Falklandskrigen hadde svært stor betydning for den utviklingen som skjedde utover 80-tallet. Vi har et inntrykk av at historikere og kommentatorer flest undervurderer betydningen av det som skjedde
I april 1982 invaderte Argentina Falklandsøyene. Øyene var britiske, men Argentina hadde i mange år gjort krav på dem. Alle regnet dog med at de kom til å fortsette å ligge under Storbritannia i overskuelig fremtid. Men Argentina var et diktatur under ledelse av general Galtieri, og hadde store interne problemer. En måte å løse slike interne problemer på er å skape en ytre fiende. Galtieri mente at han kunne samle befolkningen ved å invadere Falklandsøyene for dermed å redusere eller i hvert fall få oppmerksomheten bort fra misnøyen med hans eget regime. Han regnet nok med at den eneste reaksjonen han ville få var noen kritiske resolusjoner i FN. Det han ikke regnet med var at Storbritannia hadde en sterk leder: Margaret Thatcher.
Hun mobiliserte hæren, sendte den til Falklandsøyene, og det kom til en kort krig som Storbritannia klart vant. (Jeg husker et forsidebilde på Newsweek fra den tiden; det viste et stort britisk hangarskip på vei fra Storbritannia til Falklandsøyene fylt med soldater, fly og annet militært utstyr, og over bildet sto det teksten: «The Empire Strikes Back».)
Det at et vestlige land var i stand til å mobilisere og til å stille en slagkraftig militær styrke på bena, og til å vinne en (riktignok liten) krig, gjorde det klinkende klart for lederne i det kommunistiske Sovjetunionen at Vesten fortsatt var sterk, også militært. (Kommunistiske ideologer hadde i alle år snakket om «senkapitalismen», og de mente med dette at de kapitalistiske landene i Vesten ville bryte sammen på grunn av en generell svakhent som følge av «indre motsetninger i kapitalismen».) Sovjetunionen og de andre kommunistiske landene i Øst-Europa var reellt sett det som på engelsk kalles «basket cases» på de fleste viktige områder: økonomien var dårlig, velstanden var lav, det var liten eller ingen individuell frihet, det var få eller ingen reisemuligheter for borgerne, alt var skittent og trist og stygt og forfallent – noe som forøvrig alltid blir resultatet når det ikke er mulighet til å tjene mye penger på å jobbe og hvor staten styrer og dirigerer det aller meste. Sovjetunionen var allikevel regnet som en militær stormakt; svært mye av ressursene i landet ble satset på det militæret. Men Sovjetunionen hadde brukt mye krefter på et svært mislykket militært eventyr i Afghanistan, og dette kostet Sovjet mye både menneskelig, materielt, økonomisk og militært. (Sovjets forsøk på å gjøre Afghanistan kommunistisk varte fra 1979 til 1989.)
De kommunistiske landene i Øst-Europa var på vei mot sammenbrudd utover 80-tallet, men det at Vesten var sterkt også militært fremskyndet kommunismens sammenbrudd i disse landene. Det er altså viktig å fremstå som en makt som også er sterk, militært sett. Å være sterk er avskrekkende i seg selv overfor alle reelle og potensielle fiender.
Hvordan er denne situasjonen i dag? Fremstår Vesten – USA, NATO – som en sterk militærmakt?
De siste to krigene som Vesten var involvert i var den i Afghanistan og den i Irak. Vesten med USA i spissen hadde først oppnådd en klar seier i krigen i Irak, men etter at president Obama ble innsatt i 2009 trakk han styrkene ut, noe som førte til at fienden – grupper som kjempet for militant islam – blomstret opp, og vi fikk grupper som IS som i en periode spredte død og fordervelse i islams navn både i Irak, i Syria og i Vesten. USA og Vesten sto til seier, men trakk seg tilbake før seieren var tilstrekkelig forankret i befolkningen og i kulturen, og krigen endte med tap.
Krigen i Afghanistan fortsatte noe lenger, men den endte med et ekstremt ydmykende tilbaketog fra USAs side i august 2021, og Afghanistan ble overlatt til de islamistiske barbarene i Taliban. Alt forfaller i Afghanistan, den eneste sektor som er i vekst er terrorisme.
I begge disse krigene tapte Vesten mot grupper som kjempet for militant islam. Det eneste man med sikkerhet kan slutte av dette er at Vesten, militært sett, er lite eller ingenting verdt. Kriger bør være korte, og de må vinnes. Man bør bruke de ressursene som er nødvendig for å få til dette dersom man først engasjerer seg i en krig. Hvis vi ser på de krigene som Vesten har vært involvert i etter 1945 så har Vesten tapt alle – bortsett fra den i Korea, som endte uavgjort. (Vi regner ikke med Grenada.)
Vesten har altså tapt alle kriger etter Korea-krigen – det er opplagt at dette gir Vestens fiender blod på tann, bokstavelig talt. Hva er da situasjonen ved inngangen til 2022?
Russland, Ukraina
Som kjent har Russland plassert store militære styrker langs grensen mot Ukraina, og vi minner om følgende to fakta: under sovjettiden lå Ukraina under Sovjetunionen, og Russlands president, den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin, mener at oppløsningen av Sovjetunionen var en av de store katastrofene i verdenshistorien. Hans store ønske er å samle sammen under Russland det som gikk tapt da Sovjetunionen gikk i oppløsning (Sovjetunionen gikk i oppløsning fordi kommunismen er ikke et bærekraftig samfunnsystem). Allerede i 2014 ble Krim (som lå under Ukraina) annektert av Russland.
Det følgende er fra en artikkel om Putin i moscowtimes (link nedenfor):
«Putin, a former agent of the Soviet Union’s KGB security services, who has previously lamented the USSR’s fall, said the disintegration three decades ago remains a ‘tragedy’ for ‘most citizens.’…
«‘After all, what is the collapse of the Soviet Union? This is the collapse of historical Russia under the name of the Soviet Union,’ the Russian leader was cited as saying….
Det er en integrert del av den russiske nasjonalånden at Russland er et av de store verdensriker; det er fortsatt mange som betrakter Russland som den legitime arvtager til Romerriket: Russland er det tredje Rom: «Third Rome refers to the doctrine that Russia, or specifically, Moscow, succeeded Rome and Byzantium Rome as the ultimate center of true Christianity and of the Roman Empire» (encyclopedia.com) (Denne oppfatningen finnes også hos enkelte utenfor Russland, og er en av årsakene til at enkelte kristne kretser i USA har et svært positivt syn på Putin og Russland.)
President Putin har nettopp framsatt en rekke krav, krav som innebærer at NATO nærmest blir avvæpnet eller i hvert fall passivisert. Vi minner om at NATO ble dannet i 1949; formålet var at landene i Vest-Europa skulle ha en allianse som beskyttelse mot Sovjetunionen som i årene etter annen verdenskrigs slutt reelt sett okkuperte alle land i Øst-Europa («okkupert» er dog kanskje noe sterkt sagt hvis man bruker det om forholdet mellom Sovjet og Jugoslavia). Flere av de landene som var lydriker under Sovjetunionen er nå medlemmer av NATO.
«Russia demanded on Friday that the United States and its allies halt all military activity in Eastern Europe and Central Asia in a sweeping proposal that would establish a Cold War-like security arrangement, posing a challenge to diplomatic efforts to defuse Russia’s growing military threat to Ukraine.
«The Russian proposal–immediately dismissed by NATO officials–came in the form of a draft treaty suggesting NATO should offer written guarantees that it would not expand farther east toward Russia and halt all military activities in the former Soviet republics, a vast swath of now-independent states extending from Eastern Europe to Central Asia….
«Analysts expressed concerns about the Russian demands, saying they appeared to set up any talks between Russia and the West on these ‘security guarantees’ for failure, possibly paving the way for a war in Ukraine.»
Formålet med dette forslaget er å hindre at NATO og USA vil yte noen form for motstand dersom Russland skulle invadere Ukraina. President Biden avviste forslaget: «Biden didn’t accept Putin’s ‘red lines’ on Ukraine … The Biden administration is eager to make it clear to Russia and the world that it is prepared to be tougher this time around, compared to 2014, when Russian forces annexed Crimea.» (cnbc)
Man må også huske på at dersom Russland invaderer Ukraina vil det neppe skje i form av at noen hundre tusen russiske tropper i militæruniform marsjerer inn og okkuperer strategiske mål, arresterer ledende politikere og byråkrater, overtar alle TV- og radiostasjoner og alle avisredaksjoner.
Det som kan skje er at grupper uten uniform går inn i landet, later som om de er ukrainere som vil kjempe imot den korrupte ukrainske regjeringen og vil beskytte russere mot trakassering fra ukrainere. (Det var for øvrig et lignende påskudd Hitler brukte da han invaderte Østerrike: påskuddet var at tyskere i Østerrike ble trakassert og undertrykt av de østerrikske myndighetene. Men la oss også har sagt at det er en viss sannhet i at russere blir undertrykt og trakassert i Ukraina – Ukraina var jo okkupert av Russland i flere tiår.)
Disse gruppene, som da ikke fremstår som russiske soldater, men gir seg ut for å være ukrainske frihetskjempere som reagerer mot et korrupt regime, vil da kunne lage så mye bråk at de presser regjeringen til å gå av og til at det blir innsatt en mer russiskvennlig regjering som i tidens fylde vil gå inn for at Ukraina igjen blir en del av Russland.
Sluttpoenget her er at dersom Vesten hadde vært sterkt militært ville Putin ikke våget å invadere Ukraina på noe som helst vis. Han ville heller ikke våget å annektere Krim, slik han gjorde i 2014.
Man må allikevel også huske at Russland er en koloss på leirføtter; Russland er ikke sterkt. Russland har nå store inntekter blant annet på grunn av salg av gass til Vest-Europa (som i sin typiske dårskap har lagt ned effektiv energiproduksjon for i stedet å satse på totalt ineffektive kraftverk drevet av sol og vind, en produksjon som er så ineffektiv at man blir nødt til å kjøpe store mengder gass fra Russland.) Men penger er lite verdt hvis det ikke finnes kvalitetsprodukter å kjøpe. Russland har indre problemer som synkende befolkning, utbredt alkoholisme, korrupsjon, innskrenkning av ytringsfrihet (journalister og redaktører og menneskerettighetsforkjempere blir drept eller arrestert), osv. Kun dersom motstanden er meget svak har Russland muligheter til å vinne en krig. Etter det som har skjedd med hensyn til USA i Afghanistan er det åpenbart at den motstanden Putin vil kunne møte, er svak.
Så det kan bli krig i Ukraina; neppe i form av en formell russisk invasjon av uniformerte soldater, men i form av opprørsgrupper som gir seg ut for å være ukrainske. Vi sier at det kan bli krig, men egentlig pågår denne krigen av den typen vi har skissert allerede nå. Det det er snakk om er at krigen kan eskalere til et langt mer intenst nivå enn den befinner seg på i dag.
Kina, Taiwan
En av de få viktige politikere utenfor Russland som støtter Russlands krav med hensyn til Ukraina er Kinas leder – eller diktator – Xi Jinping.
I en lang periode var både Kina og Russland/Sovjet kommunistiske, men de var ikke gode venner eller nære allierte. 80-tallets høyrebølge førte til en liberalisering i begge land; Sovjet gikk i oppløsning og Kina innførte en betydelig grad av markedsøkonomi. Velstanden i Kina steg kraftig.
De siste årene har Kina igjen gått i en retning som innebærer en sterk reduksjon av individuell frihet. Xi ser ut til å være en diktator i samme kategori som Mao Zedong; men kanskje noe mindre usivilisert i formen. Også i Hongkong, som på alle områder hadde stor frihet og som Kina overtok fra britene i 1997 mot løfter om å i stor grad la befolkningen beholde de friheter de hadde, blir friheten kraftig innskrenket på samme måte som i resten av Kina: menneskerettighetsgrupper blir lagt ned, demonstranter blir arrestert, opposisjonsaviser bli stengt, enkelte muslimer blir satt i fangeleirer, Internet er sensurert, osv.
Kommunistene overtok i Kina etter en borgerkrig under annen halvdel av 40-tallet. Krigen sto mellom kommunistene under Mao Zedong, og mer vestorienterte nasjonalister under Chiang Kai Check. (USA burde ha støttet de som kjempet mot kommunistene, men blant embetsmennene i det amerikanske utenriksdepartementet var det svært mange kommunist-sympatisører, og de ga råd til sine overordnede politikere om at de ikke burde støtte nasjonalistsiden; den kom til å tape uansett. Den som sterkest på denne tiden hevdet dette var kommunistjegeren Joseph McCarthy, og han hadde altså rett på dette punktet.)
Krigen endte med seier til kommunistene, og nasjonalistene søkte tilflukt på øya Formosa/Taiwan utenfor fastlands-Kina, og dannet der sin egen stat. Regimet på Taiwan representerte Kina i FN frem til 1971, men etter president Nixons tilnærmingspolitikk overfor Kommunist-Kina ble Taiwan-regimet kastet ut av FN og kommunist-regimet overtok Kinas plass. Regimet i Kina har aldri godtatt at Taiwan skal være en egen stat. USA har allikevel i stor grad også etter 1971 betraktet Taiwan som en alliert, og nærmest garantert for Taiwans sikkerhet og selvstendighet. Det er bare cirka et dusin land i verden som har anerkjent Taiwan som en egen stat; ingen land som vil ha et godt forhold til Kina kan anerkjenne Taiwan, og Kina er en stormakt. .
(En av konsekvensene av Taiwans isolasjon var at advarsler fra Taiwan helsemyndigheter om koronaviruset som hadde sitt utgangspunkt i Kina ikke fikk det publikum det burde hatt. Kina har den reelle makten i WHO, og ledelsen i WHO kunne derfor ikke lytte til det som blir sagt fra Taiwan. Det er meget mulig at dette på en vesentlig måte førte til at smitten ble spredt langt raskere enn den som ellers ville ha vært tilfellet.)
Utover 60- og 70-tallet steg velstanden på Taiwan kolossalt; det er jo dette som blir resultatet dersom økonomien er noenlunde fri. Som sagt, regimet i Beijing har alltid ønsket å innlemme Taiwan i Kommunist-Kina; Kina har ønsket å overta Taiwan. Men på 80- og 90-tallet, da økonomien i Kina ble en god del friere, het det at det ikke var Kina som hadde overtatt Taiwan, det var Taiwan som hadde overtatt Kina – i og med at Taiwans økonomiske modell, en betydelig grad av markedsøkonomi, til en viss grad ble innført i kommunist-Kina.
Men dessverre, de siste års utvikling har igjen innskrenket friheten i kommunist-Kina, og nå rasler Kinas myndigheter med sablene: de signaliserer at de muligens vil kunne bruke militær makt for å få overtatt Taiwan.
Taiwan har en befolkning på cirka 24 millioner mennesker, og holdningen blant dem ser ut til at de er sterkt imot at øya skal innlemmes i Kina. Dersom det kommer et militært angrep er det all grunn til å tro at Taiwans hær vil kjempe imot med stor støtte fra befolkningen.
På den annen side, befolkningen i Kina er ca 1,5 mrd, og er det noe som regimet i Beijing de siste årene har brukt inntektene av den økende velstanden til så er det å ruste opp sitt militære apparat. De skulle også ha nok soldater til enhver oppgave regimets ledere vil legge på dem.
Som nevnt over, USA har betraktet seg som en alliert av Taiwan. Men en alliert er bare verdifull dersom den er sterk og pålitelig. Det som skjedde i Afghanistan viser klart og tydelig at USA og Vesten hverken er sterk eller pålitelig.
Hva som vil skje mellom Taiwan og Kina i det kommende året er ikke godt å si, men vi vil bare ha nevnt at en av de få ledere som støtter Kinas krav overfor Taiwan selvfølgelig er Russlands president Vladimir Putin.
For noen tiår siden var ikke Kina og Russland så gode venner, men de er langt bedre venner nå. De avholder felles militærøvelser, de har etablert et antiterror-senter i Bagdad (i 2016), og siden 2019 har den kinesiske og den russiske marine deltatt i øvelser ved inngangen til Persiabukta sammen med den iranske marinen. Det foregår altså et nært samarbeid mellom Kina, Russland og Iran! Dette bringer oss over til det neste mulige scenario.
Iran, Israel
Iran har i mange år forsøkt å utvikle atomvåpen. Landets ledere hevder at atomprogrammet ikke har et krigersk formål, men å skaffe energi til fredelige formål. Iran er et land som har nok olje, så dette er en forklaring som ikke er helt troverdig. Det er opplagt at Iran har et atomvåpenprogram, og at målet er å utslette Israel. Det er bare noen få år siden en av Irans ledere hevdet at «Israel er en kreftsvulst som bør fjernes fra kartet» (Khamenei, 2018).
Under president Obama ble det inngått avtaler mellom USA og Iran om at Iran ikke skulle utvikle slike våpen, og USA betalte Iran enorme beløp for at de skulle overholde avtalen. Irans ledere hadde aldri noen planer om å overholde denne avtalen; de tok allikevel med glede imot de enorme beløpene som de fikk fra USA. Hvor mye Iran fikk for å inngå denne avtalen er uklart, men CNN brakte følgende overskrift i august 2016: «US sent plane with $400 million in cash to Iran».
Vi siterer fra en artikkel på document.no: «Irans atomhistorie er en saga om løgn, svik og bedrag. Det islamske diktaturet, som flyter over av olje, har aldri vært interessert i å skaffe seg en ny og billig energikilde … Mullahene har vært besatt av et helt annet mål: for enhver pris å skaffe seg atombomber og ballistiske missiler i et tilstrekkelig antall til å utslette Israel. Deretter kan den siste nedtellingen begynne – med Europa som neste mål. … Irans atomprogram var i virkeligheten av eksklusivt krigersk natur …
… Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979 og omgjorde Iran til en totalitær islamistisk republikk – med en eksport av mullahenes absolutte, menneskefiendtlige og middelalderske tro som program. … og i 1988, begynte jakten på en islamsk bombe.
De fleste av Vestens analytikere tror nå at Iran allerede har minst 20 kg uran som er anriket til 90 prosent, og derfor kan brukes til minst en atombombe. Så lenge sentrifugene går, øker kvantumet hele tiden. Vi vet ikke om mullahene samtidig har anskaffet teknologien som gjør det mulig å støpe uranmetall som kan brukes til å oppnå en kritisk masse i en bombe og utløse en eksplosjon, men det er kun et spørsmål om testing og tid. I mellomtiden får mullahenes missiler en stadig lengre rekkevidde – fra Tel Aviv til Aten, Roma og Paris. …
Israel er klar til å slå tilbake med våpenmakt. Men med en nesten dement Sleepy Biden i Det hvite hus, omgitt av woke-fanatikere, og islam-vennene overalt i FN og i pressen, må de kanskje kjempe alene. Det er i så fall synd. Hvis Israel faller, ligger den sørlige bredden av Middelhavet åpen for kalifatet, nå med missiler og kjernefysiske og kanskje kjemiske våpen. Den endelige nedtellingen kan begynne» (Alf R Jacobsen på document.no, link nedenfor).
Man må huske på at det er ideologi som styrer. Mange av lederne i Iran mener at dommedag er rett rundt hjørnet og at en stor krig for islam er noe som deres gud vil sette pris på. Disse lederne vil ikke nøle med å beordre et angrep på Israel med atomvåpen dersom de har mulighet til det. Spørsmålet er bare om det finnes mer moderate ledere i Iran som kan hindre disse krigshisserne i å gjennomføre sine planer.
Godt nytt år
Det er vanlig rundt disse tider å ønsket godt nytt år. Men med coronasmitte, lockdowns, enorme statlige utgifter på grunn av av både vaksinekostnader og kostnader som lockdowns fører med seg, høye strømpriser, og en kommende inflasjon, ser det ikke så veldig lovende ut. Når man i tillegg har tre mulige krigsscenarier så er det kanskje ikke så veldig stor grunn til å håpe på et godt nytt år. Men man kan jo ønske: Godt nytt år!
.
.
.
.
.
https://www.encyclopedia.com/philosophy-and-religion/christianity/christianity-general/third-rome
https://www.cnbc.com/2021/12/08/biden-didnt-accept-putins-red-line-on-ukraine-what-it-means.html
https://www.timesofisrael.com/khamenei-israel-a-cancerous-tumor-that-must-be-eradicated/
https://edition.cnn.com/2016/08/03/politics/us-sends-plane-iran-400-million-cash/index.html