Et slagord WEF har brukt er «you’ll own nothing and be happy», men siden eiendomsrett er en nødvendig forutsetning for frihet og velstand, viser dette at frihet og velstand ikke er verdier som WEF setter høyt. 

At WEF frykter at alternative velbegrunnede standpunkter skal få stor oppslutning er ikke overraskende, og som det heter: angrep er det beste forsvar, så er det kanskje en god strategi fra WEFs side å stemple opposisjon som basert på løgn og bedrag. 

Hva dette egentlig handler om 

Det problem som Aftenpostens lederskribent påpeker er reelt, men det kan kun løses dersom man får et samfunn med totalt skille mellom stat og økonomi. Dersom staten skal styre økonomien og samfunnet, vil det nødvendigvis føre til at staten må benytte propaganda for å begrunne sin politikk, og siden politikken må ha oppslutning for å kunne bli gjennomført må staten svekke og dempe opposisjonelle stemmer. Skrittet fra dette til å karakterisere opposisjonelle stemmer som om de farer med usannheter eller «fake news» er kort. Ja, noe av det som kommer fra aktører utenfor mainstream er løgn og bedrag, «fake news» og desinformasjon, men ikke alt. Hadde de store medieaktørene virkelig gjort det de sier at de gjør og det de er ment å gjøre, ville de gitt en objektivt dekning av nyhetsbildet, og problemer med «fake news» og desinformasjon fra alternative nyhetskilder ville ikke oppstått.   

Det hver enkelt leser bør gjøre er å lese mange forskjellige nyhetskilder. Dette er det eneste som kan sikre at man blir velorientert om det som foregår.  

Vi har sett enkelte stemmer i mainstreammedier oppfordre til boikott av visse alternative kommentarplatformer. Vi gjør det stikk motsatte: Vi sier at man bør lese flere kommentatorer, og at man bør sørge for å dekke et så bredt politisk spenn som overhodet mulig (dette må dog sees i sammenheng med den enkelte lesers tid og interesser). Vi sier derfor: Les kritisk, og prøv å forstå ting så dypt som mulig ved å se på de fundamentale premissene som ligger til grunn for det som hevdes eller påstås. Helt til slutt vil vi si at det virker rimelig å gå ut ifra at de som mener at man skal boikotte visse kommentatorer har noe å skjule. 
.

.

.

Vanskelige tider – og litt om årsaken

Nye toner

Den siste tiden har vi sett en eksplosjon i kriminalitet i Norge. I fjor var det 38 drap, men bare hittil i år har det vært 24 drap. (For om lag 15 år siden var det vanlig med cirka 30 drap i året.) Om andre typer vold skriver Dagbladet for et par dager siden at «Voldsbølgen i Oslo denne våren er ikke et blaff. De seinere par åra har det særlig vært en økning i grov vold og bruk av våpen på åpen gate og i boligstrøk.»

Vi kan også ta med dette fra NRK.no: «− Politiet ser med bekymring på at det begås mer kriminalitet blant stadig yngre barn, sier politidirektør Benedicte Bjørnland. I en pressemelding skriver politiet at de ser en stor økning av straffbare forhold begått av barn og unge under 18 år. I 2023 ble det 21 800 straffbare forhold av mindreårige. Det er en økning på 28 prosent fra 2022.»

Vi skal ikke denne gangen si mye om årsakene til dette, annet enn å kort nevne at blant en av de viktigste årsakene er at vi lever i en kultur dominert av verdier som innebærer liten respekt for andre mennesker og liten respekt for eiendomsretten. Dessuten er det svært mange gutter som vokser opp uten en far som kan gi dem nødvendig håndfast korrigeringer under oppveksten, noe svært mange gutter trenger for å bli gode voksne. I tillegg kommer slike ting som at følelser og impulsivitet fremheves på bekostning av rasjonell tenking. 

Et annet svært viktig element er at de som begår kriminalitet blir idømt milde straffer. Straffens oppgave er slik vi ser det primært å yte rettferdighet, men den skal også vise individpreventive og allmennpreventive hensyn. Straffen skal være streng og proporsjonal (dvs. alvorligere forbrytelser skal medføre strengere straffer enn mindre alvorlige forbrytelser).  

Men det er også viktig element at politifolk må få muligheter til å gjøre jobben sin, en jobb som primært går på å beskytte publikum mot kriminelle. Dersom politiet griper inn i en sak er det eneste riktige for de involverte å gjøre det politiet ber en om. Selv om man er uenig i det politiet ber om, har man ingen rett til å sette seg til motverge. Setter man seg til motverge har politiet all rett til å bruke nødvendige makt midler for å få brakt urostifteren til ro. 

Det som er vårt hovedfokus i denne kommentaren er en sak som havnet for retten i fjor, en sak hvor  en politimann ble beskyldt for å bruke overdreven vold i et forsøk på å berolige en person. Politimann ble anmeldt, saken endte for retten og anmelderen tapte – politimannen ble altså frifunnet. Saken ble anket, og nå ble dommen den stikk motsatte av det den ble i først rettsrunde; nå ble politimannen dømt. 

Det er dette som er hovedpoenget i dagens kommentar. Vi siterer fra Aftenposten 23/4: «Politimannen var  tiltalt  for grov kroppskrenkelse og grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten etter at han utøvde  vold  mot S …. og T ….. i Kongsberg høsten 2022. Han nekter straffskyld og ble frikjent da saken ble behandlet i tingretten i fjor. Denne dommen ble anket. Nå er avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett klar: Politimannen dømmes til 120 dagers fengsel. Politimannen må også betale 57.000 kroner i erstatning og oppreisning til de fornærmede, har lagmannsretten bestemt. Aktor Marit Oliver Storeng ba om 60 dagers fengsel for den tiltalte politimannen. Det mener retten ikke er streng nok for det politimannen nå er dømt for.»

Saken handler altså om en politimann som forsøker å håndtere en mulig kriminell, den mulige kriminelle setter seg sterkt til motverge når politiet griper inn, politimannen bruker vold i den grad han mener nødvendig for å passivisere den mulige kriminelle, og dette ender altså med at politimannen blir dømt til 120 dagers fengsel og en betydelig erstatning til fornærmede for overdreven bruk av vold. 

Vi er sterkt uenig i denne dommen, og vi ga uttrykk for vår støtte til den opprinnelige dommen som altså endte med at politimannen ble frikjent. 

Nedenfor gjengir vi et utdrag fra den kommentaren vi skrev da saken var oppe i forrige rettsrunde. Vi sier bare her før vi legger inn denne kommentaren at slike dommer, dommer hvor politimenn ble dømt for overdreven bruk av vold uten at det er helt opplagt at det var dette som skjedde, vil føre til at politifolk blir langt mer forsiktige og tilbakeholdne når de skal gripe inn overfor kriminelle. Dette vil gjør det langt farligere for vanlige folk å ferdes ute i det offentlige rom. Hvis denne dommen blir stående vil det være en medvirkende årsak til økt kriminalitet i tiden fremover. Saken er altså anket, og vi får håpe at dommerne i Høyesterett forstår hvor viktig det er for rettssikkerheten og for publikums trygghet at politimannen frikjennes.  

Overdreven voldsbruk fra politiet? [Publisert på Gullstandard 8. mai 2023]

Et videoopptak som viser en person som blir slått gjentatte ganger med både knyttnever og batong av flere politifolk har vakt stor oppmerksomhet i mediene, både i avisene og på TV, den siste uken.

Praktisk talt alle fremstillingene forteller at personen ble utsatt for overdreven vold, og det virker også som om politiets interne etterforskningsenhet er av samme syn; representanter for politiet mer enn antyder at voldsbruken var overdrevet, og polititjenestemennene er midlertidig suspendert fra sine stillinger.

Vi siterer fra Nettavisens omtale av saken: «30. oktober i fjor ble S… (26) utsatt for vold av politiet på Kongsberg. Videoen av hendelsen har fått stor oppmerksomhet de siste dagene. …. Kameraten N … (26) ble sammen med S… kastet på glattcelle, og siktet for vold mot politiet etter det som skjedde. Overvåkingsvideoen [som nå er blitt tilgjengelig] snudde derimot saken på hodet. Etter å ha blitt nektet inngang til utestedet «Privaten», oppstod det en kaotisk situasjon hvor S… ble kastet i bakken. Bildene viser slag fra en politimann med knyttet hånd og teleskopbatong. Videoen viser kaotiske scener, hvor flere politifolk, en Securitasvakt og flere andre er involvert. Spesialenheten for politisaker har tiltalt en politimann i 30-årene for vold. I tiltalen heter det at han slo S… i hodet med knyttet neve gjentatte ganger. Politimannen er også tiltalt for grovt uaktsomt brudd på tjenesteplikten.»

Det virker som om mange av de som har kommentert saken, både profesjonelle aktører som advokater og polititjenestemenn i de store mediene, og det som vi kan kalle vanlige folk på sosiale medier, tar sterk avstand fra politiets voldsbruk.

Nå skal vi innledningsvis ikke si noe om denne konkrete saken, vi skal først si noe om det er prinsipielle.

Dersom en politimann finner at en person må arresteres, har den arresterte ingen rett til å motsette seg arrestasjon. Dersom han motsetter seg en arrestasjon med vold har politimannen, eventuelt politimennene, all rett til å bruke vold i det omfang som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro.

Hvis den arresterte mener at arrestasjonen er urettferdig er den rette måten å besvare en arrestasjon på å ta dette opp når han er brakt inn til arresten; han har altså ingen rett til å motsette seg arrestasjon ved å bruke vold.

Dersom en arrestant motsetter seg arrestasjon med vold, setter han politimannen/politimennene i en vanskelig situasjon. Politifolk skal være trent til å håndtere slike situasjoner, men allikevel kan en slik situasjon bli svært vanskelig: politimannen kan bokstavelig talt være i livsfare, og han må foreta vanskelige valg, valg som innebærer bruk av vold uten noen som helst betenkningstid – han må handle der og da for å fullføre det oppdraget han har påbegynt, et oppdrag som innebærer at en person som nå er blitt voldelig, skal arresteres.

For utenforstående som ser et opptak av en slik hendelse kan det svært ofte se ut som om politiet bruker overdreven vold. Det er da svært lett for utenforstående, som aldri har vært i en slik situasjon, i ettertid å kritisere politifolkene.

Politifolk har et svært vanskelig og krevende og ikke minst viktig jobb; de beskytter oss mot kriminelle. De bør ha et betydelig handlingsrom når det gjelder å håndtere kriminelle, inkludert mistenkte kriminelle. Hvis politifolk regelmessig blir kritisert når de bruker vold for å bringe voldelige kriminelle til ro, vil dette føre til at de ved senere anledning blir mer tilbakeholdne med å gripe inn overfor mistenkte kriminelle, og dette vil direkte føre til at kriminelle får et enda større spillerom/handlingsrom enn de allerede har i dag. Resultatet av dette blir enda mer kriminalitet, og kriminalitet ødelegger liv og det ødelegger samfunn.

Dersom en politimann arresterer en person kan han ikke bare gi seg dersom arrestanten ikke er villig til å la seg arrestere. Hvis arrestanten sier «Nei, jeg vil ikke la meg arrestere, jeg synes ikke jeg har gjort noe galt, og hvis du prøver å holde meg fast så slår jeg tilbake!», er det vel ingen som mener at i en slik situasjon skal politimann si omtrent følgende: «Javel, du vil altså ikke arresteres. Da får du vel bare fortsette med det du holder på med da. Takk og farvel.»

Altså: Dersom en politimann som innleder en arrestasjon blir møtt med vold og så gir seg, er dette intet annet enn å gi et frikort til kriminelle, et frikort som på sikt vil ha svært negative konsekvenser for alle fredelige borgere.

Når det gjelder denne konkrete saken er det hevdet at politimannens rapport gir en fremstilling av det som skjedde som ikke stemmer overens med det som vises på videoopptaket. Det er også hevdet at en politimann slettet et videoopptak av hendelsen. I så fall er dette ikke bare kritikkverdig, det er kriminelt.

Før vi avslutter det prinsipielle vil vi bare si at pressen og andre kommentatorer i slike saker svært ofte fremstiller saken feil; de blir som regel fremstilt som om politiet alltid har handlet feil. …. 

For å oppsummere: Man har ingen rett til å motsette seg en arrestasjon. Dersom en arrestant bruker vold mot politiet har politiet all rett å bruke vold i den grad som er nødvendig for å bringe arrestanten til ro. Er man uenig i grunnlaget for arrestasjonen må man ta dette opp i rettsapparatet på et senere tidspunkt.

Politifolk er, hvis vold oppstår, i en meget farlig og vanskelig situasjon, og i en slik situasjon må de    treffe viktig valg, valg som kan innebære bruk av sterk vold; de må treffe disse valgene med meget kort betenkningstid mens de bokstavelig talt kan være i livsfare. De bør ha et godt handlingsrom i og med den vanskelige situasjonen de er i. Politifolkene beskytter oss mot kriminelle, og hvis de stadig blir angrepet i pressen og av kommentatorer for det som er eller er i nærheten av legitim voldsbruk, vil deres innsats mot de kriminelle svekkes. Det vil være farlig for oss alle.

Dersom en politimann rapporterer usant om noe som har skjedd er dette svært ødeleggende for tilliten til og respekten for politiet.

Helt til slutt vil vi bare også si at det selvsagt forekommer at politifolk begår overgrep og slikt er helt forkastelig. Men ofte blir politifolk kritisert på feil grunnlag, og det er også helt forkastelig.
.

.

.

.

https://www.dagbladet.no/meninger/ma-ta-kontroll/81309166

https://www.nrk.no/norge/politidirektoren-bekymret_-stor-okning-i-ungdomskriminalitet-1.16741920

https://www.aftenposten.no/norge/i/Oob53k/politimann-doemt-for-vold-i-kongsberg

Overdreven voldsbruk fra politiet?

I denne podcasten snakker Magnus og Vegard om Rød ungdom, Rødt, AKPs historie, Høyre, krigen i Ukraina, og om en ny bok som beskriver USAs forfall. 

Antisemittisme er dessverre et svært utbredt fenomen, og den har ofte hatt svært grusomme konsekvenser. I en rekke land var det pogromer, og det verste av disse var nasjonalsosialistenes politikk overfor jøder i Tyskland for mindre enn 100 år siden. På grunn av det som skjedde i Tyskland på 30- og 40-tallet ble antisemittismen sterkt svekket i Vesten i årene etter annen verdenskrigs avslutning, men dessverre har antisemittismen vokst seg sterkere i Vesten de siste par tiårene. 

Forståelsen av hva antisemittisme er er svært god, men hvorfor den finnes er det vanskelig å forstå ut i fra det materiale som finnes i mainstream-kilder. Vi vil derfor forsøke å definere disse to begrepene, og forklare hvorfor antisemittisme finnes. 

Antisemittisme definert

Vi har ingen innvendinger mot definisjonen SNL benytter: «Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder». 

Så kan man spørre: hva vil det si å være jøde? Det er ikke enkelt å besvare dette spørsmålet. Å være jøde er ikke å tilhøre en bestemt religion (selv om dette var den opprinnelige betydningen), det er ikke å tilhøre en bestemt rase, det er ikke å være statsborger i et bestemt land. Jøder kan være svarte og hvite og gule, de kan være ateister og de kan være kristne …. (Det finnes en bevegelse som går under navnet «Jews for Jesus»; denne består av jøder som har konvertert til kristendommen – men allikevel betrakter de seg som jøder. I den jødiske religionen finnes en forestilling om at det skal komme en frelser, en Messias. De kristne mener at Jesus var denne Messias, mens jødene mener at Jesus ikke var Messias, de mener at Messias ennå ikke er kommet.) 

Vanligvis sier man at hvis man har en jødisk mor så er man jøde, men en ikke-jøde kan også konvertere til å bli jøde. 

Uansett rase, religion og bosted så har jødene ofte en felles kultur, en kultur som er noe annerledes enn den som finnes omkring dem. Som nevnt er jødene er i sine hellige skrifter lovet en frelser, og de kristne mener at denne frelseren er Jesus. Jødene derimot mener at frelseren ikke er kommet ennå. Jøder har derfor ingen grunn til å feire jul (Jesu fødsel) eller påske (Jesu oppstandelse). Jøder som bor i samfunn som ellers har vært kristne har da andre høytider og egne helligdager (de har lørdag, ikke søndag, som hviledag/helligdag/sabbat). Allikevel, påsken markerer jødenes flukt fra Egypt, så de kan feire påske, men legger da i den et annet innhold enn de kristne gjør.  

Jødiske guttebabyer blir omskåret kort tid etter fødselen, og en mann som vil konvertere til jøde må også omskjæres. De har andre tabuer mht. mat enn det som som er vanlig i de samfunnene de befinner seg. Man kan også nevne at de til en viss grad holder seg for seg selv; for eksempel ble det sett med misbilligelse på de jøder som giftet seg med ikke-jøder. Antagelig er disse holdningene svakere i dag enn de var for noen tiår siden. 

Den betegnelsen da kanskje er riktigst å sette på dem er at det å være jøde er å tilhøre en stamme, og «stamme» er slik beskrevet i Wikipedia: «En stamme er en gruppe mennesker som lever i små samfunn, (sosial gruppe) med en eller flere slekter som lever sammen i gruppen, og stammesamfunnet bygger derfor til en viss grad på slekt- og vennskap». 

Dette passer ikke svært godt, og spesielt ikke når beskrivelsen på Wikipedia fortsetter slik: «…hvor lederen er en høvding, ofte en av familienes overhoder. Begrepet anvendes især av arkeologer og etnografer». Men allikevel vil vi si at «stamme» er det begrep som best – eller minst dårlig – beskriver jøder som en gruppe som er noe annerledes enn de andre som befinner seg i samme samfunn som de gjør.  

Hvorfor finnes antisemittisme? 

Definisjonen fra SNL inneholder følgende forklaring på hvorfor antisemittisme finnes: Den «har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper.»

Men hvilke negative egenskaper er det snakk om? SNL: «Negative forestillinger om jøder og  jødedommen  har lange historiske røtter i Europa. I  middelalderen  og i den tidligmoderne periode hadde fiendtligheten først og fremst et religiøst utgangspunkt, og betegnes gjerne som antijudaisme. Den kristne antijudaismen ga seg utslag i diskriminering, stigmatisering og segregering, og eskalerte i bestemte historiske situasjoner – særlig i krisetider – også til voldelige forfølgelser. Mot slutten av 1800-tallet fikk agitasjonen mot jødene fornyet styrke. Den antisemittiske agitasjonen bygde videre på bildet av jøden som en undergravende fiende, og de tradisjonelle kristne klisjeene om jødene levde videre blant sentrale grupper i samfunnet – særlig innenfor kirken. Samtidig ble de religiøse forestillingene supplert, bearbeidet og til dels erstattet med raseideologisk og nasjonalistisk tankegods.» 

Dette er ikke så veldig informativt, men det er ikke mer å finne i artikkelen om antisemittisme på SNL (linket til nedenfor). Andre artikler på SNL gir noen antydninger til forklaringer, men de er også svært lite informative. 

«Den moderne  antisemittismen  utviklet seg i Europa på andre halvdel av 1800-tallet. Hatet mot  jødene  endret seg fra å være basert på religiøse fordommer til også å inneholde påstander om at jødene var en egen  rase, med spesielle og negative egenskaper.

Antisemittismen tok mange former. Det ble utgitt jødefiendtlige bøker og skrifter, og dannet organisasjoner og politiske partier hvor en viktig sak var å bekjempe det de mente var jødenes negative påvirkning i samfunnet.

En viktig del av den moderne antisemittismen er  konspirasjonsteorier om at jødene arbeider i det skjulte for å få verdensherredømme. Det forfalskede skriftet  Sions vises protokoller  beskriver en konspirasjon av blant andre jøder,  frimurere  og  sosialister, og brukes ennå i våre dager til antisemittisk  propaganda. I tiden før  første verdenskrig  var antisemittismen mest utbredt blant annet i  Frankrike  og  Russland, og innenfor  den katolske kirken, mens i  mellomkrigstiden  ble antisemittismen mest utbredt i  Tyskland. Her oppstod i  nazismen, en politisk ideologi der antisemittismen er en sentral komponent.

Jødeforfølgelser er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang i  Romerriket, men fikk særlig utbredelse i det kristne Europa. Motivene for disse har vært politiske, økonomiske, sosiale og religiøse; overtro, fordommer og frykt er også blitt utnyttet.

Forfølgelsene kunne ta form av latterliggjøring, landsforvisning, tvangskonverteringer (til både  kristendom  og  islam), utestengning,  ghettoisering  og regelrette massakrer.

Allerede i  hellenistisk  tid ble  jødene  oppfattet som en fremmed folkegruppe som drev med ukjente, magiske ritualer. Fra og med  høymiddelalderen  dukket det også opp anklager om  ritualmord  og beskyldninger om at jødene skjendet  hostien. Under  svartedauden  i 1348–1349 ble det hevdet at jødene forgiftet brønner, skjønt pesten rammet også jøder; 350 jødiske menigheter ble utryddet i massakrer som følge av slike beskyldninger.

I oldtid og middelalder var forfølgelsene oftest et resultat av motstand mot jødenes religiøse praksis og annerledeshet, forestillingen om at jødene var kollektivt ansvarlige for  Jesu  død og at jødene i samtiden hatet de kristne. Ved å konvertere til majoritetens religion kunne jøder bli en del av storsamfunnet, selv om både de selv og deres etterkommere likevel ofte ble betraktet med mistro, som i Spania og Portugal før og under  inkvisisjonen.

Som sagt, disse forklaringene er svært lite informative; de sier ingenting om hva det var ved jødene som er annerledes, og de sier ingenting om hva det betyr at jødene har «negative egenskaper». Påstander om ritualmord, forgiftning av brønner, etc. er helt uten forankring virkeligheten, så det må ligge noe annet bak, noe som mainstream-skribenter enten ikke forstår, eller ikke er villige til å sette navn på.  

Feilaktige forklaringer på antisemittismen

Vi skal se på de to dominerende forklaringene på hvorfor antisemittismen finnes. Den ene er påstanden om at jødene drepte Jesus, og den andre er at jødene forsøker å skaffe seg et verdensherredømme. 

Påstanden om at jødene drepte Jesus blir ofte brukt som et argument for hvorfor antisemittismen står/sto sterkt i kristne samfunn. Påstanden er dog helt feil; det var jo romerne som drepte Jesus. Men det kan hende at det ligger noe annet i denne formuleringen; det kan hende at formuleringen betyr at «vi kristne har visse verdier, og Jesus er den sentrale figur som representerer disse verdiene. Jødene, derimot, har andre verdier, og disse verdiene er annerledes enn våre verdier. Jødene godtok heller ikke Jesus som frelser. Vi vil ikke ha de som er annerledes i vårt samfunn; dersom vi aksepterer å ha disse menneskene hos oss vil våre samfunn og de verdier våre samfunn er bygget på, bli ødelagt». 

Man kan si at påstanden om at jødene drepte Jesus er et utslag av mistro mot de verdiene jøder har, verdier som er annerledes enn de verdier de kristne har. (Nedenfor vil vi si noe om hvilke verdier det er snakk om.)    

Her kan man skyte inn at det er noe merkelig at kristne kritiserer noen for å ha drept Jesus; det var jo en del av Guds plan at Jesus måtte dø for at vi skulle bli frelst; Jesus døde jo for våre synder slik at vi kan bli bli tilgitt for alt det gale vi gjør. Å kritisere noen for å ha drept Jesus er å kritisere de som gjennomfører Guds plan, og det virker noe selvmotsigende. 

Påstanden om at jødene er ute etter verdensherredømme, og driver en konspirasjon for å få makt slik at de kan styre verden, er bare vanvittig. Dette er et scenario som hører hjemme i en James Bond-film, ikke i virkelighetens verden. Men det er allikevel en grunn til at slike vanvittige teorier kan oppstå; denne grunnen er ikke rasjonelt begrunnet, men som det heter: ingen røyk uten ild. 

Årsaken til antisemittisme 

Innledningsvis vil vi her nevne jøden Shylock i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig.  Shylock er pengeutlåner, han driver bank, og han fremstilles som ond i og med at han krever at betingelsene for tilbakebetaling av et lån han innvilget blir oppfylt. (Betingelsene var noe spesielle, men det behøver vi ikke gå inn på her.) 

Jøder havnet ofte i bankvirksomhet; det var forbudt for kristne å ta renter på utlån, et forbud som hentet sin begrunnelse fra Thomas Aquinas på 1300-tallet. (Her snakker vi om den sene middelalder og den tidlig renessanse i Europa.) Siden ingen vil låne ut penger hvis de ikke kan ta renter på lånet, betydde det at kristne ikke etablerte seg i bankvirksomhet. For jøder var det intet slikt forbud, og derfor ble mange jøder involvert i bankvirksomhet. Og derfor ble mange jøder og mange jødiske familier velstående. Dette er en viktig medvirkende årsak til at jødene ble sett på med mistro, og at det oppsto en teori om at jødene var ute etter verdensherredømme; penger er jo makt, heter det, og det å ønske å tjene penger er for mange ensbetydende med å søke etter makt.    

Så et annet viktig punkt. Jøder utgjør cirka 0,2 % av verdens befolkning, men jøder har mottatt flere enn 200 av de nobelprisene som er utdelt siden 1901. Totalt er nobelprisen tildelt 965 personer, og dette betyr at jøder er overrepresentert med en faktor på 110. 

Man kan trygt slutte av dette at jøder er overrepresentert blant forskere og vitenskapsfolk. I tillegg er det slik at jøder er overrepresentert blant forretningsfolk, blant kunstnere, blant intellektuelle. I tillegg er det også slik at de er overrepresentert blant de velstående. 

Dette er ikke noe som kommer av seg selv, det er utslag av at visse verdier står sterkt blant jøder, i jødisk kultur. 

Den jødiske kulturen er da en kultur som legger vekt på boklig lærdom, ambisjon, vitebegjærlighet, suksess, å tjene penger, å forstå denne verden, å skaffe seg et godt liv i denne verden. Dette er verdier som står sterkt i jødisk kultur, og da vil disse verdiene også i betydelig grad prege jøder. Siden dette er verdier som er positive for menneskers liv, vil de som følger disse verdiene oppnå suksess i denne verden (eller det vil øke sannsynligheten for at de oppnår suksess). 

Men la oss som kontrast se på de verdiene som kristendommen egentlig står for. Kristendommen står for selvoppofrelse‚ en oppfordring om å ikke arbeide‚ fattigdom fremstilles som en dyd‚ livet på jorden er ikke viktig, det viktige er livet etter døden. Det å prøve å forstå er ikke en dyd i kristendommen, man skal bare godta uten kritisk tenkning: «I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike.» (Matteus, kap. 18). 

Fornuften, som er menneskers eneste kilde til abstrakt kunnskap, fremstilles av Martin Luther som djevelens hore: «Reason is a whore, the greatest enemy that faith has; it never comes to the aid of spiritual things, but more frequently than not struggles against the divine Word, treating with contempt all that emanates from God.» (Jeg vil dog tilføye at Luther også har hevdet at fornuften er Guds største gave til mennesket.) 

Vi vil si at de verdiene vi knyttet til jødedommen et par avsnitt ovenfor er nokså nær å være rasjonelle verdier, dvs. verdier som virkelig kan gjøre menneskers liv bedre. Men blant jøder finnes det også andre verdier, verdier som man ikke kan sette betegnelsen «rasjonell» på. Vi har nevnt omskjæring. Omskjæring av barn er en barbarisk skikk som bør være forbudt. En voksen mann kan selvfølgelig selv bestemme om han skal omskjæres eller ikke, men å utføre dette på babyer er et grovt overgrep. Omskjæring er dog ikke noe som kun finnes blant jøder, i svært mange kulturer blir dette praktisert. Et annet element er at mange jøder betrakter seg som «Guds utvalgte folk»; dette er noe de har hentet fra sin hellige bok (femte mosebok, kapittel 7 vers 6). Noen jøder mener også at de har rett til området hvor staten Israel ligger fordi Gud har gitt dem dette området. Disse tre verdiene, som altså står sterkt blant mange jøder, er dog slik vi ser det ikke en viktig årsak til at mange har negative forestillinger om jøder. 

Grunnen til at antisemittisme finnes i ellers kristne samfunn er at de verdiene som står sterkt i jødisk kultur og blant jøder ofte er stikk i strid med de verdiene som kristendommen står for. Her kan vi også nevne eksplisitt et annet element, nemlig at verdier som ligger i kristendommen innebærer at den som er rik er ond og at den som er fattig er god: «Det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen en for en kamel å komme gjennom et nåløye» – og de gode kommer inn i himmelen. Disse kristne verdiene er i dag mer eksplisitt innbakt i sosialismen, en ideologi som sier at den eneste måten å bli rik på er å utnytte andre, og disse andre er da de som blir fattige. Fattig er god, rik er ond, og jøder er ofte rikere enn mange andre. 

Sosialismens fremste teoretiker om jødespørsmålet 

Noen av Karl Marx´ betraktninger om jødespørsmålet er ganske avslørende. Artikkelen «Til jødespørsmålet», gjengitt i bind 1 av Pax forlags serie med Marx´verker i utvalg, inneholder blant annet følgende: «La oss se på den virkelige verdslige jøde … Hva er det verdslige grunnlag for jødedommen? Det praktiske behov, egennytten. Hva er jødenes verdslige kultus? [Ønsket om å tjene penger på en hvilkensomhelst måte*.] Hva er hans verdslige Gud? Pengene. … Vi erkjenner altså i jødedommen et allment tilstedeværende antisosialt element … Mammon er deres avgud, de tilber ham ikke bare med leppene, men med alle legemets og åndens krefter. Jorden er i deres øyne ikke annet enn en børs, og de er overbevist om at de i denne verden ikke har noen annen bestemmelse enn det å bli rikere enn naboen. [Ønsket om å tjene penger*] har tatt herredømme over alle deres tanker, avvekslingen i gjenstander er deres eneste rekreasjon … Hva var i og for seg grunnlaget for den jødiske religion? Det praktiske behov, egoismen. … Pengene er Israels nidkjære Gud, ved siden av hvilken det ikke må finnes andre guder» (s. 81-83).       

Marx sier her at det som er spesielt med jødene er at de har et ønske om å tjene penger. De handler utifra praktisk behov, de handler egoistisk. Men det Marx kritiserer her er intet annet enn ønsker om å gjøre suksess i denne verden. 

Antisemittisme utenfor Vesten

Men det er ikke bare i kristne miljøer og samfunn at antisemittisme finnes; antisemittisme finnes overalt. 

Grunnen til dette, slik vi ser det, er allikevel den samme som er årsak til antisemittismen i den kristne verden. Jødene representerer i stor grad de verdiene vi nevnte over, mens disse verdiene står svakt i kulturer og miljøer også utenfor Vesten – hvis de i det hele tatt finnes.  

Som kjent ble jødene fordrevet av romerne fra Israel omkring år 80, og de spredte seg da over hele verden. Den jødiske diaspora var da å finne over hele verden, men jødene holdt fast på sin kultur og sine verdier, og ble da annerledes enn de som opprinnelig holdt til i de områdene de kom til. De verdiene som jødene hadde ga et visst grunnlag for suksess og vellykkethet, og jødene ble da ofte en egen gruppe som skilte seg ut fra de omkring ikke bare på grunn av kulturelle faktorer, men også på grunn av slike ting som velstand. 

Dette var fordi at de samfunnene jødene kom til hadde dominerende verdier som i stor grad var sammenfallende med de verdier som kristendommen står for, det vil si, liten vekt på fornuft, liten vekt på ønske om å skape seg et bedre liv ved produktivt arbeid, lite vitebegjærlighet, lite individualisme. De fleste samfunn utenfor Vesten var kollektiver med svært liten individuell frihet, de hadde svært få muligheter for ambisiøse individer (hvis slike skulle dukke opp) til å gjøre suksess ved en ekstraordinært produktiv innsats. 

Alle samfunn er i stor grad preget av det som på engelsk heter «tall poppy syndrome», og som Aksel Sandemose formulerte som Janteloven: Hvis du skiller deg ut, hvis du tror du er bedre enn andre, hvis du gjør suksess – så blir du forhatt av de som er omkring deg. Hvor sterkt denne holdningen står har dog variert; i samfunn hvor individualisme og rasjonalitet står sterkt er denne holdningen svak.

Jødiske miljøer har i stor grad hatt verdier som gjør at de har hatt suksess, og derfor er de blitt møtt med mistro og iblant hat av andre. 

Heldigvis har det vært perioder hvor individualistiske og rasjonelle ideer har stått sterkt, og da har antisemittismen vært svakere enn den var da kollektivisme og irrasjonalitet og ydmykhet var sterke verdier i kulturen. 

Grunnen til at antisemittismen i dag er på fremmarsj er at verdier som individualisme og rasjonalitet er blitt svakere.  

Avslutning 

De kildene vi siterte over – SNL og Wikipedia – er så vidt vi kan se representative for fremstillingen av antisemittisme i mainstream-miljøer. De sier at jøder oppfattes som fremmede og annerledes, men de sier intet om hvorfor dette skjer, de sier ikke noe om hvilke verdier som gjør at jøder fremstår som annerledes. Ovenfor har vi forsøkt å beskrive hvilke verdier det er som gjør at jøder er annerledes.   

Shylock er det fremste eksempel vi har i seriøs litteratur på den onde jøden – og hva var hans store synd? Det han ønsket var at en frivillig inngått kontrakt skulle oppfylles. Han insisterte på at den frivillig inngåtte kontrakten skulle overholdes og at eiendomsretten (slik de involverte aktører forsto den) skulle gjelde. I et kristent samfunn på 1600-tallet ble dette altså oppfattet som ondskap. Shylock var velstående, låntageren var blitt fattig, og i kristne miljøer (eller i miljøer/ideologier som er sterkt påvirket av kristendommen, for eksempel sosialismen) er det slik at det som er rett er det som er til fordel for den fattige, dette helt uavhengig av fakta. 

Kort oppsummert: antisemittisme er forårsaket av at enkelte verdier som dominerer blant jøder har svært liten oppslutning i ikke-jødiske miljøer, og blant disse verdiene finner man boklig lærdom, ambisjon, vitebegjærlighet, suksess, ønske om å tjene penger, ønsker om å forstå denne verden, ønske å skaffe seg et godt liv i denne verden. 

.

.

.

*Setningen i klammeparentes er innsatt her. Teksten i boken inneholder her kun ordet «Ågeren»: «Hva er jødenes verdslige kultus? Ågeren». «Åger» er ofte ensbetydende med «for høy rente», men slik jeg ser det er det tydelig at Marx mener noe mer enn kun dette. I den engelske versjonen av denne artikkelen brukes ordet «hucksterism», og Wikipedia sier: «A huckster is anyone who sells something or serves biased interests, using pushy or showy tactics. … over time it has assumed pejorative connotations.»

.

.

.

.

.

Karl Marx: Verker i utvalg, bind 1: Filosofiske skrifter 

https://snl.no/antisemittisme

https://snl.no/Den_moderne_antisemittismen

https://snl.no/jødeforfølgelser_i_oldtid_og_middelalder

https://sites.google.com/site/veientilgud/nyheter/30

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Jewish_Nobel_laureates

https://www.marxists.org/archive/marx/works/1844/jewish-question/

I denne podcasten samtaler Magnus og Vegard om den siste utvikling i krigen i Midt-Østen.

Politikk er beskrevet som «det muliges kunst», og dette innebærer at en klok politiker aldri går for langt, det vil si han aldri gjennomfører en politikk som vil møte reaksjoner som innebærer at politikken reelt sett blir ett skritt fram og to tilbake. Nå finnes det dessverre ikke mange kloke politikere, og vi skal nedenfor å se på noen eksempler på politikk som er slik at de som har stått bak den har spilt høyere enn kortene de hadde tillot, dvs. at resultatene, til tross for gode intensjoner, er blitt langt mer negative enn positive. Vi går noe utførlig inn på ett eksempel, og så nevner vi kort noen andre eksempler. Det første eksempelet gjelder utviklingen med hensyn til kvinnes rett til selvbestemt abort i USA. 

«På tirsdag [9/4] kom det en nyhet fra … Arizona … Delstatenes høyesterett vedtok å gjeninnføre en abortlov fra 1864. Loven innebærer et nær totalforbud mot selvbestemt abort …. Den som utfører en abort i Arizona kan dømmes til opptil fem års fengsel. Loven er ventet å tre i kraft i løpet av noen uker. Arizona føyer seg inn i rekken av amerikanske delstater som innfører restriktive abortforbud i kjølvannet av at USAs føderale høyesterett fjernet retten til selvbestemt abort på nasjonalt nivå.» Dette er hentet fra en artikkel i VG (link nedenfor). 

Dette er en grusom utvikling, og er en av de mange ting i USA som viser at landet går i en svært negativ retning, en utvikling vi har omtalt en rekke ganger tidligere her på Gullstandard. 

Etter en kjennelse i Høyesterett i 1973 (Roe vs. Wade) var kvinners rett til selvbestemt abort sikret i hele USA, dvs. i alle delstater. I all hovedsak gjaldt denne retten dog kun i de første tre månedene av svangerskapet; hvorvidt en kvinne skulle ha rett til selvbestemt abort etter det første trimesteret var det opp til delstatene å avgjøre.  

Enkelte aktivister mente at kvinners rett til selvbestemt abort i de første tre månedene var for lite imøtekommende overfor de gravide; de mente at kvinnens rett til selvbestemt abort burde utvides og gjelde under hele svangerskapet. I flere delstater endte dette med at selvbestemt abort ble tillatt nærmest helt opp til termin. 

De fleste vil, med stor rett, mene at en abort utført sent i svangerskapet er en lite delikat prosedyre, og det at abort ble tillatt sent i svangerskapet mobiliserte motkrefter. Religiøse krefter i USA har hele tiden ment at abort er en grov synd, en synd som bør forbys, og i og med at abort ble tillatt sent i svangerskapet fikk disse kreftene styrket sin sak. Konservative krefter ble sterkere, og de klarte å få utnevnt til Høyesterett dommere som var motstandere av kvinners rett til selvbestemt abort. Dette endte med at vedtaket i saken Roe vs. Wade for et par år siden ble opphevet. (Det er dette artikkelen i VG sikter til når de skriver «at USAs føderale høyesterett fjernet retten til selvbestemt abort på nasjonalt nivå».) Opplevelsen av Roe vs. Wade innebar at det er delstatene selv som skal avgjøre hvorvidt abort skal være tillatt eller ikke. 

Som nevnt er politikk det muliges kunst, og før vi går videre vil vi også fastslå at i det store og hele er det slik at den politikken som føres er resultat av de holdninger som dominerer i befolkningen. Dette gjelder et svært stort antall viktige saker, for eksempel hvorvidt staten skal drive skoler og universiteter, hvorvidt staten skal regulere næringslivet, hvorvidt staten skal drive trygde- og pensjonsordninger, etc. I alle land i Vesten er det slik at hele befolkningen i alle land støtter opp om dette. 

Men i noen få saker er det slik at befolkningen er delt, det vil si noen står på den ene siden, noen står på den andre siden, og i midten er det noen som kan påvirkes til å gå den ene helt andre veien.

Holdning til abort er en slik sak i USA. (I de fleste land i Vesten er det dog slik at størstedelen av befolkningen støtter kvinners rett til selvbestemt abort, i hvertfall i de første månedene av svangerskapet.) 

Som nevnt har abort vært tillatt i hele USA fra 1973, men utviklingen de siste par tiår har vært slik at den langtidsutdannede eliten, en elite som dominerer i politikken, i byråkratiet, i pressen, i akademia, og i underholdningsbransjen, har stått for en politikk som i stadig større grad er blitt mislikt av konservative krefter. De konservative kreftene har til gjengjeld stått sterkt hos den ikke-langtidsutdannede del av befolkningen. Det tydeligste eksempelet hvor eliten og de konservative har forskjellig syn er retten til abort. 

Det som har skjedd er at eliten har presset gjennom en utvidelse av kvinners rett til selvbestemt abort, og dette har ført til at de konservative er mobilisert – ikke bare mot utvidelsen av retten til abort, men mot abort generelt. 

Grunnen til at abort nå er forbudt i en rekke delstater i USA er at eliten ikke har tatt hensyn til de konservative kreftene som har ønsket å forby abort. Eliten ville ha mer generøse abortregler, og presset dette gjennom, men dette førte til at reaksjonen i flere delstater fullstendig har stoppet kvinners rett til selvbestemt abort. 

I artikkelen i VG vi siterte fra ovenfor leser man at det er 15 delstater i USA hvor abort nå er blitt  forbudt, i 3 delstater er det forbudt etter uke 6, og i 2 delstater er det forbudt etter uke 12. Allikevel, abort skal være tillatt i 29 delstater. Men hva vil skje hvis en kvinne som bor i en delstat hvor abort er forbudt drar til en annen delstat hvor abort er tillatt og får utført en abort der – skal hun da straffes etter de lover som gjelder i hennes hjemstat? (Fravær av frihet fører til en rekke slike problemer, men vi går ikke inn på dem her.)   

Dette er et tydelig eksempel på en politikk som er svært lite klok. Aborttilhengere gikk for langt, og det førte til at de mistet alt (i hvertfall i mer enn 20 delstater). Aborttilhengere spilte høyere enn de kunne ut i fra de kortene de hadde. 

Vårt syn er at kvinner har rett til selvbestemt abort gjennom hele svangerskapet, og i denne saken støtter vi det standpunktet som eliten har. Men hvis vi hadde hatt politisk makt vil vi aldri gått inn for å gjennomføre en politikk i strid med det betydelige deler av befolkningen måtte mene. Skal man gjennomføre en slik politikk må man først utdanne og opplyse befolkningen til å godta det man mener er riktig før man gjennomfører den. Hvis man prøver å trykke ned over hodene på folk en politikk som de er sterkt uenig i,  vil det komme en reaksjon som gjør at man som vi nevnte over har gått et skritt fram og to skritt tilbake.  

Det som skjedde ut av USA er et eksempel på at en elite prøver å presse gjennom noe de mener er bedre enn det som er, men resultatet ble, fordi de ikke hadde befolkningen med seg, verre enn det det opprinnelig var. 

Vi avslutter denne seksjonen med et lite poeng om amerikansk innenrikspolitikk: det er gjerne Republikanere som er sterkt imot kvinners rett til selvbestemt abort, mens en betydelig del av de velgere som ikke hører til noe parti i hovedsak er tilhengere av kvinners rett til selvbestemt abort. Det at Republikanerne kjører hardt på å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort kan påføre dem et betydelig nederlag ved det kommende valget i november. Det er derfor enkelte betydelige aktører på Republikansk side – f.eks. Donald Trump og Kari Lake – nå har snudd med hensyn til kvinners rett til selvbestemt abort og ikke lenger er tilhengere av forbud mot abort. 

Innskrenkningen av mulighetene til selvbestemt abort er svært ille for de mange kvinnene som rammes, men dette er bare en del av den tragiskr utviklingen som nå skjer i USA.

Men det er ikke bare når det gjelder abort at politikereliten prøver å kjøre gjennom en politikk som har betydelig motstand i befolkningen. Her er et par andre eksempler. De sterkt overdrevne tiltak for å begrense coronasmitten, tiltak som i de fleste land i Vesten ble innført i mars 2020, hadde sterk negative konsekvenser for folk flest, og det viste seg etter kort tid – noe svært mange uten politisk innflydelse hadde god grunn til å mene før tiltakene ble innført – at det var ikke noe holdbart saklig grunnlag for de fleste av tiltakene som ble gjennomført. Dette førte til en sterk mistro i befolkningen mot helsemyndighetene generelt og til vaksiner spesielt. Dette var en sterkt negativ effekt av tiltakene. (Tiltakene hadde også mange andre negative effekter: bedrifter gikk konkurs, folk mistet jobben, mange unge mistet sosial omgang i og med at skoler ble stengt, mange ble plaget av ensomhet og depresjon fordi kaféer og restauranter og teatre og kinoer og andre samlingspunkter måtte holde stengt, mange brukte mer alkohol og andre rusmidler enn de gjorde mens samfunnet fungerte som normalt.) 

Et annet eksempel er tiltak som har som mål å innarbeide en aksept og en toleranse for personer som er homofile, og for personer som ikke føler seg vel med det kjønn de er født til. Svært mange vil hevde at tiltak som er gjennomført på dette området har gått altfor langt – og da tenker vi på tiltak av typen retten til å bli akseptert som kvinner for personer som er født som menn, en rett som innebærer at slike menn kan konkurrere i kvinneklassen i ulike sportsgrener, benytte dametoaletter, sone i kvinnefengsler hvis de blir dømt for en forbrytelse, og, kanskje aller verst, at barn kan få muligheten til å skifte kjønn ved å benytte meg av medikamenter og få utført operasjoner, i enkelte tilfeller uten at foreldrene blir informert. Slike tiltak kan føre til at enkelte vil reagere sterkt negativt og kanskje også voldelig mot disse personene. Intensjonen hos de som ønsker å gjennomføre disse tiltakene er å øke respekt for homofile og for andre som ikke føler seg vel i den kroppen de er født inn i, men den kan altså føre til reaksjoner, også voldelige slike, mot de personene som befinner seg i en slik situasjon. Disse tiltakene var altså ment som noe positivt overfor disse personene, men kan føre til at de kommer i en verre situasjon enn de opprinnelig var i.  

Et annet eksempel er innvandringspolitikken. Svært mange i befolkningen mener at de fleste land i Vesten fører en altfor generøs og imøtekommende politikk overfor innvandrere og flyktninger.  Dette fører dels til fremvekst av politiske partier og grupperinger som enkelte ikke uten en viss rett vil kalle fascistiske, det fører til store utgifter for det offentlige og dermed en større byrde på skattebetalerne, og kanskje verst, det fører til trakassering av og vold mot innvandrere, handlinger som ofte hevdes er begrunnet i rasisme. (Vi vil presisere at vi her absolutt ikke sier at det å kritisere innvandringspolitikken er fascistisk.) 

Hvorfor er det så mange som spiller høyere enn kortene de har tilsier? Det korte svaret på det er at de tenker dårlig. Tenkning er definert som «en mental aktivitet som har som mål å finne sannhet», og for å finne sannhet og for å foreta riktige vurderinger må man ta hensyn til alle relevante fakta. (Å si «alle fakta» her er kanskje noe optimistisk, men det man må er å gjøre sitt beste for å lete frem  fakta som kan være relevante for det resonnement og den konklusjonen man skal treffe.) Å gjøre dette er en dyd, og denne dyden kalles rasjonalitet. Dessverre lever vi i en tid og i en kultur hvor rasjonaliteten så svakt; dessverre er det slik at svært mange tror at det er nok å føle, og at følelser gir en basis for riktige konklusjoner. Men slik er det ikke; de følelser man opplever er basert på tidligere tenkning. og denne kan være riktig – men den kan også være feil. De følelse de fleste her angående de spørsmål som vi har diskutert over er dessverre slik at de leder til konklusjoner som er skadelig er på sikt.  

Vi står for full individuell frihet og vi vil støtte alle tiltak som går i retning av større individuell frihet. Men dersom et politisk tiltak vil føre til reaksjoner som ender opp med redusert individuell frihet, er dette kontraproduktivt, og vi ville, hvis vi hadde hatt politisk makt, ikke støttet noe slikt. Hadde vi hatt politisk makt vil vi gått forsiktig i retning av større frihet, dette for ikke å ende opp med en situasjon hvor friheten blir innskrenket på grunn av de motkrefter som sterkt uønskede frihetstiltak vil medføre. Vi vil ikke spille høyere enn de kortene vi har tillater. .

.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/zERoxw/tok-abort-i-arizona-jeg-kan-bli-en-av-de-siste

Det ble nylig publisert en dokumentarfilm som slipper til orde en rekke forskere som er kritiske til de oppfatninger om klima som dominerer blant politikere og journalister. Filmen har tittelen «Climate: the movie», og den er å finne på en link nedenfor. Vi vil sterkt anbefale alle å se filmen.

I denne episoden snakker Magnus og Vegard om negative konsekvenser av statlige reguleringer av matvaremarkedet, mm.

Velferdsstaten er en måte å organisere samfunn på som innebærer at den produktive delen av befolkningen skal betale en betydelig andel av sin inntekt til staten, og så skal ta staten til gjengjeld gi alle som oppholder seg lovlig (på en mer eller mindre permanent basis) i landet en rekke tjenester gratis eller sterkt subsidiert: infrastruktur, helsetilbud, skoletilbud, pensjoner, trygder, kultur, u-hjelp, klimatiltak, mm. 

Et samfunn organisert etter denne modellen vil bli rammet av stadig flere reguleringer av praktisk talt all aktivitet, og dette innebærer ikke bare begrensninger på all næringsvirksomhet, men også på slike arenaer som forskning, kultur, idrett, kirkesamfunn, og til og med på borgernes mulighet til å flytte ut av landet (ja, uttrykket «utflyttingsskatt» finnes). Naturligvis finnes det da også begrensninger på utlendingers muligheter til å bosette seg i landet. En velferdsstat ikke kan ha fri innvandring; i og med at alle som er i landet (på permanent basis) har rett til å bli forsørget av det offentlige (hvis de får overbevist myndighetene om at de ikke kan klare å forsørge seg selv), noe som kommer i tillegg til at de kan benytte seg av alle de tjenestene som det offentlige apparatet allerede tilbyr. Derfor kan man ikke bare slippe inn alle som ønsker å komme hit; dette ville blitt en altfor stor belastning på skattebetalerne, og derfor er innvandringen utsatt for omfattende restriksjoner. 

(I Norge var det faktisk en innvandringsstopp fra 1975. Wikipedia: «I  Norge  ble det 1. februar 1975 innført en  innvandringsstopp  som et tiltak mot den økende arbeidsinnvandringen til landet. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen for fremmede statsborgere til å oppnå arbeidstillatelse for  arbeidsinnvandrere  ». En av årsakene til dette var at norske fagforeninger fryktet konkurranse fra utenlandske arbeidere. Innvandringsstoppen varte til 1991.) 

I en velferdsstat vil utvikling også bli slik at den produktive andelen av befolkningen blir stadig mindre, og at flere og flere lever på inntekter fra helt uproduktive jobber. (De aller fleste av de som utfører disse uproduktive jobbene er ansatt i det offentlige; disse jobbene finansieres ikke ved at de som utfører dem produserer en vare/tjeneste som kunder kjøper, de finansieres ved skatteinntekter.) Det vil også være slik at en økende andel av befolkningen blir forsørget av det offentlig uten at de jobber i det hele tatt; disse går på ulike typer trygd eller pensjon. (SSB: «I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist».)

Vårt poeng i dag er egentlig ikke hvor skadelige disse reguleringene, og de konsekvensene som følger av dem, er, vi skal fokusere på ett eksempel som illustrerer hvordan tilhengerne av denne type reguleringer reagerer når det blir klinkende klart også for dem at de reguleringene de er tilhengere av medfører sterkt negative konsekvenser. Som regel er det ikke tydelig med en gang at reguleringene har negative konsekvenser, men i noen tilfeller er det ingen mulighet for tvil.  

Forleden brakte Nettavisen en artikkel om en av konsekvensene av dagens innvandringspolitikk. Artikkelen tar for seg en gruppe innvandrere (flyktninger) fra Etiopia, personer som fikk oppholdstillatelse i Norge for omkring 20 år siden; landet var i konflikt/krig og mange flyktninger fikk oppholdstillatelse i Norge.  

Alle de personene som Nettavisen omtaler ser ut til å være godt integrert i Norge, de har jobb, de fleste har familie, de fungerer godt i sine nærmiljøer. Problemet er at da de kom til Norge fikk de kun midlertidig oppholdstillatelse. 

Regjeringen har vurdert forholdene i Etiopia slik at behovet for opphold i Norge ikke lenger er til stede, og disse personene skal da i samsvar med gjeldende regelverk sendes hjem. Ja, regelverket sier at disse personene, etter at de har vært i Norge og fungert godt i et par tiår, skal sendes tilbake til Etiopia. 

Disse personene – og artikkelen hevder at det er minst 21 personer – er nå hentet fra sine boliger og plassert i en leir på den tidligere militærleieren Trandum. Nettavisens artikkel bruker uttrykk som «brutale pågripelser» og «hjerterått», og vi siterer fra artikkelen: 

• Byråkrater under Senterparti-statsråden [justisminister Emilie Enger Mehl] tar seg inn i huset til snekkeren og grisebonden Nagga Hailemichael på Røros og truer med å kaste ham ut fra landet.
• Alenefaren Ezana Abebe har bodd i Norge i 22 år og er far til en datter på åtte år. Nå sitter han under fengselslignende forhold på Trandum og datteren har bare fått besøke ham to ganger.
• Bussjåfør og far til tre små barn, Daniel Solomon Beru, ble arrestert og plassert på Trandum for tre uker siden: – De hentet meg som en kriminell, sier han til Klassekampen.
• Samuel Zigale er kaptein for Frelsesarmeens gatefotball i Ålesund og har bodd i Norge i mer enn 15 år.

Det er altså den sittende regjeringen, som består av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som iverksetter denne politikken, en politikk som altså er i fullt i samsvar med gjeldende regelverk, det vil si med gjeldende lov og rett. Denne politikken er demokratisk vedtatt av et stort politisk flertall. 

Men akkurat denne forestående utsendelsen har ført til protester i flere partier. Nettavisen: «Kristelig Folkeparti, SV, Venstre og Rødt støtter demonstrasjoner mot interneringer og utkastelser, og Rødt fremmer forslag om å stoppe utsendelser.»

Det som skjer er som vi antydet over at flere partier nå protesterer mot virkningene av den politikken de selv tidligere har vært, og sannsynligvis også fortsatt er, tilhengere av. 

Nå kan man si at enkelte partier ikke støtter akkurat disse reguleringene, men vi vil jo tro at også politikere i de store partiene som hovedregel er i stand til å forstå at alle reguleringer og all politikk som iverksettes er et resultat av kompromisser mellom de partier og politikere som er involvert i beslutningsprosessene. Så det er helt klart at man kan si at disse politikerne protesterer mot konsekvensene av en politikk de selv har vært – og er – ivrige tilhengere av. 

Altså: alle partiene som er representert på Stortinget støtter den politikken som nå fører til disse grusomme konsekvensene for de velfungerende og fredelige og dyktige menneskene det er snakk om. 

De partiene som er imot disse utkastelsen eller hjemsendelsen møter altså seg selv i døren. De ser de sterke negative konsekvensene av en politikk de selv har vært og er tilhengere av – og det de nå egentlig gjør er å ta avstand fra den politikken de selv er for. 

Disse politikerne har da åpenbart sittet på sine kontorer og vedtatt mengdevis av reguleringer uten å tenke på hva de betyr i praksis. Når de nå får se hva disse reguleringene medfører reagerer de med skrekk og vantro. Hva skal man si om slike mennesker? Her forsøker vi alltid holde oss til parlamentarisk språkbruk, og vi går derfor ikke lenger enn å si at det disse politikerne gjør er sterkt kritikkverdig, og at de ikke fortjener respekt.    

Hvordan kan man da unngå denne type problemer? Denne type problemer kan kun unngås hvis man har et system med fri innvandring, men fri innvandring er ikke forenlig en velferdsstat. 

Valget står altså mellom velferdsstat og individuell frihet; disse to systemene er ikke forenlige.  

I valget mellom de to velger vi selvsagt frihet. Frihet innebærer at statens oppgave kun er å beskytte borgernes frihet, og ikke på noe vis regulere næringslivet, og heller ikke legge begrensninger på individers mulighet til å flytte hvor de vil. Dette innebærer at den som flytter til et land selv må skaffe seg bolig og jobb på det stedet hvor han ankommer. Dette er altså helt annerledes enn dagens ordning, en ordning som altså innebærer at det offentlige direkte eller indirekte skal ordne i hvert fall bolig, men også gjerne arbeid, til vedkommende. Hvis vedkommende ikke får jobb blir han satt på en eller annen form for trygd;  han blir altså plassert i en svært passiviserende tilværelse. 

Har man et fritt system skal staten skal ikke legge noen begrensninger på folk som vil flytte fra landet, og heller ikke på personer som vil flytte til landet. Vi gjentar dette viktig poeng: i et fritt  system er det ingen statlige støtteordninger til noen typer innvandrere eller flyktninger (og heller ikke til noen andre), dog kan  private selvsagt med egne penger finansiere de støtteordninger overfor innvandrere og flyktninger (og andre) i den grad de ønsker.

Det som skjer overfor de personer Nettavisen omtaler er grovt urettferdig og umenneskelig, og vi slutter oss også til de formuleringene som Nettavisens brukte og som er sitert ovenfor. Men det er slik velferdsstaten er, og det er tragisk at det ikke er noen i mainstream som forstår denne sammenhengen.  

Vi ønsker velstående samfunn hvor mennesker omgås i frivillighet, vi er for samfunn som er preget av fred, harmoni og velstand, men den eneste måte å organisere samfunn på slik at disse målene oppnås, er full individuell frihet. Et system med full individuell frihet kalles laissz-faire kapitalisme. 

Men det er altså ikke et slikt system vi har i dag. Vi har et system med svært omfattende styring og kontroll på alle områder, og dette fører til de sterke negative konsekvensene Nettavisens artikkel omtaler. Alle de store partiene er tilhengere av den politikken som har disse negative konsekvensene. De fire småpartiene nevnt ovenfor vil ha unntak fra regelverket i akkurat denne konkrete saken, mens vi derimot vil ha en endring av hele lov- og regelverket slik at denne type grusomme situasjoner ikke vil oppstå i fremtiden. .

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hvor-er-medmenneskeligheten-justisminister-emilie-enger-mehl/o/5-95-1712783

Utflyttingsskatt: 

https://e24.no/norsk-oekonomi/i/MoMqq5/regjeringen-vil-endre-reglene-for-utflyttingsskatt?referer=https%3A%2F%2Fwww.vg.no

Innvandringsstopp: 

https://no.wikipedia.org/wiki/Innvandringsstoppen_av_1975

SSB:

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive