KENT ANDERSEN OM KLIMAHYSTERIET: «J´ACCUSE!!!!»

«J`accuse» – «jeg anklager» – er som kjent tittelen på et åpent brev skrevet av forfatteren Emile Zola i 1898 etter at den franske offiseren Alfred Dreyfus hadde blitt uskyldig dømt for høyforræderi (spionasje til fordel for Tyskland) i 1894. Zolas engasjement fikk betydelig støtte, saken ble tatt opp igjen og endte nå med frifinnelse i 1906 etter at Zola og de mange som støttet ham fikk gjennomslag for sine korrekte påstander om at dommen mot Dreyfus var et justismord. 

«J´Accuse» er etter dette blitt et stående uttrykk for de som anklager etablerte myndigheter for urett, korrupsjon og maktmisbruk. Og det er dette Kent Andersen gjør i sin nye bok Klima Anitklimaks, Andersens bok er et rungende «J`Accuse» mot norske myndigheter, norske politikere, norske partier, norske aviser, norske journalister, norske akademikere, norske frivillige organisasjoner –  som alle, ifølge Andersen, er aktivt og entusiastisk med på noe som må kalles et kolossalt justismord. Andersen er kjent som revolverjournalist hos nettavisen Document.no.

JUSTISMORD

Hvilket justismord? Temaet for Andersens bok er klimapolitikken, en politikk han mener er fullstendig uten saklig begrunnelse, og som samtidig påfører norske skattebetalere en utgift på ca 40 mrd kr per år, penger som er fullstendig bortkastet. I tillegg ødelegger denne politikken norsk natur ifbm. utplasseringen av sterkt miljøødeleggende og totalt unødvendige vindmøller/vindturbiner, turbiner som visstnok skal produsere miljøvennlig energi. En rekke andre tiltak med klima som begrunnelse legger også store begrensninger på norsk økonomi, noe som gjør hver enkelt nordmann fattigere. Det er dog ikke riktig å begrense Andersens anklage til bare norske aktører; alle aktører av samme type som de vi nevnte i alle land i Vest-Europa, og de fleste i USA, rammes like hardt av Andersens anklager.   

Anderssens hovedpoeng i boken er dog ikke å legge frem videnskapelige argumenter for den sannhet at klimavariasjoner er helt naturlig: klimaet har alltid variert. I all hovedsak er det solen som styrer klimaet, menneskers påvirkning (i hovedsak ved utslipp av CO2 ved forbrenning av fossile brennstoffer som olje, gass og kull) er minimal. Vi står heller ifølge Andersen ikke foran, og vi er heller ikke midt oppe i, en klimakrise. Ja, etter at målingene tok til for ca 150 år siden har jordens gjennomsnittstemperatur steget ca 0,8 grader, men dette er klart innenfor de naturlige svingningene, og hvis det er blitt mer CO2 i atmosfæren så er det et gode, CO2 er planteføde så jo mer CO2 det er i atmosfæren jo mer frodig blir planeten. Det er også slik at selv om utslippene av CO2 fortsetter i nærmest uforminsket takt, slik de har gjort siden den industrielle revolusjon, så har det de siste ca 20 årene ikke vært noen oppvarming. 

Andersen formulerer bokens poeng slik på side 21: «Dette er ikke en bok om klimaet … Det er en bok om menneskelig adferd, om flokkmentalitet, gruppepress, massehysteri, religiøsitet og politisk manipulasjon. … Klimasaken er et selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap» (s. 45). Bokens hovedtema er altså hvordan denne ikke-saken har fått så stor oppslutning.  

IKKE OM KLIMA

Forfatteren tar altså det videnskapelige belegget for det som vi omtalte ovenfor for gitt. Og i en bok som dette er det OK; alle som er interessert kan lett finne videnskapelig begrunnelser som viser at Andersen har rett. Man finner dog ikke en slik videnskapelig begrunnelse i mainstreammedia, der finner man løgner, usannheter, og fortielser som begrunnelse for det som med all rett kan kalles et klimahysteri, et hysteri som altså alle aktører i mainstream støtter opp om. Det Andersen tar for seg er hvorfor alle aktører i mainstream lyver – eller i det minste fortier sannheten – om dette temaet.   

Men før vi kommer dit: man har ofte sett påstander i pressen om at «97 % av alle forskere mener at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og at dersom vi ikke gjennomfører drastiske tiltak nå  vil kloden snart koke over». De drastiske tiltakene går da ut på å redusere mengden privat bilkjøring og antall flyreiser, og å erstatte vanlig kraftproduksjon (kull, olje) med fornybar energi, i praksis sol-energi og vind-energi, mm.   

Mht. påstanden om de 97 % henviser Andersen (s. 67) til en artikkel  av Alex Epstein, «’97% Of Climate Scientists Agree’ Is 100% Wrong», opprinnelig publisert i Forbes. Andersen oppgir ikke slike linker, han sier at enhver kan finne slike ting ved å google. Dette er etter vårt syn Ok i en bok som dette. Vi, derimot, gir en link til Epsteins viktige artikkel nedenfor. 

Som nevnt, Andersens hovedpoeng er hvorfor alle i mainstream så kompakt støtter det syn at kloden vil koke dersom vi fortsetter å bruke vanlige energikilder (kull, olje, gass) og hvorfor de like kompakt støtter slike ting som utplassering av vindmøller i norsk natur når vi – Norge – har nok energi fra vannkraft. Andersen har bakgrunn fra reklamebransjen, og sier at det som er skjedd er en massemanipulasjon, og han, som fagmann på området reklame, er mektig imponert av denne kampanjen. 

MAKTPOSISJONER

Boken er stappfull av interessante fakta og vurderinger, fakta og vurderinger som mainstream-organer som regel utelater. Boken er skrevet i en polemisk form med en forsterket utestemme, og det er ikke upassende i en bok som dette. Men slik jeg ser det er det allikevel enkelte punkter hvor forfatteren kunne ha vurdert litt annerledes. Vi skal i det følgende komme inn på noen av disse punktene, først noen hvor Andersen dekker poenget godt, og så noen hvor han med hell kunne ha tatt med litt mer enn han gjør. Til slutt nevner vi et par punkter hvor han etter vårt syn ikke helt treffer blinken. Men vi vil også si at i det store og hele så stiller vi oss bak det budskap boken målbærer, og vi håper den får stor innflydelse. Dessverre er det all grunn til å frukte at bøker som dette vil ha liten innflydelse, til det er motstanden for stor: de kreftene Andersen angriper er så godt etablert i alle maktsentre at skal svært mye til å få endret på dette. For å få endret politikken, som vel er Andersens mål, må man lære opp en ny generasjon, man må gi den nye generasjonen riktige ideer både om global oppvarming og om en rekke andre ting (f.eks. hvordan en økonomi fungerer). Så må man vente på at de som er i denne generasjonen er blitt så voksne at de kan ta over viktige maktposisjoner. Hvis dette kommer til å skje vil de som i dag står for og støtter opp om dagens klimahysteriet bli betraktet på samme måte som de som dømte Dreyfus for 125 år siden: det vil med all rett bli betraktet som korrupte og kriminelle, eller som ikke spesielt oppgående medløpere. 

Vi velger i fortsettelsen å beskrive de som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen og at menneskelig aktivitet har liten påvirkning, som klimarealister. De som hevder at menneskelig aktivitet har en betydelig innflydelse på klimaet, og at drastiske politiske tiltak må til (olje, kull og gass må erstattes av fornybar energi som vind og sol) for å forhindre en katastrofe som de siste 30 år har vært rett rundt hjørnet, kan man omtale som klimahysterikere. Andelen klimahysterikere blant fagfolk er liten, mens blant politikere, journalister og aktivister må så og si alle plasseres i denne gruppen. 

Vil vil også si at klimahysterikerne består av to grupper: de som er svindlere, og de som er blitt lurt og som ikke er i stand til å forstå at de er blitt lurt. Noen er med på dette bedraget fordi de derved får jobber (de vil miste jobben i sin forskningsinstitusjon eller i sin avis dersom de forteller sannheten), og penger (f.eks. forskningsmidler) og prestisje (deltagelse i offentlige utvalg og råd, invitasjon til TV-debatter). Etter vårt syn er disse like klanderverdige som de som bevisst svindler publikum og politikere.      

SPÅDOMMER SOM FEILET

Andersen påpeker det faktum at klimahysterikerne de siste 30 år (ja, dette kom for alvor i gang på slutten av 1980-tallet) gang på gang har kommet med spådommer – om vintre uten snø, om isfrie poler, om gradvis sterkt økende gjennomsnittstemperatur – som alle har vist seg å ikke slå til. 

Her er noen av disse spådommene (ikke alle fra boken): Arktis skulle vært isfritt innen 2014; Maldivene og en rekke tropeøyer skulle ligge under vann pga. havstigning som følge av global oppvarming; isbjørnene ble truet av utryddelse fordi de er avhengige av is og hvis isen forsvinner blir de borte, men antall isbjørner er nå ca 30 000, som er fire til fem ganger så mange som det var på 50-tallet. Det skulle bli mer ekstremvær, men FNs klimapanel innrømmet i 2018 at det ikke er mer eller verre stormer og orkaner enn tidligere; høye fjell som Himalaya skulle bli isfrie, noe som ikke skjedde, osv., osv. Ingen av disse spådommene har altså slått til. Og for å ta med et sitat fra Al Gore i 2006: «Jeg tror menneskeheten bare har 10 år igjen til å redde planeten fra å bli en total stekepanne»  (s. 111). Al Gores såkalte dokumentarfilm An Inconvenient Truth (2006), som heller burde fått navnet A Convenient Lie, inneholder også en rekke spådommer som raskt viste seg å være feil.  

MILJØVENNLIG ENERGI? 

Vi vil rette oppmerksomheten mot noen viktige poenger i boken, poenger som sjelden eller aldri nevnes i mainstreammedia, men som fortjener oppmerksomhet. 

Vindmøller: i det siste er det plassert ut et enormt antall vindmøller i norsk natur. Lokalbefolkninger protesterer mot dette, men i de fleste tilfeller er det for sent; vedtakene om å etablere slike vindparker ble tatt for mange år siden. Formålet er å produsere energi, i hovedsak for et felles europeisk marked. Andre land har uklokt nok vedtatt å gå bort fra kull, og da er vind det eneste alternativet (atomkraft har i mange år vært energia non grata, og slik vil det nok dessverre være i fremtiden). Selv de mest tungnemme forstår at solkraft ikke er veldig effektiv, og derfor er vindkraft det eneste alternativ som er på listen over akseptable kraftkilder. Til tross for at de produserer lite energi, er upålitelige, er stygge, lager plagsom støy og dreper millioner av fugler, bygges de ut over en lav sko i en rekke land i Vesten, og også til havs. Dette skjer etter politiske vedtak og er kun mulig med enorme statlige subsidier: i et fritt marked ville ingen satse på vindkraft så her er det enorme subsidier som smører de ellers nærmest helt ubevegelige vindkrafthjulene. De produsere noe energi, men en energiforsyning må være kontinuerlig, og siden vindmøllene stopper når vinden ikke blåser, må det være et backupsystem, og det må drives av olje og kull – ingen alternativer til dette finnes (bortsett fra atomkraft, men den er som nevnt tabu). På grunnlag av tekniske vurderinger, som er å finne i boken, er det slik at selv med mange og store vindmølleparker må man ha i bakhånd en energiforsyning som kan drive kontinuerlig på omtrent samme nivå som i dag. Og ja, dette systemet må drives av olje eller kull, og dette er store anlegg som man ikke bare kan skru på hver gang vinden stilner. (Kraftverker drevet av gass er dog relativt enkle å skru av og på på kort varsel.) Andersen vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at det er snusk og korrupsjon og kameraderi som ligger bak denne store utbyggingen, og ikke visste vi at en av de ledende i et av firmaene som driver med vindkraft i Norge er bror av vår tidligere mangeårige finansminister og FrP-leder Siv Jensen. Uansett, de som står bak vindmøllene tjener enorme beløp, beløp som kommer til dem fra skattebetalerne pga. kolossale subsidier og støtteordninger. 

Andresen sier at formålet med alle de vindmøllene som utplasseres i Norge er å forsyne Tyskland med strøm etter at de i betydelig grad har ødelagt sin egen energiforsyning i et forsøk på en overgang fra klimaskadelig energi til såkalt miljøvennlig energi. Vindkraft er upålitelig og dyr, og ja, strømprisen i Tyskland er blitt enormt høy, og det har den visstnok også blitt her; formålet med nettleien er – satt på spissen – å subsidiere det grønne skiftet i Tyskland. Men som Andersen  sier på side 209: «»Det grønne skiftet» er basert på teknologisk analfabetisme. De som har vedtatt dette, forstår ikke hva de snakker om». [Uthevelsen er Andersens.] 

KUN I VEST-EUROPA

Andersen sier at det bare er Vest-Europa som fører denne selvmordspolitikken. USA gikk i stor grad ut etter ar Trump ble valgt, og mht. de andre landene ….. land som Brasil, India og Kina gir blaffen i om deres CO2-utslipp øker, og dessuten får de lov (av internasjonale organer) til å slippe ut mye CO2 er siden de er U-land, det er kun avanserte I-land som må begrense sine utslipp. En rekke land får også overført penger fra landene i Vest-Europa ved å love å være snille og å redusere sine CO2-utslipp, eller I-landene kjøper kvoter fra U-landene. Ledere i disse landene tar imot disse pengene, men kommer ikke til å gjøre et døyt av det de lovet for å redusere CO2-utslipp; som Andersen sier er disse politikerne «street smart», de er ikke slike godtroende og virkelighetsfjerne fjols som så og si alle politikere politikerne i Vest-Europa er. (Andersen bruker dog ikke order «fjols», han bruke ord som naiv og virkelighetfjern og omtaler politiske ledere i Vesten som bimboer.)   

Det er en rekke gode poenger i boken, og som nevnt over: vi stiller oss bak hovedpoenget i boken, men i fortsettelsen vil vi påpeke noen ting hvor vi hadde vurdert annerledes. 

IKKE I BOKEN 

Boken nevner ikke Margareth Thatcher. Hun var den første statsleder som tok opp det påståtte  problemet «menneskeskapt global oppvarming». I en tale til The World Climate Conference i Geneve 1990 sammenlignet hun trusselen fra global oppvarming med farene som kunne oppstå i etterkant av Iraks da nylige invasjon av Kuwait (en invasjon som utløste de to Golf-krigene). Noen hevdet at det lå noe annet bak, de hevdet at ledere i Vesten ville gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midt-Østen for å svekke disse landenes økonomiske og derved deres ideologiske innflydelse (dvs. disse landenes støtte til spredning av islam). Derfor hevdet de at olje er miljøfarlig (fordi bruken av den fører til global oppvarming), og dette skulle samtidig føre til en intensivering av forskningen på alternative energikilder. Mitt syn er at Thatcher var en viktig pådriver for det massehysteriet som fulgte. Vil vil dog nevne at Thatcher senere kom på bedre tanker. I sine memoarer (Statecraft, 2003) gikk hun tilbake på de synspunkter hun hadde gitt uttrykk for i denne talen.  

ER AL GORE ANSVARLIG? 

Andersen mener at Gore er den enkeltperson som er mest ansvarlig for at klimahysteriet er blitt så sterkt. Vi vil nok si at Andersen nok noe overdriver Gores rolle, men vi går ikke nærmere inn på dette her enn å si at klimahysteriet begynte noe før 1990, mens Gore ikke ble en hovedaktør på dette område før inn på 2000-tallet.  

Mange husker vel en spådom fra den bestselgende dommedagsprofeten dr Paul Ehrlichs bok The Population Bomb (1971), hvor hovedtemaet var den visstnok forestående befolkningseksplosjonen (som overraskende nok var en spådom som ikke gikk i oppfyllelse): «At the moment we cannot predict what the overall climatic results will be of our using the atmosphere as a garbage dump. We do know that very small changes in either direction in the average temperature of the Earth could be very serious. With a few degrees of cooling, a new ice age might be upon us, with rapid and drastic effects on the agricultural productivity of the temperate regions. With a few degrees of heating, the polar ice caps would melt, perhaps raising ocean levels 250 feet. Gondola to the Empire State Building, anyone?» Ehrlich spådde altså at havene ville stige flere titalls meter. Ehrlich fikk en god del oppmerksomhet lenge før Gore trådte inn på arenaen. (Link til Ehrlichs bok nedenfor. Sitatet er fra side 39.)    

Andersen legger altså hovedskylden for massehysteriet på Al Gore: «Klimasaken er ikke startet eller drevet av videnskapen. Den er startet og drevet av Al Gore», (s. 98.) Gore var Bill Clintons visepresident i perioden 1993-2001, stilte som George W Bush´s motkandidat ved presidentvalget i 2000, og tapte. I hele sitt voksne liv har han kjempet mot global oppvarming, helt fra han var student under oseanografen Roger Revelle (1909-1991). Revelle mente at vi sto foran et problem mht. menneskeskapt global oppvarming, men han mente også at Gore overdrev farene, og advarte mot overdrivelsene. Andersen skriver at uten Al Gore ville det ikke ha vært noen klimakampanje. Jeg vil nok si at dette er feil, men at Gore, som tidligere visepresident, Nobelprisvinner, Oscarvinner, jetsetter og mangemillionær, har hatt stor betydning er det umulig å være uenig i.  

Hvorfor støtter så mange opp om klimahysteriet? Andersen sier at det som ligger bak er en mesterlig reklamekampanje; som reklamemann høres han nesten stolt ut når han beskriver hvor mye folk som på en utspekulert måte praktiserer hans fag kan oppnå.

MER FUNDAMENTALT

Men jeg vil nok si at at det ligge noe mer og dypere bak. Kort oppsummert: de som er unge voksne i dag har i alle fora de har vært utsatt for – barnehave, skole, TV,  presse, universitet, underholdning – blitt fortalt at vi står foran dette enorme problemet: kloden koker pga. vår egentlig unødvendige bruk av olje og gass. Det er noe som heter førsteinntrykket sitter, og når altså så og si alle har fått et førsteinntrykk som sier at kloden koker, så fører dette til at de aller fleste sitter igjen med den faste overbevisningen at kloden koker. På slike mennesker vil fakta og logiske argumenter som sier at sannheten er en annen, ikke han noen som helst effekt. 

Når dette kobles sammen med det faktum at alle slutter opp om en moralteori som sier at selvoppofrelse er det eneste rette, så er veien kort til å godta høyere strømretninger, redusert  bilbruk, flyskam, kjøttskam, og at man helst bør å sykle til jobben også i byer som ikke er like flate som Købehavn og Amsterdam. Andersen berører dette poenget såvidt der hvor han sammenligner oppslutningen om klimahysteriet med en religiøs bevegelse, men han burde etter mitt syn gjort mer ut av dette ekstremt viktige poenget.    

INKOMPETENTE POLITIKERE?

Andersen klager over at politikerne er så kolossalt inkompetente: de kan ikke realfag; de kan ikke engang bruke en lommekalkulator, og derfor sier han at «den eneste reformen Norge egentlig trenger er en kompetansereform hos politikerne … [politikerne] kan ingen ting om teknologi. De er inkompetente og løper sitt eget ærend…» (s. 281); et sted (s. 312) bruker han ordet «bimbokrati» om den politiske ledelse i Norge. 

Ja jo, men skal man kreve «kunnskap om teknologi» av politikerne? De skal jo bygge sine beslutninger på det fagfolkene i departementer og forskningsinstitusjoner forteller dem. Problemet her er at fagfolkene feilinformerer politikerne. Og hvorfor skjer dette? Fagfolkene vet hvilke råd politikerne vil ha, og siden fagfolkene er avhengige av bevilgninger fra de samme politikerne er det da lett for fagfolk å gi de råd de vet at politikerne vil høre, dvs. råd som sier at politikere er viktige at de må få mer makt. Samtidig kan da forskerne si at det trengs mer forskning fordi en stor fare står rett foran døren, og krisen kommer meget snart hvis ikke politkerne viser at de tar de viktige beslutningene nå! Andersen formulerer dette slik: «Problemet er at altfor, mange får økonomisk støtte for å bekrefte klimadogmene» (s. 50). Vi vil si at dette må bli resultatet når staten begynner å gi støtte til forskning, dvs. ved å i det hele tatt å finansiere universiteter og forskningsinstitusjoner. Andersen nevner ikke dette poenget.          

Andersen sier at reklame = manipulasjon og lureri: «som reklamemann har jeg sikkert vært med på lure andre» (s. 56). Jeg kan ikke si meg helt enig i dette. Reklame er kommunikasjon mellom de som produserer og de som forbruker, og omhandler ikke bare biler og tyggegummi og hårpleieprodukter, de omfatter også politikken. Politisk reklame inneholder et budskap fra politikere/partier til velgerne. Ja, reklamen overdriver som regel produktets egenskaper og kvaliteter. Men dette er noe alle vet og alle tar seg ad notam. Det var f.eks. ingen som tok bokstavelig påstanden i en gammel reklame om at «Ni av ti filmstjerner vasker seg med Lux». Allikevel, etter at Farris kjørte en reklamekampanje som sa at «verdens fineste maskineri [menneskekroppen] går best  på naturlig mineralvann», steg visstnok salget av Farris til enorme høyder. Jeg vil allikevel ikke kalle dette manipulasjon, alle forstår at dette er overdrivelser. Reklame kan utløse betydelige endringer i folks adferd, men neppe på svært fundamentale områder. Reklame appellerer til noe som allerede finnes hos mottagerne; den kan ikke endre folks adferd på en grunnleggende måte. Uansett hvor fristende en reklame får en gressklipper til å virke vil få som bor i blokk og ikke har en have kjøpe en slik; uansett hvor fristende en duggfrisk øl ser ut på reklameplakat vil ingen avholdsfolk kjøpe den til seg selv; reklame for Troika kan få sjokoladeelskere til å skifte over til denne sjokoladen eller til å prøve den, men den kan neppe få folk som ikke liker sjokolade til å begynne å spise Troika. Osv.  

GRUNNLEGGENDE VERDIER

Så, mitt syn om hvorfor troen på menneskeskapt global oppvarming er så utbredt skiller seg noe fra Andersens. Mitt syn er at det er et resultat av grunnleggere holdninger innen etikk som så og si alle deler, og at alle er blitt foret med dette synet om menneskeskapt global oppvarming siden de var bitte små. Når Andersen sier at overbevisning om at det finnes en menneskeskapt global oppvarming skyldes en reklamekampanje så kan det være en semantisk uenighet, men jeg tror uenigheten ligger dypere enn det.  

Til slutt, etter å på nesten hver eneste side å ha klaget over hvor udugelig og inkompetente politikerne er finner leseren dette på side 164: «Strømproduksjon [er] en betydelig maktfaktor, og bør derfor være under statlig kontroll…» (s. 164), og på side 293 kommer han med dette ønsket/kravet: «Staten skal eie og ha ansvar for at kraftnettet fungerer og vedlikeholdes i Norge». 

Så, Andersen, som altså mener at politikerne er kolossalt inkompetente, mener at en så viktig ting som strømproduksjon allikevel skal være under disse dumme politikernes kontroll. Hm. 

Andersen mener at problemet med politikerne er at de er inkompetente, barnløse, ikke har livserfaring eller erfaring fra en vanlig produktiv, jobb, lar seg kjøpe/friste av kjendisstatus og makt. 

Mange deler dette synet, og tror at problemene løses dersom vi får dyktig politikere. Vi deler ikke dette synet. 

Vårt syn er at den utviklingen som har vært – en stadig større stat som tar på seg mer og mer, stadig høyere skatter og avgifter, stadig flere reguleringer, voksende offentlig gjeld, etc. – er et nødvendig resultat av den utviklingen som må skje i en velferdsstat. (Vi har i stor detalj gitt uttrykk for vårt syn på hvorfor dette skjer andre steder, og gjør ikke det her). Så, forskjellen på vårt syn og Andersens syn er at hans løsning er at dagens elendige politikere må skiftes ut med gode politikere, og at det skjer noe deregulering (han vil f.eks. fortsatt ha statlig «prisgaranti på strøm» (s. 307)) og at det kommer noen skatte- og avgiftslettelser. Vi, derimot, mener derimot at dersom det er noe styring av økonomien vil dette nødvendigvis over tid føre til mer styring og til større skatter og flere reguleringer, og da vil utviklingen nødvendigvis bli som den er blitt i Vesten. 

Andersen vil ha en bedre styrt velferdsstat, vi vil ha full individuell frihet, dvs. kapitalisme.  

KONKLUSJON 

«Klimasaken er selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap. Den er basert på gruppepress, masseagitasjon, moralistisk konsensus og normal menneskelig dumskap, og den utnytter ren bestillingsforskning for å legitimere seg selv, ikke ulikt hvordan de religiøse kreasjonistene gjør. De ekstremt kostbare «klimatiltakene» blir solgt som fremgang, men henger ikke på greip, hverken logisk, matematisk, økonomisk eller faktuelt, og mangler fullstendig suksessempiri» (s. 46). «Klimakrisen er hjernespinn» (s. 126). «Klimakrisen er en politisk ideologi med klare religiøse trekk» (s. 161).  Sant nok. 

Vil Andersen ha like stort hell med sitt «J`Accuse» som Zola hadde? Neppe. Den motstanden Andersen har er enormt mye større enn den Zola hadde. Dessverre..

.

.

.

.

.

Epsteins artikkel 

https://www.forbes.com/sites/alexepstein/2015/01/06/97-of-climate-scientists-agree-is-100-wrong/?fbclid=IwAR0SGcdq00fUwOBzsM2DN0os1Cgu1v6-HNO3bfM8ZQJeCEcgiXqMeKsT21E#7736b19f3f9f

Feil i An Inconvenient Truth 

Paul Ehrlich: The Population Bomb, Ballentine 1971 

http://pinguet.free.fr/ehrlich68.pdf

Kent Andersens bok 

https://www.bokkilden.no/vindkraft/klima-antiklimaks-kent-andersen/produkt.do?produktId=24319559

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *