Fosen-kaoset – og løsningen på denne type problemer

Som kjent pågikk det forrige uke omfattende demonstrasjoner foran en rekke departementer i Oslo. Demonstrantene ble båret bort av politiet, noe som ble sendt live på TV-kanaler over hele verden. Utgangspunktet var at et urfolks rettigheter ble krenket, og demonstrasjoner med denne type utgangspunkt er noe som media liker å formidle til publikum. 

Mer konkret: Det var gått 500 dager siden Høyesteretts dom fastslo at vindmølleparken på Fosen er en krenkelse av rettighetene til de samer som driver reindrift i området: Konsesjonen som ble gitt til Fosen Vind og Roan Vindpark var i strid med menneskerettigheten til «de to virksomhetene Nord-Fosen og Sør-Fosen som utgjør Fovsen Njarke sijte» (sitat fra statsforvalteren.)  

Nettavisen skrev for et par dager siden: «Årsaken til at Natur og Ungdom og NSR-Nuorat okkuperte Olje- og energidepartementet … er fordi det skjer et pågående menneskerettighetsbrudd på Fosen i Trøndelag. På Fosen får ikke reindriftsutøverne drive med det de har rett til å drive med, nemlig tradisjonsbærende og bærekraftig matproduksjon. I deres vitale vinterbeitedistrikt på fjellene Roan og Storeheia er det satt opp 151 vindmøller, som storkammeret i Høyesterett enstemmig har vedtatt strider med menneskerettene.» 

Siden dommen falt har Olje- og energidepartementet gjort lite annet enn å utstede en rekke pressemeldinger som sier lite annet enn at «samenes folkerettslige vern skal sikres» og lignende. Egentlig har regjeringen ikke gjort annet enn å si at det er nødvendig med en grundig saksbehandling for å finne ut hvordan dommen skal følges opp. I den situasjonen som er oppstått kan man trygt si at dette ikke er en holdbar saksbehandling. 

Situasjonen er altså at det er bygget ut en vindmøllepark i et område hvor samer driver reindrift, saken har vært oppe for Høyesterett fordi vindmølleanlegget ødelegger muligheten til å videreføre reindriften i samme omfang som tidligere, Høyesterett har funnet i favør av samene, dommen ble avsagt for halvannet år siden og ingenting har skjedd. Demonstranter sperrer inngangen til en rekke departementer og de bæres bort av politiet. 

Saken har altså fått stor oppmerksomhet i pressen; det er lange reportasjer på nyhetene på TV, og det er flere artikler i avisene. 

Men hva er økonomien i reindrift virksomheten? Den ofte edruelige kommentatoren Gunnar Stavrum skriver blant annet følgende om dette:  

«Den største trusselen mot samisk kultur er ikke vindmøller på Fosen, men at selve livsgrunnlaget – reindriften – er et økonomisk mareritt som aldri tar slutt.

Høyesterettsdommen om Fosen har flere svakheter, og den viktigste er at den hopper bukk over økonomien .. 

Demonstrantene som blokkerer flere departementet i Oslo har støtte fra blant andre SV i å ville rive alle de 151 vindturbinene. Med en produksjon på 1,8 milliarder kilowattimer strøm i året, betyr det et inntektstap på 1,3 milliarder kroner i året for Fosen Vind DA, hvis vi regner  en strømpris på 70 øre per kilowattime.

Konflikten står altså om rettighetene og yrkesutøvelsen til 33 reindriftsamer på den ene siden, og tap som utgjør rundt 40 millioner kroner per arbeidsplass i året på den andre siden

Staten leter etter et kompromiss for å sikre krafttilgangen i Midt-Norge og beskytte investeringene på rundt seks milliarder kroner.

Et slikt kompromiss burde være innen rekkevidde:

  • Det lønner seg å betale de 33 reindriftssamene 180 millioner kroner hver i erstatning.
  • Det lønner seg alternativt å tilby dem en statsgarantert årslønn på 35 millioner kroner resten av livet.» 

Stavrum konstaterer videre at reindriften er svært ulønnsom: 

«Tiår med elendige økonomiske resultater hindrer ikke Ap/Sp-regjeringen i å tro på fremtiden for reindrift, selv om den må få opp lønnsomheten. I Hurdalsplattformen heter det at næringen har potensial for økt verdiskaping, og at et mål er å utvikle reindriften til å være  økonomiske bærekraftig.

Av totale inntekter på 428 millioner kroner, sto statstilskudd for 108 millioner kroner, og 114 millioner kroner i erstatninger for tap av rein og arealinngrep.

Fra 2020 til 2021 økte slakteverdiene fra 7,8 til 9,0 millioner kroner i hele det daværende fylket, så inntektene fra Fosen er bare en del av denne summen. Sammenlignet med strøminntektene er altså reindriften på Fosen noen få promille.»

Stavrum avslutter sin kommentar slik: «Å vrake investeringer på seks milliarder kroner eller skru av en strømproduksjon verdt 1,3 milliarder kroner er uten proporsjoner i forhold til en marginal påvirkning av en næring som i hovedsak lever av statsstøtte.» 

I en kommentar noen dager tidligere sier den samme Stavrum at samenes og demonstrantenes krav om å rive vindmølleparken vil komme på en kostnad som tilsvarer 3 millioner kr. per reinsdyr. Han sier også at dersom vindmølleparken rives vil dette føre til dyrere strøm, og til at de seks milliardene som er investert i vindmølleanlegget er tapt. 

Et av de viktigste kravene fra demonstrantene var at myndighetene skulle be om unnskyldning, og torsdag 2. mars kom følgende: 

« … i dag møtte jeg, og landbruksministeren, Terje Haugen og Leif Arne Jåma som er representanter for reindriftssamene på Fosen. I dette møtet beklaget jeg på vegne av regjeringen overfor reinbeitedistriktene på Fosen for at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene, sier Energiminister Terje Aasland» (e24). 

Hele dette kaoset er et resultat av den samfunnsorden vi har i dag: Det er snakk om omfattende subsidier til energiproduksjon i form av vindmøller, det er subsidier til reineiere, det er plassert en vindmøllepark i et område hvor samer i hundrevis av år har drevet reindrift, det er en Høyesterettsdom som staten ikke retter seg etter – kanskje fordi dommen gjelder en forretningsdrift hvor staten selv er en av de store aktørene, demonstranter bæres bort på live TV. 

Men hvordan kunne man ha organisert samfunnet slik at slike situasjoner ikke ville blitt noe problem? La oss kort skissere hvordan situasjonen ville vært hvis man har hatt et system med respekt for eiendomsretten. 

Når reineiere har drevet med rein i dette området i hundrevis av år vil de som driver ha opparbeidet eiendomsrett til å bruke dette området til reindrift, og da ville ingen kunne opprette vindmølleparker der uten disse reineiernes tillatelse. 

Det ville ikke vært noen subsidier hverken til reindriftsnæringen eller til oppsett av vindmølleparker. 

Det vil ikke vært noen statlige pålegg om eller forbud mot visse typer energiproduksjon – vindmølleparker ville vært tillatt på privat eiendom, men det ville ikke ha vært noen statlige subsidier. Det ville heller ikke vært noe forbud mot atomkraft. 

De som mener at vi står foran en global klimakatastrofe på grunn av global oppvarming vil kunne bekjempe dette ved å ikke kjøre bil, ved å ikke reise med fly, ved å sykle til jobben, og så videre. Det vil ikke vært noen statlige reguleringer av reisemåter, og det ville heller ikke vært noen avgifter på bensin, olje, og gass. 

Det vil ikke vært noe statlig innblanding i noen forretningsdrift, ikke engang reindrift, og alle aktørene i en virksomhet ville måtte rette seg etter en dom i Høyesterett. 

Da vil det vært ordnede forhold, og vil ville ikke hatt det enormt kostbare kaos vi ser i dag. Det systemet vi kort har skissert implikasjoner av over heter kapitalisme, og det er et system hvor individets lockeanske* rettigheter respekteres, hvor statens oppgave kun er å beskytte borgernes frihet, og hvor det ikke er noen statlig innblanding i eller regulering av økonomien. 

Men folk flest vil ikke ha dette systemet, de vil heller ha et system som enhver burde forstå vil innebære redusert frihet, redusert velstand, kolossal sløsing med penger, sleipe politikere som bortforklare at de ikke gjør det de burde ha gjort, og at når de gjør noe så gjør de stort sett noe som er skadelig både for velstand fred og frihet. 

Sic transit ….. .

.

.

*Lockenske rettigheter: Rettighetene oppkalt etter filosofen John Locke kan formuleres på denne måten: Ethvert menneske har visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. Innebærer at eiendomsretten gjelder, og at statens oppgave er å beskytte eiendomsretten.

.

.

.

.

https://www.statsforvalteren.no/contentassets/fa0d19ddc69448ca8794b88ff70e8b2c/fovsen-njaarke-sijte—sijtebilde-2020.pdf

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/samenes-folkerettslige-vern-skal-sikres/id2892015/

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/dette-er-ikke-klimarettferdighet-dette-er-gronn-kolonialisme/o/5-95-943843

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hoyesterett-ser-bort-fra-at-samisk-reindrift-er-en-okonomisk-katastrofe/o/5-95-946027

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/samenes-krav-om-a-fjerne-vindturbiner-koster-tre-millioner-kroner-per-reinsdyr/o/5-95-941435

https://e24.no/energi-og-klima/i/KnGxKe/regjeringen-beklager-fosen-konsesjoner-krenket-menneskerettighetene


Redaksjonelle endringer i litterære klassikere – hva er den fundamentale årsak?

Et fenomen som har foregått litt i det skjulte i lang tid har nå fått stor oppmerksomhet fordi det har tatt enda et skritt i gal retning, og fordi de nå har rammet en forfatter svært mange har et forhold til: Roald Dahl. 

Dahl, som døde i 1990, var en engelskspråklig forfatter med norske aner, og han er blant voksne kanskje mest kjent for en rekke små underfundige historier med en kriminell vri, historier som ble filmatisert og vist på TV i en serie med tittelen «Tales of the Unexpected». Men han har også en stor produksjon av populære barnebøker bak seg. 

Nå har det vist seg ifølge enkelte maktkåte besserwissere at Dahl har brukt et språk som ikke passer for barn i vår tid, og forlaget har da etter ytre og antakelig også indre press bestemt seg for å endre noen av Dahls formuleringer.

En av de første store avisene som skrev om dette var The Guardian, og vi siterer først ingressen: «Roald Dahl books rewritten to remove language deemed offensive, Augustus Gloop now ‘enormous’ instead of ‘fat’, Mrs Twit no longer ‘ugly’ and Oompa Loompas are gender neutral…» 

Artikkelen begynner slik: 

«Roald Dahl’s children’s books are being rewritten to remove language deemed offensive by the publisher Puffin. Puffin has hired sensitivity readers to rewrite chunks of the author’s text to make sure the books “can continue to be enjoyed by all today”, resulting in extensive changes across Dahl’s work. Edits have been made to descriptions of characters’ physical appearances. The word “fat” has been cut from every new edition of relevant books, while the word “ugly” has also been culled, the Daily Telegraph reported. Augustus Gloop in Charlie and the Chocolate Factory is now described as “enormous”. In The Twits, Mrs Twit is no longer “ugly and beastly” but just “beastly”. Hundreds of changes were made to the original text – and some passages not written by Dahl have been added. But the Roald Dahl Story Company said “it’s not unusual to review the language” during a new print run and any changes were “small and carefully considered”».

Vi tar med noen eksempler på slike endringer. I boken Willy Wonka og sjokoladefabrikken er de som jobber på sjokoladefabrikken omtalt som oompaloompaer, og de er pygmeer fra Afrika. I den nye utgaven er oompaloompaene hvite og har gyllent hår.   

I en bok får vi vite at hekser ikke har hår, og at de derfor ofte bruker parykk. En av jentungene i boken liker å avsløre hekser ved å dra i håret på damer hun treffer, får da følgende formaning: «You can’t go around, pulling the hair of every lady you meet … ». I den nye versjonen er følgende tilføyd: «There are plenty of other reasons why a woman can wear a wig [besides being a witch], and there’s nothing wrong with that.» En slik formulering vil man kunne finne i en kjedelig lærebok, man ville aldri forvente å finne den i en tekst skrevet av Roald Dahl.  

I boken Matilda fortelles det at hovedpersonen «went on olden days sailing ships with Joseph Conrad, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to India with Rudyard Kipling». Enkelte formuleringer hos Kipling og Conrad kan av vrange sjeler tolkes som om de er rasistiske, og disse forfatterne er derfor i dag nærmest uakseptable. Formuleringen i den nye utgaven av Matilda er derfor blitt slik: Matilda «went on the 19th-century estate with Jane Austen, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to California with John Steinbeck». Hemingway er ikke blitt utsatt for den type kritikk som rammer Kipling og Conrad, og han har derfor ikke fjernet. De to nyinnsatte forfatterene er politisk korrekte i dag, men med Kipling og Conrad kunne man oppleve spennende eventyr, det kan man ikke med Austen og Steinbeck. 

Innledningsvis skulle også norsk oversettelser av Dahls bøker utsettes for den samme type redigering, men etter voldsomme reaksjoner har Gyldendal gått tilbake på noen av endringsforslagene: 

«Gyldendal vil ikke ta inn alle Roald Dahl-endringene. Forlaget Gyldendal sier det er uaktuelt å følge etter det britiske forlaget som endrer Roald Dahls bøker. – Vi stiller oss kritisk til omfanget av de endringene som nå er tiltenkt det britiske markedet, sier forlagssjef Eva Thesen for barn og ungdom i Gyldendal Litteratur til VG. – Vi kjenner også på en uro i forhold til den utviklingen vi ser. Det er uaktuelt å ta inn alle de endringene vi nå ser omtalt i britiske medier, sier Thesen. Det er skapt stor debatt etter at det britiske forlaget Puffin gjør hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Formålet er å gjøre bøkene mindre krenkende. Blant annet endres ord som «tjukk» til «enorm». Flere ordlyder og karakterer gjøres dessuten kjønnsnøytrale. Gyldendal opplyste først at bøkene også endres i Norge, men kom etterpå med kontrabeskjed om at det var usikkert på om de gjør endringer. Nå har de altså landet på å ikke følge etter britene» (nrk, link nedenfor). 

En av de som reagerte på forslaget om disse endringene var forfatteren Ingvar Ambjørnsen. «– Helt sjokkert. Ingvar Ambjørnsen ringte eget forlag etter sensuren av Roald Dahl-bøker. Ingvar Ambjørnsen har ringt forlaget sitt for å forsikre seg om at ingen kan sensurere innholdet i bøkene hans når han dør» (subjekt, link nedenfor). 

Vi nevnte innledningsvis at dette ikke er noe nytt; slike ting har skjedd tidligere. Det eksemplet mange husker er antakelig at i bøkene om Pippi Langstrømpe er det foretatt endringer, for eksempel er Pippis pappa ikke lenger «negerkonge», slik at han var fra Astrid Lindgrens penn, nå er han «sydhavskonge». Også tekster av Thorbjørn Egner og Knutsen&Ludvigsen er blitt utstøtt av tilsvarende grunner.  

Vi kan også nevne at en rekke litterære klassikere er blitt forkortet og forenklet i utgaver beregnet på barn og ungdom, og at det også finnes skoleutgaver av klassiske romaner som er noe redigert fra forlagets side. Selv husker jeg en skoleutgave av Markens grøde, og den viktigste endringen som var foretatt i forhold til originalen var at sexscenene i originalen var fjernet.  

Men dette handler ikke om redigerte utgaver beregnet på et bestemt publikum, dette handler om endringer som er ment å erstatte originalteksten. Og da reiser det seg noen interessante spørsmål: Hva er den riktige ordbruken her om slike endringer? Hvordan kan dette bli tillatt? Hva er det som egentlig ligger bak ønsket om slike endringer? 

For det første: Dette er ikke sensur, det er redaksjonelle endringer. Sensur har man når staten forbyr visse typer ytringer; men når en avis eller et forlag ikke ønsker å utgi visse typer artikler eller bøker, er dette helt opp til forlagets eller avisens redaksjon å avgjøre, dog slik at inngåtte kontrakter ikke brytes på en måte som kontraktspartnerne ikke er villig til å akseptere. Dersom en redaksjon ikke ønsker å formidle visse typer meninger er dette helt innenfor det redaksjonen har rett til å gjøre, og dette er altså ikke sensur. 

I den type tilfeller vi snakker om her er det aktører som har rett til å endre i tekstene som ønsker disse endringene. Forfatteren har gått bort, rettighetene til å disponere verkene er overlatt til andre, og disse har akseptert de foreslåtte endringene. Juridisk sett er da disse endringene ikke problematiske; de som har foretatt endringene har sitt på det tørre, juridisk sett. 

Hvis de forfatterne vi har nevnt over og som er utsatt for slike redaksjonelle endringer klart og tydelig hadde sagt at «det ikke må skje noen forandringer i mine tekster eter min bortgang», kunne dette bli en juridisk utfordring, men så vidt vi vet forekommer ikke noen slik avklaring hverken fra Lindgren eller Dahl, og da er som sagt slike endringer juridisk sett uproblematiske. 

I tilfellet Ambjørnsen skulle det være klart at man ikke har noen rett til å endre hans verker etter at han har gått bort. Det vil si, man vil ikke ha noen moralsk rett til å gjøre dette. Men hvis de som disponerer Ambjørnsens rettigheter etter hans bortgang skulle akseptere slike endringer, er det neppe noe rettsapparatet kan gjøre for å forhindre dette. Men det er ikke jussen som er viktig her. 

Vi kan her skyter et par andre eksempler fra kunsthistorien. Franz Kafka ønsket at alle hans manuskripter skulle brennes etter hans død, og han fikk visstnok en venn til å love at dette skulle skje. Vennen brøt løftet, og vi nå tilgjengelig verker som Prosessen og Slottet. Til tross for at Edvard Grieg (1843-1907) krevde at hans ene symfoni aldri mer skulle fremføres – han var misfornøyd etter de første fremføringene – er den allikevel blitt fremført i vår tid, og det finnes en rekke innspillinger. Så, slike ønsker fra forfatter og komponister blir ikke alltid overholdt.   

Men tilbake til redigering av forfatteres tekster. Det som skjer her er selvfølgelig et ledd i en bredere kampanje som inneholder elementer som er helt annerledes enn det vi har snakket om her. Å ikke trykke opp enkelte gamle Donald-historier, å  sette visse malerier i kjelleren fordi de muligens kan tolkes til å ha en ideologisk vinkling som enkelte i dag ikke finner å kunne akseptere, er allikevel fundamentalt sett helt annerledes enn det vi har diskutert her. Men utgangspunktet er det samme: dette handler om mangel på respekt for det enkelte individ (i dette tilfellet skapende kunstnere), det handler om en overbevisning om at noen som ønsker makt kan bruke det de tror er svake grupper, og å gjøre seg til talsmenn for dem for så å kunne bestemme over andre og andres verker.  

Som nevnt over har forslagene til endringer i Roald Dahl tekster ført til reaksjoner, og noen av de som ønsket å gjennomføre slike endringer har veket tilbake på grunn av motstand. Men som alle vet: Det meste går i bølger: det går opp, det går ned, og så går det opp, og så går det ned igjen. Som nevnt har de sterke reaksjonene på disse endringsforslagene ført til at noen, både forlag og forfattere, har veket tilbake og forsøkt å beskytte de opprinnelige tekstene og gå imot de foreslåtte endringene. Allikevel kan man se en langsiktig tendens som akkurat dette eksemplet med redigering av litterære tekster er et eksempel på: Den innebærer minkende respekt for det enkelte individ og svakere respekt for eiendomsretten. 

Noen av disse endringsforslagene er initiert av de som juridisk sett disponerer eiendomsretten til Roald Dahls verk, men i og med at de har initiert disse endringene betyr dette at de ikke respekterer Dahls eiendomsrett til de verkene han har skapt. 

Eiendomsrett er en forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode liv – og dette gjelder ikke bare ens egen eiendomsrett; alle nyter godt av at andres eiendomsrett respekteres: eiendomsrett er en forutsetning for produksjon og velstand og velstandsvekst, eiendomsretten er en forutsetning for fred, frihet og velstand. 

Når eiendomsretten svekkes, og de tingene vi har snakket om over er et uttrykk for en svekket eiendomsrett, går det bare en vei: nedover. 

Det som fundamentalt sett er årsaken til det som skjer er altså en synkende respekt for eiendomsretten. De konkrete endringsforslagene med hensyn til disse litterære tekstene er en implikasjon av en agenda som finnes på den politiske venstresiden. Det som skjer er at eiendomsretten krenkes med det formål/påskudd å hjelpe svake grupper. 

Men det som virkelig hjelper alle svake grupper er økende velstand, men økende velstand forutsetter som nevnt eiendomsrett. I et system som respekterer eiendomsrett er det de produktive som har en ledende rolle, i et system som respekterer eiendomsretten er det ingen roller hvor besserwisser og busybodies kan skaffe seg makt ved å gjøre seg til talsmenn for påstått svake grupper og således skaffe seg en rett til å krenke andres eiendomsrett. 

Det kan selvfølgelig være slik at i tidligere tider brukte forfattere formuleringer som man ikke ville brukt i dag. Vi synes dog ikke at dette rettferdiggjør endringer i tekstene. Dersom barn skulle lure på hvorfor en slik språkbruk finnes bør det opp til å være opp til de foresatte – foreldre, lærere – å forklare hva som er årsaken til at denne type språk er brukt, og hvorfor den ikke er god tone i dag. Men hva vi synes spiller ingen rolle her. Det som er viktig er opphavsmannen, forfatteren, og den respekt han fortjener å nyte godt av for det han har skapt. 

Vi er derfor sterkt imot alle endringer i originaltekster; Astrid Lindgrens tekster burde ikke blitt endret, og heller ikke burde Roald Dahls tekster bli endret. Det samme burde gjelde alle andre forfattere.  

Reaksjonene på endringene i Roald Dahl tekster er gledelig å registrere, men vi er redd for at på lengre sikt er tendensen slik at dette etterhvert kommer til å bli gjennomført i betydelig grad. Det som best kan sikre oss mot at slike endringer vil bli foreslått og gjennomført er at kulturen slutter sterkere, og helst fullt og helt, opp om eiendomsretten. 

.

.

.

.


https://www.theguardian.com/books/2023/feb/18/roald-dahl-books-rewritten-to-remove-language-deemed-offensive

https://www.nrk.no/nyheter/gyldendal-vil-ikke-ta-inn-alle-roald-dahl-endringene-1.16307683

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/O8WG03/norsk-pen-om-roald-dahl-sensur-full-alarm

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/JQvjvm/ingvar-ambjoernsen-sjokkert-over-sensur-ringte-eget-forlag-med-klar-beskjed

Katastrofal strategi mot Putin

Det verste som kan skje et land og et folk er at landet kommer i krig. Politisk vanstyre er ille, men et militært angrep i stor skala er langt mer ødeleggende enn politisk vanstyre. Politisk vanstyre fører til fattigdom og arbeidsløshet, og kanskje til sult og generelt forfall, og i verste fall til at man blir utsatt for et militært angrep, mens en fullskala krig fører til massedød og enorme materielle ødeleggelser. 

Man bør derfor forsøke å unngå begge deler. Her skal vi kort kommentere noen elementer i den strategien som ledende politikere i Vesten har ført etter Russlands angrep på og invasjon av Ukraina. 

Krigen er reellt sett et forsøk fra Russland på innlemme det selvstendige landet Ukraina som en del av Russland. Ledelsen i Russland betrakter dog Ukraina ikke som et selvstendig land, men som en kunstig konstruksjon skapt av Vesten som et ledd i en plan om å ødelegge Russland slik det er i dag. Ledelsen i Russland betrakter Ukraina som en del av Russland (eller som en del av Russlands legitime interessesfære), og det de forsøker med krigen er å ta området tilbake.  

Som vi har nevnt tidligere må man i en konflikt støtte den siden som i størst grad har/respekterer individuell frihet og det er klinkende klart at i dette tilfellet gjelder det Ukraina, dette selv om det var mye å kritisere i det Ukraina som eksisterte før 24/2-2022.  

Det verste som kan skje i en krig er at den eskalerer, det vil si at den begynner som en krig mellom to land og så utvider den seg til å omfatte flere og flere land. De politiske ledere må derfor spille sine kort svært forsiktig slik at dette ikke skjer. 

Og det er her flere ledere i Vesten har spilt sine kort på en måte som Russland kan bruke for å eskalere krigen. 

Vi har tre eksempler. President Biden uttalte for en tid siden (april 2022) at Vesten må arbeide for regimeskifte i Russland: «Joe Biden Is Calling for Regime Change in Russia …» (newsweek).  (Man kan si at det Biden mente var at russerne selv må skifte ut Putin, men dette er en nyanseforskjell som spiller liten eller ingen rolle i praksis.)

Dette kan forstås dithen at Vesten har en mål om å invader Russland og innsette et helt annen type regimet i dette landet. Dette kan sterkt motivere Russlands krigsinnsats, og også gi legitimitet til russiske lederes ønske om å utvide krigen til å omfatte flere land enn Ukraina

Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …» (Kilde Finansavisen). 

Dette er et signal til alle som deltar i krigen på Russlands side om at hvis de taper så vil de havne i en forferdelig situasjon: enten blir de henrettet eller så vil de bli idømt lange fengselsstraffer. Dette er ikke noe som kan motivere russiske offiserer og politiske ledere til å avslutte krigen. 

Estlands statsminister Kaja Kallas er den siste vi siterer i denne omgangen. På en sikkerhetskonferanse i München for noen få dager siden, hvor temaet var  «Visions for the Europene Security Architechture», mer enn antydet hun at Vesten måtte okkupere Russland (hennes og flere andre innlegg ere å finne på et opptak tilgjengelig på youtube nedenfor).  

Det som i siste instans motiverer folk til å slåss er et ønske om å beskytte fedrelandet. Når Vestens ledere nå truer med å invadere Russland er dette noe som sterkt vil motivere den russiske befolkning og den russiske hæren til å kjempe enda mer innbitt mot sine fiender. 

Her har vi altså fremtredende politiske ledere i Vesten som reelt sett sier at krigen handler om å eliminere Russland slik det finnes i dag. Dette er å gi den russiske ledelsen svært gode argumenter for å utvide krigen til å omfatte hele NATO. 

Vestens ledere burde kun ha sagt at «Krigen er et forsøk fra Russland på å innlemme Ukraina i eget rike. Dette skal de ikke lykkes med, og vi skal hjelpe Ukraina og sørge for at dette ikke skjer. Vi er for at Ukraina skal beholde sin frihet og derfor skal den russiske invasjonen av Ukraina slås tilbake.» 

Det er kun dette ledende politikere i Vesten burde sagt. Kommentatorer og journalister kan selvfølgelig si akkurat hva de vil, men politikere som har ledende verv i statsapparatet burde ikke snakke om ting som skal skje internt i Russland etter krigens avslutning mens krigen pågår. 

Uttalelser av den typen vi har sitert tre av over kan være med på å eskalere krigen slik at den grusomme krigen som nå pågår i Ukraina kan spre seg og bli en krig mellom Russland (og kanskje Kina) på den ene siden, og Vesten på den andre siden. Dette vil være en katastrofe, og uttalelser av  den typen vi har gjengitt ovenfor kan være en sterkt medvirkende årsak til en slik eskalering. Hvis Vesten ble angrepet er dette også et resultat av politisk vanstyre.
.

.

.

.

https://www.newsweek.com/joe-biden-calling-regime-change-russia-this-time-it-isnt-gaffe-1694867

https://www.finansavisen.no/politikk/2023/02/18/7986987/kamala-harris-russlands-angrep-er-en-forbrytelse-mot-menneskeheten

Kaja Kallas: 

Ønsketenkning, ikke fakta, også mht. kvinner i Forsvaret

Man bør være rasjonell, det vil si man bør kun basere seg på fakta og logikk. Dette er en av de viktigste dyder, men dessverre er det en svært lite utbredt dyd. På en rekke området viser det seg at de fleste baserer seg på ren ønsketenkning og ikke lar fakta påvirke sine standpunkter.  Et av de siste områdene hvor vi har sett uttrykk for dette er at vernepliktige kvinner trakasseres i Forsvaret. (Også kvinnelig befal er blitt utsatt for dette, men har lar vi dette poenget, som på viktige punkter er annerledes, ligge.)

En artikkel i Nettavisen omtaler en nylig TV-debatt om dette som en katastrofe for Forsvaret – ikke bare at det skjer og har skjedd i flere år uten noen reell reaksjon, men fordi Forsvarsledelsen overhodet ikke er i stand til å håndtere saken. 

«Her snakker vi fullskala katastrofe. Sjelden har jeg [Nettavisens kommentator Erik Stephansen] sett en forsvarssjef på tynnere is enn Eirik Kristoffersen på NRK Debatten tirsdag kveld [21/2].  Varslene om trakassering i forsvaret har vært et kjent problem helt siden 2018. Kristoffersen har vært forsvarssjef siden 2020.

Etter den tid har standhaftige reportere i NRK kommet med gjentatte avsløringer om trakassering og overgrep. Og  lørdag smalt det igjen. Tirsdag formiddag satt derfor både forsvarsledelsen, tillitsvalgte og forsvarsministeren i oppvaskmøte.

Ett av problemene som har vokst seg større og større, er at forsvarssjefen gjentatte ganger har benektet at det finnes noen ukultur i Forsvaret. Tvert om har han gang på gang presisert at det  ikke  fantes noen ukultur.

For i stedet for å anerkjenne en tydelig og gjentakende ukultur, har Eirik Kristoffersen snakket om  nulltoleranse, at det  skal  være trygt å være i Forsvaret, som om det er en slags besvergelse.  

Og videre: at det ikke er mer seksuell trakassering i Forsvaret enn andre steder.

La oss gå med på at det ikke er mer trakassering der. Forskjellen er likevel at vernepliktige soldater ikke kan dra noen steder. De er tvunget til å være der. Og som en tidligere soldat sa det hos Solvang tirsdag kveld:  «Du kan ikke bare gå ut av brakka og se deg om etter nye klassekamerater».»


Vi anbefaler alle å lese artikkelen som er å finne på en link nedenfor. 

Vi har nå et system med verneplikt, og både gutter og jenter blir innkalt. Dette er et uttrykk for ønsket om at også Forsvaret skal være en arena for likestilling. 

Svært mange jenter forteller om ulike former for trakassering som de opplever i løpet av tjenestetiden, og dette er bare grusomt. Dette er altså noe som vi har hørt om i fem år. (Verneplikt for kvinner ble innført i Norge i 2015, og alle partier på Stortinget unntatt KrF stemte for.) 

Som nevnt i sitatet fra Nettavisen har dette vært alminnelig kjent siden 2018, altså i fem år, og allikevel har Forsvarsledelsen overhodet ikke klart å gjøre noe med det. 

Det som skjer er at ungdommer i 20-årsalderen tvinges til å bo sammen i omtrent ett år, og unge mennesker på den alderen er som regel svært interessert i det annet kjønn. Spesielt gutter/menn er gjerne svært pågående på dette området. Men når det gjelder vernepliktige er det slik at de som bor sammen ikke har valgt å bo sammen, de er tvunget til å være i leieren;  de kan, som Nettavisens skribent formulerte det, ikke bare stikke av og finne seg andre klassekamerater. 

Så lenge ordningen er slik kan vi ikke se annet enn at dette problemet er uunngåelig. Tvinger man et stort antall menn og kvinner i 20-årsalderen sammen, er det uunngåelig at det blant dem finnes endel unge menn som oppfører seg ufint (her bruker vi et svært forsiktig uttrykk) overfor damene. 

Men det er ønsketenkning som råder, og da ignorerer man en del viktige poenger, blant annet det vi nevnte umiddelbart over. De som baserer seg på ønsketenkning vil både ha verneplikt, og at menn og kvinner skal tjenestegjøre sammen. Det er dette som er problemet. 

Vårt syn er følgende: vi må ha et sterkt Forsvar. Det skal ikke være verneplikt. Tjenestegjørende kvinner og menn bør ikke bo nær hverandre, og kvinner bør ikke delta i stridende avdelinger så fremt de ikke på basis av egen erfaring (etter å ha tjenestegjort en viss tid) har et sterkt ønske om å delta på denne måten. 

De forferdelige problemene Forsvaret har på dette området vil ikke oppstå dersom Forsvaret blir organisert slik som vi skisserte i linjene ovenfor. Vi sier at det er Forsvaret som har problemer, og det er korrekt, men det virkelige problemet er det som rammer de mange unge kvinner som blir utsatt for trakasserende oppførsel

Den fikse ideen om at vi skal ha verneplikt og at kvinner og menn skal tjenestegjøre sammen, står sterkt i befolkningen, i eliten (i akademia, i pressen, blant politikere) og i Forsvaret, og det betyr at alle disse aktørene, for å kalle dem det, er skyld i de problemene som en god del unge kvinner blir utsatt for mens de er i militæret. Det disse aktørene egentlig gjør, er, med utgangspunkt i sin egen ønsketenkning, å plassere et betydelig antall unge kvinner i en forferdelig situasjon, og gir dem opplevelser som kan skade dem for livet. Men siden de anser at plikt og selvoppofrelse er moralske goder, og at de ikke vil ta fakta til seg, så kan det ikke annet enn gå galt. 
.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/forsvarssjef-mot-varsler-i-debatten-her-snakker-vi-fullskala-katastrofe/o/5-95-931271

Kunstsvindel?

I disse dager pågår en interessant rettssak i Oslo. En gallerieier er tiltalt for å ha svindlet kunder som har kjøpt kunstverker av ham: gallerieieren oppga først at maleriene var malt av en kunstner ved navn Werner Jensen, og det ble visstnok opplyst at denne Jensen hadde tilhold i Berlin og at hans verker var utstilt på flere respekterte gallerier. 

Nå har det vist seg at dette ikke var korrekt, og at maleriene var malt av gallerieieren selv. 

Flere av de som har kjøpt maleriene har følt seg lurt, og saken er anmeldt til politiet. Nå står gallerieieren/kunstneren for retten tiltalt for svindel. 

Gallerieieren hevder at han ikke har gjort noe galt, han sier at det er vanlig at kunstnere benytter pseudonym. Nå kan man si at i de fleste tilfeller vet kjøperen i så fall at verket er skapt under pseudonym, men i dette tilfellet virker pseudonymet Werner Jensen som et relativt normalt navn, og det var rimelig å gå ut i fra at dette var det virkelig navnet på den som har produsert disse verkene. 

Spørsmålet er om kundene er lurt. Hvis gallerieieren har gitt opplysninger om Jensen som ikke er korrekte, for eksempel at han er en renommert kunstner som er utstilt på respekterte galleri, er det et element av svindel her. 

Men hvis vi først bare holder oss til bildene – er det som har foregått svindel? Vi vil si Ja, men ikke på en måte som angår rettsapparatet. 

Et kunstverk er et fysisk eller mentalt objekt innenfor en av følgende kategorier: maleri, skulptur, skjønnlitteratur/skuespill/spillefilm, arkitektur, musikk/sang, dans. Mange vil også ha med fotografi på listen over kunstarter, og det er mulig at også dataspill (som kan betraktes som en interaktiv spillefilm) kan klassifiseres som kunst.

Det er dog ikke slik at ethvert objekt innenfor en av disse kategoriene kvalifiserer som et kunstverk; for at et verk skal kunne betraktes som kunst må det oppfylle to kriterier: Det må ha en viss håndverksmessig kvalitet, og det må ha en viss idérikdom. (Hvor grensen skal gå mellom kunst og ikke-kunst kan det da være delte meninger om, men det er ikke noe uvanlig eller problematisk med dette; slik er det på en rekke områder. Hvor går for eksempel grensen mellom barn og ungdom, mellom ungdom og voksen, mellom voksen og gammel? Hvor går grensen mellom by og tettsted? Hvor går grensen mellom bekk og elv? Den vanlige måten å formulere dette poenget på er å si at grensen er opsjonal innenfor et intervall, og at forskjellige personer kan være uenige om hvor grensen skal plasseres.) 

En rekke objekter som i dag av noen betraktes som kunstverk oppfyller ikke disse to kriteriene, og da er de ikke kunstverker. Dette gjelder spesielt inn skulpturer og maleri, hvor enkelte verker i beste fall kan karakteriseres som dekorasjoner, i verste fall som skrot. 

Nedenfor kan man finne en lenke til katalogen til en av de siste Høstutstillingene hvor en rekke objekter som ikke er kunstverk er avbildet. Heller ikke det som produseres av aktører som Jackson Pollock og Mondrian er kunstverker; de er dekorasjoner. Grunnen til at verker av disse to, og mange andre som lager lignende verker, ikke er kunstverker er at de overhodet ikke har noe idémessig innhold. Det kan være penere og artige å se på, men det kreves langt mer av et verk for at det skal kunne klassifiseres som et kunstverk. 

Men hva er et kunstverk verdt? Og da tenker vi ikke på affeksjonsverdien som et bestemt verk kan ha overfor bestemte personer, vi tenker på prisen som dannes når verket tilbys for salg til et generelt publikum.  

Alle vet at enkelte kunstverk er blitt solgt for enorme beløp, og da tenker vi ikke bare på verker skapt av virkelige kunstner som for eksempel Vermeer og Rembrandt og Da Vinci og Caravaggio og Hertevig; også verker av dyktige og fiffige dekoratører er solgt for enorme beløp. (Nedenfor gir vi en link til en liste over dekorasjoner som er solgt for enorme beløp.) 

Den pengemessige verdien til et fysisk verk (maleri, skulptur), den som kommer til uttrykk når det blir solgt/kjøpt, er et resultat av fire elementer. 

1) Man kan betale for opplevelsen man får når man betrakter verket, og det at man kan betrakte  verket i sitt eget hjem eller sitt eget galleri når man måtte ønske – eller den prestisje NN oppnår ved at et verk utstilt i et stort galleri er utstyrt med en plakett som sier «Utlånt fra samlingen til NN». 

2) Man betaler også for koblingen til den som har skapt verket: å eie noe som Rembrandt eller Vermeer selv har malt og vært i direkte kontakt med, kan betraktes som verdifullt, og dette kan for noen være verdt store beløp. 

3) Man kan også betale for verket som et investeringsobjekt. Da er man kanskje mindre opptatt av opplevelsen av verket og kontakten med kunstneren, man er mest interessert i det man på et senere tidspunkt kan selge verket for. 

4) Det siste elementet vi vil ta med her er at verker kan få en slags kjendisstatus. For noen kan dette være verdt store penger. Kjøperen kan da henge bildet på veggen, ta med seg gjester bort til bildet og si: «Dette er det bildet som var gjenstand for den rettsaken, du husker sikkert den …..».  En viss type gjester vil bli behørig imponert av slikt. 

Hvilken av disse elementene som har størst verdi for en som kjøper et maleri eller en skulptur er ikke godt å si på generelt grunnlag, det varierer fra person til person, men jeg vil tro at for en ekte kunstkjenner er det de to første elementene som er viktigst. 

Hvordan kommer bildene til Werner Jensen ut av en vurdering hvor man tar hensyn til disse elementene? (Sjekk gjerne noen av bildene til Werner Jensen på link nedenfor; på linken merket «Bilder» er noen av Jensens verker å se i bakgrunnen av et fotografi av gallerieieren). 

Ut i fra kategoriene 1) og 2) er Werner Jensens bilder null verdt. Men i og med at dette er blitt en sak, har bildene fått en slags kjendisstatus, og da er det mulig at de har en verdi ut i fra kategoriene 3) og 4). 

Det spørsmålet vi begynte med var følgende: Er dette en sak som hører hjemme i rettsapparatet? 

Hvis den som har solgt bildet har gitt usanne opplysninger om kunstneren status (for eksempel at han var utstilt på renommerte galleri i Europa), er dette svindel, og da er det mulig at selgeren kan dømmes. Men hvis det eneste som er kritikkverdig er at det er gallerieieren selv som har malt bildene, er dette ikke en sak som hører hjemme i rettsapparatet. 

Det som er svindel her er at verker av denne typen fremstilles som kunst. Dette er dog en type svindel som ikke skal bringes inn i rettsapparatet; at denne type verker presenteres og av alle etablerte miljøer aksepteres som kunst, viser bare at kulturen er sterkt irrasjonell.

Ayn Rand brukte ikke ordet «kunstner» om de som produserte slike verker og fremstilte dem som kunst (Jackson Pollock, Mondrian, Werner Jensen, mange flere), hun brukte det treffende uttrykket «perpetrators»: «gjerningsmenn». Å produsere verker som disse gjør og å fremstille dem som kunstverker, er på en måte kriminelt selv om det ikke bryter noen juridisk lov. Den korrekte betegnelsen for de som har skapt dem er da «gjerningsmenn». Her kan man også bruke et uttrykk som man dessverre svært ofte får bruk for: «Verden vil bedras». .

.

.

Oversikt over Werner Jensen-saken fra NRK

https://www.nrk.no/ytring/nar-blir-det-svindel-a-male-bilder-under-falskt-navn_-snart-far-vi-svaret.-1.16293164

https://www.nrk.no/norge/john-erik-_werner-jensen_-hedemark-skal-i-rettssak-1.16290756

Katalog fra Høstutstillingen

https://www.hostutstillingen.no/wp-content/uploads/2021/01/Katalog-Høstutstillingen-2020-1.pdf

Bilder

https://www.nrk.no/norge/politiet-avviser-at-kunst-fra-bedragerisiktet-gallerieier-skal-odelegges-1.15452963

Dekorasjoner: Jackson Pollock

https://www.google.com/search?q=jackson+pollock+paintings&tbm=isch&ved=2ahUKEwjPxsqTtZT9AhUekaQKHXFTBSQQ2-cCegQIABAA&oq=jackson+pollock&gs_lcp=CgNpbWcQARgBMgQIIxAnMgUIABCABDIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgUIABCABDIFCAAQgAQyBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB4yBAgAEB46BggAEAcQHlAAWABg5QtoAHAAeACAAVaIAaYBkgEBMpgBAKoBC2d3cy13aXotaW1nwAEB&sclient=img&ei=Py7rY4-rJ56ikgXxppWgAg&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner: Mondrian 

https://www.google.com/search?q=mondrian+&tbm=isch&ved=2ahUKEwjUlfCatZT9AhXTk6QKHTaqAJ4Q2-cCegQIABAA&oq=mondrian+&gs_lcp=CgNpbWcQAzIFCAAQgAQyBQgAEIAEMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeMgQIABAeOgQIIxAnOgYIABAHEB46BAgAEEM6BwgAELEDEEM6CAgAEIAEELEDOgsIABCABBCxAxCDAVCmCFj0FWDkF2gAcAB4AIABb4gBzwaSAQQxMC4xmAEAoAEBqgELZ3dzLXdpei1pbWfAAQE&sclient=img&ei=Ti7rY9S2OdOnkgW21ILwCQ&bih=1250&biw=1535&client=safari&hl=no

Dekorasjoner solgt for enorme beløp

En spøkefugl viser at modernistisk kunst er skrot – «Modern Art is bullshit» – ved å smugle inn et egenprodusert, verdiløst bilde og henge det opp på Tate Gallery i London. 


Koranbrenning, frihet, trygghet

Å brenne en bok eller et flagg anses av av enkelte som en viktig symbolsk handling for å gi uttrykk for avsky overfor det som boken eller flagget representerer. Under Vietnamkrigen var det omfattende demonstrasjoner i storbyer i Vesten mot USAs forsøk på å hindre kommunistiske Nord-Vietnam i å erobre Syd-Vietnam, og deltagerne brant ofte USAs flagg. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tiden finner vi at religiøse grupper arrangerte bokmål hvor det de anså som skadelige bøker ble brent. Nasjonalsosialistene i Tyskland brant bøker som representerte jødiske ideer og innflydelse, og i noen av sydstatene i USA på 60-tallet ble det arrangert bål hvor man brant Beatles-plater, dette etter at John Lennon hadde konstatert at Beatles var mer populære enn Jesus. (For våre mange yngre lesere skyter vi inn at John Lennon var den mest frittalende av Beatles-medlemmene.)

Så det å brenne flagg, bøker, endog plater, ser ut til å være en form for protest som man kan finne eksempler på opp gjennom store deler av historien. Slik jeg ser det er allikevel denne type protester ganske primitiv; man oppnår lite annet enn litt oppmerksomhet, og å fremstille seg selv som en primitiv person. 

Grunnen til at vi skriver om dette nå er at noen islam-motstandere (Sian, Rasmus Paludan) benytter Koran-brenning som en måte å markere motstand mot islam på: man brenner islams hellige bok for å markere motstand mot islam. De som brenner Koranen mener at islam står for menneskefiendtlige holdninger. 

Men det er mange bøker som står for menneskefiendtlig holdninger, blant dem finner man Das Kapital, Main Kampf, Det kommunistiske manifest, Zions vises protokoller, Bibelen – og mange flere, men disse er vel de mest kjente. 

Bør man har rett til å markere et politisk standpunkt ved å brenne slike – og alle andre – bøker? Svaret på dette er et udiskutabelt Ja. (Dvs. det burde være udiskutabelt, men det er ikke det i dag.)

Nå er det enkelte som protesterer mot denne type markeringer. En avisoverskrift sier følgende: «PST griper inn i ytringsfrihetsdebatten, mener Koran-brenning øker terrorfare» (link nedenfor). 

«Svensk politi følger norsk oppskrift: Forbyr ny Koranbrenning foran den tyrkiske ambassaden» (link nedenfor). 

Det som skjer er altså at enkelte, inkludert noen intellektuelle, vil forby Koranbrenning fordi det setter oss i fare; og PST mener at demonstrasjoner mot islam som inneholder Koranbrenning fører til at vi blir et mål for terror. 

Før vi går videre presiserer vi at dette handler ikke om hva som er klokt eller hva som er sofistikert, det handler om hva man har rett til å gjøre i et land som er eller burde være fritt. 

Som kjent legger islam stor vekt på at blasfemi og latterliggjøring av islam skal være forbudt. Men i et fritt land er slike ting tillatt. Mange muslimer er derfor sterke motstandere av at Koranbrenning er tillatt. 

Det dette fundamentalt sett handler om er følgende: islam godtar ikke frihet. Enkelte muslimer vil innskrenke den friheten som finnes i Vesten. Enkelte muslimer krever at også ikke-muslimer skal rette seg etter islams lover. Disse muslimene setter islams krav over lover som beskytter frihet; disse muslimene vil innskrenke friheten for å få gjennomslag for islams krav. 

Det er da fundamentalt sett en kamp mellom islam og Vesten, eller et slag i en langvarig krig mellom islam og Vesten, mellom islam og individuell frihet. 

Vi nevnte over at enkelte intellektuelle, og organer som PST, heller vil at vi skal redusere vår frihet for å tekkes islam enn å tillete Koranbrenning, dette for å hindre at krefter som representerer islam skal angripe oss. Noen hevder at nasjonale interesser bør trumfe Sians ønske om å brenne Koranen – men å nekte Sian å brenne Koranen er intet annet enn å gi etter for en fiendtlig makt. Og som vi vet av en nylig og en ikke fullt så nylig smertelig erfaring (Putin, Hitler): ettergivenhet overfor en aggressor fører bare til at aggressoren blir enda mer aggressiv. 

Hvis vi lar islam få gjennomslag på dette punktet er det bare å forvente at islamske krefter vil kreve enda større innskrenkninger i vår frihet for å tekkes islam. 

Men hvordan burde man forholde seg i en krig eller konflikt når vi står for større frihet og vår motstander står for mindre frihet? Vi burde forsvare vår frihet. 

Det bør derfor ikke komme noen som helst restriksjoner på brenning av bøker. Ja, brenning av bøker er en primitiv måte å protestere på, men også primitive mennesker har rett til frihet. Òg når frihetsmotstandere går løs på de primitive og lykkes, vil de etterhvert gå for å innskrenke friheten til de noe mindre primitive. 

Det som da virkelig øker terrorfaren er vår frihet, og at vi nøler eller er lite villige til å forsvare den. 

Det som sikrer vår trygghet er at vi har et så sterkt apparat som beskytter vår frihet at ingen vil våge å angripe oss. Dette gjelder militært forsvar, det gjelder politiet, det gjelder rettsapparatet. 

Det som har satt vår frihet og trygghet og sikkerhet i fare er ikke Koranbrenning, det som har satt vår sikkerhet og frihet og trygghet i fare er at så mange har tatt for gitt at det ikke har vært behov for å være forberedt på å forsvare den: Rettsapparatet straffer ikke voldelige islamister (de blir alle erklært psykisk syke og det blir fastslått at deres terrorisme ikke har noe med islam å gjøre), og Vestens militærapparat tapte for islam etter tyve års krig i Afghanistan. 

De som brenner Koranen bør få all nødvendig politibeskyttelse, og de som med vold forsøker å hindre slike protester bør arresteres, dømmes og ilegges en betydelig fengselsstraff under kummerlige forhold. (De som på en fredelig måte demonstrerer mot Koranbrenning har selvfølgelig all rett til å gjøre dette.) 

Men antagelig vil ingenting av dette skje; det som vil skje er at den politiske elite vil gi etter for islamistenes krav om å innskrenke friheten i Vesten for å tekkes den totalitære politiske ideologien islam. 

Det er dessverre ikke bare eliten som ønsker å innskrenke friheten: «Nesten halvparten av nordmenn (44,5 prosent) mener det bør være forbudt å brenne koranen eller andre religiøse symboler, viser en ny meningsmåling InFact har gjennomført for Nettavisen» (lenke nedenfor).

Denne ettergivenheten er et resultat av at venstreorienterte ideer står så sterkt i kulturen. Venstreorienterte ideer innebærer reduksjon av individuell frihet og utvidelse av statens makt. I tillegg til dette er sosialismen og islam ideologisk sett ganske lik hverandre; forskjellene kommer kun av disse to ideologiene oppstod med mer enn 1000 års mellomrom; de frihetsfiendtlige og selvoppofrende idéene som kom til utrykk i islam fikk en religiøs ramme (noe annet var ikke mulig på denne tiden), de frihetsfiendtlige idéene som kom til uttrykk i sosialismen fikk betegnelsen videnskapelig sosialisme (dette var som man kunne forvente på denne tiden). 

Som det heter: «Den som ikke er villig til å forsvare friheten, de fortjener den ikke». Og frihet er en forutsetning for samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Ja, koranbrenning er primitivt, de som brenner Koranen er da et lett mål å kritisere, men også disse menneskene fortjener frihet, og friheten er udelelig: begynner man å innskrenke den vil den etterhvert bli mindre og mindre. Det eneste som kan gi full trygghet er full oppslutning om de idéene som friheten bygger på, inkludert å ha den nødvendige vilje og styrke til å forsvare den fullt ut. Dessverre ser det ut til at vi ikke har dette i dag. 
.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/koranbrenning/ytringsfrihet/sverige/maling-om-koranbrenning-jeg-er-nok-litt-overrasket/s/5-95-902377

Interessante momenter om klima, politikk og etikk fra en mainstream-bok

«Kunnskap er makt» heter det. Makt er evne til å gjennomføre ønsker – å ha makt er derfor en god ting. Men for å få makt må man ha kunnskap. Kunnskap får man fra to kilder: Fra erfaring etter omgang og interaksjon med mennesker, og fra lesing. En forutsetning er dog at man tenker grundig gjennom og analyserer det man leser og de erfaringene man skaffer seg. 

Vi vil derfor anbefale disse to tingene til alle; dog slik at man setter dem i sammenheng med egne ønsker, planer, ambisjoner, interesser og evner. 

Man bør omgås mange forskjellige mennesker, mennesker med forskjellige interesser, oppfatninger, bakgrunn, o.l., og man bør lese et bredt utvalg av den litteraturen som finnes på områder man er interessert i. Vi har sett at enkelte oppfordrer noen til ikke å lese visse forfattere eller visse aviser og nettaviser. Vi kan ikke mene annet om dette enn at de som oppfordrer andre til ikke å lese visse kilder har noe å skjule. Vi sier: Les alt! Det vil si, les bøker og artikler av skribenter og forfattere med forskjellige synspunkter om alle temaer  – igjen slik at man tolker det vi sier her i samsvar med egne interesser og evner, og ikke minst den tid man har til rådighet. Det vi sier her er stikk i strid med den kanselleringskultur som i dag dominerer innen mainstream. Men denne kanselleringskulturen er intet annet enn en innrømmelse av at de som står for den har noe å skjule; deres standpunktet tåler ikke dagslys, det finnes fakta som kan velte de standpunkter, meninger og holdninger som sterke aktører innen mainstream ønsker å få gjennomslag for.  

Leser man intelligente og kunnskapsrike skribenter er det alltid noe å lære, enten noe nytt som man ikke kunne fra før, eller noe som bekrefter ting man allerede vet – eller man får testet sine standpunkter mot potensielt hardtslående motargumenter. Hvis man ikke leser skribenter som har et annet syn enn det en selv har, ender man gjerne opp med standpunkter og meninger som ikke kan kalles kunnskap, men som med rette kalles fordommer. 

I samsvar med det vi sier over leser vi for tiden Erik Tunstads bok Evolusjon: Basert på en sann historie (Humanist forlag, 2015).  Omtalen av boken fra forlaget inneholder bla. følgende: «Evolusjonsteorien … ble utviklet av Charles Darwin på 1800-tallet og har siden den gang blitt forbedret av hundretusener av forskere, slik at den i dag fremstår som en av vitenskapens best dokumenterte teorier. I denne boka tar biologen og vitenskapsformidleren Erik Tunstad oss med gjennom livets fire milliarder år lange historie, fra de første cellene til det moderne mennesket. Boka omhandler også kritisk tenkning, vitenskapelig tenkemåte og metode, og tar et oppgjør med kreasjonisme – den religiøst begrunnede motstanden mot evolusjonsteorien.»

Tunstad har solid faglig bakgrunn; han er cand.scient. i økologi, han er høyskolelektor i naturvidenskap, han har arbeidet med forskningsjournalistikk og har vært redaktør for forskning.no. Han har også vært programleder i NRKs Verd å vite. 

Årsaken til at vi valgte å lese denne boken var at vi ville se hva en mainstream-forfatter bruker som argumenter mot kreasjonisme og teorier om intelligent design, teorier som ser ut til å ha fått økt oppslutning de siste årene. Vi slutter helt opp om Tunstads syn om at kreasjonisme og intelligent design ikke er videnskapelige teorier: de som slutter opp om disse teoriene har forlatt den videnskapelige metode. Kreasjonisme og intelligent design er intet annet enn religion forkledt i en videnskapelig språkdrakt, og religioner har ingen rasjonell begrunnelse.   

Men det vi har tenkt å dele med våre lesere er ikke det Tunstad sier om evolusjonsteorien; vi bare nevner at det ikke finnes noen god grunn til å tvile på at evolusjonsteorien i det store og hele er en riktig teori. Det vi har tenkt å dele er tre poenger som dukket opp i boken, poenger som det kanskje er uventet å se så klart formulert fra en mainstream-kilde. Disse poengene er noe perifere i forhold til det som er bokens hovedtema, men de er allikevel interessante. Han sier noe om klima, han sier noe om grunnleggende etikk, og han sier noe om kollektivisters natur.  

Klima 

Hvis man bare følger med i mainstreamkilder, får man inntrykk av at klimaendringer i stor grad er menneskeskapte, at vi står foran en katastrofe, og at vi kan gjøre noe med det (ved å sterkt redusere bruken av bensin, gass, og olje). De som tror på den menneskeskapte klimakrisen hevder at «kloden koker», at man må gå over til elektriske biler, at sokkelen må elektrifiseres, at det må settes opp stadig flere vindmølleparker, at man må følge oppsatte klimamål uansett hvor mye det vil koste, og så videre. Dette er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, påstås det. 

Men seriøse fagfolk har et annet syn på klimaendringene enn det inntrykk man får hvis man bare leser overfladiske mainstream-kilder, dvs. de store avisene, NRK og TV2. Det synet seriøse fagfolk har kommer det sjelden til uttrykk i pressen, pressen følger til og med en aktiv linje som innebærer at seriøse fagfolk sjelden eller aldri slipper til i disse mediene. 

Men nå skal vi se hva Tunstad skriver: «Naturen er aldri i balanse ….» sier han i en delkapitteloverskrift. Når Tunstad sier at naturen ikke er i balanse ligger det implisitt i dette at klimaet aldri er i balanse; klimaet er alltid i endring.  

Vi gir igjen ordet til Tunstad: «Det er bare i politikernes og naturvernenes eventyrbøker at naturen befinner seg i en tilstand av harmonisk balanse. Klimaet endrer seg konstant. Det har det alltid gjort, det kommer det alltid til å gjøre … Vulkansk aktivitet, jordskjelv – fjellmassiver vokser eller forvitrer – og skaper barrierer mellom dyr og planter, som med tiden utvikler seg til nye arter, som kanskje i seg selv igjen påvirker klimaet gjennom mer eller mindre kompliserte positive og negative feedback mekanismer. Selve jordas bane rundt sola er heller ikke konstant, og sola har også sine opp- og nedturer – som igjen reflekteres i artenes utvikling. … Den siste solflekkperioden økte temperaturen i Norge med en ørliten mikrograd.» (s. 20).   

Tunstad omtaler altså klimaendringer og nevner noen årsaker til at slikt skjer, men han nevner ikke menneskelig aktivitet, utslipp av CO2, som en faktor i denne sammenheng. Meget overraskende å se noe slikt fra en mainstream-kilde. På den annen side er Tunstad en seriøs videnskapsmann, og da er det dette man kan forvente. 

Grunnleggende moral

Tunstad kommer inn på grunnleggende moralprinispper, og sier innledningsvis i et kapittel med tittelen «Ondskap» følgende: «De aller fleste mennesker er grunnleggende gode og snille – med det alltid tilstedeværende slingringsmonn. Alle har sin pris, alle har sin terskel. Noen svikter sine venner for en pils, andre dør for dem. Noen jukser under elgjakta». 

Hvis han hadde sagt at «de fleste har sin pris» ville jeg sagt meg helt enig i dette. Jeg deler ikke hans syn om at alle er til salgs; det er noen – antagelig alt for få – som virkelig har integritet. Dette sier jo Tunstad også selv: han sier at «noen er villige til å dø for sine venner».  Tunstad velger her et drastisk eksempel, men en persons integritet kan jo bekreftes på langt mindre dramatiske måter enn dette. En videnskapsmann kan for eksempel vise sin integritet ved å si at menneskelig påvirkning har svært lite å si for klimaendringene.  

Man så fortsetter Tunstad med følgende: «Selv om det i enkelte kulturer og miljøer kan være et ideal, er så godt som ingen av oss tvers gjennom gode. En av grunnene til dette er at begrepet er absurd.»

Tunstad sier at begrepet «god» er absurd. Dette er meget merkelig.  

Videre: «Å være absolutt god ville bety å tilsidesette deg selv og dine interesser fullstendig – det ville bety å utslette deg selv for å tjene andre. Og gjør du det, skader du ikke bare deg selv, men også slekta di, ungene dine. Vi er nødt til å utvise et visst monn av egoisme og hensynsløshet – for å ta vare på oss selv» (s. 269). 

Her er det noe som er akkurat som forventet, og noe som er svært overraskende. Tunstad mener at godhet er ødeleggende. Her er det noe som absolutt ikke stemmer. Det kommer av at Tunstad setter likhetstegn mellom godhet og altruisme. 

Altruisme er som kjent det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre. At praktisk talt alle tar dette som det eneste etiske utgangspunkt er som man kan forvente, men det som er sjelden å se er dette formulert så tydelig og eksplisitt som Tunstad gjør det her. Det han sier er at godhet medfører at man ødelegger seg selv. Men hvis altruisme er kriteriet på godhet, da er dette sant. 

Det som er overraskende er at Tunstad, etter at skrevet dette, ikke stiller seg noen spørsmål. «Er det noe som skurrer her?». «Kan det virkelig være slik at godhet er å ødelegge seg og sine?» Det er egentlig merkverdig at en intelligent person overhodet ikke stiller dette spørsmålet. Tunstad bare avfeier problemstillingen og sier at begrepet «godhet» er absurd. 

Det vi vil si er at godhet er å ta vare på seg og sine, og å ikke krenke andre. (Dette kan presiseres over svært mange sider, og det har noen av oss gjort andre steder og vi går ikke inn på det her.) Vi bare skyter kort inn her at den som har analysert altruismen grundigst er Ayn Rand, og hun har konstatert at «Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value», og det er akkurat dette Tunstad bekrefter i det vi siterte over: «Er du god utsletter du deg selv og slekta di og ungene dine for å tjene andre»: Er du en konsekvent altruist vil dette medføre at du ødelegger alt for deg selv. Konsekvent altruisme fører til at du dør. Det er dette Tunstad sier. 

Politisk etikk

Tunstad kommer også inn på ekstreme sosialisters (de som var med i AKP) moralske fundament. Vi siterer: «Det finnes mennesker i Norge, som for få år siden støttet Stalins regime der det ble drept millioner, mens de samtidig fordømte Hitlers gasskammere. Begrunnelsen var formodentlig at «Stalin nedkjempet borgerskapet – og det rettferdiggjør litt lidelse». De støttet også Pol Pots folkemord i Kambodsja – ikke bare på et filosofisk plan, men direkte og fysisk gjennom politisk og økonomisk støtte. Folk i 1970-tallets Norge som støttet AKP(ml), er altså på en måte skyldige i å ha muliggjort et folkemord. Flere av dem har likevel i dag etablert seg i høye stillinger i det norske samfunn. De er professorer i journalistikk, forsvarere av en ytringsfrihet de selv ville ha nektet oss bare noen år tidligere. De er moralske pekefingre i avisenes spalter, de jobber i store forlag. Vi er altså i stand til å fordømme vold, og samtidig godta den som et nødvendig onde» (s. 271). Tunstads kilde er «Personlig meddelelse fra opptil flere av mine venner med bakgrunn i AKP(ml)» (s. 486). 

Legg merke til Tunstad skifter fra «de» til «vi»: Når han snakker om AKPernes støtte til folkemord sier han at «DE støttet folkemord». Men så tolker han ut av dette at «VI» – altså alle – er i stand til å godta folkemord, eller som han sier: «vold». Han beskriver korrekt noe AKPerne gjorde, og så slutter han fra dette at det de gjorde er vi alle i stand til å gjøre.   

Det er sjelden man ser denne tilsløringen så tydelig som man gjør her. Hvilken tilsløring? Tilsløringen gjelder skillet mellom de som respekterer individer, og de som ikke respekterer individer, dvs. skillet mellom kollektivisme og individualisme. Kollektivisme innebærer null respekt for individer, og sosialismen er en kollektivistisk ideologi. Dessverre er det slik at siden kollektivisme dominerer i dag er det svært få som respekterer individer. Tunstad tar kollektivisme, som altså innebærer mangel på respekt for individer, for gitt. Han spesifiserer at AKPere støttet folkemord, men sier som en slags logisk konklusjon på dette at alle kan støtte folkemord. Det Tunstad sier her henger sammen med det han skrev om etikk over, og er fullstendig logisk hvis man tar kollektivisme som utgangspunkt. Tunstad tar kollektivisme som så opplagt at han ikke er i stand til å se at alternativet individualisme finnes. 

Men kan Tunstads kollektivisme skyldes hans forståelse av evolusjonsteorien, en teori som enkelte har tolket til å hevde at det som overlever er arten, ikke individet? 

Kollektivismen sier at den primære metafysiske og sosiale enhet er en eller annen gruppe, og gruppen kan være rasen, klassen, økosystemet, nasjonen, familien – eller kanskje arten. I kontrast til dette har vi individualismen, som sier at individet er den primære enhet. 

Kollektivisme kan være riktig for grupper av dyr som kun fungerer som et kollektiv; vanlige eksempler som brukes for illustrere dette er maur og bier. Men med hensyn til mennesket er det individer som tenker og handler, og derfor er individualisme det riktige syn på forholdet mellom mennesker og den eller de grupper som det enkelte individ er eller velger å være medlem av.  

Alternativet

Tunstad er videnskapsmann, og han er derfor i stand til å forstå det som skjer på klimaområdet. Men når det gjelder fundamentale holdninger innen etikk slutter han fullstendig opp om de holdninger og prinsipper som er nærmest enerådende innen mainstream, dette selv om han forstår at de er absurde. Det ser ikke ut til at han er klar over at det finnes alternativer til kollektivisme og altruisme.  

Men alternativer finnes. Rasjonell egoisme er en etikk som sier at det som er moralsk godt er å handle slik man selv virkelig vil tjene på på lang sikt. Denne etikken står for prinsipper som ærlighet, produktivitet, integritet, rettferdighet, og innebærer at man ikke har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker og at man skal vise velvilje overfor andre inntil de viser at de ikke fortjener dette. Denne etikken er til fordel både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Kun med denne etikken som basis kan vi skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Denne etikken er basert på en konsekvent individualisme. Følger man denne etikken er man god. Følger man denne etikken er man god. Dette godhetsbegrepet står i motsetning til Tunstads godhetsbegrep. Dette godhetsbegrepet er rasjonelt, Tunstads godhetsbegrep er absurd. 

Helt til slutt vil vi bare nevne at Tunstad har rett når han sier at de som tidligere støttet/forsvarte folkemord i dag sitter i alle mulige viktige stillinger i statsapparatet, i akademia og i private virksomheter. Dette skjer samtidig med at de som støtter individuell frihet, de som hevder at ingen har noen rett til å initiere tvang mot andre mennesker, de som er for en begrenset stat og markedsøkonomi og velstand, de er kansellert. Dette sier en god del om det samfunnet vi har i dag. 
.

.

.

https://www.bokkilden.no/humanbiologi/evolusjon-erik-tunstad/produkt.do?produktId=10640892

Sverige, Tyrkia og NATO

I praktisk politikk står man ofte overfor situasjoner hvor man må foreta et valg hvor alle alternativene er dårlige. Den situasjonen man ønsker å være i når man må foreta et valg er at minst et av alternativene er langt bedre enn de andre, men i en god del situasjoner er det slik at alle alternativene er dårlige. 

Nå er det alltid en forhistorie før man kommer i en slik situasjon, men å diskutere dette er som å diskutere snøen som falt i fjor: Det er intet poeng å si at man kunne gjort noe annet for 5-10-15 år siden som ville gjort at man ikke er i den vanskelig situasjonen man er i i dag. 

Situasjonen med Sveriges medlemskap i NATO er en slik ekstremt vanskelig situasjon. Sverige ønsker naturlig nok å bli med i NATO, og opptak av medlemsland i NATO krever samtykke fra alle de land som er medlemmer. Tyrkia er medlem, Tyrkia har et anstrengt forhold til Sverige, og Tyrkia stikker da kjepper i hjulene for opptaket av Sveriges som medlem. 

Det som skjer – satt noe på spissen – er altså at et diktatur sier Nei til å ta opp et demokrati som nytt medlem i NATO. Dette er noe spesiell situasjon i og med at NATOs oppgave er å beskytte demokratier mot angrep fra aggressive diktaturer. 

NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig og hadde som formål å beskytte demokratiene i Vest-Europa mot det aggressive og ekspanderende Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig ble alle land i Øst-Europa underlagt Sovjet; det var sovjetiske styrker som hadde drevet nazistene tilbake fra alle land i Øst-Europa i slutten av annen verdenskrig, og de trakk seg ikke uten videre tilbake, de innsatte diktatoriske sovjet-lojale regimer i alle land de hadde besatt. 

Da NATO ble opprettet mot slutten av 40-tallet ble det klart at NATO trengte et område på sin sørøstlige flanke for å være med på oppdemningen av Sovjet. Da var det helt naturlig at Tyrkia ble med i NATO. (Tyrkia var dog ikke med fra starten, landet ble medlem i 1952.) Men da var Tyrkia helt annerledes enn Tyrkia i dag. Tyrkia var da i betydelig grad et sekulært, nokså sivilisert demokrati, i all hovedsak pga. innsatsen fra Mustafa Kemal Ataturk (1881-1938). Wikipedia: «Mustafa Kemal oppløste kalifatet og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han innførte en rekke reformer som tillot kvinner å stemme, jordbruksreform, fjerning av islam som statsreligion og etablering av sekularisme, moderniserte språk og utdannelsessystem og fikk innført en straffelov etter vestlig modell». 

Men etter at USA trakk tilbake støtten til sjahen av Iran under Jimmy Carter på slutten av 70-tallet og lot Iran bli en islamistisk republikk, har islam blitt sterkere i alle arabiske land, og i nærliggende land som Tyrkia. Det som har skjedd er altså at Tyrkia de siste tiår er blitt mer og mer islamistisk. 

Det som har skjedd er altså at et betydelig medlemsland i NATO har utviklet seg fra å bli noe som må beskrives som et noenlunde sekulært vestlig orientert demokrati til å kommer stadig nærmere det å være et islamistisk diktatur. 

Det som har skjedd er altså at NATO, som var en allianse av vestlig orienterte demokratier, har opplevd at et av medlemslandene har utviklet seg til å bli noe i nærheten av et islamistisk diktatur. Tyrkia, under sin nåværende leder Erdogan, har i en årrekke mer eller mindre direkte truet både andre medlemsland i NATO og Europa, men vi går ikke inn på dette her annet enn å si at dette gjelder innvandring fra muslimske områder til Europa. 

For å kommentere snøen som falt i fjor: Det vestlige ledere burde ha gjort var å stille strenge krav til Tyrkia og sagt at dersom dere ikke opprettholder en stor grad av demokrati, inkludert slike ting som ytringsfrihet og religionsfrihet, vil dere miste medlemskapet i NATO. Men som man kunne forvente: Også her sviktet alle vestlige ledere, de hadde ikke de prinsipper som var nødvendige for å følge en slik politikk. 

Nå er vi også kommet i den situasjonen at et av medlemslandene i NATO – et diktatur – nekter å ta opp i alliansen et land som søker om medlemskap, et land som er demokratisk. 

Hovedgrunnen til dette er at Sverige har betydelig ytringsfrihet, og den ytringsfriheten omfatter også kritikere av islam. Sverige har også gitt politisk asyl til kurdere, personer som kan betraktes som tyrkiske statsborgere, personer som har kjempet imot Tyrkias undertrykkelse av kurderne; men dette er personer som Tyrkias regime betrakter som terrorister. 

Sverige ønsker altså å bli medlem av NATO av opplagte grunner (Russlands aggresjon), alle NATO-land unntatt Tyrkia ønsker at Sverige skal bli medlem, så det vanskelige valget lederne i NATO-landene har nå kan oppsummeres i følgende spørsmål: Skal vi kreve at demokratiet Sverige innskrenker ytringsfriheten? Skal vi kreve at Sverige utleverer til Tyrkia politiske flyktninger som altså Tyrkia betrakter som terrorister? Skal vi si opp Tyrkias medlemskap i NATO? Skal vi kjøpe Erdogan, det vil si skal vi gi ham penger slik at han blir noe mindre prinsippfast? Skal vi tillate Tyrkia å sende enda flere muslimske innvandrere til Europa? (Tyrkias president Erdogan har et stort antall ganger kommet med trusler overfor Europa. Her er en av mange overskrifter som viser dette: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truer med «åpne porten til Europa» for millioner av syriske flyktninger som befinner seg i landet» (Dagen).)

Alle vestlige ledere har vist en kolossal ettergivenhet overfor Putins stadig mer aggressive politikk de siste 15 år. Men dette snudde 180 gradet etter Russlands invasjon av Ukraina i februar i fjor. Kanskje man kan håpe at vestlige ledere også i forhold til Sverige,Tyrkia og NATO vil plassere seg på en korrekt linje? Denne linjen er som følger: Spark Tyrkia ut av NATO! 

Dette vil ha svært negative konsekvenser for Europa på mange måter: Det er Europa, det vil si NATO, som vil miste et strategisk viktig område spesielt nå som Russland under Putin har tatt opp igjen sin mangehundreårige aggressive utenrikspolitikk. 

Men hvis Tyrkia skifter sin formelle plassering i forhold til Europa og NATO kan det bety at Tyrkia blir mer åpent aggressivt overfor Europa. Dette kan bety at Tyrkia vil smugle muslimske innvandrere inn i Europa, og det kan også bety at Tyrkia vil støtte terroristgrupper som foretar angrep mot mål i Europa. 

Så det å bringe Tyrkias medlemskap i NATO til opprør vil ha negative konsekvenser. Men å la Tyrkia fortsette i NATO vil etter vårt syn være enda verre. 

Det som er det springende punkt her er at en allianse av demokratier har latt et av medlemslandene gradvis skifte ham og bli et diktatur uten at det er kommet alvorlige reaksjoner fra de demokratiske landenes ledere. 

Dette er det samme som vi har sett på en rekke feltet de siste tiårene: Alle ledere i Vesten, alle partier i Vesten, og de aller fleste i befolkningene i landene Vesten, har nærmest konsekvent støttet opp om en ettergivende politikk overfor diktaturer og pro-islamske terrorister (og overfor kriminelle). Dette er en implikasjon av altruismen som etisk ideal. Det er riktig at denne trenden snudde da Russland invaderte Ukraina, men vil disse lederne klare en tilsvarende snuoperasjon når det gjelder Tyrkia? Dette er et godt spørsmål som vi ikke har svar på. Men på spørsmålet om hva disse lederne burde gjøre har vi et svar. Vi ga det over og vi gjentar det her: Spark Tyrkia ut av NATO. Ta opp Finland og Sverige som nye medlemmer av NATO. 

Postscript om Paludan. 

Rasmus Paludan er en islamkritisk urokråke som reiser rundt i Skandinavia og brenner koraner. Dette er en ikke spesielt sofistikert form for protest mot islam. I frie land er kritikk av alt og alle tillat, slik kritikk kna fremmes både på et intellektuelt høyt nivå og på et mer primitivt nivå; staten har ingen rett til å si at kun sofistikert kritikk er tillatt. I frie, siviliserte land er Paludans form for kritikk tillatt. Også personer som ikke er spesielt sofistikerte har rett til frihet. 

Men en norsk akademiker har kommet med uttalelser som vi egentlig ikke synes er overraskende. Nettavisen gjengir professorJanne Haaland Matlary, som er katolikk, på denne måten: «Sverige lar en ekstremist brenne Koranen foran Tyrkias ambassade og torpederer sitt eget NATO medlemskap … ».

Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum slutter til en viss grad opp om dette standpunktet: Under overskriften «Dansk kjøtthode truer svensk sikkerhet» skriver han bla. at «Til gjengjeld er jeg enig med henne [Matlary] i at det er dårlig dømmekraft å tillate Rasmus Paludans Koranen-brennende enmannstrupp å fyre opp rett foran Tyrkias ambassade i en situasjon der nasjonal sikkerhet står på spill. Ytringsfriheten er ikke absolutt og fundamental, og det er lov å veie interesser opp mot hverandre … Danske Rasmus Paludan er en karikatur av en islamkritiker. Fantasien begrenser seg til å fyre opp Koranen med baconskiver… Når nasjonale hensyn står på spill, er det tunge grunner for å nekte klovnen Rasmus Paludan å brenne Koranen foran den tyrkiske ambassaden og være en nyttig idiot for Erdogan.»

Det Matlary og Stavrum kritiserer her er at den svenske regjeringen respekterer Paludans frihet. Men NATOs oppgave er jo beskytte medlemslandenes frihet …. Riktignok sier Matlary at Paludan kunne ha brent Koranen et annet sted og ikke rett foran Tyrkias ambassade, men ytringsfrihet er ikke et spørsmål om geografi: Alle burde ha rett ytringsfrihet, og i siviliserte land har alle rett til ytringsfrihet, og dette inkluderer urokråker og provokatører som Paludan. 

Vi tar med som en humoristisk avslutning på dette at noen tyrkiske muslimer protesterte mot koranbrenningen ved å brenne noe de trodde var Sveriges flagg, men det viste seg at det flagget de satt fyr på var det sveitsiske flagget. Reaksjonen fra Vesten på dette var som den burde være: det kom ingen reaksjon i det hele tatt. .

.

Oppdatering 31. januar. Vår kommentar over ble publisert søndag 29. januar. Mandag ettermiddag publiserte nettavisen en artikkel med følgende overskrift: «John Bolton: – Tyrkia bør kastes ut av Nato». Bolton er en av de utenrikskommentatorer vi setter høyt, så vi er egentlig ikke overrasket over at han har samme standpunkt som vi har.

https://www.nettavisen.no/john-bolton/nato-medlemskap/ukraina-krigen/john-bolton-tyrkia-bor-kastes-ut-av-nato/s/5-95-884369

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nato/tyrkia/koranbrenning/uio-professor-kritiserer-sverige-etter-koranbrenning-blasfemi-av-verste-sort/s/5-95-879250

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/dansk-kjotthode-truer-svensk-sikkerhet/o/5-95-879103?fbclid=IwAR3jRWyASngZiGiwfFjQpOnkarj2WtH2nciOI1RGiir7YNeWEueTvHHzpbs


.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Et annet perspektiv på krigen i Ukraina

Krigen i Ukraina har nå pågått i 11 måneder. Man kan si at den begynte med Russlands invasjon 24. februar 2022, men det var mindre trefninger/angrep fra Russlands side før dette: Russland sendte militære styrker inn i de østlige delene av Ukraina før dette, og mange husker annekteringen av Krim i 2014. Disse angrepene ble møtt med svak respons fra Ukraina, og bare med tomt prat fra lederne i Vesten. Dessuten hadde Vesten tapt en rekke kriger de siste tiårene, noe som er lite annet enn et oppfordring til aggressive diktaturer om å kjøre på: «dere vil ikke møte motstand». 

Denne svakheten så vi også i den første reaksjonen etter invasjonen: Det første Vesten/USA tilbød Ukraina var å hente ut president Zelensky! Dette innebar at Vesten ville godta at Russland okkuperte Ukraina. Et sannsynlig scenario for det som kunne skjedd deretter var at Zelensky ville danne en slags eksilregjering som skulle forsøke å samle støtte for å kaste russerne ut av det da helt okkuperte Ukraina, et forsøk som aldri ville lykkes. 

Men Zelensky viste seg å være en svært modig mann. Han ville ikke ha den transporten USA tilbød ham, han ba istedet om ammunisjon! Dette ble raskt fulgt opp av en 180 graders kursendring fra lederne i Vesten, som samlet seg bak Zelensky og Ukraina: Vesten har deretter forsynt Ukraina med enorme mengder våpen, det er også innført en rekke sanksjoner mot Russland, og den verbale støtten fra Vestens ledere er 100 % (med et mulig unntak for – hvem ellers? – Frankrike). 

Det heter at det første som svikter i krig er alle planer for hvordan krigen skal gjennomføres. Det er blitt sagt at de russiske offiserene som ledet invasjonen/angrepene hadde med seg paradeuniformer når de invaderte Ukraina 24. februar, disse paradeuniformen skulle brukes i seiersparader i Kyiv noen dager etter invasjonen. Men slik gikk det ikke. Ukrainerne kjempet imot, og har påført den russiske hæren enorme nederlag. 

Men vil dette ende med en rask seier til Ukraina? Man kan håpe dette, og mange tror dette – selv om det er litt merkelig å snakke om rask seier nå når krigen har pågått i nesten ett år –  men la oss her skissere et par andre ikke helt urealistiske scenarier. 

Russland har vært i krig en rekke ganger, men de har ikke tapt alle disse krigene. Den første perioden av disse krigene har som regel påført Russlands store tap, men Russland har kolossalt mange soldater å sette inn. Russland har en enorm befolkning, de kan mobilisere og de kan pøse på med soldater i år etter år etter år. De to mest spektakulære eksemplene på dette er Napoleons invasjon i 1815, hvor Napoleon kom langt inn i russisk innland før han ble slått tilbake, og Hitlers invasjon under den annen verdenskrig. Hitler kom langt inn i det russiske innland før han ble slått tilbake. Så selv om det første året av krigen har vært svært lite vellykket fra Russlands side så kan de pøse på med nye soldater i et så stort omfang at de kan tvinge Ukraina i kne. 

Men dette forutsetter at Russland i tillegg til mannskapene også har utstyr: De må ha uniformer for alle slags værforhold, de må ha geværer, kanoner, stridsvogner, raketter, fly – som alle er avhengig av avansert teknisk utstyr. Slike ting har Russland tidligere kjøpt fra Vesten, og det er ingen andre land som kan levere slikt materiale av tilsvarende kvalitet. Nå importerer Russland slike ting fra Iran og Nord-Korea, men dette er land som ligger langt tilbake mht. teknologisk utvikling. Allikevel kan Russland komme langt med soldater og kuler og krutt; man kan komme et stykke med det som i andre sammenhenger kalles «brute force». 

Sanksjonene som Vesten har innført overfor Russland, og fokuseringen på å bruke svært mye ressurser på det militære – både mannskap og produksjonskapasitet – har ført til at velstanden i det russiske samfunnet har gått kraftig ned. Men ånden i befolkningen innebærer at det er riktig å ofre seg for fedrelandet, så dette vil ikke nødvendigvis føre til at befolkningen gjør opprør mot Putins regime. 

Alt tyder på at krigen går svært dårlig for Russland. Putin kan komme til å føle seg så desperat at det ikke er umulig at han vil trykke på den store knappen. Dette er et mulig scenario. Det som er et mulig svar da er at NATO benytter konvensjonelle våpen og forsøker å ødelegge alt som finnes av militært materiell og militære installasjoner i Russland. Dette kan føre til at krigen trappes opp slik at det blir en voldsom krig mellom ett desperat Russland og NATO. Dette kan bokstavelig talt ha katastrofale følger.  

Men man må også huske på at Russland er et stort land og at det er mange befolkningsgrupper (etniske russere er den største gruppen; de utgjør cirka 80 % av befolkningen), og at disse ikke er godt integrert som en befolkning. USA var en i lang periode en kontrast til dette. Der var det mange ulike befolkningsgrupper, men dette førte ikke til stridigheter fordi USA hadde en i betydelig grad individualistisk kultur, og da kan slike grupper fungere godt sammen; landets kultur var da en smeltedigel, en «melting pot». (I de senere år er USA blitt mer kollektivistisk, og det betyr at motsetninger mellom ulike befolkningsgrupper er blitt dyrket frem.) Men hvis kulturen er kollektivistisk vil slike ulike grupper ikke integreres. Russlands kultur er sterkt kollektivistisk, og det betyr at det lett kan bli stridigheter mellom de ulike folkegruppene (slik som vi så i Jugoslavia noen år etter at Tito døde). Det scenariet vi skisserer her er altså en slags borgerkrig.  

Enkelte vil kanskje si at det som pågår nå  – krigen mellom Russland og Ukraina  – er en form for borgerkrig innad i Sovjetunionen; for noen tiår siden var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen, og nå kriger disse to landene mot hverandre.  

Noe som også styrker dette scenariet om en borgerkrig innad i det nåværende Russland er at soldatene som kjemper i krigen i noe større grad kommer fra folkegrupper som holder til langt fra maktsenteret i Moskva, og de domineres av andre folkegrupper enn de som man kan kalle etniske russere. 

Et annet scenario er et slags opprør blant de som har makt, et opprør som går ut på å erstatte Putin. Og da er spørsmålet: Blir det bedre eller blir det verre? 

Først: Putin er svak. Han er 70 år gammel, han er sannsynligvis syk (noen man kan se på videoopptak), og han har ledet Russland inn i en krig som til hans og mange andre russiske lederes store overraskelse har påført Russland store tap på en rekke områder. Hans stilling er derfor sterkt svekket. På den annen side har han et maktapparat rundt seg som består av gamle venner som er der fordi de har vært lojale mot Putin i 30 år eller mer. Men dette maktapparatet består av folk som hadde enorme fordeler inntil krigen begynte; de hadde store formuer, de hadde muligheter til å reise til og oppholde seg i de flotteste strøk i Vestens storbyer, de var respektert, de hadde verden for sine føtter. Nå er de av så og si hele verden utenfor Russland betraktet som banditter. De kan tjene på å kvitte seg med Putin.  

Deretter: Putin er svak. Han har sviktet Russland. Han må erstattes av en som er sterkere en som vil føre krigen slik at den vinnes. En som står sterkt i en slik plan er lederen for den såkalte Wagner gruppen, Jevgeni Prigozhin. Prigozhin er en gangster, men hans hær, den private Wagner-gruppen. har kjempet i Ukraina og har gjort en langt bedre innsats enn de ordinære russiske styrkene. Soldatene i Wagner-gruppen har bedre utstyr og er bedre trent enn de fleste av de ordinære russiske soldatene. Han kan bli en utfordring for Putin i og med at han i tillegg til disse soldatene har viktig allierte som Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov. Kadyrov styrer Tsjetsjenia langt på vei som et islamistisk diktatur i samsvar med sharia. En annen alliert av Prigozhin er lederen for den russiske Nasjonalgarden, Viktor Zolotov. Hvis denne gruppen klarer å få makten i Russland ved å fjerne Putin så er dette antakelig det verste som kan skje. Putin er det som på engelsk kalles en «thug», en bølle, men de folkene vi har nettopp har nevnt er av samme type, bare enda mer vulgære, primitive og voldelige. Får disse makten vil de kunne intensivere krigen på en svært farlig måte.

En annen gruppe er de som står Putin nær, som ikke har soldater, men som til gjengjeld kontrollerer enorme økonomiske ressurser og det hemmelige politiet (FSB, SVR). Den sterkeste her er antakeligvis Nikolai Petrushev. Petrushev er sannsynligvis Putins nærmeste sikkerhetspolitisk rådgiver, og han har sannsynligvis vært hjernen bak de mange attentatene mot Putins fiender både i eget land og i en rekke andre land (alle kjenner til dette: en rekke russiske oligarker har omkommet ved at de her falt ut av et vindu, blitt forgiftet, omkommet i en trafikkulykke, etc.). Petrushev, alliert med rike oligarker som fortsatt er i live, og etterretningsapparatet, kan ha den mengden ressurser som er nødvendig for å fjerne Putin fra den maktposisjon han har. Får disse maktene vil de antakeligvis gå inn i forhandlinger og avslutte krigen. 

Vi må også nevne en tredje gruppe: Patriotene, hvor den mest sentrale figuren er Igor Girkin. Dette er en slags bred folkebevegelse men den har ikke svært stor oppslutning. Denne gruppen er mer nasjonalistisk orientert, men de har få ressurser utenom den nasjonalistiske ideologien. Girkin har våget å kritisere myndighetene; han mener at de er inkompetente og korrupte. 

Det er umulig å si hva som kommer til å skje med Russland fremover. Men slik er det med politiske kommentatorer: de spekulerer om fremtiden, men når de ser tilbake på hva som har skjedd så sier de at det som skjedde var opplagt. 

For vår del vil vi si at Russland hadde en periode med øket frihet fra kommunismens kollaps omkring 1990, og så begynte det å gå svært mye dårligere etter at Putin kom til makten tidlig på 2000- tallet. Dette kommer av at befolkningen i stor grad sluttet opp om ideer som nødvendigvis leder til diktatur; det var ingen stor oppslutning om ideer som fører til individuell frihet og markedsøkonomi. Det viste seg raskt etter at Putin kom til makten at han var en mulig fremtidig diktator, og hans handlinger på en rekke områder bekreftet dette: Ikke bare ble opposisjonelle fengslet, ikke bare ble undersøkende journalister drept, han gikk også til krig mot en rekke av de landet områdene som tidligere lå under Russland. Han gikk til krig mot Tsjetsjenia, han invaderte Georgia, han invaderte deler av Ukraina, og han annekterte Krim. 

En av de som advarte mot Putin var tidligere sjakkverdensmester Garry Kasparov. Kasparov var og er en svært oppegående politisk kommentator, og han var i en periode opposisjonspolitiker i Russland. Han sa klart og tydelig fra at Putins Russland kom til å bli mer og mer aggressivt, og han la dette frem i boken Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped som kom  i 2015. 

Og i den ikke spesielt populære sjangeren «Hva var det vi sa» kan vi også trekke frem at vi har advart mot Putin en rekke ganger: Her i 2006: «Vårt syn er at [Ukrainas president] Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina», og i 2007: «Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv». 

Her i 2014: «Putins Russland er svært nær ved å være et diktatur. Putin og hans venner her på ofte mer enn tvilsomme måter skaffet seg kontroll over alle de store selskapene, og dersom uavhengige forretningsmenn forsøker å konkurrere blir de ofte arrestert, siktet for å ha brutt konkurranselover. Journalister som graver dypt i saker som kan bli pinlige for myndighetene blir trakassert og ikke sjelden funnet drept. Opposisjonspolitikere blir ofte trakassert eller uskadeliggjort på annen måte. Eksentriske protestgrupper som Pussy Riot blir drevet vekk med piskeslag, og medlemmene satt også i fengsel i noen måneder….». 

Hovedgrunnen til at det nå er krig Ukraina er at Vesten viste en total ettergivenhet overfor Putin og hans regime, overfor flere andre diktatoriske regimer, helt frem til 24. februar 2022. 

Vi skyter inn i en parentes at en ting som kan ha gjort at lederne i Vesten så gjennom fingrene med Putins mange forbrytelse var at han skaffet dem en backup for den energien de selv ikke klart å fremskaffe etter at de hadde redusert kjernekraft og kullkraft for å satse på sol og vind. Lederne kan altså ha ignorert Putins forbrytelser på grunn av Det grønne skiftet. 

Vestens ledere viste den samme ettergivenhet overfor Hitler helt frem til krigen brøt ut i 1939. Det endte i en verdenskrig. Vi håper inderlig at vi ikke vil oppleve noe slikt en gang til. 
.

.

.

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5126/

http://www.stemdlf.no/node/5549/

Presidentvalget i ´24: De første skritt er tatt

Det som nettopp har skjedd er veldig pussig. Rett etter at Kevin McCarthy ble valgt til Speaker ble det funnet hemmeligstemplede dokumenter i tidligere kontorer og residenser til president Joe Biden. Dokumentene stammer fra hans tid som visepresident under Barack Obama. 

Kan dette være tilfeldig? Er det virkelig slik at Bidens advokater plutselig har oppdaget dette og så har varslet politiet? Er det virkelig slik at politiet plutselig har begynt å lete i lokaler som Biden har disponert for å finne et eller annet? Eller ble de tipset av folk som står nær Biden? Er det slik at med McCarthy som Speaker har Republikanerne fått noe mer tyngde i det politiske apparatet i Washington? 

Men det viktigste som har skjedd i denne saken skjer i Demokratiske partiet. Kan det være slik at dette er første skritt som tas for å få fjernet Biden som president? Det er ikke usannsynlig at årsaken til dette er at ledende personer i det Demokratiske partiet forstår at i oppløpet til neste presidentvalg er Biden ikke en figur de kan ha i førersetet. Hvis Biden må trekke seg på grunn av helseproblemer blir det den udugelige og usympatiske Kamala Harris president. Men det må da velges en ny visepresident. En som peker seg ut her er Susan Rice. Et ikke usannsynlig scenario er da at det Demokratiske partiet i ´24 vil gå til valg med Susan Rice som sin kandidat. 

Det vi har skrevet over er noe nær å være rene spekulasjoner. Men i blant er det dette politiske kommentatorer gjør. Situasjonen er nå slik at det er åpenbart for alle at Biden ikke fungerer og at han absolutt ikke er valgbar. Det er like åpenbart at Kamala Harris ikke er en kandidat som kan vinne noe som helst valg, og i hvert fall ikke et presidentvalg. Sterke personer i det Demokratiske partiet må da finne en ny kandidat. Å stille til valg med en brukbar kandidat som har vært visepresident har ikke vært vellykket spesielt ofte, men noen ganger har det slikt scenario vært vellykket: Lyndon Johnson ble valgt etter Kennedy i 1964 (selv om denne situasjonen var svært spesiell), Bush senior ble valgt etter Ronald Reagan i 1988, men Nixon ble ikke valgt etter etter Eisenhower i 1960. Visepresident Al Gore tapte mot George Bush junior i 2000, men dette hadde antakelig mye å gjøre med de mange skandalene som Bill Clinton var involvert i. 

Det eneste vi vil tro er rimelig sikkert i forbindelse med neste valg er at dersom Republikanerne nominerer Donald Trump vil Demokratene vinne. Men et valg mellom Desantis og Susan Rice blir et valg mellom to nokså habile politikere, og da kan resultatet gå begge veier. 

.

.

.

https://www.cbsnews.com/news/biden-center-classified-documents/?utm_source=ActiveCampaign&utm_medium=email&utm_content=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves&utm_campaign=Our+Best+Stuff+on+Biden+s+Classified+Document+Scandal%2C+George+Santos%2C+and+Gas+Stoves