Diagnose på sviktende grunnlag, bokstavelig talt

De siste årene er Vesten blitt utsatt for et stort antall svært skadelige politiske tiltak, blant dem tiltak for å begrense spredningen av Coronaviruset, tiltak for å motvirke klimaendringer, storstilt immigrasjon, terrorangrep – og det siste året har det toppet seg i en varm krig. Med en riktig politikk, en politikk som hadde hatt som mål å beskytte borgernes frihet, ville alle disse problemene vært unngått.  

Det er også slik at de som har hatt andre synspunkter på disse temaene enn de som har dominert i mainstream er av de store aktører ofte blitt stemplet som useriøse, som konspirasjonsteoretikere, som rasister, som islamofobe, som transfobe, som klimafornektere, og de som har et annet syn enn mainstream på krigen Ukraina er blitt stemplet som tilhengere av Russlands brutale diktator Vladimir Putin: «putinister». Disse som har avvikende synspunkter slipper sjelden eller aldri til i de store avisene og tv-kanalene, de blir ofte utsatt for scenenekt, de får ikke være med i debatter. 

Det ser altså ut som om at teorier som dominerer i mainstream er blitt så sterkt dominerende at de som har et annet syn nærmest blir utstøtt fra det gode selskap. Dette toppet seg under perioden med Corona-tiltak; da var det mange som opplevde å bli utskjelt av personer som de tilfeldigvis befant seg i nærheten av fordi de ikke hadde maske eller sto for nær andre i køen foran kassa i matbutikken.  

Nå er det vanskelig å si hvor stor andel av befolkningen som støtter de dominerende synspunktene, men at det er en betydelig andel er opplagt – men hvorvidt denne andelen er 30 % eller 70 % er umulig å si. Det man kan si er at de som støtter disse dominerende synspunktene markerer det på en ganske kraftfull måte: Dette kan man se på aksjoner som klimabrølet, på forsøkene på å blokkere alminnelig biltrafikk for å redde klimaet, på de voldelige protestene mot SIAN, etc. 

Alle som har satt seg inn i disse problemstillingene vet at det er opplagt at de opposisjonelle synspunktene kan gis en god begrunnelse, at også andre synspunkter enn de som dominerer fortjener å få oppmerksomhet og tilslutning – men likevel blir de som står for de opposisjonelle synspunktene som nevnt utstøtt, latterliggjort, utsatt for scenenekt, omtalt på en måte som innebærer at de er useriøse. 

En forklaring på hvorfor det er blitt slik blir diskutert i en nyutkommet bok, skrevet av en professor i klinisk psykologi, Mattias Desmet. Det som virkelig gjorde Desmet oppmerksom på denne problemstillingen var reaksjonene på tiltakene som ble innført under den såkalte Corona-epidemien: strenge tiltak som innebar lockdowns, isolasjon, forbud mot å gå på jobben, forbud mot å arrangere møter og fester, maskebruk, nærmest pålegg om tvangsvaksinering – tiltak som hadde stor støtte i store deler av befolkningen, men hvor de som ikke delte begrunnelsen for og støttet opp om disse tiltakene ble stigmatisert og latterliggjort.

Boken, som har fått tittelen Totalitarismens psykologi,  er nettopp utgitt på norsk av Document forlag. Vi gir først en kort fremstilling av den forklaringen boken gir på utviklingen, og forfatterens løsning, og deretter gjengir vi sitater fra boken som bekrefter fremstillingen vi gir her (vi har dog lest den engelske utgaven på Kindle, og vi siterer fra den). 

Desmets forklaring 

Desmet mener at landene i Vesten de siste tiårene har utviklet seg i stadig mer diktatorisk retning. Dette kommer av at fornuften er blitt enerådende, noe som har ført til at makteliten – som har all videnskap tilgjengelig og som skal bygge sin politikk på videnskapelige konklusjoner –  anser seg å ha rett til å tvinge det riktige synet ned over hodet på hvert enkelt individ, og at befolkningen bare har å adlyde; de som har avvikende meninger tar jo feil. De som ikke adlyder, de som har andre meninger, de fortjener ingen respekt, ingen talerstol, intet publikum – deres standpunkter er jo i strid med videnskapen.  

På grunn av denne situasjonen føler mange seg usikre, og de skaffer seg en slags trygghet ved å slutte seg til en bestemt gruppe som har en bestemt mening eller oppfatning, og mange slutter seg da til de meningene som myndighetene står for. Dette er også bakgrunnen for at så mange er kritiske – for å bruke et forsiktig uttrykk – mot de som har avvikende meninger; man kan få en følelse av styrke og trygghet ved å gå til angrep mot avvikerne. Noen slutter seg av samme grunn til mer opposisjonelle grupper.  

Desmets løsning 

Løsningen ifølge Desmet er å svekke fornuften og videnskapen, og å styrke de irrasjonelle sidene ved livet – det han egentlig sier er at vi må styrke religion. Han begrunner dette ved dels å si at videnskapen ofte tar feil (han gjengir i boken en rekke eksempler på at forskning dels er unyttig, og dels består av ren svindel på den måten at forskere jukser med sine resultater for å støtte opp om en teori de har funnet på), og ved å si at store videnskapsmenn har kommet frem til at videnskapen ikke kan gi svar. Kort oppsummert: Problemene skyldes at vi har gått bort fra Gud, og løsningen er å vende tilbake til Gud. 

Det vi skrev over var en kort oppsummering av boken. I det følgende går vi mer detaljert inn på dette, både Desmets begrunnelser og våre innvendinger. 

Først gjengir vi et sitat fra en omtale av boken på Document.no: «Når verden går kollektivt fra forstanden, er det selve samfunnet som trenger psykolog. Redningsmannen heter Mattias Desmet, en anerkjent og prisbelønt professor i klinisk psykologi ved universitetet i Gent. Han identifiserer vår tilstand som totalitær, og han finner forklaringen i moderne menneskers sinn. … Vi er fanget i et ideologisk paradigme der en mytologisert “videnskap“ har erstattet religionen og redusert menneskene og deres samfunn – ja, til og med hele planeten – til noen slags maskiner som adlyder perfekte lovmessigheter og dermed er gjenstand for menneskelig kontroll. Maskiner er det jo teknikere og eksperter som best vet hvordan man håndterer, og ethvert problem har alltid en optimal løsning som slike autoriteter finner. Hvem kan våge å bestride deres ord? Vi er altså endt opp i et teknokrati som tenderer mot det totalitære. Dette siste ordet kan virke sjokkerende, for det er ikke utryddelsesleire og nakkeskudd som gjør befolkningene lydige overfor et maktapparat som ødelegger landene deres. Men slike uhyrligheter er bare totalitarismens siste stadium, forklarer Desmet. De er punktum i en lang setning, men vi er allerede et godt stykke ute i den, selv om mennesker ikke er blitt skremt på flukt.» (link nedenfor).

Noen sitater om Desmets metafysiske grunnlag

Desmet sier at virkeligheten egentlig ikke eksisterer uavhengig av vår bevissthet, at den ikke består av ting, gjenstander, objekter, eksistenter som har en bestemt identitet. Han sier at kjente fysikere deler hans syn om at virkelighetens grunnleggende natur er ubestemt: «The great physicists of the first half of the twentieth century proved in the most rigorous way that the core of matter cannot be separated from the observing subject. They demonstrated that the observation of a material object changes the object itself (“Looking at something, changes it,” Erwin Schrödinger declared). Moreover, they relinquished the illusion that man could ever attain certainty. With his uncertainty principle, Werner Heisenberg demonstrated that it is impossible to unambiguously determine even purely material “facts,” such as the location in time and space of material particles. The great minds who followed reason and facts most rigorously came to the conclusion that, ultimately, the essence of things is beyond logic and cannot be grasped. Niels Bohr concluded that only poetry can describe the absurd behavior of elementary particles: “When it comes to atoms, language can only be used as poetry». 

Et annet sted sier Desmet følgende: «… science stumbles upon an unknowable and mysterious essence that escapes logical explanation and which can be described only in the language of poetry and metaphor…».

Videnskapen «relocated the ultimate knowledge beyond and outside itself. The ultimate achievement of science is that it finally surrenders, that it comes to the realization that it cannot be the guiding principle for man. It is not human reason that is at the heart of the matter, but man as an individual who makes ethical and moral choices, man in relation to fellow man, man in relation to the unnameable, which, at the heart of things, speaks to him.»

Desmet sier altså at fornuften (altså, det syn at fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap) fører til et totalitært diktatur, og at store videnskapsmenn har kommet til at fornuften er utilstrekkelig for å forstå virkeligheten. 

«Max Planck testified to that experience, in perhaps the most direct and vulnerable way: Science eventually arrives where religion once started, in a personal contact with the Unnameable…»

«The German philosopher Werner Heisenberg was awarded the Nobel Prize for his uncertainty principle—“ It’s not a matter that we’re not yet sure now; the point is that we can never be sure”—but we don’t like it. If the data don’t provide certainty yet, we’ll collect more. In this way, as a society, we are mesmerized by an endless procession of numbers and never arrive at what really matters: an open debate about the subjective and ideological frameworks from which we interpret the numbers. It is the unspoken tensions, fears, and disagreements on an ideological level that prevent the numbers from settling down and that makes society polarize. The real questions to be asked are situated at the ideological». 

Om observasjon: «It was discovered that the observer, in his subjective qualities, has an essential influence on the objects being observed.»

Hvis det som menes i dette poenget – at observasjon påvirker det som observeres – er at dersom vi skal «se» partikler på mikronivå vil de fotoner vi bruker påvirke det vi observerer slik at partiklene vi observerer endrer sin bevegelse på grunn av fotonene vi sender på dem, har det noe for seg. Men ofte er tolkningen en helt annen enn den vi nettopp ga, ofte er tolkningen slik at vi med vår bevissthet skaper eller påvirker det vi observerer – og også at dette ikke bare gjelder på mikronivå, det skal også gjelde på makronivå. Vårt syn er at denne siste tolkningen er feil, men det er denne tolkningen Desmet bruker når han formulerer sitt syn, et syn som forøvrig er svært utbredt.  

Og: «Chaos theory showed in a truly revolutionary way that matter is constantly organizing itself in ways that cannot possibly be explained in mechanistic terms. The universe is endowed with direction and volition». 

(Desmet sier «mechanistic», det han mener med dette er «i samsvar med årsaksloven».) 

Til formuleringen om at «man can never attain certainty», vil vil bare si at mennesket opplagt ikke er allvitende, men dersom man definerer «sikker» slik at det tar hensyn til tilgjengelig bevismateriale, altså til den gjeldende kunnskapskontekst, kan man utmerket godt ha en rasjonell forståelse av «sikker» uten å påstå at mennesket er allvitende.  

Her er et annet sitat som viser at det er noe alvorlig galt med Desmets virkelighetskontakt (i boken er dette illustrert med et kart over Storbritannia): «If you measure the length of the coastline of Great Britain based on a unit of measurement of 200 kilometers, it is 2,400 kilometers long. If you measure it with a unit of 50 kilometers, it is 3,400 kilometers long. As you decrease the unit of measurement, the length of the coastline of Great Britain increases to infinity [uthevet her].The reason is simple: As the measurement unit becomes smaller, it more closely follows the irregular coastline and the border becomes longer.» 

Ja, Desmet sier faktisk dette. Men Storbritannias kystlinje har en bestemt lengde uavhengig av hvilken måleenhet man benytter, men man kan oppgi den mer presis jo mindre måleenhet man benytter, og tallet lengden oppgis i øker jo mindre måleenheten er. En bestemt lengde kan være 1,3 mil, 13 km, 13000 m, 1300000 cm, osv.- det som øker er tallet, ikke lengden: lengden er fast. (Desmet sier eksplisitt at det er lengden – altså ikke måletallet – som øker.) Vi vil si at uansett hvor liten måleenheten er vil den aldri innebære at en lengde blir uendelig. Ja, jo mindre måleenheten er, jo større blir tallet, men tallet blir aldri uendelig – «uendelig» er forøvrig ikke et tall. Siden Desmet er en profesjonell akademiker og forfatter må man regne med at han mener det han sier og at formuleringen han bruker ikke kan avskrives som en uheldig formulering. Det han sier her er egentlig absurd, og tyder på at det er noe alvorlig galt med hans forståelse av grunnlaget for all kunnskap. Ja, man kan kanskje ha en legitim diskusjon om hvorvidt universet er uendelig, men en påstand om at Storbritannias kystlinje blir lenger jo mindre måleenheten er, og at den etterhvert blir uendelig, en slik påstand er bare absurd.    

Desmets menneskesyn 

De holdninger og standpunkter vi beskrev innledningsvis er slik Desmet ser det byggestenene for en totalitær stat. Han skriver: de er «the elemtary building blocks of the totalitarian state. Totalitarianism is not a historical coincidence. In the final analysis, it is the logical consequence of  … the delusional belief in the omnipotence of human rationality. As such, totalitarianism is the defining feature of the Enlightenment tradition».  

Desmet sier altså at å basere seg på fornuften som eneste vei til abstrakt kunnskap, fører til et totalitært diktatur. (Desmet har med en formulering om «mechanistic thinking», og han snakker om «the omnipotence of rationality», men disse svekker ikke vår presisering av Desmets syn. For øvrig, opplysningstiden førte til større individuell frihet og det å påstå at «totalitarianism is the defining feature of the Enlightenment tradition» er det stikk motsatte av sannheten.


Desmet beskriver på følgende måte en kultur hvor fornuften er satt i høysetet: «Man may not realize it, but his humanity does not really matter, it is nothing essential. His whole existence, his longing and his lust, his romantic lamentations and his most superficial needs, his joy and his sorrow, his doubt and his choices, his anger and unreasonableness, his pleasure and his suffering, his deepest aversion and his most lofty aesthetic appreciations, in short, the entire drama of his existence, can ultimately be reduced to elementary particles that interact according to the laws of mechanics.»  

Men alle mennesker som eksisterer er jo individer, og det enkelte individs verdier, meninger, holdninger, erfaringer, vennskapsforhold, slektsforhold, eiendeler, etc., har jo betydning for vedkommende selv. Å beskrive denne kulturen slik Desmet gjør ved å si om enkeltpersoner at «his humanity does not really matter» og at individet «ultimately [can] be reduced to elementary particles that interact according to the laws of mechanics», er et syn som ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Jeg vil jo si at et individs verdier, meninger, osv., virkelig «matters to him!» Å tilskrive denne holdningen  – at en enkelt person «really does not matter» – til en kultur som er basert på fornuften er så feilaktig at det er kriminelt (moralsk, ikke juridisk kriminelt). 

Desmet sammenligner mennesker med flokkdyr. Denne, og en rekke andre formuleringer i boken, tyder på at Desmet har det syn at mennesker ikke har fri vilje. Universet, derimot, har fri vilje:  «Chaos theory showed in a truly revolutionary way that matter is constantly organizing itself in ways that cannot possibly be explained in mechanistic terms. The universe is endowed with direction and volition.»

Desmet sier at universet har mening (som vel er den korrekte oversettelse av «direction») og vilje. Men altså ikke mennesket. Desmet: «When people talk to one another, they sense each other very sharply because they perceive the slightest changes in intonation, voice timbre, facial expression, body position, rate of speech, and so on. Like flocking starlings, they form one organism. [Uthevet her.] They are connected with one another through a psychic membrane that transfers the slightest ripple in body and soul. In every exchange of words, no matter how trivial, people show themselves to be perfect dance partners; they are subtly united through the eternal music of language.»

Individer hører ifølge Desmet i en rasjonell kultur egentlig primært hjemme i en flokk: en psykolog «argued that the “individual soul” in the masses is completely taken over by the “group soul.” This uniformization is accompanied by an almost absolute loss of rational thinking and the ability for critical reflection, even among people who, under “normal circumstances,” are extremely intelligent and capable of well-founded criticism. It is also accompanied by a strong tendency to surrender to impulses that, under normal circumstances, would be considered radically unethical.» Man blir altså revet med inn i de holdninger som dominerer i flokken; man opplever «an almost absolute loss of rational thinking». (Her antyder Desmet at rasjonell tenkning kan være noe positivt, men vi lar denne tilsynelatende selvmotsigelsen ligge…)

Vi vil dog presisere at Desmet ikke sier eksplisitt at mennesket ikke har fri vilje, tvert imot benytter han enkelte steder ordet «choice». Allikevel, de aller fleste skribenter innen mainstream i dag godtar determinismen, men determinismen er opplagt feil, og derfor sniker det seg inn selvmotsigelser på den måten at det ofte dukker opp formuleringer som innebærer at den frie vilje allikevel eksisterer. (De aller fleste sier at mennesket er bestemt av enten arv eller miljø, eller en kombinasjon av disse to, men det som egentlig bestemmer en menneskes karakter er vedkommendes egne valg. Når man ser diskusjoner av dette temaet, vil de aller fleste ha sett at det er kun alternativene arv og miljø som diskuteres; den enkeltes valg kommer sjelden eller aldri med i diskusjonen.) 


Vi presiserer at vårt syn er at fornuften ikke er en av flere veier til kunnskap, fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap. Hvis man benytter fornuften pluss noe annet (åpenbaring, intuisjon, følelser, tro) har man forlatt fornuften. Fornuften, og en kultur hvor fornuften står sterkt, har ikke de elementer som Desmet tilskriver den, de negative elementer som Desmet beskriver skyldes fravær av fornuft. 

Desmet om Corona-tiltakene 

Som nevnt var det Corona-tiltakene, og reaksjonen på dem, som utløste Desmets ønske om å skrive denne boken, og han har noen nyttige observasjoner som er verdt å ta med her.   

De som ikke ønsket å følge tiltakene (bruk maske, holde avstand, ikke samle seg i grupper, ikke gå på kino eller teater, osv.), som åpenbart i stor grad var absurde, ble «typically accused of lacking solidarity and civic responsibility. This is one reason why the absurd elements in a story do not matter to the masses: The masses believe in the story not because it’s accurate but because it creates a new social bond.»

« …That is exactly why the absurdity of the coronavirus measures does not encounter any resistance from part of the population. In a sense, the more absurd and demanding the measures are, the better they will fulfill the function of a ritual and the more enthusiastically a certain part of the population will go along with it. Think, for example, of the fact that some people wear a mask when driving, even if they are the only person in the car. The ritual function of mass behavior is always present. The experts in the coronavirus crisis have also been more or less aware of this. At times, they let it slip that the measures actually have hardly any practical use. In March 2020, an expert virologist stated on Belgian national that the lockdowns would barely reduce the number of deaths; in August 2020, an expert virologist suggested that the face masks have a largely symbolic function; in October 2020, the health minister of Belgium said the same about the closure of bars and restaurants (implying that countless people saw their livelihood ruined for symbolic reasons). The message is clear: The individual must at all times show that he submits to the interest of the collective, by performing self-destructive, symbolic (ritualistic) behaviors. Ultimately, the reasons individuals participate in mass formation are rarely, if ever, rational in nature.»

Vi minner igjan om at Desmet mener at dette illustrerer at fornuften har fått for stor betydning. 

Kultur og politikk

Desmet beskriver korrekt en ytterst bekymringsverdig utvikling i dagens samfunn: Det skjer en «endless proliferation of rules, procedures, and administration [, which]  usually stems from interpersonal mistrust and inability to tolerate uncertainty and risk. Both the government and the population are ever more demanding that everything be done correctly. This involves endless procedural provisions, necessary to determine who is financially and legally liable if anything goes wrong. As we will discuss in chapter 5, today’s compulsion to regulate and control is a frenetic attempt to master ever-growing anxiety.»

«Society is—it’s hard to ignore—increasingly bogged down in an endless proliferation of rules. On the one hand, such rules are imposed by the government, but on the other hand, there is also a call for more rules—a hyper-strict morality—from the population itself. Like narcissism, this is a frantic attempt to contain the surge of fear and insecurity in human relationships.»

«The regulation mania, in all its extravagance and absurdity, undoubtedly contributes to the psychological troubles of our time. The contradiction and ambiguity of so many rules creates a neurotic dog-of-Pavlov effect and its excessive nature takes away the satisfaction, spontaneity, and joy of life. There is less and less space for autonomy and freedom.» 

Det stadige behovet for nye regler «arise mainly from the pressing need among the population for an authoritarian institution that provides direction to take the burden of freedom and the associated insecurity off their shoulders. And the government is eager to fill that vacancy. Little by little, it limits the individual’s freedom of choice and makes choices for him: It imposes tobacco, sugar, and fat taxes; it determines how health and immunity should be pursued (no access to public spaces or the workplace without a vaccine); it determines how much alcohol you can consume».

Utviklingen de siste årene har ifølge Desmet «left man confused, in the darkness of his own existence; haunted by existential anxiety and unease that could not be identified. As we will see in chapter 6, this unfettered anxiety plays a crucial role in mass formation and totalitarianism.»

Han knytter den usikkerheten stadig flere føler sammen med økningen i bruk av antidepressiver, alkohol og narkotika: «This can, amongst others, be concluded from the enormous consumption of psychotropic drugs. In a small country like Belgium, with eleven million inhabitants, no fewer than three hundred million (!) doses of antidepressants are taken every year.»

Denne utviklingen skjer, men Desmet tolker den feil, den skjer fordi fornuften står svakt, fordi få baserer seg på fornuft. Fornuft bygger på prinsipper, men når fornuften og prinsippene forsvinner må man isteden ha regler, og ofte regler formulert i lover, forskrifter og rundskriv. Dessuten, dersom man har liten tiltro til fornuften, vil det føre til at man ikke forstår virkeligheten, at man ikke forstår hva som skjer og hvorfor, og dette kan være en betydelig grunn til at så mange søker tilflukt i ulike typer rusmidler. 


Desmets kapittel 5 har tittelen «The Desire for a Master» – og personer som baserer seg på fornuft og selvstendig tenkning, de trenger ingen herre og mester. 

Vi avslutter denne seksjonen med følgende to sitater: «The mechanistic ideology [en ideologi basert på fakta, logikk og fornuft] has put more and more individuals into a state of social isolation, unsettled by a lack of meaning, free-floating anxiety and uneasiness, as well as latent frustration and aggression. These conditions led to large-scale and long-lasting mass formation, and this mass formation in turn led to the emergence of totalitarian state systems.»

«In all major mass formations, the main argument for joining in is solidarity with the collective, and also refuse to participate are typically accused of of lacking solidarity and civic responsibility. This is one reason why the absurd elements in a story do not matter to the masses: The masses believe in the story not because it’s accurate but because it creates a new social bond.» 

Desmet påstår altså at dette er et fenomen som skjer i en kultur hvor fornuften står sterkt: Man slutter seg til en gruppe for å vise solidaritet og bryr seg egentlig ikke om argumenter for å slutte seg til er holdbart. Vi vil si, stikk i strid med Desmets syn, at dette skjer i en kultur hvor fornuften står svakt og hvor grunnholdningen er kollektivisme, ikke individualisme. 

Desmets løsning 

Desmet: «Albert Einstein liked to talk about the elusive mystery that he found everywhere in the universe and about the wonderful structure of reality. Niels Bohr understood that poetry has more grip on all things Real than logic. And Max Planck said that all matter is grounded in a conscious and intelligent Mind that holds the fate of the world and every human being in its almighty hand: 

[Desmet siterer her Planck, og det går klart frem at Desmet støtter Plancks syn:] As a man who has devoted his whole life to the most clearheaded science, to the study of matter, I can tell you as a result of my research about the atoms this much: There is no matter as such! All matter originates and exists only by virtue of a force which brings the particles of an atom to vibration and holds this most minute solar system of the atom together.… We must assume behind this force the existence of a conscious and intelligent Mind. This Mind is the matrix of all matter. Both religion and science require a belief in God. For believers, God is in the beginning, and for physicists He is at the end of all considerations. To the former He is the foundation, to the latter, the crown of the edifice of every generalized world view. That God existed before there were human beings on Earth, that He holds the entire world, believers and non-believers, in His omnipotent hand for eternity, and that He will remain enthroned on a level inaccessible to human comprehension long after the Earth and everything that is on it has gone to ruins; those who profess this faith and who, inspired by it, in veneration and complete confidence, feel secure from the dangers of life under protection of the Almighty, only those may number themselves among the truly religious. [Sitatet fra Planck slutter her.]

It is the rule rather than the exception that the founders of science left the rationalistic worldview behind them. Just have a look at their more contemplative works—Einstein, Werner Heisenberg, Erwin Schrödinger, Louis de Broglie, Planck, Bohr, Wolfgang Pauli, Sir Arthur Eddington, Sir James Jeans—all of them had a mystical worldview because they were confronted in their research objects with an irresolvable mystery. 6 That in no way means a minimization of the importance of rationale and logic. But it does mean that rationality is not humanity’s final destination. Humanity».

Ja, det kan hevdes at man i fysikken har kommet til et punkt eller en frontlinje hvor man ikke forstår hva som foregår. Men det Desmet og andre gjør er å slutte fra dette at man derfor må basere seg på en religiøs forståelse av virkeligheten, på at en figur – man kan vel ikke si «person» om denne figuren, Gud,  – som finnes i visse litterære verker og som der griper inn i historiens gang og som gir råd om hvordan mennesker bør leve, virkelig eksisterer, og at man bør basere sitt syn på verden og mennesket på det som denne figuren har uttalt i disse litterære verkene. 

Det syn som Desmet gir uttrykk for er bokstavlig talt uten forankring i virkeligheten, det han gjør er å basere seg ikke på fakta og logikk, men på fantasi og oppspinn. 

Den virkelige løsningen

Desmet er som nevnt psykolog, og hans tilnærming til problemstillingen tar da utgangspunkt i psykologi. Før vi går videre minner vi om hva psykologi er. Vi henter følgende definisjon fra SNL: 

«Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser.  Atferd  er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger,  intensjonelle  handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med  mentale prosesser  sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive  prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).» 

I faget psykologi studerer man altså adferd, og egentlig ikke det som ligger til grunn for adferden. Mitt poeng her er at en persons adferd er en følge av hans verdier, og det faget i hvilket man studerer verdier er ikke psykologi, det er filosofi.  

Psykologi bygger da på et bestemt fundament – noe forøvrig alle derivative fag gjør. Som alle andre fag tar psykologi visse premisser, visse verdier, et visst grunnlag, for gitt. Det faget hvor man diskuterer dette fundamentet, dette grunnlaget, det er altså filosofi. 

Det som er fundamentet, det som er basis for alle handlinger, er altså verdier. (En verdi er noe som man handler for å oppnå og/eller beholde.)

Det man burde diskutere er hvilke verdier et individ har, og hvilke verdier som dominerer i en kultur eller i en befolkning. Hvis man går direkte på å studere adferd, og ignorerer verdiene som ligger til grunn for adferden, blir det man sier i stor grad helt verdiløst. Desmet legger ikke hovedvekten på dette (bortsett fra feilaktig å ta utgangspunkt i at fornuften dominerer i alle land i Vesten); ordet «value» forekommer ikke i boken i denne filosofiske betydningen.  

Mitt syn er at de verdier og prinsipper som dominerer i dag er kollektivisme og irrasjonalitet, og  selvoppofrelse/altruisme som etisk ideal. Det er dominansen av disse verdiene i kulturen som fører til de virkelige problemene som Desmet beskriver. 

Desmets utgangspunkt er altså ikke primært fundamentet, han diskuterer implikasjoner av fundamentet. Han kommer til at de dominerende holdningene vi skisserte helt innledningsvis er implikasjoner av et fundament som han i utgangspunktet tar for gitt, men han kommer allikevel til en konklusjon som innebærer at det bør etableres et helt nytt fundament. Dette nye fundamentet er ifølge Desmet altså at vi må begrense fornuften og åpne for religion. (Dette er for øvrig nærmest identisk med en formulering som man finner hos vår tids aller mest innflydelsesrike filosof: Immanuel Kant. Han skrev (oversatt til engelsk): «I have found it necessary to deny knowledge in order to make room for faith».)

Et av de aller viktigste elementene i opplysningstiden var at fornuften ble satt i høysetet, fornuften erstattet da religiøs tro som kunnskapskilde og som veiledning for handling. Fornuften er evnen mennesket har til å analysere og systematisere det som blir observert. Alle mennesker har denne evnen, men det er opp til den enkelte selv å benytte den eller å la være. (Alle må benytte den til en viss grad, men spørsmålet er om man har fornuften som eneste vei til abstrakt kunnskap eller om man noen ganger ikke baserer seg på rasjonell tenkning – og å ikke basere seg på den er å ignorere relevante fakta. Hvis man ignorerer relevante fakta kan man ikke fungere godt i virkelighetens verden.)

Fornuften er en egenskap mennesker har, en egenskap individer har, og derfor henger fornuften riktig forstått intimt sammen med individualisme. Det er denne koblingen Desmet ikke ser; han tar kollektivisme for gitt. Kollektivisme innebærer alltid diktatur, men individualisme pluss fornuft gir frihet. Individualisme innebærer per definisjon at det enkelt individ skal styre seg selv med sin egen fornuft. 

Løsningen på det problemet Desmet skisserer er altså ikke å svekke fornuften, løsningen er å helst eliminere eller i størst mulig grad å svekke kollektivismen og irrasjonaliteten slik at disse kreftene ikke blir så sterke at de ødelegger både individer og samfunn. 

Desmet har gjengitt en rekke sitater fra anerkjente videnskapsmenn, sitater hvor de sier at virkeligheten ikke har uavhengig eksistens og at fornuften ikke er tilstrekkelig til å forstå virkeligheten. Disse videnskapsmennene tar feil på dette punktet. 

Det er man kan si på grunnlag av de eksperimenter og måleresultater man har (og som disse videnskapsmennene altså henviser til), er at vi ennå ikke forstår fullt ut hva som skjer på mikronivå. En slutning av typen «vi forstår ikke det som skjer og derfor kan det ikke skje i samsvar med årsaksloven/logikkens lover, og derfor må Gud finnes», er altså helt uholdbar. 

Desmet har rett i at i dagens kultur er det mange som slutter seg til dominerende eller opposisjonelle standpunkter for på denne måten å sikre en slags tilhørighet eller trygghet. Dette kommer av at evnen til selvstendig rasjonell faktabasert logisk tenkning står svakt, og løsningen er da å lære opp folk til å tenke rasjonelt. Det er dette som er løsningen, løsningen er ikke fornekte rasjonalitet og si at Gud finnes.

Hvis man ikke er villig til eller i stand til å tenke rasjonelt, blir det gjerne slik at det som blir viktigst for en er å tilhøre en bestemt gruppe, en bestemt stamme, et bestemt miljø, og da også godta de ideer og holdninger som dominerer eller kanskje er enerådende i dette miljøet. Hvis holdningene som dominerer i dette miljøet da blir kritisert eller utfordret har man lett for å bli enda mer ivrig i sin oppslutning om de dominerende holdningene, og man er ikke i stand til å forholde seg til andre standpunkter på en rasjonell måte, og man reagerer kanskje med sinne eller vold. Typisk for denne måten å tenke på er det vi ser hos enkelte muslimer når de ser noe som etter deres mening krenker Muhammed: de blir hysteriske og endog voldelige. 

Helt til slutt

Desmet tar opp reelle problemer, men gir en feil løsning. Desmet sier at problemene skyldes for stor tro på fornuften, han sier reellt sett at de som forvalter fornuften har rett til å tvinge alle andre til å adlyde det som deres fornuft har kommet frem til. Men fornuften er en egenskap som individer har, og å vektlegge fornuften betyr at hvert individ skal tenke selv. Hvert individ skal selv sette seg inn i fakta, vurdere ulike teorier, forklaringer, løsninger, og så velge det som han selv med fornuften  finner er riktig. 

Et viktig element her er at den enkelte skal styre seg selv, det vil si han skal følge sine verdier, sine prinsipper. Dette vil innebære igjen at han ikke har noen plikt til å adlyde andre uten å tenke gjennom om dette er riktig for ham selv. Grunnen til at så mange adlød Corona-tiltakenen var at det enerådende moralsk ideal i alle samfunn i Vesten i dag er selvoppofrelse, altruisme. 

Desmet tar kollektivisme og altruisme for gitt, og kommer til at implikasjonene av disse, sammen med en feilaktige forståelse av fornuft, til at vi må forlate fornuften. 

Det som er den reelle løsningen er å basere seg på en riktig forståelse av fornuften, det vil si at det er en egenskap individer har og som setter den enkelt i stand til å forstå og vurdere virkeligheten, og at man må basere seg på individualisme og på den enkeltes rett til å leve sitt slik slik han selv finner er riktig (dog slik at han ikke initierer tvang mot andre): det vil si rasjonell egoisme. 

Desmets løsning vil bare føre til at de menneskefiendtlige verdiene blir ytterligere styrket og at problemene derfor vil bli enda større hvis Desmets teori får noen innflytelse. 

Skal vi unngå de virkelig store problemene som Desmet tar opp, og som vi ga noen eksempler på innledningsvis, må man få en politikk som fullt ut er basert på fornuft, individualisme, rasjonell egoisme, dette er en politikk som innebærer den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt, og at ingen har noen rett og initiere tvang mot andre. Desmets ønsker går i en retning som er stikk motsatt av dette. .

.

.


Enkelte av de problemstillinger vi har diskutert her, har vi også diskutert i andre artikler her på Gullstandard: 

«Interessante momenter om klima, politikk og etikk fra en mainstream-bok»

«Er ateismen død?»

3 kommentarer til «Diagnose på sviktende grunnlag, bokstavelig talt»

  1. Takk for en innsiktsfull og interessant artikkel. Det er synd at Desmet går denne veien, men som akademiker er det kanskje noe man bør forvente. Han gav en del intervjuer under coronatiden, og fikk mye motbør, han ble en slags helt for motstandere mot tiltakene og også vaksinene. Det er mulig han har identifisert den religiøse høyresiden som sitt kjernepublikum, jeg kan ikke huske at dette kom frem i de intervjuene jeg har sett. Boken er en liten skuffelse i så måte, selv om teorien om mass-formation er interessant og forklarer mye.

    Personlig synes jeg det er utmattende å lese bøker når forfatteren begynner å argumentere irrasjonelt, så igjen, takk for at du tar den jobben og produserer slike artikler.

    1. Det som overrasker meg mest fra det som burde være fremtredende akademikere innen mainstream er dels at de automatisk trekker inn Gud når de kommer til ting de ikke forstår, og at de på enkelteområder er helt på jordet. Et typisk eksempel på det siste i denne boken er Desmets påstand om at lengden av Storbritannia grense går mot uendelig når måleenheten blir mindre. (Se også hvordan forfatteren av boken om evolusjon omtaler begrepet «godt» i en tidligere kommentar her på gullstandard: https://www.gullstandard.no/2023/02/06/interessante-momenter-om-klima-politikk-og-etikk-fra-en-mainstream-bok/

      For øvrig er min hovedinteresse hvordan fundamentale filosofiske ideer påvirker politikk, kulturer og individer, så det å lese slike bøker er bare en glede til tross for at de ofte har et svært skuffende innhold.

  2. Noen burde forbarme seg over Desmet og hviske ham i øret historien om Achilles og skillpadden. Hans påstand om Storbritanias grense er til forveksling lik Zenons paradoks.
    Desmet kan starte sin vandring i filosofihistorien med å konsultere Aristoteles, både om dette og mange andre emner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *