Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttaler at Russland er Vestens nåværende mål og at Kina er Vestens neste mål: «– De legger ikke engang skjul på at når Russland blir «beseiret», som de kaller det, vil Kina være det neste målet, sier utenriksministeren. – Det samme gjelder ethvert annet land som tør å handle selvstendig og ikke lar seg diktere av USA eller andre vestlige land, sier Lavrov videre» (link nedenfor).
På overflaten kan det se ut som om de vestlige land under ledelse av USA ønsker å erobre de land det er snakk om, altså Russland og Kina og land som tør å handle selvstendig. Men hva handler egentlig dette om? Hva er den fundamentale årsak til det som skjer?
Det inntrykket man kan få etter å ha lest mainstreampressens fremstilling er at Vesten vil bruke militærmakt for å erobre først land i nærheten av Russland/Kina, og deretter invadere, okkupere og så erstatte regjeringene i disse landene. (Beklageligvis har enkelte ledende politikere i Vesten uttalt seg slik at det kan se ut som om dette er målet, men dette er allikevel en feilaktig vurdering av det som skjer.)
Det man må ta med i betraktning før man vurderer den type uttalelser som Lavrov kom med er at både Russland og Kina er diktaturer hvor befolkningen har svært liten frihet, og ikke nok med det, i de siste årene har friheten blitt mindre i disse to landene.
Begge land er også aggressive utad. Russland har så lenge landet har eksistert under ulike regimer – som tsar-rike, som kommunist-diktatur, og som et stadig mer autoritært tyranni under Putin fra tidlig på 2000 tallet – invaderte, okkupert, tyrannisert og undertrykt både egen befolkning og befolkningene i sine naboland. (Russland var ikke aggressivt i den noenlunde demokratiske perioden fra cirka 1990 til tidlig på 2000-tallet; dette kom av at landet da var nærmest bankerott etter 70 år med kommunist-styre.)
Noe tilsvarende kan man også si om kommunist-Kina: Kommunistene vant en borgerkrig på 40- tallet. og den tapende parten flyktet til øya Formosa/Taiwan utenfor Kina; Kina invaderte og okkuperte Tibet på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Koreas angrep på Sør-Korea tidlig på 50-tallet; Kina støttet det kommunistiske Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam på 60-tallet, Kina overtok Hongkong fra Storbritannia i 1997, men brøt raskt avtalen om å opprettholde den friheten som fantes der; friheten er blitt kraftig innskrenket i Hongkong og opposisjonelle er satt i fengsel. Nå rasler Kina med sablene overfor Taiwan og har som mål å innlemme Taiwan i kommunist-Kina og altså innføre kommunismen der og dermed eliminere den betydelige frihet som borgerne der nyter godt av.
De to landene det er snakk om er altså aggressive diktaturer som har planer om å utvide sine maktområder, og som i lang tid har brukt militærmakt for å få gjennomført disse planene. De har også har drevet propagandakriger i en rekke miljøer i Vesten helt siden annen verdenskrig; Russland drev den såkalte Fredsbevegelsen som hadde avgreninger i en rekke land i Vest- Europa, og den arbeidet for ensidig nedrustning på vestlig side til tross for den betydelige opprustning som skjedde i Russland og dets lydriker; Russland var også i stor grad ansvarlig for Anti-atomvåpen-bevegelsen i Vest-Europa på 70-tallet. Kina benytter enorme ressurser for å påvirke opinionsdannere og akademikere i Vesten.
Hvis vi skal oppsummere i en setning hva disse planene går ut på blir det slik: Makthaverne vil innskrenke frihet, de vil ikke tillate frihet, de vil bekjempe frihet – de vil beholde sin totalitære makt over sine befolkninger.
I denne sammenhengen kan man si at Vesten representerer frihet: individuell frihet var i betydelig grad Vestens kjerne-idé fra renessansen og opplysningstiden, og det var denne som førte til den tidlige kapitalisme og derved til den betydelige velstand som Vesten etterhvert fikk. Dessverre står ideen om individuell frihet svakt i Vesten i dag, men den er allikevel større der enn den er utenfor Vesten.
Når lederne i Moskva og Beijing sier at Vestens mål er Russland og Kina, mener de at Vestens idé om individuell frihet er noe de absolutt ikke vil ha inn i sine land; kommer friheten til disse landene vil makthaverne miste sin makt. Man kan legge merke til at Lavrov sier at land skal ha rett til å handle selvstendig; og med «land» mener han naturligvis at regimene i disse landene skal har rett til å bestemme over borgerne i landet. Det som er det riktige synet – «riktig» henspiller her på hva som er i samsvar med menneskets natur og som vil gi velstående og harmoniske samfunn – er at individer bør ha rett til å handle selvstendig i frihet, og det er dette regimene i Moskva og Beijing for enhver pris vil hindre. Å snakke om land her, som Lavrov gjør, er et utslag av kollektivisme. Den riktige holdningen er altså individualisme, som innebærer at det er individer som skal rett til å bestemme over seg og sitt.
Dette er det essensielle ved den konflikten som nå dessverre er blitt en varm krig i Ukraina. Konflikten er blitt en varm krig fordi dagens Vesten er ettergivende og svakt, dette igjen fordi ideen om individuell frihet står svakt. Ideene om individuell frihet sto faktisk sterkere på 50-tallet og det var da Vesten klarte å slå tilbake Nord-Koreas angrep på Sør-Korea; ideene sto svakere på 60-tallet da Vesten ikke klarte å slå tilbake Nord-Vietnams angrep på Sør-Vietnam.
Altså: Vesten representere individuell frihet, makthavere i diktaturer ønsker ikke denne friheten inn i sine land og derfor prøver de å hindre friheten i å spre seg ved å bruke militærmakt i grenseområdene.
Når Lavrov sier at Vestens mål er å eliminere regimene i Russland og Kina, mener han egentlig (vi forutsetter her at han har en dyp fundamental forståelse av hva han snakker om) at frihetsideer er på vei inn i de to store diktaturene Russland og Kina.
Dette er en konflikt som har preget historien i tusenvis av år: de som vil skalte og valte med andre mennesker versus de som vil at individer skal frihet til å styre seg og sitt. Det vi ser nå er bare det siste utslag av denne konflikten.
Det eneste som kan gi samfunn preget av fred, frihet og velstand er at ideene om individuell frihet står sterkt og at samfunn organiseres slik at disse ideene fullt ut respekteres. Disse ideene står svært svakt i Vesten i dag, men i de dominerende miljøer utenfor Vesten er de totalt ikke-eksisterende. .
Er den lave kvaliteten på dagens politikere årsak til problemene? Vi kom nylig over følgende uttalelse fra en person som virker intelligent og oppegående:
«I’m telling you, the West is run by idiots. Absolute idiots. I have never seen so many political idiots and insane people in political power in my lifetime. It is astounding to watch. … They are starting world war three. They are dangerous to society. They ought to be institutionalised. They ought to be put in mental homes, and let them have their parliaments inside a mental institution. .. Give them pretend toys, like they are running Twitter and things, just make them believe that they are running things. They could deplatform everybody, they could sit inside the mental institutions and go crazy» (link nedenfor).
(Vi vet ingenting om denne personen og vi vet ikke hva han har sagt i andre sammenhenger. Vi forholder oss kun til innholdet i sitatet vi har gjengitt ovenfor. Vi presiserer at vi ikke deler andre synspunkter denne personen eventuelt har gitt uttrykk for; grunnen til at vi siterer ham er at han på en svært god måte formulerer en type kritikk som man finner i flere miljøer. Vårt poeng er ikke at vi er enige i denne kritikken, tvert imot er vårt poeng å argumentere for at denne kritikken på et fundamentalt nivå er feil, selv om den fokuserer på et viktig poeng.)
Vi går altså ikke god for det denne personen sier, men han retter pekefingeren mot et kolossalt problem: Kvaliteten på de politikere som styrer i de store og viktige land i Vesten, og i Norge, er lav. Det er svært lite som tyder på at de på viktige områder foretar riktige beslutninger, det vil si beslutninger som øker Vestens velstand, styrker Vestens trygghet, og øker borgernes frihet. Tvert imot gjør de på punkt etter punkt ting som reduserer velstanden, reduserer tryggheten, og innskrenker friheten for borgerne i Vesten.
Før vi kommer med vår vurdering gjengir vi noen meget ukloke uttalelser som dagens ledende politikere har fremsatt (noen av disse sitatene har vi gjengitt tidligere her på Gullstandard).
Tysklands utenriksminister har uttalt at Tyskland nå, etter Russlands invasjon av Ukraina, er i krig med Russland. USAs president Joe Biden har uttalt at vi (Vesten, NATO) må arbeide for et regimeskifte i Russland.
Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …». (Harris´ konstatering er riktig, men det er svært uklokt av en politisk leder å si noe slikt mens krigen pågår.)
Estlands statsminister Kaja Kallas uttalte nylig på en sikkerhetskonferanse i München, hvor temaet var «Visions for the Europan Security Architechture», at Vesten burde invadere og okkupere Russland.
Men ukloke uttalelser har ikke bare kommet om krigen i Ukraina og forholdet til Russland.
Canadas statsminister Justin Trudaeu har flere ganger gitt uttrykk for stor beundring både av Cubas tyranniske kommunistiske diktator Fidel Castro, og av dagens regime i Kina. Trudaeu er ikke alene om sin beundring for Kina, også WEFs leder Klaus Schwab gitt uttrykk for slik beundring.
Boris Johnson viste i en årekke, også mens han var statsminister, en oppførsel som gjør det vanskelig å ta avstand fra de som kalte ham en klovn. Etter at han gikk av som statsminister var det mange som håpet at han nå hadde trukket seg tilbake til bygda han vokste opp i, Lønneberget.
Angela Merkel har, til tross for at hun hadde utdannelse innen realfag, gått god for klimahysteriet, og hun kan med all rett omtales som den som satte fart i det fullstendig meningsløse og enormt kostbare og svært ødeleggende grønne skifte. Hun var også på svært god fot med Russlands diktator Vladimir Putin også etter at det ble klart og tydelig for enhver observatør med virkelighetskontakt at han var i ferd med å bygge opp et tyrannisk og aggressivt diktatur. Det virker som om Merkel og andre vestlige ledere først ble klar over hvor farlig Vladimir Putin var 24. februar 2022, dette til tross for at mange aktører, f.eks. sjakkverdensmester Garry Kasparov, som hadde svært god kjennskap til utviklingen i Russland, advarte mot Putins aggressive planer. Kasparov skrev til og med en bok om dette: Winter is coming (2014). Vi tillater oss å skyte inn at vi advarte mot Putin allerede for 15 år siden. Men alle som advarte mot Putin befant seg utenfor de politiske maktsentra, og de ble ikke lyttet til eller tatt på alvor.
USAs president Joe Biden er senil og åpenbart ikke i stand til å formulere hverken en setning eller å fullføre en tanke. Hans visepresident Kamala Harris er under gjennomsnittlig intelligent.
USAs tidligere president Donald Trump er karismatisk, til tider en god orator, god på markedsføring, men han er en ekkel person med en primitiv, anti-ideologisk politikk. Skal man plassere ham et sted må man vel si at han er en slags proteksjonistisk nasjonalkonservativ, og det inngår i grunnholdningen til det å være konservativ at man er prinsippløs, så vi tror dette er den beste karakteristikken av hans ideologi – eller mangel på sådan.
Liz Truss var ideologisk sett ikke av de verste i det konservative partiet i Storbritannia, men hun hadde overhodet ikke det format som måtte til for å være statsminister, og hun måtte da gå av etter bare noen få uker i nummer 10 Downing Street. Hennes etterfølger Rishi Sunak er en lettvekter, og langt mer venstreorientert enn Truss.
Tilsvarende ting kan også sies om politiske ledere i andre land, for eksempel både om de i Frankrike og i Italia.
Vi skal ikke si så mye om norske politikere, men de er i samme kategori. Vi siterer fra noen kommentarer fra Nettavisen: «Floskelmaskinen Vedum er snart regjeringens svakeste kort. Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet faller som en stein på meningsmålingene. Om du hørte Politisk kvarter på NRK i dag, så skjønner du hvorfor.»
«Sissner: Finansministeren forstår lite, eller så lyver han. Unge mennesker som vil lykkes flytter nå til Sveits. Og de tar ikke bare med seg pengene sine. Denne hjerneflukten er svært skadelig for Norge.»
«– Det var jo ikke det dere sa den gang, sa Fredrik Solvang da han satte finansministeren på plass i kveldens sending. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) tok i fjor høst flere skattegrep for å øke statens inntekter i 2023. Regjeringen innførte en grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft, økte grunnrenteskatten på vind- og vannkraft og innførte en ekstraordinær avgift på vannkraft grunnet de svært høye strømprisene.»
Vi avslutter denne korte Norges-visitten med å bare konstatere at statsminister Jonas Gahr Støre var en av de ivrigste forkjemperne for å hindre Vebjørn Selbekk i å benytte sin ytringsfrihet da han vil publiserte Muhammed-tegningene for noen år siden, og han er velkjent som en konfliktsky tåkefyrste.
Folks misnøye med regjeringens politikk kan man tydelig se på meningsmålingene; Arbeiderpartiet ligger nå godt under 20 %. Den regjeringen som satt før Støre ble statsminister var ledet av Høyre, og den var ved siste stortingsvalg så upopulær at den ble kastet til fordel for Arbeiderpartiet. Nå ligger derimot Høyre svært godt an på meningsmålingene. Oppslutningen skifter mellom de to store partiene, selv om folket åpenbart er svært misfornøyd med det partiet som til enhver tid sitter i regjering.
Vi må også skyte inn at alle vestlige land har ført en feil innvandringspolitikk, feil kriminalpolitikk, en feil klimapolitikk, en feil politikk med hensyn til skolen (de aller fleste barn og unge går på offentlig skoler som i alle land i Vesten viser stadig svakere resultater med hensyn til elevenes kunnskapsnivå og tenkeevne), feil helsepolitikk (tenk lockdowns, hjemmekontor, stengte skoler og restauranter og fritidsklubber og kinoer, vaksinepress, oppsigelser, mobbing av dissentere og fritenkere, mm.), pensjonssystemene er konkurs (unntatt i noen svært få land som i all hovedsak lever av å selge naturressurser som tilfeldigvis befant seg på disse landenes territorialgrunn). Med feil politikk mener vi en politikk som fører til de tingene vi nevnte innledningsvis: Lavere velstand, mindre trygghet, mindre individuell frihet.
Vi nevner også at den politikken som føres, enten det er av en konservativ koalisjon eller av en sosialdemokratisk/sosialistisk koalisjon, er ført med stor oppslutning i befolkningen i alle land i Vesten, noe som betyr at befolkningen er inndoltrinert til eller hjernevasket til – vi kan ikke si opplært til – å tro at de verdiene som den politikkensom føres bygger på, er korrekte. Disse verdiene er kollektivisme og altruisme, verdier som innebærer at man har plikt til å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre, og at individer må styres av kollektivet – det er derfor vi har et høyt skatte- og avgiftsnivå, stadig mer omfattende og tyngende reguleringer av all næringsvirksomhet, et stadig voksende men ineffektivt offentlig tilbud på en rekke områder, og som en følge av dette en tilstand hvor stadig flere blir ansatt i det offentlige i stadig mindre produktive stillinger.
Men tilbake til det som var vårt opprinnelige poeng: det er på et vis et godt grunnlag for å ha de meningene og betraktninger som kom til uttrykk i det sitatet vi gjenga innledningsvis.
Ja, politikerne gjennomfører svært skadelige beslutninger, og de er åpenbart ikke av topp kvalitet. Men hvorfor? Vi er absolutt ikke med på forklaringen at disse folkene er «insane» eller «idiots».
Politikken er en arena hvor svært mange unge mennesker engasjerer seg. Unge mennesker er ofte idealister, og de vil gjerne prøve å rette opp mange av de skjevhetene som finnes i samfunnet. Dette er en svært god ting. Men det som er tragisk er at de verdiene så si alle unge har i dag er verdier som ikke fører til fred, frihet og velstand – tvert imot! Klimahysteriet vil bare ha negative konsekvenser og føre til økende fattigdom, ettergivenheten overfor terrorister, tyranner og kriminelle vil bare føre til økt ute utrygghet og økende fattigdom. Den stadig voksende staten, hvor en stadig voksende andel er engasjert i stillinger som er så og si helt uproduktive, vil også føre til økt fattigdom for folk flest.
Mange av disse som har engasjert seg i politikken vil forlate politikken når de kommer over den første ungdom, men det er noen som blir i politikken, og det er disse som etterhvert havner i de høyeste vervene/stillingene (det er lett å legge merke til hvor mange tidligere politikere som havner i stillinger og posisjoner som heller burde besettes med dyktige folk).
Politikken er altså et område hvor alle typer mennesker kommer inn på et lavt nivå, men så finner de ut at det politiske spillet er helt umulig for virkelig gode anstendige mennesker å lykkes i. Å komme til topps i politikken starter med at man begynner på lavt nivå, jobber seg opp, og kommer til topps, og de som kommer til topps må inngå så mye hestehandler og forlate så mange prinsipper for å kunne klatre videre at det er den typen nå vi har på toppen som nødvendigvis må komme på toppen. Fredrik von Hayek forklarte dette poenget i et kapittel tittel i sin bok The Road to Serfdom: «Why the worst get on top».
For kort å forklare dette: I et system hvor staten, som ledes av politikere, skal dirigere og styre og blande seg opp i absolutt alt, vil det være mange aktører/pressgrupper som har interesse av at beslutninger fattes i deres favør. Det vil derfor være utallige sterke aktører som vil ønske å påvirke den politiske prosessen. Disse vil da finansiere svært mange og svært sterke lobbygrupper som forsøker å påvirke politikere. Dyktige lobbygrupper spiller på de verdiene og idéene som de som er kommet inn i politikken har dannet tidlig i livet: kollektivisme og altruisme, og implikasjoner av disse: tvangsstyring, stadig mindre frihet, en stadig større stat, voksende skatte- og avgiftsnivå.
Det finnes utallige eksempler på dette, men hvis vi bare tar et eksempel her: Hvis folk flest og politikere er lurt til å tro at vi står overfor en klimakrise fordi vi bruker bensin, gass og olje for å drive våre fabrikker og våre biler og våre butikker og våre arbeidsplasser, vil dyktige lobbyister pushe politikerne i retning av å satse på for eksempel vindkraft og å opprette vindmølleparker og å overbevise dem om at dette er nødvendig for å redde kloden. Politikerne kan da bli utsatt for så stort press at motkrefter ikke kommer til orde, og vi vil ende opp med en sterk begrensning av virkelig effektiv energiproduksjon, og bli sittende igjen med en energiproduksjon fra vindmøller som fungerer svært dårlig, og en energiforsyning som blir enormt kostbar fordi det er lite vind og fordi vindmølleparker ikke kan opprettes og drives uten enorme subsidier.
Slike prosesser skjer på alle områder hvor staten er innblandet i, og så lenge staten er en velferdsstat er den innblandet i alle arenaer; i en velferdsstat er jo staten innblandet i skolen, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen., forskningen, i energiproduksjon, og så videre og så videre. Alle disse områdene er da en meget fruktbar jord for alle mulige lobbyister.
Så, den type politikere som ble beskrevet innledningsvis er den type politikere som må komme til topps i et system med en økonomi hvor det er mye statlig innblanding.
Men hvorfor er det slik at folk flest støtter en politikk som innebærer at staten skal blande seg opp i alt? Det er fordi de fra tidlig i livet har lært at den eneste gode måten å organisere samfunn på er at man har, som det heter, «samfunnsmessig styring og kontroll», det vil si at den enkelte ikke skal ha frihet til å produsere og handle i full frivillighet med andre, Nei, det må statlig styring og kontroll til for at et samfunn skal kunne fungere godt.
Når denne styringen og kontrollen fører til problemer, er ikke alternativet å fjerne kontroller og styringselementer og å overlate mere til den enkeltes frihet og den enkeltes valg, Nei, det som da skjer er at det innføres enda flere reguleringer.
Derfor vil politikerne få mer og mer makt, det vil bli flere og flere byråkrater, et stadig mer komplisert og ugjennomtrengelig lovverk, og alt dette koster mer og mer penger, noe som fører til at velstanden for folk flest ikke vokser og i verste fall går ned.
Velferdsstaten ble for alvor bygget opp i Vesten etter annen verdenskrig. Den førte til stadig voksende problem utover 70-tallet, det kom en kursendring som ble kalt høyrebølgen, og den førte til en kolossal velstandsvekst over store deler av verden (og til at kommunist-regimene i Øst-Europa falt). Men fra år 2000 kom reguleringsiveren tilbake, og dette har ført til de problemene vi har nå: dyrtid, inflasjon, voksende fattigdom eller i hvert fall synkende velstand i første omgang. Tapte kriger i Vietnam, Irak og Afghanistan har ført til at diktaturer som Kina og Russland er blitt mer aggressive og har bokstavelig talt gått til krig: Russland invaderte Ukraina, og Kina rasler med sablene overfor Taiwan.
Det kan altså se ut som om problemene skyldes at politikerne er av svært dårlig kvalitet, men årsaken til problemene ligger ikke der. Årsaken ligger i at folk flest tror at samfunn må organiseres slik at staten i meget stor grad styrer økonomien.
Det som kan få oss over på rett kurs er at man får et system med en fri økonomi, det vil si et uregulert næringsliv og frihandel mellom land. I tillegg til dette må man ha et så sterkt militært forsvar at ingen våger å angripe oss, det vil si at landene i Vesten (og våre allierte) har et meget sterkt forsvar – som det het i antikkens Rom: «Vil du ha fred, forbered deg på krig!»
Dessverre er politikken som er ført siden år 2000 stikk i strid med dette, og vi kommer nå i de nærmeste årene til å merke de grusomme konsekvensene av den politikken.
Ja, politikerene fremstår som lite kompetente, men dette er ikke den fundamentale årsaken til de problemene som kommer.
Vi oppsummerer det vi har sagt ovenfor med følgende poeng: Velferdsstaten kan ikke gi gode samfunn; det er komplett umulig. Velferdsstaten må føre til de problemer vi ser overalt i Vesten nå – det skulle være unødvendig å liste opp de problemer vi nå ser i Sverige, i Frankrike, i Tyskland, i Storbritannia, i USA, men det er slik utviklingen må bli i en velferdsstat. Ja, det er ille nå, men det vil være enda verre om tre til fem til ti år. Problemet er ikke politikerene, problemet er systemet. Systemet er slik at det er den type politiker vi har som kommer til topps og inn i maktposisjonene. De som ikke forstår dette er en del av problemet, de er ikke en del av løsningen.
Hvis du vil tenke over de siste dagers hendelser i Paris foreslår vi at leseren først ser på noen bilder (link umiddelbart nedenfor), heller enn å reise dit. Paris var en verdensmetropol og et av verdens aller fremste turistmål, men nå både brenner og stinker den, i tillegg til at den flommer over av både franskmenn og søppel.
Frankrike ble i lang tid av mange – med en viss rett – regnet som et av verdens mest siviliserte land, et land med høy velstand, stor innflydelse på viktige områder, hjem for en rekke store tenkere, forfattere og komponister: Voltaire, Victor Hugo, Zola, Moliére, Claude Debussy, Jean-Baptiste Say, polskfødte Marie Curie, Pasteur, Pascal, Galois.
Men det er også sterke negativt aspekter ved Frankrikes idemessige fortid; ikke bare hadde de et diktatur under Napoleon, en sterk mann som grep makten etter det kaos og det blodbad som som fulgte av revolusjonen i 1789, de hadde også tenkere som ga uttrykk for sterkt menneskefiendtlige ideer; først og fremst Rousseau. Dessverre er det blitt slik at det ser ut til at utvikling i stor grad er preget av Rousseau og tenkere som fulgte i hans fotspor: Kant, Hegel, Marx, Auguste Comte, og deres yngre avtagere Sartre, Bourdieu, Derrida, Foucault, Lacan. Idéene disse sto for var sterkt menneskefiendtlige, og det vi ser i dag er implikasjonene av disse idéene.
Frankrikes kolonipolitikk var også grusom; behandlingen av nordafrikanere inntil for bare noen tiår siden, var spesielt ille. Dette gjelder spesielt befolkningen i Algerie: formelt var Algerie dog ikke en koloni, landet var underlagt Frankrike som en del av den franske republikken i perioden fra 1830 til 1962. Men som de aller fleste land i Vest-Europa har også Frankrike de siste tiår ført en svært skadelig innvandringspolitikk og en like skadelig kriminalpolitikk. Som alle andre land i Vesten er Frankrike en velferdsstat, en modell som ikke er bærekraftig.
Franskmenn har også for vane å ta til gatene og demonstrere når de er misfornøyd med noe. Men det som har skjedd i de siste ukene er langt mer omfattende enn det som har vært vanlig tidligere. Alle som følger med på nyhetene har sett at i de siste ukene har vært enorme demonstrasjoner spesielt i Paris. Vi gjengir noen overskrifter:
«Hele Frankrike rammet av streiker og demonstrasjoner. 10.000 opprørspoliti er i beredskap i franske byer. Flere enn 1 million franskmenn protesterer …» (nrk 19/1-23).
«Over 200 arrestert i protester i Paris. Fransk politi hadde torsdag kveld pågrepet minst 217 personer i Paris i forbindelse med demonstrasjoner … Kringkasteren France Info siterer politikilder på at 217 ble pågrepet etter at det brøt ut opptøyer på Place de la Concorde sentralt i den franske hovedstaden. Ifølge lokale medier brukte opprørspolitiet vannkanoner og tåregass for å bryte opp og tømme plassen. Illsinte demonstranter tente på paller og kastet ting på politiet. Rundt 6.000 hadde samlet seg da folk barket sammen» (nrk 17/3-23).
«Rundt 7000 mennesker har torsdag kveld samlet seg ved Place de la Concorde i Paris for å demonstrere …En journalist i nyhetsbyrået Reuters forteller at enkelte demonstranter har kastet brostein mot politiet, og store søppelhauger er blitt satt i brann. Politiet har på sin side brukt tåregass mot demonstrantene i et forsøk på å splitte forsamlingen» (tv2, 16/3-23).
«Over skjermene våre ruller videoer med opprørspoliti, skyer av tåregass, vannkanoner, brennende søppelkasser og svartkledde demonstranter. Rett ved de spektakulære severdighetene i Paris. Fredelige demonstrasjoner som sporer av i bråk og opptøyer. Samtidig som hovedstaden gror igjen av 10.000 tonn med uhentet søppel, fordi renovasjonsarbeiderne streiker» (tv2 20/3, link nedenfor).
Det er altså voldsomme demonstrasjoner i Paris; svært mange mennesker demonstrerer, og det er gjennomført store ødeleggelser og ildspåsettelser.
En ting nevnt ovenfor er at renovasjonsarbeiderne streiker. Søppeltømming er selvfølgelig også i Paris en offentlig/ kommunal oppgave; det er i praksis ett firma som tømmer søppel i hele byen, og når de som er ansatt i det firmaet streiker blir søppel ikke hentet noe sted i byen. Det er derfor store hauger av søppel i gatene, noe som fører til at Paris rett og slett i betydelig grad ser ut som en stor søppelfylling.
På grunn av disse omfattende demonstrasjonene, og stinkende søppelberg som blir liggende i gatene, skulle man tro at årsaken er noe som franskmenn er ekstremt opptatt av og som er en svært viktig sak.
Men hvilken sak er det? Som så å si alle andre velferdsstater har også Frankrike enorme økonomiske problemer; folket stemmer på politikere som vil bruke penger på dem – folk over hele verden lar seg lure av politikere som sier «stem på meg så skal dere få …..», og folk flest tror da at de får ting gratis fra staten. Men enhver oppegående person, som det tydeligvis ikke er så mange av hverken i Frankrike eller noe annet sted, forstår at man kan ikke over tid kan ha utgifter som er større enn inntektene. Når politikerne sier at velgerne skal få ting fra staten, betyr det bare at de ikke må kjøpe det direkte, men at de må betale for det til en langt høyere pris over skatteseddelen. Så si alle velgere lar seg lure av dette og stemmer på partiet som ønsker å gi velgerne ting gratis. Men tilbake til det som franskmenn er så opprørt over.
Den konkrete saken dette gjelder er et forsøk fra president Macron om å heve pensjonsalderen fra 62 år til 64 år.
Pensjonssystemet i Frankrike er reelt sett konkurs (slik det også er i alle andre velferdsstater, unntatt i noen få som lever høyt på å eksportere naturressurser), men en slik hevelse av pensjonsalderen vil ikke løse problemet, det vil bare skyve problemene noen år fremover i tid.
Det er denne lille forskyvelsen en av et problem noen år fremover i tid som fører til at franskmenn blir så inderlig forbannet som de er blitt.
Det kan være irriterende for en person som er i slutten av 50-årene å plutselig få vite at han må jobbe to år lenger enn han hadde ventet seg før han kan gå av med pensjon. Men det er ikke bare folk i slutten av 50-årene som demonstrerer mot denne forskyvningen, også svært unge folk protesterer. Personer som er 20-25-30 år gamle protesterer mot denne utsettelsen av pensjonstilværelsen!
Hvis vi tar utgangspunkt i en 25-åring betyr dette at han finner det helt uakseptabelt at han må jobbe i 39 år eller enn i 37 år før han går av med pensjon. Det at en person på denne alderen, en som er så ung og har hele sin arbeidskarrière foran seg, ikke kan akseptere dette, sier veldig mye om denne personens syn på sin kommende arbeidskarrière.
Det sier at han ser på den produktive delen av sitt liv som noe han må slite seg gjennom, som noe som i stor grad er blottet for positive opplevelser, og belønningen kommer først når han kan gå av med pensjon. Han ser ikke på sin arbeidskarrière som en mulighet til å skape verdier, til å bruke sine evner, til å styrke de kreative sidene ved sin personlighet. Den som hele livet er opptatt av tilværelsen som pensjonist har en holdning som vi må si er ganske ille. Den er ille for vedkommende selv, og den er ille for det samfunn han lever i.
Det er to hovedpoeng her: Det ene er at folket åpenbart ikke ønsker å gjennomføre en absolutt nødvendig reform (vi presiserer igjen at reformen ikke vil løse problemene, den vil bare skyve dem litt fremover i tid). Det andre er at personer har en holdning til sin arbeid som innebærer at den er en byrde, en slitsom, plagsom byrde som det er viktig å få unnagjort så fort som mulig. Og hvis myndighetene truer med å utvide den med to år for å forsøke å redde landets økonomi, da blir det bråk! Skikkelig bråk. Så mye bråk at den gjør om Paris, en by som mange betraktet som en av verdens absolutt flotteste byer, til en stinkende søppelhaug.
Vi nevner også at reformen er gjennomført i samsvar med gjeldende demokratiske prinsipper selv om president Macron måtte bruke et triks for å få den gjennom: «Forslaget fikk flertall i overhuset torsdag formiddag. Det var imidlertid usikkert om den ville få flertall i den folkevalgte nasjonalforsamlingen, der president Emmanuel Macrons regjering er i mindretall. Regjeringen valgte derfor å utnytte et smutthull i loven som gir anledning til å omgå nasjonalforsamlingen for å få vedtatt en lov» (frifagbevegelse, link nedenfor).
Det som skjer sier en god del om franskmenns nasjonale karakter, den sier noe om hvilke verdier og holdninger og metoder som dominerer blant franskmenn. Den viser en sterk vilje til å omfattende hærverk for å protestere mot lovlige demokratisk fattede vedtak for å gjennomføre en nyttig reform, den viser en sterk motstand mot å forsøke å forstå årsaken til pensjonsreformer, den viser et syn på en arbeidskarrière som innebærer at den er et slit som bør være kortest mulig inntil man kan gå med en pensjon.
Hva blir Frankrikes renommé utenlands etter dette? Hvordan blir Paris som turistby etter dette? Det er ikke nødvendig her å gi noe svar på disse spørsmålene. Dette kommer til å bli ille, men det ser ut til at svært mange ikke forstår hva er konsekvensen av dette blir.
Det er her det fundamentale problemet ligger, og det finner vi ikke bare i Frankrike, vi finner det i alle velferdsstater.
En kort oppsummering av hva en velferdsstat er (og dette har vi tidligere beskrevet en rekke ganger tidligere her på Gullstandard): En velferdsstat er en måte å organisere samfunnet på som er slik at alle skal betale en stor del av de de tjener til det offentlige i form av skatter og avgifter, og så skal til gjengjeld det offentlige – stat og kommune – gi borgerne en rekke gratis tjenester og tilbud: skole, helsevesen, infrastruktur, pensjoner, trygdeordninger, kultur, mmm. De som styrer dette apparatet – politikerne – må for å få oppslutning love mer og mer: «Stem på oss så skal dere få gratis tannlegetjenester, bedre skole, bedre eldreomsorg, renere miljø, bla bla bla». Dette fører nødvendigvis til at skatter og avgifter må øke, og når dette ikke er tilstrekkelig til å dekke de at de utgiftene tar staten opp lån eller setter igang inflasjon.
Dette vil nødvendigvis føre til at velferdsstaten etterhvert får enorme økonomiske problemer.
Noen politikere vil innimellom forsøke å korrigere kursen noe og det er det Macron gjør i forbindelse med pensjonsreformen. Og hvordan svarer franskmenn på dette? De svarer med opptøyer og hærverk.
Men som vi har sagt tidligere alt går i bølger. Frankrike kommer til å komme seg ut av disse problemene på en eller annen måte, og tilstanden vil returnere til noe som er omtrent en normalsituasjon.
Det betyr dog ikke at problemene vil være løst; det er riktig at det meste går i bølger, men allikevel kan man se langsiktige tendenser. Og den langsiktige tendensen her som i alle andre velferdsstater er at det går mot svært dårligere tider: Økende fattigdom for folk flest, noe som er tragisk – på en annen side støtter jo folk flest de partiene som fører den ødeleggende politikken som altså i størst grad rammer dem selv.
På kort sikt, og da snakker vi om noen uker eller måneder, vil forholdene i Paris antagelig normalisere seg. Men på lang sikt – 5-10-15 år – vil forholdene bli langt verre, spesielt for folk flest.
Det finnes et alternativt system, et system som kan gi voksende velstand for alle, og som dermed også er det eneste system som kan redusere fattigdom. Dette systemet er en måte å organisere samfunnet som innebærer at det ikke er noe statlige restriksjoner på produksjon. Dette er et system hvor eiendomsretten gjelder, og hvor statens oppgave er å beskytte eiendomsretten. I dette systemet er det ingen statlige støtteordninger, det er ingen statlig oppgaver innen helse, skole, forsking, kultur – alt slikt skal overlates til private aktører som i konkurranse med hverandre jobber for å skaffe sine kunder et best mulig tilbud. Dette systemet heter kapitalisme, eller laissez-faire-kapitalisme, og kun et slikt system kan over tid gi fredelige, harmoniske, samfunn med voksende velstand.
Og for å gjenta et poeng: Det systemet vi har i dag er en velferdsstat, og den fører til at folk flest får det mer og mer kummerlig. Velferdsstaten fører til økte skatter avgifter, mer byråkrati, mer kriminalitet, mer korrupsjon, mer inflasjon, voksende statlig gjeld – dette kan man bekrefte bare ved å sjekke dagens aviser ved å lese det de skriver om forholdene i Storbritannia, i Sverige, i Hellas, osv. Problemet er at så få ser årsaken til problemet, og hvis man ikke ser årsaken kan man heller ikke komme på de riktige løsningene.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) utstedte i forrige uke en arrestordre på Russlands president Vladimir Putin.
NRK skriver: «Den internasjonale straffedomstolen med arrestordre på Putin. Den internasjonale straffedomstolen mener de har identifisert hundrevis av barn som har blitt tatt fra barnehjem i Ukraina, og har blitt gitt til adopsjon i Russland. Domstolen mener Russland blant annet har deportert barn ulovlig fra ukrainsk territorium til Russland. – Dette er det første konkret steget, det foregår også andre undersøkelser i Ukraina, sa Karim Khan. Han er sjefanklager for den internasjonale straffedomstolen. Han sier at ICC har identifisert minst hundrevis av barn som har blitt tatt fra barnehjem i Ukraina….» (link nedenfor).
ICC anklager Putin for å være ansvarlig for krigsforbrytelser begått i Ukraina. Det er ingen som helst tvil om at Putin er skyldig i det han her er anklaget for – og at han også er skyldig i en rekke andre grove forbrytelser som ikke direkte har med krigen å gjøre. Spørsmålet er allikevel om det er klokt å gå ut med en slik beslutning mens krigen pågår. Arrestordren innebærer at dersom Putin skulle reise til et av de landene som er tilsluttet ICC vil han kunne bli arrestert, fraktet til Haag og stilt for retten for Den internasjonale straffedomstolen.
«Den internasjonale straffedomstolen … er en permanent, internasjonal domstol opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Den har som mandat å besørge at mennesker som er anklaget for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten stilles til ansvar hvis myndighetene i landet hvor forbrytelsen er begått selv ikke makter eller ønsker å reise sak. Domstolen har sete i Haag i Nederland, men rettssaker kan holdes hvor som helst …Domstolen anerkjennes ikke av store land som USA, Russland, Kina, India, Indonesia og Tyrkia.» (Wikipedia).
Vi nevner kun et par av de viktigste momentene. Mer enn 120 land er med i ICC, og innenfor mainstream er denne domstolen nogenlunde ukontroversiell. Men man må huske på at verden ikke unisont slutter opp om Vesten og Ukraina i denne krigen; om lag halvparten av verdens land er mer eller mindre nøytrale eller heller i retning av å støtte Russland. En arrestordre utstedt på Putin kan føre til at svært mange land vil mer eller mindre formelt vil trekke seg ut av ICC. Nå har ikke vi spesielt stor respekt for ICC, men dette vil føre til at det blir en ytterligere polarisering i verden mellom Vesten og resten – med andre ord: denne arrestordren kan føre til at en rekke land utenfor Vesten vil søke å alliere seg mot Vesten.
Den fundamentale årsaken til splittelsen mellom Vesten og resten er at ideen om individuell frihet står langt sterkere i Vesten enn den gjør utenfor Vesten, dette selv om disse ideene dessverre står svært svakt i Vesten. Man kan si at det finnes visse forestillinger om individualisme i Vesten, men utenfor Vesten finnes ikke det disse idéene i det hele tatt.
Når noen da snakker om at de vil bekjempe USAs hegemoni mener de egentlig at de vil bekjempe ideen om individuell frihet, dette selv om USA og de andre landene i Vesten i dag representerer individualismen på en svært dårlig måte.
Men tilbake til arrestordren: vi ser på en parallell her. Putins invasjon av Ukraina førte til at land som Sverige og Finland søkte seg til NATO. Denne arrestordren kan føre til at flere land kan legge opp til en politikk som innebærer at de svekker sine koblinger til Vesten og styrker sine koblinger til land utenfor Vesten, i hovedsak Russland og Kina.
Den viktigste innvendingen er allikevel at dette vil kunne føre til at Putin i enda større grad vil intensivere krigen, dels ved å trappe opp krigen i Ukraina, men også ved å betrakte alle vestlige land som har ytet støtte til Ukraina som deltagere i krigen. Dette kan føre til at Russland angriper NATO-land.
Vi har tidligere her på Gullstandard gjengitt en rekke sitater fra ledende politikere i Vesten, sitater som er meget ukloke og som kan gi Putin gode argumenter for å utvide krigen fra Ukraina til å omfatte hele NATO (se f.eks. vår kommentar om sprengningen av Nord Stream-ledningen 13/3)
Denne arrestordren fra ICC er bare enda en av en rekke meget ukloke utspill fra ledere i Vesten, utspill som i verste fall kan være med på å utløse en svært omfattende krig mellom Russland og kanskje Kina på den ene siden, og USA og NATO på den andre siden. En slik krig vil bli en enorm katastrofe.
For noen dager siden kollapset Silicon Valley Bank, den 16. største banken i USA. En slik kollaps i en bank kan ha betydelig ringvirkninger; banker har gjerne investert midler i andre banker og en kollaps av én stor bank kan føre til at også andre banker får problemer.
Nedenfor vil vi gi en kort forklaring av årsaken, men først litt om hvorfor dette er viktig og farlig. The Telegraph skriver følgende om ringvirkninger som kan ramme Storbritannia: «The dramatic collapse of Silicon Valley Bank in the United States led to frantic developments in Britain as authorities scrambled to take charge of the situation, a latest report has revealed. A Reuters report claimed that at least half a dozen banks were looking to contact Silicon Valley Bank shortly after its collapse became the biggest debacle of a financial institution since the 2008 economic crisis. On Monday, Europe’s largest bank, HSBC, announced it was buying SVB UK. SVB UK reportedly has assets of around 5.5 billion pounds and deposits of around 6.7 billion pounds. The quick buyout reflected fiercely urgent concerns that SVB’s potential failure could reverberate throughout the UK’s start-up industry. “Whether HSBC’s acquisition proves to be successful will largely come down to the asset quality of the loan book, which cannot be assumed to be good, given the early-stage nature of many of the borrowers,” Jerry del Missier, former Chief Operating Officer at Barclays, and now Chief Investment Officer at Copper Street Capital, was quoted as saying by Reuters.» (link nedenfor).
Hvordan skjedde kollapsen? Når en bank mottar innskudd kan den bruke disse pengene til å kjøpe statsobligasjoner; dette er en måte å sikre disse innskuddene på. (Den kan også låne ut disse pengene til investorer som søker lån, men det er alltid en viss usikkerhet knyttet til alle slike lån; å kjøpe statsobligasjoner regnes derimot som en sikker pengeplassering.) Disse obligasjonene har en verdi som avhenger av rentenivået: Når renten går opp går verdien av obligasjonene ned, og vice versa. SVB har mottatt store innskudd fra firmaer i Silicon Valley (mange av disse firmaene tjente store penger under lockdownperioden fordi mange måtte sitte hjemme og forkortet tiden ved å benytte ulike tjenester som var tilgjengelig på nett). SVB kjøpte obligasjoner da renten lå noe under 2 %, men nå har renten på obligasjoner steget til cirka 4 %. Verdien av obligasjonene opplevde da et dramatisk verdifall. For å få mest mulig verdier igjen for disse obligasjonene begynte banken å selge, dette ble kjent i markedet, banken mistet tillit, kunder forsøkte å ta ut sine penger, og myndighetene stengte banken.
Innskudd i banken under 250.000 USD var forsikret; noe som ville bety at kunder som hadde innskudd verd mindre enn dette beløpet ville få pengene igjen uansett hvordan det gikk, mens de som hadde mere penger kunne tape en betydelig andel. (Det som ville skjedd uten statlig inngripen var at banken ble kjøpt av en annen bank, og denne ville da betale kundene en del av det de hadde av verdier i banken men kanskje ikke 100 %.) Noe som var spesielt med SVB hva er at en meget stor andel av innskudd det var store beløp; og dette betydde at mer enn 90 % av innskuddene i SVB ikke var forsikret.
Nå grep myndighetene inn og sa at alle kundene vil få sine penger tilbake, også de som hadde beløp høyere enn den grensen forsikringen gjaldt for. Vi skyter inn en kommentar her om at det er slik en regulert økonomi i praksis fungerer: Det er mengdevis av kompliserte reguleringer som alle private aktører må følge – men hvis staten finner ut at reguleringen rammer grupper de politiske makthavere føler sympati for, bare later de som reguleringen ikke eksistert og bryter regelen, eller de innfører på kort tid helt nye reguleringer. I dette tilfellet sa reguleringen at innskudd under 250.000 er dekket og at innskudd over 250.000 er ikke dekket. Men da dette ville ramme firmaer hvor mange i ledelsen er sympatiske innstilt til det Demokratiske partiet, valgte den Demokratisk ledede staten å utvide støtteordning slik at den nå gjelder alle innskudd. (Det er slik en regulert økonomi fungerer i praksis; dette er lite annet enn et uoversiktlig anarki hvor de som har gode forbindelser til den politiske makten kan utnytte de som har liten eller ingen politisk innflytelse.)
Kort oppsummering av det som skjedde: Myndighetene hadde i lang tid holdt renten lav, det var ført en politikk som kalles ZIRP: Zero Interest Rate Policy. På grunn av statlige hindringer på energisektoren (restriksjoner på energiproduksjon av hensyn til klima og miljø) ble energikostnadene høye, noe som førte til prisstigning i markedet. Myndighetene hadde også økt pengemengden (myndighetene hadde tatt på seg enorme kostnader, blant annet i forbindelse med lockdown-perioden etter at Coronaviruset slapp ut, og finansierte mye av dette ved pengetrykking, såkalt QE: Quantative Easing), dvs. inflasjon. Myndighetenes grep for å bekjempe prisstigning og inflasjon er å øke renten, og myndighetene har da gått bort fra ZIRP og over til en rentesats som var uhørt bare for noen måneder siden. I tillegg til dette vet store aktører at dersom de fører en uklok politikk som kan føre til at virksomheten kan gå overende vil staten komme med midler for å redde dem, de er «too big to fail». Vi skyter bare kort inn her at dersom staten skal redde en virksomhet som går over ende betyr dette kun at den tar penger fra virksomheter som er godt drevet og gir til virksomheter som er blitt så dårlig drevet at de burde ha gått overende.
Stikkord for det som var årsak til kollapsen: lockdown, først lav rente så høy rente, inflasjon, kunder blir beskyttet mot resultatene av inkompetente aktørers handlinger (dette siste innebærer at kompetente aktører straffes). Alt dette er statlige tiltak.
Aftenposten forsøker å forklare årsaken: «Kollapsen kommer av at bankene ikke hadde tatt høyde for raske rentehevinger fra sentralbanken. Verdipapirer SVB hadde investert i, ble brått mye mindre verdt. Og så fikk de problemer med å betjene kundene sine. Det samme kan skje med andre banker.
Sentralbanken kan havne i en spagat: På den ene siden skal de sørge for at inflasjonen går ned. På den andre siden skal de sikre finansiell stabilitet, altså at systemet for betaling, sparing og lån, fungerer» (link nedenfor).
Aftenposten bruker faktisk uttrykket «raske rentehevinger fra sentralbanken». Aftenposten sier også at banken ikke hadde tatt høyde for raske rentehevinger – noe som sier at bankens ledelse ikke var spesielt kompetent.
The Dispatch forteller følgende: «Late last week, Silicon Valley Bank collapsed and was taken over by the Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC). On Sunday, the Treasury Department and Federal Reserve announced they would guarantee all deposits—even the uninsured ones—while offering favorable loans to other banks that may face liquidity problems.The Biden administration’s de facto bailout came swiftly as it sought to prevent the panic from spreading throughout the financial system. While many heavy hitters on the Hill praised the quick response, critical voices are emerging». (thedispatch). Her leser vi at The Fed garanterer «alle innskudd – også de som ikke var forsikret».
Dette er et signal til alle aktører om at hvis de er uansvarlige vil staten redder dem!
SVB er visstnok kåret til USAs beste bank flere år på rad, og det er tydelig at det som banken la vekt på når den skulle vurdere lånesøknader var hvorvidt søkeren i sin virksomhet la vekt på slike ting som klima, likestilling overfor homofile og lesbiske, sosial utjamning, anti-rasisme. Med andre ord: det så kanskje ut til at bankens ledelse la mer vekt på å være woke enn på en kundes mulighet til å skape profitt og verdiskapning – og derved mulighet til å betale tilbake lån. Finansavisen skriver om dette 16. mars: «Hva gjør det vel at SVB kollapset og måtte reddes av staten? Banken hadde fantastisk god ESG-score og fabelaktig politikk for mangfold. Banken donerte 18 millioner dollar til veldedighet i 2021, hadde spesialgruppe for klimarelaterte økonomiske avsløringer, seks ansattegrupper for å fremme tilhørighet, styre med 45 % kvinner, planla å gi 11,2 milliarder tilbake til samfunnet frem til 2026 og fikk sin første topp rating for samfunnsinvesteringer for årene 2018 til 2020».
Daily Mail forteller følgende om bankens styre: «Only ONE member of failed SVB’s board had a career in investment banking – and the rest were Obama, Clinton mega-donors who ‘grieved’ when Trump won including one who went to Shinto shrine ‘to pray’. Tom King, 63, was the only member of the Silicon Valley Bank board who had experience in investment banking. The others were major Obama and Clinton mega-donors, including one who cried when Trump won in 2016. The board is now being investigated for its failure to act ahead of the bank’s collapse, as some argue it was too focused on being woke» (link nedenfor).
Som alle andre kriser blir også denne forsøkt utnyttet politisk. Politikere og kommentatorer på venstresiden hevder at årsaken til bankkollapsen var noe deregulering som skjedde under president Trump. Ja, det var noe deregulering under president Trump, men denne hadde støtte fra både Demokrater og Republikanere. De konservative hevder at årsaken er at banken i altfor stor grad vekt la vekt på å være woke, og gå lån til aktører som ikke var kredittverdige. Vi har et inntrykk av at konservative politikere i USA til en viss grad godter seg over at banken kollapset, dette fordi de som står bak banken, og mange av dens kunder – selskaper i Silicon Valley – er venstreorienterte (woke), og synes de at det er fint at disse får en smekk.
Woke-holdninger både når det gjelder ansettelser i banken og bankens utlåns- og sponsor-virksomhet, har nok noe av skylden for det som skjedde, men vårt syn er nok at dette ikke var avgjørende; Det som etter vårt syn var avgjørende var det som vi oppsummerte under stikkord ovenfor. Vi synes dog det er ille at firmaer i Silicon Valley får problemer; Silicon Valley er en motor i entreprenørskap og nyskapning innen amerikansk industri. Dersom disse firmaene få problemer vil det ha enormt skadelige ringvirkninger for hele den amerikanske økonomien.
Før vi avslutter bare konstaterer vi at kommentatorer innen mainstream (de vi ser på TV og de som slipper til i de store avisene) forklarer kollapsen med at bankvirksomheten i USA ikke var tilstrekkelig regulert. De som sier dette har ingen forståelse av hvordan en økonomi fungerer.
Vi må også ta med følgende poeng hvor staten ikke er hovedansvarlig: SVB hadde som kunder en rekke start-up-firmaer innen krypto. Vårt syn er at vi har liten tillit til krypto, og vil ville ikke satse mye penger eller låne ut mye penger til virksomheter som er tungt inne i krypto. Etter vårt syn er oppfatningen om at Bitcoin eller en annen kryptovaluta kan bli en sterk og mye brukt valuta, feil. Ja, mange har tjent mye penger på Bitcoin i korte perioder de siste årene, men vi tror ikke at det vil bli en dominerende valuta og vi tror ikke at den kommer til å holde seg over lengre perioder. Som det fremgår av navnet er vi sterke tilhengere av gullstandard!
På den annen side kan man her si at dersom staten ikke hadde manipulert pengeverdien, dersom staten via sentralbanken hadde ført en politikk som innebar at pengene hadde stabil verdi, ville ønsket om stabile og anonyme penger ikke oppstått. (Ja, det er enkelte som tror at kryptopenger er anonyme penger, det vil si at de kan brukes uten at overvåkning myndigheter finner ut hvem som bruker pengene, men sannheten er at det er kun kontanter som er anonyme. Krypto-penger brukes via datamaskiner, og myndighetene kan, hvis de vil, lett overvåke alt som skjer på alle datamaskiner.)
Meget kort oppsummering: kollapsen skyldtes ukloke finansieringer (krypto), for stor vektlegging av woke hos kunder, pengebruk på woke-tiltak, en ikke spesielt kompetent ledelse (som i hovedsak ser ut til å være å være innsatt på grunn av politiske forbindelser), men viktigst: statlige reguleringer og inngrep i det frie marked; inflasjon, rentereguleringer, restriksjoner på energiproduksjon. .
La oss innledningsvis si at vi ikke vet, og at vi heller ikke skal spekulere oss frem til en konklusjon om hvem som sprengte denne rørledningen, men vi skal gi en vurdering av forløp og konsekvenser, og som de som er vant til å lese her på Gullstandard vet vil vår vurdering være helt annerledes enn den man vil finne andre steder.
Sprengningen
Sprengningen skjedde 26. september 2022, og både Nord Stream 1 og Nord Stream 2 ble rammet. Begge rørledningene ble bygget for å transportere naturgass fra Russland til Tyskland gjennom Østersjøen, og største eier er det russiske statseide gasselskapet Gazprom. Rørledningene var dog ennå ikke tatt i bruk. Sprengningen skjedde i internasjonalt farvann, men innenfor de økonomiske sonene til Danmark og Sverige.
Formålet så ut til å være å stanse eksporten av russisk gass til Europa; i 2021 leverte Russland omtrent 45 % av all naturgass som ble importert av EU-stater. Etter Russlands invasjon av Ukraina ble det problemer med denne ordningen.
I forkant
27. januar 2022 fortalte USAs viseutenriksminister Victoria Newland at «If Russia invades Ukraine; one way or another, North Stream 2 will not move forward».
På en pressekonferanse 7. februar 2022 uttalte USAs president John Biden at «If Russia invades again, then there will no longer be North Stream 2. We will bring an end to it». Da en journalist etter dette spurte om «hvordan vil dere få dette til?», svarte han: «I promise you, we will be able to do it».
30. september 2022 uttalte USAs utenriksminister Anthony Blinken at sprengningen av rørledningen innebærer «a tremendous opportunity to once and for all remove the dependence on Russian energy and thus to take away from Vladimir Putin the weaponization of energy as a means of his imperial designs».
23. januar 2023 uttalte viseutenriksminister Newland at «I am, and I think the Administration is,very gratified that North Stream 2 is now … a hunk of metal on the bottom of the Sea».
Dette er selvsagt ikke bevis for at USA sto bak sprengningen. Men dette er ekstremt ukloke uttalelser.
Etterforskning
Den 6. oktober opplyste den svenske sikkerhetstjenesten at deres foreløpige undersøkelser i den svenske økonomiske sonen, hvor sprengningen altså skjedde, viste omfattende skader, og at de hadde funnet bevis for sprengning, noe som styrker «mistankene om alvorlig sabotasje», dvs. at dette ikke var en ulykke.
Svenske myndigheter har foretatt en grundig undersøkelse av åstedet, men har ikke villet dele med noen det materiele de har skaffet seg om det som skjedde. Dette er mistenkelig.
Hvem kan ha stått bak?
Sprengningen er utført av personell som må ha vært svært kompetente på både dykking og på militære operasjoner til sjøs, og det er da kun noen få aktører som kan ha stått bak dette.
I forkant var det heller ingen observasjoner som kunne tyde på at noe var i ferd med å skje. Dette betyr at de som utførte den høyst sannsynlig var en del av, eller kunne skjule seg blant, normal aktivitet og trafikk i området. Det er tvilsomt om ikke-statlige aktører kunne hatt slik tilgang til dette området.
Blant de statlige aktører som har kunnet utføre denne operasjonen finner vi USA, Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Polen, Tyskland – og Russland. Vi skal ikke si noe om hvor stor marine Ukraina har og hvor enkelt tilgang de har til Østersjøen, men det er svært lite sannsynlig at Ukraina hadde kapasitet til å sende marinefartøyer til Østersjøen uten at det ble oppdaget.
Dette betyr dog ikke at det ikke kan ha vært andre aktører som sto bak sprengningen.
Motiv, rykter
Russland har hatt kapasitet til å utføre denne sprengningen, men har de noe motiv? Vil de ødelegge en rørledning som de selv eier og som skal føre deres egen gass til markeder/kjøpere i Vest-Europa? Men nå har jo også Vest-Europa boikottet russisk gass etter invasjonen i Ukraina, så det vil ta en stund før gassledningen vil kunne bli tatt i bruk på kommersielt nivå. På den annen side er falsk-flagg-operasjoner vanlige i krig, så man kan ikke helt utelukke at det er Russland som står bak.
Hvem kan tjene på at muligheten for å føre russisk gass fra Russland til Europa bli stoppet? Hvem kan steppe inn for å erstatte den gassen som ikke lenger kommer fra Russland? Jo, det er Norge. Norge har gass, og er villig til å selge den til Europa. Det som har skjedd er at russisk gasstilførsel er stoppet, og at Norge da har fått et langt større marked for sin egen gassproduksjon. Norge har da også fått enorme inntekter på grunn av dette.
Overfor gjenga vi noen sitater fra høytstående personer i den amerikanske administrasjonen, sitater som kan gi berettiget mistanke om at USA kan ha stått bak. Den 8. februar 2023 publiserte den kjente og tidligere respekterte amerikanske journalisten Seymour Hersh en artikkel på sin Substack-side hvor han påsto at angrepet ble beordret av Det hvite hus og utført ved bruk av amerikanske og norske agenter. Hersh baserer seg på en enkelt anonym kilde, som ifølge Hersh har «direkte kunnskap om den operasjonelle planleggingen».
Noen har spekulert i at USA også har utøvet press på Norge for at norsk militært personell skulle delta i aksjonen som sprengte rørledningen.
Man er ikke skyldig selv om man har motiv, men hvs Norge deltok var dette meget uklokt.
La oss si litt mer om mistanken mot Norge. Statsminister Støre var på besøk i USA rett før sprengningen skjedde, og enkelte hevder at han kan ha blitt utsatt for press av amerikanske myndigheter for å godkjenne dette. Hans kalender i tiden før sprengningen er interessant. 19. september besøkte statsministeren sammen med forsvarsministeren den amerikanske marines 2. flåte (US Navy 2nd Fleet) og NATOs operative kommando (Joint Force Command) i Norfolk i USA. 26. september besøkte Støre Arendal og Kristiansand. For 27. september var det intet program. (Dette er fra statsministerens kalender; de mellomliggende dagene var statsministeren ved generalforsamlingen i FN). Vi minner om at spenningen altså skjedde 26. september.
Gassrørledningen Baltic Pipe, som forsyner Polen og Danmark med gass fra Norge, ble åpnet 27. september. Til stede under den høytidelige åpningen i Szczecin var den danske statsministeren, men ikke den norske – noe som ville ha vært naturlig i og med at dette var norsk gass som skulle føres gjennom en rørledning som var blitt bygget som resultat av delvis norsk initiativ. Sprengningen av gassrørledningen skjedde altså dagen før denne høytidelige åpningen. Vi skal ikke spekulere om hvorfor Støre ikke var der, men andre har antydet at Støre visste at sprengning skulle skje og at han ikke ville være til stede ved en slik anledning dagen etter at sprengningen skjedde: for å unngå plagsomme spørsmål fra et stort internasjonalt korps av pågående journalister valgte han derfor heller å besøke noen av Arbeiderpartiets lokallag på Sørlandet.
Om beskyldningene om at Støre ble utsatt for press fra amerikanerne vil vi bare si at det er rimelig tydelig at Støre ikke har den sterke personlighet som måtte til for å stå imot dersom USA utsatte ham for et sterkt press.
Teorien om at USA og Norge sto bak sprengningen ble fremsatt av Seymor Hersh, og både amerikanske og norske myndigheter har avvist påstandene som oppspinn og tull.
8. mars opplyste flere aviser at en ny mistenkt er blitt funnet: «Tirsdag meldte New York Times at amerikanske etterretningskilder mener det er en mulighet for at en proukrainsk gruppe uten tilknytning til ukrainske myndigheter sto bak sprengingen» (vg).
Tyske myndigheter opplyste at de også har funnet det fartøyet som ble brukt under aksjonen. Det er eid av ukrainere og skal være registrert i Polen. De antyder at det er en ikke-statlig pro-ukrainsk gruppe som står bak stengningen. Flere nyhetskilder har opplyst dette. og vi linker til noen slike nedenfor. Vår vurdering er at dette ikke er blant de mest plausible forklaringene av hvem som sto bak.
Var dette en terroraksjon?
Terminologien er svært viktig også på dette området, og vi går derfor igjennom de klassifikasjonene som man må benytte for å få klart for seg hva dette er. Før vi kommer dit nevner vi et par relativt ferske eksempler på at politikere bruker feilaktig terminologi for å skjule eller tildekke hva som egentlig foregår. Vladimir Putin omtalte Russlands fullskala militære invasjon av Ukraina som en «militær spesialoperasjon» og ikke som det det er: krig. Statsminister Kjell Magne Bondevik omtalte Norge og NATOs innblanding/deltagelse i borgerkrigen i Kosovo i 1999 kun som en «begrenset militær aksjon». I 2011 blandet NATO seg inn i borgerkrigen i Libya blant annet ved å gjennomføre relativt omfattende bombeangrep mot den ene parten (for å hindre at denne parten skulle foreta omfattende massakre av sivile). Også norske fly deltok i denne aksjonen. Var dette krig eller deltakelse i en krig? Ikke ifølge daværende statsminister Stoltenberg: «Tidligere statsminister og nåværende Nato-sjef Jens Stoltenberg står fast på at det var riktig av Norge å delta i angrepet på Libya i 2011, og at dette ikke var å anse som krig» (nrk). Så selv norske politikere er i stand til å forsøke å snakke seg bort fra realitetene.
Så spørsmålet er: hva er riktig begrepsbruk om sprengningen av Nord Stream?
Terroraksjoner er ideologisk motiverte angrep utført av private grupper mot mer eller mindre tilfeldig valgte sivile mål. Dette var da ikke en terroraksjon.
Angrep mot bestemte sivile, ikke-strategiske mål utført av private grupper, er kriminalitet. Dette var ikke kriminalitet.
Angrep utført av statlige aktører mot militære, strategiske, politiske eller sivile mål i et annet land er krigshandlinger. Om det var en statlig aktør som sto bak denne sprengningen er ikke kjent, men hvis det var en stat som sto bak sprengningen så er dette en krigshandling. Hvis det var USA og/eller Norge, eller en eller flere andre NATO-tilknyttede stater som sto bak sprengningen, er dette intet annet enn et NATO-angrep på Russland.
Ukrainas forsvarsminister har opplyst at det ikke var Ukraina som sto bak sprengningen. Overfor antydet vi at Ukraina heller ikke er i stand til å utføre et slikt oppdrag. Man hvis det var en sabotasjeaksjon utført av en privat ukrainsk gruppe, er den nærmeste smmenligningen de sabotasjeaksjoner som ble utført av gutta på skauen da Norge var okkupert av Tyskland. Da er vår vurdering at dette var en del av krigen, men fra Ukrainas side, som allerede er involvert i en krig mot Russland. Dette var da et motangrep mot den som startet krigen, altså Russland – det er en del av Ukrainas forsvar mot Russland.
Sprengningen av Nord Stream var rettet mot et strategisk mål som befant seg i Vesten, men Russland satt på eiersiden, og dersom dette ble utført av en statlig aktør var dette altså en krigshandling.
Til slutt
Vi refererte enkelte ukloke uttalelse fra amerikanske toppolitikere angående sprengningen av Nord Stream.
Men disse føyer seg inn i en lang rekke av svært ukloke uttalelser som ledende politikere i Vesten har kommet med. Tysklands utenriksminister har uttalt at Tyskland nå er i krig med Russland. USAs president Joe Biden har uttalt at vi (Vesten, NATO) må arbeide for et regimeskifte i Russland.
Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …».
Estlands statsminister Kaja Kallas er den siste vi siterer i denne omgangen. På en sikkerhetskonferanse i München for noen få dager siden, hvor temaet var «Visions for the Europene Security Architechture», mer enn antydet hun at Vesten burde invadere og okkupere Russland (hennes og flere andre innlegg er å finne på et opptak tilgjengelig på youtube nedenfor).
Som sagt, vi vet ikke hvem som sto bak sprengningen av Nord Stream. Vi vil heller ikke spekulere. Men sannheten vil komme for en dag, og hvis den kommer for en dag før krigen i Ukraina er avsluttet og innebærer at det var USA/Vesten/NATO/Norge som sto bak, vil dette kunne føre til en katastrofal eskalering av krigen.
De politikerne vi har sitert over har oppført seg og uttalt seg ekstremt uklokt; så uklokt at det de har sagt og gjort kan føre til en enorm krig mellom atommakten Russland og Vesten.
Vi avslutter med noe vi har sagt tidligere: Vestens ledere burde kun ha sagt følgende: «Krigen er et forsøk fra Russland på å innlemme Ukraina i eget rike. Dette skal de ikke lykkes med, og vi skal hjelpe Ukraina og sørge for at dette ikke skjer. Vi er for at Ukraina skal beholde sin frihet, og derfor skal den russiske invasjonen av Ukraina slås tilbake.» Det er kun dette ledende politikere i Vesten burde sagt. Kommentatorer og journalister kan selvfølgelig si akkurat hva de vil, men politikere som er valgt til ledende verv i statsapparatet burde ikke snakke om ting som vi må sørge for skal skje internt i Russland etter krigens avslutning mens krigen pågår. Dette er bokstavelig talt livsfarlig. .
«Korleis leva anstendig i ein verden der individualismen er einerådande, der samhald og kollektivt ansvar er i vanry …»
Jeg stusset når jeg så denne forlagsomtalen av Kjartan Fløgstads siste bok (link nedenfor) – det påstås at individualismen er enerådende i dag. Den fikk meg til å tenke på noe som professor Thomas Hylland Eriksen skrev i Dagbladet for noen år siden. Han skrev at nå har vi «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene».
Jeg skrev et tilsvar til dette som Dagbladet publiserte, og her er noen utdrag fra mitt tilsvar:
«Idag går 70-80 % av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80 % eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100 % av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker – se for eksempel momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24 %, men også utvider grunnlaget. … Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null! Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen – den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte, og de som nå sitter overalt i redaksjoner og organisasjoner og bedriftsstyrer, er tidligere AKPere.»
Tilbake til forlagsomtalen av Fløgstads bok. Den impliserer at Fløgstads tese er at i dag er individualismen enerådende. (Vi har ikke lest boken, og vi kommenterer kun de poengene som er å finne i den delen av forlagsomtalen vi siterte innledningsvis.)
I dag har vi staten som et fellesskap hvor vi alle er tvunget til å være med. Vi betaler enorme beløp i skatter og avgifter, og disse skal finansiere offentlige tilbud innenfor skole, universiteter, forskning, helsevesen, pensjonsordninger, trygdeordninger, eldreomsorg, u-hjelp, kultur, klimatiltak. I tillegg er det omfattende reguleringer av næringslivet. Vi har også rett til å få en rekke tilbud mer eller mindre gratis eller sterkt subsidiert fra det offentlige (skole, helsehjelp, barnehave, mm,).
Hvis individualismen hadde vært dominerende ville ingenting av det som vi nevnte i avsnittet foran eksistert som tilbud fra det offentlige.
Hvis individualismen hadde stått sterkt ville det ikke vært noen tvungen skatt, det vil ikke vært noen offentlige skoler, ingen offentlige universiteter, ingen offentlig forskning, intet offentlig helsevesen, ingen offentlige pensjonsordninger, ingen offentlige trygdeordninger, ingen klimatiltak, intet vaksinepress, ingen statlig u-hjelp. Hadde individualismen vært dominerende ville statens eneste oppgave vært å beskytte borgernes frihet.
Alle disse offentlige ordningene er begrunnet i «samhold og kollektivt ansvar», verdier som Fløgstad mener er i «vanry». Men dette er verdier som absolutt alle aktører innen mainstream støtter fullt opp om. Alle partier på Stortinget, og de fleste partier utenfor Stortinget, støtter dette. Det støttes også av alle aviser, alle akademikere, alle NGOer, alle intellektuelle, osv. (Det er mulig at det finnes et og annet mikroskopisk unntak her, men i så fall er disse helt ukjente for oss.)
Men Fløgstad må vel ha en slags plausibel forklaring på det han skriver i denne boken (som sagt har vi ikke lest boken; vi baserer vår kommentar kun på det vi har sitert fra forlagsomtalen over).
Kanskje Fløgstad tenker på følgende: Byrdene på folk flest er økende: det totale skattetrykk er økende hvis vi ser over en betydelig tidsperiode, det er sterk prisstigning, byråkratiet blir vanskeligere å komme igjennom, saksbehandlingstiden for folk som trenger hjelp av det helse- og trygdeapparat vi har kan være vanskelig å holde ut, osv. Offentlige tilbud innen både eldreomsorg helsevesen og skole svikter gang på gang. Det finnes også et betydelig antall personer som har høye stillinger med god lønn, men som ser ut til å yte svært lite når det gjelder virkelig produktiv innsats.
Dette er korrekt. Disses funksjon – de som har høy lønn og svært liten produktiv innsats – er reellt sett å snylte på alle de som virkelig er produktive. Men dette er ikke en implikasjonene av individualisme. Dette er nødvendig resultater av en regulert og i stor grad statsstyrt økonomi. I en statsstyrt økonomi er vi alle tvunget til å underlegge oss de stadig mer kompliserte regler og forordninger som staten utsteder i et stadig voksende tempo. Denne type aktører dominerer i offentlige firmaer og i det offentlige apparatet, og også i private virksomheter som er beskyttet mot konkurranse av offentlige reguleringer.
I slike offentlige eller private, regulerte virksomheter vil kvaliteten på det de produserer enten synke eller vokse saktere enn den ville gjort et fritt marked, og det vil bli en stadig opphopning av byråkrater og administratorer som har liten arbeidsbyrde, liten produktive effekt og høy lønn.
Hvordan kan så mange med god samvittighet sitte i nærmest helt uproduktive stillinger og håve inn skyhøye lønninger? Det er svært mye man kunne si om dette, men her sier vi bare kort at det å ha slike stillinger ikke kan begrunnes rasjonelt, og at rasjonalitet er en dyd som står svakt i dagens kultur. Videre de som er tvunget til å finansiere disse høye stillingene er også offer for det etisk ideal som dominerer i dag nemlig altruisme, en etikk som som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på verdier som fremmet eget liv til fordel for andre – og det er nettopp dette som de som finansierer disse høye lønningene er tvunget til å gjøre: For å si det rett ut: Den som vil snylte må snylte på altruister, rasjonelle egoister vil ikke finne seg i å bli snyltet på.
Men disse problemene er ikke en implikasjon av individualisme, de er en implikasjon av kollektivisme.
Individualisme innebærer at den enkelte skal ha rett til å styre over seg og sitt, inkludert sin eiendom og sin inntekt. Dette innebærer at det ikke skal være reguleringer av næringslivet, og at det ikke skal være tvungen finansiering av offentlige oppgaver. Individualisme er ikke en verdi som står høyt i dag. Videre, rasjonalitet, som er en dyd som innebærer at man må tenke selv basert på fakta og logikk, og rette seg etter det man har kommet frem til ved egen tenkning, henger intimt sammen med individualisme.
Kollektivisme derimot innebærer at den enkelte må underordne seg det som fellesskapet bestemmer. Dette er en verdi som har nærmest universell oppslutning i dag. Kollektivisme fører til sosialisme og dens mildere variant velferdsstat – men velferdsstaten er ikke et bærekraftig system.
Problemene vi ser omkring oss i dag, og som blir stadig mer tyngende for folk flest, er et resultat av kollektivisme og velferdsstat, det er ikke en implikasjoner av individualisme og en fri økonomi.
Fløgstad ser antagelig problemene som oppstår i en regulert økonomi, og han ser også at disse problemene er voksende, men som så mange andre venstreorientertere legger han skylden for disse problemene ikke på den ideologien og politikken de venstreorienterte selv forfekter og som er skyld i problemene, de legger skylden på de frie marked. Men ingen av disse problemene ville oppstått i et fritt marked. I et fritt marked vil man ha jevnt økende velstand, en velstand som vil kommet flere og flere til gode.
Avslutningsvis legger vi inn noen få avisoverskrifter som bekrefter den negative tendensen vi kort har beskrevet, og enhver burde kunne se at disse problemene finnes i velferdsstaten; de ville ikke eksistert i et fritt marked:
«Kraftig byråkratvekst i Kommune-Norge: 5000 flere på fire år. Regjeringens mål om å redusere antallet til tross: Det er blitt 5000 flere byråkrater i norske kommuner fra 2015 til 2019.» (Aftenposten).
«Minst 300 ledere i staten tjener mer enn statsministeren, ifølge ny undersøkelse. Ledere i det offentlige har hatt en lønnsvekst på 64 prosent.» (Journalisten).
«Ni Bane Nor-ledere har høyere lønn enn vegdirektøren. 205 Bane Nor-ansatte har en grunnlønn som overstiger én million kroner. Konsernsjef Gorm Frimannslund i Bane Nor har passert tre millioner, mens åtte andre direktører har over to millioner i lønn. I Jernbaneforbundet mener de et økende lønnsgap internt er blitt et problem for Bane Nor.» (Bygg.no).
Om utviklingen i helseapparatet: «… antall ansatte uten helsefaglig utdanning har økt kraftig i den sentrale delen av helseforetakene og sannsynligvis skapt et økende antall rapporteringskrav til lavere nivåer. Når disse nivåene samtidig har mistet lokal administrativ støtte, er det grunn til å tro at helsepersonell ved store sykehus nå må bruke større andel av sin tid på ikke-kliniske oppgaver» (fra avhandlingen «Utvikling i andel administrativt personale i norske helseforetak, uio)»
«Professor mener konsulenter er «overbetalte pjattmakere»» – og disse konsulentene er svært mye brukt av det offentlige. (inyheter).
Som kjent pågikk det forrige uke omfattende demonstrasjoner foran en rekke departementer i Oslo. Demonstrantene ble båret bort av politiet, noe som ble sendt live på TV-kanaler over hele verden. Utgangspunktet var at et urfolks rettigheter ble krenket, og demonstrasjoner med denne type utgangspunkt er noe som media liker å formidle til publikum.
Mer konkret: Det var gått 500 dager siden Høyesteretts dom fastslo at vindmølleparken på Fosen er en krenkelse av rettighetene til de samer som driver reindrift i området: Konsesjonen som ble gitt til Fosen Vind og Roan Vindpark var i strid med menneskerettigheten til «de to virksomhetene Nord-Fosen og Sør-Fosen som utgjør Fovsen Njarke sijte» (sitat fra statsforvalteren.)
Nettavisen skrev for et par dager siden: «Årsaken til at Natur og Ungdom og NSR-Nuorat okkuperte Olje- og energidepartementet … er fordi det skjer et pågående menneskerettighetsbrudd på Fosen i Trøndelag. På Fosen får ikke reindriftsutøverne drive med det de har rett til å drive med, nemlig tradisjonsbærende og bærekraftig matproduksjon. I deres vitale vinterbeitedistrikt på fjellene Roan og Storeheia er det satt opp 151 vindmøller, som storkammeret i Høyesterett enstemmig har vedtatt strider med menneskerettene.»
Siden dommen falt har Olje- og energidepartementet gjort lite annet enn å utstede en rekke pressemeldinger som sier lite annet enn at «samenes folkerettslige vern skal sikres» og lignende. Egentlig har regjeringen ikke gjort annet enn å si at det er nødvendig med en grundig saksbehandling for å finne ut hvordan dommen skal følges opp. I den situasjonen som er oppstått kan man trygt si at dette ikke er en holdbar saksbehandling.
Situasjonen er altså at det er bygget ut en vindmøllepark i et område hvor samer driver reindrift, saken har vært oppe for Høyesterett fordi vindmølleanlegget ødelegger muligheten til å videreføre reindriften i samme omfang som tidligere, Høyesterett har funnet i favør av samene, dommen ble avsagt for halvannet år siden og ingenting har skjedd. Demonstranter sperrer inngangen til en rekke departementer og de bæres bort av politiet.
Saken har altså fått stor oppmerksomhet i pressen; det er lange reportasjer på nyhetene på TV, og det er flere artikler i avisene.
Men hva er økonomien i reindrift virksomheten? Den ofte edruelige kommentatoren Gunnar Stavrum skriver blant annet følgende om dette:
«Den største trusselen mot samisk kultur er ikke vindmøller på Fosen, men at selve livsgrunnlaget – reindriften – er et økonomisk mareritt som aldri tar slutt.
Høyesterettsdommen om Fosen har flere svakheter, og den viktigste er at den hopper bukk over økonomien ..
Demonstrantene som blokkerer flere departementet i Oslo har støtte fra blant andre SV i å ville rive alle de 151 vindturbinene. Med en produksjon på 1,8 milliarder kilowattimer strøm i året, betyr det et inntektstap på 1,3 milliarder kroner i året for Fosen Vind DA, hvis vi regner en strømpris på 70 øre per kilowattime.
Konflikten står altså om rettighetene og yrkesutøvelsen til 33 reindriftsamer på den ene siden, og tap som utgjør rundt 40 millioner kroner per arbeidsplass i året på den andre siden
Staten leter etter et kompromiss for å sikre krafttilgangen i Midt-Norge og beskytte investeringene på rundt seks milliarder kroner.
Et slikt kompromiss burde være innen rekkevidde:
Det lønner seg å betale de 33 reindriftssamene 180 millioner kroner hver i erstatning.
Det lønner seg alternativt å tilby dem en statsgarantert årslønn på 35 millioner kroner resten av livet.»
Stavrum konstaterer videre at reindriften er svært ulønnsom:
«Tiår med elendige økonomiske resultater hindrer ikke Ap/Sp-regjeringen i å tro på fremtiden for reindrift, selv om den må få opp lønnsomheten. I Hurdalsplattformen heter det at næringen har potensial for økt verdiskaping, og at et mål er å utvikle reindriften til å være økonomiske bærekraftig.
Av totale inntekter på 428 millioner kroner, sto statstilskudd for 108 millioner kroner, og 114 millioner kroner i erstatninger for tap av rein og arealinngrep.
Fra 2020 til 2021 økte slakteverdiene fra 7,8 til 9,0 millioner kroner i hele det daværende fylket, så inntektene fra Fosen er bare en del av denne summen. Sammenlignet med strøminntektene er altså reindriften på Fosen noen få promille.»
Stavrum avslutter sin kommentar slik: «Å vrake investeringer på seks milliarder kroner eller skru av en strømproduksjon verdt 1,3 milliarder kroner er uten proporsjoner i forhold til en marginal påvirkning av en næring som i hovedsak lever av statsstøtte.»
I en kommentar noen dager tidligere sier den samme Stavrum at samenes og demonstrantenes krav om å rive vindmølleparken vil komme på en kostnad som tilsvarer 3 millioner kr. per reinsdyr. Han sier også at dersom vindmølleparken rives vil dette føre til dyrere strøm, og til at de seks milliardene som er investert i vindmølleanlegget er tapt.
Et av de viktigste kravene fra demonstrantene var at myndighetene skulle be om unnskyldning, og torsdag 2. mars kom følgende:
« … i dag møtte jeg, og landbruksministeren, Terje Haugen og Leif Arne Jåma som er representanter for reindriftssamene på Fosen. I dette møtet beklaget jeg på vegne av regjeringen overfor reinbeitedistriktene på Fosen for at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene, sier Energiminister Terje Aasland» (e24).
Hele dette kaoset er et resultat av den samfunnsorden vi har i dag: Det er snakk om omfattende subsidier til energiproduksjon i form av vindmøller, det er subsidier til reineiere, det er plassert en vindmøllepark i et område hvor samer i hundrevis av år har drevet reindrift, det er en Høyesterettsdom som staten ikke retter seg etter – kanskje fordi dommen gjelder en forretningsdrift hvor staten selv er en av de store aktørene, demonstranter bæres bort på live TV.
Men hvordan kunne man ha organisert samfunnet slik at slike situasjoner ikke ville blitt noe problem? La oss kort skissere hvordan situasjonen ville vært hvis man har hatt et system med respekt for eiendomsretten.
Når reineiere har drevet med rein i dette området i hundrevis av år vil de som driver ha opparbeidet eiendomsrett til å bruke dette området til reindrift, og da ville ingen kunne opprette vindmølleparker der uten disse reineiernes tillatelse.
Det ville ikke vært noen subsidier hverken til reindriftsnæringen eller til oppsett av vindmølleparker.
Det vil ikke vært noen statlige pålegg om eller forbud mot visse typer energiproduksjon – vindmølleparker ville vært tillatt på privat eiendom, men det ville ikke ha vært noen statlige subsidier. Det ville heller ikke vært noe forbud mot atomkraft.
De som mener at vi står foran en global klimakatastrofe på grunn av global oppvarming vil kunne bekjempe dette ved å ikke kjøre bil, ved å ikke reise med fly, ved å sykle til jobben, og så videre. Det vil ikke vært noen statlige reguleringer av reisemåter, og det ville heller ikke vært noen avgifter på bensin, olje, og gass.
Det vil ikke vært noe statlig innblanding i noen forretningsdrift, ikke engang reindrift, og alle aktørene i en virksomhet ville måtte rette seg etter en dom i Høyesterett.
Da vil det vært ordnede forhold, og vil ville ikke hatt det enormt kostbare kaos vi ser i dag. Det systemet vi kort har skissert implikasjoner av over heter kapitalisme, og det er et system hvor individets lockeanske* rettigheter respekteres, hvor statens oppgave kun er å beskytte borgernes frihet, og hvor det ikke er noen statlig innblanding i eller regulering av økonomien.
Men folk flest vil ikke ha dette systemet, de vil heller ha et system som enhver burde forstå vil innebære redusert frihet, redusert velstand, kolossal sløsing med penger, sleipe politikere som bortforklare at de ikke gjør det de burde ha gjort, og at når de gjør noe så gjør de stort sett noe som er skadelig både for velstand fred og frihet.
Sic transit ….. .
.
.
*Lockenske rettigheter: Rettighetene oppkalt etter filosofen John Locke kan formuleres på denne måten: Ethvert menneske har visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. Innebærer at eiendomsretten gjelder, og at statens oppgave er å beskytte eiendomsretten.
Et fenomen som har foregått litt i det skjulte i lang tid har nå fått stor oppmerksomhet fordi det har tatt enda et skritt i gal retning, og fordi de nå har rammet en forfatter svært mange har et forhold til: Roald Dahl.
Dahl, som døde i 1990, var en engelskspråklig forfatter med norske aner, og han er blant voksne kanskje mest kjent for en rekke små underfundige historier med en kriminell vri, historier som ble filmatisert og vist på TV i en serie med tittelen «Tales of the Unexpected». Men han har også en stor produksjon av populære barnebøker bak seg.
Nå har det vist seg ifølge enkelte maktkåte besserwissere at Dahl har brukt et språk som ikke passer for barn i vår tid, og forlaget har da etter ytre og antakelig også indre press bestemt seg for å endre noen av Dahls formuleringer.
En av de første store avisene som skrev om dette var The Guardian, og vi siterer først ingressen: «Roald Dahl books rewritten to remove language deemed offensive, Augustus Gloop now ‘enormous’ instead of ‘fat’, Mrs Twit no longer ‘ugly’ and Oompa Loompas are gender neutral…»
Artikkelen begynner slik:
«Roald Dahl’s children’s books are being rewritten to remove language deemed offensive by the publisher Puffin. Puffin has hired sensitivity readers to rewrite chunks of the author’s text to make sure the books “can continue to be enjoyed by all today”, resulting in extensive changes across Dahl’s work. Edits have been made to descriptions of characters’ physical appearances. The word “fat” has been cut from every new edition of relevant books, while the word “ugly” has also been culled, the Daily Telegraph reported. Augustus Gloop in Charlie and the Chocolate Factory is now described as “enormous”. In The Twits, Mrs Twit is no longer “ugly and beastly” but just “beastly”. Hundreds of changes were made to the original text – and some passages not written by Dahl have been added. But the Roald Dahl Story Company said “it’s not unusual to review the language” during a new print run and any changes were “small and carefully considered”».
Vi tar med noen eksempler på slike endringer. I boken Willy Wonka og sjokoladefabrikken er de som jobber på sjokoladefabrikken omtalt som oompaloompaer, og de er pygmeer fra Afrika. I den nye utgaven er oompaloompaene hvite og har gyllent hår.
I en bok får vi vite at hekser ikke har hår, og at de derfor ofte bruker parykk. En av jentungene i boken liker å avsløre hekser ved å dra i håret på damer hun treffer, får da følgende formaning: «You can’t go around, pulling the hair of every lady you meet … ». I den nye versjonen er følgende tilføyd: «There are plenty of other reasons why a woman can wear a wig [besides being a witch], and there’s nothing wrong with that.» En slik formulering vil man kunne finne i en kjedelig lærebok, man ville aldri forvente å finne den i en tekst skrevet av Roald Dahl.
I boken Matilda fortelles det at hovedpersonen «went on olden days sailing ships with Joseph Conrad, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to India with Rudyard Kipling». Enkelte formuleringer hos Kipling og Conrad kan av vrange sjeler tolkes som om de er rasistiske, og disse forfatterne er derfor i dag nærmest uakseptable. Formuleringen i den nye utgaven av Matilda er derfor blitt slik: Matilda «went on the 19th-century estate with Jane Austen, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to California with John Steinbeck». Hemingway er ikke blitt utsatt for den type kritikk som rammer Kipling og Conrad, og han har derfor ikke fjernet. De to nyinnsatte forfatterene er politisk korrekte i dag, men med Kipling og Conrad kunne man oppleve spennende eventyr, det kan man ikke med Austen og Steinbeck.
Innledningsvis skulle også norsk oversettelser av Dahls bøker utsettes for den samme type redigering, men etter voldsomme reaksjoner har Gyldendal gått tilbake på noen av endringsforslagene:
«Gyldendal vil ikke ta inn alle Roald Dahl-endringene. Forlaget Gyldendal sier det er uaktuelt å følge etter det britiske forlaget som endrer Roald Dahls bøker. – Vi stiller oss kritisk til omfanget av de endringene som nå er tiltenkt det britiske markedet, sier forlagssjef Eva Thesen for barn og ungdom i Gyldendal Litteratur til VG. – Vi kjenner også på en uro i forhold til den utviklingen vi ser. Det er uaktuelt å ta inn alle de endringene vi nå ser omtalt i britiske medier, sier Thesen. Det er skapt stor debatt etter at det britiske forlaget Puffin gjør hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Formålet er å gjøre bøkene mindre krenkende. Blant annet endres ord som «tjukk» til «enorm». Flere ordlyder og karakterer gjøres dessuten kjønnsnøytrale. Gyldendal opplyste først at bøkene også endres i Norge, men kom etterpå med kontrabeskjed om at det var usikkert på om de gjør endringer. Nå har de altså landet på å ikke følge etter britene» (nrk, link nedenfor).
En av de som reagerte på forslaget om disse endringene var forfatteren Ingvar Ambjørnsen. «– Helt sjokkert. Ingvar Ambjørnsen ringte eget forlag etter sensuren av Roald Dahl-bøker. Ingvar Ambjørnsen har ringt forlaget sitt for å forsikre seg om at ingen kan sensurere innholdet i bøkene hans når han dør» (subjekt, link nedenfor).
Vi nevnte innledningsvis at dette ikke er noe nytt; slike ting har skjedd tidligere. Det eksemplet mange husker er antakelig at i bøkene om Pippi Langstrømpe er det foretatt endringer, for eksempel er Pippis pappa ikke lenger «negerkonge», slik at han var fra Astrid Lindgrens penn, nå er han «sydhavskonge». Også tekster av Thorbjørn Egner og Knutsen&Ludvigsen er blitt utstøtt av tilsvarende grunner.
Vi kan også nevne at en rekke litterære klassikere er blitt forkortet og forenklet i utgaver beregnet på barn og ungdom, og at det også finnes skoleutgaver av klassiske romaner som er noe redigert fra forlagets side. Selv husker jeg en skoleutgave av Markens grøde, og den viktigste endringen som var foretatt i forhold til originalen var at sexscenene i originalen var fjernet.
Men dette handler ikke om redigerte utgaver beregnet på et bestemt publikum, dette handler om endringer som er ment å erstatte originalteksten. Og da reiser det seg noen interessante spørsmål: Hva er den riktige ordbruken her om slike endringer? Hvordan kan dette bli tillatt? Hva er det som egentlig ligger bak ønsket om slike endringer?
For det første: Dette er ikke sensur, det er redaksjonelle endringer. Sensur har man når staten forbyr visse typer ytringer; men når en avis eller et forlag ikke ønsker å utgi visse typer artikler eller bøker, er dette helt opp til forlagets eller avisens redaksjon å avgjøre, dog slik at inngåtte kontrakter ikke brytes på en måte som kontraktspartnerne ikke er villig til å akseptere. Dersom en redaksjon ikke ønsker å formidle visse typer meninger er dette helt innenfor det redaksjonen har rett til å gjøre, og dette er altså ikke sensur.
I den type tilfeller vi snakker om her er det aktører som har rett til å endre i tekstene som ønsker disse endringene. Forfatteren har gått bort, rettighetene til å disponere verkene er overlatt til andre, og disse har akseptert de foreslåtte endringene. Juridisk sett er da disse endringene ikke problematiske; de som har foretatt endringene har sitt på det tørre, juridisk sett.
Hvis de forfatterne vi har nevnt over og som er utsatt for slike redaksjonelle endringer klart og tydelig hadde sagt at «det ikke må skje noen forandringer i mine tekster eter min bortgang», kunne dette bli en juridisk utfordring, men så vidt vi vet forekommer ikke noen slik avklaring hverken fra Lindgren eller Dahl, og da er som sagt slike endringer juridisk sett uproblematiske.
I tilfellet Ambjørnsen skulle det være klart at man ikke har noen rett til å endre hans verker etter at han har gått bort. Det vil si, man vil ikke ha noen moralsk rett til å gjøre dette. Men hvis de som disponerer Ambjørnsens rettigheter etter hans bortgang skulle akseptere slike endringer, er det neppe noe rettsapparatet kan gjøre for å forhindre dette. Men det er ikke jussen som er viktig her.
Vi kan her skyter et par andre eksempler fra kunsthistorien. Franz Kafka ønsket at alle hans manuskripter skulle brennes etter hans død, og han fikk visstnok en venn til å love at dette skulle skje. Vennen brøt løftet, og vi nå tilgjengelig verker som Prosessen og Slottet. Til tross for at Edvard Grieg (1843-1907) krevde at hans ene symfoni aldri mer skulle fremføres – han var misfornøyd etter de første fremføringene – er den allikevel blitt fremført i vår tid, og det finnes en rekke innspillinger. Så, slike ønsker fra forfatter og komponister blir ikke alltid overholdt.
Men tilbake til redigering av forfatteres tekster. Det som skjer her er selvfølgelig et ledd i en bredere kampanje som inneholder elementer som er helt annerledes enn det vi har snakket om her. Å ikke trykke opp enkelte gamle Donald-historier, å sette visse malerier i kjelleren fordi de muligens kan tolkes til å ha en ideologisk vinkling som enkelte i dag ikke finner å kunne akseptere, er allikevel fundamentalt sett helt annerledes enn det vi har diskutert her. Men utgangspunktet er det samme: dette handler om mangel på respekt for det enkelte individ (i dette tilfellet skapende kunstnere), det handler om en overbevisning om at noen som ønsker makt kan bruke det de tror er svake grupper, og å gjøre seg til talsmenn for dem for så å kunne bestemme over andre og andres verker.
Som nevnt over har forslagene til endringer i Roald Dahl tekster ført til reaksjoner, og noen av de som ønsket å gjennomføre slike endringer har veket tilbake på grunn av motstand. Men som alle vet: Det meste går i bølger: det går opp, det går ned, og så går det opp, og så går det ned igjen. Som nevnt har de sterke reaksjonene på disse endringsforslagene ført til at noen, både forlag og forfattere, har veket tilbake og forsøkt å beskytte de opprinnelige tekstene og gå imot de foreslåtte endringene. Allikevel kan man se en langsiktig tendens som akkurat dette eksemplet med redigering av litterære tekster er et eksempel på: Den innebærer minkende respekt for det enkelte individ og svakere respekt for eiendomsretten.
Noen av disse endringsforslagene er initiert av de som juridisk sett disponerer eiendomsretten til Roald Dahls verk, men i og med at de har initiert disse endringene betyr dette at de ikke respekterer Dahls eiendomsrett til de verkene han har skapt.
Eiendomsrett er en forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode liv – og dette gjelder ikke bare ens egen eiendomsrett; alle nyter godt av at andres eiendomsrett respekteres: eiendomsrett er en forutsetning for produksjon og velstand og velstandsvekst, eiendomsretten er en forutsetning for fred, frihet og velstand.
Når eiendomsretten svekkes, og de tingene vi har snakket om over er et uttrykk for en svekket eiendomsrett, går det bare en vei: nedover.
Det som fundamentalt sett er årsaken til det som skjer er altså en synkende respekt for eiendomsretten. De konkrete endringsforslagene med hensyn til disse litterære tekstene er en implikasjon av en agenda som finnes på den politiske venstresiden. Det som skjer er at eiendomsretten krenkes med det formål/påskudd å hjelpe svake grupper.
Men det som virkelig hjelper alle svake grupper er økende velstand, men økende velstand forutsetter som nevnt eiendomsrett. I et system som respekterer eiendomsrett er det de produktive som har en ledende rolle, i et system som respekterer eiendomsretten er det ingen roller hvor besserwisser og busybodies kan skaffe seg makt ved å gjøre seg til talsmenn for påstått svake grupper og således skaffe seg en rett til å krenke andres eiendomsrett.
Det kan selvfølgelig være slik at i tidligere tider brukte forfattere formuleringer som man ikke ville brukt i dag. Vi synes dog ikke at dette rettferdiggjør endringer i tekstene. Dersom barn skulle lure på hvorfor en slik språkbruk finnes bør det opp til å være opp til de foresatte – foreldre, lærere – å forklare hva som er årsaken til at denne type språk er brukt, og hvorfor den ikke er god tone i dag. Men hva vi synes spiller ingen rolle her. Det som er viktig er opphavsmannen, forfatteren, og den respekt han fortjener å nyte godt av for det han har skapt.
Vi er derfor sterkt imot alle endringer i originaltekster; Astrid Lindgrens tekster burde ikke blitt endret, og heller ikke burde Roald Dahls tekster bli endret. Det samme burde gjelde alle andre forfattere.
Reaksjonene på endringene i Roald Dahl tekster er gledelig å registrere, men vi er redd for at på lengre sikt er tendensen slik at dette etterhvert kommer til å bli gjennomført i betydelig grad. Det som best kan sikre oss mot at slike endringer vil bli foreslått og gjennomført er at kulturen slutter sterkere, og helst fullt og helt, opp om eiendomsretten.
Det verste som kan skje et land og et folk er at landet kommer i krig. Politisk vanstyre er ille, men et militært angrep i stor skala er langt mer ødeleggende enn politisk vanstyre. Politisk vanstyre fører til fattigdom og arbeidsløshet, og kanskje til sult og generelt forfall, og i verste fall til at man blir utsatt for et militært angrep, mens en fullskala krig fører til massedød og enorme materielle ødeleggelser.
Man bør derfor forsøke å unngå begge deler. Her skal vi kort kommentere noen elementer i den strategien som ledende politikere i Vesten har ført etter Russlands angrep på og invasjon av Ukraina.
Krigen er reellt sett et forsøk fra Russland på innlemme det selvstendige landet Ukraina som en del av Russland. Ledelsen i Russland betrakter dog Ukraina ikke som et selvstendig land, men som en kunstig konstruksjon skapt av Vesten som et ledd i en plan om å ødelegge Russland slik det er i dag. Ledelsen i Russland betrakter Ukraina som en del av Russland (eller som en del av Russlands legitime interessesfære), og det de forsøker med krigen er å ta området tilbake.
Som vi har nevnt tidligere må man i en konflikt støtte den siden som i størst grad har/respekterer individuell frihet og det er klinkende klart at i dette tilfellet gjelder det Ukraina, dette selv om det var mye å kritisere i det Ukraina som eksisterte før 24/2-2022.
Det verste som kan skje i en krig er at den eskalerer, det vil si at den begynner som en krig mellom to land og så utvider den seg til å omfatte flere og flere land. De politiske ledere må derfor spille sine kort svært forsiktig slik at dette ikke skjer.
Og det er her flere ledere i Vesten har spilt sine kort på en måte som Russland kan bruke for å eskalere krigen.
Vi har tre eksempler. President Biden uttalte for en tid siden (april 2022) at Vesten må arbeide for regimeskifte i Russland: «Joe Biden Is Calling for Regime Change in Russia …» (newsweek). (Man kan si at det Biden mente var at russerne selv må skifte ut Putin, men dette er en nyanseforskjell som spiller liten eller ingen rolle i praksis.)
Dette kan forstås dithen at Vesten har en mål om å invader Russland og innsette et helt annen type regimet i dette landet. Dette kan sterkt motivere Russlands krigsinnsats, og også gi legitimitet til russiske lederes ønske om å utvide krigen til å omfatte flere land enn Ukraina
Visepresident Kamala Harris hevdet (februar 2023) at «– Russlands angrep er en forbrytelse mot menneskeheten. Russlands angrepskrig i Ukraina utgjør en forbrytelse mot menneskeheten …» (Kilde Finansavisen).
Dette er et signal til alle som deltar i krigen på Russlands side om at hvis de taper så vil de havne i en forferdelig situasjon: enten blir de henrettet eller så vil de bli idømt lange fengselsstraffer. Dette er ikke noe som kan motivere russiske offiserer og politiske ledere til å avslutte krigen.
Estlands statsminister Kaja Kallas er den siste vi siterer i denne omgangen. På en sikkerhetskonferanse i München for noen få dager siden, hvor temaet var «Visions for the Europene Security Architechture», mer enn antydet hun at Vesten måtte okkupere Russland (hennes og flere andre innlegg ere å finne på et opptak tilgjengelig på youtube nedenfor).
Det som i siste instans motiverer folk til å slåss er et ønske om å beskytte fedrelandet. Når Vestens ledere nå truer med å invadere Russland er dette noe som sterkt vil motivere den russiske befolkning og den russiske hæren til å kjempe enda mer innbitt mot sine fiender.
Her har vi altså fremtredende politiske ledere i Vesten som reelt sett sier at krigen handler om å eliminere Russland slik det finnes i dag. Dette er å gi den russiske ledelsen svært gode argumenter for å utvide krigen til å omfatte hele NATO.
Vestens ledere burde kun ha sagt at «Krigen er et forsøk fra Russland på å innlemme Ukraina i eget rike. Dette skal de ikke lykkes med, og vi skal hjelpe Ukraina og sørge for at dette ikke skjer. Vi er for at Ukraina skal beholde sin frihet og derfor skal den russiske invasjonen av Ukraina slås tilbake.»
Det er kun dette ledende politikere i Vesten burde sagt. Kommentatorer og journalister kan selvfølgelig si akkurat hva de vil, men politikere som har ledende verv i statsapparatet burde ikke snakke om ting som skal skje internt i Russland etter krigens avslutning mens krigen pågår.
Uttalelser av den typen vi har sitert tre av over kan være med på å eskalere krigen slik at den grusomme krigen som nå pågår i Ukraina kan spre seg og bli en krig mellom Russland (og kanskje Kina) på den ene siden, og Vesten på den andre siden. Dette vil være en katastrofe, og uttalelser av den typen vi har gjengitt ovenfor kan være en sterkt medvirkende årsak til en slik eskalering. Hvis Vesten ble angrepet er dette også et resultat av politisk vanstyre. .
