Interessante momenter om klima, politikk og etikk fra en mainstream-bok

«Kunnskap er makt» heter det. Makt er evne til å gjennomføre ønsker – å ha makt er derfor en god ting. Men for å få makt må man ha kunnskap. Kunnskap får man fra to kilder: Fra erfaring etter omgang og interaksjon med mennesker, og fra lesing. En forutsetning er dog at man tenker grundig gjennom og analyserer det man leser og de erfaringene man skaffer seg. 

Vi vil derfor anbefale disse to tingene til alle; dog slik at man setter dem i sammenheng med egne ønsker, planer, ambisjoner, interesser og evner. 

Man bør omgås mange forskjellige mennesker, mennesker med forskjellige interesser, oppfatninger, bakgrunn, o.l., og man bør lese et bredt utvalg av den litteraturen som finnes på områder man er interessert i. Vi har sett at enkelte oppfordrer noen til ikke å lese visse forfattere eller visse aviser og nettaviser. Vi kan ikke mene annet om dette enn at de som oppfordrer andre til ikke å lese visse kilder har noe å skjule. Vi sier: Les alt! Det vil si, les bøker og artikler av skribenter og forfattere med forskjellige synspunkter om alle temaer  – igjen slik at man tolker det vi sier her i samsvar med egne interesser og evner, og ikke minst den tid man har til rådighet. Det vi sier her er stikk i strid med den kanselleringskultur som i dag dominerer innen mainstream. Men denne kanselleringskulturen er intet annet enn en innrømmelse av at de som står for den har noe å skjule; deres standpunktet tåler ikke dagslys, det finnes fakta som kan velte de standpunkter, meninger og holdninger som sterke aktører innen mainstream ønsker å få gjennomslag for.  

Leser man intelligente og kunnskapsrike skribenter er det alltid noe å lære, enten noe nytt som man ikke kunne fra før, eller noe som bekrefter ting man allerede vet – eller man får testet sine standpunkter mot potensielt hardtslående motargumenter. Hvis man ikke leser skribenter som har et annet syn enn det en selv har, ender man gjerne opp med standpunkter og meninger som ikke kan kalles kunnskap, men som med rette kalles fordommer. 

I samsvar med det vi sier over leser vi for tiden Erik Tunstads bok Evolusjon: Basert på en sann historie (Humanist forlag, 2015).  Omtalen av boken fra forlaget inneholder bla. følgende: «Evolusjonsteorien … ble utviklet av Charles Darwin på 1800-tallet og har siden den gang blitt forbedret av hundretusener av forskere, slik at den i dag fremstår som en av vitenskapens best dokumenterte teorier. I denne boka tar biologen og vitenskapsformidleren Erik Tunstad oss med gjennom livets fire milliarder år lange historie, fra de første cellene til det moderne mennesket. Boka omhandler også kritisk tenkning, vitenskapelig tenkemåte og metode, og tar et oppgjør med kreasjonisme – den religiøst begrunnede motstanden mot evolusjonsteorien.»

Tunstad har solid faglig bakgrunn; han er cand.scient. i økologi, han er høyskolelektor i naturvidenskap, han har arbeidet med forskningsjournalistikk og har vært redaktør for forskning.no. Han har også vært programleder i NRKs Verd å vite. 

Årsaken til at vi valgte å lese denne boken var at vi ville se hva en mainstream-forfatter bruker som argumenter mot kreasjonisme og teorier om intelligent design, teorier som ser ut til å ha fått økt oppslutning de siste årene. Vi slutter helt opp om Tunstads syn om at kreasjonisme og intelligent design ikke er videnskapelige teorier: de som slutter opp om disse teoriene har forlatt den videnskapelige metode. Kreasjonisme og intelligent design er intet annet enn religion forkledt i en videnskapelig språkdrakt, og religioner har ingen rasjonell begrunnelse.   

Men det vi har tenkt å dele med våre lesere er ikke det Tunstad sier om evolusjonsteorien; vi bare nevner at det ikke finnes noen god grunn til å tvile på at evolusjonsteorien i det store og hele er en riktig teori. Det vi har tenkt å dele er tre poenger som dukket opp i boken, poenger som det kanskje er uventet å se så klart formulert fra en mainstream-kilde. Disse poengene er noe perifere i forhold til det som er bokens hovedtema, men de er allikevel interessante. Han sier noe om klima, han sier noe om grunnleggende etikk, og han sier noe om kollektivisters natur.  

Klima 

Hvis man bare følger med i mainstreamkilder, får man inntrykk av at klimaendringer i stor grad er menneskeskapte, at vi står foran en katastrofe, og at vi kan gjøre noe med det (ved å sterkt redusere bruken av bensin, gass, og olje). De som tror på den menneskeskapte klimakrisen hevder at «kloden koker», at man må gå over til elektriske biler, at sokkelen må elektrifiseres, at det må settes opp stadig flere vindmølleparker, at man må følge oppsatte klimamål uansett hvor mye det vil koste, og så videre. Dette er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, påstås det. 

Men seriøse fagfolk har et annet syn på klimaendringene enn det inntrykk man får hvis man bare leser overfladiske mainstream-kilder, dvs. de store avisene, NRK og TV2. Det synet seriøse fagfolk har kommer det sjelden til uttrykk i pressen, pressen følger til og med en aktiv linje som innebærer at seriøse fagfolk sjelden eller aldri slipper til i disse mediene. 

Men nå skal vi se hva Tunstad skriver: «Naturen er aldri i balanse ….» sier han i en delkapitteloverskrift. Når Tunstad sier at naturen ikke er i balanse ligger det implisitt i dette at klimaet aldri er i balanse; klimaet er alltid i endring.  

Vi gir igjen ordet til Tunstad: «Det er bare i politikernes og naturvernenes eventyrbøker at naturen befinner seg i en tilstand av harmonisk balanse. Klimaet endrer seg konstant. Det har det alltid gjort, det kommer det alltid til å gjøre … Vulkansk aktivitet, jordskjelv – fjellmassiver vokser eller forvitrer – og skaper barrierer mellom dyr og planter, som med tiden utvikler seg til nye arter, som kanskje i seg selv igjen påvirker klimaet gjennom mer eller mindre kompliserte positive og negative feedback mekanismer. Selve jordas bane rundt sola er heller ikke konstant, og sola har også sine opp- og nedturer – som igjen reflekteres i artenes utvikling. … Den siste solflekkperioden økte temperaturen i Norge med en ørliten mikrograd.» (s. 20).   

Tunstad omtaler altså klimaendringer og nevner noen årsaker til at slikt skjer, men han nevner ikke menneskelig aktivitet, utslipp av CO2, som en faktor i denne sammenheng. Meget overraskende å se noe slikt fra en mainstream-kilde. På den annen side er Tunstad en seriøs videnskapsmann, og da er det dette man kan forvente. 

Grunnleggende moral

Tunstad kommer inn på grunnleggende moralprinispper, og sier innledningsvis i et kapittel med tittelen «Ondskap» følgende: «De aller fleste mennesker er grunnleggende gode og snille – med det alltid tilstedeværende slingringsmonn. Alle har sin pris, alle har sin terskel. Noen svikter sine venner for en pils, andre dør for dem. Noen jukser under elgjakta». 

Hvis han hadde sagt at «de fleste har sin pris» ville jeg sagt meg helt enig i dette. Jeg deler ikke hans syn om at alle er til salgs; det er noen – antagelig alt for få – som virkelig har integritet. Dette sier jo Tunstad også selv: han sier at «noen er villige til å dø for sine venner».  Tunstad velger her et drastisk eksempel, men en persons integritet kan jo bekreftes på langt mindre dramatiske måter enn dette. En videnskapsmann kan for eksempel vise sin integritet ved å si at menneskelig påvirkning har svært lite å si for klimaendringene.  

Man så fortsetter Tunstad med følgende: «Selv om det i enkelte kulturer og miljøer kan være et ideal, er så godt som ingen av oss tvers gjennom gode. En av grunnene til dette er at begrepet er absurd.»

Tunstad sier at begrepet «god» er absurd. Dette er meget merkelig.  

Videre: «Å være absolutt god ville bety å tilsidesette deg selv og dine interesser fullstendig – det ville bety å utslette deg selv for å tjene andre. Og gjør du det, skader du ikke bare deg selv, men også slekta di, ungene dine. Vi er nødt til å utvise et visst monn av egoisme og hensynsløshet – for å ta vare på oss selv» (s. 269). 

Her er det noe som er akkurat som forventet, og noe som er svært overraskende. Tunstad mener at godhet er ødeleggende. Her er det noe som absolutt ikke stemmer. Det kommer av at Tunstad setter likhetstegn mellom godhet og altruisme. 

Altruisme er som kjent det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. At praktisk talt alle tar dette som det eneste etiske utgangspunkt er som man kan forvente, men det som er sjelden å se er dette formulert så tydelig og eksplisitt som Tunstad gjør det her. Det han sier er at godhet medfører at man ødelegger seg selv. Men hvis altruisme er kriteriet på godhet, da er dette sant. 

Det som er overraskende er at Tunstad, etter at skrevet dette, ikke stiller seg noen spørsmål. «Er det noe som skurrer her?». «Kan det virkelig være slik at godhet er å ødelegge seg og sine?» Det er egentlig merkverdig at en intelligent person overhodet ikke stiller dette spørsmålet. Tunstad bare avfeier problemstillingen og sier at begrepet «godhet» er absurd. 

Det vi vil si er at godhet er å ta vare på seg og sine, og å ikke krenke andre. (Dette kan presiseres over svært mange sider, og det har noen av oss gjort andre steder og vi går ikke inn på det her.) Vi bare skyter kort inn her at den som har analysert altruismen grundigst er Ayn Rand, og hun har konstatert at «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value», og det er akkurat dette Tunstad bekrefter i det vi siterte over: «Er du god utsletter du deg selv og slekta di og ungene dine for å tjene andre»: Er du en konsekvent altruist vil dette medføre at du ødelegger alt for deg selv. Konsekvent altruisme fører til at du dør. Det er dette Tunstad sier. 

Politisk etikk

Tunstad kommer også inn på ekstreme sosialisters (de som var med i AKP) moralske fundament. Vi siterer: «Det finnes mennesker i Norge, som for få år siden støttet Stalins regime der det ble drept millioner, mens de samtidig fordømte Hitlers gasskammere. Begrunnelsen var formodentlig at «Stalin nedkjempet borgerskapet – og det rettferdiggjør litt lidelse». De støttet også Pol Pots folkemord i Kambodsja – ikke bare på et filosofisk plan, men direkte og fysisk gjennom politisk og økonomisk støtte. Folk i 1970-tallets Norge som støttet AKP(ml), er altså på en måte skyldige i å ha muliggjort et folkemord. Flere av dem har likevel i dag etablert seg i høye stillinger i det norske samfunn. De er professorer i journalistikk, forsvarere av en ytringsfrihet de selv ville ha nektet oss bare noen år tidligere. De er moralske pekefingre i avisenes spalter, de jobber i store forlag. Vi er altså i stand til å fordømme vold, og samtidig godta den som et nødvendig onde» (s. 271). Tunstads kilde er «Personlig meddelelse fra opptil flere av mine venner med bakgrunn i AKP(ml)» (s. 486). 

Legg merke til Tunstad skifter fra «de» til «vi»: Når han snakker om AKPernes støtte til folkemord sier han at «DE støttet folkemord». Men så tolker han ut av dette at «VI» – altså alle – er i stand til å godta folkemord, eller som han sier: «vold». Han beskriver korrekt noe AKPerne gjorde, og så slutter han fra dette at det de gjorde er vi alle i stand til å gjøre.   

Det er sjelden man ser denne tilsløringen så tydelig som man gjør her. Hvilken tilsløring? Tilsløringen gjelder skillet mellom de som respekterer individer, og de som ikke respekterer individer, dvs. skillet mellom kollektivisme og individualisme. Kollektivisme innebærer null respekt for individer, og sosialismen er en kollektivistisk ideologi. Dessverre er det slik at siden kollektivisme dominerer i dag er det svært få som respekterer individer. Tunstad tar kollektivisme, som altså innebærer mangel på respekt for individer, for gitt. Han spesifiserer at AKPere støttet folkemord, men sier som en slags logisk konklusjon på dette at alle kan støtte folkemord. Det Tunstad sier her henger sammen med det han skrev om etikk over, og er fullstendig logisk hvis man tar kollektivisme som utgangspunkt. Tunstad tar kollektivisme som så opplagt at han ikke er i stand til å se at alternativet individualisme finnes. 

Men kan Tunstads kollektivisme skyldes hans forståelse av evolusjonsteorien, en teori som enkelte har tolket til å hevde at det som overlever er arten, ikke individet? 

Kollektivismen sier at den primære metafysiske og sosiale enhet er en eller annen gruppe, og gruppen kan være rasen, klassen, økosystemet, nasjonen, familien – eller kanskje arten. I kontrast til dette har vi individualismen, som sier at individet er den primære enhet. 

Kollektivisme kan være riktig for grupper av dyr som kun fungerer som et kollektiv; vanlige eksempler som brukes for illustrere dette er maur og bier. Men med hensyn til mennesket er det individer som tenker og handler, og derfor er individualisme det riktige syn på forholdet mellom mennesker og den eller de grupper som det enkelte individ er eller velger å være medlem av.  

Alternativet

Tunstad er videnskapsmann, og han er derfor i stand til å forstå det som skjer på klimaområdet. Men når det gjelder fundamentale holdninger innen etikk slutter han fullstendig opp om de holdninger og prinsipper som er nærmest enerådende innen mainstream, dette selv om han forstår at de er absurde. Det ser ikke ut til at han er klar over at det finnes alternativer til kollektivisme og altruisme.  

Men alternativer finnes. Rasjonell egoisme er en etikk som sier at det som er moralsk godt er å handle slik man selv virkelig vil tjene på på lang sikt. Denne etikken står for prinsipper som ærlighet, produktivitet, integritet, rettferdighet, og innebærer at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker og at man skal vise velvilje overfor andre inntil de viser at de ikke fortjener dette. Denne etikken er til fordel både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Kun med denne etikken som basis kan vi skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Denne etikken er basert på en konsekvent individualisme. Følger man denne etikken er man god. Følger man denne etikken er man god. Dette godhetsbegrepet står i motsetning til Tunstads godhetsbegrep. Dette godhetsbegrepet er rasjonelt, Tunstads godhetsbegrep er absurd. 

Helt til slutt vil vi bare nevne at Tunstad har rett når han sier at de som tidligere støttet/forsvarte folkemord i dag sitter i alle mulige viktige stillinger i statsapparatet, i akademia og i private virksomheter. Dette skjer samtidig med at de som støtter individuell frihet, de som hevder at ingen har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker, de som er for en begrenset stat og markedsøkonomi og velstand, de er kansellert. Dette sier en god del om det samfunnet vi har i dag. 
.

.

.

https://www.bokkilden.no/humanbiologi/evolusjon-erik-tunstad/produkt.do?produktId=10640892

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *