De siste dagene har vi alle sett bilder og videoer fra de grusomme overgrepene som har skjedd i den ukrainske byen Butsja i den perioden russiske styrker hadde kontroll over byen. Et meget stort antall sivile er nærmest henrettet, og alt tyder på at det er russiske soldater som står bak. Vi skal ikke gå i detaljer om det som skjedde; disse er lett tilgjengelig i aviser og på Internett.
Russiske myndigheter hevder naturlig nok at russiske styrker ikke har begått disse overgrepene, de hevder at dette er løgnpropaganda iscenesatt av Russlands fiender. Mye tyder på at dette er en åpenbar løgn. Men det er ikke bare russiske styrker som har begått overgrep mot sivile ukrainere; ukrainske soldater ser også ut til å ha begått overgrep mot tilfangetatte russiske soldater.
Det er man absolutt må være oppmerksom på er at slike overgrep begås av begge sider i enhver krig. Det er slik krig er. En ikke ubetydelig andel av de soldater som er i fronten vil begå overgrep mot sivile på fiendeland og mot tilfangetatte fiendtlige soldater. Dette skjer som sagt i enhver krig, og er dessverre en unngåelig del av krigens natur. (Dette gjelder så lenge kollektivistiske ideer dominerer i kulturen og derved også blant de militære styrker: når kollektivistiske ideer dominerer er respekten for individer liten.)
Under annen verdenskrig begikk tyske soldater overgrep mot sivile, og mot fiendtlige soldater, men i sluttfasen av krigen, og etter krigens avslutning, begikk allierte soldater overgrep mot tyske soldater og mot tyske sivile. Slikt forekom også i Norge: både tyskere i Norge, og nordmenn som på ulike vis hadde samarbeidet med tyskerne ble til dels grusomt behandlet etter frigjøringen, og dette gjaldt ikke bare de såkalte tyskertøsene.
Dette er grusomme handlinger, og de som begår slike overgrep må arresteres og stilles for retten så raskt som overhodet mulig. Dessverre er det nok slik at enkelte offiserer med litt høyere grad iblant ser gjennom fingrene overfor slike overgrep.
Vårt poeng ved å ta opp dette er følgende: Det er ikke slike ting – overgrep mot fiendtlige soldater og mot sivile på fiendeland – som bør avgjøre hvilken side man bør velge å støtte i en pågående (eller tidligere) krig. Man kan støtte Ukraina selv om ukrainske soldater har begått overgrep mot russiske soldater og krigsfanger. Man kan støtte den allierte siden i annen verdenskrig selv om allierte soldater begikk overgrep mot tyske soldater og tyske sivile i 1945. Og man kan støtte USAs side i Vietnamkrigen selv om amerikanske soldater begikk overgrep mot vietnamesiske sivile.
Det er i hovedsak to grunnleggende årsaker til krig. Den ene er et ønske om å få kontroll over ulike typer ressurser, den andre er ideologisk, men iblant er årsaken til en krig en blanding av disse to.
Annen verdenskrig i Europa startet med et tysk ønske om at de ville utvide sine territorier for å få «Lebensraum», og for å få tilgang til isfrie havner langs norskekysten. Tyskerne ønsket også å beskytte Europa mot de ideer som spesielt England og USA sto for (alt for kort oppsummert: England og USA sto for industri og velstand, Tyskland sto for landbruk og nøysomhet), og de hadde også et ønske om å fjerne alle jøder fra Europa. Etterhvert ble krigen mellom de vestlige allierte og Tyskland en krig mellom kapitalisme og nasjonalsosialisme. For Sovjetunionens side ble dette en krig som innebar at Sovjetunionen ville skaffe seg en buffersone mellom Russland og Vest-Europa, dette for å gjøre det vanskeligere for fremtidige invasjoner av Russland, og en viktig grunn var også et ønske om å spre kommunismen. Dette var hovedgrunnen til at de innsatte lojale kommunister som ledere i de land de okkuperte etter 1945. (Vi føyer i en parentes til et lite punkt om Russlands ønske om en buffersone: Russland er blitt invadert en rekke ganger, og det kan se ut som om et ønske om en buffersone mot aggressive stater er et legitimt ønske. Men å tro at dagens stater i Vest-Europa er aggressive og i overskuelig fremtid kan finne på å invadere Russland, er en forestilling som ikke hører hjemme i virkelighetens verden.) I Asia gikk annen verdenskrig dels på et ønske fra Japans side om å sivilisere de primitive kineserne, og dels på et ønske om å sikre tilgang til viktige råvarer som fantes i Kina og som Japan trengte – i Asia regner man at annen verdenskrig startet i 1937 med Japans invasjon av Kina. (Japan begikk omfattende grusomheter mot kineserne; den som orker det kan lese om noe av det som skjedde under «The rape of Nanking», «Nankingmassakren»). Japan gikk også til angrep på USA i 1941 for å hindre at USA skulle blande seg inn i krigen i Asia. Dette angrepet på Pearl Harbor hadde stikk motsatt effekt. Etterhvert ble annen verdenskrig i Asia en krig mellom kapitalismen og Japans keiserdyrkende ideologi.
Etter annen verdenskrig ble både Tyskland og Japan i stor grad kapitalistiske med stor grad av individuell frihet, og begge landene fikk en enorm velstandsøkning. Grunnen til at dette var mulig var at begge disse landene i praksis ble okkupert og styrt av USA i en lang periode etter 1945 – de allierte lederne ønsket ikke å innføre demokrati i Tyskland og Japan, de ønsket å gjøre om Tyskland og Japan til velfungerende noenlunde frie land etter vestlig modell. Øst-Tyskland ble det også styrt av kommunistdiktaturet Sovjet og forholdene i Øst-Tyskland var forferdelig frem til kommunismen gikk i oppløsning rundt 1990.
Borgerkrigen i USA var essensielt sett motivert av et ønske om å få avsluttet slaveriet i sydstatene; Koreakrigen var en strid mellom en prokommunistisk side og en prokapitalistisk side; krigen endte uavgjort og Sør-Korea ble i stor grad kapitalistisk mens Nord-Korea fortsatt har et kommunistisk diktatur. Vietnamkrigen var også en krig mellom en kommunistisk side og en prokapitalistisk side; den pro-kapitalistiske siden tapte og hele landet ble et grusomt kommunist diktatur. Opiumskrigene mellom England og Kina (egentlig to kriger:1839–1842 og 1856–1860) blir vanligvis fremstilt som et ønske fra England om å bytte opium på Kinas befolkning, noe kinesiske myndigheter ikke ønsket og forsøkt å hindre, men egentlig var dette en krig som gikk på et ønske om frihandel fra England side og en motstand mot frihandel fra Kinas side.
Krigen mellom Israel og ulike arabiske islamistiske aktører har pågått med varierende styrke siden 1948; dette er en krig hvor man på den ene siden har et land med en vestlig sosialdemokratisk velferdsstat, mens man på den andre siden har militant islam som motiverende ideologisk faktor; Israels fiender ønsker å gjøre det området hvor Israel ligger om til et shariadiktatur.
Den andre Gulf-krigen (som var en fortsettelse av den første Gulf-krigen etter en våpenhvile som hadde vart i om lag ti år, og hvor Irak ikke oppfylte betingelsene i våpenhvileavtalen) ble satt igang etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. President Bush hadde som mål å løse problemet med terror fra islamistiske krefter ved å innføre demokrati Irak. Dette var i stor grad en feilslått strategi fra Bushs side. Denne krigen endte med katastrofe (blant annet med fremveksten av Terrorist gruppen IS, og svært urolige forhold for befolkningen i området, ikke bare i Irak men også i Syria) da president Obama trakk alle amerikanske styrker ut rett etter at han var blitt innsatt som president. (Vi skyter inn at den første Gulf-krigen ble utløst ved at Irak invaderte Kuwait, som var alliert med USA.)
Krigen i Afghanistan, den som begynte med USAs invasjon 2001 etter at landets Taliban-regime stilte seg solidarisk med Al Qaida som hadde angrepet USA i september 2001, var også et forsøk på å innføre demokrati i Afghanistan. USA engasjement endte med et katastrofalt og pinlig tilbaketog i 2021. Avslutningen av denne krigen viste at USA og Vesten er svak og upålitelig. Det var helt feil av USA å forsøke å innføre demokrati i Afghanistan og Irak; de skulle fulgt den samme oppskriften som var så vellykket overfor Tyskland og Japan i 1945.
For å gjenta dette hovedpoenget: Dersom en krig står mellom to ideologisk motiverte sider bør man støtte den siden som i størst grad forsvarer eller støtter opp om individuell frihet. Når det gjelder ønsket om å kontrollere ressurser så er det mye enklere å kjøpe dem hellet enn å gå til krig og å okkupere et område for å sikre tilgang til jern eller stål eller sjeldne metaller eller gass eller olje – så fremt det landet hvor disse ressursene ligger er villig til å selge. Men hvis dette landet ikke er villig til å selge kommer det av at landet har et frihetsfiendtlig regime, og da blir jo konflikten allikevel ideologisk.
Krigen i Ukraina er motivert av to grunner: Dels en nasjonalistisk grunn i den forstand at Putins Sovjet – unnskyld Russland – vil øke buffersonene rundt eget land for å gjøre det vanskeligere for en fiende å invadere Russland fra Vest-Europa, og dels en ideologisk grunn: Ukraina har på en rekke områder betydelig større grad av individuell frihet og mangfold enn det Putin krets og en stor del av Russland befolkning mener er riktig for Russland: Putin frykter at den større friheten som finnes i Ukraina vil spre seg inn i Russland.
Det er mye å kritisere Ukraina for (det er ikke full pressefrihet, det er ikke full politisk frihet, det er omfattende korrupsjon), men som vi har sagt før: Ingenting av det som er galt med Ukraina kan på noe vis rettferdiggjøre at Russland kan sende raketter mot boligblokker, skoler, og teaterbygninger: Det er kun legitimt å angripe sivile mål aller siste fase av en krig dersom dette er eneste måte å få avslutte krigen på. Regimet i det landet som da holder ut etter at krigen reelt sett er tapt og at det er åpenbart for enhver at dette blir et nederlag kan da lett avslutte krigen ved å kapitulere fullt og helt – slik regimene i Tyskland og Japan gjorde i 1945.
Til slutt et overordnet poeng: Krig er forferdelig og grusomt og ødeleggende for så og si alle. Man bør gjøre sitt absolutt beste for å unngå krig. Det man bør gjøre for å unngå krig er å sørge for at man har et så sterkt og effektivt militært forsvar at det avskrekker enhver potensiell fiende – det er kun slik man kan sørge for at det ikke blir krig.
Helt til slutt: Den svakhet som Vesten militært sett har vist de siste tiårene er en sterkt medvirkende årsak til at den krigen vi nå dessverre ser i Ukraina ble satt i gang. (At Ukraina formelt ikke er med i NATO eller er alliert med de vestlige land spiller ingen rolle her.) Det er kun ved å være sterk militært sett at man kan unngå de grusomheter som en krig nødvendigvis medfører. Men det å ha militær styrke krever også en moralsk styrke, en moralsk overbevisning om at den samfunnsorden man har er riktig og god og er verd å forsvare. Også her har du sviktet for Vesten de siste tiårene, og det er dette som er den fundamentale årsaken til de vanskelige tider vi nå går inn i.
.
.
.
.
TV2 om massakren i Butsja
https://www.tv2.no/a/14696500/
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/nWjObd/slik-skal-de-bevise-at-russland-staar-bak-drapene
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanjingmassakren