Hvorfor laissez-faire?

Foreningen Gullstandard går inn for full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Laissez-faire-kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på det prinsipp at eiendomsretten skal respekteres fullt ut, dvs. at næringslivet skal være fritt og at det skal være frihandel både mellom borgene i landet og mellom borgere eget land og borgere i i andre ikke-fiendtlige land. Staten skal da kun drive politi, rettsapparat og militært forsvar; alt annet (helsevesen, skoler, pensjons- og trygdeordninger, mm.) skal drives av private. Det skal ikke være noen reguleringer av økonomien, det skal ikke være noen konsesjons- eller løyveordninger, det skal ikke være noen avgifter, det skal ikke være noen (statlige) støtteordninger, og finansieringen av statens legitime oppgaver skal skje frivillig. Det er da stor forskjell på dette systemet og dagens system ikke bare i Norge, men alle land i Vesten: velferdsstaten. Velferdsstaten innebærer statlig styring på et stort antall områder, høye skatter og avgifter, og en rekke offentlige støtteordninger. 

Kun kapitalismen kan gi samfunn som over tid er stabile, harmoniske, fredelige og velstående, mens alle andre systemer, og da også velferdstaten, vil føre til kriser, uro og etter hvert til økende fattigdom. 

Men hvorfor er det så galt med reguleringer og støtteordninger – er det ikke slik at disse tiltakene retter opp skjevheter og feil som blir resultatet av en ren markedsøkonomi? Nei, det er ikke slik. Alle statlige tvangsinngrep (skatter, avgifter, reguleringer, støtteordninger) har negative resultater på sikt. I de følgende oppsummerer vi noen av de viktigste punktene som støtter opp om hvorfor laissez faire kapitalisme er et godt system, i motsetning til f.eks. velferdsstaten.  

Staten skal være regelgiver og dommer – er det da riktig at den også er aktør/spiller?  I velferdsstaten er det altså staten som driver store deler av økonomien, og det kan hende at man må gå rettens vei i en konflikt med en aktør på noen av disse statlige områdene (i saker om pensjon, trygd, skolens tilbud, ansettelsesforhold, mm.) Da har man staten både som motpart og som dommer. Det er et beklagelig, men velkjent, faktum at dersom man saksøker staten så kjemper man i motbakke. Slik bør det ikke være, men det må være slik i en økonomi hvor staten er en aktør.

Prismekanismen koordinerer produksjon, investering, sparing, forbruk. I kapitalismen dannes prisene i det frie marked etter frivillige avtaler mellom selger og kjøper, og produksjon og forbruk vil da bli kontinuerlig tilpasset hverandre i samsvar med loven om tilbud og etterspørsel. I en regulert økonomi er det derimot statlige pålegg som enten gjør prisene for høye (pga. skatter og avgifter) eller for lave (fordi de er subsidiert). Dette fører til skjevheter mellom produksjon og forbruk, dette fordi det da i en periode blir for liten produksjon på noen områder og for stor produksjon på andre, og til at det i en periode er for stort forbruk på noen områder og for lite på andre. («For stort» eller «for lite» regnes i forhold til hva folk ville ha foretrukket dersom de i alt kunne velge frivillig uten statlig tvangsinnblanding.) Resultatet er da overproduksjon på noen områder og ventelister/køer/mangel/svartebørs på andre områder. Ofte er det slik at staten også betaler for lagring av den overproduksjon som de statlige støtteordningene har ført til. 

Rent miljø, gode lønninger, gode arbeidsforhold, gode produkter, er virkelige goder, men man kan ikke oppnå slike ting ved statlige pålegg, slik de fleste i dag tror. Disse godene er alltid resultat av mer effektiv produksjon, og dette er igjen er resultat av akkumulert kapital. (Kapital er maskiner, kunnskap, metoder, etc. som brukes i produksjonen. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo høyere er produksjonen og dermed velstanden i samfunnet.) Dersom staten bestemmer (f.eks. ved lov) at visse tilbud skal ha en bestemt kvalitet (eks. lover om minstelønn, om kvalitet på produkter) vil dette muligens kunne ha de ønskede effekter i en kort periode, men de skaper større problemer andre steder i økonomien. På sikt er slike statlige bestemmelser ødeleggende for alle.   

I et samfunn hvor det offentlige tilbyr en rekke viktige tjenester (skole, helse, pensjoner) brytes den essensielle forbindelsen mellom den som betaler for en vare/tjeneste og den som mottar den. Den som tilbyr vil som regel primært forsøke å tilfredsstille den som betaler og ikke den som mottar. 

Det vi sier her betyr ikke at de mange som i dag er ansatt i det offentlige (som f.eks. som leger, sykepleiere, lærere, brannmenn, bibliotekarer, veiarbeidere, renholdere, etc.) gjør en dårlig jobb, det betyr kun at det i dagens system finnes incentiver som ikke er optimale for brukeren, og at det i endel tilfeller kan skje at brukeren da ikke får førsteprioritet. Vi illustrerer dette kun med et kjent hjertesukk som kom fra en lærer ifbm. en av de utallige anti-mobbe-kampanjene som  den offentlige skolen er blitt utsatt for de siste årene: «Det er blitt viktigere å rapportere  til departementet om tilfeller av mobbing enn å stoppe mobbingen».  

Den dynamikken man får ved konkurranse mellom ulike aktører får man ikke når staten nærmest har monopol på store arenaer.   I dagens system driver staten en rekke svært viktige tilbud (bla. pensjonsordningene, skolen, og helsevesenet). Dette er reellt sett statlige monopoler (det finnes private alternativer, men de er svært små). Det er også vanskelig å tilpasse statlige ordninger til endrede omstendigheter, noe det finnes mange eksempler på: lengre levealder gjør at pensjonsalderen burde heves, det er mye gammelt utstyr i skolen, det skjer forgubbing av lærerstanden, etc. På kort sikt går mange slike ting i bølger, men den langsiktige utviklingen i en styrt økonomi er negativ.  

Hvis staten skal støtte eller regulere intellektuell liv – aviser, kunst, forlag, skole, forskning, radio/TV – vil dette etter hvert føre til en ensretting av disse områdene; mangfoldet vil forsvinne; beslutningstagere vil da i stadig mindre grad slippe til kritikere av staten og av de dominerende meningen og holdningene – det er jo staten som deler ut pengene de lever av, eller som gir de tillatelser og løyver som gjør at de fortsatt kan drive sin virksomhet.  

Ny teknologi forbys eller begrenses fordi de ikke passer inn i gamle reguleringer: Uber er et typisk eksempel. Det er også en stor og tidskrevende prosess å endre gamle reguleringer, og de blir raskt foreldet. Alt dette gjør økonomien tregere.  

I en styrt økonomi må byråkratiet vokse og vokse. Byråkratiet er det apparat som i en styrt økonomi gjør den jobben prismekanismen gjør i en fri økonomi. Byråkratiet er uproduktivt, det skaper ikke verdier, det flytter på verdier andre har skapt. I en regulert økonomi vil man derfor få en voksende gruppe av langtidsutdannede mennesker – byråkrater – som ikke utfører en produktiv innsats, de bare styrer med støtteordningene: hvem skal få støtte og hvor mye, og hvordan må gjeldende reguleringer endres for å rette opp alle de utslag som ble helt annerledes enn intensjonen var da reglene ble laget. 

Støtteordninger innebærer at staten tar penger fra hver enkelt, men gir noe av disse pengene tilbake til de som oppfyller visse krav som staten har fastsatt. I en styrt økonomi er det da ikke de produktive som belønnes, de som belønnes er de som klarer å skaffe seg store poster på statsbudsjettet. Byråkratiet er altså det apparat som styrer disse støtteordningene. 

Produksjonen og dermed velstanden ville ha blitt større dersom byråkratene hadde hatt produktive jobber. 

Støtteordninger tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Dette er å belønne de som er mindre produktive og å straffe de som er mer produktive. Dette er skadelig på sikt. 

Et system med store overføringer, som velferdsstaten er, skaper uro, fordi enkelte grupper kan mene at andre grupper motter en ufortjent stor andel av felleskaken.   

Kan et system være godt dersom det blir skadelidende når folket velger feil politikere? Det snakkes i regulerte økonomier stadig om at dersom folket velger feil blir det en katastrofe. Ferske eksempler på dette er valgseire til Ny Demokrati, Sverigedemokratene, Trump, Brexit. (Påstandene om kommende katastrofer er dog som regel overdrevne.)

Under kapitalismen skal politikerne kun styre den statlige administrasjon, og lage nye lover dersom det er nødvendig for å presisere hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder.     Politisk uenighet vil da kun forekomme i spørsmål av typen om hvorvidt copyright skal gjelde i 20 år eller 50 år. Alle fløyer kan da leve med det som blir resultatet.   

(Vi skyter inn her at USA opprinnelig var nokså kapitalistisk; det var dette som lå i de grunnleggende dokumentene, og landet var i betydelig grad kapitalistisk ca fra 1865 til 1929. Terminologien ble da etablert; presidenten styrer en administrasjon, ikke en regjering. Man snakker da f.eks. om Roosevelt-administrasjonen, ikke om Roosevelt-regjeringen, selv om USA har vært en velferdsstat,og presidentene har ledet regjeringer, fra Franklin D. Roosevelts tid.  

I en styrt økonomi må mengden lover vokse og vokse og vokse … Dette er et velkjent faktum. Vi siterer fra regjeringens nettside: «Endringer i lover og forskrifter fra 1. januar 2020. Ved inngangen til det nye året trer en rekke nye lover og forskrifter i kraft [uthevet her]. På denne siden finner du en oversikt over noen av de viktigste regelendringene….» 

https://www.regjeringen.no/no/dokument/lover_regler/endringer-i-regelverk-fra-1.-januar-2020/id2680956/?expand=factbox2683332

 Jo flere lover det er, jo mindre respekt får de. Dette dyrker frem kriminalitet og korrupsjon. I alle velferdsstater er kriminaliteten voksende ….  

I velferdsstaten må politikerne love mer og mer for å bli valgt. Slike løfter finansieres av økende skatter, avgifter og gjeld. Så og si alle velferdsstater har en voksende skattebyrde, og en voksende gjeld som i dag utgjør fra ca ca 60 % til ca 140 % av BNP. All gjeld blir skatter og avgifter i fremtiden. (Stater som utsteder egne penger og som forbyr konkurranse om penger, slik alle stater i dag gjør, kan også dekke gjeld ved inflasjon. Den norske kronen har tapt 97 % av sin verdi siden 30-tallet.) 

Vi siterer fra en nettside drevet av Finansdepartementet.   

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens Pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen». 

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Denne nettsiden er nå tatt ned; den skal åpenbart oppdateres med enda dystrere fremtidsutsikter. 

Dette var situasjonen før Corona. Etter de enorme utgiftene Corona-tiltakene har ført med seg har gjelden øket ytterligere.   

Hva med kommunene? 

«Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. … I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene.» (Kilde Dag og Tid 16/8-19)

Vi nevner også her at valgløfter er lite verd, og at «politikerforakt» er et utbredt fenomen.  

Hvis staten skal ta på seg gode oppgaver er det ingen grense for hva den kan finansiere og blande seg opp i.  

Staten støtter trossamfunn, og det siste pr juli 2020 er et veganere nå søker statstøtte som trosamfunn. 

Noen politikere er imot dette; det er jo kun «seriøse» trossamfunn som skal få støtte. Men da må staten bestemme hvilke religioner som er «seriøse» ….. 

https://www.nettavisen.no/okonomi/veganere-vil-ha-statsstotte–en-gjeng-fanatiske-kjotthatere/3423997400.html

En «seriøs» trosretning/religion som i dag mottar støtte er en som oppfordrer til krig mot de som ikke støtter religionen, og som krever dødsstraff for blasfemi, for frafall fra religionen og for homofili. Alle politikere i de store partiene synes åpenbart at dette er slik det bør være – eller de våger ikke å utfordre store velgergrupper.  

Entreprenører vil ikke fylle ut skjemaer eller sitte i kø for å vente på at søknader om løyver blir innvilget. Uttrykket «brain drain» blir brukt for å forklare hvordan dyktige mennesker forlater regulerte økonomier og drar til mindre ufrie økonomier. Disse menneskene kan også bli i landet ved å flykte fra regulerte sektorer og over i mindre regulerte sektorer, eller, hvis reguleringene blir for store overalt og fluktmulighetene blir eliminert, de vil flykte inn i jobber som krever lite av dem, og som da er mindre produktive. Slik vil velstanden forfalle og fattigdommen øke, noe man tydelig ser i alle sosialistiske økonomier.  

Skatteplanlegging innebærer at personer med nye penger bruker store ressurser på å redusere sin store skattebyrde mest mulig (en ufri økonomi må ha en stadig økende skattebyrde). Dette innebærer at dyktige folk bruker mye tid og krefter på en aktivitet som er fullstendig uproduktiv.  

Områder som infrastruktur, helsevesen, skole, forskning, pensjons- og trygdeordninger er viktige. Er det riktig at disse feltene skal ledes av politikere, dvs. folk som i beste fall er gode til å drive valgkamp? 

I kapitalismen belønnes de produktive, i en styrt økonomi belønnes de som kan sno seg i den stadig mer tettvokste jungelen av støtteordninger. 

Dette var noen få av de mange argumentene som sier at kun laissez-faire-kapitalisme kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Hva med motargumentene? Vil ikke full frihet føre til monopoler, økede forskjeller, rovdrift på naturen?    

At frihet føre til monopoler er feil; monopoler finnes bare der hvor staten forbyr  konkurranse. Forskjeller vil det være; og dette er resultat av at noen ønsker å jobbe mye og andre ønsker å jobbe mindre. Dette er ikke et onde. Hva med rovdrift på naturen? Under kapitalismen vil eiendomsretten gjelde, og private tar bedre bare på sine eiendommer enn staten gjør. Allerede Aristoteles innså dette: «… det som eies i fellesskap blir tatt dårlig vare på, Hver enkelt tenker mest på det han selv eier … og ignorerer det som han forventer at andre skal gjøre …» (Politikken, bok 2)  

Laissez-faire er det eneste system som sikrer individuell frihet og som sikrer akkumulering av kapital, og er da det eneste system som kan sikre stabil, harmonisk velstand over tid. Alle andre systemer innebærer en voksende initiering av tvang, og vil derfor ødelegge all velstand.

Vi avslutter med et noen sentrale definisjoner som det kan være nyttig å kjenne til: 

Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.

Demokrati: en styreform hvor flertallet bestemmer. Under demokratiet vil da friheten kunne forsvinne, demokrati er ingen garanti for frihet. 

Sosialøkonomi: det fag hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk i et samfunn med arbeidsdeling. 

Det ovenstående er bare en kort oppsummering av noen av argumentene for full individuell frihet, sett fra en politisk synsvinkel. En dyp og bred begrunnelse for det vi har skissert over er å finne i verkene til Ayn Rand og Jean-Baptiste Say, og hos deres elever.    

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *