Nedvurderingene av Shakespeare og Beethoven

Det er en grunn til at vi skriver om Beethoven og Shakespeare i dag, en grunn som vi kommer tilbake til om litt, men først skal vi si noe om hvorfor disse to er henholdsvis den største komponisten og den største forfatteren av alle. (Det er dog neppe helt passende å snakke om én bestemt forfatter og én bestemt komponist som den største av alle, det er mange komponister og forfattere som hører hjemme på øverste hylle sammen med disse to. Men hvis man skal snakke om én stor forfatter og én stor komponist som alle kjenner og som alle vet er god, så vil så og si alle si at Shakespeare er den største av alle forfattere og at Beethoven er den største av alle komponister, selv om det nok er mer korrekt å omtale dem som to av de beste blant mange innen sine respektive kategorier.) 

Begge disse er svært populære i dagm flere hundre år etter at de gikk bort. Shakespeare’s skuespill filmatiseres igjen og igjen og de settes stadig opp på teaterscener over hele verden, både i bearbeidede originalversjoner og i helt moderne omskrivninger. Hans temaer er velkjente; tragisk kjærlighet under vanskelige forhold sammenlignes med forholdet mellom Romeo og Julie, en som ikke klarer å bestemme seg er en Hamlet, en far som har umulige døtre er en kong Lear, en kvinne som driver sin mann inn i en nådeløs maktkamp er en lady Macbeth, osv. Beethovens musikk spilles ikke bare i konsertsaler, det kommer stadig nye plateinnspillinger hvor unge utøvere prøver seg på den fremste av alle komponister, og det brukes også stadig utdrag fra verkene hans i filmer og TV-serier, og til og med i reklamefilmer laget for TV. 

Shakespeare 

Men la oss si litt om hvorfor Shakespeare er en så stor og viktig forfatter. Det er mest opplagte og nærliggende faktum er at ingen skriver bedre engelsk enn han gjorde. Han har et ordforråd og en evne til å nyansere og presisere alt han skriver om som er bokstavelig talt uovertruffent. Han har en formuleringsevne som kommer til utløp i et vell av treffende formuleringer som er gått inn i dagligspråket; her er noe ytterst få: «dette er gresk for meg», «dette er for mye av en god ting», og hvis du skal oppsummere noe og sier «i et nøtteskall», da siterer du Shakespeare. Også følgende sitater på engelsk stammer fra Shakespeare: «good riddance», «send them packing», «he is as dead as a door-nail», «this is an eyesore», «he is a laughing stock», «he is the devil incarnate», «he is a stony-hearted villain», «he is a bloody-minded idiot». Hvis du sier at «the game is up» og at «the truth will out even if it involves your own flesh and blood», og hvis du tenker at du mistenker «foul play», da bruker du uttrykk som Shakespeare var den første til å bruke. 

Og ikke bare det. Hans stykker viser at han kjenner mennesker ut og inn. Han kjenner forhold mellom mennesker, det vil si forholdet mellom foreldre og barn, mellom søster og bror, mellom bror og bror, mellom kvinner, mellom makthavere og undersåtter, mellom adelsmenn og vanlige borgere, mellom vanlige borgere og tjenestefolk. Disse temaene er allmennmenneskelige; de er relevante for alle mennesker til alle tider (bortsett fra for rene barbarer). I sine mange stykker, han skrev vel i alt cirka 40 skuespill (og noen dikt/sonetter), fremstiller, kommenterer og analyser han alt dette i fullt monn. Og dette gjør han altså i det beste språk noen har skrevet. 

De holdninger som kommer til uttrykk i Shakespeares skuespill spenner over et svært bredt spekter. Hos ham finnes alle typer mennesker og alle typer holdninger, også holdninger som ikke vil være akseptable populære i dag. Men dette betyr bare at det er en utfordring å lese ham, eller helst, se hans stykker spilt på en scene av gode skuespillere. 

Shakespeares grunnholdninger er dog determinisme og nihilisme – og dette er holdninger som dessverre har stor oppslutning i dag, dette er en grunn til at han er så populær i dag. Et sted sier han at «Man kan jo ikke gå inn for et rettferdighet; da må jo alle piskes». Det er heller ingen sammenheng mellom hvilke verdier en av Shakespeares personer har og hvordan det går med vedkommende i stykket. Gode mennesker kan få et dårlig endelikt, dårlige mennesker kan oppleve suksess, den onde kan gå fri og den gode kan miste alt han har kjært. Men det er slik han er. Man kan allikevel få stort utbytte av å se hans stykker i en oppsetning skapt av førsteklasses teaterfolk.   

Shakespeare døde i 1616, noe som betyr at hans språk av enkelte i dag vil bli oppfattet som noe gammelmodig. På den annen side har Shakespeares popularitet i  engelskspråklige verden ført til at engelsk som språk har forandret seg relativt lite i disse 400 årene som er gått siden Shakespeare døde. Når alle på skolen må lese en bestemt forfatter som har en bestemt type språk vil det føre til at de fleste som leser denne forfatteren på et vis vil måtte bevare deler av denne forfatterens språk i det språket de begynner å bruke når de selv skal snakke og skrive. (Det spekuleres i om at dersom den spanske armada hadde klart å invadere England i 1588 så ville Spania og ikke England ha blitt verdens stormakt, spansk og ikke engelsk ville ha blitt verdensspråket, og Lopez de la Vega og ikke Shakespeare ville ha blitt verdens største forfatter – men slike spørsmål får man aldri svar på; historien følger kun ett løp, det finnes ingen alternativer til det som virkelig skjedde.)  

Allikevel må man si at Shakespeare er en «acquired taste», det vi si at man må lære seg å  sette pris på ham: handlingen foregår som oftest blant konger og adelsmenn i tidlig England, eller i Shakespeares nære fortid, eller i antikkens Rom, eller i byer i Italia noe før Shakespeares egen tid. Dette kan innebære at omgangsformer, språk og forholdet mellom mennesker virker noe fremmed på en vanlig publikummer i dag. Men som med så mange andre ting som er en «acquired taste», er det slik at dersom man virkelig gjør den jobben som må til for å få utbytte av disse tingene blir utbyttet stort. Man må altså gjøre en jobb, legge ned en innsats, før man kan sette pris på Shakespeare. 

Beethoven

Alle kjenner åpningen på Beethovens femte symfoni – som vel er det mest kjente av alle verk innen klassisk musikk, Skjebnesymfonien: TA TA TA TAAAAA. Den som har lyttet til hele symfonien med oppmerksomhet vet at dette temaet går igjen med små og tildels noe større variasjoner gjennom hele symfonien. Og det er det som gjør slike store musikkverk interessante og spennende: Det komponisten av et slikt stort verk gjør er å legge inn temaer og så varierer han dem gjennom verket, og på denne måten forsøker han å fortelle noe til den som lytter til verket. Han kan snu temaet og spille det baklengs, han kan spille det saktere eller fortere, han kan spille det sterkere eller svakere, han kan flytte det opp eller ned i toneleie, han kan variere instrumenteringen av det. Det som er spennende for lytteren er da å kjenne igjen de ulike variasjonene, sammenligne dem, prøve å finne ut hva forskjellene betyr. (Jeg kan null om musikk-teori, så muligens vil en fagperson ikke ha mye respekt for det jeg sier her, men det er slik jeg opplever denne type musikk.) 

Det er dette som er forskjellen mellom klassisk musikk og de meste av såkalt populærmusikk. Et verk innen populærmusikken varer fra fra fra to til tre-fire  minutter, og det er lite rom for komponisten å legge inn variasjon og spenning i verket. Vi sier ikke noe negativt om populærmusikk, vårt poeng er bare at det er så mye mer å hente fra et mer omfattende verk, for eksempel en symfoni, en klaverkonsert, en fiolinkonsert, en strykekvartett; dette er verker som kanskje varer 30 til 60 minutter – for ikke å snakke om en opera som kan vare i fire timer, og hvor komponisten kan vise sammenheng mellom personene ved å legge inn musikalske temaer som er slik at at dersom personene hører sammen på en eller annen måte vil også melodiene de synger på en eller annen måte høre sammen.    

Videre, et stort musikkverk, et som foregår over et betydelig tidsrom og som fremføres av mange instrumenter kan ta lytteren gjennom et bredt spekter av følelser og opplevelser: triumf, tragedie, fortvilelse, utålmodighet, sorg, glede, spenning, forløsning, optimisme, forventning, skuffelse, opprør  – og en god komponist kan ta lytterne med på en reise som kommer innom mange av disse stemningene i løpet av et verk. Et verk, eller deler av det, kan også bare være vakkert. Hvis sang kommer i tillegg, kan lytterens opplevelse ble enda mer dyptfølt og variert. 

Dette er noe helt annet enn det man kan få ut av et to-minutters verk som fremføres av én person synger til eget gitarakkompagnement. Slike verker kan allikevel gi lytteren mye, spesielt hvis sangeren er dyktig og klarer å variere stemmebruken slik at det følelsesmessige spekter han illuderer har et visst omfang og rekkevidde.   

Men også klassisk musikk er en «acquired taste»; Det er enkelt å lytte til en popsang man hører tilfeldigvis på radioen. Men man må vite litt om hva man skal lytte etter dersom man skal ha utbytte av et klassisk verk, og dette må læres. 

Hvorfor? 

Så hvorfor skriver om dette her på Gullstandard? Det vi har skrevet om hittil i denne artikkelen ligger utenfor det som artiklene her på Gullstandard normalt tar opp.  

Jo, grunnen er at enkelte krefter nå vil fjerne Beethoven og Shakespeare fra deres opphøyede posisjon, de vil fjerne disse to, og andre i samme liga, fra pensum. Begrunnelsen er at deres – altså Shakespeares og Beethovens – posisjon eller deres metode visstnok skal være rasistisk. Disse påstandene er så absurde at vi må gi dokumentasjon, men dessverre er det enkelt å finne slik dokumentasjon i det kulturelle klima vi befinner oss i dag. 

Stadig flere av akademikere, med holdninger som kan plasseres under moteordet «woke» [«woke» er ordet som i dag brukes om de som er sterkt venstreorienterte], nekter å undervise Shakespeare i amerikanske skoler – det er selvfølgelig USA som ligger «fremst» her – fordi de mener at Shakespeare fremmer rasisme, hvit overlegenhet og intoleranse.

Amanda MacGregor, som er bibliotekar ved en skole i Minnesota, hevder i en artikkel i  School Library Journal at «Shakespeare’s works are full of problematic, outdated ideas, with plenty of misogyny, racism, homophobia, classism, anti-Semitism, and misogynoir …» [«misogynoir» er et spill på ordet «misogyny», som er uttrykk for kvinnehat; «misogynoir» er vel da et hat mot svarte kvinner] ….

Jeffrey Austin, som sitter i ledelsen av Skyline High School i Ann Arbor, Michigan, slutter seg til dette: «There is nothing to be gained from Shakespeare that couldn’t be gotten from exploring the works of other authors … It’s worth pushing back against the idea that somehow Shakespeare stands alone as a solitary genius when every culture has transcendent writers that don’t get included in our curriculum or classroom libraries». 

Men også i England skjer dette. Daily Mail skriver følgende: « … ‘woke’ English teachers have cancelled Shakespeare because of his ‘white supremacy, misogyny, racism and classism’ – and are instead using his plays to lecture in ‘toxic masculinity and Marxism’. 

  • School Library Journal in January asked if teaching Shakespeare was needed
  • A number of teachers argue it is racist and unrepresentative of pupils
  • They suggest teaching more works from ‘underrepresented’ communities  
  • Others hit back, saying that Shakespeare still has lessons for our time
  • One NYT best-selling author said these schools are ‘flushing great literature down the drain’» (link nedenfor). 

Heldigvis er det slik at noen innenfor uten undervisningssystemet kjemper imot, men på lang sikt er vi ikke optimistiske. 

Men Beethoven….

Tilsvarende ting som er sagt om Shakespeare her sies også om Beethoven. På en nettside med hovedtittelen «Music Theory’s White Racial Frame. Confronting Racism and Sexism in American Music Theory» finner man en artikkel, skrevet av   Philip Ewell, med overskriften «Beethoven Was an Above Average Composer—Let’s Leave It at  That», en artikkel som blant annet sier at Beethoven bare var en noe over gjennomsnittlig komponist som urettferdig er blir hevet høyere enn han fortjener.  Ewell er «associate professor of music theory at Hunter College of the City University of New York» og hvor han er «Director of Graduate Studies in the Music». 

Ewell sier at «… Beethoven’s Ninth Symphony is no more a masterwork than Esperanza Spalding’s  12 Little Spells [en link til begge disse verkene er å finne nedenfor]. To state that Beethoven was any more than, say, above average as a composer is to state that you know all music written on planet earth 200 years ago when Beethoven was active as a composer, which no one does. Beethoven occupies the place he does because he has been propped up by whiteness and maleness for two hundred years, and we have been told by whiteness and maleness that his greatness has nothing to do with whiteness and maleness, in race-neutral and gender-neutral fashion. Thus music theory’s white-male frame obfuscates race and gender, one of its main goals.»

Så, Ewell og hans økende antall meningsfeller sier at grunnen til at Beethoven er betraktet som en stor og viktig komponist er at han var en hvit mann. Disse folkene mener åpenbart at det at man er hvit og mann er diskvalifiserende i enhver sammenheng uansett hva vedkommende har gjort av store og viktige ting, og egentlig er de store tingene de har gjort ikke store i det hele tatt, og derfor bør det de har gjort like godt fjernes og/eller nedvurderes – det er derfor Shakespeare og Beethoven og alle andre kunstnere i samme kategori må nedvurderes. Dette gjelder for øvrig ikke bare kunstnere, det gjelder også vitenskapsmenn, politikere, militærhelter og andre so tilfeldigvis har hvit hud. Angrepene på Beethoven og Shakespeare er det i samme kategori som noe som vi så i fjor sommer, nemlig at statuer av viktige personer i Vestens kultur og historie ble utsatt for hærverk eller endog revet ned.  

Hvorfor? 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er det slik at store bragder uansett hvilket området det er skjedd innenfor blir nedvurdert? 

Vi må huske at venstresidens ideal er likhet. Ikke likhet for loven, deres ideal er likhet i resultater; de på venstresiden mener at alle skal ha det like bra, skal være like dyktige, etc – og finnes det forskjeller er det aldri den enkelte som er å klandre/kritisere/beundre/rose for disse forskjellene. 

Enhver som har en smule virkelighetkontakt vet at individer er forskjellige,  de er forskjellige på alle områder, og dette betyr at hver enkelt persons livsløp blir svært forskjellig alt etter de valg vedkommende foretar hele tiden; og spesielt viktige er de valg som blir foretatt tidlig i livet.

De på venstresiden ignorerer dette. Venstresidens tidlige teoretikere hadde jo en slags visjon om hvordan samfunnet ville se ut dersom deres ideer fikk gjennomslag. 

Karl Marx ønsket seg «det kommunistiske samfunn hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, [samfunnet regulerer] den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». 

En annen sosialistisk teoretiker, Klaus Kautsky, forteller oss at i det sosialistiske samfunn «a new type of man will arise … a superman …an exalted man», og en annen, Leon Trotsky gir flere detaljer: «Man will become incomparably stronger, wiser, finer. His body more harmonious, his movements more rhythmical, his voice more musical … The human average will rise to the level of an Aristotle, a Goethe, a Marx. Above these other heights new peaks will arise».  

Få sosialister bruker slike formuleringer i dag, men dersom man ser på de ekstremt venstreorienterte partienes partiprogrammer vil man se at de legger stor vekt på å bekjempe forskjeller og og fremme likhet – det er bare ordvalget som er annerledes enn det man finner hos Marx, Kautsky og Trotsky.  

Teoretisk sett er det to måter å fremme likhet på: man kan heve de laveste eller man kan flytte ned de øverste. Sitatene fra Marx, Kautsky og Trotsky innebærer at man skal heve de laveste – eller at dette vil skje automatisk etter at sosialismen er gjennomført. Men er dette mulig? Det er opplagt at de som har forsøkt å gjennomføre noe slikt ved hjelp av sosialistisk politikk de siste 100 årene ikke har fått det til. 

Så kanskje noen som er influert av venstreorienterte ideer vil prøve en annen tilnærmingsmåte: ikke å  heve de laveste, men å rive ned de øverste? 

Å få utbytte av Beethoven og Shakespeare krever innsats, tålmodighet og engasjement, og kanskje er det noen som av ulike grunner ikke er villige til å legge ned en slik innsats for å få utbytte av Corolianus eller Grosse Fuge. Men man kan kanskje derfor si at de som legger ned en slik innsats og får utbytte av Beethoven og Shakespeare og andre tilsvarende komponister og forfattere tilhører en elite. Hvis man ikke kan heve folk flest opp til denne eliten, kanskje man da bør rive ned eliten. Er det dette som ligger bak angrepene på Shakespeare og Beethoven? Er angrepene fra disse intellektuelle egentlig et budskap om at siden ikke alle kan eller er villig til å legge ned en innsats, så er innsatsen verdiløs og det utbytte man får uten innsats er like verdifullt som det utbytte man får med en stor innsats?

Vi skal ikke gi noe svar på dette spørsmålet, vi bare spekulerer i om dette muligens kan være et svar. 

Det klareste eksempel på denne type venstreorientert intellektuelle, den typen som vil rive ned store klassiske verk og fremheve alle typer middelmådigheter, er Ayn Rands sosialistintellektuelle Ellsworth Toohey. I en scene i boken The Fountainhead sier han «I´ve always loved the tale of Tristan and Isolde. It´s the most beautiful story ever told – next to that of Mickey and Minne Mouse». Dette er ikke langt unna å si at Esperanza Spalding er like stor som Beethoven.  

Et annet sted er Toohey klinkende klar i å fortelle hva han gjør:  

«Kill man’s sense of values. Kill his capacity to recognise greatness or to achieve it. Great men can’t be ruled. We don’t want any great men. Don’t deny conception of greatness. Destroy it from within. The great is the rare, the difficult, the exceptional. Set up standards of achievement open to all, to the least, to the most inept – and you stop the impetus to effort in men, great or small. You stop all incentive to improvement, to excellence, to perfection. Laugh at Roark and hold Peter Keating as a great architect. You’ve destroyed architecture. Build Lois Cook and you’ve destroyed literature. Hail Ike and you’ve destroyed the theatre. Glorify Lancelot Clankey and you’ve destroyed the press. Don’t set out to raze all shrines – you’ll frighten men. Enshrine mediocrity – and the shrines are razed.»

Det de venstreorienterte intellektuelle som vil hive ut Beethoven og Shakespeare egentlig gjør når de vil erstatte dem med Esperanza Spalding og «works of other authors». 

Det de som går til angrep på Beethoven og Shakespeare egentlig gjør er å «kill the capacity to recognize greatness», det de gjør er å «destroy the concept of greatness from within», og å «enshrine mediocrity» – og å få suksess her er en nødvendig forutsetning for å få «likhet» til å fremstå som et plausibelt ideal – noe som vel er viktig mål for venstresiden?    

.

.

.

.

.




https://www.nytimes.com/2021/02/14/arts/musicology-journal-race-free-speech.html

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9263735/Woke-teachers-cut-Shakespeare-work-white-supremacy-colonization.html

Esperanza Spalding

Beethoven Symfoni nr 9 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *