Krig er noe av det aller verste som kan skje. Krig fører til at et kolossalt antall mennesker blir drept, og at mange blir såret – fysisk og/eller psykisk – for livet. Krig fører også til enorme ødeleggelser; bygninger, infrastruktur, landbruksjord, husdyr, og alt mulig annet blir ødelagt i et kolossalt omfang. I en krig blir enorme verdier ødelagt, og etter en krig kan de involverte områdene/befolkningene bruke mange år å komme tilbake til det samme velstandsnivå som de hadde før krigen begynte. Krig fører også til at enorme ressurser brukes på alt som har med det militære å gjøre, og dette apparatet er ikke produktivt, det er kun destruktivt. (Det er mulig å fremstille dette noe mer nyansert enn vi gjør her, men vi hopper over dette i denne omgang.) Dog, det er ikke bare nyttig å ha et forsvar så lenge det finnes trusler, det er bokstavelig talt en livsnødvendighet: Det militære forsvaret skaper ikke verdier, det beskytter verdier, og det må finnes så lenge det finnes trusler.
Under annen verdenskrig ble om lag 50 millioner mennesker drept, men å sette tall på de enorme materielle ødeleggelsene er praktisk talt umulig. I den amerikanske borgerkrigen, som varte fra 1861 til 1865, døde mer enn 600.000 mennesker. Irak-krigen førte visstnok til at cirka en halv million mennesker ble drept, og i den pågående krigen i Ukraina kan antall drepte være så høyt som 400.000, og dette er en krig som kun har pågått i litt mer enn ett år. (Tall i pågående og ferske konflikter overdrives av propagandaårsaker, så man må ta slike tall med en klype salt.)
Bare utfra dette er det to prinsipper man burde forstå fullt ut: 1) Man må gjøre alt man kan for å unngå at krig oppstår, og 2) dersom krig oppstår må man sørge for at den varer så kort som overhodet mulig og at den ender med seier. Krig foregår alltid mellom en friere part, og en mindre fri part, og vi støtter alltid den parten som er mest fri eller minst ufri.
Det første prinsippet innebærer at man bør ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe.
På 30-tallet var det ingen som så den faren som Hitler-regimet representerte (bortsett fra Churchill og Pilsudski), og Storbritannia og Frankrike var totalt ettergivende overfor Tysklands (og Italias) aggressive utenrikspolitikk på 30-tallet, akkurat på samme måte som Vesten var totalt ettergivende overfor Putins aggressive utenrikspolitikk frem til februar 2022. I Norge var forsvaret på 30-tallet ødelagt av Arbeiderpartiets «brukne-gevær»-politikk; sosialistene mente at militæret var en del av «borgerskapets undertrykkelsesapparat», og gjorde alt de kunne for å sabotere og ødelegge det. Holdningen endret seg dog noe mot slutten av 30-tallet.
Rett etter annen verdenskrig hadde man her i Norge lært leksa, og slagordet ble «Aldri mer 9. april!», dvs. alle de store partiene gikk inn for en politikk som innebar at Norge skulle ha et så sterkt forsvar at vi aldri mer ville bli utsatt for en militær invasjon og okkupasjon. Men det gikk ikke lang tid før denne politikken ble glemt, og forsvaret forfalt. I dag er situasjonen i følge forsvarssjefen slik at han «Slår alarm om Norges forsvarsevne: «Forsvarets utholdenhet og mulighet til å operere over tid er marginal.» Forsvaret mangler ammunisjon, drivstoff, personell og luftvern. Forsvarsjef Eirik Kristoffersen feller en hard dom over et forsvar med «betydelig operative svakheter»» (fra DN, 2/6-23, lenke nedenfor).
En helt tilsvarende politikk ble for øvrig ført i alle land i Vesten etter annen verdenskrig. Vesten ble involvert i en rekke kriger, og tapte dem alle (unntak er Korea-krigen, som endte uavgjort, og Grenada og Falkland). Vesten tapte i Vietnam, Vesten tapte i Irak, Vesten tapte i Afghanistan, Vesten var ekstremt klønete i Libya og Jugoslavia (og burde aldri har blandet seg inn i de to sistnevnte krigene).
Å tape kriger fører til at aggressive nasjoner, gjerne diktaturer, betrakter dette som et klarsignal til å gå løs på andre land. Det er dette siste som gjorde at Putin fra noe etter år 2000 førte en mer og mer aggressiv utenrikspolitikk, en politikk som innebar invasjoner av en rekke av Russlands omkringliggende land/områder.
Russland har alltid (eller i hvertfall i flere hundre år) ført en aggressiv og ekspansiv utenrikspolitikk, også før kommunisttiden, og når Putin etterhvert fikk fjernet noen av de hindringene som la restriksjoner på økonomien, førte det til at verdiskapningen steg, og Russland fikk krefter som kunne brukes til å legge omkringliggende områder i stadig sterkere grad under Russlands innflydelse.
Vi kan ikke komme på en eneste betydelig aktør som innså faren som Putin representerte før februar 2022, bortsett fra sjakkmesteren og Russland-eksperten Garri Kasparov. I boken Winter is coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped (2015) advarte han mot Putins aggressive politikk. (Vi har også advart mot Putin de siste 15 årene; sjekk gjerne noen av våre mange kommentarer om dette på DLFs nettside; et par lenker er gjengitt nedenfor.)
I dette konkrete tilfellet innebærer de to prinsippene – at man må ha et så sterkt forsvar at ingen våger å angripe, og at dersom man blir involvert i en krig bør den vinnes så raskt som overhodet mulig – at Vesten, USA, NATO, burde hatt et så sterkt og effektivt og seierrikt forsvar at ingen ville angripe. Det er helt opplagt at Vesten og USA og NATO sviktet totalt på dette punktet.
Det militære forsvaret skal brukes til å vinne kriger, og det må finansieres og bemannes og utstyres slik at dette blir mulig! Dette er forsvarets primære oppgave. Forsvaret skal ikke brukes til nasjonsbygging, det skal ikke brukes til veldedig virksomhet, det skal ikke brukes til såkalte humanitære oppgaver, det skal ikke være en arena for likestilling – hvis disse oppgavene kan svekke forsvarets primære oppgave.
La oss presisere hva det vil si å vinne en krig. Å vinne en krig innebærer at den tapende part lider et klart og tydelig militært nederlag, og at både regimet og befolkningen i det tapende landet mister ethvert ønske om å fortsette eller å ta opp igjen den krigen de tapte. Annen verdenskrig endte på denne måten; både Tyskland og Japan led klare militære nederlag. Det må også bli klart at den tapende part, den som gikk til angrep, opplever at krigen de startet førte til skam, ydmykelse, fattigdom, død – befolkningen må direkte erfare at den ideologien de støttet, ideologien som var årsak til krigen, hadde dette som endelige resultat for dem selv. Sagt på en annen måte: Den tyske befolkning forstod ikke i 1918 at de hadde tapt krigen, og derfor gjorde de seg rede til en ny krig som kom 20 år senere. Den tyske befolkningen forstod i 1945 at den hadde tapt krigen, og de har derfor ikke forberedt noen ny krig i den perioden som fullt ut burde fortjent navnet «etterkrigstiden».
Tyskland og Japan led nederlag i annen verdenskrig, og dette tapet var klinkende klart for alle. Derfor la de også opp en helt annen politisk kurs etter krigen enn de hadde ført før krigene de startet
Vi slutter oss til noe Winston Churchill sa i den første fase av annen verdenskrig: «Hvis noen vil gå til krig mot oss skal vi gi dem krig inntil de har fått nok!»
Og da melder spørsmålet seg: hva nå med Ukraina? Krigen i Ukraina pågår, et stort antall mennesker blir drept, mange påføres ufattelige lidelser, og det er kolossale materielle ødeleggelser.
Bør man nå innlede forhandlinger for å få avsluttet blodbadet så fort som mulig? Enkelte hevder dette. En av dem er en kommentator og forfatter vi respekterer, Alf R. Jacobsen, som i et intervju på Document.nos Rumble-kanal (document er utestengt fra Youtube og finnes derfor på Rumble) blant annet har sagt følgende:
«Krig er først og fremst et blodbad som går ut over de svakeste. Det er kvinner og barn som lider av dette. Derfor må vi stoppe krigen. Eneste måte å stoppe krigen på er å forhandle, og finne en løsning» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.30.)
Å gå inn i forhandlinger med en aggressiv diktator, forhandlinger hvor en kompromissløsning er et tydelig alternativ, innebærer at diktatoren Putin vil bli sittende med et resultat som medfører at han har okkupert deler av Ukraina, og altså får beholde noen av de områdene han har okkupert. Han har da antagelig grunn til å være en rimelig fornøyd med en slik løsning. Men dette er et signal til alle andre diktatorer om at de kan gå til angrep, gå til krig, og få noe igjen for det.
Vi støtter ikke en slik løsning. Aggressive diktatorer må nedkjempes. I dette tilfellet betyr ikke dette at Ukrainas styrker – kanskje sammen med NATO-styrker – skal invadere Russland og få i stand et regimeskifte i Moskva, det innebærer at russiske styrker nedkjempes og kastes skal ut av Ukraina! Dette er det eneste resultatet som kan sikre langsiktig fred i området. Det som vil bli resultatet av dette er da sannsynligvis at på en eller annen måte – gjerne ved et attentat – vil Putin bli fjernet fra makten i Moskva. Mange, både folk flest og eliten, kan finne seg i å leve med en diktator, men de vil ikke finne seg i å leve under en diktator som har lidt et klart og tydelig nederlag. Når Russland taper denne krigen, vil Putin på en eller annen måte miste makten i Moskva. Det beste vi kan håpe på da er at russerne deretter vil få et syn på Putin som er identisk med det som tyskerne hadde på Hitler etter april 1945.
Tilbake til Alf R. Jacobsen. Han sier at man må «finne en løsning», men naturlig nok sier han ingenting om hvordan det skal skje. Hvordan skal man «finne en løsning»? Bedriver Jacobsen ren ønsketenkning? Så vidt vi kan se finnes det her ingen annen løsning enn en militær seier for en av partene.
Jacobsen fortsetter: «Eventuelt tvinge partene til en løsning som begge er nødt til å leve med. Vi har gjort det i alle andre konflikter etter annen verdenskrig, og vi er også nødt til å gjøre det her» (link nedenfor, dette er fra cirka 13.45).
Vi er noe overrasket over at Jacobsen sier at vi har funnet forhandlingsløsninger i «alle andre konflikter etter annen verdenskrig». Vi er ikke sikre på hvilke konflikter han tenker på. Kan det være det som kalles konflikten i Midtøsten, krigen mellom Israel og en rekke islamistiske grupperinger, en krig som har pågått nærmest kontinuerlig med varierende styrke siden 1948? Kan det være krigen i Afghanistan, en krig som endte med nederlag for USA og Vesten og seier for barbarene i Taliban? Kan det være den andre Gulf-krigen? Den første Gulf-krigen, som oppsto etter at Saddam Husseins Irak invaderte Kuwait, endte ikke en fredsavtale, men i en våpenhvileavtale med en rekke betingelser som Iraks diktator valgte å ikke overholde. Siden Saddam Husseins regime ikke overholdt våpenhvileavtalen, ble krigen tatt opp igjen cirka ti år senere, etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. (Irak var dog ikke involvert i disse angrepene.)
Borgerkrigen, for å kalle den det, i Jugoslavia endte med at hver gruppe fikk sitt eget område; Jugoslavia ble delt opp i cirka et halvt dusin nye land. Heller ikke borgerkrigen på Sri Lanka endte vel med en forhandlingsløsning, dette til tross for at i begge tilfeller hadde Norge sendt fredsmeglere for å skape fred før det ble alvorlig krig. Til Jugoslavia sendte Norge Thorvald Stoltenberg, og til Sri Lanka sendte Norge Erik Solheim. Disse tos innsats var total fiaskoer; etter at disse to fredsforhandlerne hadde gitt opp ble det alvorlig krig begge steder.
Vi kan ikke se at Jacobsen har rett når det gjelder hans påstand om at konflikter er løst med forhandlinger og fredsavtaler.
Jacobsen sier videre at man må «Eventuelt tvinge partene til løsning». Men hvem er det som skal tvinge disse partene til løsning? Hvem skal tvinge Russland og Ukraina til en forhandlingsløsning? FN? Vi har jo hørt uttrykket «FNs fredsbevarende styrker», men de blir jo som regel beordret vekk dersom intense kamphandlinger oppstår. Vi har også sett at FNs fredsbevarende styrker bare har sett en annen vei når en militær gruppe på vegne av den ene parten i en væpnet konflikt har foretatt massakre på sivile.
FN er ikke bare en gjennomført umoralsk organisasjon, den er også latterlig. FN er umoralsk fordi alle land sitter på like fot; både siviliserte demokratier og barbariske diktaturer er likeverdige i FNs verden. Russland sitter i fast plass i sikkerhetsrådet etter illegitimt å ha arvet plassen etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, Iran satt i FNs Kvinnekommisjonen, generalforsamlingen fungerer som en resolusjonskvern mot Israel, men ignorerer menneskerettighetsbrudd i muslimske land, osv.
Vi kan ikke se at Jacobsens ønske om at noen skal tvinge igjennom en fredsavtale har noen som helst forankring i virkeligheten. Den eneste makten som kunne dette, hvis de hadde den moralske styrken til å gjøre det, er USA, men direkte amerikansk innblanding i denne krigen er det vel ingen som ønsker seg …..
Jacobsen fortsetter: «Hva er Norge internasjonalt? Vi er fredsnasjonen. Det er det vi eksporterer, vi eksporterer fred. Vi er et av de største giverlandene i verden, nesten 50 milliarder. I utenriksdepartementet og ellers er dette nærmest en industri. Jeg vet ikke hvor mange tusen som lever av å selge fred. Dette har vært den sikreste karriereveien for hele dette ungdoms-korpset som kom fra universitetene og de politiske miljøene, de har reist rundt i verden for å skape fred uten å greie det. Det er nesten ikke et sted hvor det er blitt fred etter at Norge har vært der og forsøkt å skape fred» (lenke nedenfor, dette er fra 16.20).
Nå sier Jacobsen at Norge er verdensmester i å drive fredsarbeid, at vi har sendt våre beste kvinner og menn for å skape fred rundt omkring i verden, men at de aldri har lykkes.
Jacobsen går altså inn for fredsforhandlinger i Ukraina-krigen, sier at Norge er verdensmester i å forsøke å skape fred rundt omkring, men at vi aldri har klart å skape fred noe sted.
Vi kan derfor ikke se at det er noe som helst realitet i ønsket om å få til en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina.
Det kan hende det blir en fredsavtale, en fredsavtale som innebærer at Russland får deler av Ukraina, men en slik fredsavtale vil ikke skape fred, den vil føre til at Ukraina blir misfornøyd og etterhvert vil forsøke å få tilbake disse områdene som Russland har stjålet.
En rekke andre væpnede konflikter som ikke endte med en klar militær seier til en av partene førte bare til at det kom en ny krig noen tiår senere. Eksempler på dette er første verdenskrig: den endte uten klar seier til noen av partene, og det kom en ny krig i Europa 20 år senere. USAs president Woodrow Wilson ville ha en «fred uten seierherrer», men en av de alliertes generaler under første verdenskrig, Ferdinand Foch, hevdet at det som ble betraktet som en fredsslutning i 1918, «ikke var fred, men en våpenhvile som kommer til å vare 20 år». (Disse sitatene er hentet fra Lewis, side 186.) Som kjent ble det en ny storkrig i Europa 20 år etter første verdenskrigs avslutning (første verdenskrig sluttet med en våpenhvileavtale i november 1918, men fredsavtalen ble undertegnet i 1919.) Den første Gulf-krigen endte på en uklar måte, og det blir en ny krig ti år senere.
Det er dette historien viser: Fred oppstår kun etter at den aggressive parten lider et klart militært nederlag. Annen verdenskrig endte med klare tap til Japan og Tyskland, og disse landene ble sterke og relativt frie nasjoner etter at krigen var avsluttet, dette fordi den politiske kursen bla lagt helt om, noe de gjorde fordi den kursen de hadde fulgt tidligere endte i disse to nasjonenes totale ødeleggelse. Krigen mellom Israel og enkelte grupper i områdene rundt pågår fortsatt, mer enn 70 år etter at den begynte. Norge har for øvrig vært en ivrig fredsforhandler i denne krigen (alle kjenner «Oslo-prosessen»), men uten at det er blitt fred.
At kun en klar militær seier til en av partene fører til fred er et mønster som dominerer historien. For den som vil vite mer anbefaler vi boken Johns Lewis´ bok Nothing Less That Victory: Decisive Wars and the Lessons of History (link nedenfor).
Det eneste som skal skape fred i Ukraina er at Russland taper i sitt forsøk på å okkupere deler av Ukraina. Annen verdenskrig endte med krav fra de allierte om at Tyskland og Japan skulle kapitulere betingelsesløst. Siden de allierte klart hadde vunnet krigen, ble dette resultatet. En slik avslutning på en krig sikrer fred.
Vi sier et entusiastisk og kraftfullt «Ja til fred!» – men dette innebærer at man samtidig sier et klart og tydelig «Nei til forhandlinger!». Fred – varig fred – oppstår kun etter at den aggressive og minst frie parten har tapt i krigen, etter at den angripende part har lidt et klart og tydelig militært nederlag. Vi bør derfor gjøre alt vi kan for å sørge for at Ukraina vinner denne krigen, og en seier til Ukraina innebærer at Russlands invasjon bli slått tilbake. Vi – NATO – bør absolutt ikke engasjere oss direkte i krigen, og vi bør heller ikke si at NATO er i krig med Russland, og vi bør ikke si at vi går inn for regimeskifte i Moskva. Et regimeskifte i Moskva vil komme når Russland har tapt krigen.
Krigen i Ukraina bør altså ende med at Russland trekker seg tilbake fra alle territorier de har okkuper, og at de erklærer at de oppgir alle krav på deler av ukrainsk territorium. Kun en slik avslutning kan sikre at Ukraina får en fremtid i fred. .
.
.
Alf R. Jacobsen intervjues:
John David Lewis: Nothing Less than Victory: Decisive Wars and the Lessons of History
Gary Kasparov: Winter Is Coming: Why Vladimir Putin and the Enemies of the Free World Must Be Stopped
To av mange kommentar på DLFs nettside om utviklingen i Russland
2006 Russland – og Ukraina
http://www.stemdlf.no/node/4167/