I en kronikk nylig publisert i Aftenposten diskuterer professor Øyvind Østerud temaet «liberal verdensorden». Han tar utgangspunkt i en oppfatning om at en slik har eksistert, men ble brutt da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, og hevder at denne oppfatningen er feil: stormaktene har aldri respektert det er vi her kanskje kan kalle regler om fair play. Østeruds kronikk har noen gode poenger, men også noen åpenbare mangler, og etter vårt syn treffer hans hovedpoeng ikke midt i blinken. I det følgende vil vi begrunne dette. Innledningsvis vil vi se på noen viktige og relevante eksempler fra tiden etter annen verdenskrigs avslutning.
Vietnam
«Frankrike førte krig mot nasjonale opprørsbevegelser i Indokina … …. USA førte en mer enn ti år lang krig i Vietnam, til støtte for et upopulært og korrupt marionettregime.»
Dette er alt Østerud skriver om Vietnamkrigen (om USAs engasjement i Vietnam, som varte fra tidlig på 60-tallet til 1975, og om forløpet). Han burde ha skrevet mye mer.
Etter annen verdenskrig fikk/tok kommunistiske regimer makten i en rekke land; Sovjetunionen førte en politikk som innebar at praktisk talt alle land i Øst-Europa ble deres lydriker, og etter en borgerkrig i Kina fikk kommunistene makten også der. De som tapte borgerkrigen rømte fastlandet og etablerte en ny stat på øya Formosa/Taiwan, og denne utviklet seg i retning av stadig større frihet. Kort etter borgerkrigens avslutning invaderte kommunist-Kina Tibet. Det kommunistiske Nord-Korea angrep i 1950 Sør-Korea med støtte fra Russland og Kina, og det så ut til at kommunismen ville spre seg over en stadig større del av verden. Kommunismen fører som kjent til fattigdom og undertrykkelse for folk flest, og til et luksusliv for eliten – så lenge kommunismen varer. Ledelsen i USA hadde lært leksen fra annen verdenskrig om at ettergivenhet ovenfor tyranner, som alle unntatt Churchill og Pilsudsky oppfordret til ovenfor Hitler på 30-tallet, var en feil strategi, og bestemte seg for å bekjempe kommunismen der hvor den begynte å spre seg.
Utgangspunktet var at Vietnam var en fransk koloni som etterhvert på et vis fikk en slags selvstendighet. Opprinnelig var det dog to land, med to ulike folkegrupper. (Den som vil vite mer om dette kan lese Frank Bjerkholts bok Vietnam: det store bedraget.)
Landet ble dog delt i Nord-Vietnam og Syd-Vietnam, og før delingen flyktet et meget stort antall vietnamesere fra det som skulle bli det kommunistiske Nord-Vietnam til det mer vestlig orienterte Syd-Vietnam. Nord-Vietnam ble et diktatur under gammelkommunisten Ho Chi Minh, og regimet satte umiddelbart i gang en geriljakrig mot Syd-Vietnam for å legge også dette området under kommunismen. Å kalle styrkene som ble ledet av Ho Chi Minh for en «nasjonale opprørsbevegelse», slik Østerud gjør, er ikke helt i samsvar med sannheten, dette var primært en hær som kjempet for å utbre kommunismen.
Etter annen verdenskrigs avslutning i 1945, og frem til kommunismens sammenbrudd i Sovjetunionen omkring 1990, ble det ført en kald krig mellom USA og Sovjetunionen. Men i enkelte områder utenfor Europa kom det til varme kriger mellom disse to supermaktene: Sovjetunionen ville spre kommunismen med militærmakt, og USA forsøkte å demme opp for denne spredningen av kommunismen. Formelt var det ikke krig mellom USA og Sovjetunionen, men de støttet hver sin side i flere kriger; viktigste av disse var Koreakrigen og Vietnamkrigen.
Man kan si at disse krigene var proxy-kriger mellom Sovjet og USA. USA gikk inn i disse krigene dels for å forsvare en vestlig samfunnsorden, dels for å hindre at kommunismen spredte seg, dela for å vise at USA mente alvor i kampen mot kommunismen, og dels for å vise at USA var en alliert man kunne stole på: NATO ble som kjent opprettet for å hindre at Sovjet la unders seg enda flere land i Europa. Det var rimelig klart at USA var den sterke kraften i NATO, landene i Europa var med i NATO fordi USA skulle hjelpe dem dersom Sovjetunionen angrep. Dersom USA ikke hadde engasjert seg i Vietnam, ville kommunismen har spredt seg ytterligere uten motstand, og USAs allierte ville fått redusert sin tillit til at USA kunne hjelpe dem dersom de ble angrepet av en kommunistmakt. Den interesserte kan lese om dette i Michael Linds grundige bok Vietnam: The Necessary War.
Ja, Østerud har rett i at regimet i Saigon ikke var et lysende eksempler på frihet og markedsøkonomi, men det som skjedde etter at USA trakk støtten til Syd-Vietnams regime, var at kommunismen ble innført i landet og den førte til tortur, undertrykkelse, et kolossalt antall sydvietnamesere ble plassert i fangeleire/omskoleringsleire, og alle de andre grusomheter som kommunismen alltid fører til når et nytt land ble lagt under kommunismens jerngrep.
Vi kan også nevne det enorme antall båtflyktninger; om lag to millioner mennesker flyktet fra Syd-Vietnam da kommunistene vant og overtok etter at president Nixon midt på 70-tallet trakk USA ut av Syd-Vietnam. En viktig årsak til at kommunistene vant var at det var en meget aktiv femtekolonne i Vest-Europa og USA, en femtekolonne som besto av svært aktive grupper som demonstrerte og protesterte mot krigen, og disse gruppene var i all hovedsak drevet av kommunister og i betydelig grad finansiert fra Moskva.
Det eneste Østerud skriver om Vietnamkrigen er det vi siterte over: det handlet om at USA støttet et korrupt diktatur. Østeruds fremstilling er svært mangelfull. Det er all grunn til å tro at dersom Syd-Vietnam og USA hadde klart å slå den kommunistiske invasjonen tilbake, ville regimet utviklet seg i en mer demokratisk retning slik det skjedde både i Sør-Korea og på Taiwan.
Vi nevner bare kort at USA omtrent samtidig også trakk støtten til Lon Nols militærregime i Vietnams naboland Kambodsja – og resultatet av dette var at den kambodsjanske kommunisten Pol Pot fikk makten, og hans gruppe Røde Kumer gjennomførte et av historiens verste folkemord mot landets egen befolkning, mellom 1,5 og 3 millioner kambodsjanere ble drept.
Etter at kommunistsiden vant krigen i Vietnam, ga dette kommunistene blod på tann. Spesielt regimet i Moskva intensiverte sin støtte til ulike grupper, spesielt i Afrika og i Mellom- og Sør-Amerika, grupper som forsøkte å tilrane seg makten i landet de opererte i. Det som reelt sett skjedde var at lokale krigsherrer eller kriminelle gjenger fremstilte seg som frigjøringsbevegelser, og de kunne dermed motta både penger fra Moskva, prestisje, og internasjonal anerkjennelse. Disse frigjøringsbevegelsene var parter i borgerkriger i flere land, borgerkriger som neppe ville ha oppstått dersom kommunistene ikke hadde seiret i sitt forsøk på å erobre Syd- Vietnam.
Chile
«Den valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, døde i et militærkupp som hadde USA i ryggen.» Østerud burde ha nevnt noe om bakgrunnen for det som skjedde.
En valgseier til venstreorientertere krefter med Salvador Allende som leder i Chile i 1970 kastet landet ut i kaos. Wikipedia: « I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist, og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av Central Intelligence Agency. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll. 26. mai 1973 erklærte Chiles høyesterett enstemmig at Allendes regime var i strid med konstitusjonen. Dette førte til at Allende ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973. Presidentpalasset hvor Allende og hans medarbeidere befant seg ble bombet med fly før det ble angrepet med stridsvogner og soldater. President Allende og hans folk forsvarte seg i en rekke timer. Da kampene var slutt, var Allende død. Mer enn tre tusen personer ble drept under kuppet. Mer enn tredve tusen mennesker ble torturert i den påfølgende tiden. Frem til 1990 ble landet styrt som et militærdiktatur under ledelse av Augusto Pinochet, da den demokratisk valgte presidenten Patricio Aylwin tok over.»
Allendes regjeringstid var altså preget av det som så pent heter sosiale reformer, nasjonalisering av industrien, og forsøk på omfordeling av rikdom, noe som resulterte i streiker, uroligheter og konfrontasjoner – og en økonomisk krise. Sitatet fra Wikipedia over nevner ikke at et vedtak i nasjonalforsamlingens underhus (81 mot 47 stemmer) anmodet militæret om å gripe inn for å gjenopprette orden med begrunnelse at Allendes regjering gjentatte ganger hadde brutt konstitusjonen og menneskerettighetene.
Allende forsøkte i samsvar med sin marxistiske ideologi å gjøre Chile om til et tradisjonelt kommunistisk diktatur, en type regimer verden dessverre har sett så mange av. Østeruds poeng er åpenbart å kritisere USA fordi USA støttet dette kuppet – men at USA støtter et regimeskifte er bare som man kunne forvente i og med at Allendes kommunistiske regime eksproprierte en rekke amerikanske selskapers eiendommer i landet.
Vi skyter inn her at vi tar sterk avstand fra tortur av fanger, men dessverre ser det ut til at slike ting altfor ofte forekommer i Sør-Amerika. Vårt poeng er heller ikke å si at vi støtter kuppet, poenget er bare å gi en bakgrunn som burde ha vært med i Østeruds artikkel.
Chile ble demokratisk etter at Pionchet frivillig gikk av som president i 1990. Pinochet fortsatte som sjef for forsvaret til 1998, og Chile ble etterhvert det mest velstående landet i Sør-Amerika, dette fordi kuppet stanset sosialistens planer, planer som ville ha ført landet ut i stor fattigdom. USA ga ikke effektiv hjelp til de som forsøkte å hindre at sosialismen ble innført i land som Cuba og Venezuela, og disse landene er da blitt ekstremt fattige.
Irak
«Maktpolitisk ble de vestlige hvetebrødsdagene etter den kalde krigen kortvarige. USA fikk ikke oppslutning om angrep på Irak i 2003. Frankrike brøt ut av den vestlige fronten, med støtte av Tyskland, og stemte imot et militært angrep på Irak.»
Østerud presiserer ikke at USAs angrep på Irak i 2003 var en fortsettelse av krigen som begynte da Irak angrep og invaderte Kuwait i 1990. Om denne skriver Østerud: «Det hadde sett løfterikt ut at Sikkerhetsrådet sto samlet da Irak invaderte Kuwait i 1990–91. Dette oppløftende øyeblikket, med USA som eneste virkelige supermakt».
USA mobiliserte stort og ledet en FN-hær som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, og det ble inngått en våpenhvile. Altså ikke en fredsavtale, det var en våpenhvile. Et element i denne våpenhvileavtalen var at Iraks regime under tyrannen Saddam Hussein, skulle dokumentere at det hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen: Saddams regime hadde brukt giftgass under en tidligere pågående borgerkrig i Irak. Slik dokumentasjon ble aldri fremlagt. Saddam lekte isteden katt mus med de FN-inspektørene som skulle dokumentere at disse våpnene var destruert – med andre ord: Saddam Hussein holdt ikke sin del av våpenhvileavtalen. FN truet utover 90-tallet gjentatte ganger med å ta opp igjen krigen, men FN er en er en helt tannløs organisasjon og disse truslene hadde ingen effekt på Saddam. Etter terrorangrepene på USA 11. september 2001 fryktet amerikanske myndigheter at Irak skulle begynne å benytte masseødeleggelsesvåpen, og tok derfor opp igjen den krigen som hadde stått på vent i mer enn ti år for å sikre at Saddams regime ikke igjen skulle angripe USA eller andre vestlige mål.
Østerud nevner at Frankrike og Tyskland gikk imot USAs ønske om å ta opp igjen krigen, men dette gjorde de i hovedsak fordi lederne i disse to landene var venstreorienterte (Chirac, Schröder) og heller ønsket å appellere til egne velgergrupper enn å støtte USA. I de første valgene etter at denne krigen ble tatt opp igjen var det konservative kandidater som gikk seirende ut av valgene i både Frankrike og Tyskland (Sarkozy og Merkel).
På disse tre punktene – Chile, Sør-Vietnam og Irak – er Østeruds fremstilling så mangelfull at leseren får et helt feilaktig bilde av det som virkelig skjedde.
Hegemoni
Men viktigst er dog Østeruds betraktninger om hegemoni og en liberal verdensorden. Østeruds poeng er at stormaktene alltid har brukt sin makt, og at det aldri har eksistert en tilstand hvor stormaktene har praktisert fair play og vist respekt overfor hverandre.
Noen har sammenlignet Putin’s invasjon av Ukraina med USAs innblanding i for eksempel Sør-Korea, Iran, Irak, og, som nevnt ovenfor, Syd-Vietnam og Chile. (Om Iran vil vi bare kort si at USA åpenbart støttet kuppet som i 1953 avsatte Moussadeqh og innsatte shahen, men dette var etter at Mossadeghs regime hadde eksproprierte en rekke amerikanske selskapers eiendommer i landet. Under president Carter trakk USA støtten til shahens regime, og landet ble et islamistisk diktatur under Khomeiny.) Overraskende nok nevner Østerud ikke Korea-krigen – dette kanskje fordi den var vellykket sett fra Vestens side, og derfor ikke passer inn i det bildet Østerud forsøker å skape.
La oss se på en parallell: USA forsøkte å beskytte Sør-Korea mot en kommunistisk invasjon og lyktes. Sør-Korea ble etterhvert et noenlunde fritt og meget velstående samfunn. USA forsøkte å beskytte Syd-Vietnam mot en kommunistisk invasjon, og mislyktes. Syd-Vietnam ble da raskt umiddelbart svært ufritt og fattig kommunistisk diktatur. (Utviklingen gikk dog i mer positiv retning i Vietnam etter kommunismens sammenbrudd cirka 15 år etter at Vietnamkrigen tok slutt.)
USA forsøker å beskytte noenlunde frie samfunn, men når andre invaderer – eksempler er Kinas okkupasjon av Tibet, Sovjets okkupasjon av Øst-Europa, og nå Russlands invasjon av Ukraina – er formålet å øke makten som ligger i Beijing eller Moskva, og å utvide territorier regimene kontrollerer. De landene som blir invadert av kommunist- eller fascist-regimer, blir ufrie og derfor fattige.
Det å da setter likhetstegn mellom USA innblanding og Kinas/Sovjets/Russlands innblanding, er helt feil.
Ja, USAs innblanding har iblant vært mislykket. Et eksempel som ofte trekkes frem er innblandingen i Libya i 2011, mens Barack Obama var president i USA. Mitt syn har hele tiden vært at USA og NATO aldri skulle blandet seg inn i denne borgerkrigen; hverken USA eller NATO hadde noen egeninteresse i en slik innblanding. Grunnen til at NATO allikevel blandet seg inn var frykten for Libyas diktator Muhammar al-Gadafis planer i den pågående borgerkrigen. En fersk kronikk i Aftenposten oppsummerer: «Libya-aksjonen skjedde på folkerettslig grunnlag, der det på forhånd var gitt et mandat for å håndheve FN-resolusjon 1973/2011. Autorisasjonen omfattet «all necessary measures» og var begrunnet i beskyttelsen av 750 000 sivile i Benghazi som Libyas diktator Muammar al-Gadafi hadde lovet å utslette som rotter. Kolonner av stridsvogner og kamputstyr under hans kontroll nærmet seg …. Før militæraksjonen ble autorisert av FN, var alle diplomatiske pressmidler forsøkt. Sanksjoner, frys av aktiva, reiseforbud, eksklusjon fra FNs menneskerettighetsråd.» (Dette er fra en kronikk skrevet av Michael Tetzschner, link nedenfor.)
Man kan også si at krigen i Irak var mislykket, men dette var fordi president Obama trakk styrkene ut for tidlig. Amerikanske styrker sto svært lenge både i Tyskland og Japan etter at krigshandlingene opphørte i 1945, noe som var nødvendig for å sikre en fredelig utvikling i disse landene, og for å sikre at de ideologiene som forårsaket angrepskrigene fra disse to landene ikke blomstret opp igjen. Det samme burde skjedd i Irak, men president Obamas politikk hindret dette. Krigshandlingene i Irak var i det store og hele avsluttet med seier til USA, men da president Obama trakk de amerikanske styrkene ut oppsto det et maktvakuum, og ideologien som hadde forårsaket angrepene kunne blomstre opp igjen. (Man kan dog si at den amerikanske befolkning var gått lei av krigen og at president Obama bare gjorde det befolkningen ønsket. Etter vårt syn burde allikevel president Obama latt styrkene bli stående i Irak; han ville helt sikkert vært i stand til å få de bevilgende myndigheter i USA med på dette dersom han hadde ønsket dette og satset sterkt på dette). Det maktvakuum som oppsto da Obama trakk styrkene ut førte til oppblomstringen av terroristorganisasjonen Islamsk Stat. USAs tilbaketrekning fra Afghanistan var også en katastrofe; etter vårt syn burde USA latt styrkene bli værende i Afghanistan (dette har vi tidligere skrevet om her på Gullstandard).
Noen har hevdet at krigen i Ukraina handler om at USA forsøker å utvide sitt hegemoni og derved nærme seg Russlands grenser, og at det ikke er overraskende at Russland reagerer når USA får sterk innflytelse i et land som ligger rett ved Russlands grense. Men det som er det viktige poenget her er følgende: Utviklingen i Ukraina de siste årene har gått i en retning som innebærer mer markedsøkonomi, større individuell frihet, kamp mot korrupsjon– det vil si i vestlig retning. Det er kun en utvikling i denne retningen som kan føre til fred, frihet og velstand for borgerne. Den russiske elite med Putin i spissen har fryktet at disse verdiene skulle komme inn i Russland, og derfor har de forsøkt å hindre at disse verdiene kommer nærmere Russlands grenser, det vil si ved å forsøke å hindre at de slår rot i Ukraina. Dette er grunnen til at Russland invaderte Ukraina.
Østeruds kronikk mangler en del vesentlige elementer, og den vektlegger ikke den prinsipielle forskjellen mellom å være under innflytelse av et noenlunde fritt land, USA, eller å være under innflytelse av diktaturer som Russland eller Kina. Slik vi ser det er det en svært stor forskjell mellom å være under Russlands eller Kinas hegemoni, slik for eksempel Hviterussland eller Tibet er, eller å være under USAs hegemoni, slik for eksempel Sør-Korea og Taiwan er. Å likestille USA på den ene siden med Russland/Kina på den andre siden, er en helt feil måte å betrakte denne problemstillingen på. Vi sier dog ikke at Østerud setter dette likhetstegnet, men mange av de som har bidratt i denne debatten, gjør det. .
.
.
.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0Qon2M/illusjonen-om-en-liberal-verdensorden
https://thenewamerican.com/pinochet-patriot-enchained/
Michael Tetzchner tilbakeviser i denne kronikken påstander fremkommet fra både fremtredende Rødt-politikere og akademikere om at daværende statsminister Jens Stoltenberg er en krigsforbryter på grunn av Norges deltagelse i krigshandlingene i Libya.
https://no.wikipedia.org/wiki/Chile
https://bokelskere.no/bok/vietnam-det-store-bedraget/279031/