Noen betraktninger om Vestens forhold til Kina

Kina ble kommunistisk etter en borgerkrig på slutten av 40-tallet. USA, som var den sterkeste aktøren i krigen mot nasjonalsosialismen under annen verdenskrig, og som etter annen verdenskrig bekjempet kommunismens utbredelse både i Europa gjennom opprettelsen av NATO, og i Korea og Vietnam, holdt seg helt utenfor denne borgerkrigen. 

Grunnen til dette var at kommunistsympatiserende rådgivere i det amerikanske utenriksdepartementet fortalte sine overordne politikere at kommunistene kom til å vinne denne borgerkrigen; derfor var det intet poeng i å støtte de nasjonalistiske antikommunistene under Chiang Kai Check. Borgerkrigen endte da med at nasjonalistene søkte tilflukt på en øy utenfor fastlands-Kina, Formosa/Taiwan. Kommunist-Kina har aldri akseptert at Taiwan er et eget land; den dag i dag ønsker lederne i Beijing å få Taiwan lagt under kommunistisk kontroll. Det er per i dag tegn som tyder på at Kommunist-Kina planlegger å overta Taiwan med militær makt. 

(Vi skyter inn her et lite poeng om de mange kommunistsympatiserende rådgiverne i det amerikanske utenriksdepartementet: Den som kjempet hardest mot denne kommunistiske påvirkningen i amerikansk utenrikspolitikk var senator Joseph McCarthy, og vi vet jo hvordan historien har behandlet ham: den som jaktet på forrædere er selv blitt fremstilt som forræder. Heldigvis er også mainstream-historikere nå er i ferd med å finne ut hva som egentlig skjedde: at McCarthy i det store og hele hadde rett.)  

Etter borgerkrigen ble Kina et diktatur under ledelse av kommunistpartiets formann Mao. Som vanlig under kommunismen ble et kolossalt stort antall mennesker drept under diverse utrenskninger og sultkatastrofer som kommunistregimet sto for. Men under høyrebølgen på 80- og 90-tallet ble økonomien i Kina til en viss grad liberalisert, og velstanden steg for store deler av befolkningen. Mange trodde at Kina nå var i ferd med å få et sivilisert regime med en viss grad av individuell frihet. Dessverre viste det seg at denne optimismen ikke slo til. Etter en kort periode med betydelig økning av frihet, spesielt på det økonomiske området, er Kina nå i ferd med ikke bare å stramme til overfor egen befolkning, de strammer også inn den friheten som var å finne i Hongkong etter at de fikk denne kronkolonien tilbake fra britene i 1997; inntil 1997 var Hongkong et område med svært stor frihet og dermed med svært stor velstand. Men viktig for oss i Vesten er at det kinesiske regimet forsøker også å begrense friheten i resten av verden. 

Vi nevnte så vidt høyrebølgen på 80- og 90-tallet, men før dette ble Vesten sterkt påvirket av en ekstrem venstreorientert bevegelse, en bevegelse som skapte mye uro f.eks. i form av streiker og demonstrasjoner, en bevegelse som fikk mange virkelighetsfjerne unge mennesker som medlemmer og sympatisører. Kommunistene var på denne tiden delt i to fløyer; de som underordnet seg Russland/Sovjetunion her i landet var i Norges kommunistiske parti (som nå nærmest er forsvunnet), de som underordnet seg Kina og diktatoren Mao Zedong var i AKP – som nå er blitt til Rødt.

De som sognet til AKP var altså sterkt influert av kommunismen i Kina og spesielt av Mao; på 70-tallet hadde de alltid for hånden et eksemplar av en liten bok kalt Maos lille røde, en samling sitater fra det som ble kalt «Mao Tse Tungs tenkning». Denne bevegelsen hadde så stor innflytelse at til og med den utgave av Arne Næss´ Filosofihistorie, som var obligatorisk lesning for de som skulle ta examen philosophicum på denne tiden, inneholdt et stort kapittel om Mao Zedong [som er en skrivemåte som kom inn etter 70-tallet, før dette var skrivemåten Mao Tse Tung].)

I Norge ble denne bevegelsen først organisert i SUF, senere SUF(ml), senere altså i AKP (ml), og i avisen Klassekampen. Manifestasjonen av denne bevegelsen i dag er partiet Rødt (som i dag har åtte representanter på Stortinget og som ifølge de siste meningsmålinger er landets fjerde største parti). Folkene som var med i AKP (ml) snakket om væpna revvolusjon, de hadde hemmelige sommerleirer hvor deltagerne ikke blir registrert med sine egne navn, og de drev også med våpentrening. De hadde visstnok også utarbeidet lister over hvem av sine motstandere de skulle eliminere når de kom til makten. Det skal sies at dagens Rødt, bla. i sin retorikk, er nokså forskjellig fra AKP i sine glansdager. 

Men denne bevegelsen fantes ikke bare i Norge, det fantes også i alle andre land i Vesten, men så vidt vi vet per i dag så er det bare i Norge at et opprinnelig maoistisk parti har en så stor innflytelse og så mange plasser i landets nasjonalforsamling. Men folk med en fortid i AKP sitter ikke bare i politiske maktposisjoner, de finnes i akademia, de finnes i forlagene, de finnes i avisene, de finnes i NGOer, og så videre.  

Poenget her er at svært mange i sine formative år fikk en positiv oppfatning av Kina og den kinesiske kommunismen. Dette skjedde ikke bare i Norge, det skjedde i alle land i Vesten. 

Mange av de som var involvert i AKP på 70-tallet og lignende bevegelser har selvfølgelig på et vis tatt avstand fra den idiotien de støttet da – men det er som regel noe som henger igjen fra det man var opptatt av da man var ung. Mange har derfor et svært positivt syn på Kina til tross for den undertrykkende og frihetsfiendtlige politikken som Kinas kommunistparti fører i dag.  

Kina og Norge 

I 2010 ble Nobels fredspris tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. De kinesiske lederne likte ikke dette og forholdet til til Norge frøs til is – noe som også hadde negative økonomiske konsekvenser for Norge; Kina er et stort marked for norsk eksport. 

En avtale i 2016 mellom Norge og Kina førte til at forholdet ble godt igjen, det ble omtrent som det var før den skandaløse Nobelprisutdelingen. Hva inneholdt denne avtalen? Aftenposten beskriver denne avtalen slik:

«– Avtalen med Kina er ydmykende for Norge. Norge har måttet betale en veldig høy pris for å normalisere forholdet til Kina, mener norsk Oxford-professor. William Nygaard er enig: – Jeg blir veldig trist, sier han. Isfronten mellom Norge og Kina ble formelt smeltet mandag da utenriksminister Børge Brende kunne fortelle fra Beijing at landene var blitt enige om å normalisere forholdet. En betent floke i norsk utenrikspolitikk var dermed løst – seks år etter at Kinas myndigheter ble rasende på Norge fordi den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris. Men avtalen har kostet Norge dyrt, mener flere eksperter Aftenposten har snakket med. – Det er rett og slett ydmykende, sier  Stein Ringen, professor i statsvitenskap ved Oxford-universitetet og forfatter av en  kritikerrost, fersk bok om kinesisk politikk.

– Menneskerettighetene er ikke nevnt med ett ord. Han utdyper:

  • Vi ser her hvordan Norge har måttet bøye seg i veldig stor grad ved å akseptere Kinas krav. Gevinsten er relativt symbolsk, fordi vi vet at det har gått forholdsvis bra, økonomisk sett, i forholdet mellom Norge og Kina. Ringen mener at en klar kostnad ved normaliseringen er at Norge ikke lenger presser Kina på spørsmål om menneskerettighetsbrudd.

– Bare se på hva som skjedde da Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Tenk at han, en fredsprisvinner, skulle måtte tåle en personlig fornærmelse fordi Norge ønsker å bøye av for Kina. Norge har vært alt for overbærende i denne prosessen, sier han. …

Oxford-professor Stein Ringen mener også at teksten inneholder noe svært uvanlig, nemlig en norsk anerkjennelse av Kinas krav om suverenitet – altså eksklusiv råderett – i Sørkinahavet.

I teksten heter det at Norge anerkjenner Kinas «territorielle integritet» og «kjerneinteresser». Begge disse uttrykkene er helt tydelige referanser til Sør-Kinahavet, noe norske myndigheter nok er fullstendig klar over. Nå har Norge alstå formelt akseptert Kinas krav om disse områdene, sier han. 

Sør-Kinahavet er et område på 3,4 millioner kvadratkilometer mellom Filippinene, Vietnam og Kina. Kina har gjort krav på hele området, og de siste årene har landet bygget ut atoller og små skjær for å bygge ut militærbaser. Voldgiftsdomstolen i Haag slo i sommer fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene i Sørkinahavet. Kinesiske myndigheter har gjort det klart at de ikke aksepterer denne avgjørelsen. Utenriksdepartementet har ikke besvart Aftenpostens henvendelse om hvorvidt mandagens erklæring er en anerkjennelse av Kinas krav i Sør-Kinahavet.» (sitat slutt fra Aftenposten).

Vi bare nevner at denne avtalen, en avtale som innebærer at Norge altså underlegger seg Kina på en rekke viktige områder, ble inngått av en regjering hvor Høyre var det sterkeste partiet, og hvor også FrP var med. 

Disse to partiene satt også i regjering da fredsprisvinneren Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Regjeringen våget ikke å møte Dalai Lama – av frykt for å irritere kommunistregimet i Beijing. Dagbladet skriver:

«Regjeringen har bestemt seg for ikke å møte Dalai Lama når han kommer til Norge 7. mai [2014]… Kina har flere ganger advart norske myndigheter mot å ta imot den tidligere fredsprisvinneren når han kommer til Oslo. Ungdomspartiene til Høyre og Frp kritiserer sin egen regjering, og mener avgjørelsen er et alvorlig feilgrep, ifølge NRK. Dagbladet har tidlig skrevet at opposisjonslederne Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF) og Audun Lysbakken mener at noen fra regjeringen bør møte lederen under hans norgesbesøk. Flere, deriblant stortingspresident Olemic Thommessen og utenriksminister Børge Brende (H), har imidlertid vært imot et slikt møte, for å forbedre Norges forhold til Kina. – Jeg synes ikke dette er en god grunn, og tror et Kina mer respekterer et land som står opp for noe enn den strategien de har valgt, men han (Brende, journ.anm) sa i hvert fall hvorfor, sa Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagbladet». 

Ikke bare Norge 

Men det er ikke bare i Norge at både regjeringer, byråkrati, organisasjoner, ulik virksomheter og bedrifter i en betydelig grad danser etter kommunist-Kinas pipe. Nedenfor gjengir vi noen få sitater som illustrerer dette (vi har ikke tatt med linkene til alle sitatene, de skulle allikevel være lette å finne ved hjelp av søkemotoren DuckDuckGo; her vil Google sannsynligvis ikke være like enkel å bruke av, dette fordi Googles ledelse er på god fot med kommunisttyrannene i Kina.)

Avisen Epoch Times, som drives av opposisjonelle kinesere i utlandet, mistet adgangen til den amerikanske kongressens presselosje: «Epoch Times congressional press credentials revoked while Chinese state-run media remains. The Epoch Times press credentials have been revoked by Congress, but Chinese state-run media still possesses their press credentials despite its associations with propaganda.» 

«FBI-sjef Christopher Wray sier han ble sjokkert da han ved tiltredelsen ble konfrontert med hvor enorm Kinas spionasje og hackingoperasjoner mot USA er. FBI åpner en ny sak hver 12 time og det er nå over 2.000 av dem. Kinas hackere har stjålet mer enn alle andre land til sammen, sa Wray. Det er som DDR kombinert med Silicon Valley.»

«China committed genocide against Uyghurs, independent tribunal rules».

«China, the WHO and the power grab that fuelled a pandemic. In early 2020, the world missed its chance to stop Covid-19. Insight exposes how Beijing’s ten-year takeover of the global health watchdog sowed the seeds of disaster.» [Mer om corona nedenfor.]

«Mass surveillance in China  is the network of monitoring systems used by the  Chinese government  to monitor  Chinese citizens. It is primarily conducted through the government, although non-publicized corporate surveillance in connection with the Chinese government has been speculated to occur. China monitors its citizens through  Internet, camera as well as through other digital technologies.[2][3]  It has become increasingly widespread under  General Secretary  of the  Chinese Communist Party  (CCP)  Xi Jinping’s administration.»»

«Crossing the Red Line: Behind China’s Takeover of Hong Kong. One year ago, the city’s freedoms were curtailed with breathtaking speed. But the clampdown was years in the making, and many signals were missed.»

«I mere end et årti har Kina i det skjulte opkøbt europæiske virksomheder inden for strategiske sektorer, navnlig inden for teknologi og energi. Kina bruger tilsyneladende disse europæiske aktiver i bestræbelserne på at opfylde det kinesiske kommunistpartis (CCP) ambitioner om at blive en global magt, blive teknologisk uafhængig af Vesten og i sidste ende erstatte USA som verdens økonomiske, politiske og militære  supermagt

«Peter Schweizer avslører at 23 senatorer og kongressrepresentanter har gått i Kinas tjeneste etter at de sluttet i politikken. Det er en lukrativ geskjeft, selv om det går på bekostning av landets sikkerhet, forsvar og arbeidsplasser. Det forklarer også hvorfor Trumps tariffer møtte så sterk motstand. Systemet er kjøpt og betalt av fienden, som ikke lenger er noen fiende, men neste top dog». (document)

«Kina ser en åpning i å bestikke amerikanske familier og selskaper gjennom avtaler de ikke klarer å si nei til. Biden-familien har gått foran og vist en skruppelløs grådighet som har innkassert dem 31 millioner dollar. Det fremgår av Peter Schweizers nye bok: Caught Redhanded. How American Elites Get Rich Helping China Win. Hvis Vesten fortsatt hadde vært Vesten ville disse avsløringene toppet nyhetssendingene og Biden og hans stab ville vært tvunget til å svare på spørsmål. I stedet blir de tiet ihjel og dette er beviset på at Schweizer har rett. Det er Kina som bestemmer og amerikansk elite har funnet ut at «if you can’t beat Them, join Them». De har grunnleggende ofret sitt eget land og egne innbyggere. Derfor kan de behandle dem som undersåtter gjennom å slippe millioner av illegale inn over grensen i sør, i forvissning om at de vil hjelpe Demokratene til å beholde makten» (document).

«Google Is Now Censoring American Journalists On Behalf Of Communist China» (thefederalist).

«[US Speaker of the House Nancy] Pelosi Protects China from Criticism … She Tells Athletes wanting to protest against China to Be Quiet».

Og i forbindelse med de nettopp åpnede Olympiske leker: «JOURNALIST DYTTET VEKK AV KINESISK SIKKERHETSPOLITI: −  UHELDIG. (VG) En nederlandsk TV-reporter ble tvunget av skjermen på direkten av kinesisk sikkerhetspoliti under gårsdagens åpningsseremoni i Beijing.»

Corona 

Vi kan også ta med følgende om spredningen av coronaviruset. Det ser ut til at det som er kjent nå bekrefter at viruset slapp ut fra et laboratorium i Wuhan, og altså ikke kom fra våtmarkedene i samme by. Viruset viste seg å være meget smittsomt, men kinesiske myndigheter forsøkte å dekke over hvor farlig det var. De varslet ikke helsemyndighetene hverken i WHO eller i andre land. Det ble heller ikke lagt noen begrensninger på smittede kineseres mulighet til å reise til andre land i verden. (Mange kinesere var hjemme på juleferie på den tiden viruset kom ut, og når de reiste tilbake til sine jobber i Europa tok de coronaviruset med seg. Det landet som først ble hardt rammet av dette var Italia (det er svært mange kinesere som jobber i tekstilindustrien i Nord-Italia.) Vi tror dog ikke at  kommunistiregimet i Kina slapp løs og spredte viruset med vilje. Det må nevnes her at helsemyndighetene på Taiwan raskt ble obs på dette viruset, hvor smittsomt og farlig det var, og forsøkte å varsle WHO. Men siden Kina sterkt dominerer WHO, og Taiwan, på grunn av sitt forhold til Kina, ikke får lov til å være med i WHO, ble advarslene fra Taiwan nærmest fullstendig ignorert. Verdens reaksjon for å bekjempe spredningen av viruset ble derfor kraftig forsinket.  

Vi skyter inn her at så og si alle vestlige land er med i WHO, og at også Bill Gates har en sterk posisjon der, og alle godtar det som nærmest må beskrives som en boikott av Taiwan. 

«Thousands of lives lost due to China’s Covid cover-up» (timesofindia).

«China’s Covid cover-up? The theory that coronavirus escaped from a Wuhan lab is now  considered credible. If true, it has grave implications for the world.» (newstatesman)

Akademia

Kinesiske myndigheter satser også mye for å påvirke akademikere i Vesten. 

«In December last year Oxford University students were offered £15,000 in prize money if they could solve challenges relating to the surveillance and tracking of devices and their users.‘Huawei welcomes a selection of top-of-the-class students to their 2021 University Challenge’, the invitations read. The company added that the technology would be used for ‘business intelligence’ and ‘security services’. The invitation to the ‘hackathon’, as Huawei described it, was aimed at data science students, and was relayed by Oxford’s careers service just a few weeks before Christmas. When one student questioned whether it was appropriate for the careers service to be passing this on when Huawei’s technology was implicated in the repression of the Uyghurs in Xinjiang, she received a perfunctory reply. ‘We offer an impartial service,’ it said, and it was up to students whether they wanted to engage or not. It referred her to the terms and conditions of the service. It is hard to say what was the most shocking part of the incident. The audacity of a company with close links to the Chinese Communist Party, which is barred from Britain’s 5G telecoms networks on security grounds? Or the apparent indifference of Oxford University? But it is just one example of the brazen way in which entities linked to the CCP are able to trawl for information and technology in Britain, with few questions asked.» (kilde The Spectator) 


Nettet

Vi kan også ta med følgende om Xi Jinpings besøk hos Interneteliten i Seattle i september 2015: «In the afternoon, about 20 minutes before Mr. Xi was scheduled to arrive, his Internet czar, Lu Wei, entered the room where risers had been set up for the executives. Mr. Lu checked where Mr. Xi would stand, looked around the room, and left. Suddenly, the chief executives of America’s top 10 technology companies – market value about $2.5 trillion – accompanied by the heads of more than a dozen Chinese tech companies, arrived. They lined up in three rows.   These executives are not accustomed to being beckoned – they turn down invitations to business summits, the World Economic Forum and more. But Mr. Xi beckoned, and they came.   The allure of being in Mr. Xi’s orbit was clearly too tantalizing for the executives to miss. After they arrived, the executives cooled their heels for more than 10 minutes, waiting for Mr. Xi to finish his tour of Microsoft. It was hard to imagine these execs waiting idly for 10 minutes anywhere else. Mr. Xi eventually entered, smiled and shook hands with the first row, starting with  Mark Zuckerberg, the founder of Facebook, which is banned in China. For the photo, Mr. Xi planted himself next to Virginia M. Rometty, the head of IBM. A podium was rolled out, and Mr. Xi spoke for about six minutes, then left.  That photo op turned out to be the most sensational moment of the trip, a 10-minute session that illustrated the raw power of the Chinese leader and the huge market he controls. Afterward, even Timothy D. Cook, Apple’s chief executive, said he was impressed. “Did you feel the room shake?” he said, with a smile.» (kilde New York Times). 

Altså, disse venstreorienterte datamilliardærene opplevde det «som om rommet ristet» da de møtte sin mektige herre og mester. 

For noen tiår siden var eliten i USA villig til å gå til krig for å bekjempe nasjonalsosialismen og kommunismen. Men i dag ser det ut som om eliten i Vesten nærmest er på Kinas parti. Og da vil Kinas forsøk på å øke sin makt og innflytelse i Vesten møte liten motstand.

Kina 

Kina er altså et aggressivt undertrykkende kommunist diktatur som på en rekke områder arbeider for å øke sin innflytelse utenfor eget lands grenser. Allikevel aksepterer sterke aktører utenfor Kina at dette skjer. Hvorfor?

Dette skjer fordi ideer om individualisme, individuell frihet og markedsøkonomi står svakt i Vesten i dag. De motsatte ideer: Kollektivisme, statlig styring, tvang, motstand mot individuell frihet og markedsøkonomi, står svært sterkt; frihetsideene står så svakt at det ikke finnes en eneste talsmann som kommer til orde i mainstream som står for disse ideene. 

Ideer styrer historien; de ideer som dominerer i en kultur, i et samfunn, bestemmer hvordan dette samfunnet vil utvikle seg. Det er altså ideer som styrer historiens utvikling. Når frihetsfiendtlige ideer står sterkt, forsvinner friheten – og det er dette vi opplever nå. De ideer som kommunist-Kina bygger på står så sterkt i alle intellektuelle miljøer i Vestet at det er praktisk talt ingen motstand mot Kinas økende innflytelse på så si alle områder. Og ikke bare er det ingen motstand det er stor oppslutning om diss ideene. Dette vil bety at friheten vil forsvinne og dermed vil også velstanden forsvinne. Utsiktene fremover er altså ikke spesielt lyse. 

Men dette gjelder for kulturen som helhet. For individer i Vesten er det fortsatt mulig å skape seg gode liv. Landene i Vesten har stor velstand, stor trygghet, det er mange muligheter for verdiskapning og livsutfoldelse. Du har bare et liv. Gjør det beste du kan ut av det. Og hvor mye vekt du skal legge på det som skjer omkring deg og som du ikke kan gjøre noe med, det er helt og fullt opp til deg selv. Men etter vårt syn burde man ikke legge noen vekt på ting man ikke er årsak til, og som man ikke kan gjøre noe med. 
.

.

.

.

.

https://www.spectator.co.uk/article/how-china-spies-on-the-west

http://timesofindia.indiatimes.com/articleshow/84974649.cms?utm_source=contentofinterest&utm_medium=text&utm_campaign=cppst

https://thefederalist.com/2021/11/19/google-is-now-censoring-american-journalists-on-behalf-of-communist-china/

https://www.aftenposten.no/verden/i/8MM9r/avtalen-med-kina-er-ydmykende-for-norge

https://www.dagbladet.no/nyheter/regjeringen-sier-nei-til-dalai-lama/61596558

https://www.nytimes.com/interactive/projects/cp/reporters-notebook/xi-jinping-visit/president-xi-of-china-arrives-in-seattle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *