Et ferskt avisoppslag forteller følgende: «Denne uka la Statistisk sentralbyrå (SBB) nye tall på bordet. 101 000 barn i Norge lever nå i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Antallet har steget jevnt og trutt siden starten av 2000-tallet. Det steg under den rødgrønne regjeringen, og det har fortsatt under dagens borgerlige regjering.»
Og politikerne vil ikke uventet ta grep! Artikkelen, som har tittelen «Over 100 000 fattige barn: [Ap-leder Jonas Gahr] Støre lover grep», nevner bla. følgende tiltak: «Vil øker bruken av lønnstilskudd og målretta tiltak mot enkelte innvandrergrupper, som «Jobbsjansen». Vi vil ha flere tiltaksplasser, mens regjeringen kutter i tiltaksplasser. Norskopplæring og yrkesrettinga i introprogrammet må styrkes. Deltakelse: Øke aktivitetsstøtten slik at det ikke er pengemangel som vil stoppe et barn fra å delta på fotball eller korpsøving … Og vi vil ikke øke egenandelen på helsetjenester … Rettferdig fordeling: Skattekutt for dem som har minst, ikke de som har mest. Universelle ordninger: Innføre makspris i SFO med søskenmoderasjon, gratis skolemat, og flere og billigere barnehageplasser.» (Artikkelen nevner at «– Det viktigste er at foreldrene kommer i arbeid», og det er et korrekt tiltak, men ingen av politikerne i de store partiene vet hvordan man skal få dette til.)
Fattigdom har dominert menneskehetens historie i tusenvis av år, og den begynte først å bli redusert i stort omfang fra ca 1800. Fattigdom finnes dessverre fortsatt i store deler av verden, og selv i områder hvor mange er rike, dvs. i Vesten, er det fortsatt fattige.
(Med «Vesten» mener vi de områder hvor ideer som individualisme, rasjonalitet, markedsøkonomi, frihandel, begrenset stat, rettsstat, skille kirke-stat, ytringsfrihet, etc., dominerer eller har dominert: Vest-Europa, USA, Canada, Australia, Japan, etc. Jeg skrev ikke «dominerer», jeg skrev også «har dominert»; dessverre er det nå slik at disse ideene i vår tid svekkes over hele Vesten. Denne utviklingen vil redusere både frihet og velstand; frihet og velstand hører intimt sammen.)
Alle politikere har de siste 50 år forsøkt å redusere fattigdom, men noen mer intenst en andre – fra president Johnsons «War on Poverty» på 60-tallet til Kristin Halvorsens løfte fra 2005: «SV [lover]: Ingen fattige i Norge etter 2009» (løftet ble dog gitt med enkelte forbehold, se Aftenpostens artikkel om saken linket til nedenfor).
Det er svært mye man kan si om de manglende resultater i politikernes kamp mot fattigdom, og man kan si ting fra en rekke ulike vinklinger, men vi skal kun se på to av dem.
En relativt fersk studie utført i USA har forklaring på de manglende resultater. Kort oppsummert: de som er fattige er fattige fordi de ikke jobber. Vi gjengir noen sitater:
«The main reason people are poor is because they aren’t working», uttalte en av de ansvarlige bak undersøkelsen, Peter Ferrara, som er forsker ved «The Goodman Institute for Public Policy Research», i en utsendt pressemelding.
Han fortsetter: «The welfare state deserves a lot of blame for that … The welfare state offers generous benefits to people so long as their cash income is small … Essentially, [the welfare state is] paying people not to work.»
Videre: Undersøkelsen viser at fattigdommen i USA «is actually a work and marriage crisis, as lack of work and pre-marital childbearing are not just the two leading causes of US poverty, but almost the exclusive causes. As Brookings Institution research has shown, Americans who graduate high school, work full time (even at minimum wage), and marry before having kids are essentially guaranteed to not live in poverty. These are all choices, not happenstance.»
Studien hadde også en annen konklusjon: Den offisielle fattigdomsandelen er i dag høyere enn det var da president Johnson lanserte sin «War on Poverty» på 60-tallet. Da Johnson iverksatte programmet forsikret han at det ikke skulle låse de fattige fast i sin fattigdom. Studien viser at det er akkurat det hans program har hatt som resultat.
Hvordan kan man så virkelig redusere fattigdom? Det er kun én måte å gjøre dette på: flere må jobbe produktivt, dvs. de må bedrive reell verdiskapning. Svært mange jobber i dag er totalt uproduktive eller direkte kontraproduktive, og dette gjelder svært mange som er ansatt i det offentlige (og da snakker vi ikke om leger og sykepleiere og lærere og bibliotekarer og brannmenn og de som vedlikeholder veinettet, etc, vi snakker om byråkrater som håndtere reguleringer og gir løyver og tillatelser, som beregner og administrerer støtteordninger, etc.).
Hvordan får man flere til å jobbe produktivt? Produktiviteten til en som arbeider øker når den akkumulerte kapital som står bak ham, øker: en bonde er mer produktiv med en traktor enn med en spade og en plog; en lege er mer produktiv med et røntgen-apparat og en CT-scanner enn med blodigler; en skribent er mer produktiv med en PC og Internett enn med fjærpenn og et sett av munker som lager kopier for hånd, etc.
Mao: velstandsøkning er resultat av akkumulering av kapital. Dette er den eneste veien til å redusere fattigdom. Akkumulering av kapital kan kun skje dersom private har mulighet til å bygge opp formuer, og dette er kun mulig når eiendomsretten respekteres. Dette betyr at veien til velstand går via lavere skattesatser, reduserte overføringsordninger, og et etablerings- og entreprenørvennlig klima. Altså må offentlige reguleringer – reguleringer er ikke noe annet enn enn statlige hindringer på individers fredelige bruk av det de eier – fjernes. Det er slike ting som nettopp nevnt som gjør at det blir lettere å få jobb og vanskeligere å leve uten å jobbe. Det er kun dette som kan få flere i jobb, og da er det kun dette som kan redusrre fattigdom.
Man kan altså ikke redusere fattigdom ved å ta fra de rike og gi til de fattige, den eneste måte å redusere fattigdom på er som sagt å la de produktive produsere, la dem investere slik at det blir flere jobber. Dette viktige poenget kan ikke sies ofte nok!
At overføringer ikke virker dersom målet er å redusere fattigdom, viser den studien vi har referert til over. All erfaring viser også akkurat det samme. Tiltak som har bestått av overføringer har aldri ført til reduksjon av fattigdom på en varig måte. Å bekjempe fattigdom ved overføringer er ikke en vei til velstand, det er en vei som ender i et stup.
Den type tiltak som Støre går inn for i artikkelen vi siterte innledningsvis (og alle politikere i de store partiene støtter denne type tiltak) vil da bare gjøre vondt verre. Akkurat som de har gjort tidligere.
(Jeg er klar over at behandlingen her av dette viktige tema er kort, men jeg har gitt en utførlig omtale av temaet i min bok Saysiansk økonomi.)
https://www.aftenposten.no/norge/i/EQkR2/SV-Ingen-fattige-i-Norge-etter-2009
http://thefederalist.com/2018/05/24/study-no-1-reason-americans-poor-theyre-not-working/
Helt korrekt. Glimrende artikkel som definitivt kan gjenbrukes og deles.
Takk til VM