Alle har lagt merke til at vi i det siste har opplevd en kraftig prisstigning; alle har merket at ting man kjøper i butikken er blitt dyrere. Hvor mye dyrere er kanskje vanskelig å si; offisielle statistikker gir ikke alltid et dekkende bilde av det som skjer, men vi refererte for noen uker siden til en uformell undersøkelse foretatt av TV2, og den viste at prisene på et utvalg vanlige varer hadde økt 30 % på ett år. Offisielle statistikker gir dog et noe lavere tall enn dette.
Det er i hovedsak to årsaker til en slik generell prisstigning: Enten kan det være ting som skjer i markedet, eller det kan være at pengeverdien synker.
En grunn til at alt er blitt dyrt i det siste er at energien som brukes til produksjon, transport, og mye annet (f.eks. oppvarming, kjøling) er blitt dyrere. Årsaken til dette er Det grønne skiftet som innebærer at man har lagt ned eller sterkt begrenset effektiv energiproduksjon (kullkraft, atomkraft), og isteden satset på vindkraft og solkraft, som er svært lite effektive. Som backup brukte man russisk gass, men på grunn av krigen i Ukraina er det problemer med denne tilførselen.
Det vi skal omtale her er den andre årsaken til at prisene stiger: reduksjon av pengeverdien. En slik reduksjon av pengeverdien kalles inflasjon. Vanligvis bruker mange også dette uttrykket om prisstigninger som resultat av ting som skjer i markedet, en begrepsbruk som etter mitt syn er helt feil: det er feil å benytte samme begrep om to helt forskjellige fenomener. På den annen side er det noen som bruker de to uttrykkene «prisinflasjon» og «pengeinflasjon», og dette er noe mindre ille enn å bruke inflasjon om begge fenomenene.
Før vi går videre nevner vi to relevante eksempler om reduksjon i pengeverdien. Dersom man sammenligner verdien av den norske kronen i 1935 med verdien i 2021, og bruker Norges Banks priskalku-lator, får man oppgitt at 1000 norske kroner i 1935 i dag tilsvarer 41.560 kr. Dette er en reduksjon i kronen verdi på mer enn 97 %. Dersom man kjøpte noe for 1000 kr. i 1935 og skulle kjøpe det samme i dag, måtte man betale 41.560 kr.
Et annet eksempel: I Norge kunne man i 1982 kjøpe den sørafrikanske gullmynten Krugerrand (som veier 1 unse, ca 30 gram) for ca 3000 kr. Skal man kjøpe den samme mynten i dag vil den koste cirka 19.100 kr. Dette innebærer at dersom man kjøpte noe for 3000 kr i 1982, måtte man betale 19.100 kr. for det samme i dag. Dette innebærer at verdien av kronen er redusert med cirka 85 % siden 1982.
Det er altså skjedd noe som har resultert i at verdien av pengene er blitt mindre. Eksemplene vi har gjengitt ovenfor er fra Norge, men praktisk talt alle land har opplevd det samme. To spørsmål melder seg: Hvordan og hvorfor?
Før vi går videre må vi nevne at alle land har sentralbanker som utsteder penger i statens navn, og disse pengene er tvunget betalings-middel eller «legal tender» i landet (noe som innebærer at rettsapparatet i landet ikke vil opprettholde kontrakter som er inngått i andre type penger). Videre, edle metaller som gull og sølv har i det store og hele en stabil verdi, mens de statlig utstedte pengene synker i verdi. Dersom pengene synker i verdi kalles dette inflasjon, og dersom pengene stiger i verdi kalles det deflasjon. Ofte måles pengenes verdi i forhold til en konsumprisindeks, men dette er ikke et godt mål; vårt syn er at den beste indikator på pengers verdi er gullprisen: dersom gullprisen stiger betyr det intet annet enn at pengeverdien synker, og vice versa. (Det er svært mye mer å si om alt dette, men det lar vi ligge i denne omgang.)
Et enkelt, men galt, svar på spørsmålet om hvorfor dette skjer (inflasjon, reduksjon i pengeverdien) er at pengemengden øker. Dette svaret innebærer at dersom pengemengden dobles så blir verdien av pengene omtrent halvert. Ja, dette inngår som et element i det korrekte svaret, men dette er ikke hele svaret.
Inflasjonspolitikken er villet fra myndighetenes side. Myndig-hetene mener at dette er en politikk som totalt sett, og på lang sikt, har positive konsekvenser. Vi er ikke enig i dette. Inflasjonspolitikk, som altså går ut på at pengeutstederen iverksetter tiltak som medfører at pengene blir mindre verdt over tid, har bare negative konsekvenser, totalt sett.
Hvis man ser bort fra de tilfeller hvor pengeutstederen trykker opp enorme mengder sedler (som f.eks. skjedde under hyperinflasjonen i Tyskland på tyvetallet, og helt opp til vårt tid i en rekke banan-republikker), skjer inflasjon i all hovedsak på følgende måte: Utstederen lar pengeverdien flyte og erklærer at den vil ha en svak valuta, for for eksempel for å hjelpe eksportnæringen. (Et slikt tiltak vil gjøre det lettere for eksportbedrifter å konkurrere i utlandet, men de vil være til skade for alle som er involvert i import eller som forbruker import-varer.) «Flyte» betyr her at pengeverdien ikke blir koblet til en annen valuta – for eksempel norsk krone til dollar eller euro – eller til gull, og heller ikke at myndighetene setter i verk tiltak for å holde verdien av egen valuta oppe ved å kjøpe/selge valuta.
Inflasjonspolitikk fører til redusert sparing – hvorfor sette penger på en bankkonto når de bare blir mindre verdt etter hvert som tiden går? (Ja, myndighetene kan iblant kompensere for noe av dette ved å justere rentene.) Redusert sparing fører til reduksjon i muligheten til å akkumulere kapital, og akkumulering av kapital er veien til økt velstand. Inflasjonspolitikk fører også til at låntagere favoriseres i forhold til långivere («inflasjonen spiser opp deler av gjelden»). Et resultat av dette er at låntagere blir mindre forsiktige, og man får flere risikable investeringer. Inflasjonspolitikk fører til at det blir vanskeligere å foreta langsiktig økonomisk planlegging; slik planlegging forutsetter at verdier kan måles korrekt over tid, og hvis pengeverdien endres blir dette vanskelig eller umulig. Inflasjonspolitikk fører også til at investeringer i fast eiendom favoriseres siden langsiktige, produktive investeringer blir usikre, og at investeringer i produktive prosjekter blir demotivert. Dette fører til redusert økonomisk vekst.
De som er tilhengere av inflasjonspolitikk vil hevde at en viss prisstigning er nødvendig for å sikre lav arbeidsløshet. Det mål myndighetene har i dag er å ha en prisstigning/inflasjon på cirka 2 %, det er dette de mener vil føre til en stabil økonomi. Etter vårt syn bygger dette på feil teorier om hvordan en økonomi fungerer.
Vårt bestemte inntrykk er at svært få innen mainstream forstår innvendingene mot inflasjonspolitikken, og dette gjelder både profesjonelle økonomer i byråkratiet og i akademia, og det gjelder også kommentatorer i pressen. En nyutkommet bok, Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk, av Rune Østgård, inneholder en god del fakta som kan være med på å å rette opp mye av dette.
Vi siterer fra omtalen av boken på ark.no:
«Hvem er det egentlig som har skylden for at pengene våre bare blir mindre og mindre verdt? Hva er hyperinflasjon, og hvorfor snakker så mange nå om «krypto», «Bitcoin», sølv og gull? Hvilken rolle spiller bankene og gjeldsveksten, og hva i all verden er «fiatpenger»? Ved hjelp av engasjerende historiefortelling får leserne svar på alle spørsmålene som de har hatt om inflasjon.
Boken tar oss med tilbake til år 1050, dvs. til slutten av vikingtiden. Da drepte Kong Harald Hardråde trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve og etablerte myntverk i Nidaros og på Hamar. Han bestemte også at alle som ikke aksepterte hans mynter kunne dømmes til døden. Forfatteren sporer deretter utviklingen av pengepolitikken nasjonalt og internasjonalt frem til i dag. Underveis blir vi godt kjent med økonomene som kranglet om hvorvidt inflasjon var bra eller ikke. Kapitlet «Pengenes reise» lar leseren få følge med på det som skjer når nye penger oppstår «fra intet», og de begynner å sirkulere gjennom samfunnet. Forfatteren viser hvordan en stadig økning i pengemengden omfordeler verdier i stor skala, mens folket lar seg avlede av det som økonomene kaller «pengeillusjonen».»
Vi skal ikke gjengi mye av det som boken forteller, men vi skal nevne et par punkter og komme med et par kommentarer. (Vår gjengivelse av eksemplene fra boken er svært forenklet; en langt mer fullstendig gjengivelse er å finne i boken, som bør få en stor leserkrets.)
En konge (eller en stat) kan kreve at alle borgerne leverer inn sitt gull til kongen, dette for at kongen skal prege mynter av dette gullet. Kongen beholder en andel av dette gullet.
Er det urealistisk å hevde at kongen/staten kan kreve alt gull innlevert? President Roosevelt krevde dette i USA i 1933. Alle som eide gull (i form av barrer og mynter) ble tvunget til å selge dette til staten for $ 20,67 per unse. Deretter ble prisen tvangsmessig hevet til $ 35 per unse. De som ikke adlød og som beholdt sine mynter og barrer, kunne få inntil ti år i fengsel.
Gullmyntene som preges kan da enkelt brukes i handel. Men hvis kongen får inn gull slik at han kan prege 1000 gullmynter med en fast verdi, kan han bli fristet til å jukse ved å blande for eksempel litt kobber inn i myntene. Da kan han for eksempel få 1200 gullmynter istedenfor 1000. Men disse gullmyntene har da et mindre gullinnhold, og er da egentlig mindre verdt. Men kongen har fått 200 gullmynter ekstra, og han kan da bruke mere penger på utsmykning, på prestisjeprosjektet, på krigføring, på å gi fordeler til utvalgte velger-grupper. Dette er ren svindel fra pengeutstederens side; han gir inntrykk av at gullmyntene har større gullinnhold enn det egentlig har. Men hvis kongen, som Harald Hardråde gjorde, krevde at disse gullmyntene skulle være tvungent betalingsmiddel, vil befolkningen ikke ha noe valg med hensyn til å bruke disse pengene som er mindre verdt. Det betyr at over tid kan borgerne kjøpe mindre for disse pengene – prisene har gått opp fordi pengene er blitt mindre verdt.
Dette er opphavet til inflasjon; det var slik det begynte da man hadde mynter laget av edle metaller, og hvor hver mynt skulle ha et visst vektinnhold av det edle metallet. (Krugerranden vi nevnte over er definert ut i fra vekt, den inneholder en unse gull.)
Men det er ikke slik det foregår i dag. I dag kan penger lages ved at banker innvilger lån. Man søker om lån i en bank for f.eks. å kjøpe en bil, banken innvilge lånet og plasserer beløpet på lånsøkeren konto. Lånsøkeren/låntageren kjøper bilen og flytter disse pengene over til bilselgerens konto. Bilen har fått ny eier og bilselgeren har flere kroner på sin konto. (Disse pengene finnes da ikke som sedler.) Men hvor kom disse pengene fra? Disse pengene er ikke trykt opp, så når man allikevel i en slik situasjon snakker om pengetrykking er det en metafor. Dersom låntaker ikke klarer å betale lånet tilbake vil banken overta bilen, og det som reellt sett har skjedd er at banken har kjøpt en bil.
Før låntageren søker om lån vurderer han om han har råd til å betale den renten (og de avdrag) som banken krever. Banken har satt den renten i samsvar med signaler fra sentralbanken. Hvis renten er høy er det færre som søker lån, og det er færre lån som blir innvilget, og vice versa.
Man kan altså si at renten som sentralbanken setter påvirker endringer i pengemengden.
I Fraudcoin beskrives denne prosessen i detalj, og forfatteren hevder at denne prosessen innebærer at verdier blir flyttet fra folk flest og over til staten og til de som har mye fra før.
Vi skal ikke her gjengi mye av hvordan denne prosessen skjer, men ut i fra leserkommentarer på nettbokhandler som selger denne boken virker det som om mange av de som har lest den plutselig har fått en innsikt i hvordan de siste tiårs utvikling på dette området kan forstås.
Gullstandard
Mange oppfatter prosessen vi beskrev over, hvor banker innvilger lån, som om banken skaper penger fra ingenting. Dette er feil. I dag er det slik at en bank kun kan låne ut penger den har, f.eks. penger den har mottatt som innskudd, penger den har lånt (fra andre banker eller fra sentralbanken), eller penger den har fått inn på egne investeringer eller egne avkastninger.
Sentralbanken ønsker at det skal være en viss inflasjon, i dag ca 2 %, et mål de aldri klarer å oppnå. Dersom prisstigningen blir for stor forsøker Sentralbanken å dempe den ved å sette en rente som den tror vil redusere prisstigningen – høy prisstigning besvares med økede renter. Dette er ikke en god politikk da det kan være andre årsaker til prisstigning enn inflasjon.
Hvordan fungerer en gullstandard? Dersom en bank som utsteder penger opererer på en gullstandard betyr det at den utsteder pengesedler som er slik at hvem som helst som har disse pengesedlene kan gå til banken og veksle dem inn i den mengde gull som pengesedlene representerer.
Hvis kunder går til banken og får gull når de leverer sine sedler, vil disse sedlene oppnå tillit i markedet, og alle vil bruke dem; ingen vil nøle å ta imot disse pengesedlene når det er kjent i markedet at banken løser dem inn i gull.
Det en seriøs, uregulert, pengeutstedende bank gjør er at den sørger for å holde sin pengeverdi konstant i forhold til gull. En måte å gjøre dette på er å innvilge flere eller færre lån alt ettersom gullprisen går ned eller opp. Banken varierer altså pengemengden slik at penge-verdien holdes konstant. Det er ikke slik at banken må ha 100 % gullreserve, det er ikke slik at banken må ha like mye gull som pengene den utsteder representerer.
I et fritt bankvesen vil en bank kunne operere på 100 % gullreserve, men den fungerer da ikke som en bank, den fungerer da som et lager. Vårt syn er at dersom en slik virksomhet skulle oppstå i et fritt marked og fremstille seg som en bank, vil den ikke kunne konkurrere med de bankene som har delvis gullreserve.
Så kan man da innvende følgende: Hva hvis alle kunder kommer til banken for å innløse sedlene sine – da vil den ikke kunne løse inn alle krav som kunne kommer med. Men dersom banken styrer penge-verdien på en fornuftig måte vil en slik situasjon ikke oppstå. Og det at man har kun delvis dekning er vanlig innen forretningslivet; for eksempel vil et forsikringsselskap ikke kunne betale ut til alle sine kunder dersom alle kundenes hus skulle brenne ned i løpet av kort tid. Samme fenomen ser vi også hos flyselskapene; de driver systematisk overbooking. Det er ikke noe galt i dette, men som sagt over: den som vil ha sedler fra en bank med 100 % gullreserve kan benytte en slik bank.
Hvis banken opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet, vil pengeverdien holde seg konstant. Prisnivået vil da være stabilt, men på grunn av produksjonsøkninger vil prisen på en god del varer gå ned. (At priser på en del varer går ned ser vi også i dag; tenk på pris-utviklingen på datamaskiner.) Denne prisreduksjonen er da ikke deflasjon.
I dag har pengene synkende verdi, dette selv om alle aktører bortsett fra staten ville foretrukket penger med stabil verdi. Grunnen til at penger med stabil verdi ikke utkonkurrerer de statlige utstedte pengene er at staten har bestemt at nasjonalbankens penger er tvungent betalingsmiddel: man kan ikke nekte å ta imot nasjonalbankens penger som oppgjør f.eks. ved et salg. Forsøker man å opprettholde en kontrakt som er inngått i stabile penger, f.eks. gull, vil rettsapparatet ikke opprettholde denne kontrakten.
Greshams lov sier at «bad money drives out good money»: dersom det finnes ustabile penger vil de føre til at de stabile penger forsvinner ut av markedet. Men dette gjelder kun i et regulert marked hvor staten har bestemt at en bestemt type penger er tvunget betalingsmiddel. I et fritt marked er det motsatt; da vil «good money drive out bad money», dette fordi alle aktørene vil foretrekke penger som har stabil verdi.
Krisen i 1929
Vi har et litt annet syn enn forfatteren på årsaken til krisen som skjedde i USA høsten 1929. I boken leser vi at årsaken var den store økning i pengemengden som skjedde på 20-tallet.
20-tallet er kjent som «the roaring 20ies»: på grunn av den store friheten som var i økonomien var dette en periode med en kolossal velstandsvekst. Flere og flere fikk tilgang til elektrisk strøm og kunne kjøpe alt fra kjøleskap og komfyrer (som dog ikke ble vanlige før på 40-tallet) til automatiske brødristere. Mange kjøpte sin første bil: antall biler på veiene økte med mer enn 30 millioner i løpet av 20-tallet. Den første lydfilmen hadde premiere i New York i 1927. Antall patenter som ble utstedt var større enn noen gang og økte med 22 % i løpet av perioden, antall bedrifter økte med 20 %. Produksjonen av elektrisitet økte med innpå 150 % i løpet av 20-tallet, andelen husholdninger som hadde innlagt strøm ble nesten fordoblet, produksjonen av radioapparater økte fra 100 000 i 1922 til 4 400 000 i 1929. Nesten 20 % flere bøker ble solgt i 1929 enn i 1920, avisenes opplag økte med 39 %, salget i utstyrsbutikker økte med 30 %, antall telefoner ble nesten fordoblet fra 13 200 000 i 1920 til 20 000 000 i 1930. Selv om befolkningen økte med 11 % i løpet av 20-tallet økte reell per capita inntekt med 38 %. Forventet levealder økte med 8 % fra 1910 til 1920, og økte igjen med 10 % fra 1920 til 1930. Også aksjeverdiene økte, med 385 % fra sommeren 1921 til sommeren 1929.
En viktig grunn til dette var politikken til president Calvin Coolidge (president 1923-1929): Han gjorde det praktisk talt ingen ting, det kom ingen nye reformer, det kom ingen endringer i næringslivets rammebetingelser. Da kunne næringslivet operere innen stabile rammer, det ble investert i stort omfang, det ble skapt nye produkter, og mange tjente mye penger. Folk fikk bedre råd, og dette var grunnlaget for den velstandsveksten som kom.
I denne perioden økte pengemengden (vi snakker om USA her) – i boken brukes formuleringen «newly created money» (s. 76). Det virker som om forfatterens poeng er at økningen i pengemengden var inflasjon, og at den førte til krakket i 1929.
Men det var ingen generell prisstigning – grunnen til at prisene holdt seg noenlunde konstant selv om pengemengde økte, var at større aktivitet i økonomien førte til et større behov for penger i omløp.
Hvis for eksempel aktiviteten øker med 50 % og pengemengden øker med 50 %, vil pengeverdien holde seg omtrent konstant. Denne økningen i pengemengden på 50 % er da ikke inflasjon – pengenes verdi ble ikke redusert, og inflasjon er definert som en reduksjon i pengeverdien.
Men hva var da årsak til krisen?
I den første tiden etter at Coolidges etterfølger Herbert Hoover var blitt innsatt som president i mars 1929 var amerikanske politikere svært opptatt av å innføre ulike tiltak som skulle begrense næringsfrihet og frihandel, og de innførte ulike former for beskyttelse mot konkurranse for deler av næringslivet. Pressen, publikum og investorer var åpenbart sterkt opptatt av dette. Jude Wanniski (i sin bok the Way the World Works) gjengir en rekke avisoverskrifter fra denne perioden, over-skrifter som illustrerer den store interessen for hva som ville skje med disse nye restriksjonene på næringsfriheten. Vi gjengir bare følgende fra New York Times 13. juni 1929: «Senate passes tariff bill by 44 to 42. Five democrats help «regulars» to win, Europe takes first move in reprisal [uthevet her]».
Ikke overraskende gikk da industriindeksen ned, og mange håpet at president Hoover ville nedlegge veto mot loven. 15. juni fikk verden vite av samme avis at han ikke ville stanse loven: «Hoover says he will sign tariff bill». Loven innførte toll på mer enn 20 000 import-varer. Hoovers administrasjon la kursen om nesten 180 grader i forhold til det som hadde vært Coolidges politikk (det var ikke full frihandel under Coolidge, men hindringene var relativt få), og gikk inn for nærmest et opphør av all frihandel. Formelt ble dette gjennomført med Smoot-Hawley-loven, som ble vedtatt i 1930. Det var dog kjent lang tid i forveien at denne loven ville komme; denne loven var tema for en rekke avisartikler sommeren 1929. Aktørene forsøkte å innrette seg etter det som kom så godt de kunne før loven ble formelt vedtatt og innført. Virkningen av loven begynte da altså å komme før den var vedtatt, men Wanniski forteller om det som skjedde rett før børs-crashet i oktober 1929: «The crash occured in the final hour after the vote in the Senate was known» (Wanniski, s. 145).
Krakket kom etter at det ble allment kjent at USA ville innføre omfattende restriksjoner på import, og at andre land ville svare ved å innføre toll på eksport fra USA.
Smoot-Hawley-loven, og forløpet til den, er ikke nevnt i Fraudcoin.
Vårt syn er altså at det ikke var inflasjon i USA på 20 tallet, og at krakket kom av begynnende innskrenkninger av næringslivets frihet.
Konspirasjon?
Noen hevdet at inflasjonspolitikken bevisst føres for å overføre penger fra folk flest og folk med dårlig råd til de rike. En omtale av boken på Resett har følgende tittel: «Har skrevet bok om inflasjon: – Brukes bevisst for å øke makten til de rike og staten».
Det ser ut som om anmelderen her sier at inflasjonspolitikken, som føres av alle lands regjeringer, og som har støtte fra langtids-utdannede økonomer i akademia og i departementene, er en bevisst politikk som brukes for å ramme de som ikke har så god råd, altså folk flest. Vi er ikke enig i dette. At det er en bevisst politikk: Ja. At den har som mål å ramme folk flest: Nei. Men er dette effekten: Ja.
Hvis denne politikken har som mål å ramme folk flest, så er dette en konspirasjon som alle mainstream-økonomer er med på. Støtter man denne teorien betrakter man alle i mainstream som svindlere. Dette er vi ikke med på. Vårt syn er at disse økonomene og politikerne er velmenende, men at de har svært liten forståelse av hvordan en økonomi virkelig fungerer. Det er derfor de støtter en politikk som virkelig har den effekten at midler overføres fra folk flest til de rike og til staten slik at det er skadelig for folk flest. Men dette er, slik vi ser det, ikke intensjonen. Den aller viktigste årsaken til at de rike blir rikere og at de som ikke har så god råd ikke har fått en så stor velstandsøkning som de burde og kunne ha fått de siste årene, er at all økonomisk aktivitet og all verdiskapning de siste tiårene er blitt mer og mer regulert. Reguleringer gjør markedet mindre fleksibelt, og det innebærer at de strukturer som er, blir mer rigide. Dette betyr at det blir vanskeligere å komme opp i velstand, og også at det blir vanskeligere å falle ned. Det har vært en økt produktivitet de siste tiårene, men en god del av den velstandsøkning som burde ha gått til folk flest er brukt til å bygge opp byråkratiet og på meningsløse klimatiltak. De som er rike har hatt ressurser til å sno seg i jungelen av reguleringer og støtte-ordninger og skatteregler, og har dermed i betydelig grad klart å unngå å få sine inntekter og sine formuer kraftig redusert. Folk flest har naturlig nok ikke klart dette i samme grad.
Mye i boken er bra og riktig, og enkelte ting er gull verdt. Men som jeg har nevnt over er det et par punkter hvor jeg har et annet syn. Mitt syn er langt mer utførlig fremstilt i min bok Saysiansk økonomi.
Rune Østgård ser ut til å være påvirket av den østerrikske skolen. Det er mye riktig i den skolen, men mitt syn er at den bommer på noen viktige punkter, og på disse punktene vil økonomer som er inspirert av Jean-Baptiste Say ha mer treffsikre analyser.
Helt til slutt: Vi i Gullstandard er tilhengere av et fritt bankvesen, et bankvesen som ikke er regulert av staten (statens eneste oppgave her er at den skal opprettholde frivillig inngåtte kontrakter), og vårt syn er at de bankene som opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet over, vil dominere i et fritt marked. I første omgang bør lover om tvungent betalingsmiddel fjernes slik at borgere fritt kan benytte den type penger de måtte ønske.
* Denne artikkelen er noe redigert i forhold til første publisering etter innspill fra Per Arne Karlsen.
.
.
https://www.ark.no/boker/Rune-Ostgard-Fraudcoin-9788269306705
https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/
Wanniski, Jude: The Way the World Works, Gateway 1998