Demokrati, frihet og kultur – en kommentar til Torbjørn Røe Isaksens kronikk

Med utgangspunkt i en konferanse med i hovedsak konservative politikere i København nylig diskuterer Torbjørn Røe Isaksen problemer i demokratiet i kronikken «Farvel, demokrati?» i Aftenposten 9/8. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, men det er også en rekke punkter som burde ha vært med, men som ikke er der, eller som ikke er vektlagt sterkt nok. F.eks. er ordet «frihet» ikke nevnt i kronikken (dog er «ytringsfrihet» nevnt).

Vi vil nevne noen av Isaksens poenger; først et noe spesielt, men viktig eksempel som få eller ingen er villige til å ta lærdom av: mange konservative politikere hadde for ca 15 års tid siden det syn «at demokratiet kunne og måtte vinne frem. … Ikke minst preget det begrunnelsen for invasjonen av Irak i 2003 … Fasiten har vi i dag. Amerikanerne ble møtt som frigjørere. Først. Men så kollapset landet i anarki og vold. Det liberale demokratiet hadde universelle ambisjoner, men var ikke dermed universelt i den betydning at alle ønsket det velkommen».

Hvis vi trekker en parallell til annen verdenskrig var Tyskland og Japan okkupert i en årrekke etter at krigen var avsluttet. Dette skjedde for å sikre at enhver manifestasjon av de ideologiene som var opphavet til krigen i disse to landene, ble fjernet helt fra kulturen. Men etter at USA hadde vunnet krigen i Irak trakk den nyvalgte president Obama de amerikanske styrkene ut av Irak uten at de frihetsfiendtlige kreftene var knust – Obama ignorerte lærdommen fra Tyskland og Japan, en lærdom som det var nødvendig å ta til etterretning for å gjøre Irak til et stabilt og sivilisert land. Dersom USA og de allierte hadde trukket seg ut av Tyskland og Japan høsten 1945, etter at krigen var vunnet, hadde den tyske nasjonalsosialismen og den selvoppofrende keiserdyrkingen i Japan kunnet blomstret opp igjen, landene ville igjen ha blitt diktaturer, og da ville disse landene ikke fått den utvikling de fikk, en utvikling som gjorde begge land til økonomiske stormakter med stor velstandsvekst for innbyggerne.

Poenget er er at frihet forutsetter at visse verdier dominerer i kulturen – et land kan ikke bli fritt før landet kultur er preget av disse verdiene. Demokrati innebærer bare at flertallet skal bestemme, og de verdier som da dominerer i et land blir da de verdier som staten styrer etter. Vi så dette tydelig da det ble arrangert valg på Gaza etter at Israel trakk seg ut: terroristorganisasjonen Hamas vant valget. Ledere i Vesten, som selv representerte demokratier og som hadde kommet med oppfordringer om innføring av demokrati, så med en viss uro på dette, og forurettede Hamas-folk uttalte at «Dere ba oss innføre demokrati, vi har innført demokrati og dere er allikevel ikke fornøyd? Democracy = hypocracy!».

Demokrati er da opplagt ikke løsningen. Isaksen innser dette når han sier at land kan ha demokrati uten økonomisk velstand og vekst, og land kan ha økonomisk vekst og velstand uten demokrati.

La oss før vi oppklarer denne sammenhengen nevne et punkt hvor Isaksen slipper katta ut av sekken. Han skriver faktisk følgende: «Den demokratiske infrastrukturen [forutsetter] blant annet uavhengige institusjoner som universiteter, pressen eller frivillige organisasjoner. Et liberalt demokrati må ha en eller annen form for uavhengig og kritisk presse for å sikre at noen ser makthaverne i kortene.»

Isaksens poeng her er godt og viktig, men kan pressen, universitetene, forskningsmiljøene og frivillige organisasjoner være uavhengige når de i mange tilfeller er nær 100 % finansiert av staten? Dette gir ingen uavhengighet, tvert imot, det fører til at staten blir enda mektigere og at reell opposisjon får enda større vanskeligheter med å slippe til. Også konservative politikere mener at slik skal det være, dvs. at staten skal regulere og støtte alle mulige virksomheter og bedrifter (og ikke bare via Innovasjon Norge), noe som også gjør uavhengighet av staten vanskelig.

Det Isaksen og andre konservative burde ha vært tilhengere av er ikke demokrati, de burde ha vært tilhengere av individuell frihet. Demokrati betyr bare at flertallet bestemmer, mens frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, frihet er altså retten for individer til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Det som gir velstandsvekst er da ikke demokrati, det som gir vekst er respekt for eiendomsretten, noe som innebærer få (eller helst ingen) reguleringer av næringslivet. Vekst krever også en noenlunde stabil pengeverdi, dvs. det må ikke være inflasjon. Regimer som styrer landet slik at disse kravene i stor grad er oppfylt kan altså få økonomisk vekst, selv om det ikke avholdes valg, selv om det ikke finnes ytringsfrihet, selv om det ikke finnes politisk frihet, selv om den personlige friheten er liten (et eksempel er Chile under Pinochet). Likeledes, dersom et demokratisk valgt regime fører en politikk som ikke respekterer eiendomsretten og har stor inflasjon, vil landets borgere ikke oppleve velstandsvekst (et eksempel er Venezuela under Chavez/Maduros sosialistiske politikk).

Nå kan man si at Isaksen så vidt er inne på dette siden han hele tiden snakker om «liberalt demokrati», ikke «demokrati». Han skriver: «Samtidig kan det lett skape et overfladisk inntrykk av hva et liberalt demokrati faktisk er. Det er ikke simpelthen det samme som et demokrati som sådant, men et bestemt sett med politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Flertallsmakten er åpenbart et viktig trekk også i et liberalt demokrati. Demokratier må ha frie valg, rettferdige valgregler og allmenn stemmerett. Men i flertallsmakten lurer det også en fare. Flertallets vilje slik den manifesterer seg gjennom politisk makt, behøver slett ikke være liberal og tolerant.»

Isaksen sier altså at det ikke er tilstrekkelig med demokrati, man må også ha politiske institusjoner kombinert med en bestemt politisk kultur. Han går ikke inn på hva denne kulturen må bestå av, men det kan jeg gjøre: Det eneste som kan gi stabil velstandsvekst over tid er altså full individuell frihet, og dette forutsetter at rasjonelle verdier dominerer i kulturen. Blant disse verdiene er individualisme, rasjonalitet, sekularitet, skille stat/religion, rettsstat, begrenset statsmakt, frihandel, stabile penger. Disse verdiene bygger igjen på det syn at det er moralsk høyverdig å arbeide for å tjene penger og skape et godt liv for seg og sine. Dersom det som betraktes som moralsk høyverdig er å kjempe og dø for Allah, eller å ofre seg for menneskeheten eller befolkningen eller økosystemet, eller å gi 70 % av det man tjener til det offentlige, vil det aldri vokse frem et fredelig samfunn preget av harmoni og velstand. Det er også slik at dersom disse rasjonelle verdiene har dominert i et samfunn – slik de gjorde i Vesten i lang tid – men så svekkes og etter hvert forsvinner, vil vi få den forvitringen Isaksen korrekt skisserer.

Isaksen beskriver reelle problemer, men det han antyder som løsning vil bare gjøre vondt verre. Det eneste som kan bringe Vesten – og alle andre land – på rett kjøl, er større individuell frihet (slik vi definerte dette ovenfor). Men dessverre er det slik at i alle land i Vesten blir friheten stadig mindre, og også de konservative partiene er med på å redusere friheten. At dette skjer også i Norge ser vi tydelig i den politikken som den sittende konservative regjeringen har fulgt siden den tiltrådte i 2013, den følger i akkurat samme spor som den rødgrønne regjeringen la opp til i årene før: statens årlige utgifter har økt (2006: 669 mrd kr, 2010: 907 mrd kr, 2015 1199 mrd kr, 2018: 1325 mrd kr – ca en dobling siden 2006), mengden reguleringer har økt, skjemaveldet er blitt enda mer komplisert, inflasjonen, dvs. reduksjonen i pengeverdien, siden 2006 har vært på ca 25 % (målt i KPI), etc.

Dette er ikke veien å gå dersom man vil ha en fremtid i velstand og vekst. Tvert imot. Det som trengs er mer individuell frihet, ikke mer demokrati. Isaksen burde ha skrevet «Farvel demokrati – velkommen frihet!»

 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vmjz2B/Farvel_-demokrati–Torbjorn-Roe-Isaksen

Takk til Even Obrestad Hægstad som tipset meg om denne kronikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *