En ny coronahverdag?

Hverdagen er nå helt annerledes enn den var for bare et par uker siden. Mye av det vi tok for gitt da er umulig å gjøre nå: man kan ikke dra på trening, man kan ikke gå på konsert eller kino eller teater, man kan ikke gå på svømming, man kan ikke gå på sjakklubben, man kan ikke gå på kafe eller restaurant, man kan ikke gå ut og ta en øl, man kan ikke gå til frisøren, man kan ikke gå på biblioteket, man kan ikke gå til tannlegen, man kan ikke shoppe, man kan ikke dra på harry-tur til Sverige, man kan ikke spille fotball med venner på løkka, man kan ikke dra på hytta (hvis man skal overnatte), man kan ikke sende ungene på skolen, man kan ikke dra på møter, man kan ikke stikke innom en sportsstue etter en tur i Marka, man kan ikke gå på fest, man kan ikke reise til utlandet, men man kan kjøpe dagligvarer, men salget av alt annet (klær, møbler, sko,  sportsutstyr, bøker, mm.) har nærmest stoppet helt opp.

Hvis dette ikke varer for lenge vil det være utholdelig – men det virker som om de som har bestemt alt dette har oversett noen ekstremt viktige punkter (som vi kommer til nedenfor). 

Ja, intensjonen bak disse tiltakene er gode; de er iverksatt for å hindre spredningen av et virus som i verste fall kan være dødelig. Men hvor dødelig? Og for hvem?     

Hvor syk man blir varierer, men WHO sier at 80 % av de som blir smittet av det bare får milde symptomer, symptomer som kan sammenlignes med å få en forkjølelse eller influensa. 15 % utvikler alvorlige symptomer inkludert lungebetennelse, og 5 % prosent av tilfellene anses som kritiske. De første av de som har dødd så langt er eldre eller har underliggende helsemessige problemer. WHO sier at det pr idag på om lag 3,4 % som ikke overlever. 

https://www.dailymail.co.uk/news/article-8100291/Why-people-dying-coronavirus-Italy.html

For Norge pr idag er antall som har dødd 0,4 % av de som har fått påvist smitte. Det egentlige tallet er nok noe lavere i og med at noen som er blitt smittet ikke er registrert. Dette er tall for alle som har fått påvist smitte; hvis man hadde sett på de som ikke er eldre og som ikke har underliggende helseproblemer, så er andelen som ikke overlever langt lavere. På den annen side kan man si at vi er tidlig i epidemiens utvikling, og at dødstallene vi stige raskt i tiden fremover. Man kan også si at de strenge tiltakene har ført til at færre er blitt smittet og at færre da har dødd.   

Allikevel vil vi si at tiltakene (stort sett en nedstengning av alle aktiviteter som innebærer at folk omgås) er sterkt overdrevne. (Råd som oppfordrer til bedret hygiene er gode.) Tiltakene burde kun omfatte de som er sårbare (eldre, personer med underliggende helseproblemer, etc.). Alle andre, dvs. de som er unge og friske, burde selv få vurdere om de kan gå på trening eller på biblioteket eller gå konsert eller gå ut og ta en øl. Reiserestriksjoner burde kun omfatte de som reiste til og fra områder som er sterkt rammet (eksempelvis Kina, Italia).  

Men tilbake til det viktige punktet: Bortsett fra at man kan handle dagligvarer i samme omfang som tidligere, er nesten all annen kommersiell aktivitet nedstengt. Kafeer, restauranter, butikker, konsertarrangører, etc., har ikke kunder. Da har de ikke inntekter, og da kan de ikke ha ansatte. Da må de ansatte permitteres eller sies opp. Det samme gjelder også lenger bak i kjeden; de fabrikker som produserer det som selges får ikke solgt det de produserer, og da har de ikke inntekter og da må de ansatte permitteres eller sies opp.  

En bedrift er en samling ressurser: personale, rutiner, lokaler, lagervarer, kundekrets, etc., som alle er samkjørt og integrert over et tidsrom. Det tar tid og krefter å bygge opp en slik bedrift; det kreves mye av mange over tid (alle som har startet  en bedrift kjenner godt til dette av ofte smertefull erfaring). Det tar altså lang tid å bygge opp en bedrift, men til gjengjeld kan den ødelegges i løpet av meget kort tid. Man kan lage en lang liste over ting som kan ødelegge en bedrift: dårlige produkter, dårlig kundebehandling, dårlige forhold for de ansatte, rot i regnskapene, etc. Men noe som også kan ødelegge en bedrift er et statlig pålegg om at den midlertidig ikke kan fortsette sin virksomhet. Kan den ikke fortsette sin virksomhet mister den sine inntekter, og da må den på en eller annen måte kvitte seg med utgiftene. I verste fall kan dette ende opp med at alle sies opp, at varelager og lokaler selges, og at alle de resursene som var i bedriften spres for alle vinder. Dette er en katastrofe for de bedriftene som rammes, og statens pågående forbud mot næringsvirksomhet er en slik katastrofe for et kolossalt stort antall bedrifter. Og disse bedriftene som nå forsvinner kan det bli umulig å bygge opp igjen. 

Et tegn på dette er antall arbeidsløse, som etter at tiltakene ble iverksatt 12/3 har skutt i været. NRK: «[Vi har nå] høyeste ledighet siden 1930-tallet. Arbeidsledigheten i Norge er nå høyere enn noen gang siden 1930-tallet. Det sier NHOs sjeføkonom Øystein Dørum. Tidligere var seks prosents ledighet i 1993 det høyeste Norge har hatt siden krigen.» 

https://www.nrk.no/nyheter/hoyeste-ledighet-siden-1930-tallet-1.14953402

Og som kjent har slik ledighet alvorlige konsekvenser: «… en rapport av det medisinske tidsskriftet Lancet … viste at finanskrisen medførte over 500.000 ekstra dødsfall av kreft. – De [som mistet jobben pga. finanskrisen] fikk kreft etter de ble arbeidsledige. Så er det bare å legge til hjerteproblem, depresjoner, alkoholisme og manglende rytme i hverdagen som at du ikke gjør fornuftige ting…..». 

«…. arbeidsledighet [fører til] til psykiske problemer, og økt risiko for somatiske sykdommer. Arbeidsledige har også økt dødsrisiko.»

https://www.nettavisen.no/okonomi/jon-hustad–langt-flere-vil-do-av-tiltakene-enn-av-korona/3423941774.html

Det ser ut som om denne type konsekvenser er fullstending utelatt i myndighetenes vurdering av tiltak. Dette kommer av at de personer som utgjør ansvarlige myndigheter har liten innsikt i økonomiske årsakssammenhenger. 

Noe som også viser dette er vedtak om å sette ned renten. «Styringsrenten reduseres kraftig med 0,5 prosentenheter til 1 prosent, opplyser sentralbanksjef Øystein Olsen. – Vi er forberedt på å sette renten ytterligere ned, sier han.» 

https://www.nrk.no/norge/norges-bank-setter-ned-renten-fra-1_5-til-en-prosent-1.14942306

Grunnen til at dette gjøres er at det skal bli lettere for bedrifter å låne penger for å dekke løpende utgifter når staten har forbudt dem å utføre de aktiviteter som gir dem inntekter. Men i en sunn økonomi kommer lån i hovedsak fra innskudd, dvs. penger som lånes ut av banken kommer fra penger som er satt inn i banken. Men hvem vil sette penger i banken dersom renten er lik eller nær null? Hvor kommer de pengene som lånes ut fra dersom de ikke er satt inn? Vel, de kan komme fra seddeltrykkeriet – men utstedelsen av slike penger fører bare til at hver krone blir mindre verd. (Slik pengepolitikk er dessverre vanlig; den norske kronen har tapt mer enn 97 % av sin verdi siden slutten av 1930-tallet; i en sunn økonomi hadde den beholdt 100 % av sin verdi). 

Men vi har også denne type eksempler eksempler som illustrerer den mangen på innsikt som dominerer i mainstream-miljøer: 

«Bedriftene må få penger til å beholde ansatte – ikke gjøre dem arbeidsløse. [Det] offentlige betaler. Ingen permitterte. Full lønn til alle. Når staten ødelegger levebrødet for private bedrifter, må de også få kompensasjon for milliardtapene.» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/bedriftene-ma-fa-penger-til-a-beholde-ansatte—ikke-gjore-dem-arbeidslose/3423942013.html

Det virker som om forståelsen er at staten har en mengde penger som den bare kan bruke for å hjelpe folk (og bedrifter) dersom den ønsker det.   

Men hvor tar staten disse pengene fra? Jo, de tar dem fra skattebetalerne (via skatter og avgifter og fra låneopptak; låneopptak er fremtidig skatt). Men skattebetalerne er også disse bedriftenes kunder. Så det som skjer når staten støtter bedrifter (som altså ikke får lov til å selge sine produkter) er at staten tar de pengene som kundene ville ha brukt på bedriften fra kundene og gir dem til bedriften UTEN at kunden til gjengjeld får en vare/tjeneste  fra bedriften som motytelse. 

Med andre ord: bedriften får ikke lov til å selge sin varer, men kundene skal allikevel betale for disse varene som de altså ikke lenger får. 

Vi avslutter med å henvise til Steins lov, en lov som sier at «dersom noe ikke kan pågå i lang tid så vil det ikke pågå i lang tid!» Så da vet vi det!  

Denne nye hverdagen kan gi inntrykk av at det grønne skiftet allerede har skjedd, men det er ikke slik. Når det grønne skiftet kommer vil det også bli mangel på dagligvarer.  Vi håper inderlig at vi er tilbake til normalen om ikke lenge. Jo lenger disse tiltakene varer, jo større blir skaden, og denne skaden vokser eksponensielt! Og hvordan vil denne skaden arte seg? Jo, det blir mangel på ting som gir nytte og glede, ting som vi tidligere kunne kjøpe uten problemer. De tingene som vil bli å få kjøpt vil bli dyrere. Skatter og avgifter vil øke. Det blir vanskeligere å drive bedrifter. De som vil rammes hardest av de statlige påleggene er som alltid de som er minst ressurssterke.   

Vi avslutter med å anbefale denne artikkelen fra DN: «Hva om risikoen ikke er så høy?» av Ingrid Bouwer Utne, professor, spesialist på risikoanalyse, Institutt for marin teknikk ved NTNU

https://www.dn.no/innlegg/koronaviruset/helse/smittevern/innlegg-hva-om-risikoen-ikke-er-sa-hoy/2-1-779179?fbclid=IwAR0_ULMoDvseS18fcdozrud-uwZhviIzdQ7twLW0XafuwkqFgIXKbz58w18

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *