Russland innførte sosialismen etter et kupp i oktober 1917 (kuppet skjedde i den urolige situasjonen som oppstod etter den ytterst legitime revolusjonen i februar samme år da tsaren ble avsatt), og etter dette er den blitt innført på ulike måter i en rekke land – ved kupp, etter revolusjon, etter borgerkrig, etter valg. Den har alltid ført til fattigdom, elendighet, undertrykkelse, men den har allikevel ikke bare beholdt, men til og med økt sin oppslutning, spesielt blant det store antall unge, uerfarne og kunnskapsløse mennesker, i land som ikke har innført sosialismen fullt og helt. (Velferdsstaten er en modell som innebærer en gradvis innføring av full sosialisme.)
Ifølge SNL er sosialismen «en betegnelse på et knippe politiske teorier og ideologier som går ut på at økonomisk ulikhet bør bekjempes, og at målet for samfunnsutviklingen bør være etableringen av et klasseløst eller egalitært fellesskap.»
Mange som ikke har opplevd resultatene av sosialismen på kroppen, og som heller ikke er villige til eller i stand til å lære at historiens entydige budskap som er at denne ideologien har feilet hver eneste gang den er blitt forsøkt, anser åpenbart fortsatt sosialismens mål som et ideal.
Vi tar for gitt at sosialister ønsker at samfunn skal være velstående, og at alle skal ha tilgang til alt de måtte trenge: « …til enhver etter behov», som det heter i sosialismens grunnleggende credo. Grunnen til at sosialismen allikevel alltid ender i fattigdom er at i denne ideologien finnes det ingen incentiver for produksjon, og velstand ikke bare forutsetter, men er produksjon.
Noen sosialister ser ut til å være villige til å innføre sin ideologi med vold, mens noen vil at det skal skje fredelig, f.eks. gjennom valg. Men noen ønsker ikke å vente, og etablerer derfor frivillige sosialistiske samfunn. Det finnes en rekke slike eksempler fra de siste 150 år, men mest kjent er antagelig de israelske kibbutzene.
SNL: «Kibbutz, kollektivsamfunn i Israel, hovedsakelig basert på jordbruk, men også kombinert med industri og fiske. Kibbutzene er utviklet på grunnlag av de tidligere små pionerkollektivene i Palestina, kevuza, som spilte en hovedrolle i den sionistiske koloniseringen. De bygde opprinnelig på sosialistiske tanker om eiendomsfellesskap og full likhet (uten pengehusholdning) … Den første kibbutz ble opprettet i Deganya 1909, og fra 1920-årene ble kibbutz-bevegelsen sentral i arbeidet med å bygge en jødisk stat. Det foregikk en betydelig utbygging av kibbutzim etter opprettelsen av Israel i 1948, og rundt 1990 var det 270 kibbutzim med om lag 125 000 innbyggere. Senere er tallene gått noe tilbake. I 1993 stod kibbutzene for om lag 40 % av den israelske jordbruksproduksjonen.»
Men hvordan er det gått med disse kibbutzene? En artikkel i The Spectator , skrevet av Johan Norberg, forteller om dette. Tittelen er «The rise – and disastrous fall – of the kibbutz», og den forteller blant annet følgende:
Early versions of these communes were created by Zionist pioneers in the early 20th century, and they became popular after the foundation of the state of Israel. By 1950, 65,000 people lived in ‘kibbutzim’–more than 5 per cent of the population. And they remained popular until the 1980s.
The aims of the kibbutz–the forging of a collectivist mindset and the rearing of generations prepared to work for socialism and Zionism–are well-known. But what’s less known is the fate of the project: it turned out to be a complete, unalloyed disaster.
Joshua Muravchik, who has documented the rise and fall of the kibbutz, explains that the first sign of trouble in paradise was the revolt against collective child-rearing. To break the tyranny of the bourgeois family unit, children were raised in separate houses, where they lived and slept. Some enjoyed it, but others have described the terror of being ripped from their parents, left to the mercy of gangs of other children. Family ties were seen as the nemesis of perfect collectivism….
There was another powerful force that kibbutz utopians had not taken into consideration: women’s preference for choosing their own outfits. In a traditional kibbutz, clothes were deemed to be collective property. Dirty clothes were handed to a central laundry, and clean ones were handed out in exchange–but no tabs were kept on whose were whose. Women hated it and demanded cash allowances to buy their own clothes. As the pioneers warned, this opened up a Pandora’s Box of savage individualism. If you could own clothes, why not toiletries or furniture or even individual refrigerators?
There were other problems too. What happens when you can’t fire a slacker or reward someone productive? A scholar of kibbutz education, Yuval Dror, realised: ‘People like me who started as socialists concluded that you can work hard and get nothing while others don’t work hard. It is so unfair.’ Another kibbutz veteran concluded that his community was turning into a ‘paradise for parasites.’
The most talented and the hardest-working began to leave. This exodus was a devastating blow to the movement. The kibbutzniks thought that the first generation would be the most wayward, having been raised in a world tainted by selfishness and markets, but they believed that things would get easier as successive generations were raised within the system. As the pioneer Yosef Bussel wrote, there was a prevailing hope that ‘what we cannot achieve today will be achieved by comrades who have grown up in the new environment of the kvutza [group].’
But instead, these young comrades found they wanted more from life and decided they didn’t want to be exploited in the name of solidarity. As a result, in the 1970s, the majority of kibbutz-raised kids started leaving….
In the 1990s, kibbutzim began employing outside managers and assigning wages according to skill levels. In a telling answer to the essay question ‘Under socialism, who will take out the garbage?,’ they started hiring unskilled labour. Eventually, most kibbutzim privatized themselves, by giving each member entitlement to their dwellings and an individual share in their factory or land….
So in the kibbutz, as in everywhere with socialism, the problem was not that brutal means corrupted beautiful ends. It was that those ends were not compatible with human nature in the first place.
Så sosialismen feiler alltid. Hvorfor? Vi skal ikke gå nøye inn på dette her, det har vi gjort en rekke ganger andre steder, men vi skal bare helt til slutt gjengi artikkelens undertittel: «Socialism is incompatible with human nature».
(Vi tilføyer et lite appendiks for å skissere hva «human nature» har med politikk å gjøre: mennesket må handle for å overleve og for å leve godt, og for å overleve må det tenke. Tenkning kan ikke skje (fullt ut) under tvang, og politiske systemer som baserer seg på tvang kan derfor ikke ikke fungere i det lange løp, de må ende i forfall og fattigdom og elendighet. Både sosialistiske samfunn (inkludert de som kjører den innledningsvis utvannede varianten velferdsstat) og demokratiske samfunn må derfor forfalle – og at de gjør det kan enhver se i og med at alle sosialistiske samfunn er endt i totale fiaskoer. At alle velferdsstatene går samme vei kan enhver enkelt slutte seg til ved å følge med i de daglige nyhetsreportasjer. Den eneste samfunnssystem som lar det enkelte menneske handle i samsvar med sin tenkning, uten at det på noe vis blir hindret av initiering av tvang fra statens side, er et system som fult respekterer den enkeltes frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Dette tema er grundig behandlet andre steder, og en relativt elementær innføring er å finne her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ )
Men hva med frivillige sosialistiske samfunn? At de forfaller er hovedpoenget i artikkelen fra The Spectator. Men må de forfalle? Som nevnt i definisjonen fra SNL, sosialismens mål er egalitære samfunn uten ulikhet. I et slik samfunn kan alle følge strømmen, og jobbe like mye og like bra som alle andre, og man vil ifølge tilhengerne av et slik samfunn yte etter evne og få etter behov. Men egalitarismen både forutsetter og dyrker frem konformitet. Siden konformitet pr. def. passer for mange, så er det alltid noen som dette ikke passer for: videnskapmenn og oppfinnere, kunstnere og entreprenører. Disse er alle mer eller mindre eksentriske, og vil ikke kunne fungere i samfunn hvor konformitet er den grunnleggende sosiale verdi. Mer fundamentalt: det er slike folk som må tenke grundig og dypt og fullt og helt for å kunne legemliggjøre sine visjoner. Det er slike folk som blir stoppet i sin tenkning dersom de ikke har frihet, det er slike folk som kun kan fungere under frihet. I vanlige sosialistiske samfunn blir de stoppet av staten, i frivillige samfunn som har egalitarisme som høy verdi vil de bli stoppet av konformitetspresset som hersker omkring dem. Det er slike folk som driver kulturer og samfunn fremover: videnskapmenn finner nye sannheter, gjerne under motstand fra forrige generasjons etablerte sannhetsforvaltere og museumsvoktere; oppfinnere gjør nye videnskapelige oppdagelser om til praktisk anvendelige produkter, gjerne under motstand mot de som i stor grad synes at gammelt er bra fordi det er gammelt; kunstnerne lager verker som gjør nye ideer og prinsipper og verdier tilgjengelige for almenheten i nye verker, gjerne under motstand fra gamle kunstnere og kritikere; entreprenørene gjør nye produkter tilgjengelige for salg (eller gjør game produkter tilgjengelige på nye og bedre måter), gjerne under motstand fra etablere produsenter og selgere, I en kultur hvor konformitet er den høyeste sosiale verdi, og et ideal som alle forventes å følge, vil ingen som hører til i disse kategoriene kunne trives og blomstre og skape. Og uten slike aktører vil samfunn på alle vis bli fattigere. Så selv ikke frivillige sosialistiske samfunn kan fungere; den eneste type samfunn som kan fungere, dvs. som kan skape velstående samfunn preget av fred og harmoni og vekst er samfunn som er dominert av rasjonelle verdier, og som (som en implikasjon av disse verdiene) har full individuell frihet. Men under frihet kan enhver som ønsker det selvsagt etablere frivillige grupper eller samfunn som følger ideer f.eks. som «yte etter evne, få etter behov», men vi vil bli svært overrasket dersom de over tid ikke vil følge akkurat samme vei som kibbutzene.)
Norbergs artikkel: https://www.spectator.co.uk/2019/11/the-rise-and-disastrous-fall-of-the-kibbutz/