Forfatter: Vegard Martinsen

God jul og godt nytt år!

Vi er nå inne i en spesiell tid: Det er krig ikke så langt fra oss; et av våre naboland gikk i februar 2022 til en fullskala militær invasjon av et av sine andre naboland. Krigen har nå pågått i innpå to år, og den pågår for fullt. Den er grusom, spesielt for de som er angrepet, men også for de som er tvunget til å kjempe på angriperens side.

Også i Midtøsten har krigen blusset opp igjen. I alle storbyer i Vesten, også i Oslo, har det vært store demonstrasjoner til støtte for den siden som ønsker å utslette Israel. Dette er grusomt, men kanskje ikke så overraskende i og med at venstreorienterte ideer har fått stadig større oppslutning i befolkningen. 

Vi er også inn i en periode med en meget sterk prisstigning, noe som dels skyldes politikerbestemte hindringer for energiproduksjon, og som dels skyldes en politikerbestemt reduksjonen av pengeverdien. Men folket slutter dessverre opp om denne politikken, dvs. de støtter ikke disse resultatene av politikken, men de støtter den politikken som nødvendigvis må føre til slike resultater. Denne politikken gjør tilværelsen mye vanskeligere for stadig flere mennesker. 

Men nå er det jul, og til tross for det som skjer kan de aller fleste i Norge ha en god og fin jul. Da er det viktig at man ikke glemmer julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. Vi håper inderlig at det kommende året blir langt bedre enn det året som vi nå er i ferd med å legge bak oss, men dessverre, vi kan ikke se at det er noe grunnlag for stor optimisme på dette punktet.

Vi ønsker allikevel alle en god jul og et godt nytt år.

Opplever vi nå en snik-islamisering …. ?

De siste årene har flere nokså primitive aktører protestert mot islam ved å brenne eksemplarer av Koranen – dette har skjedd både i USA, i England, i Danmark og i Sverige. Ifølge islam er dette strengt forbudt, Koranen er et hellig bok som må behandles med den ytterste respekt. Mange muslimer føler seg derfor krenket når noen brenner en Koran, og en rekke ganger hvor Koranen er blitt brent har det vært store og tildels voldelige demonstrasjoner fra muslimer rettet mot de som har satt fyr på et eksemplar av Koranen. 

Å brenne en Koran er som vi sa over en primitiv måte å protestere på, men også primitive mennesker har rett til ytringsfrihet. Å brenne Koranen bør derfor være tillatt. 

Islam derimot setter ikke ytringsfrihet høyt, snarere tvert imot – blasfemi skal straffes med døden, og det å brenne Koranen ligger svært nær å være blasfemi. Det er kommet krav fra både muslimer, og fra en rekke politiske aktører som i større eller mindre grad sympatiserer med islam, om å innføre et forbud mot slik koranbrenning. 

Det land hvor det antagelig har vært flest tilfeller av slike koranbrenning er Sverige, men svenske myndigheter har beundringsverdig nok stått sterkt imot kravet om å innføre forbud mot slike koranbrenning; svenske myndigheter har sagt at denne formen for protest ligger innenfor de rammer som ytringsfriheten setter. Dette er spesielt beundringsverdig i og med at dette kan skape komplikasjoner for Sveriges prosess om å bli fullt medlem i NATO – som kjent setter Tyrkia kjepper i hjulene for denne prosessen; Tyrkias president Erdogan ser ut til å ønske å føre en politikk som ligger så nær opp til islam/sharia som mulig.  

Men et land som har sviktet her er Danmark. Vi siterer fra nrk.no: «Danmark forbyr koranbrenning. Danmark har vedtatt en ny lov som forbyr koranbrenning. Det skriver danske medier. Det blir også forbudt å skjende Koranen, eller andre hellige skrifter. … Ifølge  Danmarks Radio  blir det straffbart å blant annet brenne Koranen. Det gjelder imidlertid alle religiøse skrifter, for eksempel også Bibelen og Toraen. Det blir også ulovlig å søle til, trampe på eller klippe i stykker de religiøse skriftene.

Loven ble vedtatt etter en avstemning torsdag, med 94 stemmer for og 77 stemmer mot. De tre regjeringspartiene Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne, samt De Radikale, stemte for. Resten av opposisjonspartiene stemte mot» (link nedenfor). 

De partier som stemte for dette forbudet har åpenbart fryktet at voldelige muslimer/islamister skal skape så mye kaos at liv kan gå tapt og at det blir utført omfattende vandalisme dersom noen forsøker å brenne en Koran.  Måten de har gjort dette på er å være ettergivende overfor de voldelige demonstrantene. Antagelig har de hatt den britiske statsministeren Neville Chamberlain som ideologisk ledestjerne på dette punktet; han fikk jo i 1938 til en avtale med Hitler, en avtale som innebar at Nazi-Tyskland ikke skulle iverksette flere angrep i Europa og at avtalen skulle gi Europa det Chamberlain stolt hevdet var «fred i vår tid». 

Men den leksen alle burde lært av dette var at ettergivenhet overfor barbarer og tyranner bare gjør dem enda mer aggressive og pågående.   

På slutten av 70-tallet var holdningen i Danmark en helt annen enn den er i dag, og den episoden vi tenker på er det som skjedde i forbindelse med en bestemt spillefilm. Spillefilmen «En prinsesses død» hentet sin handling fra en reell hendelse: en prinsesse i et arabisk land (Saudi-Arabia) hadde forelsket seg i sin sjåfør, en mann hun ikke fikk lov til å gifte seg med. Allikevel rømte hun med kjæresten til et annet land, men myndighetene fikk tak i dem og kvinnen ble hentet tilbake til hjemlandet. Hun ble henrettet ved halshugging i all offentlighet. Filmen ble vist i alle land i Vesten, og i Norge var det NRK som viste den. Flere arabiske land protesterte mot visningen av filmen og truet med handelsboikott. Før visningen av filmen i Danmark møtte en stor delegasjon fra Saudi-Arabia opp hos regjeringen  for å få den til å hindre at filmen ble vist. Myndighetene viste ingen ettergivenhet, og delegasjonen måtte returnere med uforrettet sak. 

Det at alle land i Vesten viste denne filmen fikk ingen konsekvenser på noen som helst måte. Dette var omkring 1980, og islam sto langt svakere da enn den gjør i dag. (Dette skjedde omtrent samtidig med at islams styrke begynte å vokse; man kan si at to utløsende hendelser som førte til at islam ble en stadig sterkere kraft var at islamistene fikk overtatt Iran (etter at president Carter trakk støtten til sjahens regime i Iran), og etter at at flere arabiske land hadde tapt flere kriger mot Israel; disse tapene ble tolket slik at Allah sendte disse landet et signal om at de ble påført nederlag fordi de hadde vendt seg for langt bort fra islam. Vi går dog ikke dypere inn på dette på denne problemstillingen her.) 

At islamsk innflytelse i Vesten er blitt sterkere kan man også se på en rekke andre områder. Et eksempel er det store antall deltagere i de siste ukenes demonstrasjoner som har hatt som formål å støtte islamistene i Hamas. Titusener av mennesker har stått bak slagord med innhold som «Fritt Palestina, fra elven til havet», og «Avslutt okkupasjonen nå», utsagn som sier at Israel skal opphøre å eksistere. 

(Enkelte har kanskje trodd at slagordet «Avslutt operasjonen nå» betyr at Israel skal avslutte sin okkupasjon av Gaza, men Israel avsluttet sin okkupasjon av Gaza for cirka 15 år siden. Fra da, og inntil for noen uker siden, da Israel invaderte Gaza fra nord etter å ha anmodet borgerne i Gaza om å trekke sørover, kan man betrakte Gaza som en palestinsk stat ledet av det demokratisk valgte Hamas. Formålet med Israels invasjon var å ødelegge mest mulig av de baser og den infrastruktur og de våpenlagre som Hamas hadde bygget opp og som ble brukt nærmest daglig for å angripe Israel. Svært mye av den infrastrukturen og disse lagrene er plassert i eller i nærheten av sykehus, skoler og barnehager – Hamas benytter sivile palestinere som levende skjold.)  

Mange demonstranter har også skrevet at det skal innledes en våpenhvile i krigen mellom Israel og Hamas, men en slik våpenhvile vil bare føre til at Hamas får anledning til å slikke sine sår, restrukturere, bringe frem nye forsyninger til sine soldater, legge nye feller, etc. Ja, mange sivile blir drept i denne krigen, men dette er ene og alene Hamas´ansvar. Den opptrapping av krigen som skjedde 7. oktober var forårsaket av et omfattende angrep fra Hamas på Israel, og Israel har all rett til å forsvare seg, dvs. Israel har rett til å eliminere Hamas´ muligheter til å iverksette flere angrep på Israel. 

Til sammenligning, da annen verdenskrig nærmet seg slutten, i første halvdel av 1945, var det ingen som krevde at det måtte innledes en våpenhvile mellom de allierte og Nazi-Tyskland fordi de alliertes krigføring førte til store tap, inkludert sivile lidelser, i Tyskland. Dette var fordi det var ingen i Storbritannia eller USA som støttet nazistene. De som nå ber om en våpenhvile mellom Israel og Hamas, de støtter reelt sett Hamas. 

For noen år siden fikk en norsk politiker  – Siv Jensen – sterk kritikk av flere virkelighetsfornektende politikere fordi hun hadde brukt uttrykket «snikislamisering» om den utviklingen som da så vidt hadde begynt og som innebar en voksende ettergivenhet overfor krav fra muslimer om at vi alle skal rette oss etter deres religiøse regler. Den som antakelig var sterkest i sin kritikk av Jensen var Venstre daværende formann Trine Skei Grande; hun skrev til og med en kronikk i Aftenposten med tittelen «Stueren rasisme», en kronikk som bla. inneholdt følgende: «Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å framstille muslimer som fremmede og farlige…. Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.» 

Kronikken er fra 2011, og det er vel ikke helt umulig at Skei Grande og hennes mange meningsfeller er kommet på noe bedre tanker etterhvert.

Vi nevner også at uttrykket «islamofobi» er konstruert for å gi inntrykk av at motstand mot en ideologi som har dødsstraff for frafall, dødsstraff for blasfemi, og som er sterkt kvinnediskriminerende, og hvis grunnleggende dokument inneholder formuleringer som «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem», er laget for å fremstille motstand mot denne ideologien som så irrasjonelt at det er å sammenligne med sykdom. 

(For eksempler fra USA på Islams voksende innflytelse, se vår artikkel her på Gullstandard 20. november: «USA og den islamske verden».)

Det som skjer er ikke en snikislamisering, det som skjer er en islamisering, og den skjer over hele Vesten.  

Men det er også motstand. Islamkritiske parti har gjort det bra i valget i det siste, et eksempel er Gert Wilders parti i Nederland. Vi vil dog si at vi mener at den motstand mot islam som Gert Wilders og hans parti, og en rekke andre partier i andre land i Europa står for, er feilslått. I disse kretsene er det noen som vil sende  muslimer ut av Europa, noen vil innskrenke ytringsfriheten, og noen vil begrense bevegelsesfriheten. Dette er en helt feilslått politikk, og den vil ikke ha positive virkninger på sikt. Heller ikke den politikk som mange i mainstream følger, en politikk som innebærer ettergivenhet overfor krav fra islamister, vil ha positive resultater på sikt. Muslimer flest er fredelige, anstendige mennesker, og de har ikke noe ønske om å innføre sharia i Europa slik de ekstreme islamistene ønsker. Den politikken som de nasjonalkonservative og som mainstrem står for vil bare føre til at andelen ekstreme islamister øker. Det som er den rette politikken er å stå fast på full individuell frihet, inkludert bevegelsesfrihet og ytringsfrihet, men også å gå inn for strenge straffer overfor de som utfører reell kriminalitet.

Det ser altså ut til at islam blir stadig mer innflytelsesrik og har stadig større oppslutning, men man finner også motstanden mot islam, en motstand man finner i nasjonalkonservative partier, er så primitiv at vi er meget urolige for den utvikling som vil skje i tiden som ligger foran oss. .

.

.

https://www.nrk.no/urix/danmark-forbyr-koranbrenning-1.16669679

https://www.venstre.no/artikkel/2011/05/13/stueren-rasisme/


Hvordan går det egentlig i Ukraina?

Det er en god stund siden vi her på Gullstandard skrev om krigen i Ukraina, og det ser også ut til at mainstreammedia heller ikke er så veldig opptatt av denne krigen lenger. Mainstreamskribenter er blitt mer opptatt av å støtte Hamas´ gjenopptatte krig mot Israel, en krig som mange sier startet med det grusomme angrepet mot Israel 7. oktober, men egentlig er dette en krig som har pågått med varierende intensitet siden 1948. Vi har nylig skrevet flere artikler om denne krigen, men tema i dag er krigen i Ukraina. 

Hva er det egentlig som skjer i Ukraina? Vi har sett enkelte stemmer hevde at det går dårlig for Ukraina, og at Russland, siden Russland er langt større enn Ukraina, kommer til å vinne denne krigen. Vi er ikke så sikre på det. Her er noen momenter som gjør at vi fortsatt tror – og selvsagt håper – at den russiske diktator Putins angrep på Ukraina vil ende med nederlag for Russland og Putin. (Ja, Putin er demokratisk valgt og en stor del av befolkningen støtter ham, men hans regime er så undertrykkende at det er helt korrekt å omtale ham som en diktator.)

Størrelse

Enkelte hevder at Russland vil vinne denne krigen fordi Russland er så mye større enn Ukraina: Russlands befolkning er mer enn 140 millioner, Ukrainas befolkning er noe over 40 millioner. Russland kan da stille med langt flere soldater enn Ukraina kan. 

Men hvis man ser på nylig historie så ser man at det er ofte slik at store land taper kriger mot mindre land. Noen eksempler: Finland klarte å stoppe angrepet fra Stalins Sovjetunionen omkring 1940, Frankrike tapte i Algerie på 60-tallet, Israel klarte å stoppe et angrep fra et halvt dusin arabiske land i 1967, USA tapte i Vietnam på 70-tallet, og Sovjetunionen tapte mot Afghanistan på 80-tallet. Så det er ikke automatisk slik at store land vinner mot mindre land. 

Motivasjon

Motivasjon er kanskje den viktigste faktor som avgjør hvem som vil gå seirende ut av en krig. Ukrainere vet hvorfor de kriger, de kriger for å bevare sin frihet og sin selvstendighet. 

Russerne, derimot, vet ikke hvorfor de kjemper. Det vil si, i et essay publisert sommeren 2021 (og linket til nedenfor) har Putin eksplisitt gitt uttrykk for hvorfor: Putin betrakter land som tidligere lå under Sovjetunionen, men som ble selvstendige i forbindelse med kommunismens sammenbrudd, som deler av Russland. Denne krigen handler om å få et av disse landene tilbake under Russland. (Det Putin egentlig er mest redd for er at de frihetlige idéene som har begynt å få en innflytelse i Ukraina skal spre seg videre østover til Russland, men akkurat dette punktet har vi skrevet om flere ganger tidligere her på Gullstandard så vi tar ikke dette poenget opp igjen her.) 

For mange år siden uttalte president Putin at Sovjetunionens sammenbrudd var en av de store politiske katastrofer i det 20. århundre, og han har hele tiden hatt som mål å gjenopprette Russland som stormakt. Et element i dette er at de lydrikene som Russland måtte gi slipp på da kommunismen brøt sammen skal tilbake under Moskvas ledelse. 

Dette er dog ikke veldig populært hos den vanlige russer. Frihetsideer har aldri stått spesielt sterkt i Russland, og det betyr at det ikke er naturlig for russere å protestere dersom staten krever at de skal ofre seg for en eller annen sak, og derfor er det relativt enkelt for russiske myndigheter å kalle inn menn til tjenestegjøring i krigen. Vi kan også nevne at de få som våger å protestere mot krigen som regel enten bli satt i fengsel eller omkommer i en eller annen ulykke (viktige personer i denne gruppen har ofte falt ut av et vindu i en høyblokk).

Dette innebærer at mange relativt unge russiske menn bare kommer til å dø på slagmarken i Ukraina. (Det er dog slik at en betydelig andel av soldatene som kjemper Ukraina ikke kommer fra de mest sentrale russiske områdene, men kommer fra områder litt lenger vekk fra Moskva, områder hvor andelen etniske russere er relativt liten.) 

Det er også slik at mange av de russiske soldatene er kriminelle som har sluppet ut fra fengsel mot et løfte om at dersom de overlever en periode på slagmarken i Ukraina så vil de slippe å sone resten av straffen. Enkelte kilder hevder at antall innsatte i russiske fengsler har gått ned fra 420.000 til 260.000 siden denne krigen startet for halvannet år siden. Ukraina hevder å ha drept mer enn 300.000 russiske soldater. Vi vil dog si at alle slike tall må tas med mange klyper salt, men at tapstallene på begge sider er enorme er det ingen grunn til å betvile. 

Vernepliktige versus frivillige

De russiske soldatene blir tvunget ut i krigen, mens en betydelig andel av de ukrainske soldatene er frivillige. Ukrainske offiserer legger også stor vekt på å ikke sløse med sine soldaters liv, mens det er all grunn til å tro at holdningen på den russiske siden er stikk motsatt. Den russiske kulturen er nokså primitiv, og dette innebærer blant annet at respekten for det enkelte menneske og dets rett til å styre sitt eget liv er svært liten. 

Beregninger tyder på at Ukraina har omkring 800.000 soldater, både kvinner og menn, mens Russland har noe mer enn 400.000 soldater som direkte eller indirekte deltar i kampene om  Ukraina. 

Det er overveiende sannsynlig at de ukrainske soldatene har bedre offiserer, bedre utstyr, bedre våpen og er langt mer motivert enn de russiske soldatene. 

Våpen

Ukraina har fått store forsyninger av våpen og utstyr fra Vesten, og dette utstyret og disse våpnene er langt bedre enn de våpnene som de russiske soldatene bruker. 

SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute) har publisert noen interessante tall om Russlands våpeneksport: den har gått ned fra 7,2 milliarder $ i 2018 til 2,8 milliarder $ i 2022. Det er antakelig to grunner til dette: den ene er at Russland selv trenger flere våpen, men den andre er at de fleste som har kjøpt disse våpnene tidligere nå har innsett at disse våpnene er av dårlig kvalitet 

En rekke opplysninger som er kommet som er blitt tilgjengelig det siste halvannet året viser at det russiske militæret i betydelig grad er udugelig og korrupt, men som antydet over, de har svært mange soldater de kan sende inn i det som med en viss rett kan kalles den ukrainske kjøttkverna. 

Hva må gjøres i Ukraina? 

Vi har ingen militær ekspertise, men allikevel vil vi si følgende. Krim er svært viktig for Russland. Som kjent, Russland annekterte Krim i 2014 uten at det kom noen reaksjon fra Vesten, noe som ga Putin et klarsignal til å fortsette sin ekspansive politikk. Hvis Ukraina klarer å isolere Krim ved å stenge all transport (skip, tog, bil) mellom Russland og Krim, vil Krim bli sultet ut. Dette vil være et betydelig skritt på veien til seier for Ukraina og tap for Russland. 

Den største fare

Den største fare for Ukraina er at Vesten på en eller annen måte lar være å følge opp sin støtte til Ukraina. Economist formulerte for noen dager siden dette poenget slik: «Ukraine’s new enemy: war fatigue in the West. Congress holds up military aid as unsupportive populists make gains in Europe.» (link nedenfor)

De fleste vil huske at rett etter at krigen brøt ut i 24. februar 2022 var det stor støtte for Ukraina blant alle Vestens politikere, og de samme holdninger kunne man se blant folk flest i alle vestlige land. Men etter at krigen hadde vart noen måneder så det ut til at interessen sank; de fleste hadde håpet på en rask seier for Ukraina, men når denne uteble ble også interessen mindre. 

Enkelte krefter i Vesten har også i stadig sterkere ordelag ønsket at krigen skulle slutte og at det skulle bli en forhandlingsløsning, en løsning som nødvendigvis vil innebære at Putin får innlemmet deler av Ukraina i sitt Stor-Russland. 

Hvis dette skjer vil det bli en relativt kort periode med fred, og så vil Russland ta opp igjen krigen og forsyne seg med enda flere deler av Ukraina. En forhandlingsløsning vil ikke gi fred, den vil bare gi Russland en pause slik at den russiske bjørn kan slikke sine sår, samle sine krefter, ruste opp og så fortsette krigen på et senere tidspunkt. (Slik er det alltid med aggressive makter: når de møter motstand ber de om våpenhvile; formålet med våpenhvilen er å reorganisere og regruppere for å styrke sin aggressive innsats. Det er svært naivt å gå inn for våpenhvile i krig mot aggressive makter. Det var en slik holdning som preget Vestens politikk ovenfor Hitler på slutten av 30-tallet.)  

Det tydeligste tegn på at politikere høyt opp i Vesten er i ferd med å miste interessen for å støtte Ukraina ser man i det Republikanske partiet i USA. Donald Trump ser ut til å være den som er minst interessert i å hjelpe Ukraina, og Vivek Ramaswamy er også lunken til å støtte Ukraina. Den Republikanske kandidaten som i størst grad er klar på sitt ønske om å hjelpe Ukraina er Nikki Haley.

Hvis Trump blir nominert som Republikanernes kandidat, og det er per i dag det mest sannsynlige resultat av Republikanernes nominasjonsprosess, og hvis han også vinner presidentvalget i november 2024, noe som er mest sannsynlig hvis man skal vurdere ut fra situasjonen i dag, ser det ut til at Russland vil vinne denne krigen, og i første omgang, som antydet over, forsyne seg med en bit av Ukraina. Da vil det bli fred en kort periode, og så vil  denne krigen bli tatt opp igjen på et senere tidspunkt. 

Ukraina burde absolutt vinne denne krigen, men det er en nødvendig forutsetning for dette, og det er at Vesten støtter Ukraina. Hvis Vesten mister interessen for denne krigen vil Ukraina etterhvert opphører eksistere som selvstendig land, og diktaturet Russland vil ha øket sitt areal og ledelsen vil ha fått et langt større befolkning den kan undertrykke. Og ikke minst: faren for at Russland da vil fortsette enda lenger vest i Europa vil bli langt langt større. 

Så, for Vesten er krigen i Ukraina en forsvarskrig mot det aggressive diktaturet som Russland er blitt under Putin. 
.

.

.

https://www.economist.com/europe/2023/11/27/ukraines-new-enemy-war-fatigue-in-the-west

Putins artikkel om forholdet mellom Ukraina og Russland: 

http://en.kremlin.ru/events/president/news/66181

SIPRI

https://armstrade.sipri.org/armstrade/page/values.php

USA og den islamske verden

Etter Hamas´ grusomme angrep på Israel 7. oktober, hvor Hamas-krigere forserte gjerdet Israel hadde satt opp på grensen mot Gaza og drepte om lag 1400 tilfeldige sivile på grusomme måter, var israelske myndigheter og befolkning sterkt motiverte for å mobilisere sine militære styrker for å gå inn i Gaza og eliminere Hamas en gang for alle. Men israelske styrker ventet og ventet. En årsak til dette kan være at det tok tid å planlegge invasjonen av Gaza, men svært mye tyder også på at press fra USA førte til at Israel ventet med å slå til. Denne ventetiden førte til at Israel mistet momentum, og at verdensopinions sympati med Israel blir mindre i og med at Hamas og deres sympatisører har et svært godt propagandaapparat i alle vestlige land.  

Kort tid etter 7. oktober besøkte både USA utenriksminister Anthony Blinken og USAs president Joe Biden Israel. De uttalte full støtte til Israel, men alt tyder på at de i sine lange samtaler med Israels ledere presset dem til å være tilbakeholdne i sin aksjon for å eliminere Hamas. 

Hvis vi ser på USAs historie i forhold til islam viser den at hvis vi går et par hundre år tilbake nølte ikke USA med å slå kraftig til mot muslimske krigere, men de siste 45 år har USA vært svært tilbakeholden med å svare på angrep fra muslimske krigere/terrorister. 

Under Jefferson

From the  Halls of Montezuma
To the  shores of Tripoli;
We fight our country’s battles
In the air, on land, and sea;
First to fight for right and freedom
And to keep our honor clean;
We are proud to claim the title
Of United States Marine.

Denne velkjente teksten er begynnelsen på den amerikanske marines hymne. (Teksten er skrevet av en ukjent forfatter på slutten av 1800-tallet, den er satt til musikk av Jacques Offenbach, og har vært offisielt godkjent som marinens hymne fra 1929.)

Den første linjen refererer slaget ved Chapultepe i krigen mellom USA og Mexico (1846-1848), og den andre linjen refererer til slaget ved Derna i 1805; Derna var hovedstaden i den Osmanske provinsen Cyrenaica, og ligger nå i Libya. Grunnen til at USA engasjerte seg i krig her var den omfattende omfattende piratvirksomhet som muslimer bedrev i Middelhavet. President Jefferson (president 1801-1809) nektet å vise ettergivenhet overfor piratene, og han sendte militære styrker for å eliminere den trusselen mot fri skipsfart som piratene representerte. 

Under Carter

Frem til 1970-tallet ble islam stadig mer svekket, men fra den islamske republikken Iran ble etablert har islam blitt stadig sterkere. President Carters (president 1977-81) utenrikspolitikk la stor vekt på menneskerettigheter, og han trakk derfor den støtten som USA tidligere gitt til sjahens regime i Iran. Sjahens regime var et diktatur hvor opposisjonelle ble svært dårlig behandlet; det var mye dette regimet kunne kritiseres for, men sjahen forsøkte å holde religionen (islam) nede, og å orientere samfunnet i vestlig retning. Han var dog en svært inkompetent leder. 

Når sjahens regime mistet USAs støtte kom det til en revolusjon hvor sosialister og islamister tok makten. Etter kort tid viste det seg at islamistene ikke hadde noe bruk for sosialistene, og en rekke ledende sosialister i det nye maktapparatet ble henrettet kort tid etter revolusjonen. Iran ble raskt et islamistisk diktatur under ledelse av ayatolla Khomeini. 

Khomeini hadde en retorikk som var sterkt fiendtlig overfor USA, og en av de viktigste hendelsene etter at Iran ble et islamittisk diktatur var at en gruppe såkalte studenter okkuperte den amerikanske ambassaden (okkupasjonen startet i november 1979, 66 amerikanske diplomater ble tatt som som gisler). Dette var egentlig et angrep på amerikansk territorium, men president Carters reaksjon var svært tafatt. Han sendte riktignok en militær styrke for å frigjøre ambassaden, men denne måtte kansellere sitt oppdrag på grunn av av tekniske problemer underveis. 

USA burde umiddelbart etter at okkupasjonen startet svart omtrent på følgende måte: «Iran har okkupert amerikansk territorium. Dersom denne operasjonen ikke er avsluttet innen 2 timer vil USA svare på angrepet med overveldende militær makt. USA krever også 10 millioner $ i gull for å erstatte skader som er påført amerikanske bygninger og installasjoner.» 

Dersom USA hadde svart på denne måten ville historien etter 1979, en periode hvor det ble utført utallige islamistiske terrorangrep mot mål i Vesten, vært helt annerledes enn den ble.  

Gisselsituasjonen på ambassaden varte i mer enn 400 dager, og gislene ble sluppet fri den dagen Ronald Reagan ble innsatt som president i januar 1981; det var muligens en forestilling om at Reagan var en mye mer handlekraftig leder enn Carter som førte til at Iran ikke lenger våget å holde gislene.  

Under Carter ble altså Iran en islamsk republikk, og dette var en sterk motiverende kraft for muslimer og islamister over hele verden. Iran ble ikke bare en ideologisk ledestjerne, men støttet også terrorister med trening, våpen, penger, etterretning, logistikk, etc. 

Under Reagan 

I 1979 invaderte Sovjet Afghanistan; formålet var å støtte et vaklende kommunistisk regime i Kabul. Betydelige deler av afghansk befolkning ønsket ikke dette, og de mobiliserte for å kjempe imot. Disse gruppene gikk under navnet Mujahedin, og de la stor vekt på islam. 

Reagan hadde hele sitt politiske liv vært opptatt av kampen mot kommunismen, og siden det som skjedde i Afghanistan var en krig mellom religiøse grupper på den ene siden, og Sovjetunionen på den andre siden, valgte Reagan å gi betydelig militær støtte til Mujahedin. Her var det altså en krig mellom religiøse krigere på den ene siden og ateistiske kommunister på den andre siden, og det falt naturlig for USA å betrakte de religiøse som «good guys». (Mujahedin utviklet seg senere til Taliban og Al Qaida.)

Men Reagan var ikke så sterk som mange hadde fått inntrykk av før han ble valgt i 1980. I 1983 sendte Reagan soldater til Libanon, et land som var preget av borgerkrig, i et forsøk på å berolige situasjonen. I oktober ´83 kjørte selvmordsbombere en bil lastet med sprengstoff inn en amerikansk forlegning i Beirut, og eksplosjonen førte til at mer enn 240 amerikanske soldater ble drept. Hizbolla, som var kontrollert og finansiert av Iran, tok på seg ansvaret. USAs reaksjon var bare å trekke soldatene ut. En av de som trakk lærdom av dette var Osama bin Laden; etter at USA ikke svarte på dette angrepet konkluderte han at USA var svakt. 

Under Clinton 

I august 1998 ble to amerikanske ambassader – i Kenya og i Tanzania – rammet av  terrorangrep, og president Clinton svarte med å sende raketter mot det som skulle være treningsleire for terrorister i Afghanistan og Sudan. Clinton uttalte at «Let our actions today send this message loud and clear — there are no expendable American targets. There will be no sanctuary for terrorists. We will defend our people, our interests and our values.» Men dette var alt han gjorde. (Det viste seg også at noen av rakettene som ble sendt mot Sudan var rettet mot feil mål.)  

Angrepet på World Trade Center 11. september 2001 var ikke det første angrepet mot dette målet, WTC ble også angrepet 26. februar 1993. Islamister hadde plassert en lastebil med eksplosiver i parkeringshuset under en av bygningene. Eksplosjonen drepte 6 personer, og 1000 personer ble skadet. Clinton-administrasjonen betrakter dette som en vanlig kriminalsak. 

Under Bush

Osama Bin Laden hadde i 1996 erklært krig mot USA: da utstedte han en fatwa kalt «Declaration of War against the Americans’ Occupying the Land of the Two Holy Places». Bin Ladens ankepunkt mot USA var alliansen med Saudi-Arabia (de to hellige stedene er Mekka og Medina), en allianse som innebar at amerikanske soldater var utplassert i Saudi-Arabia. Det er viktig for fundamentalistiske muslimer at kun muslimer får oppholde seg i Saudi-Arabia. 

Muslimske terrorister hadde angrepet amerikanske mål en rekke ganger: som nevnt i Beirut i 1983, angrepet mot et diskotek i Berlin som ble mye benyttet av amerikanske soldater i 1986, kapringen av et PanAm-fly som styrtet over Lockerbie i 1988, angrepet på WTC i 1993, et angrep i Saudi-Arabia i 1996, angrep mot ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam i 1998, og mot USS Cole i Jemen i 2000. (Vi tar ikke med Iraks angrep på Kuwait i 1990, dette angrepet var ikke motivert av islam.)

Til tross for dette var det ingen i det amerikanske forsvaret eller i den politiske ledelse som betraktet angrep fra islamistiske terrorister som en betydelig trussel. I tillegg kom det heller ingen militære svar fra USA på angrepene nevnt over. 

George W. Bush var president da historiens viktigste terrorangrep fant sted. Fire fly ble kapret 11. september 2001, og tre av dem ble fløyet inn i viktige bygninger. Det fjerde flyet ble styrtet etter at passasjerer hadde overmannet kaprerne, og det traff ikke sitt tiltenkte mål (som antagelig var kongressbygningen i Washington). 

Terrorangrepet ble utført av Al Qaida, og lederen var Osama bin Laden. 

Al Qaida holdt til i Afghanistan (Sovjetunionen hadde gitt opp kampen for å gjøre Afghanistan kommunistisk, og landet var nå en islamistisk republikk under Taliban), og da ledelsen i Afghanistan stilte seg solidarisk med Al Qaida, gikk USA med NATOs og FNs velsignelse til krig i Afghanistan. (Denne krigen endte med en katastrofal tilbaketrekning 20 år senere, noe vi tidligere omtalt her på Gullstandard.) 

Viktig her er at Bush benektet enhver kobling mellom terrorangrepet og islam; han sa at islam er en fredens religion, og at disse terroristene hadde «hijacked a great religion» – dette til tross for at terroristene brukte islam som begrunnelse for terrorangrepet, og at islam hjemler slike angrep.  

Han omtalte heller ikke terroristene som «islamister» eller «jihadister» – han brukte det intetsigende uttrykket «evil-doers». Den store militæraksjonen han satte i gang fikk også et helt tomt navn, han kalte den «krigen mot terror». 

Under Obama 

Mens Obama var president (2009-2017) utførte militante muslimer en rekke terrorangrep mot  USA (og Europa). Selv om begrunnelsen for terrorismen var hentet fra islam, forsøkte amerikanske myndigheter å gi inntrykk av at terrorismen ikke hadde noe med islam å gjøre. Obama hevdet at den såkalte «Christmas Day bomber» var en «isolated extremist», han sa mennene bak angrepet på et jødisk marked i Paris var «violent, vicious zealots», hendelsen hvor en amerikansk offiser (som var muslim) drepte 13 mennesker på Fort Hood ble omtalt som «workplace violence». Videre, Obama påsto at det som utløste angrepet på USAs ambassade i Benghazi 11. september 2012, hvor ambassadøren og flere andre amerikanske tjenestemenn ble drept, var at en amerikaner hadde laget og publisert på youtube en video som krenket Muhammed (mannen bak videoen ble til og med arrestert), og at det var tilfeldig at angrepet skjedde akkurat 11. september.

Rett etter at Obama overtok etter Bush i 2009, trakk han ut de amerikanske soldatene fra Irak, og krigen, som i tiden før hadde foregått på lavbluss, blusset kraftig opp igjen – og den pågår fortsatt med varierende intensitet. Det vakuum som oppsto etter at de amerikanske soldatene forsvant førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat, som i mange år spredte død og fordervelse i området.

Rett etter at Obama ble innsatt som president la han ut på en foredragsturné hvor han holdt taler i en rekke land i Europa og i den arabiske verden. Enkelte har beskrevet denne foredragsturneen som en «apology tour»; og en kommentator oppsummerte foredragene slik: «A common theme that runs through President Obama’s statements is the idea the United States must atone for its past policies, whether it is America’s application of the war against Islamist terrorism or its overall foreign policy. At the core of this message is the concept that the U.S. is a flawed nation that must seek redemption by apologizing for its past «sins.»» (heritage, link nedenfor). 

I 2009 brøt det ut omfattende opptøyer i Iran, flere millioner mennesker, svært mange av dem var ungdommer, protesterte mot islamistregimet. President Obama var svært forsiktig i sin støtte til disse demonstrantene. Senere innrømmet Obama at det var en feil av ham å ikke støtte disse demonstrantene sterkere enn han gjorde: «Former US President Barack Obama has admitted that he made «a mistake» by not supporting the Iranian people’s 2009 Green Movement against the Islamic Republic. Speaking during a podcast on Friday, he described the lack of public support for the 2009 protests as a missed opportunity to back the democratic aspirations of the Iranian people» (iranintl).

Det bør også nevnes at Obama gjennomførte et stort antall droneangrep mot spesifikke mål, dvs, mot ledere av islamistiske grupper. De mer enn 540 angrep han beordret førte til at nesten 4000 mennesker mistet livet, cirka 10 % av dem var sivile. Dette programmet fortsatte i noe mindre skala under Donald Trump; den mest prominente lederen som ble drept av et slikt angrep under Trump var den iranske generalen Soleimani (som ble drept i januar 2020). Dette programmet fortsatte også under Joe Biden. 

Svært viktig er denne uttalelsen fra president Obama i en tale til FN i 2012: «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam.» Det er vanskelig å si hva denne formuleringen egentlig betyr, men det er en tydelig advarsel til de som ønsker å kritisere islam – islam har som kjent dødsstraff for blasfemi og for frafall fra islam.  

Under Biden 

Iran er islamismens fyrtårn, og presidentene Obama og Biden har inngått en rekke avtaler med Iran, avtaler som innebærer at Iran får enorme pengebeløp fra USA. Iran er utsatt for blokade av USA, men penger som skal gå til humanitære tiltak i Iran kan allikevel slippe gjennom. Iran har også lovet å ikke fortsette utviklingen av atomvåpen som en forutsetning for å få midler fra USA. Å tro at Iran vil overholde slike avtaler er langt verre enn bare naivt. USA har også frigitt midler til Iran i bytte mot løslatelse av amerikanske fanger/gisler. (Hvor store beløp det er snakk om er uklart, men vi har sett tall som tyder på at det kan være i størrelsesorden titalls milliarder dollar.) 

7. oktober 2023 ble Israel som nevnt innledningsvis rammet av et grusomt terrorangrep fra Gaza. Hamas-krigere tok seg over eller gjennom grensegjerdet som Israel hadde satt opp, og drepte i første omgang på til dels grusomme måter ca 1400 sivile som deltok på en musikkfestival eller som holdt til i boligområder nær grensen mot Gaza. (Israel hadde trukket seg ut av Gaza omkring 2006, demokratiske valg i Gaza førte til at Hamas flikk makten, og Gaza har da reellt sett vært en palestinsk stat under ledelse av Hamas.)

Grunnen til at Israel hadde satt opp grensegjerde mot Gaza var at palestinere som bodde på Gaza i stadig større omfang utførte ulike typer terroraksjoner mot sivile israelere mens de var på jobb i Israel. Det økende antall terrorangrep førte til at Israel måtte sette en stopper for Gaza-beboernes mulighet til fritt å reise inn i Israel. Israel ble også stadig utsatt for rakettangrep fra Gaza.  

Etter angrepet 7. oktober bestemte Israels myndigheter seg for at nå måtte de eliminere Hamas på Gaza en gang for alle. Rett etter 7. oktober besøkte som nevnt utenriksminister Blinken og president Biden Israel, og budskapet de kom med var følgende: Israel må vise tilbakeholdenhet i krigen på Gaza. 

Brev fra bin Laden

I november 2002 skrev Osama bin Laden et brev til Amerika, hvor han sterkt kritiserte amerikansk politikk. I november 2023 fikk dette brevet stor oppmerksomhet, og vi siterer fra Nettavisen: 

«I brevet forklarte bin Laden hvorfor al-Qaida kjemper mot USA, og hva de ønsker fra USA. Terrorlederen, som ble drept av amerikanske spesialstyrker i Pakistan i 2011, skrev at al-Qaida kjemper mot USA fordi USA har angrepet muslimer i en rekke land, og fordi USA støtter arabiske ledere som bruker vold og løgn til å forhindre muslimer fra å etablere Sharia-styre… 

Onsdag og torsdag [16-17/11-23] denne uken begynte omtale av et gammelt brev fra Osama bin Laden å gå viralt blant unge… Brevet «A letter to America» ble skrevet i november 2002, 14 måneder etter at bin Laden og al-Qaida gjennomførte terrorangrepet 11. september, som tok livet av nesten 3000 sivile. … [En ungdom som har lest brevet sier følgende:] -Jeg har akkurat lest «Et brev til Amerika», og jeg vil aldri se på livet eller dette landet på samme måte. Vær så snill og les det, sier en ung kvinne som forteller at brevet har gitt henne en eksistensiell krise. … «Når du leser «Et brev til Amerika» og skjønner at han hadde rett», skriver en annen. – Det er sykt. Dette brevet er så velskrevet og argumentet er så godt bygget opp. Alt han sa er rimelig, sier en annen» (nettavisen).

Dette forteller at argumenter om at USA er en grusom imperialistisk makt som sprer død og fordervelse over store deler av verden, og at oppskriften på gode liv og gode samfunn er å finn i islam, blir ansett som plausible og troverdige av en betydelig andel av amerikansk ungdom. Det kan se ut som om islamistisk propaganda går rett hjem hos og stemmer overrens med de grunnholdninger som allerede finnes hos svært mange av de unge i USA, og som de har mottatt i all hovedsak fra de skoler og universiteter de har vært elever og studenter ved. 

(Et svar på bin Ladens brev er å finne på en link nedenfor.)

Formuleringer brukt 18 år etter 11. september. 

11. september hvert år minnes amerikanere det som skjedde på denne datoen i 2001. Det som skjedde var altså at islamske terrorister med viten og vilje kapret passasjerfly og styrtet dem inn i prestisjefylte bygninger. 

I 2019 omtalte kongressmedlem Ilhan Omar – som er muslim – dette grusomme angrepet slik: «some people did something». Samme år brukte USAs ledende avis, New York Times, følgende formulering: «18 years have passed since airplanes took aim and brought down the World Trade Center. Today families will once again gather and grieve at the site where more than 2000 people died».

«Some people did something» og «airplanes took aim» – dette er formuleringer som med viten og vilje er benyttet av personer som ønsker å bryte koblingen mellom terror og islam. 

Etter at Israel svarte på angrepene 7. oktober med å gå inn i Gaza, var det store demonstrasjoner i alle storbyer i Vesten – demonstrasjoner med et budskap som klart ga  uttrykk for støtte til Hamas og motstand mot Israel. Enkelte steder var det opptil flere titusener demonstranter, og de viftet med palestinske flagg og bar plakater med tekst av typen «Fritt Palestina fra elven til havet». Budskapet er at Israel må opphøre å eksistere – det disse demonstrantene ønsker er åpenbart at det sosialdemokratiske Israel skal erstattes av et shariastyrt land med navnet Palestina. Under flere av demonstrasjonene i USA ble amerikanske flagg revet ned og palestinske flagg hengt opp i stedet. Politiet gjorde praktisk talt ingen ting for å hindre dette. (Det skal dog ikke stikkes under en stol at også pro-israelske demonstrasjoner som foregikk på omtrent samme tid hadde mange deltagere. Vi nevner også at det er vanskelig å si hvor stort omfang disse demonstrasjonene hadde, dette er umulig å få et godt bilde av dersom mainstream-pressen er eneste kilde.) 

At langtidsutdannede i stor grad er motstandere av Israel kom tydelig frem når mer enn 30 studentforeninger ved USAs mest prestisjefylte universitet, Harvard, ga uttrykk for sitt syn etter Hamas´ angrep 7. oktober. New York Post: «More than 30 Harvard University student organizations are holding Israel “entirely responsible” for  Hamas’ mass slaughter … In a letter titled “Joint Statement by Harvard Palestine Solidarity Groups on the Situation in Palestine,” 31 student organizations — including the Ivy League’s affiliate of Amnesty International — condemned Israel, even as its residents are kidnapped and  more than 700 have been killed by the terrorist organization. The groups claim Hamas’ attack “did not happen in a vacuum,” and the Israeli government has forced Palestinians to live in an “open-air prison for over two decades,” according to the letter obtained by The Post» (link nedenfor).

Dette bare bekrefter at de verdiene som studentene ved USAs universiteter fores med i betydelig grad står stikk i strid med de verdiene som Amerika opprinnelig ble grunnlagt på: Individualisme, rasjonalitet, frihet, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, og som Israel i betydelig grad representerer. 

Som filosofen Leonard Peikoff oppsummerte dette poenget for mange år siden (før den kalde krigen var avsluttet): «Amerikas fiende er ikke Moskva, Amerikas fiende er Harvard». Det han mente med dette var at det som kan ødelegge Amerika er ikke trusselen fra en ytre fiende (en kommunistisk stat), det som vil ødelegge Amerika er de verdiene som prekes fra amerikanske universiteter.  

Hva det egentlig betyr 

Det man skal slutte fra dette er at betydelige aktører i USA ikke er i stand til å se, eller ikke er villig til å se, koblingen mellom terrorisme og islam. Det ser også ut til at mange av de grunnleggende verdiene som islam står for har betydelig oppslutning i store deler av den amerikanske befolkningen, spesielt blant unge og blant de som sitter i maktposisjoner. 

Islam er som kjent en ideologi som står for dødsstraff for blasfemi, dødsstraff for frafall fra islam, dødsstraff for homofili, og som er sterkt kvinneundertrykkende. Islam har også forbud mot å låne ut penger mot rente. Islam forfekter selvoppofrelse, og den ultimate belønning får man dersom man blir drept i kampen for islam. Alle land hvor islam står sterkt er derfor diktaturer. Noen av disse landene er velstående, men det skyldes ene og alene at regimene eksproprierte oljefelt som vestlige selskaper hadde oppdaget og utviklet. En vanlig økonomi, en økonomi som ikke er svært godt utstyrt med en verdifull naturressurs (som f.eks., olje), vil ikke kunne skape velstand dersom islamske verdier står sterkt i kulturen. 

Islam er hovedårsaken til krigen som har pågått siden 1948 mellom Israel og ulike grupper i områder som ligger utenfor Israel (PLO, Hamas, Hizbolla). Land hvor islam står noe svakere, som for eksempel Egypt og Jordan, har Israel tidligere vært i krig med, men nå er det inngått fredsavtaler  mellom Israel og disse landene.  

Holdningen som ble vist av president Jefferson, når han sendte styrker for å uskadeliggjøre piratene i Middelhavet, er en helt annen enn den som presidentene Carter, Reagan, Bush, Clinton, Obama, og Biden har vist overfor islam.

Et sterkt islam vil nødvendigvis føre til omfattende undertrykkelse og fattigdom, men det ser ut at ingen i eliten i USA innser dette – eller de kanskje har det syn at dette er en forbedring av dagens tilstand, en tilstand som innebærer at amerikanere har betydelig velstand og frihet.  
.

.

.

https://www.iranintl.com/en/202210150760

https://www.heritage.org/europe/report/barack-obamas-top-10-apologies-how-the-president-has-humiliated-superpower

https://www.nettavisen.no/nyheter/osama-bin-laden-hylles-av-unge-amerikanere/s/5-95-1461279

https://nypost.com/2023/10/09/thirty-one-harvard-organizations-blame-israel-for-hamas-attack/

Svar til bin Laden: