Hva er det som skjer i USA?

Hva i alle dager er det som skjer i USA, verdens mest velstående land, det landet alle drømmer om og som alle vil komme til (selv om mange sier at de hater dette landet og alt det står for). Vel, alle som følger med i nyhetene vet en god del om hva som skjer, men det viktige spørsmålet er følgende: hvorfor skjer dette og hvorfor skjer det nå? Vi som følger nyhetene har sett mye om det som skjer, men vi har ikke sett noen forklaring på hvorfor det skjer. Vi skal gi et svar på dette om litt, men først gjengir vi kort noen punkter om noe av det som har skjedd den siste tiden. 

Donald Trump vant til alles overraskelse presidentvalget i 2016. Han ble umiddelbart møtt med stor motstand, en motstand som faktisk begynte flere måneder før han ble valgt i november 2016, den begynte da han som kandidat begynte å gjøre det godt i nominasjonsprosessen for det republikanske partiet.  

Vi skyter inn her at det er mye man på et reellt grunnlag kan kritisere Trump for, og vårt poeng er ikke å gi noe generelt forsvar for ham; han er ikke vår mann, for å si det slik. Han er det som i vanlig amerikansk språkbruk kalles en Rockefeller-konservativ, han er ikke en Goldwater-konservativ; Rockefeller-konservative er mer nasjonalistisk orientert, de er motstandere av frihandel, de vil ha en stor stat som tar på seg mange oppgaver, mens Goldwater-konservative er tilhengere av frihandel, skattelettelser, deregulering, privatisering og en begrenset stat. 

Trump er en mann som ikke alltid har et nært forhold til sannheten, han kommer med ufine personkarakteristikker, og han skifter nære medarbeidere som andre skifter skjorter. Men det er allikevel ingen saklig grunn til mesteparten av den motstanden han blir møtt med av sine politiske motstandere, av pressen og av folk i akademia. Han blir fremstilt som en rasist, til tross for at han i hans mange tiår som toppkjendis aldri viste at det kunne være noen grunn til slike beskyldninger. Han blir beskyldt for å være mentalt ustabil, inkompetent, og som en som har som mål å bli diktator. Han ble beskyldt for å være agent for Russland og i lomma på Putin, han blir beskyldt for å være imot innvandring når det han virkelig er imot er ulovlig innvandring. Hans fortid er blitt undersøkt og etterforsket som ingen annens; og det ble til og med reist riksrettstiltale mot ham. Men til tross for meget omfattende etterforskning ble det ikke funnet noe som var vesentlig kritikkverdig, det som ble funnet var at hele prosessen var basert på usannheter som var plantet av politiske motstandere i et forsøk på å skade Trump.  

I tidligere år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og han ga store beløp til saker som lå demokratene varmt om hjertet. Trump var en mann demokratene tidligere hadde et godt forhold til, og den politikken han la opp til som president lå ikke langt fra det han tidligere hadde stått for – men allikevel ble han møtt med en motstand som ingen andre toppolitikere er blitt utsatt for. Han er til og med blitt beskyldt for å ville «reverse the outcome of the Civil War» (som som kjent hadde som formål å oppheve slaveriet i USA),  og det var ingen tilfeldig blogger som påstod dette, den som sa dette var Laurence Tribe, professor i juss ved Harvard. En Pulitzer-Prize-vinner hevdet til og med at Trump «wants to see black failure and misery» (sitatet er fra boken What the Hell Do You Have to Lose?: Trump’s War on Civil Rights av Juan Williams). 

Enkelte ganger, når Trump av en avis fikk en saklig behandling, måtte den trekke tilbake det den skrev. New York Times brukte en gang en denne overskriften som en oppsummering etter en av Trumps taler: «Trump urges Unity vs. Racism». Denne overskriften ble møtt med en storm av kritikk fra bla. ledende demokrater, avisens ledelse var ikke villig til å stå imot dette presset og endret overskriften til «Assailing Hate But Not Guns», en overskrift som sier at Trump er imot hat, men ikke imot våpen. (Kilde: David Horowitz: Blitz: Trump Will Smash The Left And Win, loc 800).   

Og, et eksempel fra New York Times som ikke direkte går på Trump, men som vil belyse vårt poeng: Blant ledeskribentene der har det vært noen som ønsket et mangfold av meninger i avisen, mens de mange yngre ansatte heller vil ha ensretting. Ensrettings-tilhengerne har nå vunnet: «James Bennet resigned as editorial page editor of The New York Times on Sunday, following a successful campaign by irate staffers to oust the person who published an inflammatory op-ed  by Sen. Tom Cotton (R–Ark.) that suggested the government deploy federal troops to «restore order in our streets»». 

Vi kunne ha gitt langt flere eksempler, men alle som leser aviser vet at det bildet vi kort har skissert er korrekt: Trump er utsatt for en overflod av urettferdig kritikk (noe som ikke betyr at det ikke finnes reell kritikk).

Hvorfor ble Trump møtt med en slik motstand? Svaret kommer om litt. 

I etterkant av (de helt legitime) protestene etter drapet på George Floyd dukket det i en rekke store byer opp bølger av aksjoner som hadde hærverk og plyndring som eneste formål. Kafeer, restauranter og supermarkeder ble plyndret, bygninger ble påført «anti-rasistisk» grafitti, statuer av historiske skikkelser ble revet ned eller forsøkt revet ned. Områder i store byer ble erklært som «autonome soner», og flere politiske ledere fra det demokratiske partiet gikk inn for å kutte bevilgningene til politiet fordi de mener at det er gjennomført rasistisk (noen av disse politikerne vil bygge opp nye politistyrker, mens andre bare vil avvike politiet). 

Spor av det som ble oppfattet som rasistiske elementer i samfunnet ble fjernet, f.eks. hadde pakker med ris av merket «Uncle Ben´s Rice» et portrett av en svart mann på pakningen; det skal nå lages nye pakninger hvor dette bildet er fjernet. Noe tilsvarende skjedde med Aunt Jemimas sirup. 

Skolestyret i Duluth, Minnesota, har bestemt at bøker som To Kill a Mockingbird  og The Adventures of Huckleberry Finn skal fjernes fra pensum fordi enkelte elever  kan føle seg «humiliated or marginalised» pga. innholdet – dette selv om disse bøkene er litterære klassikere med et sterkt anti-rasistisk innhold. 

Vi tar også med et annet eksempel som illustrerer det poenget vi kommer til. Det er nå blitt et anerkjent faktum at ikke alle som er født med mannlige kjønnsorganer har en typisk mannlig personlighet, og at ikke alle som er født med kvinnelige kjønnsorganer har en typisk kvinnelig personlighet. (Hvorfor det er slik kan man diskutere, men at det er slik er et faktum.) De individer som derfor ikke føler seg hjemme i sin egen kropp kan ha det vanskelig, og man bør respektere de som på denne måten kan føle seg annerledes enn de fleste andre, og man bør respektere de valg de føler at de må gjøre når de er blitt myndige (slike valg som kan innebære kirurgisk inngrep og hormonbehandling).  

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/K3oEa5/menn-kvinner-og-alt-imellom-kaveh-rashidi

Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og det er offisiell politikk i en rekke land å støtte disse prinsippene, også i Norge. Norsk UD erklærer bla. følgende: «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn», dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at hen har.   

https://www.regjeringen.no/contentassets/b7384abb48db487885e216bf53d30a3c/lhbt_veileder.pdf

Når burde dette i det store og hele ikke føre til problemer – bortsett fra på områder hvor det er kvotering eller klassifisering etter kjønn. USA er som man kunne forvente det land som er kommet lengst i å skape problemer på dette området: et betydelig antall amerikanske idrettsmenn som ikke lykkes som idrettsmenn har valgt å skifte kjønn for å kunne konkurrere i kvinneklassene.   

En kommentator skriver: «… The International Olympic Committee`s … rules presently allow men to participate as women, provided their testosterone levels are below 10 nanomoles per liter for at least 12 consecutive months. … These standards completely fail to consider the host of other advantages inherent in the male body: increased O2 capacity, overall musculature, bone size and density, increased joint stability, and lower body fat, to name a few. These advantages don’t magically disappear with the wave of a synthetic estrogen wand. … 

Fallon Fox is a male, American mixed martial arts fighter who competes in the women’s division. Fox ended the career of his opponent, Tamikka Brents, within the first three minutes of their fight when he shattered her eye socket, an injury requiring seven staples in her head … 

Rachel McKinnon is a man and two-time women’s world cycling champion, who also uses his status as a professor of philosophy at College of Charleston in South Carolina to bully those who disagree with him, …».  Flere eksempler er å finne i denne artikkelen, som vi har hentet sitatet fra:    

Det ser ut som om alle ledere i idrettsorganisasjonene i USA godtar dette fullt ut, og vårt viktige poeng her er at alle kvinnelige idrettsutøvere (de som er født som kvinner) finner seg i dette; de tillater at menn kan ta en hormonbehandling og konkurrere i deres klasser sammen med dem. Det er ingen som med styrke protesterer og taler kvinnenes sak i mainstreammedia. 

Alle de tingene vi har nevnt – usaklig kritikk av Trump, hærverk, plyndring, nedriving av statuer, at menn får konkurrere i kvinneklasser – er i det store og hele møtt med aksept og støtte fra de aller fleste mainstream-kommentatorer, og også naturligvis blant en stort antall brukere av sosiale medier.      

(Ja, i Norge har enkelte lederskribenter i store aviser kommet til at statuene bør få stå, men denne støtten er meget halvhjertet; en norsk professor kommenterte opptøyene i USA ved å likestille de som utøver «fredelige protester» med de som begår plyndring og hærverk; og den eneste prominente person vi har sett som har protestert mot det syn at menn som tar hormonbehandling er kvinner er forfatteren J. K Rowling, men hun har møtt sterk motbør etter at hun hevdet at kjønn er biologisk bestemt; Dagbladet oppsummerer: «en artikkel i Vanity Fair slår fast at Rowlings [synspunkter] var «transfobiske», og skuespiller Daniel Radcliffe, som spilte Harry Potter i filmene basert på Rowlings bøker, har gått ut og tatt avstand fra henne og sagt at «transkvinner er kvinner» – dette til tross for at Rowling sa at hun «respekterer enhver persons rett til å leve på enhver måte som føles autentisk og komfortabel for dem» og at hun «vil marsjere sammen med deg hvis du ble diskriminert fordi du var trans»».       

https://www.dagbladet.no/kultur/raseriet-mot-rowling-er-skremmende/72554366 )

Så, vi har eksempler som opptøyer, hærverk, plyndring nedriving av statuer og fjerning av kjente varemerker; en intens og langt fra saklig begrunnet motstand mot president Trump; og vi har menn som konkurrerer i klasser som burde være forbeholdt kvinnelige idrettsutøvere. Videre, disse aktivitetene har stor støtte spesielt i det som vel fortsatt må  kalles intellektuelle miljøer (pressen, akademia, organisasjoner, byråkratiet).   

Hva er felles for disse eksemplene? 

Det finnes to dominerende politiske ideologier: sosialisme og kapitalisme. Disse begrepene beskriver samfunnssystemer, men de kan også benyttes om de ideologier som legitimerer, begrunner og forklarer disse samfunnssystemene. 

Kapitalismen er en ideologi som går inn for at all omgang mellom mennesker skal være frivillig, den muliggjør verdiskapning, frihandel, rettsstat, velstand. For å sikre dette sier kapitalismen at eiendomsretten må gjelde. Statens oppgave skal kun være å beskytte borgernes frihet.

I motsetning til denne ideologien står sosialismen, og den legger vekt på likhet uavhengig av innsats, og står for det syn at all ulikhet er urettferdig – for sosialister er «rettferdighet» og «likhet» i de fleste sammenhenger synonyme. Dette ser man i uttrykk som «rettferdig fordeling», en formulering som innebærer at de mener det er moralsk riktig å ta fra de som jobber/produserer og gi til de som ikke jobber. Tilhengere av sosialismen vil derfor kjempe imot alt de oppfatter som urettferdig. For dem trumfer dette alt; sosialismen er ikke for velstand, den er ikke for frivillighet – og derfor er denne ideologiens tilhengere villige til å støtte eller utøve tvang og vold og ødeleggelse og hærverk dersom målet er å oppfylle det de oppfatter som likhet/rettferdighet. Det samme gjelder handlinger som har som mål å påføre de ansvarlige for den påståtte urettferdigheten et nederlag. 

Sosialismens historiske utgangspunkt var at arbeidere ble urettferdig behandlet av bedriftseieren, han som hadde skaffet dem den jobben de frivillig tok. De tidlige sosialist-teoretikere påstod at arbeiderne ble utbyttet av kapitalisten, men sannheten er at det er meningsløst å snakke om utbytting om noe som skjer frivillig mellom informerte aktører. I sosialismens senere fase, da påstandene om økonomisk utbytting over tid viste seg stadig mer absurde, ble en rekke andre forhold tatt inn som eksempler på urettferdighet. Alle former for (det sosialister oppfatter som) urettferdighet gir grunn til motstand, og denne motstanden inkluderer også alle former for sabotasje og voldelig kamp.   

Tilhengere av sosialismen betrakter sine motstandere som tilhengere av urettferdighet, som  fiender, som personer som ikke fortjener respekt, som personer som ikke fortjener å bli hørt, som personer som ikke fortjener å kunne ha en plattform hvor de kan ytre sine meninger. (Eksempler på dette siste er det mengdevis av i dag, alt fra å bli fjernet fra youtube til å bli nektet å leie lokaler og til å bli utsatt for oppfordringer om annonseboikott.)  Som kontrast, det som er urettferdig og som skal ha politiske konsekvenser under kapitalismen er kun intiering av tvang og alt som følger av dette.  

I de siste tiår er sosialismen blitt stadig sterkere. Alle som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet (barnehager, grunnskole, universiteter, høyskoler) er blitt foret med sosialistisk propaganda, og derfor er nå praktisk talt alle stillinger som krever lang utdannelse besatt av sosialister. Det er derfor alle som slipper til i mainstreamorganer støtter sosialismen; de som gir adgang til mediene slipper til sine meningsfeller og slipper ikke til de som de mener er tilhengere av urettferdighet. Disse preker da et budskap til folk flest om at de er urettferdig behandlet: svarte er urettferdig behandlet av hvite, muslimer er urettferdig behandlet av kristne, homofile er urettferdig behandlet av heterofile, arabere er urettferdig behandlet av jøder, kunder er urettferdig behandlet av eierne av de butikkene de handler i (slagordet var «Super´n lurer deg»), kvinner er urettferdig behandlet av menn, kriminelle er urettferdig behandlet av samfunnet, osv. – alt dette kommer i tillegg til det klassiske standpunktet: arbeidere er urettferdig behandlet av bedriftseierne som har skaffet dem jobb. At stadig nye grupper hevdes å ha blitt urettferdig behandlet gir også grunnlag for rekruttering. 

Nå lever vi i en tid hvor rasjonaliteten står svakt, og dette innebærer at mange i liten grad tenker igjennom hva de mener, hvorfor de mener det, og hvorfor noen kan mene noe annet enn det de selv mener. Rasjonalitet innbærer også at man tenker grundig igjennom årsak ., virkning, kontekst og hierarki i begrunnelsen for alt man mener og gjør. Rasjonalitet innebærer samtale og diskusjon, mens liten grad av rasjonalitet innebærer at man kun baserer seg på sine følelser, og at man ikke tenker langsiktig: «We want it and we want it now!» er et typisk uttrykk for de som utviser liten grad av rasjonalitet. Mangel på rasjonalitet innebærer også f.eks. at man ikke tenker igjennom hva som skjer med en plyndret butikk – vil de som eier den bygge den opp igjen eller vil de bare legge den med fordi nabolaget ikke er trygt? Det er ikke et gode at butikker blir borte fra ens nabolag. 

De som har plyndret og ødelagt og revet ned statuer har gjort dette fordi de er blitt fortalt at disse tingene – butikker, kafeer, statuer – representerer personer og institusjoner som har behandlet dem urettferdig. Ja, noen er med på ødeleggelsene fordi de synes det er uskyldig moro, men hvorfor synes de at slike ting er moro, og hvorfor er det «uskyldig», dvs. hvorfor er det liten risiko for å bli straffet for noe slikt? Det er fordi en rekke mainstreamaktører mener at det bør være slik, dvs. de mener at det er urettferdig at kriminelle blir idømt strenge straffer.)  

Et viktig poeng er også følgende: sosialister betrakter også (det de oppfatter som) rettferdighet som langt viktigere enn velstand, og at de derfor ødelegger velstand (og det som gjør velstand mulig) for å markere sitt syn om hva som er rettferdig burde ikke overraske noen. 

Og hvorfor møter disse vandalene liten eller ingen motstand? Hva er dagens dominerende etikk? «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham. .. Elsk dine fiender … Den som er syndfri kan kaste den første sten… » Når et slik moralsk ideal – altruisme – dominerer i kulturen er det ikke mulig å kjempe imot kriminelle og vandaler. Det er pga. dette idealet at kvinner (som er født som kvinner) ikke utøver noen motstand mot at menn som sier at de er kvinner kjemper i kvinneklasser innen idretten.  

Vi tar også med at de som tilhører den langtidsutdannede eliten ser ned på folk flest, de som ikke har en lang utdannelse. I USA er disse vanlige folkene ofte omtalt som «rednecks»; de bor i områder som eliten ikke vil finne på å besøke, de bor i «flyover country» – eliten holder seg til områdene på øst- eller vestkysten, og ikke i midt i USA, som de bare flyr over. Disse folkene, som altså ikke deler de sosialistiske idealer i like stor grad som eliten, er omtalt som «deplorables» som har synspunkter som er «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic», og som «get bitter, … cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations». Det var ikke noen tilfeldige bloggere som påstod dette, det var langtidsutdannede folk som Hillary Clinton og Barack Obama.     

Og hva forklarer motstanden mot Trump (og vi snakker her om den delen av kritikken mot ham som er totalt usaklig, ikke om den reelle kritikken): 

Det er velkjent at man misliker kjettere langt mer enn man misliker hedninger: hedninger har ikke hørt det glade budskap og er derved på en måte unnskyldt for sin villfarelse, mens kjettere har hørt det glade budskap og vendt bort fra det. Trump er slik sosialister ser det en kjetter, mens andre konservative er hedninger. I mange år var Trump en støttespiller for det demokratiske partiet, og når han valgte å støtte republikanske kandidater gikk han for demokratene fra å være «en av oss» til å bli «en av dem». Trump skiftet side, og fikk derved langt kraftigere kritikk enn han ville ha fått dersom han hele tiden hadde vært republikaner. 

Men det andre punktet er viktigere. I de siste tiår har sosialistiske ideer blitt stående stadig sterkere i amerikansk kultur (og dette gjelder også ellers i Vesten), og alle fremtredende republikanske politikere har nærmest bedt om unnskyldning for at de ikke har vært sosialister; de har derfor alle vært ettergivende overfor sosialistiske ideer og verdier. Dette gjelder også alle republikanske presidenter og presidentkandidater etter Reagan: det gjelder Bush sr., Bush jr, MacCain, Romney.         

Men dette gjelder ikke Trump. Han har ikke på noe vis i sin retorikk vært ettergivende overfor sine motstanderne i det demokratiske partiet. Han har ikke på noe vis, slik hans forgjengere gjorde, gitt inntrykk av å be om unnskylding for å ha andre meninger enn de som politikerne fra det demokratiske partiet har. Trump har på alle vis, inkludert på ufine måter, gått i strupen på sine meningsmotstandere – og ikke bare dem; han gikk også rett i strupen på de av sine partifeller som han konkurrerte med for å bli nominert som presidentkandidat.

I Trump møtte demokratene for første gang en motstander som ikke på noe vis var ettergivende og mild overfor sine politiske motstandere. Og dette tålte de ikke. For første gang møtte de ikke en motstander som nærmest la seg flat, de møtte en slugger som (selvsagt kun verbalt) slo både dem midt i trynet og i solar plexus med betydelig styrke. Og det var ikke bare politiske motstandere som ble utsatt for dette, også journalister fikk merke at dette var en annen type politiker, dette var ingen tusseladd av den type de har vært vant etter Reagan. 

Trump, som den første republikanske politikeren etter Reagan, ga ikke «the moral high ground» til sosialistene, han ikke bare forsvarte seg på en måte som mange vanlige amerikanere likte, men han gikk også til kraftige motangrep mot de som angrep ham – det er derfor at pressen og akademia og ledende demokratiske politikere hater ham.   

Kort oppsummert: Det som har skjedd i USA er et resultat av at sosialistiske ideer er blitt stadig sterkere i kulturen de siste tiårene. Hva disse ideene går ut på skisserte vi tidligere i artikkelen, og det vi ser i USA nå er bare implikasjonen av disse ideene. 

Det er en kolossal avstand mellom de ideer som dominerer i USA i dag og de kapitalistiske ideer som dominerte i USA for 250 år siden, da USA ble dannet. De kapitalistiske ideene førte til at USA ble verdens rikeste og beste land, mens dagens sterke sosialistiske ideer vil føre til kaos og fattigdom slik de alltid gjør. Og de ideene som nå kan føre USA mot avgrunnen står også stadig sterkere i andre land Vesten, så det vi ser i USA i dag kan vi se i Vest-Europa om ikke lenge.  

3 kommentarer til «Hva er det som skjer i USA?»

  1. Interessante perspektiver i denne artikkelen. En ting er at utviklingen er dreining mot venstre, men så blir spørsmålet: Hvorfor utvikler det seg som det gjør og hva kan vi eventuelt gjøre med det?

    1. Alle som har tilbrakt lang tid i utdannelsessystemet (barnehager, grunnskole, universiteter, høyskoler) er blitt foret med sosialistisk propaganda, og derfor er nå praktisk talt alle stillinger som krever lang utdannelse besatt av sosialister. Det er derfor alle som slipper til i mainstreamorganer støtter sosialismen; de som gir adgang til mediene slipper til sine meningsfeller og slipper ikke til de som de mener er tilhengere av urettferdighet.

      For å snu kursen må utdannelsessystemet fylles opp av folk som kan spre de ideer som er grunnlaget for frihet. Dette er noe som det vil ta svært lang tid å oppnå.

Legg igjen en kommentar til Vegard Martinsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *