Kjønnsinkongruens – politiske implikasjoner

Kjønnsinkongruens er et reellt fenomen, men spørsmålet er hvilke politiske implikasjoner det har: hvilke implikasjoner det bør ha, og hvilke det har i dagens samfunn.  

For å vite hva vi snakker om; la oss gi en definisjon: «Kjønnsinkongruens er mangel på samsvar mellom det kjønn  kjønnsorganene  tilsier og ens egen oppfatning om hvilket  kjønn  man har. Om man for eksempel har  penis, men føler seg som kvinne, er det et eksempel på kjønnsinkongruens. Ofte kan man si at den  subjektive  kjønnsopplevelsen eller kjønnsidentiteten ikke samsvarer med det kjønn vedkommende fikk tildelt ved fødselen». (Dette er hentet fra Store Norske Leksikon, SNL.) 

I utgangspunktet er dette en grei definisjon så vi vil i fortsettelsen basere oss på den. Vi vil dog henlede opperksomhet på formuleringen «ens egen oppfatning» – dvs. kjønn er definert som noe som følger av «egen oppfatning», og da altså ikke av biologiske fakta som kromosomer eller kjønnsorganer. Vi vil også bemerke formuleringen «det kjønn vedkommende fikk tildelt [uthevet her]ved fødselen» – når ordet «tildelt» benyttes kan det implisere at det er noen som tildeler, men faktum er at for velskapte barn er kjønn medfødt. Kanskje leksikonredaktøren har valgt å bruke «tildelt» for å unngå å skrive at kjønn er medfødt.  

Som kjent har den inntil nå vanlige oppfatningen vært at kjønn følger kromosomer og kjønnsorganer: den som er født med mannlige kjønnsorganer er mann, den som er født med kvinnelige kjønnsorganer er kvinne. Om kromosomer baserte man seg på følgende faktum (her hentet fra SNL): «Kjønnskromosomer … bestemmer  kjønnet. Kvinnen har to like kromosomer, såkalte  X-kromosomer, i sitt kjønnskromosompar, mens mannen har to ulike kromosomer, et X-kromosom og et  Y-kromosom. X-kromosomet omtales som det kvinnelige kjønnskromosom og Y-kromosomet som det mannlige. Eggceller og  sædceller  har halvt kromosomtall (23) i forhold til kroppscellene, som har 23 par kromosomer. Eggcellene inneholder alltid et X-kromosom, mens den ene halvparten av sædcellene inneholder et X-kromosom og den andre halvparten et Y-kromosom. Ved sammensmeltingen av eggcelle og sædcelle kommer det alltid et X-kromosom fra eggcellen, mens det fra sædcellen enten kommer et X- eller et Y-kromosom. I det første tilfellet oppstår et kvinnelig individ, i det andre et mannlig. Sjansen er like stor for de to muligheter.» 

Så, kromosom-teorien, som er et biologisk faktum, sier altså at den som har XX-kromosomer er kvinne, og at den som har XY-kromosomer er mann. Så, man kan spørre: hvordan passer dette med fenomenet kjønnsinkongruens? Så vidt vi kan se passer dette ikke i det hele tatt. Den som ønsker å fremstå med et annet kjønn enn det vedkommende er født til gjør opprør mot biologiske fakta.   

Men la oss si med en gang: et slikt opprør er ikke nødvendigvis helt galt. Et menneske vil i meget store grad kunne bli preget av psykologiske forhold tidlig i sitt liv, og dette, samme med den personlighet som et barn utvikler i sin tidlige livsfase, vil kunne føre til at personen som ung voksen vil ha en personlighet som ikke finner seg til rette, hverken i sin familie, i sitt miljø, i sitt samfunn eller i sin kropp. Hver enkelt person må velge hvordan det skal tenke, hvordan det skal handle, og det må kontinuerlig velge seg en vei videre i sitt liv. Det å gjøre opprør på et eller flere punkter kan for vedkommende være det beste valget – hva som er rett valg for den enkelte kan det være vanskelig eller umulig for andre å vite, og den enkelte bør selv ha full frihet til å velge sin vei videre i livet.    

Vi vil legge stor vekt på følgende faktum: det er ikke nødvendigvis noe galt i å velge opprør. Dette kan være det beste alternativ vedkommende har på det det har opplevd eller er blitt utsatt for under oppveksten. (Vi vil dog presisere at vi ikke godtar valg som innebærer kriminalitet, dvs. valg som innebærer initiering av tvang mot andre.) 

Vi oppsummerer denne innledningen med å si at det å skifte kjønn til et annet enn det man er født til ut i fra kromosomer og organer, kan være legitimt. Men dette er noe som svært sjelden forekommer; alle som er velskapt er født som enten gutt eller jente, og de aller aller finner seg godt til rette med det. Men en svært liten andel finner seg etter hvert ikke til rette i den kroppen de er født med, og ønsker et skifte. Å ønske og å foreta et slik skifte er for disse få et helt legitimt valg. De som ønsker å foreta et slikt valg – å skifte kjønn – bør  på alle vis møtes med full respekt og følsomhet. Personer som har skiftet kjønn omtales gjerne som «trans-kjønnet» («trans-gender» på engelsk). 

Men det er i fortsettelsen av dette utgangspunktet at problemene har dukket opp, og de dukker opp på en rekke ulike områder: pronomenbruk, lovverk, idrettskonkurranser, kvotering, operasjoner. Vi skal se på disse etter tur.        

«Kjønn er opplevd kjønn» 

At det kjønn man har ikke er det kjønn man er født med, men er det man opplever at man har, er offisiell politikk i en rekke land, også i Norge. Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og norsk UD erklærer bla. følgende (link nedenfor): «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» [uthevet her], dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at vedkommende har. 

Yogyakarta-prinsippene ble vedtatt av «eksperter» under en konferanse i Yogyakarta, Indonesia i 2008, og et stort antall regjeringer sluttet seg til disse prinsippene uten noen debatt, hverken internt eller eksternt; innholdet ble i toneangivende miljøer ansett som så opplagt korrekt at ingen var av den oppfatning at temaet fortjente noen diskusjon. En kommentator skriver: «Yogyakarta-prinsippene er … en detaljert manual for hvordan kjønnsaktivister mener stater skal implementere den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering i sine respektive lands lovgivning» (Kilde Samlivsrevolusjonen).   

Skal dette prinsippet – at kjønn er opplevd og ikke medfødt – virkelig gjennomføres vil det innebære en rekke forandringer på de punktene vi nevnte over. Vi kommenterer ikke dette punktet ytterligere her, men vi gir en overordnet kommentar til slutt. 

«Hen»

Vanligvis blir gutter/menn omtalt som «han», og jenter/kvinner omtales som «hun». Denne pronomenbruken forutsetter at en person er enten gutt eller jente. Men en reform er på vei, også i Norge: «Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG. – Vi ønsker å skape norsk kommunal språkhistorie. Mangfoldet må få utvikle seg i takt med toleransen og respekten for det som er annerledes, sier byråd Tone Tellevik Dahl (Ap) overfor VG» (Kilde Kommunal Rapport). 

Dette bygger på en forståelse av at kjønn er noe man normalt ikke er født med, men at det normale er å velge sitt kjønn når barnet kommer i en alder hvor kjønn blir noe man blir opptatt av. Denne forståelsen innebærer at dersom man omtaler et barn som er født med penis som «gutt» eller «han», så presser man barnet inn en mannsrolle, og tilsvarende for kvinner. For å unngå dette presset, for å ikke presse barn inn i noen kjønnsrolle, for å la det selv velge om det skal bi mann eller kvinne, så skal alle barn behandles likt uansett hvordan de er utstyrt nedentil, og uansett hvilke kromosomer det er født med.   

Dette er et vanvittig holdning. De aller alle fleste som er født som gutter vil fungere godt som gutter, og tilsvarende for jenter. Kjønn er medfødt, men noen få vil utover i livet ikke finne seg til rette i den kroppen de er født med. Dette vil som regel vise seg i tenårene, og å late som om kjønn er valgt fordi en meget liten andel tenåringer ikke finner seg til rette i den kroppen de er født, det er meningsløst.  

Dette er å basere en politikk for alle på noen bitte få unntak, og det vil også skape forvirring hos mange av de som finner seg til rette i den kroppen de har. Problemer mht. kjønn oppstår som regel i tenårene, og å bruke «hen» fra et barn er født og fremover vil skape forvirring om dette i årene før barn begynner å bli opptatt av kjønn. Så, her har vi en reform som har som formål å gjøre en ting lettere for noen få, samtidig som den vil kunne skape betydelige problemer for de aller aller fleste. 

Lovverk 

Et utvalg vurderer nå endringer i barneloven, og vi siterer fra Nettavisen: «I en utredning om den nye barneloven foreslås det å bytte ut ordet «mor» med «fødeforelder». Utvalget har fått et ambisiøst oppdrag i tillegg til å oppdatere loven: Å fjerne ord som far, mor, kvinne og mann fra barneloven for å gjøre den kjønnsnøytral. Barneloven er viktig for familier over hele landet, og bestemmer alt fra rett til samvær, foreldreansvar til økonomisk ansvar for unger som kommer til verden. I utredningen har utvalget kommet frem til at terminologien må drastisk endres, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordene «kvinne» og «mann»» (link nedenfor).

Dette er fullstendig meningsløst. Barn fødes av kvinner som ved fødselen blir en mor. En mor er en kvinne som er befruktet direkte eller indirekte av en mann og som har født et barn, og denne mannen er barnets biologiske far. En lovtekst om barns forhold som ikke skal bruke ord som «mor», «far», «mann» og «kvinne» er bare enda et forsøk på å presse en feilaktig teori ned over virkeligheten. 

De som står bak en slik reformer – å bruke «hen»,  å ikke bruke «mor» og «far» – er tilhengere av likhet, ikke bare på områder som ulikhet i inntekt eller mht. viktige tilbud (f.eks. innen skole og helse), men de vil også forsøke å utviske reelle biologiske forskjeller – eller i hvert fall å fjerne begreper som er dannet på basis av reelle forskjeller – og å skifte disse begrepene ut med begreper som tilslører at denne reelle forskjellen finnes.  

Selvsagt kan private benytte de ord og begreper de vil; dersom en person ønsker å omtale alle som «hen» så har han eller hun all rett til det, men det blir galt dersom staten skal tvinge noen til å benytte slik språkbruk. I lovtekster bør staten basere seg på det som er allmen språkbruk, og i allmen bruk forekommer «mor» og «far», ikke «fødeforelder». Dersom staten forsøker å tvinge igjennom radikale teorier ved å benytte denne radikale teoriens terminologi i en lovtekst – når dette ikke er i samsvar med alminnelig språkbruk – er intet annet enn maktmisbruk.     

Kvotering

Som kjent foregår det kvotering på en rekke områder: personer fra minoritetsgrupper blir kvotert inn på studieplasser og inn i jobber de egentlig ikke er kvalifisert til – og dette bare fordi de tilhører en bestemt minoritet. I mange år er kvinner blitt kvotert inn i en rekke posisjoner. Men hvordan skal dette bli dersom kjønn ikke er noe man er født med, men noe man velger. Kan da en mann som søker på en jobb hvor det i utlysningen står noe sånt som at «kvinner oppfordres til å søke» eller at «en kvinnelig søker vil bli foretrukket» bare si at han føler seg som kvinne og så bli kvotert inn? Det ser ut som om Yogyakarta-prinsippene innebærer dette. 

(At vi er imot all statlig kvotering, bortsett fra på områder hvor det er relevant  – visse oppgaver innen politiet og det militære bør forbeholdes menn – er et punkt som vi lar ligge i denne omgang. Private kan selvsagt kvotere akkurat som de måtte ønske.) 

Idrett

En av de første tingene president Biden gjorde etter at han ble innsatt var å pålegge etterlevelse av en høyesterettsdom som innebærer at menn som føler seg som kvinner skal kunne konkurrere i idrettskonkurranser som kvinner. 

«Joe Biden’s first day in office delivered an incremental victory for transgender athletes seeking to participate as their identified gender in high school and college sports. Among the flurry of executive orders signed on Wednesday, Biden called on all federal agencies to enforce a US supreme court decision from last year that expanded the definition of sex discrimination to include discrimination based on sexual orientation as well as gender identity – with language that explicitly referenced the arena of high school and college sports.» (kilde The Guardian). 

Så, menn som sier at de føler seg som kvinner kan altså delta i konkurranser som tidligere var forbeholdt kvinner. Menn er større og sterkere enn kvinner, så nå kan menn som ikke lykkes i konkurranse med andre menn si at de føler seg som kvinner og bli vinnere og få medaljer og stipender ved å konkurrere mot kvinner. Ja, de må kanskje passere en hormon-test, men de vil allikevel stort sett ha de samme fysiske forutsetningene som menn har.   

Dette vil i praksis ødelegge all kvinneidrett: kvinner (dvs. de som er født som kvinner og som har den fysikk som kvinner som regel har) vil ikke kunne konkurrere med menn som sier at de føler som som kvinner; dise mennene er høyere, sterkere, hurtigere, mer  utholdende, etc.  

(Vi henter eksempler fra hele Vesten, og grunnen er at den samme utviklingen skjer i alle land i Vesten. Neste eksempel er fra England.)  

Straff 

«Male rapist identify as a woman and goes to a female prison». Vi kom over denne overskriften på engelsk TV for noen dager siden. (10/2: «Good Morning Britain», kl 0653, vi har en skjermdump). Kommentarer er overflødige.  

Toaletter 

En mann som sier at han føler seg som en kvinne og har behov for et toalettbesøk – skal han bruke herretoalettet eller dametoalettet? Hvis «han» skal ha rett til å kunne benytte dametoalettet kan dette åpne for at unge damer og småjenter også i forbindelse med et toalettbesøk kan bli utsatt for både blikk og det som enda verre er fra perverse menn som egentlig ikke forteller sannheten når de sier at de føler seg som kvinner. 

Å åpne for at menn som sier at de føler seg som kvinner skal kunne benytte dametoaletter kan bli ubehagelig for jenter og kvinner.   

Operasjoner 

Mange unge har fått foretatt operasjoner for å skifte kjønn, og antallet er stigende. CBSNEWS forteller: «- A small but growing number of teens and even younger children who think they were born the wrong sex are getting support from parents and from doctors who give them sex-changing treatments, according to reports in the medical journal Pediatrics. It’s an issue that raises ethical questions, and some experts urge caution in treating children with puberty-blocking drugs and hormones.An 8-year-old second-grader in Los Angeles is a typical patient. Born a girl, the child announced at 18 months, «I a boy» and has stuck with that belief. The family was shocked but now refers to the child as a boy and is watching for the first signs of puberty to begin treatment, his mother told The Associated Press.» (lenke nedenfor). 

TV2 forteller om Norge: «Eksplosiv økning av norske barn som vil skifte kjønn. De siste fire årene har antall henvisninger til kjønnsskifte tredoblet seg i Norge og stadig flere barn og unge får dette innvilget. – Vi ser både i Norden og verden at det har vært en eksplosiv økning de siste fem-seks årene. Vi ser absolutt en sterk økning, særlig blant de eldste unge i vår gruppe fra 14 til 18 år, sier Anne Wæhre, overlege ved seksjon for psykomatikk og CL-barnepsykiatri ved Oslo Universitetssykehus til TV 2. I 2016 ble totalt 331 personer henvist til Nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme (NBTS), og 148 av dem var barn. I 2013 var det til sammenligning 134 henviste hvor rundt 45 av dem var under 18» (artikkelen er fra 2017, lenke nedenfor). 

At en god del unge mennesker er noe forvirret om sin kjønnsidentitet er noe man kan forvente; slik er det å være tenåring. Men i en tid hvor mange autoritetsmiljøer hevder at kjønn ikke er medfødt, men at det er valgt, vil antagelig antallet som føler seg fremmed i sin egen kropp øke.   

Man må også huske på at å gjennomgå en slik kjønnsskifteoperasjon er et skritt som ikke kan omgjøres; dersom en gutt/mann ønsker å bli kvinne så må han både gå igjennom en operasjon og en hormonbehandling, og dersom han etter noe år skulle angre denne beslutningen så er det i beste fall en vei tilbake som både er vanskelig og som neppe vil føre ham helt dit han ønsker å komme.  

J. K. Rowling 

Den engelske forfatteren J. K. Rowling (hun som skrev om Harry Potter) har fått kolossalt mye pepper fordi hun ikke har sluttet opp om det toneangivende syn på dette punktet. Enkelte har til og med sagt at de ikke lenger kan anbefale Harry Potter-bøkene pga. Rowlings syn på kjønnsidentitet. 

Hva er det så Rowling har sagt? Hun har sagt at kjønn er medfødt, og at at de som vil skifte kjønn bør møtes med full respekt og omtanke. På grunn av dette er hun betraktet som en forræder, hun ha jo brutt med de toneangivende synspunkter som venstresiden har. 

BBC skriver: «Two leading Harry Potter fan sites have publicly distanced themselves from author JK Rowling over her recent comments about transgender people. The Leaky Cauldron and Mugglenet sites said they would no longer use photos of Rowling or link to her own website. Speaking jointly, they said her views on «marginalised people [were] out of step with the message of acceptance and empowerment we find in her books». The stars of the Potter films have also spoken out against Rowling’s remarks. 

Rowling posted a lengthy blog last month in which she detailed her research and beliefs on transgender issues. She had faced criticism for posting tweets in which she took issue with the phrase «people who menstruate».

In the blog, she said her interest in trans issues stemmed from being a survivor of abuse and having concerns around single-sex spaces. In their statement, the Leaky Cauldron and Mugglenet sites said it was «difficult to speak out against someone whose work we have so long admired».

Yet they said it be «wrong» not to distance themselves from Rowling’s «harmful and disproven beliefs about what it means to be a transgender person»» (link nedenfor). 

Rowlings syn på denne saken er i all hovedsak identisk med det vi har, og vi lenker til hennes egen artikkel om saken nedenfor.  

Vi vil nevne ett poeng til før vi konkluderer: Hvorfor kan man si at Rowling bryter med de toneangivende holdningene? Kan man ikke bare si at det er de mest ekstreme på venstresiden som er uenige med henne? Vel, en rekke regjeringer, inkludert den norske, har sluttet seg til Yogyakarta-prinsippene, byrådet i Oslo foreslår at «hen» skal erstatte «han» og «hun», og et offentlig utvalg vurderer å fjerne ord som «mor» og «far» fra lovverket. Dette viser at det ikke kun er noen ekstreme på venstresiden som vil ha denne politikken, dette viser at denne politikken dominerer i de politiske miljøer (som også inkluderer pressen, byråkratiet og akademia).   

Vårt syn 

Vi har antydet vårt syn over, men her tar vi med våre konklusjoner: kjønn er medfødt for velskapte barn, men noen få kan i tenårene bli forvirret om sin identitet.  Disse bør etter grundig egenvurdering kunne få gjennomført en kjønnskifteoperasjon etter at de er blitt myndige. Slike operasjoner skal ikke utføres på barn.  

Lovverket bør være fullstendig kjønnsnøytralt – unntatt på områder hvor virkeligheten, dvs.  biologien– tilsier noe annet. «Mor» og «far» er reelle begreper som betegner uomtvistelige fakta, og bør beholdes i lovverket. 

Private bør kunne kvotere så mye de vil og hvem de vil; staten bør ikke kvotere i det hele tatt (unntatt i tilfeller som antydet over). 

Ang. bruk av toaletter så kan igjen private (serveringssteder, arbeidsplasser, etc.) organisere dette som de vil, men dersom vi hadde hatt et firma ville vi i utgangspunktet hatt to alternativer, ett for menn og ett for kvinner, hvor kjønn var definert ut på tradisjonell måte. Skulle det bli behov for å tilby slike fasiliteter til menn som føler seg som kvinner ville vi ideelt sett har gjort et ytterligere toalett tilgjengelig, slik at tilbudene ville vært for «damer», «herrer» og «andre». Menn som føler seg som kvinner ville ikke ha hatt adgang til kvinnetoalettet, selv om de har tatt all behandling for å skifte kjønn.   

Vi ville ha gjort det samme i idretten: det burde være tre klasser: menn, kvinner, andre. Idretten burde ha være fullt ut privat, dvs. uten noen form for statlig innblanding. Dessverre er det ikke slik i dag; vi så over at president Biden har pålagt idretten å betrakte og behandle menn som føler seg som kvinner som kvinner. 

Slik vi ser det vil det være vanskelig for idrettslederne å kjøre en slik linje som vi har antydet (tre klasser), men i en kultur hvor altruisme/selvoppofrelse er det moralske ideal så vil antagelig idrettskvinnene bare måtte finne seg i å la menn som føler seg som kvinner konkurrere i samme klasse som dem. Og som vi sa over: blir dette tillatt vil det ødelegge all konkurranseidrett for kvinner.   

Hvorfor skjer dette? Ja, utgangspunktet er som vi har sagt over: noen få finner seg ikke til rette i sin kropp, og de bør møtes med respekt og forståelse,  og de bør ha all rett til å skifte kjønn via medikamenter og operasjoner. 

Men det som skjer nå er at dette gjøres til en norm som alle skal rett seg etter, og dette selv om det fører til enorme personlige kostnader: kvinner kan ikke være trygge selv under toalettbesøk, kvinneidretten blir ødelagt, langt flere unge blir forvirret om sin kjønnsidentitet, og mange tar operasjoner som de senere vil angre på. Ja, denne holdningen kan være til fordel for noen svært få, men den vil skade mange andre.   

Hva ligger bak? Det som ligger bak er venstresidens likhetsideal, og venstresidene totale mangel på virkelighetskontakt. Likhetsidealet er kun gyldig på ett eneste punkt: likhet for loven. På alle andre punkter er likhetsidealet feil, og en politikk basert på et slikt ideal (likhet på andre punkter enn likhet for loven) vil bare føre til ødeleggelse – noe man forøvrig kan se i alle land der venstresiden (eller i ekstrem form: sosialismen) har fått betydelig gjennomslag.   

Tidligere var idealet økonomisk likhet, noe som skulle gjennomføres ved statlige overføringer og gratistilbud fra det offentlige, dette selv om den enkelte i kolossal grad selv velger hvor det vil stå mht. kunnskaper, arbeidsvillighet, iver, kreativitet, interesser, etc., og at disse tingene varierer sterkt fra person til person. Dette innebærer at ens plassering på en skala som måler velstand og velvære i all hovedsak er valgt av den enkelte selv. Til tross for slike fakta vil venstresiden ha likhet. Men nå er venstresidens dominans gått så langt at nå fornekter den enda mer åpenbare fakta:  Den benekter at for de aller aller fleste voksne er kjønnsidentitet noe som følger fra det de er født som!    

Den viktigste dyden av alle er rasjonalitet. Å være rasjonell er å basere seg på fakta, på alle relevante fakta, og å i alle sine resonnementer å følge logikkens lover. 

På punkt etter punkt ser man at venstresiden fornekter fakta, og for de som benekter rasjonalitet et det eneste alternativet å basere seg på følelser. Derfor kan de si at dersom en mann føler seg som kvinne så er han kvinne –  selv om hans organer og kromosomer og kroppsstørrelse tilsier at han er mann. 

I  Yogyakarta-prinsippene sies det eksplisitt at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» – man er det kjønn man føler at man har. 

Da er rasjonaliteten forkastet, da er virkelighetskontakten forkastet, og da har man ingen mulighet til å orientere seg i virkelighetens verden. Å fornekte fakta og logikk er som å begi seg inn i et ukjent og vanskelig terreng uten kart og med bind for øynene. Og da må det gå galt – noe det alltid gjør når kursen legges til venstre, og jo lenger venstre kursen legges, jo raskere går det mot avgrunnen.  

.

.

.

.

.

.

.

https://www.regjeringen.no/contentassets/b7384abb48db487885e216bf53d30a3c/lhbt_veileder.pdf

https://www.kommunal-rapport.no/administrasjon/oslo-byradet-vil-innfore-hen-i-kommunale-dokumenter/19802!/

https://www.cbsnews.com/news/sex-change-treatment-for-kids-on-the-rise/

https://www.tv2.no/a/9386491/

https://www.bbc.com/news/entertainment-arts-53276007

Rowlings egne ord: 

Sportsvideoer 

Transgender athletes are destroying women´s sports

2 kommentarer til «Kjønnsinkongruens – politiske implikasjoner»

  1. Forslag til bruk av »hen» er ikke nytt. Begrepet ble lansert allerede midt på 60-tallet i Sverige (fremmet av Rolf Dunås i Uppsala i 1966).
    Her på berget er hen i bruk og har vært det i lange tider utenom de politisk korektes rekker:
    F.eks som adverb: Hvor skal du hen?
    Dessuten sammensetninger: Henover, hengi etc..
    Hvis jeg vil referere til personen Per, og hvis jeg vet at Per hører til kategorien » transpersoner», bør jeg ifølge forskriftene uttrykke meg slik: »Per ville ikke være med på tur, hen hadde ikke tid».

    Hva enkelte innbiller seg er likegyldig, og siden det bare er to kjønn bør vi politisk ukorrekte benytte
    »han» og »hun».

  2. Hen som pronomen har havnet på villspor. Når vi mangler et pronomen for «han eller hun», så har «hen» praktisk bruk helt uavhengig av hva man måtte mene om kjønn og kjønnsinkongruens.
    Selv definerer jeg meg som født i feil kropp, men vil ikke bli kalt «hen» fordi jeg ikke er i tvil om hvilket kjønn jeg er. Jeg er kvinne, og sykdommen min er en hormonsykdom som forskerne åpenbart enda ikke har kartlagt årsaken til. Men ettersom den eneste effektive behandlingen er fysisk justering av kroppen, så må dette være en fysisk sykdom. Psykisk syk blir man av å ikke bli trodd og av å hele tiden måtte bevitne andres ekstreme meninger om hva og hvem man egentlig er, uten å selv bli lyttet til.
    For meg er hele «transbevegelsen» absurd; jeg er i stor grad ikke enig i meninger som blir fremsatt og tillagt meg som transperson. Men så er jeg også en minoritet innen samlebegrepet trans, da transbegrepet er så vidt at det dekker alt fra crossdressere til meg som er født i feil kropp. Personlig mener jeg det er uheldig å blande sammen seksuell legning med kjønnsidentitet, da det er to vidt forskjellige ting. Hva og hvilket kjønn man tiltrekkes av har, etter hva man har greid å kartlegge i dag, ingen sammenheng med om man blir født med kjønnsinkongruens.
    Selv er jeg tiltrukket av et heterofilt forhold, og levde lykkelig med en annen kvinne helt til jeg forstod og erkjente for meg selv at jeg faktisk er kvinne selv. Men det tok mange år, for når man har vokst opp på 80- og 90-tallet så skal man ha vært rimelig tøff for å stå frem som annerledes i denne sammenheng. Det var ikke jeg. Nå lever jeg lykkelig med en mannlig, heterofil partner i et ganske så ordinært, heterofilt forhold. Akkurat slik jeg levde i et tilsynelatende ordinært, heterofilt forhold med mor til mine barn. De har i dag to mødre, men kaller meg ganske enkelt ved navn. Om de (begge mindreårige) sier pappa så er det ok, selv om det er tøft for meg. Men det er ikke ok at andre voksne kaller meg pappa, for som kvinne så er jeg mor selv om jeg ikke har født mine egne barn. Akkurat slik som mange andre vi kaller mødre uten nødvendigvis å utdype, for eksempel adoptivmor. Hvis omverdenen har behov for å utdype hva slags mor jeg er, så hversågod, men å kalle meg far eller pappa blir absurd bortsett fra i ren biologisk sammenheng. Men også der bør jeg kunne omtales som «sædgiver» eller lignende, akkurat som andre biologiske fedre som ikke kalles far.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *