Et fenomen som har foregått litt i det skjulte i lang tid har nå fått stor oppmerksomhet fordi det har tatt enda et skritt i gal retning, og fordi de nå har rammet en forfatter svært mange har et forhold til: Roald Dahl.
Dahl, som døde i 1990, var en engelskspråklig forfatter med norske aner, og han er blant voksne kanskje mest kjent for en rekke små underfundige historier med en kriminell vri, historier som ble filmatisert og vist på TV i en serie med tittelen «Tales of the Unexpected». Men han har også en stor produksjon av populære barnebøker bak seg.
Nå har det vist seg ifølge enkelte maktkåte besserwissere at Dahl har brukt et språk som ikke passer for barn i vår tid, og forlaget har da etter ytre og antakelig også indre press bestemt seg for å endre noen av Dahls formuleringer.
En av de første store avisene som skrev om dette var The Guardian, og vi siterer først ingressen: «Roald Dahl books rewritten to remove language deemed offensive, Augustus Gloop now ‘enormous’ instead of ‘fat’, Mrs Twit no longer ‘ugly’ and Oompa Loompas are gender neutral…»
Artikkelen begynner slik:
«Roald Dahl’s children’s books are being rewritten to remove language deemed offensive by the publisher Puffin. Puffin has hired sensitivity readers to rewrite chunks of the author’s text to make sure the books “can continue to be enjoyed by all today”, resulting in extensive changes across Dahl’s work. Edits have been made to descriptions of characters’ physical appearances. The word “fat” has been cut from every new edition of relevant books, while the word “ugly” has also been culled, the Daily Telegraph reported. Augustus Gloop in Charlie and the Chocolate Factory is now described as “enormous”. In The Twits, Mrs Twit is no longer “ugly and beastly” but just “beastly”. Hundreds of changes were made to the original text – and some passages not written by Dahl have been added. But the Roald Dahl Story Company said “it’s not unusual to review the language” during a new print run and any changes were “small and carefully considered”».
Vi tar med noen eksempler på slike endringer. I boken Willy Wonka og sjokoladefabrikken er de som jobber på sjokoladefabrikken omtalt som oompaloompaer, og de er pygmeer fra Afrika. I den nye utgaven er oompaloompaene hvite og har gyllent hår.
I en bok får vi vite at hekser ikke har hår, og at de derfor ofte bruker parykk. En av jentungene i boken liker å avsløre hekser ved å dra i håret på damer hun treffer, får da følgende formaning: «You can’t go around, pulling the hair of every lady you meet … ». I den nye versjonen er følgende tilføyd: «There are plenty of other reasons why a woman can wear a wig [besides being a witch], and there’s nothing wrong with that.» En slik formulering vil man kunne finne i en kjedelig lærebok, man ville aldri forvente å finne den i en tekst skrevet av Roald Dahl.
I boken Matilda fortelles det at hovedpersonen «went on olden days sailing ships with Joseph Conrad, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to India with Rudyard Kipling». Enkelte formuleringer hos Kipling og Conrad kan av vrange sjeler tolkes som om de er rasistiske, og disse forfatterne er derfor i dag nærmest uakseptable. Formuleringen i den nye utgaven av Matilda er derfor blitt slik: Matilda «went on the 19th-century estate with Jane Austen, she went to Africa with Ernest Hemingway, and to California with John Steinbeck». Hemingway er ikke blitt utsatt for den type kritikk som rammer Kipling og Conrad, og han har derfor ikke fjernet. De to nyinnsatte forfatterene er politisk korrekte i dag, men med Kipling og Conrad kunne man oppleve spennende eventyr, det kan man ikke med Austen og Steinbeck.
Innledningsvis skulle også norsk oversettelser av Dahls bøker utsettes for den samme type redigering, men etter voldsomme reaksjoner har Gyldendal gått tilbake på noen av endringsforslagene:
«Gyldendal vil ikke ta inn alle Roald Dahl-endringene. Forlaget Gyldendal sier det er uaktuelt å følge etter det britiske forlaget som endrer Roald Dahls bøker. – Vi stiller oss kritisk til omfanget av de endringene som nå er tiltenkt det britiske markedet, sier forlagssjef Eva Thesen for barn og ungdom i Gyldendal Litteratur til VG. – Vi kjenner også på en uro i forhold til den utviklingen vi ser. Det er uaktuelt å ta inn alle de endringene vi nå ser omtalt i britiske medier, sier Thesen. Det er skapt stor debatt etter at det britiske forlaget Puffin gjør hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Formålet er å gjøre bøkene mindre krenkende. Blant annet endres ord som «tjukk» til «enorm». Flere ordlyder og karakterer gjøres dessuten kjønnsnøytrale. Gyldendal opplyste først at bøkene også endres i Norge, men kom etterpå med kontrabeskjed om at det var usikkert på om de gjør endringer. Nå har de altså landet på å ikke følge etter britene» (nrk, link nedenfor).
En av de som reagerte på forslaget om disse endringene var forfatteren Ingvar Ambjørnsen. «– Helt sjokkert. Ingvar Ambjørnsen ringte eget forlag etter sensuren av Roald Dahl-bøker. Ingvar Ambjørnsen har ringt forlaget sitt for å forsikre seg om at ingen kan sensurere innholdet i bøkene hans når han dør» (subjekt, link nedenfor).
Vi nevnte innledningsvis at dette ikke er noe nytt; slike ting har skjedd tidligere. Det eksemplet mange husker er antakelig at i bøkene om Pippi Langstrømpe er det foretatt endringer, for eksempel er Pippis pappa ikke lenger «negerkonge», slik at han var fra Astrid Lindgrens penn, nå er han «sydhavskonge». Også tekster av Thorbjørn Egner og Knutsen&Ludvigsen er blitt utstøtt av tilsvarende grunner.
Vi kan også nevne at en rekke litterære klassikere er blitt forkortet og forenklet i utgaver beregnet på barn og ungdom, og at det også finnes skoleutgaver av klassiske romaner som er noe redigert fra forlagets side. Selv husker jeg en skoleutgave av Markens grøde, og den viktigste endringen som var foretatt i forhold til originalen var at sexscenene i originalen var fjernet.
Men dette handler ikke om redigerte utgaver beregnet på et bestemt publikum, dette handler om endringer som er ment å erstatte originalteksten. Og da reiser det seg noen interessante spørsmål: Hva er den riktige ordbruken her om slike endringer? Hvordan kan dette bli tillatt? Hva er det som egentlig ligger bak ønsket om slike endringer?
For det første: Dette er ikke sensur, det er redaksjonelle endringer. Sensur har man når staten forbyr visse typer ytringer; men når en avis eller et forlag ikke ønsker å utgi visse typer artikler eller bøker, er dette helt opp til forlagets eller avisens redaksjon å avgjøre, dog slik at inngåtte kontrakter ikke brytes på en måte som kontraktspartnerne ikke er villig til å akseptere. Dersom en redaksjon ikke ønsker å formidle visse typer meninger er dette helt innenfor det redaksjonen har rett til å gjøre, og dette er altså ikke sensur.
I den type tilfeller vi snakker om her er det aktører som har rett til å endre i tekstene som ønsker disse endringene. Forfatteren har gått bort, rettighetene til å disponere verkene er overlatt til andre, og disse har akseptert de foreslåtte endringene. Juridisk sett er da disse endringene ikke problematiske; de som har foretatt endringene har sitt på det tørre, juridisk sett.
Hvis de forfatterne vi har nevnt over og som er utsatt for slike redaksjonelle endringer klart og tydelig hadde sagt at «det ikke må skje noen forandringer i mine tekster eter min bortgang», kunne dette bli en juridisk utfordring, men så vidt vi vet forekommer ikke noen slik avklaring hverken fra Lindgren eller Dahl, og da er som sagt slike endringer juridisk sett uproblematiske.
I tilfellet Ambjørnsen skulle det være klart at man ikke har noen rett til å endre hans verker etter at han har gått bort. Det vil si, man vil ikke ha noen moralsk rett til å gjøre dette. Men hvis de som disponerer Ambjørnsens rettigheter etter hans bortgang skulle akseptere slike endringer, er det neppe noe rettsapparatet kan gjøre for å forhindre dette. Men det er ikke jussen som er viktig her.
Vi kan her skyter et par andre eksempler fra kunsthistorien. Franz Kafka ønsket at alle hans manuskripter skulle brennes etter hans død, og han fikk visstnok en venn til å love at dette skulle skje. Vennen brøt løftet, og vi nå tilgjengelig verker som Prosessen og Slottet. Til tross for at Edvard Grieg (1843-1907) krevde at hans ene symfoni aldri mer skulle fremføres – han var misfornøyd etter de første fremføringene – er den allikevel blitt fremført i vår tid, og det finnes en rekke innspillinger. Så, slike ønsker fra forfatter og komponister blir ikke alltid overholdt.
Men tilbake til redigering av forfatteres tekster. Det som skjer her er selvfølgelig et ledd i en bredere kampanje som inneholder elementer som er helt annerledes enn det vi har snakket om her. Å ikke trykke opp enkelte gamle Donald-historier, å sette visse malerier i kjelleren fordi de muligens kan tolkes til å ha en ideologisk vinkling som enkelte i dag ikke finner å kunne akseptere, er allikevel fundamentalt sett helt annerledes enn det vi har diskutert her. Men utgangspunktet er det samme: dette handler om mangel på respekt for det enkelte individ (i dette tilfellet skapende kunstnere), det handler om en overbevisning om at noen som ønsker makt kan bruke det de tror er svake grupper, og å gjøre seg til talsmenn for dem for så å kunne bestemme over andre og andres verker.
Som nevnt over har forslagene til endringer i Roald Dahl tekster ført til reaksjoner, og noen av de som ønsket å gjennomføre slike endringer har veket tilbake på grunn av motstand. Men som alle vet: Det meste går i bølger: det går opp, det går ned, og så går det opp, og så går det ned igjen. Som nevnt har de sterke reaksjonene på disse endringsforslagene ført til at noen, både forlag og forfattere, har veket tilbake og forsøkt å beskytte de opprinnelige tekstene og gå imot de foreslåtte endringene. Allikevel kan man se en langsiktig tendens som akkurat dette eksemplet med redigering av litterære tekster er et eksempel på: Den innebærer minkende respekt for det enkelte individ og svakere respekt for eiendomsretten.
Noen av disse endringsforslagene er initiert av de som juridisk sett disponerer eiendomsretten til Roald Dahls verk, men i og med at de har initiert disse endringene betyr dette at de ikke respekterer Dahls eiendomsrett til de verkene han har skapt.
Eiendomsrett er en forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode liv – og dette gjelder ikke bare ens egen eiendomsrett; alle nyter godt av at andres eiendomsrett respekteres: eiendomsrett er en forutsetning for produksjon og velstand og velstandsvekst, eiendomsretten er en forutsetning for fred, frihet og velstand.
Når eiendomsretten svekkes, og de tingene vi har snakket om over er et uttrykk for en svekket eiendomsrett, går det bare en vei: nedover.
Det som fundamentalt sett er årsaken til det som skjer er altså en synkende respekt for eiendomsretten. De konkrete endringsforslagene med hensyn til disse litterære tekstene er en implikasjon av en agenda som finnes på den politiske venstresiden. Det som skjer er at eiendomsretten krenkes med det formål/påskudd å hjelpe svake grupper.
Men det som virkelig hjelper alle svake grupper er økende velstand, men økende velstand forutsetter som nevnt eiendomsrett. I et system som respekterer eiendomsrett er det de produktive som har en ledende rolle, i et system som respekterer eiendomsretten er det ingen roller hvor besserwisser og busybodies kan skaffe seg makt ved å gjøre seg til talsmenn for påstått svake grupper og således skaffe seg en rett til å krenke andres eiendomsrett.
Det kan selvfølgelig være slik at i tidligere tider brukte forfattere formuleringer som man ikke ville brukt i dag. Vi synes dog ikke at dette rettferdiggjør endringer i tekstene. Dersom barn skulle lure på hvorfor en slik språkbruk finnes bør det opp til å være opp til de foresatte – foreldre, lærere – å forklare hva som er årsaken til at denne type språk er brukt, og hvorfor den ikke er god tone i dag. Men hva vi synes spiller ingen rolle her. Det som er viktig er opphavsmannen, forfatteren, og den respekt han fortjener å nyte godt av for det han har skapt.
Vi er derfor sterkt imot alle endringer i originaltekster; Astrid Lindgrens tekster burde ikke blitt endret, og heller ikke burde Roald Dahls tekster bli endret. Det samme burde gjelde alle andre forfattere.
Reaksjonene på endringene i Roald Dahl tekster er gledelig å registrere, men vi er redd for at på lengre sikt er tendensen slik at dette etterhvert kommer til å bli gjennomført i betydelig grad. Det som best kan sikre oss mot at slike endringer vil bli foreslått og gjennomført er at kulturen slutter sterkere, og helst fullt og helt, opp om eiendomsretten.
.
.
.
.
https://www.nrk.no/nyheter/gyldendal-vil-ikke-ta-inn-alle-roald-dahl-endringene-1.16307683
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/O8WG03/norsk-pen-om-roald-dahl-sensur-full-alarm