Forfatter: Vegard Martinsen

Det er en grunn til at vi skriver om Beethoven og Shakespeare i dag, en grunn som vi kommer tilbake til om litt, men først skal vi si noe om hvorfor disse to er henholdsvis den største komponisten og den største forfatteren av alle. (Det er dog neppe helt passende å snakke om én bestemt forfatter og én bestemt komponist som den største av alle, det er mange komponister og forfattere som hører hjemme på øverste hylle sammen med disse to. Men hvis man skal snakke om én stor forfatter og én stor komponist som alle kjenner og som alle vet er god, så vil så og si alle si at Shakespeare er den største av alle forfattere og at Beethoven er den største av alle komponister, selv om det nok er mer korrekt å omtale dem som to av de beste blant mange innen sine respektive kategorier.) 

Begge disse er svært populære i dagm flere hundre år etter at de gikk bort. Shakespeare’s skuespill filmatiseres igjen og igjen og de settes stadig opp på teaterscener over hele verden, både i bearbeidede originalversjoner og i helt moderne omskrivninger. Hans temaer er velkjente; tragisk kjærlighet under vanskelige forhold sammenlignes med forholdet mellom Romeo og Julie, en som ikke klarer å bestemme seg er en Hamlet, en far som har umulige døtre er en kong Lear, en kvinne som driver sin mann inn i en nådeløs maktkamp er en lady Macbeth, osv. Beethovens musikk spilles ikke bare i konsertsaler, det kommer stadig nye plateinnspillinger hvor unge utøvere prøver seg på den fremste av alle komponister, og det brukes også stadig utdrag fra verkene hans i filmer og TV-serier, og til og med i reklamefilmer laget for TV. 

Shakespeare 

Men la oss si litt om hvorfor Shakespeare er en så stor og viktig forfatter. Det er mest opplagte og nærliggende faktum er at ingen skriver bedre engelsk enn han gjorde. Han har et ordforråd og en evne til å nyansere og presisere alt han skriver om som er bokstavelig talt uovertruffent. Han har en formuleringsevne som kommer til utløp i et vell av treffende formuleringer som er gått inn i dagligspråket; her er noe ytterst få: «dette er gresk for meg», «dette er for mye av en god ting», og hvis du skal oppsummere noe og sier «i et nøtteskall», da siterer du Shakespeare. Også følgende sitater på engelsk stammer fra Shakespeare: «good riddance», «send them packing», «he is as dead as a door-nail», «this is an eyesore», «he is a laughing stock», «he is the devil incarnate», «he is a stony-hearted villain», «he is a bloody-minded idiot». Hvis du sier at «the game is up» og at «the truth will out even if it involves your own flesh and blood», og hvis du tenker at du mistenker «foul play», da bruker du uttrykk som Shakespeare var den første til å bruke. 

Og ikke bare det. Hans stykker viser at han kjenner mennesker ut og inn. Han kjenner forhold mellom mennesker, det vil si forholdet mellom foreldre og barn, mellom søster og bror, mellom bror og bror, mellom kvinner, mellom makthavere og undersåtter, mellom adelsmenn og vanlige borgere, mellom vanlige borgere og tjenestefolk. Disse temaene er allmennmenneskelige; de er relevante for alle mennesker til alle tider (bortsett fra for rene barbarer). I sine mange stykker, han skrev vel i alt cirka 40 skuespill (og noen dikt/sonetter), fremstiller, kommenterer og analyser han alt dette i fullt monn. Og dette gjør han altså i det beste språk noen har skrevet. 

De holdninger som kommer til uttrykk i Shakespeares skuespill spenner over et svært bredt spekter. Hos ham finnes alle typer mennesker og alle typer holdninger, også holdninger som ikke vil være akseptable populære i dag. Men dette betyr bare at det er en utfordring å lese ham, eller helst, se hans stykker spilt på en scene av gode skuespillere. 

Shakespeares grunnholdninger er dog determinisme og nihilisme – og dette er holdninger som dessverre har stor oppslutning i dag, dette er en grunn til at han er så populær i dag. Et sted sier han at «Man kan jo ikke gå inn for et rettferdighet; da må jo alle piskes». Det er heller ingen sammenheng mellom hvilke verdier en av Shakespeares personer har og hvordan det går med vedkommende i stykket. Gode mennesker kan få et dårlig endelikt, dårlige mennesker kan oppleve suksess, den onde kan gå fri og den gode kan miste alt han har kjært. Men det er slik han er. Man kan allikevel få stort utbytte av å se hans stykker i en oppsetning skapt av førsteklasses teaterfolk.   

Shakespeare døde i 1616, noe som betyr at hans språk av enkelte i dag vil bli oppfattet som noe gammelmodig. På den annen side har Shakespeares popularitet i  engelskspråklige verden ført til at engelsk som språk har forandret seg relativt lite i disse 400 årene som er gått siden Shakespeare døde. Når alle på skolen må lese en bestemt forfatter som har en bestemt type språk vil det føre til at de fleste som leser denne forfatteren på et vis vil måtte bevare deler av denne forfatterens språk i det språket de begynner å bruke når de selv skal snakke og skrive. (Det spekuleres i om at dersom den spanske armada hadde klart å invadere England i 1588 så ville Spania og ikke England ha blitt verdens stormakt, spansk og ikke engelsk ville ha blitt verdensspråket, og Lopez de la Vega og ikke Shakespeare ville ha blitt verdens største forfatter – men slike spørsmål får man aldri svar på; historien følger kun ett løp, det finnes ingen alternativer til det som virkelig skjedde.)  

Allikevel må man si at Shakespeare er en «acquired taste», det vi si at man må lære seg å  sette pris på ham: handlingen foregår som oftest blant konger og adelsmenn i tidlig England, eller i Shakespeares nære fortid, eller i antikkens Rom, eller i byer i Italia noe før Shakespeares egen tid. Dette kan innebære at omgangsformer, språk og forholdet mellom mennesker virker noe fremmed på en vanlig publikummer i dag. Men som med så mange andre ting som er en «acquired taste», er det slik at dersom man virkelig gjør den jobben som må til for å få utbytte av disse tingene blir utbyttet stort. Man må altså gjøre en jobb, legge ned en innsats, før man kan sette pris på Shakespeare. 

Beethoven

Alle kjenner åpningen på Beethovens femte symfoni – som vel er det mest kjente av alle verk innen klassisk musikk, Skjebnesymfonien: TA TA TA TAAAAA. Den som har lyttet til hele symfonien med oppmerksomhet vet at dette temaet går igjen med små og tildels noe større variasjoner gjennom hele symfonien. Og det er det som gjør slike store musikkverk interessante og spennende: Det komponisten av et slikt stort verk gjør er å legge inn temaer og så varierer han dem gjennom verket, og på denne måten forsøker han å fortelle noe til den som lytter til verket. Han kan snu temaet og spille det baklengs, han kan spille det saktere eller fortere, han kan spille det sterkere eller svakere, han kan flytte det opp eller ned i toneleie, han kan variere instrumenteringen av det. Det som er spennende for lytteren er da å kjenne igjen de ulike variasjonene, sammenligne dem, prøve å finne ut hva forskjellene betyr. (Jeg kan null om musikk-teori, så muligens vil en fagperson ikke ha mye respekt for det jeg sier her, men det er slik jeg opplever denne type musikk.) 

Det er dette som er forskjellen mellom klassisk musikk og de meste av såkalt populærmusikk. Et verk innen populærmusikken varer fra fra fra to til tre-fire  minutter, og det er lite rom for komponisten å legge inn variasjon og spenning i verket. Vi sier ikke noe negativt om populærmusikk, vårt poeng er bare at det er så mye mer å hente fra et mer omfattende verk, for eksempel en symfoni, en klaverkonsert, en fiolinkonsert, en strykekvartett; dette er verker som kanskje varer 30 til 60 minutter – for ikke å snakke om en opera som kan vare i fire timer, og hvor komponisten kan vise sammenheng mellom personene ved å legge inn musikalske temaer som er slik at at dersom personene hører sammen på en eller annen måte vil også melodiene de synger på en eller annen måte høre sammen.    

Videre, et stort musikkverk, et som foregår over et betydelig tidsrom og som fremføres av mange instrumenter kan ta lytteren gjennom et bredt spekter av følelser og opplevelser: triumf, tragedie, fortvilelse, utålmodighet, sorg, glede, spenning, forløsning, optimisme, forventning, skuffelse, opprør  – og en god komponist kan ta lytterne med på en reise som kommer innom mange av disse stemningene i løpet av et verk. Et verk, eller deler av det, kan også bare være vakkert. Hvis sang kommer i tillegg, kan lytterens opplevelse ble enda mer dyptfølt og variert. 

Dette er noe helt annet enn det man kan få ut av et to-minutters verk som fremføres av én person synger til eget gitarakkompagnement. Slike verker kan allikevel gi lytteren mye, spesielt hvis sangeren er dyktig og klarer å variere stemmebruken slik at det følelsesmessige spekter han illuderer har et visst omfang og rekkevidde.   

Men også klassisk musikk er en «acquired taste»; Det er enkelt å lytte til en popsang man hører tilfeldigvis på radioen. Men man må vite litt om hva man skal lytte etter dersom man skal ha utbytte av et klassisk verk, og dette må læres. 

Hvorfor? 

Så hvorfor skriver om dette her på Gullstandard? Det vi har skrevet om hittil i denne artikkelen ligger utenfor det som artiklene her på Gullstandard normalt tar opp.  

Jo, grunnen er at enkelte krefter nå vil fjerne Beethoven og Shakespeare fra deres opphøyede posisjon, de vil fjerne disse to, og andre i samme liga, fra pensum. Begrunnelsen er at deres – altså Shakespeares og Beethovens – posisjon eller deres metode visstnok skal være rasistisk. Disse påstandene er så absurde at vi må gi dokumentasjon, men dessverre er det enkelt å finne slik dokumentasjon i det kulturelle klima vi befinner oss i dag. 

Stadig flere av akademikere, med holdninger som kan plasseres under moteordet «woke» [«woke» er ordet som i dag brukes om de som er sterkt venstreorienterte], nekter å undervise Shakespeare i amerikanske skoler – det er selvfølgelig USA som ligger «fremst» her – fordi de mener at Shakespeare fremmer rasisme, hvit overlegenhet og intoleranse.

Amanda MacGregor, som er bibliotekar ved en skole i Minnesota, hevder i en artikkel i  School Library Journal at «Shakespeare’s works are full of problematic, outdated ideas, with plenty of misogyny, racism, homophobia, classism, anti-Semitism, and misogynoir …» [«misogynoir» er et spill på ordet «misogyny», som er uttrykk for kvinnehat; «misogynoir» er vel da et hat mot svarte kvinner] ….

Jeffrey Austin, som sitter i ledelsen av Skyline High School i Ann Arbor, Michigan, slutter seg til dette: «There is nothing to be gained from Shakespeare that couldn’t be gotten from exploring the works of other authors … It’s worth pushing back against the idea that somehow Shakespeare stands alone as a solitary genius when every culture has transcendent writers that don’t get included in our curriculum or classroom libraries». 

Men også i England skjer dette. Daily Mail skriver følgende: « … ‘woke’ English teachers have cancelled Shakespeare because of his ‘white supremacy, misogyny, racism and classism’ – and are instead using his plays to lecture in ‘toxic masculinity and Marxism’. 

• School Library Journal in January asked if teaching Shakespeare was needed
• A number of teachers argue it is racist and unrepresentative of pupils
• They suggest teaching more works from ‘underrepresented’ communities  
• Others hit back, saying that Shakespeare still has lessons for our time
• One NYT best-selling author said these schools are ‘flushing great literature down the drain’» (link nedenfor). 

Heldigvis er det slik at noen innenfor uten undervisningssystemet kjemper imot, men på lang sikt er vi ikke optimistiske. 

Men Beethoven….

Tilsvarende ting som er sagt om Shakespeare her sies også om Beethoven. På en nettside med hovedtittelen «Music Theory’s White Racial Frame. Confronting Racism and Sexism in American Music Theory» finner man en artikkel, skrevet av   Philip Ewell, med overskriften «Beethoven Was an Above Average Composer—Let’s Leave It at  That», en artikkel som blant annet sier at Beethoven bare var en noe over gjennomsnittlig komponist som urettferdig er blir hevet høyere enn han fortjener.  Ewell er «associate professor of music theory at Hunter College of the City University of New York» og hvor han er «Director of Graduate Studies in the Music». 

Ewell sier at «… Beethoven’s Ninth Symphony is no more a masterwork than Esperanza Spalding’s  12 Little Spells [en link til begge disse verkene er å finne nedenfor]. To state that Beethoven was any more than, say, above average as a composer is to state that you know all music written on planet earth 200 years ago when Beethoven was active as a composer, which no one does. Beethoven occupies the place he does because he has been propped up by whiteness and maleness for two hundred years, and we have been told by whiteness and maleness that his greatness has nothing to do with whiteness and maleness, in race-neutral and gender-neutral fashion. Thus music theory’s white-male frame obfuscates race and gender, one of its main goals.»

Så, Ewell og hans økende antall meningsfeller sier at grunnen til at Beethoven er betraktet som en stor og viktig komponist er at han var en hvit mann. Disse folkene mener åpenbart at det at man er hvit og mann er diskvalifiserende i enhver sammenheng uansett hva vedkommende har gjort av store og viktige ting, og egentlig er de store tingene de har gjort ikke store i det hele tatt, og derfor bør det de har gjort like godt fjernes og/eller nedvurderes – det er derfor Shakespeare og Beethoven og alle andre kunstnere i samme kategori må nedvurderes. Dette gjelder for øvrig ikke bare kunstnere, det gjelder også vitenskapsmenn, politikere, militærhelter og andre so tilfeldigvis har hvit hud. Angrepene på Beethoven og Shakespeare er det i samme kategori som noe som vi så i fjor sommer, nemlig at statuer av viktige personer i Vestens kultur og historie ble utsatt for hærverk eller endog revet ned.  

Hvorfor? 

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er det slik at store bragder uansett hvilket området det er skjedd innenfor blir nedvurdert? 

Vi må huske at venstresidens ideal er likhet. Ikke likhet for loven, deres ideal er likhet i resultater; de på venstresiden mener at alle skal ha det like bra, skal være like dyktige, etc – og finnes det forskjeller er det aldri den enkelte som er å klandre/kritisere/beundre/rose for disse forskjellene. 

Enhver som har en smule virkelighetkontakt vet at individer er forskjellige,  de er forskjellige på alle områder, og dette betyr at hver enkelt persons livsløp blir svært forskjellig alt etter de valg vedkommende foretar hele tiden; og spesielt viktige er de valg som blir foretatt tidlig i livet.

De på venstresiden ignorerer dette. Venstresidens tidlige teoretikere hadde jo en slags visjon om hvordan samfunnet ville se ut dersom deres ideer fikk gjennomslag. 

Karl Marx ønsket seg «det kommunistiske samfunn hvor ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, [samfunnet regulerer] den allmenne produksjon og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». 

En annen sosialistisk teoretiker, Klaus Kautsky, forteller oss at i det sosialistiske samfunn «a new type of man will arise … a superman …an exalted man», og en annen, Leon Trotsky gir flere detaljer: «Man will become incomparably stronger, wiser, finer. His body more harmonious, his movements more rhythmical, his voice more musical … The human average will rise to the level of an Aristotle, a Goethe, a Marx. Above these other heights new peaks will arise».  

Få sosialister bruker slike formuleringer i dag, men dersom man ser på de ekstremt venstreorienterte partienes partiprogrammer vil man se at de legger stor vekt på å bekjempe forskjeller og og fremme likhet – det er bare ordvalget som er annerledes enn det man finner hos Marx, Kautsky og Trotsky.  

Teoretisk sett er det to måter å fremme likhet på: man kan heve de laveste eller man kan flytte ned de øverste. Sitatene fra Marx, Kautsky og Trotsky innebærer at man skal heve de laveste – eller at dette vil skje automatisk etter at sosialismen er gjennomført. Men er dette mulig? Det er opplagt at de som har forsøkt å gjennomføre noe slikt ved hjelp av sosialistisk politikk de siste 100 årene ikke har fått det til. 

Så kanskje noen som er influert av venstreorienterte ideer vil prøve en annen tilnærmingsmåte: ikke å  heve de laveste, men å rive ned de øverste? 

Å få utbytte av Beethoven og Shakespeare krever innsats, tålmodighet og engasjement, og kanskje er det noen som av ulike grunner ikke er villige til å legge ned en slik innsats for å få utbytte av Corolianus eller Grosse Fuge. Men man kan kanskje derfor si at de som legger ned en slik innsats og får utbytte av Beethoven og Shakespeare og andre tilsvarende komponister og forfattere tilhører en elite. Hvis man ikke kan heve folk flest opp til denne eliten, kanskje man da bør rive ned eliten. Er det dette som ligger bak angrepene på Shakespeare og Beethoven? Er angrepene fra disse intellektuelle egentlig et budskap om at siden ikke alle kan eller er villig til å legge ned en innsats, så er innsatsen verdiløs og det utbytte man får uten innsats er like verdifullt som det utbytte man får med en stor innsats?

Vi skal ikke gi noe svar på dette spørsmålet, vi bare spekulerer i om dette muligens kan være et svar. 

Det klareste eksempel på denne type venstreorientert intellektuelle, den typen som vil rive ned store klassiske verk og fremheve alle typer middelmådigheter, er Ayn Rands sosialistintellektuelle Ellsworth Toohey. I en scene i boken The Fountainhead sier han «I´ve always loved the tale of Tristan and Isolde. It´s the most beautiful story ever told – next to that of Mickey and Minne Mouse». Dette er ikke langt unna å si at Esperanza Spalding er like stor som Beethoven.  

Et annet sted er Toohey klinkende klar i å fortelle hva han gjør:  

«Kill man’s sense of values. Kill his capacity to recognise greatness or to achieve it. Great men can’t be ruled. We don’t want any great men. Don’t deny conception of greatness. Destroy it from within. The great is the rare, the difficult, the exceptional. Set up standards of achievement open to all, to the least, to the most inept – and you stop the impetus to effort in men, great or small. You stop all incentive to improvement, to excellence, to perfection. Laugh at Roark and hold Peter Keating as a great architect. You’ve destroyed architecture. Build Lois Cook and you’ve destroyed literature. Hail Ike and you’ve destroyed the theatre. Glorify Lancelot Clankey and you’ve destroyed the press. Don’t set out to raze all shrines – you’ll frighten men. Enshrine mediocrity – and the shrines are razed.»

Det de venstreorienterte intellektuelle som vil hive ut Beethoven og Shakespeare egentlig gjør når de vil erstatte dem med Esperanza Spalding og «works of other authors» er å «kill the capacity to recognize greatness», det de gjør er å «destroy the concept of greatness from within», og å «enshrine mediocrity» – og å få suksess her er en nødvendig forutsetning for å få «likhet» til å fremstå som et plausibelt ideal – noe som er et viktig mål for venstresiden. 

.

.

.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-9263735/Woke-teachers-cut-Shakespeare-work-white-supremacy-colonization.html

Beethoven Was an Above Average Composer—Let’s Leave It at That

Esperanza Spalding

Beethoven Symfoni nr 9 

Corona har vært den store saken i alle nyhetssendinger og i alle aviser nå i over et år. Før vi kommer til det poenget som er nevnt i denne artikkelens tittel vil vi nå under feiringen av  ettårsdagen (som var 12/3) for tiltakene gi en oversikt over situasjonen i dag, .

Det er altså nå ett år siden regjeringen nærmest stengte ned samfunnet, og bla, innførte forbud mot påskefeiring på fjellet, dette for å bekjempe det mange trodde var en ny pandemi; en pandemi som skyldtes et virus som kom fra Kina og som potensielt kunne ta livet av svært mange mennesker. I det store og hele innførte alle vestlige land strenge tiltak (med noen få unntak, f.eks. Sverige, som som resultat fikk mange døde, og Sør-Korea og Taiwan, som var godt forberedt på en slik epidemi). 

Hva er tilstanden nå, ett år etter?  La oss først se på de opprinnelige prognoser, de som ble fremsatt i forkant eller samtidig med innføringen av tiltakene. Vi bemerker dog at prognosene førte til at tiltak ble iverksatt (oppfordringer om bedre hygiene, mindre nærkontakt, sosial isolasjon, etc.), og disse har sannsynligvis ført til at antall smittede og antall døde er blitt lavere enn ellers ville ha skjedd. 

En lege hevdet på NRK i mars 2020 at Norge kunne få 150 000 døde pga. Corona. The Lancet skriver om de tidligere spådommene for Storbrittania og USA: «Early projections of the COVID-19 pandemic prompted federal governments to action. One critical report, published on March 16, 2020, received international attention when it predicted 2 200 000 deaths in the USA and 510 000 deaths in the UK without some kind of coordinated pandemic response. This information became foundational in decisions to implement physical distancing and adherence to other public health measures because it established the upper boundary for any worst-case scenarios.» 

Spådommene var altså 150 000 døde i Norge, 510 000 i Storbrittania, og 2 200 000 i USA. 

Hva ble de virkelige tallene, ett år etter? Norge 632, Storbrittania 125 000, USA 527 000. I prosent av prognosene: Norge 0,4, Storbrittania, USA ca 25 %.  

Men dette er altså med nokså strenge tiltak. Man må også huske på at personer som ellers ville ha dødd av andre årsaker nå dør av Corona, og at sykehus av flere grunner kan feilrapportere dødsårsak; det kan være vanskelig å vite hva den reelle dødsårsaken er, og det kan tas budsjettmessigere hensyn (et sykehus kan få ekstra penger fra myndighetene når de behandlerer Corona-pasienter; vi vil ha sagt at dette ikke nødvendigvis innebærer svindel: det kan være vanskelig å fastslå virkelig dødsårsak, og når en pasient kan ha dødd av Corona kan de være enkelt for en lege å krysse av dette som dødsårsak når dette kan bedre sykehusets økonomiske situasjon).  

Tall i kontekst

Vi skal her gjøre noe som mainstreammedia burde gjort hele tiden, men som vi aldri har sett dem gjøre: vis skal vise hvordan disse dødstallene relaterer seg til vanlige dødstall. 

Vi skyter inn at mange blir syke, og at det kan være svært ille å være syk med Corona. Det er også mulig at denne sykdommen får langsiktige konsekvenser som man i dag vet lite om (mange av de som har vært syke og er blitt friske forteller f.eks. at hukommelsen er blitt dårligere). Men vi ser på dødstall, fordi disse gir en svært nyttig kontekst for de tall vi alle kjenner. 

Norge har pr 10. mars 632 døde pga Corona. La oss si at dette tilsvarer 1,68 per dag. (Vi regner fra 1/3-20). Antall som vanligvis dør pr dag i Norge er ca 110-120. De som dør av eller med Corona utgjør da ca 1 %. 

Storbrittania har pr 10. mars 125 000 døde pga Corona. La oss si at dette tilsvarer 333 per dag. Antall som vanligvis dør pr dag i Storbrittania er 1369.  De som dør av eller med Corona utgjør da ca 24%.  

USA har pr 10. mars 527 000 døde pga Corona. La oss si at dette tilsvarer 1405 per dag. Antall som vanligvis dør pr dag i USA er 7564. De som dør av eller med Corona utgjør da ca 18 %. 

Siden Sverige skiller  seg så kraftig tar vi med dem også: 13042 er døde av/med Corona. La oss si at dette tilsvarer 35 per dag. Vanligvis dør det ca 220 per dag. De som dør av eller med Corona er da ca 16 %.  (En av grunnene til at Sverge scorer høyt på denne tragiske statikken er at det i liten grad ble innført tiltak i Sverige da alle andre land i Vesten gjorde det. Vi nevner også at de i sin eldreomsorg har satset på store pleie- og omsorgsboenheter med mange pasienter, og at mange av de som arbeidet i pleie- og omsorgsyrkene nær pasientene hadde liten utdannelse og at en betydelig andel av dem ikke var gode i svensk og at det derfor var vanskelig for pasientene å gjøre seg forstått overfor dem når de forsøke å forklare sine problemer. I innledningsfasen innførte Sverige heller ingen tiltak som skulle skjerme og beskytte de eldre. Vi nevner også at i året før var de svært få svensker som døde av den vanlige influensaen, så dette kan være en medvirkende årsak til at tallene for denne sesongen er høyere enn man kunne forvente ut i fra for eksempel antall som dør av Corona i Norge.) 

La oss også se på tallene for hele verden. Ca 2,6 mill har dødd av Corona. La oss si at dette tilsvarer 6933 per dag. Antallet som vanligvis dør hver dag er ca 150 000. De som dør av eller med Corona utgjør da ca 4,6 %. 

Her er noe mer som setter disse tallene i kontekst: antallet som ble smittet av Spanskesyken (som herjet omkring 1920) var ca 500 mill; antall som døde var mellom 17 og 100 mill; et vanlig tall å bruke for antallet som døde er ca 50 mill. Hvis vi fordeler Spanskesykens ofre over to år et antallet som dør av Corona ca 10 % av de som døde av Spanskesyken.  

Antall som får influensa hvert år i Norge er ca 1 – 2,5 mill. Antall som dør av influensa hvert år er ca 900. I hele verden dør ca 250 000 – 500 000 hvert år av influensa.  

Vi minner om: antall døde av/med Corona i Norge er 632, i verden 2,6 mill. De norske tallene blekner i forhold til den vanlige influensaen, og tallene for verden blekner i forhold til Spanskesyken. 

Hvis vi ser på alderen til de som dør så ligger den svært høyt. WHO: «COVID-19 is often more severe in people 60+yrs or with health conditions like lung or heart disease, diabetes or conditions that affect their immune system … People of all ages can be infected by the COVID-19 virus. Older people and younger people can be infected by the COVID-19 virus. Older people, and people with pre-existing medical conditions such as asthma, diabetes, and heart disease appear to be more vulnerable to becoming severely ill with the virus.»

Men i det siste har yngre også blitt syke av Corona. Men det er mer: «Nine out of ten of all Covid deaths are in the world’s most obese countries – and Britain is one» (Daily Mail). 

I all hovedsak er det altså personer med høy alder og/eller dårlig helse som dør av Corona. 

La oss til slutt her se på følgende: antall døde i Norge er 632, antall smittede er 77600, tall som sier at andel døde er 0,8 % (men noen av de som nå kun er smittet kan dø senere). For verden som helhet er den tilsvarende andelen 2,2 %. Disse andelene er svært små – sannsynligheten for å overleve å bli smittet av Corona er altså om lag 98-99 %.   

Det er all grunn til å tro at antall smittede er høyere enn offisielle tall oppgir (ikke alle smittede er testet), og at antall døde er lavere (en som blir tatt med i statistikken over antallet som dør av/med Corona kan ha en annen dødsårsak).   

Tiltakene er svært skadelige 

Det er ingen tvil om at tiltakene har hindret smitte å spre seg og at de har ført til at færre har dødd. Men tiltakene har også svært negative konsekvenser for mange. Tiltakene har variert både i tid og fra kommune til kommune, men i all hovedsak har de lagt enorme hindringer i veien for vanlige folks ordinære liv.

Tiltakene har medført at man ikke kan gå ut og ta en øl, ikke kan gå ut og ta en kaffe, ikke kan gå ut og spise middag med venner, ikke kan være med på quiz, ikke kan være med på fredagspils, ikke kan gå på fest, ikke kan avholde bryllup eller konfirmasjon, ikke kan avholde begravelse på vanlig måte, ikke kan ta en tur i svømmehallen eller på treningssenteret, ikke kan delta i en sjakkturnering, ikke kan være med og synge i kor, ikke kan reise og besøke venner, ikke kan gå på teater eller kino eller på et komishow eller i kirken, ikke kan ta en ferie utenlands. Man kan heller ikke shoppe. 

Man kan heller ikke gå på skolen på vanlig måte. Det er blitt mye fjernundervisning, og dette innebærer at man mister den direkte sosiale nærkontakten man har med lærer og med medelever. Dette gjør det vanskeligere å lære enn det ville ha vært i en vanlig undervisningssituasjon.

Slike vanlig ting er rutiner, de fungerer som faste holdepunkteri menneskers liv. Når disserutinene plutselig blir borte mister mange fotfestet, og tilværelsen blir ustabil og usikker. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for ens mentale helse.  

Hvis vi nå ser på overgangen mellom studier/skolegang og arbeidsliv så har den situasjonen næringslivet nå er satt i på grunn av tiltakene ført til at det er blitt svært vanskelig å komme inn i arbeidslivet. Tiltakene kan altså bety at svært mange fra et årskull eller to ikke kommer inn i arbeidslivet på vanlig måte. Dette er svært tragisk for de mange som blir rammet; Mange av dem kan havne i en varig arbeidsløshet, noe som kan være ødeleggende.

Tiltakene har medført at et stort antall bedrifter har gått konkurs og at mange har mistet jobben. Som alle vet det er det å miste jobben noe av det mest byrdefulle som kan skje i ens liv; det er omtrent på nivå med å miste nære, unge slektninger. Arbeidet/jobben er den sentrale aktivitet i et menneskes liv, og når dette blir borte har det en lang rekke tragiske konsekvenser. La oss oss ha sagt alt det er kun ansatte i det private næringsliv som mister jobben. Ansatte i det offentlige har en sikker jobb, og dersom de kan gå på jobben kan de ha hjemmekontor; og lønnen – den kommer uansett.

Et annet aspekt: Av flere grunner har svært mange måttet holde seg hjemme enten fordi de har mistet jobben eller fordi det er nærmest pålagt å benytte hjemmekontor. Å være hjemme sammen med sin familie er ofte en positiv ting, men det er nok noen som ikke orker å være sammen med sine barn og sin ektefelle 24 timer i døgnet syv dager i uka i måned etter måned, og det fortelles jo også om økt antall tilfeller av vold mot barn og det som i England kalles «domestic violence». Man bør heller ikke bli overrasket dersom selvmordstatistikken viser at antall selvmord eller selvmordsforsøk har økt kraftig. Nettavisen forteller at «Svenske forskere [sier at] viruset og restriksjoner dreper like mange». 

Videre har helsetilbudet i stor grad fokusert på Corona, noe som innebærer at personer med andre diagnoser er blitt flyttet bakover i køen. Vi siterer fra Nettavisen: «Pasienter med blodpropp i hjertet har fått behandling alt for sent, og hjerteavdelingene har fått inn pasienter med skader man ikke har sett på 20-30 år.»

Det som da har skjedd er at man har lagt store byrder på vanlige folk folk flest for å beskytte de som kan bli alvorlig syke og eller vil kunne dø av Corona, og at disse tiltakene har konsekvenser som kan være like alvorlige eller endog verre enn Corona. 

Vi nevner også her at tiltakene som myndighetene innført vil koste enorme beløp. Disse kostnadene vil bli pålagt de produktive i form av skatter og avgifter i årene fremover. Dette kommer til å bli en kolossal byrde for dem. 

Tiltakene rammer feil 

Og hvem er det som blir alvorlig syke eller vil kunne dør av Corona; det er som nevnt gamle, syke, og overvektige, og det er altså ikke i hovedsak disse som omfattes av tiltakene. Ja, man kan si at tiltakene fører til redusert smitte generelt og at derfor vil tiltakene også redusere antallet som dør, men da legger man etter vårt syn for liten vekt på de negative virkninger som tiltakene har.  

Men la oss se på et par avisoppslag: «I Oslo er det knapt smitte i butikker og på serveringssteder. Likevel valgte man å stenge alt. I Oslo-området måtte 3114 butikker og serveringssteder stenge forrige uke. Over 20.000 ansatte er berørt. Men smittetallene viser at forsvinnende få er blitt smittet på spisesteder og i butikker i Oslo» (Aftenposten). 

Men en nedstengning av butikker og kjøpesentre er et tiltak som er svært synlig, og politikere er jo svært av opptatt av å gjennomføre tiltak som synes; det er jo slik de kan fremstå som aktive politikere som ser ut til å virkelig ta fatt i problemene. Dessuten, så og si alle i dag, inkludert politikerne, mener at statlige tvangstiltak er løsningen på alle problemer og utfordringer som måtte oppstå.  

Hvordan er det med geografisk fordeling – kan dette si noe mer om hvem som rammes av corona? «… Smittetrykket er klart høyest i Grorud bydel med 765 smittede per 100.000 innbyggere de siste to ukene. Det er mer enn fire ganger så høyt som i Ullern bydel, der tallet er 179, som ligger lavest av bydelene i Oslo. På Stovner er tallet 690 og i Alna bydel er det registrert 670 smittede per 100.000 innbyggere. Totalt er 21 762 Oslo-borgere registrert smittet siden mars i fjor. Rundt en firedel av tilfellene, vel 5 100, er registrert i aldersgruppen 20 til 29 år. Folk i alderen opp til 29 år står for nesten 44 prosent av smittetilfellene i hovedstaden siden i fjor» (NRK 9/3).  

Vi supplerer dette med et sitat hentet fra en tysk avis; det kan se ut som om norske myndigheter ikke er helt åpne med hensyn til alle fakta som de vil legge frem for publikum: «90 prosent av Tysklands alvorlig covid-syke har innvandrings bakgrunn» (kilde document). Vi vil ikke bli overrasket dersom det samme gjelder her: at smittetrykket er høyest i bydeler som i stor grad er befolket av personer med en annen kulturell bakgrunn enn den som dominerte i Vesten.

For å oppsummere det aller viktigste her. Det ser ut til at de som får alvorlig sykdom av Corona i all hovedsak er eldre og syke, og personer med en fremmedkulturell bakgrunn. Denne bakgrunn, hvis vi tar dette siste punktet, innebærer at disse personene kanskje ikke i samme grad som de andre i Norge lytter til norske myndigheter og følger vanlige råd fra norske myndigheter om for eksempel hygiene; det kan også være at de har en sosial omgangsform som innebærer at de ikke er spesielt villige til å redusere sosial omgang i den grad det er nødvendig for å begrense smitten. Og det kan også hende at det er trangbodde og at de har yrker som innebærer at de er mer utsatte for smitte enn andre. 

Med andre ord de som i all hovedsak rammes av Corona er enkelte helt bestemte grupper, det er ikke folk flest, og det er ikke de som har god helse. Andelen som dør er også svært liten Allikevel har myndighetene innført tiltak som rammer alle, tiltak som har som utgangspunkt at alle har like stor sannsynlighet for å bli rammet. Vi forstår at det er vanskelig for myndighetene og fokusere tiltak på visse grupper, dette fordi det store tabuet i vår tid er det som kalles stigmatisering, og det å skille ut noen bestemte grupper vil av mange kunne bli oppfattet som stigmatisering av disse gruppene. Men her står det om liv og helse og om tiltak som på mange måter er ødeleggende ….. 

Ulike verdier

Selvsagt har myndighetene forstått at tiltakene har negative konsekvenser for vanlige folk som har en svært liten risiko for å bli syke. Men de har allikevel valgt å innføre tiltak som rammer alle, og dette har de gjort med utgangspunkt i et verdisyn.

Myndighetenes verdisyn innebærer at folk flest, sunne friske unge arbeidsføre mennesker som har liten sannsynlighet for å bli syke av Corona, skal gi avkall på arbeid, karriere, utdannelse, kulturopplevelser, hyggelig omgang med familie, venner og kjente, dette for å beskytte noen spesielle grupper som de fleste som rammes av tiltakene ikke er en del av. 

Ut i fra vårt verdisyn er dette er intet annet enn et grovt maktovergrep. Men vi må også konstatere at folk flest finner seg i dette; de er blitt opplært til å adlyde det staten sier, de er opplært til å tro på det staten sier uansett hvor dårlig begrunnet det er, og de er opplært til å tro at selvoppofrelse er den høyeste moralske dyd.   

I nærmest fremtid 

Nå ser det ut til at vaksinen virker, og at smittetallene vil gå kraftig med dersom stadig flere blir vaksinert. Det er dette som har skjedd i land som Israel og Storbritannia, hvor en betydelig det av befolkningen er blitt vaksinert. Dette er bra. 

Hva hvis det kommer en ny variant av Corona, en som kan være mye farligere enn den varianten vi hittil har sett. Kan det da være god grunn til å fortsette tiltakene? Nei, ikke slik vi ser det. Å innføre sterkt frihetsbegrensende tiltak mot en fare som kanskje kan komme er ikke holdbart. Dersom man tar hensyn til ting som kan komme uten at man vet mye konkret om det, så kan jo slike fantasiforestillinger nærmest begrunne hva som helst av statlige tiltak. Vi er sterkt imot alle tiltak som ikke er svært godt begrunnet, og tiltak begrunnet i en mulig fare som kan komme en gang i fremtiden, de har ingen reell begrunnelse.   

Fra problem til tilstand 

Man la oss se på et prinsipielt spørsmål til dette: Hva hvis vaksinen ikke hadde virket? Hva hvis situasjonen hadde fortsatt slik som den er i dag? La oss si at det dukker opp et meget smittsomt virus som ikke lot seg knekke, som fortsatte å smittet mange, som førte til en overdødelighet på la oss si 5 %, og som rammet alle grupper uansett helsetilstand – hva burde myndighetene da gjort? 

Dersom det dukker opp en utfordring vil man vanligvis til å begynne med tro at man kan løse den. I så fall er denne utfordringen med all rett betraktet som et problem, og man prøver da på ulike måter å løse dette problemet. Men la oss tenke oss at problemet ikke kan løses. Uansett hvor mye man arbeider og forsker og undersøker så finner man ingen løsning, Problemet går ikke vekk, det bare blir der. Hva da?

Da blir det feil å si at denne utfordringen er problem, da er det blitt en tilstand. Da er dette et faktum, det er en del av virkeligheten som man må forholde seg til.  

La oss si at man ikke fant noen kur for Corona, og at heller ikke vaksiner førte til at sykdommen forsvant. Da kunne utviklingen blitt omtrent som følger: mange blir smittet, la oss si at 10 % blir syke – til dels alvorlige syke, og at ca 0,5 – 1 % dør av denne sykdommen.  

Det vi beskrev i forrige avsnitt har vært situasjonen i Norge de siste 12 månedene. At man i innledningsfasen betrakte dette som et problem og prøvde å løse det var en helt riktig tilnærming. Men dersom tiltakene og vaksinen ikke virket, og dette blir en varig tilstand, er det vårt syn at alle generelle tiltak burde fjernes og at man burde kun innføre tiltak som var rettet mot de utsatte grupper. Ja, vi mener at alle generelle tiltak burde fjernes. 

Dersom dette ble en sykdom eller et virus som man ikke kunne gjøre noe med og som fortsatte å ramme slik jeg beskrev ovenfor, så burde hver enkelt sørge for seg og sitt og sine ved for eksempel å unngå nærkontakt, ved å bruke munnbind, ved å sørge for å ha et godt immunforsvar. Tiltak som da burde være tilstede ville være de som kun var rettet mot de utsatte gruppene. 

Dersom dette ble gjort ville man da kunne gå tilbake til å leve normale liv. 

Nå

Nå ser det altså ut til at tiltakene og vaksinen virker, det er sannsynlig at antall syke og antall døde vil synke raskt i ukene som kommer, og til sommeren er det kanskje slik at problemet er løst. Vi håper inderlig at dette skjer. Men dersom det skulle dukke opp en ny epidemi eller pandemi, burde man først forsøke å løse problemet med det som på engelsk kalles «emergency mesasures» – og det er jo det vi har nå og det er det vi har hatt i ett år. Men en «emergency», en nødssituasjon, varer ikke ett år.

Vårt syn er som følger: Tiltakene for generelle grupper bør avvikles så fort som mulig, og i hvert fall til sommeren (dersom tallene på syke og døde ikke gjør et meget kraftig hopp). Hvis det skulle dukke opp et nytt virus, en ny epidemi/pandemi, bør man først prøve å løse den på vanlig måte ved å finne medisiner og vaksiner og å begrense den med vanlige tiltak av samme type som vi har benyttet under Corona-epidemien, men hvis det ikke kommer noen løsning i løpet av rimelig kort tid må bare innstille seg på at denne dette nye viruset, denne nye epidemien/pandemien, ikke er et problem, men en tilstand som man bare må rette seg etter. Det er forøvrig slik folk flest forholder seg til den vanlige årlige influensaen.   

Ja, under en slik epidemi/pandemi vil det være kanskje flere som dør enn det som var vanlig før epidemien kom. Men det er slik virkeligheten her og det er slik livet er. 

Vi avslutter med noen kloke ord som Elin Ørjasæter sa for innpå et år siden: «Om gamle dør så er det normalt». Vi siterer fra intervjuet, som er verd å lese i sin helhet, og som er å finne på en link nedenfor: 

«…Om du dør når du er 89, så er det livets gang. Når statsministeren kondolerer ofre for covid-19 som er nesten 90 år, så synes ikke jeg det er heldig. Hvilke signaler sender det til folk som har mistet unge i trafikken eller til kreft? For meg er tragedien ved døden knyttet til alder. Noe skal vi dø av. Det dør 41 000 mennesker i snitt hvert år, 112 mennesker hver dag. Det har dødd 116 mennesker av covid-19 hittill. Dersom det er folk med kort gjenværende levetid, så står vi ikke overfor en tragedie …»

Helt til slutt vil vi sterk anbefale alle å lese denne artikkelen, skrevet som et åpen brev til alle  Stortingsrepresentanter. Det er skrevet av Allan Fjelstrup, som er spesialist i  indremedisin, og den begynner slik: «Som lege – 40+ år aktiv del av helsevesenet – er det min plikt å informere Stortinget og nåværende sittende regjering følgende analysegrunnlag vedrørende smitteverntiltak og nedstenging av samfunnet. Jeg ber om at brevet journalføres. Jeg stiller meg undrende til koronapandemiens dødsrater, virusets alvorlighetsgrad og smittevernstiltakene. Hvor er de kritiske røstene og spørsmålene blant Stortingsrepresentantene etter et år i en pandemi som viser seg kun at medføre en global dødelighet på 0.024% og en normal dødelighet i Norge…»  
.

.

.

.

.

.

Brevet fra Allan Fjelstrup er å finne her (Takk til Andreas Aure som gjorde med oppmerksom på dette brevet): https://human-synthesis.ghost.io/2021/03/12/patvungen-medisinering-er-en-forbrytelse-mot-menneskeheten-slik-det-er-beskrevet-i-nurnbergkodeksen/ 

https://www.dailymail.co.uk/health/article-9331939/Tastiest-way-beat-diabetes-too.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/har-ikke-sett-lignende-pa-flere-ar-hjertesyke-har-fatt-uopprettelige-skader-under-koronapandemien/s/12-95-3424094758

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/svenske-forskere-viruset-og-restriksjoner-dreper-like-mange/s/12-95-3424095266?utm_medium=Social&utm_source=Facebook&fbclid=IwAR37b8uFHIzFyI4mEwVE_r9hprS81qoik_ozHHiZoOPTDBfuIWDTCQYiOYM#Echobox=1614546874

Elin Ørjasæter: 

Elin Ørjasæter om coronakrisen: – Om du dør når du er 89, så er det livets gang

Joe Biden ble sertifisert som vinner av presidentvalget 2020, og han hadde da vært i politikken svært lenge; helt siden 1972. Først var han senator og deretter, fra 2009, var han Obamas visepresident. Han hadde aldri utmerket seg på noe vis, snarere tvert imot, men han var etter hvert blitt en veteran som kjente alle. Politisk sett var han moderat, og som person var han trivelig og omgjengelig og lett å like. Han forsøkte å bli nominert som presidentkandidat i 1987, men måtte trekke seg etter at det ble avslørt at han hadde plagiert en tale av Neil Kinnock (som på 80-tallet var leder for engelske Labour). Biden var også beryktet for å tafse på unge jenter, og han var ofte en klodrian når han uttalte seg. En gang (22/8-08) uttalte han at «When the stock market crashed, Franklin D. Roosevelt got on the television and didn’t just talk about the, you know, the princes of greed …». Men Roosevelt var ikke president under krakket i 1929, og TV-en var ennå ikke oppfunnet. Biden fortalte også en gang at han ble arrestert i Syd-Afrika under et forsøk på å besøke Nelson Mandela i fengselet, noe som ikke var sant. Det finnes mange flere eksempler av samme type, noe som under normale omstendigheter ville hindret en person i å komme helt til topps. 

Biden ble allikevel nominert som Demokratenes presidentkandidat foran valget i november 2020, og han vant nominasjonskampen fordi alle de andre Demokratiske kandidatene var enda mindre egnet til å ta opp kampen mot Donald Trump enn han. Biden var som nevnt betraktet som en moderat sentrumsorientert politiker, og en nokså hyggelig fyr, tross alt – dette i sterk motsetning til alle de andre kandidatene fra det Demokratiske partiet, de var alle sterkt venstreorienterte. En av de første som måtte trekke seg fra Demokratens nominasjonsprosess pga. manglende oppslutning og liten popularitet var den ikke spesielt sympatiske Kamala Harris, som Biden etter sin nominasjon valgte som sin visepresidentkandidat. Hun ble visepresidentkandidat fordi hun var en farvet kvinne; Biden hadde lovet at dersom han ble nominert ville han utnevne en farvet kvinne til sin «running mate», et trekk som utvilsomt ville øke antallet som ville stemme på Demokratene.       

Under valgkampen fremsto Biden som stadig mer svekket, mentalt sett, han var tross alt 78 år gammel. Det finnes videoklipp hvor han glemmer hvem som intervjuer ham, hvor han sier «My name is Joe Biden and I am a Democratic candidate for the US Senate», «As president I will appoint the first black woman to the Senate», og «We cannot win this reelection… we can only reelect Donald Trump». Det finnes et stort antall klipp som viser den samme mentale svekkelse. Allikevel fikk denne kandidaten ifølge offisielle tall 81 millioner stemmer, 7 millioner flere enn den vitale og slagferdige Donald Trump. 

I intervjuer etter at han ble innsatt kommer det tydelig frem at Biden ikke er helt med, og intervjuerne forsøker å overse Bidens manglende virkelighetskontakt. Ingen kommentatorer i mainstreammedia som vi har sett nevner dette viktige faktum. I februar tok en gruppe på 30 Demokratiske politikere til orde for at muligheten til å avfyre atomvåpen skulle tas vekk fra presidenten – NYPost: «House Democrats ask Biden to give up sole power to launch nuclear bomb» – men Bidens svekkede mentale helse ble ikke nevnt i begrunnelsen for forslaget. Pr dags dato har president Biden heller ikke avholdt noen pressekonferanse.   

Allerede våren 2020 var det klart at Biden var dement. Allikevel ble han nominert, og grunnen til dette nevnte vi over: han var i motsetning til alle de andre kandidatene en likandes fyr, og derfor den eneste som var valgbar. 

Men dette betyr at ledere i det Demokratiske partiet – med personer som Barack Obama og Hillary Clinton og Kamala Harris i spissen, og Bidens familie, inkludert hans hustru Jill, som forøvrig har en doktorgrad i pedagogikk – med viten og vilje plasserte en dement mann i verdens viktigste jobb, en jobb han opplagt ikke ville kunne utføre på en ansvarlig måte. Også Biden selv må ha visst at han ikke var helt med. Allikevel gikk han inn for å ta denne jobben. Vi har ikke sett en eneste journalist eller kommentator i mainstream-pressen som har kommentert dette på noe vis.  

Dette er et forræderi av verste sort. Det er et forræderi mot Biden, og det er et forræderi mot det amerikanske folk. Og de som står bak er ledende politikere i det Demokratiske partiet, og Bidens nærmeste familie. Dette bare viser hvor hensynsløse og rett ut farlige disse menneskene er – visste man ikke bedre skulle man tro at de var gangstere. 

Valget

At Biden vant valget kom for en stor del av at alle venstreorientert krefter mobiliserte i et kolossalt omfang for å få Trump ut av Det Hvite Hus. Dette ble åpent innrømmet i en artikkel i Time Magazine 4/2-2021: «The Secret History of the Shadow Campaign That Saved the 2020 Election» – tittelen innrømmer at det foregikk en «skygge-kampanje» som «reddet» valget,  og med «reddet» menes at Trump ikke ble gjenvalgt. I god tid før valget i november iverksette en rekke grupper – fagforeninger, firmaer, politiske grupper, miljøgrupper, studentforeninger – en omfattende kampanje for å få flest mulig til å stemme på Demokratens kandidat. Enorme ressurser, både økonomiske og menneskelige, ble brukt på dette. Et viktig element var at store Big Tech-aktører på Internett vinklet sine tilbud og sine tjenester slik at de skulle favorisere Biden og sverte Trump – f.eks. ved at søk på politiske temaer vinklet søkeresultatene slik at de favoriserte Demokratene og svertet Trump og Republikanerne. 

Artikkelen forteller i stor detalj om mange av disse tiltakene, men alle tiltak som beskrives er lovlige; ingen ulovligheter innrømmes. Trump har hele tiden hevdet at valgresultatet kom som følge av en konspirasjon, at valget var «rigged», at det ble «stjålet» fra ham. Vi siterer kun følgende fra  artikkelen: «In a way, Trump was right. There was a conspiracy unfolding behind the scenes, one that both curtailed the protests and coordinated the resistance from CEOs. Both surprises were the result of an informal alliance between left-wing activists and business titans. The pact was formalized in a terse, little-noticed joint statement of the U.S. Chamber of Commerce and AFL-CIO published on Election Day. Both sides would come to see it as a sort of implicit bargain–inspired by the summer’s massive, sometimes destructive racial-justice protests–in which the forces of labor came together with the forces of capital to keep the peace and oppose Trump’s assault on democracy». 

Som sagt, alt som artikkelen beskriver er lovlig, og ut i fra det som sies i artikkelen er det ingen ting som viser at valget ble stjålet: man kan si at det var rigget, men ikke at det var stjålet. 

Men det er mer: med corona-epidemien som påskudd endret en rekke delstater sommeren 2020 sine regler for stemmegiving; i praksis reduserte de mulighetene for å kontrollere at poststemmer som var avgitt virkelig var avgitt av personer som hadde stemmerett. Disse endringene var i enkelte tilfeller i strid med delstatens gjeldende lover om hvordan slike regler skulle endres. Man kan da være i tvil om disse endringene var lovlige eller ikke. Det ble da altså vanskeligere å kontrollere at poststemmene virkelig kom fra personer som hadde stemmerett. I mange delstater ble stemmer avgitt via spesialkonstruerte datamaskiner, og slike maskiner etterlater intet «paper trail» som kan kontrolleres i etterkant. De som var ansvarlige for stemmemaskinene, både produsenter, politikere og funksjonærer, hevdet at det var umulig å hacke disse maskinene – noe som enhver med selv kun lite datakompetanse vet er feil. 

Det skjedde også enkelte ting visse steder under stemmeopptellingen som ga grunnlag for mistanke om at det var foregått ulovligheter. Noen steder ble f.eks. opptellingen stanset i flere timer langt ut på natten: hele USA og hele verden sitter spent og venter på valgresultatet, og så blir stemmetellingen avbrutt fordi de som teller stemmer trenger en pause! Merkelig. Uansett, de offisielle tallene viser at Biden i enkelte kretser i noen vippestater fikk kolossalt mange flere stemmer enn det som man kunne forvente ut i fra fordelingen av stemmer ellers i landet.   

Det er god grunn til å mistenke at det forekom juks ved opptellingen, og dette burde ført til en grundig etterforskning. Noen slik etterforskning ble ikke satt i gang; alle i mainstreampressen hevdet at påstandene om juks bare var «konspirasjonsteorier» som det ikke finnes bevis for. Ja, noen av disse sakene ble lagt frem for rettsapparatet, men ingen av disse førte til noen omfattende etterforskning; en stor andel av sakene ble bare avvist.     

Delstaten Texas henvendte seg til Høyesterett for å få undersøkt de svært mistenkelige resultatene i visse «counties» i Pennsylvania, og en avis refererte resultatet av Høyesteretts behandling slik: «U.S. Supreme Court throws out Texas lawsuit contesting 2020 election results in four battleground states. The lawsuit challenged election results in Georgia, Pennsylvania, Michigan and Wisconsin. The high court said Texas did not have standing to bring the case.» (Texas Tribune 11/12-20). Dvs. saken ble avvist fordi Texas manglet «standing». 

At en sak avvises pga. «standing» betyr at saken avvises fordi saksøker juridisk sett ikke er involvert i saken. Hvis en sak avvises fordi det ikke er noen grunn til mistanke avslås den pga «merit». Flere saker om juks ved valget ble avvist av rettsapparatet pga. «merit», også av dommere som var blitt utnevnt av Trump. Men som vi sa over, ingen saker ble grundig etterforsket, og at en dommer ble utnevnt av Trump betyr ikke at dommeren er sympatisk innstilt til Trump; vi vil tro at en stor overvekt av de langtidsutdannede, som inkluderer dommere og alle andre jurister i rettsapparatet, var svært lite sympatisk innstilt til Trump, og at dette også gjelder personer som ble utnevnt av Trump. Antagelig hadde de dommere som avviste søksmål en rimelig god juridisk begrunnelse for det de gjorde, men som vi sa over, ingen av disse sakene om påstått juks ble grundig etterforsket.  

Dette endte med at svært mange amerikanere mener at Biden ikke er en legitim president. En slik holdning er farlig, og kan være ødeleggende; den betyr at staten ikke anses som å ha legitim makt. Dette reduserer respekten for staten og gjør det enklere å bryte gjeldende lover. En slik utvikling vil ikke gjøre det lettere å sørge for at det allerede urolige USA blir fredelig og harmonisk.    

Sjette januar     

Sjette januar skulle presidenten endelig velges i Kongressen (avstemningen i valgmannskollegiet, som hadde gitt Biden valgseieren, skulle da sertifiseres). Med ord som «fight and fight hard» oppfordret president Trump sine tilhengere til å demonstrere utenfor Kongressbygningen mot det valgresultatet han mente var kommet som resultat av juks. Men han sa også at demonstrasjonene måtte skje «peacefully and patriotically». Noen titalls av de om lag 200 000 demonstrantene stormet inn i Kongressbygningen og gjennomførte noe hærverk, ødela noen møbler, og tok noen selfier. Fire personer mistet livet; en av dem var en ubevæpnet demonstrant som ble skutt av politiet; de andre døde som følge av «medical emergencies».  

Kongressrepresentantene følte seg truet og noen ble brakt i dekning av politiet. Det gikk klart frem at disse som tok seg inn i Kongressbygningen ikke var typiske Trumptilhengere – selv om mainstreampressen fremstiller dem slik; f.eks. var hovedmannen utkledd som en geitebukk. Det var også bemerkelsesverdig lite politi til stede i og omkring Kongressbygningen denne dagen, dette selv om myndighetene var varslet om at det ville komme en stor demonstrasjon. Det finnes ting som kan tyde på at det var venstreorienterte grupper som til en viss grad sto bak denne stormingen, dette for å skade Trump. 

Men pga. Trumps oppfordring om å «fight hard», et uttrykk som ofte brukes av amerikanske politikere uten at det derved oppfordrer til vold, tok flertallet i Kongressen ut en ny riksrettstiltale mot Trump; de påstod at Trump hadde oppfordret til angrepet på Kongressen og at dette var et forsøk på et kupp fra Trumps side. Enkelte jurister hevdet at visepresident Mike Pence, som endelig godkjente stemmene fra valgmannskollegiet, hadde rett til å avvise valgmannsstemmene fra delstater hvor resultatet var omstridt, og noen Trump-tilhengere, og visstnok Trump selv, mente at Pence burde ha gjort dette og dermed utnevnt Trump til valgets vinner. Pence valgte ikke denne løsningen. Utad så det ut til at Trump tok denne beslutningen med fatning.   

En av grunnene til at Pence ikke valgte denne løsningen kan være at en slik handling fra hans side – å ikke godta valgmannstemmene fra stater hvor resultatet var omstridt – ville ført til omfattende opptøyer. NRKs reporter fortalte følgende fra valgkampen: «Aktivistene … lover opptøyer dersom Trump blir gjenvalgt» og BLM-aktivist sier følgende: «Blir han gjenvalgt blir det opptøyer, plyndring, slåssing og bombing i hele USA» (Dagsrevyen 6/9-20, fra 23:30). Det ser ut som om mange av de på venstresiden bare er tilhengere av demokratiske prosesser når de får det resultatet de ønsker seg; blir resultatet et annet kan de ty til vold.    

De som sto bak riksrettstiltalen visste at Trump ikke ville bli dømt (for dom kreves det 2/3s flertall i Senatet, og siden kun noen få Republikanske senatorer ville støtte en fellende dom ville Trump bli frikjent også denne gangen). En riksretts formål er å få avsatt en sittende president, men denne gangen ble det anlagt en sak mot en president som allerede hadde gått av, noe som er merkelig. Saken begynte 9/2 og den frifinnende dommen falt fire dager senere; bla. viste Trumps advokater en rekke videoklipp hvor et stort antall Demokratiske politikere også hadde brukt uttrykk som «fight hard» i forkant av voldelige episoder utført av ekstreme venstreorienterte grupper som Antifa og BLM uten at de hadde fått rettslige konsekvenser for disse politikerne; disse politikerne hadde til og med støttet disse voldelige gruppene og deres aksjoner.  

Enkelte Demokratiske politikere har satt det som skjedde 6. januar i samme kategori som det som skjedde 11. september 2001 – de sammenligner da en terrorhandling som drepte ca 3 000 mennesker og som førte til kolossale materielle ødeleggelser med en hendelse hvor en gruppe tullinger tok seg inn i Kongressbygningen og knuste noen møbler og hvor en politimann skjøt en ubevæpnet demonstrant: «US House of Representatives Speaker Nancy Pelosi has proposed a 9/11-type independent commission to investigate the storming of the Capitol by supporters of former president Donald Trump on January 6th» (National Herald). Disse Demokratene ønsker å gi inntrykk av at president Trump virkelig forsøkte å gjennomføre et statskupp 6. januar 2021. Vi vil si at den som foretar en slik sammenligning ikke har bakkekontakt. 

Denne riksrettssaken var enda en farse som Demokratene hadde satt i gang, og dette var ikke deres første forsøk på å ramme president Trump. Fra den dag Trump ble valgt i november 2016 ble det sagt at han stjal valget, at han ikke var USAs legitime president, og at han burde stilles for riksrett. 

Trump og hans støttespillere ble fra før innsettelsen i januar 2017 beskyldt for en rekke kriminelle forhold, og det ble brukt store ressurser på å etterforske dem. Den saken som fikk mest oppmerksomhet var påstandene om at Trump var en nikkedukke for Russland og at han var i lomma på Putin. Undersøkelser om dette varte i flere år og man fant ingen beviser for noe slikt, og den dokumentasjon som ble fremlagt viste seg å være forfalsket. Videre ble en rekke av Trumps medarbeidere utsatt for rettsprosesser som ikke hadde noe grunnlag i relevante fakta, blant dem var Roger Stone og Michal Flynn. Begge disse ble benådet av Trump før han gikk av som president. (Det ble dog oppdaget at noen av Trumps nære allierte hadde forsøkt å unndra skatt på en ulovlig måte, og noen av disse endte opp i fengsel.)  

Sterke krefter innen det politiske miljø, og innen FBI – også FBI ble altså brukt politisk for å svekke og helst fjerne en sittende president – hadde opplagt et ønske om å svekke Trump, og brukte store ressurser for å få han fjernet fra presidentembetet og fra politikken. 

Etter at den andre riksrettssaken endte med frifinnelse ble det satt i gang en sak om skatteunndragelse mot Trump; formålet med alle disse kampanjene er å hindre at han igjen kan stille til valg: Trump er populær i store deler av folket, men alle sosialister og sosialist-sympatisører, som det er mange av blant de langtidsutdannede, mener at Trump er like ille som Hitler, og noen har til og med sagt det rett ut: «Trump’s denial of climate change represents worse threat to humanity than Hitler, says activist Noam Chomsky» (The Independent, 3/11-20), «CNN’s ‘Mental Health Expert’: Trump Worse Than Hitler» (janglo, 3/11-20). «Spike Lee compares Donald Trump to Hitler» (The Guardian), «Jane Fonda Compares Donald Trump to ‘Hitler and the Third Reich’». Topp-nivå-politikere har ikke sagt slike ting, men personer som Barack Obama og Hillary Clinton har beskrevet Trump-tilhengere som «deplorables» og som «racist, sexist, homophobic, xenophobic, Islamaphobic». Nancy Pelosi beskrev noen av Trumps Twitter-meldinger som rasistiske, og «Joe Biden calls Donald Trump America’s ‘first’ racist president» (Kilde The Guardian 23/7-20). Også her hjemme så man slike absurde påstander; vi minner bare om at VG publiserte på sin forside et bilde av Trump påført Hitler-bart.

Slike sammenligninger er helt vanvittige. men det er krefter med slike holdninger som brukte enorme ressurser for å få Joe Biden valgt til president, og dette sier noe om hvilke krefter som styrer ham. La oss nå se på den politikken Biden er i ferd med å gjennomføre.  

Tyvende januar 

Som regel blir en ny president tatt i med 20. januar året etter at han er blitt valgt. Dette er en festlig anledning hvor hele den politiske elite og titusener av publikummere er tilstede for å hylle den nye presidenten. Det var annerledes i år. Avtroppende president var ikke tilstede, han mener som nevnt at valget var stjålet fra ham og ville ikke delta i det han mener er en ulovlig maktovertagelse. En rekke andre toppolitikere fra det Republikanske partiet var allikevel tilstede. Men det var ikke bare president Trump som uteble, også folket manglet, dvs. det vanlige publikum manglet. Som regel er det noen titusener vanlige mennesker som er til stede for å overvære den nye presidentens edsavleggelse, men denne gangen var det ingen publikummere tilstede. Av frykt for en gjentagelse av de demonstrasjonene som skjedde 6/1var det ingen publikummere som fikk komme i nærheten av seremonien, og området rundt Kongressbygningen, hvor edsavleggelsen foregikk, var avsperret med piggtråd og et stort antall soldater. 

Noe av det første president Biden gjorde var å stanse byggingen av muren mot Mexico, og å oppheve innreiseforbudet fra et antall muslimske land, tiltak som Trump hadde satt i verk for å beskytte USAs befolkning mot terrorister og kriminelle. Bidens innsettelse ble da preget av en opphevelse av tiltak som skulle beskytte folket mot kriminelle og terrorister, og innføring av et tiltak som skulle beskytte den politiske maktelite mot demonstasjoner fra det amerikanske folk.  

Grønt skifte

Biden vil innføre «The Green New Deal» (oppkalt etter Roosevelts «The New Deal», det program som på 30-tallet gjorde USA om til en velferdsstat). «The Green New Deal» har som hovedformål å redde klimaet, og vil koste et enormt antall milliarder dollar – selvsagt uten at dette vil ha noen innvirkning på klimaet; det oppfører seg i all hovedsak i samsvar med naturlige svingninger slik det alltid har gjort. Men de som er i miljøbransjen vil håve inn enorme fortjenester på dette programmet, og det er skattebetalerne som finansierer kalaset for miljøbaronene: de som driver vindmøller og solfarmer, de som driver CO2-fangst, de som handler med CO2-kvoter, de forskere som utreder alt dette, de som administrerer subsidieordningene som de grønne prosjektene må ha for å overleve, og de politikere og byråkrater som reiser verden rundt på første klasse eller i privatfly for å vedta disse programmene, og de politikere fra fattige land som mottar erstatninger fra de rike landene fordi klimaendringene visstnok øker fattigdommen i de fattige landene. Trump forsøke å stoppe alt dette, men nå er dette programmet tilbake på full gass og Biden tråkker klampen i bånn.   

Umiddelbart etter at Biden inntok Det Hvite Hus stoppet han all «fracking», all oljeleting og all oljeboring på statseid land, Han stanset også arbeidet med «the Keystone Pipeline», et tiltak som umiddelbart førte til at om lag 10 000 arbeidere mistet jobben (og som på sikt vil koste enda flere jobber).   

Biden miljøtiltak vil raskt sterkt redusere den økonomiske vekst, og derved redusere velstanden for alle amerikanere – og de vil ikke påvirke klimaet.   

Innvandring

Det er mellom 11 og 30 millioner ulovlige innvandrere i USA, personer som har kommet til USA og som bor der fast uten å ha fulgt gjeldende regler for hvordan man får fast, lovlig opphold og etter hvert statsborgerskap. Mange av disse jobber i all hovedsak i den svarte økonomien. Biden vil at disse ikke skal måtte utstå noen konsekvenser for sine lovbrudd, han vil åpne for at disse raskt skal få statsborgerskap. Når de får statsborgerskap vil de også få full rett til «gratis» tilbud fra det offentlige innen helse, skole, pensjoner, etc. Noen  delstater gir allerede nå ulovlige innvandrer fulle rettigheter til å motta alle offentlige tilbud, endog reellt sett inkludert stemmerett ved presidentvalg! Mange av disse innvandrerne vil da også antagelig komme i fullt ut lovlig arbeid, og da begynne å betale inntektsskatt, men dette vil alt i alt føre til en enorm økning i offentlige utgifter – med skatteøkninger og økende gjeldsopptak og inflasjon som konsekvens. Vi nevner også at de som får statsborgerskap helt lovlig kan hente til USA alle sine slektninger fra andre land, så antallet som kommer til USA etter denne endringen kan bli langt større enn 30 millioner.  

Vi er for innvandring av lovlydige borgere, men vi kan ikke si at det er god politikk å belønne de som bryter lover, slik Bidens program innebærer.  

Det har vist seg at kriminelle er sterkt overrepresentert blant disse innvandrerne, og det har også vist seg at mange av de som blir tatt og som blir utvist enkelt kommer seg tilbake til USA. Trump forsøkte å stoppe denne ulovlige innvandringen bla. ved bygge en mur mot grensen til Mexico, men Biden har stoppet disse planene.   

Utenriks

Noe av det første Biden gjorde etter at han ble innsatt var å oppheve det innreiseforbud fra en rekke muslimske land hans forgjenger hadde innført; Trump hadde innført dette fordi en overvekt av terrorister kom fra disse landene. Nå kan reisende fra disse landene komme til USA på samme betingelser som alle andre. Biden vil også gjenoppta avtalen med Iran, en avtale som Trump sa opp; denne avtalen gjør det mulig for Iran å utvikle atomvåpen.   

Trump satte hardt mot hardt mot diktaturer som Kina og Iran, men Biden har omgjort dette. 

Biden er så vennlig innstilt til Kina at han unnskylder Kinas undertrykking av uigurene (en i hovedsak muslimsk minoritet som holder til i nordvest-Kina). Om lag én million uigurer er plassert i leirer hvor de blir svært dårlig behandlet. Biden unnskyldte dette med kulturelle forskjeller, det han sa var følgende: «…the central principle of  Xi Jinping  is that there must be a united, tightly controlled China. And he uses his rationale for the things he does based on that. I point out to him, no American president can be sustained as a president if he doesn’t reflect the values of the United States. And so the idea I’m not going to speak out against what he’s doing in Hong Kong, what he’s doing with the Uyghurs in western mountains of China, and Taiwan, trying to end the One-China policy by making it forceful, I said — by the way, he said he gets it. Culturally, there are different norms that each country and their leaders are expected to follow [uthevet her]» (Biden på CNN Town Hall Meeting, kilde Newsweek).

Biden forsøker her åpenbart å si at «the idea that I´m not going to speak against it is wrong». Det er allikevel all grunn til å tro at det bare vil være ord, og altså ingen handling fra USAs side som vil få negative konsekvenser for Kina. Dette bekreftes ved at Biden har fjernet en rekke straffetiltak som Trump innførte overfor Kina, f.eks. kineseres mulighet til å eie andeler i teknologibedrifter og energifirmaer i USA (disse restriksjonene var innført med «nasjonens sikkerhet» som begrunnelse). Ingen vi bli overrasket dersom Bidens administrasjon vil gå inn for å fjerne de restriksjoner på handel med Kina som var på plass under Trump. Når man skal vurdere Kina må man ikke glemme at landet er et kommunistdiktatur, og at alt kinesiske firmaer gjør i utlandet er med støtte fra kommunistpartiets ledelse og fungerer som støtte til Kinas utenrikspolitikk. Kinesiske aktører har også investert enorme beløp i en rekke forskjellige virksomheter i andre land: de har store eierandeler i viktige firmaer og de støtter universiteter og aviser i Storbritannia, i Australia, i USA, i Afrika, mfl., noe som kan sette en demper på disse aktørenes kritikk av Kina. Regimet i Beijing er også i ferd med å oppgradere sin militære styrke, noe som uroer naboland som India, Taiwan, Russland, Myanmar.  

Vi nevner også at Kina har en omfattende sensur, at politisk opposisjon ikke er tillatt, og at regimet forsøker å slå ned alle pro-frihet-demonstrasjoner i Hongkong. Allikevel har Biden omtalte lederne i Kina som «not bad folks»

Kjønnspolitikk

En av venstresidens aller mest virkelighetsfjerne kjepphester for tiden er deres oppfatning om at kjønn ikke er medfødt. Kjønn er valgt, sier de: menn som føler seg som kvinner (og som har tatt gjennomgått en viss medisinsk behandling) skal da ifølge dem fullt ut betraktes som kvinner, bla. skal de kunne delta i sportsarrangementer som kvinner dersom de føler for det.

Rett etter at Biden var innsatt påla han umiddelbar etterlevelse av en høyesterettsdom som innebærer at menn som føler seg som kvinner skal kunne konkurrere i idrettskonkurranser som kvinner. Menn er større og sterkere enn kvinner, så nå kan menn som ikke lykkes i konkurranse med andre menn si at de føler seg som kvinner og bli vinnere og få medaljer og stipender ved å konkurrere mot kvinner. Ja, de må kanskje passere en hormon-test, men de vil allikevel stort sett ha de samme fysiske forutsetningene som menn har.

Personen som Biden har nominert som assisterende helseminister heter Rachel Levine, men tidligere lød vedkommende navnet Richard Levine. (Levine er lege og har bakgrunn som «Pennsylvania’s top health official».) Denne personen ble født som mann, men ønsker nå å bli betraktet som kvinne. Dette er ikke noe problem, det som er problemet er følgende: under utspørringen av vedkommende i Senatet foran godkjenningen kom spørsmålet om hvordan han/hun ville stille seg til det problemet at mange av de svært unge som gjennomgår en slik kjønnskiftebehandling angrer etter operasjonen  – mener dr Levine at umyndige er i stand til å ta en beslutning som kjønnsskifte?

Spørsmålsstilleren er senator Rand Paul, som forøvrig er lege:   

«Genital mutilation has been nearly universally condemned. Genital mutilation has been condemned by the WHO, the United Nations Children’s Fund, the United Nations Population Fund. According to the WHO, genital mutilation is recognized internationally as a violation of human rights. Genital mutilation is considered particularly egregious because, as the WHO notes, it is nearly always carried out on minors and is a violation of the rights of children. Most genital mutilation is not typically performed by force, but as WHO notes, that by social convention, social norm, the social pressure to conform, to do what others do and have been doing, as well as the need to be accepted socially and the fear of being rejected by the community. American culture is now normalizing the idea that minors can be given hormones to prevent their biological development of their secondary sexual characteristics. Dr. Levine, you have supported both allowing minors to be given hormone blockers, to prevent them from going through puberty, as well as surgical destruction of a minor’s genitalia. Like surgical mutilation, hormonal interruption of puberty can permanently alter and prevent secondary sexual characteristics. The American College of Pediatricians reports that 80 to 95% of prepubertal children with gender dysphoria will experience resolution by late adolescence if not exposed to medical intervention and social affirmation. Dr. Levine, do you believe that minors are capable of making such a life-changing decision as changing one’s sex?»

Dr. Levine svarer: «Well, Senator thank you for your interest in this question. Transgender medicine is a very complex and nuanced field with robust research and standards of care that have been developed. And if I am fortunate enough to be confirmed as the Assistant Secretary of Health, I will look forward to working with you and your office and coming to your office and discussing the particulars of the standards of care for transgender medicine.»

Paul mente at Levine ikke besvarte spørsmålet og stiller det igjen, og Levine gir nøyaktig samme svar. Paul avslutter slik: «Let it go into the record that the witness refused to answer the question. The question is a very specific one, should minors be making these momentous decisions? For most of the history of medicine, we wouldn’t let you have a cut sewn up in the ER, but you’re willing to let a minor take things that prevent their puberty and you think they get that back? You give a woman testosterone enough that she grows a beard, you think she’s going to go back looking like a woman when you stop the testosterone? You have permanently changed them. Infertility is another problem.» 

Det hører med til historien at senator Paul ble utsatt for sterk kritikk fra aktører i mainstream for sine spørsmål. Ett eksempel: «Rand Paul’s ignorant questioning of Rachel Levine showed why we need her in government» (Monica Hesse i Washington Post, 26/2-21).   

Erstatning til etterkommere av slaver 

Biden vurdere å gi erstatning til etterkommere av slaver. Dette er en sak som ledere i organisasjoner for afroamerikanere har kjempet for i mange år. Slaveriet er en grusom skamplett på USAs historie, men man må ikke glemme at det ble ført en borgerkrig som hadde som mål å fa slutt på slaveriet, en krig som endte med seier til den siden som ville avskaffe slaveriet. Dessverre var det betydelig diskriminering av svarte i innpå 100 år etter at borgerkrigen ble avsluttet. Bla. etter omfattende demonstrasjoner på 60-tallet, og med en betydelig lederskikkelse som Martin Luther King i spissen, ble forholdene bedre utover 70- og 80-tallet. Men det som skjedde deretter var at kollektivistiske ideer, og derved rasistiske ideer, kom til å stå sterkere i USAs kultur, og dette førte til at integreringen – og USAs ideal som en smeltedigel – ble forlatt og at det ble lagt stadig større vekt på forskjeller og dermed motsetninger mellom rasene. 

Det som skjer er at lederne i organisasjoner for afroamerikanerer krever erstatning for slaveriet, et slaveri som altså opphørte for mer enn 150 år siden. Ingen som var slaver lever i dag, ingen som eide slaver lever i dag. Dette er altså et prosjekt som skal ta penger fra de produktive (det er her de penger som staten deler ut alltid kommer fra) og som skal deles ut til å drive organisasjoner som hevder å arbeide for å bedre afroamerikaneres livsforhold. Hvis dette blir en realitet vil så og si alle pengene gå til lønninger og frynsegoder for ansatte i disse organisasjonene, og deres totalt uproduktive, ja, endog skadelige, virksomhet. Dette vil da øke byrden på de produktive, det vil redusere levestandarden for så og si alle, og det vil styrke rasemotsetningene. President Biden vurderer altså å gå med på noe slikt. 

Ny rasisme

Ledende Demokrater påstår at politiet og det militære i stor grad er infiltrert av folk som er tilhengere av «whitre supremacy», dvs. av hvite rasister, og de vil fjerne slike fra sine stillinger. Her fra en nettside (som er kritisk til Demokratene) 4/2: «Biden administration looks to root out ‘white nationalism’ from military over next 60 days.  … Democrats really have convinced themselves that America’s real enemies are “within,” as House Speaker Nancy Pelosi recently put it. And those enemies appear to be white Republicans» (Kilde bizpac).

Vi minner om Joe Bidens utsagn i et intervju med en afroamerikansk intervjuer i mai 2020: «Biden tells voters ‘you ain’t black’ if you’re still deciding between him and Trump». Altså: ingen som virkelig er svarte kan stemme på Trump.  

Enda et eksempel: Colin Kahl, nominert av Biden til «Under Secretary of Defense for Policy», har på Twitter beskrevet det Republikanske partiet som «the party of ethnic cleansing» (kilde breitbart). 

Vi tar også med følgende: John Brennan, CIA-sjef under Obama, sier 2/3 at han stadig blir mer og mer flau over å være en hvit mann («‘increasingly embarrassed’ to be a white man»). 

Demokratene definerer «rasisme» så bredt at så og si alle som er uenige med Demokratenes politikk er rasister. (Vi så over at Joe Biden beskrev Trump som en rasistisk president.) Det dette vil betyr i praksis, hvis det blir gjennomført, er at politiet og det militære og CIA og FBI kun vil bestå av personer som er sympatiske til Demokratenes  politiske syn. Dette vil da bli en nærmest fullstendig politisk ensretting av statens maktapparat. 

Men denne politikken legger avgjørende vekt på rase, og ser ut til å frikjenne alle ikke-hvite uansett hva de har gjort og hva de mener, og å fordømme alle hvite, uansett hva de har gjort og hva de mener.  

De venstreorienterte hevder at de står for antirasisme. Men antirasisme innebærer at rase skal være irrelevant, det som skal være viktig er et individs karakter, dets handlinger og dets personlighet. Som Martin Luther King sa det: «I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character». Det som i dag skjer er det motsatt: hudfarve skal ha alt å si. 

En korrupt familie? 

StartUp Health, et nydannet firma som ga råd om investeringer i helseforetak, fikk en pangstart i juni 2011 da representanter for selskapet fikk et møte med president Obama og visepresident Biden i Det Ovale Kontor. Dagen etter møtet var det store oppslag i pressen om dette nystartede firmaet, og det vokste seg raskt til å bli et stort og viktig firma: forretningsiden var at det ga råd om alle typer drift av helseforetak, og til gjengjeld skulle det få en eierandel av firmaet de bisto, oftest mellom 2 og 10 %. StartUp Health har fortsatt gode forbindelse inn i maktsentrene i Washington, og benytter seg av dette i sin profilering og markedsføring. Hvorfor fikk de i oppstarten et møte med Obama og Biden? Ikke godt å si, man kanskje fordi mannen som var «chief medical officer» i StartUp Health var Joe Bidens svigersønn.     

Frank Biden, bror av Joe, var inntil 2009 en ikke spesielt vellykket eiendomsmegler i Florida. I 2009 bestemte han seg for å gå inn i energibransjen. Tidlig i 2009 var visepresident Joe Biden på statsbesøk i Costa Rica, og noen måneder senere var også Frank Biden på besøk i Costa Rica, og der møtte han en rekke høytstående embedsmenn. Frank Bidens firma inngikk deretter en stor avtale med Costa Ricas nasjonale energiselskap om utvikling av grønn energi i landet. Franks firma Sun Funds America ble også involvert i grønne energiprosjekter i Jamaica, og firmaet har for dette prosjektet mottatt skattefinansierte lån fra myndighetene på 47 millioner dollar.  

I november 2010 var det et møte på visepresidentens kontor mellom Biden og Kevin Justice, leder for det nystartede entreprenørfirmaet Hillsdale Construction. Tre uker senere utnevnte Justice Jos bror James Biden til ny «executive vice president» i Hillsdale, og et halvt år senere fikk dette firmaet i oppdrag å bygge 100 000 nye leiligheter i Irak, en kontrakt verd 1,5 milliarder dollar. Dette skjedde mens Joe Biden var hovedansvarlig for amerikanske tiltak i Irak.    

Joes sønn Hunter Biden har vært involvert i en rekke firmaer i mange land, land som Kina, Russland, Kasakhstan, Ukraina, o.l. – men pussig nok ikke i noen firmaer som hører hjemme i Storbritannia eller Japan, og det er kanskje slik fordi land som de sistnevnte er lite korrupte og hvor firmaers virksomheter i det store og hele må tåle dagslys, dette i motsetning til de landene Hunter Biden er involvert i. Vi kunne gitt svært mange eksempler på Hunters forretningsførsel, men gir kun følgende: Mens Joe Biden var visepresident ga USA tre milliarder dollar til Ukraina for å bistå landets oljebransje i å utvikle grønne prosjekter. Omtrent samtidig fikk Hunter Biden en lukrativ plass i styret i Burisma, et av Ukrainas viktigste energiselskaper. Hunter hadde ingen bakgrunn fra eller innsikt i energibransjen. Hunter var også involvert i Kina; mens hans far var visepresident var Hunter involvert i to avtaler som hadde rammer på milliarder av dollar. 

Vi kan skyte inn her at Hunter Bidens PC («laptop») kom på avveie, og den inneholdt visstnok mengder av kompromitterende materiale. Amerikansk mainstreampresse forsøkte å dekke over dette før valget (en avis som allikevel skrev om dette ble kastet ut fra Twitter); det gikk endog så langt at 50 høytstående embedsmenn kom med en uttalelse som sa at påstandene om at det var materiale på denne laptopen som viste at Biden var korrupt «has all the classic hallmarks of a Russian [des]information operation» Blant underskriverne var Leon Panetta, Jim Clapper og John Brennan (kilde politico). Imidlertid ble det bekreftet at «… the FBI and Justice Department officials concur with an assessment from Director of National Intelligence John Ratcliffe that the laptop is not part of a Russian disinformation campaign targeting Democratic presidential nominee Joe Biden.» (kilde foxnews). 

Vi kunne gitt mange flere eksempler av samme type, men avslutter med dette (fra Peter Schweitzers Profiles i Corruption, hvor også eksemplene over er hentet fra). 

«The Bidens started out in blue-collar Scranton, Pennsylvania, but in the face of financial hardship, moved to Delaware when he [Joe] was still young. After first attending the University of Delaware and then law school at Syracuse University, he jumped almost immediately into politics. By the age of twenty-seven, Joe was running for New Castle County Council in Delaware. From that beginning,  Joe´s political career was a family affair. His younger brothers James and Frank “organized a volunteer army of young people who worked the strong Democratic precincts.” When he ran for the U.S. Senate just two years later, James, then just twenty-two years old, was his finance chairman. His sister Valerie was his campaign manager. She would go on to lead every one of his political campaigns over the next three decades until his vice presidential run with Barack Obama. From his earliest foray into politics to the present day, Biden’s political life has been fused with his family. From the beginning, the Biden family, as one admiring biographer puts it, “formed the nucleus for [Joe Biden’s] political operations.”The notion of family was deeply embedded in the Biden psyche at an early age. “The single best thing [I learned from my father] is,” Joe’s son Hunter once said, “family comes first. Over everything.”This otherwise admirable character quality crosses the line into corruption when political position and vested power become the locomotive of the family money train. Love of family is not a legitimate excuse for the abuse of power.» (s. 48-49).

Vi sier ikke mer om Biden-familiens mulige korrupsjon, men tar med følgende om Bidens  visepresident, Kamala Harris: 

«Harris paints herself as a gritty lawyer who is climbing the ladder of power by her own strength and determination. She has also positioned herself as “smart on crime,” even publishing a book by that same title. The reality of her rise to prominence is far more complicated—and how she has leveraged her power along the way is troubling. Harris’s elevation to national politics is closely tied to one of California’s most allegedly corrupt political machines and investigations into her tenure as a prosecutor raise disturbing questions about her use of criminal statutes in a highly selective manner, presumably to protect her friends, financial partners, and supporters. Most disturbing, she has covered up information concerning major allegations of criminal conduct, including some involving child molestation.» (Schweitzer, s.14)

Helt til slutt nevner vi at det var Barack Obama som rekrutterte Harris til politikken, og man kan med stor rett betrakte Obama som Harris´ gudfar. Hvis den uerfarne Harris blir president  er det all grunn til å spekulere på om Harris presidentperiode egentlig blir Obamas tredje periode. 

Vi avslutter her, men regner med at det ikke er umulig at vi om kort tid vil komme tilbake med flere kommentarer om president Harris.   

Så, Bidens, og evt, Harris´, presidentperiode kommer til å skape enorme problemer for USA og for amerikanere flest: konkurser, arbeidsløshet, synkende velstand/økende fattigdom, økede skatter og avgifter flere reguleringer, mer kriminalitet, innskrenket ytringsrom (opposisjonelle stemmer vil bli kastet ut av de store plattformene), mer kvotering av mindre kompetente fra favoriserte grupper inn i viktige posisjoner, kjønnskifteoperasjoner på barn, osv. Og det vil bli mer rasisme fra alle hold. Kanskje kommer det et omfattende voldelig svar på den økende undertrykkelsen.  

Men Bidens – og Harrs` – kurs har allikevel støtte fra mer enn 80 millioner amerikanere, og fra så og si alle innen den langtidsutdannede elite.  

.

.

«Where The Hell Are We?» – Biden’s CNN Townhall Disaster Ignored By Mainstream Media

https://www.zerohedge.com/political/where-hell-are-we-bidens-cnn-townhall-disaster-ignored-mainstream-media

.

https://www.tothepointnews.com/wp-content/uploads/2021/02/Biden-Misinfo-Vid.mp4

"What am I doing here?"

This is a national embarrassment. Joe Biden is not mentally fit to lead our country.pic.twitter.com/qbVlCQLVQz

— Cassandra (@CassyWearsHeels) February 26, 2021

https://www.newsweek.com/joe-biden-cnn-town-hall-transcript-full-trump-vaccines-1569872

https://www.rev.com/blog/transcripts/rand-paul-questions-health-nominee-rachel-levine-on-gender-reassignment-for-minors-transcript

https://www.washingtonpost.com/lifestyle/style/rachel-levine-assistant-health-secretary-biden/2021/02/26/26370822-7791-11eb-8115-9ad5e9c02117_story.html

https://www.bizpacreview.com/2021/02/04/biden-administration-looks-to-root-out-white-nationalism-from-military-over-next-60-days-1025580/

https://www.politico.com/f/?id=00000175-4393-d7aa-af77-579f9b330000

https://www.foxnews.com/politics/fbi-purported-hunter-biden-laptop-sources

https://www.breitbart.com/politics/2021/03/04/joe-biden-pentagon-nominee-colin-kahl-republicans-the-party-of-ethnic-cleansing/?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_term=daily&utm_campaign=20210304

Schweitzer, Peter: Profiles in Corruption, Harper Collins 2020

https://www.barnesandnoble.com/w/profiles-in-corruption-peter-schweizer/1136013763?ean=9780062897930

«Vaksinepass kan gi de heldige friheten tilbake» leser vi i VG.  Ja, dette høres jo fint ut. Og det har vært flere oppslag om det samme i det siste. I Dagsavisen finner man følgende: «Vaksinepass kan åpne opp for reising igjen – nå kommer det i flere land. Vaksinepass kan bli nøkkelen til å reise utenlands nå når koronavaksineringen er i gang. Flere land har varslet det, men hvordan vil det fungere?» 

Dagsavisens artikkel fortsetter: «EU jobber med ideen om å introdusere et vaksine-sertifikatprogram for Schengen-landene. Flere land har allerede sagt at de på egen hånd vil innføre en ordning med digitalt vaksinasjonssertifikat. Tanken er blant annet at man kan unngå karantene dersom man kan vise til at man har tatt vaksine mot covid-19, noe som vil åpne opp langt mer for reising mellom land igjen.»

En kommentator i engelske Daily Mail gir uttrykk for sitt høyeste ønske: «…I want a passport to freedom: Yes, it’s hugely controversial – but vaccine certificates are the ONLY way to get UK running again» (link nedenfor). 

Så, etter at det har vært nærmest umulig å ta en ferie utenlands i innpå et år kan dette komme som løsningen – et pass som viser at man er vaksinert mot Corona, og som derved skal vise at man hverken kan smitte andre eller selv blir syk! Skal man juble over dette? Eller …

Bivirkninger

Alle vaksiner har bivirkninger som kan ramme noen av de vaksinerte, og enkelte er derfor skeptiske til vaksiner. Som kjent ble mange rammet av narkolepsi etter at myndighetene kjørte en stor kampanje for vaksinasjon mot svineinfluensaen i 2009: «72 barn og unge mellom fem og 26 år ble bekreftet rammet av narkolepsi mellom oktober 2009 og utgangen av 2012. Gjennomsnittsalderen da symptomene startet, var 12 år. Av disse var 56 av pasientene vaksinerte og 16 var uvaksinerte» (forskning.no). Om lag 700 000 personer i denne gruppen ble vaksinert, så andelen som fikk narkolepsi etter vaksine var da 56/700000, dvs. 0,008 %. Så vidt vi kan er dette en meget liten andel. Forøvrig, denne vaksinekampanjen var totalt unødvendig; influensaen viste seg å ikke være verre enn de vanlige influensaepidemiene som dukker opp med jevne mellomrom.

Det bør være opp til den enkelte å bestemme om han eller hun skal ta vaksine eller ikke, men vår lekmannsvurdering er at bivirkningene av den vaksinen som nå benyttes (det er egentlig flere ulike vaksiner som benyttes) mot Corona er ytterst små. Ja, vaksinen har vært i bruk kun noen måneder, men svært mange er vaksinert i mange land, og det er rapportert om få bivirkninger. Det ser også ut til at antall smittede og antall døde synker dramatisk etter at mange i en befolkning er blitt vaksinert. 

Men det vi skal si noe om er ikke vaksinen, det vi skal si noe om er det kommende vaksinepasset.  

Som kjent har det i innpå et år nærmest vært forbudt for folk flest å reise utenlands, et tiltak som er iverksatt for å hindre Corona-smitten i spre seg i befolkninger. Det faktum at viruset er mindre farlig for folk flest og at det i all hovedsak kun er farlig for enkelte grupper skal vi heller ikke legge stor vekt på her, vi skal bare konstatere at det er umulig for dagens styrende politikerne å innføre restriksjoner kun for de gruppene som er mest i faresonen; noe slikt vil ikke være mulig i en egalitaristisk kultur hvor «likhet» er en verdi som det er tabu å bryte.  

Kan da et vaksinepass åpne for reising igjen? Med et vaksinepass nedlastet på vår iPhone skal vi da kunne passere landegrensene like enkelt som vi i tidligere tider da vi bare måtte vise et gammeldags pass for å slippe inn i et fremmed land. 

Dette høres jo i utgangspunktet bra ut. Poenget er at man ikke skal smitte andre med Corona, og det kan man visstnok gjøre når man oppholder seg nær andre mennesker over et utstrakt tidsrom. Dette gjelder dog ikke bare når man reiser med fly, det gjelder også når man er på er på fest, når man er på pub, når man er på fotballkamp, når man er på kino eller teater eller konsert ….. Denne type aktiviteter har da også i stor grad vært forbudt siden politikerne utløste Corona-alarmen for innpå et år siden. 

I ett land 

Så, kanskje besittelsen av et vaksinepass vil bli et krav for at man skal kunne delta på denne type arrangementer: «Ved inngang til konsertlokalet må man vise gyldig billett og vaksinepass». Hm. Dette kan bli komplisert og uoversiktlig– skal man  måtte vise et pass for å gå på kino eller på en pub eller for å ta en kaffe på Kaffebrenneriet?   

Og hva med de som av ulike grunner ikke vil ta en vaksine – skal de nektes å delta i slike aktiviteter? 

Det er enkelt å forstå at en arrangør ikke vil at deltagerne skal bli smittet mens de deltar på hans arrangement (en fest, en flytur, etc.), og at han derfor ikke vil ha deltagere som kan smitte andre. Men et slikt pass er ikke den eneste løsningen på dette problemet, dette kan løses ved at en deltager tar en test umiddelbart før deltagelse (f.eks. hjemme før han går ut), og at vedkommende får delta dersom testen viser at han ikke er smittefarlig. Slike hurtigtester finnes, de er ikke kostbare og de er rimelig pålitelige. Kravet vil da ikke være å tatt vaksine, kravet vil være å ikke være smittet. Da kan man bare la være å gå ut dersom man er smittefarlig. Så, innad i et land kan smittefaren sterkt reduseres ved frivillige ordninger.  

Men skal man vise et testresultat bare man skal stikke innom et sted for å ta en kaffe? Dette virker urimelig.  

Vårt syn er at private bør kunne velge den løsningen de ønsker – dersom et flyselskap vil kreve av sine reisende at de har tatt en vaksine så er dette greit, dersom de krever en attest på at de ikke bærer smitte så er dette også greit. Likeledes med konsertarrangører o.l.; de kan kreve at deltagere dokumenterer at de ikke bærer smitte. Dette gjelder arrangementer hvor folk oppholder seg nær hverandre over lang tid.

Mellom land 

Det er dog en forskjell på det som skjer innad i et land og det som skjer mellom land. Hva kan kreves ved passering av en landegrense? Staten har opplagt rett til å hindre smittefarlige personer i å komme inn i landet (dette gjelder dersom smitten er svært farlig for folk flest; dette prinsippet gjelder da ikke ved vanlige, milde sykdommer som f.eks. influensa). 

Bør da staten kunne kreve et vaksinepass? Nei, den kan som sagt kreve at folk ikke er smittefarlige, den kan ikke kreve at den reisende har tatt en vaksine, dvs. den burde ikke kunne kreve at den som vil komme inn i landet er vaksinert. Det som gjelder i dag i enkelte land er at myndighetene krever at personer som reiser til landet har tatt en test mindre enn 72 timer før ankomst, og at denne testen bekrefter at den reisende ikke er smittsom.    

Dessverre frykter vi at et slags vaksinepass blir innført. Grunnen til dette er at i en tid hvor venstreorientertere ideer er nærmest enerådende i kulturen vil statlige tvangstiltak bli betraktet som den eneste løsning å ethvert problem som måtte dukke opp; frivillige løsninger ligger ikke på bordet. Dette vil da også kunne komme i bruk innad i et land og kreves av de som vil være publikum ved konserter og fotballkamper (dersom smittefaren fortsetter å bli betraktet som høy).

Noen vil ikke vaksinere seg

Hva med de som av ulike grunner ikke  vil vaksinere seg? Myndighetenes credo er som kjent at «alle skal med enten de vil eller ikke!»: de som ikke vil ta vaksine får da værsågod la være å gå på fest, ikke gå på kino eller konsert eller fotballkamp, ikke reise med fly, etc. (Slike  forordninger vil da kunne gjelde så lenge smittefaren ansees som betydelig.) Eller kanskje det vil bli innført en ordning med dispensasjon slik at personer som ikke ønsker å ta vaksine kan få dispensasjon fra kravet om vaksinepass.   

Vi går som sagt inn for frivillige løsninger; private kan sette de krav de måtte ønske, og her vil nok en attest på at man er frisk være tilstrekkelig for de fleste. 

Vi vil også igjen minne om at et virus som dette som regel vil brenne seg ut etter hvert, dvs. færre vil bli syke etter hvert som tiden går. 

Man bør legge merke til at færre blir smittet og syke etter at flere er vaksinert, og at land/områder med få og svake tiltak klarer seg like godt (mht. antall smittede/syke/døde ) som land/områder som har mange strenge tiltak.   

Håpet er at problemene som dette viruset fører til vil bli mindre etter hvert og at ideen om å innføre vaksinepass vil bli forlatt – i denne omgang. Men vi må huske på at alle politikere (de fra de store partiene) nærmest håper at det skal komme en stor katastrofe som de kan bekjempe og således gi dem en heltestatus – i dag dyrker de alle en ikke-eksisterende klimakatastrofe, som de har blåst opp fra ingenting til en raskt kommende dommedag dersom de ikke kan ta enorme beløp fra skattebetalerne og bruke dem på en rekke ulike totalt ineffektive og meningsløse tiltak. Kriser er for de fleste politikere (fra de store partiene) noe de kan bruke for  skaffe seg enda mer makt; de handler på basis av følgende visdomsord, som ble kjent etter at de ble uttalt av Rahm Emmanuel: «Don´t let a crisis go to waste», som kan oversettes slik: «Kommer det en krise må den benyttes til å gi staten enda større makt».

(Vi skyter inn noen ord om hvor Emanuel står, politisk sett. Han var president Obamas stabssjef, og han er medforfatter av boken The Plan: Big Ideas for America, som er beskrevet slik på barnesandnoble.com (vi gjengir et kort utdrag): «The Plan  offers a bold vision of what America can be. It shows the way for both parties to move beyond the old political arguments and make progress for the American people. And it offers an innovative agenda for America – with ideas that address the nation’s most pressing challenges by doing more for Americans and asking Americans to do more for their country in return…» (uthevet her). Emmanuel vil altså at staten skal gjøre mer for borgerne og at borgerne skal gjøre mer for staten. Dette er et klart venstreorientert prosjekt, stikk i strid med ideen om individers frihet, en ide som sier at frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, og at statens oppgave er å beskytte denne friheten. Emmanuels politiske syn innebærer klart at kriser er kjærkomne og må må utnyttes for å øke statens makt.) 

Politikerne (de fra de store partiene) vil vise at de er viktige, de vil vise at det er med på å redde verden. Når Corona-epidemien dør ut vil de ha satt statsapparatet i stand til å se ut som om det er forberedt på og kan håndtere en ny epidemi, og da vil antagelig vaksinepassene ligge klare til utrulling og nedlasting til de vaksinerte på sekunders varsel. Og hva med de som ikke vil vaksineres, vel … de får bare bli hjemme eller søke dispensasjon.  
.

.

.

.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/2dPQlr/vaksinepass-kan-gi-de-heldige-friheten-tilbake

https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/vaksinepass-kan-apne-opp-for-reising-igjen-na-kommer-det-i-flere-land-1.1829409

https://forskning.no/vaksiner-sykdommer/ny-studie-svineinfluensavaksine-ga-okt-risiko-for-narkolepsi/357799

https://www.dailymail.co.uk/debate/article-9296915/STEPHEN-GLOVER-want-vaccine-passport.html

Stasi var som kjent navnet på kommunistdiktaturet Øst-Tysklands overvåkningspoliti. SNL: «Stasi var det hemmelige politiet i  Øst-Tyskland  (DDR); undertrykkelses- og overvåkningsorganet til kommunistpartiet  Sozialistische Einheitspartei Deutschlands  (SED). Stasi var operativt fra 1950 til 1990, og ble brukt til å overvåke og avskrekke opposisjonelle og regimekritikere, samt til å drive etterretning i utlandet». Wikipedia beskriver Stasi slik:  «Stasi var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet,  Sozialistische Einheitspartei Deutschlands  (SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet.»

Etter at Øst-Tyskland kollapset i 1990 er «stasi» gått inn i språket som navnet på ufine metoder som innebærer uetterrettelig og krenkende informasjonsinnsamling og trakassering. Her er to overskrifter fra norsk presse: «Overvåkning og Stasi-metoder» (Dagbladet) og «Stasi-metoder mot … ansatte» (Dagsavisen). 

Så, dersom det finnes et apparat, en organisasjon, et nettverk av personer som overvåker, kontrollerer, saboterer og trakasserer opposisjonelle, kan dette apparatet omtales som «stasi».

Har vi noe slikt i dag? Vi siterer i det følgende noen overskrifter (og vi oppgir ikke kildene, det blir for mange. Den som vil kan finne hvert enkelt tilfelle ved å benytte en søkemotor). Eksemplene er fra Norge, Sverige, USA og Storbritannia. Poenget er at alle land i Vesten gjennomgår det samme, selv om utviklingen ikke er kommet like langt i alle land.  

«Flere politikere og brukere på det sosiale mediet Twitter har denne uken henvendt seg direkte til selskaper og oppfordret dem til å fjerne annonser fra nettsiden [resett.no] …. Den siste uken har flere store selskaper droppet Resett.no. Statssekretær Sveinung Rotevatn (V) er blant dem som oppfordrer annonsører til å trekke annonsene sine fra nettstedet.»

Tidligere justisminister Anne Holt uttalte at «Nå må noen gjøre noe med Resett…». En tidligere justisminster sier altså at «noen må gjøre noe» med en avis hvor det finnes journalister som avdekker fakta som er pinlige for makthaverne og som stiller dem plagsomme spørsmål. Man kan bare spekulere på hva som ligger i en slik oppfordring om å «gjøre noe» ….. 

«Forlagsansatte protesterer mot å gi ut Jordan B. Petersons nye bok. Psykologiprofessor Jordan B. Peterson skapte storm i kjønnsdebatten for noen år siden. Nå mener ansatte i forlaget hans at det sårer minoritetsforfattere om boken hans gis ut.» 

«Cambridge University rescinds Jordan Peterson invitation…».

«Journalist rømte fra USA etter drapstrusler og trakassering fra venstreekstremister». 

«[Rep.] Maxine Waters encourages supporters to harass Trump administration officials». 

«Trump lawyer van der Veen says his house was attacked, he’s faced death threats».

De som blir utsatt for slike ting er de som på et eller flere områder opponerer mot venstresidens standpunkter. Vi minner om hva venstresidens politikk innebærer: den innebærer omfattende bruk av statlig tvang for å regulere produktiv virksomhet, og for å overføre midler fra de produktive til venstresidens foretrukne pressgrupper, den innebærer til og med pålegg med mht. pronomenbruk!, den innebærer ettergivenhet overfor reell kriminalitet, den innebærer en voksende mengde gratistilbud fra det offentlige, og den innebærer et voksende skatte- og avgiftsnivå for de produktive. Venstresidens motstandere er da altså de som går imot dette, dvs. de som vil at de produktive skal få beholde det de produserer, de som vil ha et fritt næringsliv, de som vil ha frihandel, de som vil at veldedighet skal skje frivillig – og de som vil fortsette å bruke «han» og «hun»! De som går imot noen av venstresidens standpunkter blir jevnlig, til og med i store nyhetsorganer, omtalt som nazister, rasister, konspirasjonsteoretikere, e.l, uten at vi kan se noe som helst saklig grunnlag for slike beskyldinger. 

(Ang. pronomenbruk: den canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson, som vi nevnte ovenfor, ble verdensberømt etter at han nektet å følge pålegg om pronomenbruk. Wikipedia: «Han fikk stor medieoppmerksomhet etter at han høsten 2016 kritiserte en kanadisk menneskerettslov hvor han kritiserte hvordan loven var skrevet slik at den åpnet opp for påbudt bruk av nyskapte kjønnspronomener i omtale av  transseksuelle personer».)     

Tilbake til den trakasserende oppførselen: det finnes utallige eksempler av samme type som vi nevnte over. Mainstream-pressen tier i all hovedsak om dette, men en sjelden gang blir slike ting nevnt. Vi kan dog ikke huske et eneste tilfelle hvor mainstreamaktører, hverken innen politikken eller pressen eller akademia, har kritisert og tatt avstand fra denne type overvåkning og trakassering. Og da er mainstreampressen medskyldig i denne trakasseringen.  

Videre er, som vi har nevnt tidligere, en rekke konservative aktører blokkert eller på andre måter stengt ute fra Big Techs plattformer. (Noen er stengt fullstendig ute, andre er blitt nektet å vise reklame slik at de derved hindres i å få inntekter.) 

Så, opposisjonelle blir overvåket, trakassert, utsatt for annonseboikott, mister oppdrag – og dette skjer etter henvendelser fra privatpersoner. Øst-Tysklands Stasi besto av statsansatte, av lønnede folk som hadde som jobb å overvåke og trakasserte opposisjonelle, men det som skjer nå i Vesten er at samme type oppdrag blir utført av privatpersoner etter eget initiativ, uten lønn, uten ordre; dette skjer da som en slags dugnad – det vi har fått er et dugnads-stasi.   

Det er ingen grunn til å bli overrasket over dette. Venstresidens ideer innebærer at opposisjonelle er onde mennesker som ikke fortjener hverken respekt etter toleranse, de konsistente på venstresiden mener virkelig at opposisjonelle fortjener å miste jobb, å miste inntekt, å miste en talerstol. 

Grunnen til at dette dugnads-stasi har dukket opp er ene og alene at venstresidens ideer så og si totalt dominerer i samfunnet, og at det i det offentlige rom ikke finnes noen reell, fundamental opposisjon. Det er ingen i det offentlige rom som med styrke og kraft hevder at individer har rett til å leve sine liv slik de selv vil så lenge de er fredelige, det er ingen som hevder at alle har rett til frihet (frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt), det er ingen som hevder at alle statlige reguleringer og alle statlige tilbud og alle statlige tvangstiltak er umoralske og bør avvikles – det er ingen som går inn for full individuell frihet. Det er derfor denne venstreorienterte trakasseringen kan skje og kan fortsette: den møter ingen prinsipiell, fundamental motstand.   

De som rammes av dugnads-stasi nå er de nasjonalkonservative, dette selv om de deler alle venstresidens standpunkter på de fundamentale områder. Dette ser vi tydelig i politikken, hvor de nasjonalkonservative støtter velferdsstaten, og en rekke andre begrensninger på individuell frihet. Men allikevel utgjør de et så store irritasjonsmoment for de konsekvent venstreorienterte at et stort antall mennesker stiller opp på denne dugnaden for å få en liten opposisjon brakt til taushet. Og her kan det vel passe å si følgende til alle opposisjonelle: «Velkommen til fremtiden! Det er her du kommer til å være de neste årene».

.

.

.

..

.

https://www.dagbladet.no/nyheter/overvaking-og-stasi-metoder/66289787

https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/stasi-metoder-mot-lidl-ansatte-1.845201

«Texas: Frykter katastrofe om strømnettet bryter sammen. AUSTIN/OSLO (VG) Flere millioner er uten strøm for andre dag på rad, dødstallene stiger og det er fortsatt minusgrader. – Kritisk, mener Houston-ordfører Sylvester Turner.» (Kilde VG) 

Vi har fått en forklaring av årsaken til det som skjer i Texas fra energieksperten Alex Epstein, og siden han har bedt om at hans tekst skal spres mest mulig gjengir vi den her:    

The truth about the Texas Electricity Crisis

My regular newsletter comes out tomorrow, but I wanted to share with you a Twitter thread I wrote that explains, in my opinion better than anything else, what has actually happened in Texas and why.

This is my most-read Twitter thread ever, and has led to The New York Times among others reaching out to me for interviews.

Please share it far and wide!  This is likely the most teachable energy moment of 2021.

Here’s the text.

There is a lot of conflicting «information» about the TX blackouts. Here’s the bottom line: the root cause of the TX blackouts is a national and state policy that has prioritized the adoption of unreliable wind/solar energy over reliable energy.

• For the last decade+ policy in TX and in the US has been focused on mandating or subsidizing as much wind and solar as possible. TX has bragged about being the biggest wind generator in the US.
• The TX focus on wind has come above all at the expense of coal, which has the resiliency advantage (along with nuclear) of being able to store large quantities of fuel onsite; gas mostly requires «just in time» delivery from pipelines.
• «In 2009, coal-fired plants generated nearly 37 percent of the state’s electricity while wind provided about 6 percent. Since then, three Texas coal-fired plants have closed…In the same period, our energy consumption rose by 20 percent.»
• Because intermittent wind and solar can always go near zero–as we saw recently in TX–they don’t replace the cost of reliable power plants, they add to the cost of reliable power plants. This is why the more wind and solar grids use, the higher their electricity prices.
• To lessen the price increases from «unreliables» governments try to get away with as few reliable power plants online as they can. TX is no exception. The Public Utilities Commission of TX has called their grid’s margin for error («reserve margin») «very scary.»
• Additionally, the expense and distraction of accommodating «unreliables» takes away money and focus from resiliency. In CA this meant not maintaining power lines. In TX it may have meant not focusing enough on making the reliable power plants resilient enough to winter weather.
• While we don’t know yet what exactly caused certain gas and coal plants to go down–lack of resilience for those plants, grid mismanagement, or fuel infrastructure–we know with 100% certainty that gas and coal plants can easily run in far more adverse conditions than TX has now.
• We know with 100% certainty that gas, coal, and nuclear plants can easily run in far more adverse conditions than TX has now. And we know with 100% certainty that even if no wind turbines had frozen they would have been nearly useless during large portions of recent weather.
• If you are looking at the facts in TX, the obvious lesson here is: stop subsidizing and mandating unreliables–which are often useless when you need them most–and do a better job at managing reliables.
• Instead of acknowledging the reality that unreliables can’t keep us warm or powered in the winter–and that the «100% renewable» direction is disastrous–advocates of unreliables are instead implying that no source of electricity can be relied upon, so no need to single out wind.
• Dr. Emily Grubert of GA Tech writes: «Let us be absolutely clear: if there are grid failures today, it shows the existing (largely fossil-based) system cannot handle these conditions either.» Really? Ever heard of the Midwest or Canada?
• We know how to produce enough low-cost, reliable electricity for every situation. You just build a whole bunch of reliable power plants, including those with on-site fuel storage–such as coal and nuclear. You place a premium on reliability and resilience. That’s it.
• TX is having an electricity crisis during bad winter weather because it did not focus enough on building reliable power plants and infrastructure–because it was obsessed with getting as much unreliable wind/solar electricity as possible. Let’s all learn from this mistake.
• Right now TX’s plans include
  * 0 new nuclear plants
  * 0 new coal plants
  * 9.4 GW wind (the existing 32 GW went to 1 GW during crucial times this week)
  * 11.9 GW solar (solar was useless much of the week)
  * 5.0 GW gas (to handle the unreliables)
  These plans should change.
• As bad as TX’s plans to «rely on unreliables» are, they are nothing compared to the Biden Plan, which calls for nearly 100% solar and wind electricity by 2035! Everyone should be asking him how the hell his plan would have fared in TX this week.
• TX and America need to totally change direction in energy policy toward one of energy freedom, including freedom for the wonderful but demonized and criminalized ultra-reliable, non-carbon electricity source known as nuclear.

.

.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/kRQ1W9/texas-frykter-katastrofe-om-stroemnettet-bryter-sammen

There is a lot of conflicting "information" about the TX blackouts. Here's the bottom line: the root cause of the TX blackouts is a national and state policy that has prioritized the adoption of unreliable wind/solar energy over reliable energy.

THREAD

— Alex Epstein (@AlexEpstein) February 16, 2021

Epstein har skrevet boken The Moral Case for Fossil Fules 

https://www.bookdepository.com/Moral-Case-for-Fossil-Fuels-Alex-Epstein/9781494510015?ref=grid-view&qid=1613543189578&sr=1-3

Kjønnsinkongruens er et reellt fenomen, men spørsmålet er hvilke politiske implikasjoner det har: hvilke implikasjoner det bør ha, og hvilke det har i dagens samfunn.  

For å vite hva vi snakker om; la oss gi en definisjon: «Kjønnsinkongruens er mangel på samsvar mellom det kjønn  kjønnsorganene  tilsier og ens egen oppfatning om hvilket  kjønn  man har. Om man for eksempel har  penis, men føler seg som kvinne, er det et eksempel på kjønnsinkongruens. Ofte kan man si at den  subjektive  kjønnsopplevelsen eller kjønnsidentiteten ikke samsvarer med det kjønn vedkommende fikk tildelt ved fødselen». (Dette er hentet fra Store Norske Leksikon, SNL.) 

I utgangspunktet er dette en grei definisjon så vi vil i fortsettelsen basere oss på den. Vi vil dog henlede opperksomhet på formuleringen «ens egen oppfatning» – dvs. kjønn er definert som noe som følger av «egen oppfatning», og da altså ikke av biologiske fakta som kromosomer eller kjønnsorganer. Vi vil også bemerke formuleringen «det kjønn vedkommende fikk tildelt [uthevet her]ved fødselen» – når ordet «tildelt» benyttes kan det implisere at det er noen som tildeler, men faktum er at for velskapte barn er kjønn medfødt. Kanskje leksikonredaktøren har valgt å bruke «tildelt» for å unngå å skrive at kjønn er medfødt.  

Som kjent har den inntil nå vanlige oppfatningen vært at kjønn følger kromosomer og kjønnsorganer: den som er født med mannlige kjønnsorganer er mann, den som er født med kvinnelige kjønnsorganer er kvinne. Om kromosomer baserte man seg på følgende faktum (her hentet fra SNL): «Kjønnskromosomer … bestemmer  kjønnet. Kvinnen har to like kromosomer, såkalte  X-kromosomer, i sitt kjønnskromosompar, mens mannen har to ulike kromosomer, et X-kromosom og et  Y-kromosom. X-kromosomet omtales som det kvinnelige kjønnskromosom og Y-kromosomet som det mannlige. Eggceller og  sædceller  har halvt kromosomtall (23) i forhold til kroppscellene, som har 23 par kromosomer. Eggcellene inneholder alltid et X-kromosom, mens den ene halvparten av sædcellene inneholder et X-kromosom og den andre halvparten et Y-kromosom. Ved sammensmeltingen av eggcelle og sædcelle kommer det alltid et X-kromosom fra eggcellen, mens det fra sædcellen enten kommer et X- eller et Y-kromosom. I det første tilfellet oppstår et kvinnelig individ, i det andre et mannlig. Sjansen er like stor for de to muligheter.» 

Så, kromosom-teorien, som er et biologisk faktum, sier altså at den som har XX-kromosomer er kvinne, og at den som har XY-kromosomer er mann. Så, man kan spørre: hvordan passer dette med fenomenet kjønnsinkongruens? Så vidt vi kan se passer dette ikke i det hele tatt. Den som ønsker å fremstå med et annet kjønn enn det vedkommende er født til gjør opprør mot biologiske fakta.   

Men la oss si med en gang: et slikt opprør er ikke nødvendigvis helt galt. Et menneske vil i meget store grad kunne bli preget av psykologiske forhold tidlig i sitt liv, og dette, samme med den personlighet som et barn utvikler i sin tidlige livsfase, vil kunne føre til at personen som ung voksen vil ha en personlighet som ikke finner seg til rette, hverken i sin familie, i sitt miljø, i sitt samfunn eller i sin kropp. Hver enkelt person må velge hvordan det skal tenke, hvordan det skal handle, og det må kontinuerlig velge seg en vei videre i sitt liv. Det å gjøre opprør på et eller flere punkter kan for vedkommende være det beste valget – hva som er rett valg for den enkelte kan det være vanskelig eller umulig for andre å vite, og den enkelte bør selv ha full frihet til å velge sin vei videre i livet.    

Vi vil legge stor vekt på følgende faktum: det er ikke nødvendigvis noe galt i å velge opprør. Dette kan være det beste alternativ vedkommende har på det det har opplevd eller er blitt utsatt for under oppveksten. (Vi vil dog presisere at vi ikke godtar valg som innebærer kriminalitet, dvs. valg som innebærer initiering av tvang mot andre.) 

Vi oppsummerer denne innledningen med å si at det å skifte kjønn til et annet enn det man er født til ut i fra kromosomer og organer, kan være legitimt. Men dette er noe som svært sjelden forekommer; alle som er velskapt er født som enten gutt eller jente, og de aller aller finner seg godt til rette med det. Men en svært liten andel finner seg etter hvert ikke til rette i den kroppen de er født med, og ønsker et skifte. Å ønske og å foreta et slik skifte er for disse få et helt legitimt valg. De som ønsker å foreta et slikt valg – å skifte kjønn – bør  på alle vis møtes med full respekt og følsomhet. Personer som har skiftet kjønn omtales gjerne som «trans-kjønnet» («trans-gender» på engelsk). 

Men det er i fortsettelsen av dette utgangspunktet at problemene har dukket opp, og de dukker opp på en rekke ulike områder: pronomenbruk, lovverk, idrettskonkurranser, kvotering, operasjoner. Vi skal se på disse etter tur.        

«Kjønn er opplevd kjønn» 

At det kjønn man har ikke er det kjønn man er født med, men er det man opplever at man har, er offisiell politikk i en rekke land, også i Norge. Dette prinsippet er nedfelt i de såkalte Yogyakarta-prinsippene, og norsk UD erklærer bla. følgende (link nedenfor): «Norge støtter også de såkalte Yogyakarta-prinsippene som tar for seg en rekke menneskerettigheter og hvordan disse bør gjennomføres overfor seksuelle minoriteter». Samme sted erklærer UD at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» [uthevet her], dvs. den kjønnsidentitet en person har er den som vedkommende føler at vedkommende har. 

Yogyakarta-prinsippene ble vedtatt av «eksperter» under en konferanse i Yogyakarta, Indonesia i 2008, og et stort antall regjeringer sluttet seg til disse prinsippene uten noen debatt, hverken internt eller eksternt; innholdet ble i toneangivende miljøer ansett som så opplagt korrekt at ingen var av den oppfatning at temaet fortjente noen diskusjon. En kommentator skriver: «Yogyakarta-prinsippene er … en detaljert manual for hvordan kjønnsaktivister mener stater skal implementere den radikale kjønnsteoriens syn på kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering i sine respektive lands lovgivning» (Kilde Samlivsrevolusjonen).   

Skal dette prinsippet – at kjønn er opplevd og ikke medfødt – virkelig gjennomføres vil det innebære en rekke forandringer på de punktene vi nevnte over. Vi kommenterer ikke dette punktet ytterligere her, men vi gir en overordnet kommentar til slutt. 

«Hen»

Vanligvis blir gutter/menn omtalt som «han», og jenter/kvinner omtales som «hun». Denne pronomenbruken forutsetter at en person er enten gutt eller jente. Men en reform er på vei, også i Norge: «Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG. – Vi ønsker å skape norsk kommunal språkhistorie. Mangfoldet må få utvikle seg i takt med toleransen og respekten for det som er annerledes, sier byråd Tone Tellevik Dahl (Ap) overfor VG» (Kilde Kommunal Rapport). 

Dette bygger på en forståelse av at kjønn er noe man normalt ikke er født med, men at det normale er å velge sitt kjønn når barnet kommer i en alder hvor kjønn blir noe man blir opptatt av. Denne forståelsen innebærer at dersom man omtaler et barn som er født med penis som «gutt» eller «han», så presser man barnet inn en mannsrolle, og tilsvarende for kvinner. For å unngå dette presset, for å ikke presse barn inn i noen kjønnsrolle, for å la det selv velge om det skal bi mann eller kvinne, så skal alle barn behandles likt uansett hvordan de er utstyrt nedentil, og uansett hvilke kromosomer det er født med.   

Dette er et vanvittig holdning. De aller alle fleste som er født som gutter vil fungere godt som gutter, og tilsvarende for jenter. Kjønn er medfødt, men noen få vil utover i livet ikke finne seg til rette i den kroppen de er født med. Dette vil som regel vise seg i tenårene, og å late som om kjønn er valgt fordi en meget liten andel tenåringer ikke finner seg til rette i den kroppen de er født, det er meningsløst.  

Dette er å basere en politikk for alle på noen bitte få unntak, og det vil også skape forvirring hos mange av de som finner seg til rette i den kroppen de har. Problemer mht. kjønn oppstår som regel i tenårene, og å bruke «hen» fra et barn er født og fremover vil skape forvirring om dette i årene før barn begynner å bli opptatt av kjønn. Så, her har vi en reform som har som formål å gjøre en ting lettere for noen få, samtidig som den vil kunne skape betydelige problemer for de aller aller fleste. 

Lovverk 

Et utvalg vurderer nå endringer i barneloven, og vi siterer fra Nettavisen: «I en utredning om den nye barneloven foreslås det å bytte ut ordet «mor» med «fødeforelder». Utvalget har fått et ambisiøst oppdrag i tillegg til å oppdatere loven: Å fjerne ord som far, mor, kvinne og mann fra barneloven for å gjøre den kjønnsnøytral. Barneloven er viktig for familier over hele landet, og bestemmer alt fra rett til samvær, foreldreansvar til økonomisk ansvar for unger som kommer til verden. I utredningen har utvalget kommet frem til at terminologien må drastisk endres, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordene «kvinne» og «mann»» (link nedenfor).

Dette er fullstendig meningsløst. Barn fødes av kvinner som ved fødselen blir en mor. En mor er en kvinne som er befruktet direkte eller indirekte av en mann og som har født et barn, og denne mannen er barnets biologiske far. En lovtekst om barns forhold som ikke skal bruke ord som «mor», «far», «mann» og «kvinne» er bare enda et forsøk på å presse en feilaktig teori ned over virkeligheten. 

De som står bak en slik reformer – å bruke «hen»,  å ikke bruke «mor» og «far» – er tilhengere av likhet, ikke bare på områder som ulikhet i inntekt eller mht. viktige tilbud (f.eks. innen skole og helse), men de vil også forsøke å utviske reelle biologiske forskjeller – eller i hvert fall å fjerne begreper som er dannet på basis av reelle forskjeller – og å skifte disse begrepene ut med begreper som tilslører at denne reelle forskjellen finnes.  

Selvsagt kan private benytte de ord og begreper de vil; dersom en person ønsker å omtale alle som «hen» så har han eller hun all rett til det, men det blir galt dersom staten skal tvinge noen til å benytte slik språkbruk. I lovtekster bør staten basere seg på det som er allmen språkbruk, og i allmen bruk forekommer «mor» og «far», ikke «fødeforelder». Dersom staten forsøker å tvinge igjennom radikale teorier ved å benytte denne radikale teoriens terminologi i en lovtekst – når dette ikke er i samsvar med alminnelig språkbruk – er intet annet enn maktmisbruk.     

Kvotering

Som kjent foregår det kvotering på en rekke områder: personer fra minoritetsgrupper blir kvotert inn på studieplasser og inn i jobber de egentlig ikke er kvalifisert til – og dette bare fordi de tilhører en bestemt minoritet. I mange år er kvinner blitt kvotert inn i en rekke posisjoner. Men hvordan skal dette bli dersom kjønn ikke er noe man er født med, men noe man velger. Kan da en mann som søker på en jobb hvor det i utlysningen står noe sånt som at «kvinner oppfordres til å søke» eller at «en kvinnelig søker vil bli foretrukket» bare si at han føler seg som kvinne og så bli kvotert inn? Det ser ut som om Yogyakarta-prinsippene innebærer dette. 

(At vi er imot all statlig kvotering, bortsett fra på områder hvor det er relevant  – visse oppgaver innen politiet og det militære bør forbeholdes menn – er et punkt som vi lar ligge i denne omgang. Private kan selvsagt kvotere akkurat som de måtte ønske.) 

Idrett

En av de første tingene president Biden gjorde etter at han ble innsatt var å pålegge etterlevelse av en høyesterettsdom som innebærer at menn som føler seg som kvinner skal kunne konkurrere i idrettskonkurranser som kvinner. 

«Joe Biden’s first day in office delivered an incremental victory for transgender athletes seeking to participate as their identified gender in high school and college sports. Among the flurry of executive orders signed on Wednesday, Biden called on all federal agencies to enforce a US supreme court decision from last year that expanded the definition of sex discrimination to include discrimination based on sexual orientation as well as gender identity – with language that explicitly referenced the arena of high school and college sports.» (kilde The Guardian). 

Så, menn som sier at de føler seg som kvinner kan altså delta i konkurranser som tidligere var forbeholdt kvinner. Menn er større og sterkere enn kvinner, så nå kan menn som ikke lykkes i konkurranse med andre menn si at de føler seg som kvinner og bli vinnere og få medaljer og stipender ved å konkurrere mot kvinner. Ja, de må kanskje passere en hormon-test, men de vil allikevel stort sett ha de samme fysiske forutsetningene som menn har.   

Dette vil i praksis ødelegge all kvinneidrett: kvinner (dvs. de som er født som kvinner og som har den fysikk som kvinner som regel har) vil ikke kunne konkurrere med menn som sier at de føler som som kvinner; dise mennene er høyere, sterkere, hurtigere, mer  utholdende, etc.  

(Vi henter eksempler fra hele Vesten, og grunnen er at den samme utviklingen skjer i alle land i Vesten. Neste eksempel er fra England.)  

Straff 

«Male rapist identify as a woman and goes to a female prison». Vi kom over denne overskriften på engelsk TV for noen dager siden. (10/2: «Good Morning Britain», kl 0653, vi har en skjermdump). Kommentarer er overflødige.  

Toaletter 

En mann som sier at han føler seg som en kvinne og har behov for et toalettbesøk – skal han bruke herretoalettet eller dametoalettet? Hvis «han» skal ha rett til å kunne benytte dametoalettet kan dette åpne for at unge damer og småjenter også i forbindelse med et toalettbesøk kan bli utsatt for både blikk og det som enda verre er fra perverse menn som egentlig ikke forteller sannheten når de sier at de føler seg som kvinner. 

Å åpne for at menn som sier at de føler seg som kvinner skal kunne benytte dametoaletter kan bli ubehagelig for jenter og kvinner.   

Operasjoner 

Mange unge har fått foretatt operasjoner for å skifte kjønn, og antallet er stigende. CBSNEWS forteller: «- A small but growing number of teens and even younger children who think they were born the wrong sex are getting support from parents and from doctors who give them sex-changing treatments, according to reports in the medical journal Pediatrics. It’s an issue that raises ethical questions, and some experts urge caution in treating children with puberty-blocking drugs and hormones.An 8-year-old second-grader in Los Angeles is a typical patient. Born a girl, the child announced at 18 months, «I a boy» and has stuck with that belief. The family was shocked but now refers to the child as a boy and is watching for the first signs of puberty to begin treatment, his mother told The Associated Press.» (lenke nedenfor). 

TV2 forteller om Norge: «Eksplosiv økning av norske barn som vil skifte kjønn. De siste fire årene har antall henvisninger til kjønnsskifte tredoblet seg i Norge og stadig flere barn og unge får dette innvilget. – Vi ser både i Norden og verden at det har vært en eksplosiv økning de siste fem-seks årene. Vi ser absolutt en sterk økning, særlig blant de eldste unge i vår gruppe fra 14 til 18 år, sier Anne Wæhre, overlege ved seksjon for psykomatikk og CL-barnepsykiatri ved Oslo Universitetssykehus til TV 2. I 2016 ble totalt 331 personer henvist til Nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme (NBTS), og 148 av dem var barn. I 2013 var det til sammenligning 134 henviste hvor rundt 45 av dem var under 18» (artikkelen er fra 2017, lenke nedenfor). 

At en god del unge mennesker er noe forvirret om sin kjønnsidentitet er noe man kan forvente; slik er det å være tenåring. Men i en tid hvor mange autoritetsmiljøer hevder at kjønn ikke er medfødt, men at det er valgt, vil antagelig antallet som føler seg fremmed i sin egen kropp øke.   

Man må også huske på at å gjennomgå en slik kjønnsskifteoperasjon er et skritt som ikke kan omgjøres; dersom en gutt/mann ønsker å bli kvinne så må han både gå igjennom en operasjon og en hormonbehandling, og dersom han etter noe år skulle angre denne beslutningen så er det i beste fall en vei tilbake som både er vanskelig og som neppe vil føre ham helt dit han ønsker å komme.  

J. K. Rowling 

Den engelske forfatteren J. K. Rowling (hun som skrev om Harry Potter) har fått kolossalt mye pepper fordi hun ikke har sluttet opp om det toneangivende syn på dette punktet. Enkelte har til og med sagt at de ikke lenger kan anbefale Harry Potter-bøkene pga. Rowlings syn på kjønnsidentitet. 

Hva er det så Rowling har sagt? Hun har sagt at kjønn er medfødt, og at at de som vil skifte kjønn bør møtes med full respekt og omtanke. På grunn av dette er hun betraktet som en forræder, hun ha jo brutt med de toneangivende synspunkter som venstresiden har. 

BBC skriver: «Two leading Harry Potter fan sites have publicly distanced themselves from author JK Rowling over her recent comments about transgender people. The Leaky Cauldron and Mugglenet sites said they would no longer use photos of Rowling or link to her own website. Speaking jointly, they said her views on «marginalised people [were] out of step with the message of acceptance and empowerment we find in her books». The stars of the Potter films have also spoken out against Rowling’s remarks. 

Rowling posted a lengthy blog last month in which she detailed her research and beliefs on transgender issues. She had faced criticism for posting tweets in which she took issue with the phrase «people who menstruate».

In the blog, she said her interest in trans issues stemmed from being a survivor of abuse and having concerns around single-sex spaces. In their statement, the Leaky Cauldron and Mugglenet sites said it was «difficult to speak out against someone whose work we have so long admired».

Yet they said it be «wrong» not to distance themselves from Rowling’s «harmful and disproven beliefs about what it means to be a transgender person»» (link nedenfor). 

Rowlings syn på denne saken er i all hovedsak identisk med det vi har, og vi lenker til hennes egen artikkel om saken nedenfor.  

Vi vil nevne ett poeng til før vi konkluderer: Hvorfor kan man si at Rowling bryter med de toneangivende holdningene? Kan man ikke bare si at det er de mest ekstreme på venstresiden som er uenige med henne? Vel, en rekke regjeringer, inkludert den norske, har sluttet seg til Yogyakarta-prinsippene, byrådet i Oslo foreslår at «hen» skal erstatte «han» og «hun», og et offentlig utvalg vurderer å fjerne ord som «mor» og «far» fra lovverket. Dette viser at det ikke kun er noen ekstreme på venstresiden som vil ha denne politikken, dette viser at denne politikken dominerer i de politiske miljøer (som også inkluderer pressen, byråkratiet og akademia).   

Vårt syn 

Vi har antydet vårt syn over, men her tar vi med våre konklusjoner: kjønn er medfødt for velskapte barn, men noen få kan i tenårene bli forvirret om sin identitet.  Disse bør etter grundig egenvurdering kunne få gjennomført en kjønnskifteoperasjon etter at de er blitt myndige. Slike operasjoner skal ikke utføres på barn.  

Lovverket bør være fullstendig kjønnsnøytralt – unntatt på områder hvor virkeligheten, dvs.  biologien– tilsier noe annet. «Mor» og «far» er reelle begreper som betegner uomtvistelige fakta, og bør beholdes i lovverket. 

Private bør kunne kvotere så mye de vil og hvem de vil; staten bør ikke kvotere i det hele tatt (unntatt i tilfeller som antydet over). 

Ang. bruk av toaletter så kan igjen private (serveringssteder, arbeidsplasser, etc.) organisere dette som de vil, men dersom vi hadde hatt et firma ville vi i utgangspunktet hatt to alternativer, ett for menn og ett for kvinner, hvor kjønn var definert ut på tradisjonell måte. Skulle det bli behov for å tilby slike fasiliteter til menn som føler seg som kvinner ville vi ideelt sett har gjort et ytterligere toalett tilgjengelig, slik at tilbudene ville vært for «damer», «herrer» og «andre». Menn som føler seg som kvinner ville ikke ha hatt adgang til kvinnetoalettet, selv om de har tatt all behandling for å skifte kjønn.   

Vi ville ha gjort det samme i idretten: det burde være tre klasser: menn, kvinner, andre. Idretten burde ha være fullt ut privat, dvs. uten noen form for statlig innblanding. Dessverre er det ikke slik i dag; vi så over at president Biden har pålagt idretten å betrakte og behandle menn som føler seg som kvinner som kvinner. 

Slik vi ser det vil det være vanskelig for idrettslederne å kjøre en slik linje som vi har antydet (tre klasser), men i en kultur hvor altruisme/selvoppofrelse er det moralske ideal så vil antagelig idrettskvinnene bare måtte finne seg i å la menn som føler seg som kvinner konkurrere i samme klasse som dem. Og som vi sa over: blir dette tillatt vil det ødelegge all konkurranseidrett for kvinner.   

Hvorfor skjer dette? Ja, utgangspunktet er som vi har sagt over: noen få finner seg ikke til rette i sin kropp, og de bør møtes med respekt og forståelse,  og de bør ha all rett til å skifte kjønn via medikamenter og operasjoner. 

Men det som skjer nå er at dette gjøres til en norm som alle skal rett seg etter, og dette selv om det fører til enorme personlige kostnader: kvinner kan ikke være trygge selv under toalettbesøk, kvinneidretten blir ødelagt, langt flere unge blir forvirret om sin kjønnsidentitet, og mange tar operasjoner som de senere vil angre på. Ja, denne holdningen kan være til fordel for noen svært få, men den vil skade mange andre.   

Hva ligger bak? Det som ligger bak er venstresidens likhetsideal, og venstresidene totale mangel på virkelighetskontakt. Likhetsidealet er kun gyldig på ett eneste punkt: likhet for loven. På alle andre punkter er likhetsidealet feil, og en politikk basert på et slikt ideal (likhet på andre punkter enn likhet for loven) vil bare føre til ødeleggelse – noe man forøvrig kan se i alle land der venstresiden (eller i ekstrem form: sosialismen) har fått betydelig gjennomslag.   

Tidligere var idealet økonomisk likhet, noe som skulle gjennomføres ved statlige overføringer og gratistilbud fra det offentlige, dette selv om den enkelte i kolossal grad selv velger hvor det vil stå mht. kunnskaper, arbeidsvillighet, iver, kreativitet, interesser, etc., og at disse tingene varierer sterkt fra person til person. Dette innebærer at ens plassering på en skala som måler velstand og velvære i all hovedsak er valgt av den enkelte selv. Til tross for slike fakta vil venstresiden ha likhet. Men nå er venstresidens dominans gått så langt at nå fornekter den enda mer åpenbare fakta:  Den benekter at for de aller aller fleste voksne er kjønnsidentitet noe som følger fra det de er født som!    

Den viktigste dyden av alle er rasjonalitet. Å være rasjonell er å basere seg på fakta, på alle relevante fakta, og å i alle sine resonnementer å følge logikkens lover. 

På punkt etter punkt ser man at venstresiden fornekter fakta, og for de som benekter rasjonalitet et det eneste alternativet å basere seg på følelser. Derfor kan de si at dersom en mann føler seg som kvinne så er han kvinne –  selv om hans organer og kromosomer og kroppsstørrelse tilsier at han er mann. 

I  Yogyakarta-prinsippene sies det eksplisitt at «kjønnsidentitet viser til personers dyptfølte indre opplevelse av eget kjønn» – man er det kjønn man føler at man har. 

Da er rasjonaliteten forkastet, da er virkelighetskontakten forkastet, og da har man ingen mulighet til å orientere seg i virkelighetens verden. Å fornekte fakta og logikk er som å begi seg inn i et ukjent og vanskelig terreng uten kart og med bind for øynene. Og da må det gå galt – noe det alltid gjør når kursen legges til venstre, og jo lenger venstre kursen legges, jo raskere går det mot avgrunnen.  

.

.

.

.

.

.

.

https://www.regjeringen.no/contentassets/b7384abb48db487885e216bf53d30a3c/lhbt_veileder.pdf

https://www.kommunal-rapport.no/administrasjon/oslo-byradet-vil-innfore-hen-i-kommunale-dokumenter/19802!/

https://www.cbsnews.com/news/sex-change-treatment-for-kids-on-the-rise/

https://www.tv2.no/a/9386491/

https://www.bbc.com/news/entertainment-arts-53276007

Rowlings egne ord: 

J.K. Rowling Writes about Her Reasons for Speaking out on Sex and Gender Issues

Sportsvideoer 

Transgender athletes are destroying women´s sports

Yogyakarta-prinsippene

På stadig flere områder merker man at den individuelle friheten blir innskrenket. Et av de viktigste er den pågående innsnevringen av hva det er lov å si, også etter ønsker eller krav fra det som inntil få år siden ville ha vært uventet hold. Det som skjer nå er at også fremstående akademikere kaster seg på barrikadene i kampen for å få gjennomført ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten.   

Graver/Stenset

Et av de siste eksemplene vi har sett er følgende, i et innlegg i Aftenposten hvor Hans Petter Graver og Nils Chr. Stenseth påstår at ytringer som er i strid med «konklusjoner det er bred faglig enighet om» svekker «tilliten til vitenskapen» (Aftenposten 8/12-20).

Dette høres kanskje ikke så farlig ut, men det Graver/Stenseth sier er at forskere som utfordrer konsensus innen et fagområde, eller om et viktig spørsmål, svekker tilliten til videnskapen! Sannheten er den stikk motsatte: alle fag blir drevet fremover etter utfordringer fra annerledes tenkende. Graver/Stenseth tar utgangspunkt i et bestemt fagområde, klima, og klimaet er så ekstremt komplisert å analysere at alle seriøse forskere ønsker velkommen enhver seriøs person som utfordrer det som påstås å være konsensus.   

Å si at en videnskapsmann, ved å stille spørsmål ved en oppfatning som deles av mange, derved svekker tilliten til videnskapen, er lite annet enn å be opposisjonelle om å la være å gi uttrykk for det de måtte mene i kontroversielle videnskapelige spørsmål.   

Graver er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og Nils Chr. Stenseth er professor i filosofi, og de begge vil ha nytte av å gjøre seg kjent med Ibsens En folkefiende og Bjørneboes Semmelweiss, som begge handler om prinsippfaste og ærlige videnskapsmenn som blir møtt med motstand av sine fagfeller og sine omgivelser fordi deres avsløringer utfordrer maktmennesker, autoriteter og etablert politikk.   

Hanne Sophie Greve

«Hat og vold mot medmennesker har intet med ytringsfrihet å gjøre» er tittelen på en kronikk (Aftenposten 26/11-20) av den kjente juristen Hanne Sophie Greve, og ingressen lyder slik: «Misbruk av ytringsfrihet er nær forbundet med forfølgelse av mennesker». Igjen kommer dette med «misbruk» av ytringsfriheten inn som et argument mot ytringsfrihet, og igjen settes ytringer – verbale sådanne – i samme kategori som vold.  

Selvsagt har vold ingenting med ytringsfrihet å gjøre, og muligens er det slik at Greve med vilje skriver det slik for å forkludre sin fremstilling for derved å styrke en ellers svært tynn argumentasjon. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, bla. dette: «Journalisten Georges Ruggiu drev hetskampanjer over radioen mot tutsiene i Rwanda i 1994. Han oppmuntret hutuer til å utrydde kakerlakkene, til voldtekt og plyndring. Ruggiu formidlet stikkordet – hugg ned de høye trærne – som anga starten på folkemordet. Ruggiu ble dømt av Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda for oppvigling til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.»   

Vi slutter ikke opp om terminologien «forbrytelser mot menneskeheten», men er enige i at det var riktig å dømme Ruggiu (vår begrunnelse kommer nedenfor). Men Greve skriver også: «Mindre direkte former for hatefull og avhumaniserende tale kan også bane vei for overgrep. Det er straffbart». Dette burde ikke være straffbart, og vi kommer tilbake til begrunnelsen for dette. 

Eriksen/Vetlesen

I en kronikk fra 2011 går professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen eksplisitt mot ytringsfriheten. Under tittelen «Uakseptable ytringer» sier de bla. følgende:  «Hverken ytringsfrihet eller ytringsrett er absolutt i noe eksisterende menneskelig samfunn. Ytringsfriheten er heller ikke overordnet andre rettigheter og hensyn i sentrale menneskerettighetserklæringer. Det råder ingen tvil om at ytringsfrihet er en sentral verdi i et fritt og demokratisk samfunn, og en viktig forutsetning for demokratisk legitimitet. Det betyr imidlertid ikke at den er ubegrenset …». 

Videre fra kronikken: «»Ord er ikke handlinger, og vi må ikke viske ut skillene mellom dem», er det blitt sagt etter 22. juli. På ett nivå er det første utsagnet riktig: ord er ikke synonymt med handlinger. Det er noe annet å si «Nå skal jeg slå deg ihjel» enn rent faktisk å gjøre det. Men samtidig vet vi fra språkteori og filosofi at å tale er å handle i verden, og å handle med det formål å påvirke, bevare, eller endre den på bestemte måter …».

Videre: «Å insistere på et absolutt skille mellom ord og handlinger er følgelig å fraskrive seg ethvert moralsk ansvar fra den virkeligheten som kan og blir skapt av hatefulle ytringer … Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable».  (I tillegg til de to professorene står også Sindre Bangstad og Bushra Ishaq oppført som forfattere av kronikken publisert i Aftenposten, 22/8-11).

Ytringsfrihet 

Vi har en rekke ganger tidligere presisert følgende: ytringsfriheten innebærer retten til å gi uttrykk for alle relevante fakta, og sine meninger. Den innebærer ingen rett til å offentliggjøre hemmeligheter (militære hemmeligheter, forretningshemmeligheter, hemmelighet om enkeltpersoners privatliv. o.l.), og innebærer heller ingen rett til å fremsette reelle trusler. Men det innebærer full rett til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor upopulære eller krenkende de er, og uansett hvilken form de formuleres i.  

Georges Ruggius oppfordringer, under en pågående voldelig konflikt, til den ene parten om å drepe medlemmer  av den andre gruppen, er helt klart oppfordringer til drap og er da ikke beskyttet av ytringsfriheten. Men dersom man under en krangel som ikke inneholder voldelige elementer sier «Jeg skal drepe deg» til den man krangler med, og det er ingen ting som tyder på at vedkommende vil gjøre alvor av trusselen, er dette et utsagn som opplagt er innenfor de grenser som ytringsfriheten setter.      

Hadde akademikerne vi siterte over vært kjent med dette skillet som sier hvor grensen for ytringsfrihet går, ville de klart å lande på rett side av grensen som går mellom ytringer som beskyttes av ytringsfriheten, og ytringer som ikke beskyttes av ytringsfriheten. Men det er klinkende klart: ytringer som kan oppfattes som krenkende og som ikke innebærer noen reelle trusler opplagt er en type ytringer som ytringsfriheten beskytter. Og det er denne type ytringer som flere av dagens akademikere vil forby.  

Vi skal gå litt videre, men før vi kommer med flere eksempler siterer vi følgende klassiske engelskspråklige ordtak: «Sticks and stones may break my bones. But words shall never hurt me».

Ordtaket illustrerer det klare skille mellom ord og handling/vold: ord kan såre, men ikke skade – forutsatt at den som blir utsatt for stygge ord eller krenkende uttrykk er en voksen person: barn kan bli såret av stygge ord, men dette er noe alle legger av seg når de blir voksne. Så, problemet med det som omtales som sårende eller krenkende uttrykk er at den som lar seg krenke av bare ord og ord alene er en umoden person. 

Loven 

Vi siterer fra loven om hatefulle ytringer. «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. … Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering …»  

Her er et par tilfeller hvor denne loven er brukt: «Kalte somalisk mann «jævla apekatt» – dømt til fengsel», «71-åring dømt for å ha kalt Sumaya «fandens svarte avkom» og «korrupt kakerlakk»»… [Kvinnen ble] dømt til 24 dager betinget fengsel for hatefulle ytringer ….». 

Her er et par andre eksempler: Å påstå at «Jøder stammer fra aper og griser», eller å komme med en oppfording om å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem» har så vidt vi vet ikke ført til at noen er blitt dømt for å si slike ting, så denne type utsagn er da åpenbart ikke i strid med intensjonen bak loven mot hatefulle ytringer – de kan ikke være i strid med intensjonen i loven siden de ikke har ført til noen dommer selv om de fremsettes regelmessig. (Selvsagt er utsagnene i strid med lovens bokstav, men i Norge er det intensjonen bak loven som er gjeldende, ikke lovens bokstav, og dette bekrefter at Norge ikke er den rettsstat som mange fortsatt tror at den er.) 

Her er også et utsagn som er i strid med lovens bokstav, men som ikke har ført til noen dom: I en Twitter-melding er leserne av det nasjonalkonservative nettavisen Resett beskrevet som «kloakkrotter». Personen bak påstanden er Jon Wessel-Aas, som på Twitter er beskrevet slik: «Advocate at Lund & Co, admitted to the Supreme Court bar. Freedom of Expression, Privacy & Copyright Law. Chair of the Norwegian Bar Association». Så, en advokat med møterett for Høyesterett, som er formann or Advokatforeningen, og har ytringsfrihet som spesialområde, omtaler en stor gruppe lesere som «kloakkrotter» – og blir ikke tiltalt for å ha kommet med en hatefull ytring. Hadde han derimot omtalt den som «korrupte kakerlakker» så ville han antagelig blitt tiltalt og dømt – eller kanskje ikke. 

Hva krenkende utsagn egentlig sier  

Før vi forsetter vil vi presisere at vi ikke forsvarer innholdet i «krekende ytringer», det vi forsvarer er retten til å fremsette dem. Vi forsvarer retten til å kalle noen avkom av aper og griser, kloakkrotter, kakerlakker, tullinger, idioter, etc. Men hva er de slike utsagt sier? Er det slik at den som blir omtalt som en tulling reagerer ved å tenke «Aha, jeg er en tulling! Det visste jeg ikke. Takk for at du sa ifra. Det var snilt av deg å gjøre meg oppmerksom på dette noe beklagelige faktum. Dette gir meg en ny forståelse av hvem jeg egentlig er og hvordan jeg bør leve mitt liv videre. Din konstatering har gjort meg til et bedre og mer innsiktsfullt menneske, og jeg vil heretter leve et nytt og bedre liv fra nå av!! Igjen, tusen takk!»

Vi vil tro at dette ikke vil skje, i hvert fall ikke spesielt ofte. Antagelig vil den som blir utsatt for beskyldningen svare med samme mynt, og da kommer man ikke videre. Eller kanskje vil den som blir utsatt for noe slikt tenke at den som kommer med beskyldningene er en useriøs person som det ikke er verd å lytte til eller bruke tid på.   

Vårt syn er at det man bør gjøre er det siste: ikke lytt til folk som fremsetter personangrep: grunnen til at de kommer med slike angrep er som regel at de ikke har noe saklig å komme med.   

Man må dog også huske på at ikke alle er i stand til å gi velbegrunnede argumenter for sine synspunkter, kanskje de ikke er i stand til å si noe annet til de som har andre meninger enn de selv har enn å si «din tulling», «dere er kloakkrotter», «dere er rasister». Et forbud mot denne type uttalelser er å forbeholde ytringsfriheten for de som har en akademisk penn, et slikt forbud er å nekte personer med en mer umiddelbar uttrykksmåte, og som kanskje ikke har så mye kunnskaper, å gi uttrykk for sine meninger. Og da forsvinner det viktige prinsippet om at loven skal være lik for alle: ytringsfriheten beskytter også mennesker med lite kunnskaper og kort lunte.    

En skjevhet 

Men det er også en skjevhet her. De som er dømt for brudd på loven om hatefulle ytringer er i alle hovedsak personer som har sagt stygge ting om muslimer. De som sier stygge ting om andre er sjelden blitt dømt. Man blir dømt for å omtale en person som en «korrupt kakerlakk», men man blir ikke engang tiltalt for å omtale noen som «kloakkrotter». 

Så, beskyldninger mot muslimer fører til domfellelser, beskyldninger mot nasjonalkonservative blir bare ignorert.      

Dagens dominerende politisk ideologi i dag er sosialismen, og den eneste gruppering av en viss størrelse som opponerer mot enkelte av implikasjonene av denne ideologien, er de nasjonalkonservative. Sosialismen og islam er ideologiske tvillinger (noe vi har utdypet tidligere i en artikkel som vi linker til nedenfor), og det som skjer i dag er følgende: verbale angrep på muslimer straffes, mens verbale angrep på nasjonalkonservative ikke blir straffeorfulgt, samtidig som talsmenn for standpunkter som deles av de nasjonalkonservative   (f.eks. innen klima, innvandring, islam) skal nektes å komme til orde.     

Det som skjer er at altså at ytringsmulighetene og ytringsfriheten innskrenkes av et apparat (staten, pressen, akademia, lovverket, domstolene, etc.) som reellt sett står på sosialismens side, og den innskrenkes for å beskytte  sosialister, deres allierte, og deres standpunkter. Men for de som vil angripe de nasjonalkonservative er det ingen innskrenking; det er det fritt frem å komme med alle typer krenkende og hetsende personangrep.  

De nasjonalkonservative (Trump, Geert Wilders, det norske partiet Demokratene, Sverigedemokratene, Resett, Document.no, etc.) er det altså fritt frem å hetse og å krenke – og slik «kritikk» bør også være tillatt. Men det er ikke fritt frem å fremsett samme type kritikk mot islams tilhengere og islams allierte – og slik «kritikk» burde være tillatt. 

Vi i Gullstandard står langt fra de nasjonalkonservative, og vårt poeng er IKKE at også de som krenker de nasjonalkonservativ skal straffes, vårt poeng er at ytringsfriheten skal gjelde alle, også for de som har foraktelige meninger, og også for de som ikke fører en akademisk penn.

Vi slutter oss også til det utsagnet som ofte tillegges opplysningstidstenkeren Voltaire, og som vi her lager en liten vri på: «Jeg forakter det du sier, men vil fullt ut forsvare din rett til å si det». 

Dette burde være alles ledestjerne, og spesielt burde akademikere følge dette viktige prinsippet. Men når stadig flere akademikere går imot ytringsfrihet avslører det bare deres sosialistiske verdigrunnlag, for, som alle burde vite: sosialismen har ingen respekt for det enkelte menneske og dets rett til å leve sitt liv slik det ønsker i frivillig samkvem med andre, sosialismen er en oppskrift på nød, fattigdom undertrykkelse og elendighet, noe enhver person med virkelighetskontakt innser. Sagt på en annen måte som er relevant her: sosialisme og ytringsfrihet går ikke sammen.      

Så, selv ikke akademikere, som burde ha et visst kjennskap til videnskapens og kunstens historie, og som burde vite i hvert fall noe om hva innskrenkninger i ytringsfrihetene har kostet, burde stå på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten. Men i stedet gjør de de motsatte. Tragisk. 

https://www.aftenposten.no/sport/meninger/i/2d9v6l/kort-sagt-loerdag-2-januar

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/OpK8O/uakseptable-ytringer

Greves kronikk 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/vAlJrl/hat-og-vold-mot-medmennesker-har-intet-med-ytringsfrihet-aa-gjoere

Islam og sosialisme som ideologiske tvillinger:   

Som katten rundt den varme grøten … om terrorisme

I de siste ukene er Big Tech blitt beskyldt for å sensurere meninger de ikke liker, dvs. firmaer med merkenavn som Amazon, Apple, Google, Facebook, Microsoft, Youtube, Twitter, m.fl., (det er disse store firmaene som ligger under samlebetegnelsen Big Tech) har på ulike vis fjernet fra sine plattformer innlegg, videoer, apper og bøker de mener bryter retningslinjene for innhold – men det som egentlig skjer, påståes det, er at de fjerner opposisjonelle stemmer. 

To eksempler: kommunikasjonsappen Parler (et slags alternativ til Twitter som mange Trump-tilhengere flyttet til etter at Trump ble utestengt fra Twitter) lå på en server som tilhørte Amazon, og den ble fjernet 18/1 med en begrunnelse som gikk på at en rekke innlegg på Parler oppfordret til vold. Her er et sitat fra en artikkel på npr om Amazons begrunnelse:    

«… Amazon … quote a number of posts on Parler. … There are specific calls to violence, calls for a civil war starting on Inauguration Day, urging people to form militias, urging people to «shoot the police,» urging people to hang specific public officials. This is just a partial list.» 

Vi antar at Parler ikke ønsker å ha slikt innhold på sin plattform, og det er da tydelig at Parler ikke hadde gode nok rutiner for å fjerne slike innlegg. (På disse plattformene er det fritt frem å publisere hva som helst, men støtende innhold skal raskt fjernes i ettertid.) Vi skyter inn en kort presisering av hva ytringsfrihet er: ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske, den innebærer ingen rett til å fremsette reelle trusler. Det innhold på Parler som Amazon henviser til her er åpenbart i strid med ytringsfriheten, og Amazon har sitt på det tørre når de valgte å utestenge Parler siden Parler åpenbart ikke er/var i stand til å fjerne slikt innhold rimelig raskt. Men hadde Amazon vært en seriøs aktør ville de ha gjort Parler oppmerksom på denne type innlegg og bedt Parler fjerne dem innen en rimelig frist. Så vidt vi har sett skjedde ikke dette. Vi vil også nevne at flere aktører som har kritisert Amazons fjerning av Parler ikke har nevnt det som er gjengitt over fra npr, og som skal være Amazons begrunnelse. 

Det finnes flere eksempler. Den svenske nasjonalkonservative TV-kanalen Swebb-tv ble nylig stengt ute fra Google: «Dagen före julafton stängde Google den oppositionella svenska Youtube-kanalen SwebbTV med 65.000 följare. Stängningen föregicks av ett antal åtgärder från Sveriges regjering. Risken består inte i ny lagstiftning som förbjuder oss, utan i att regeringen använder statsunderstödda IT-jättar för att stänga av oss från tjänster som är nödvändiga för att bedriva vår verksamhet.» 

Denne uttalelsen har vi hentet fra Youtube, hvor man fortsatt kan finne en rekke videoer fra Swebbtv. Googles begrunnelse gikk på Swebb-TVs publisering av uttalelser om klima, om Corona-epidemien og om innvandring (mer i artikkelen fra Resett linket til nedenfor).

I sitatet påpekes det en sammenheng mellom myndigheter og private aktører («Stängningen föregicks av ett antal åtgärder från Sveriges regjering»), men vi skal holde oss til det som private aktører gjør uavhengig av hva staten gjør. Vi presiserer også at dersom en regjering (staten) forbyr visse meningsytringer så er det sensur, men dersom en privat aktør nekter å publisere visse meninger så er det ikke sensur; det å nekte å publisere visse meninger ligger under den private aktørens redaksjonelle frihet, og er en implikasjon av eiendomsretten.  

Det finnes mange flere eksempler: «Over 78,000 Facebook, Instagram Users Removed for QAnon, ‘Militarization’ Policy Violations» (Epoch Times). 

Vi gjengir ikke flere eksempler; det er åpenbart at en rekke aktører er fjernet fra Big Techs plattformer, at dette har skjedd pga. meningene de har gitt uttrykk for, og vi forstår det slik at ikke alle er fjernet fordi de inneholder trusler, etc. Vi tar for gitt at de er fjernet fordi de som håndhever den redaksjonelle linje i Big Tech ikke ønsker å gi de som har visse meninger mulighet til å spre sitt budskap på sine plattformer: det som skjer er «deplatforming», det som på norsk heter «scenenekt».  

En rekke konservative og nasjonalkonservative aktører har altså mistet tilgang til et stort marked. Disse aktørene har flyttet over til andre og mindre plattformer (gab, rumble, mewe, mange flere), men disse er langt mindre enn sine storebrødre i Big Tech, og aktører på disse plattformene får da et langt mindre publikum.   

Spørsmålene som reiser seg er da følgende: Hvorfor skjer dette? Er slik scenenekt lovlig? Bør det være lovlig? Kan man stoppe det? Kan noen (staten?) tvinge Big Tech til igjen å gi plass til de nasjonalkonservative? 

Vi skyter inn at det (foreløpig) kun er nasjonalkonservative aktører som er rammet, dette fordi de utgjør den eneste merkbare opposisjon til de dominerende sosialistiske holdningene. Disse nasjonalkonservative er dog i opposisjon kun på noen få punkter: islam, innvandring, klima, corona/vaksine – på alle andre punkter er de nasjonalkonservative i det store og hele enige med sosialistene.  

Den eneste gruppering som er opposisjonelle «across the board» er liberalister, men de er så forsvinnende få at ingen bryr seg om dem; hvis ledelsen i Big Tech i det hele tatt er klar over at liberalister finnes så bryr de seg ikke om dem, og de er derfor (foreløpig?) ikke er truet av noen utestengelse. 

Vi tar også for gitt at nasjonalsosialister og rasister allerede er utestengt fra Big Tech; dette skjedde for lang tid siden og ingen aktører med et betydelig publikum har savnet dem. Men de nasjonalkonservative, de som nå til en viss grad er utestengt, de har en viss oppslutning, og det er derfor saken om Big Techs påståtte sensur kommer opp nå. 

Rasister er allerede utestengt 

Vi begynner allikevel den prinsipielle gjennomgangen med eksemplet erklærte rasister. La oss anta at det finnes rasister og at disse utgjør en betydelig gruppe. (Ja, det finnes rasister i Vesten i dag, men de er kun noen bitte få skrullinger uten noen form for innflydelse.) La oss anta et det finnes en organisert gruppe som mener at mennesker med svart hud hører hjemme Afrika, at mennesker med gul hud hører hjemme i Det Fjerne Østen, at mennesker med hvit hud hører hjemme i Europa, etc,. og at mennesker som har «feil» hudfarve i forhold til hvor de befinner seg bør reise tilbake, eller sendes tilbake til sitt opprinnelige område, enten frivillig eller med tvang. (Dette eksemplet  bare viser hvor absurd en idé rasisme er. Det vi beskriver var forøvrig den politikken nazismen innledningsvis hadde overfor jøder, en politikk som hadde stor oppslutning i Tyskland på 30-tallet.) For enkelhets skyld vil vi nedenfor kalle denne gruppen KKK. 

Dersom en slik gruppe hadde hatt en side på facebook, solgt sine bøker på Amazon, brukt Twitter til å oppfordre folk som var på «feil» sted å reise hjem eller bli sendt hjem, så er det helt forståelig at Big Tech ville ha stengt denne gruppen ute. Få ville ha protestert på dette.  Og de er såvidt vi kan se allerede utestengt.       

Men noen protesterer når nasjonalkonservative grupper nå er i ferd med å bli stengt ute. Så, spørsmålet er ikke hvorvidt Big Tech har rett til å stenge noen ute, spørsmålet er hvor grensen for utestengelse skal gå. Og det er her det dukker opp flere interessante problemstillinger.

Det utvidede rasisme-begrep 

Nå er det jo slik at nasjonalkonservative grupper blir beskyldt for å være rasister. USAs forrige president ble beskyldt for å være rasist fra det øyeblikk han bestemte seg for å stille til presidentvalget, og både folk som tidligere utenriksminister Hillary Clinton og president Joe Biden har beskyldt Trump og mainstream-republikanere for å være rasister. Det samme har skjedd i Norge: nasjonalkonservative nettaviser som Resett og Document blir regelmessig beskyldt for å være rasistiske. Det finns et vell av sitater som bekrefter dette, og vi ser ikke noe behov for å gjengi noe utvalg av slike beskyldinger her, de er enkle å finne. Vi gjengir allikevel et sitat fra en som hevder at rasisme er enda mer utbredt enn bare blant de nasjonalkonservative: «–Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis. … sa [regissør Pia Maria] Roll». (Kilde: Debatten, NRK mars 2019). 

For at slike beskyldninger ikke skal fremstå som det rene tankespinn det er må de som fremsetter dem benytte noe vi vil kalle «det utvidede rasisme-begrep».    

Rasisme er en idé som sier at en persons moralske karakter er bestemt av hans biologiske opphav. Det finns intet grunnlag for å hevde at en slik oppfatning har noen forankring i fakta. I dag brukes derimot det utvidede rasisme-begrep, og da er det annerledes. SNL skriver bla. dette: «I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for  etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.»  

Det utvidede rasisme-begrep er slik at dersom man kritiserer ideologien islam så er det et uttrykk for rasisme, dersom man er mot innvandring (eller mot ulovlig innvandring) så er det et uttrykk for rasisme, dersom man hevder at Vestens verdier (individualisme, rasjonalitet, individuell frihet, rasjonell egoisme, fritt næringsliv, sekularitet, skille religion/stat) er overlegne de verdier som som regel har dominert i områder utenfor Vesten (kollektivisme, irrasjonalitet, følelsesdyrking, plikt til å adlyde høvdingen eller sjamanen, ingen individuell frihet, etc.) så er det et uttrykk for rasisme, dersom man hevder at man er imot at staten skal kvotere personer fra minoritetsgrupper inn i viktige stillinger så er det et uttrykk for rasisme, etc.   

Metoden bak populariteten til det utvidede rasisme-begrep er et klassisk tricks: man setter et ord som konnoterer noe negativt på ting man ikke liker, og dermed sverter man det man ikke liker slik at standpunktet blir vanskeligere å forsvare. Siden venstresiden er så dominerende i alle mainstream-fora og dermed i stor grad bestemmer terminologien som brukes i den allmenne debatt, kan de bare klistre merkelappen «rasisme» på standpunkter  de er uenige med, og derved er diskusjonen avsluttet; det er ikke nødvendig å diskutere med rasister! 

Ved å beskylde den eneste opposisjon som har en viss oppslutning som rasister kan sosialistene la være å diskutere med de som er uenige med dem om innvandring, islam, asyl-politikk, etc. Og Big Tech kan lett stenge dem ute.   

Uten moderering? 

Å stenge rasistiske grupper/personer/innlegg ute fra de store plattformene på Internett er ikke sensur, det er moderering. Er det mulig å avstå fra moderering? Hva med å ikke ha noen form for moderering? Det finnes konkrete eksempler på hvordan dette gikk. Mark Weinstein, grunnleggeren av facebook-konkurrenten mewe, skriver dette i Wall Street Journal: «Some say companies like mine could avoid these onerous liabilities by having no moderation. Then we’d be classified as a “platform” rather than a “publisher” subject to liability. But any social network or website that did that would be quickly overrun with spam, hate speech, pornography, bullying, doxing and people inciting violence. Not only would this be dangerous, it would make these sites unusable for most people. This has already happened on “anything goes” sites like 8Chan and Secret, whose founder shut the site down disgusted by its content and refunded its investors.» (Link nedenfor.) 

Så, et alternativ uten moderering er umulig.  Det det handler om i dag er da altså at grensen for utestengelse som Big Tech har satt er slik at legitime, fredelige standpunkter som har stor oppslutning er plassert på den upubliserbare siden av grensen.   

Scenenekt

For private aktører er scenenekt en implikasjon av eiendomsretten, og er helt legitimt. Men hvis det offentlige gjør det er det annerledes. Spesielt viktig er her biblioteker, og norske biblioteker har en rekke ganger nektet aktører lokaler de har lovlig krav på å få leie fordi de som ønsker å leie lokaler representerer upopulære meninger (Harry Potter-fans, SIAN). Dette er ikke bare ille, det er uakseptabelt. (Harry Potter-fans har fått problemer etter at J. K. Rowling ikke sluttet 100 % opp om den ekstreme venstresidens syn på transpersoner; Rowling mener at biologiske kjønn er medfødt, noe som gjør at enkelte boikotter hennes bøker om Harry Potter.)  

Vi nevner her også at møter med enkelte kunstnere med upopulære meninger på enkelte områder (Lars Vilks, Dan Park) er, etter at de har avholdt arrangementer på et bibliotek, blitt møtt med store demonstrasjoner fra venstreorienterte som har krevet at bibliotekets lokaler ikke skal benyttes til denne type arrangementer.  

Problemet her er at bibliotekene er offentlige; hadde de være private kunne de selv ha bestemt hvem de skulle leie ut til, og demonstrerende pressgrupper ville ikke hatt noen rett til å bestemme over hva bibliotekene skulle gjøre.     

Statlig inngripen

Enkelte nasjonalkonservative ønsker at staten skal gripe inn overfor Big Tech og sørge for at de slipper til de store plattformene som altså eies av Big Tech. En artikkel som går inn for dette har denne overskriften: «Nationalize Facebook, Twitter to Preserve Free Speech» (Kilde realclearpolitics). 

Men som vi sa over: spørsmålet er ikke hvorvidt Big Tech ska ha rett til å stenge visse aktører ute fra sine plattformer, spørsmålet er hvor grensen for utestengelse skal gå.

Hvis staten skal sette en grense for dette, og tvinge Big Tech å følge den, hva kan vi vente oss da?  

Som kjent har topp-politikere som Barack Obama, Hillary Clinton og Joe Biden fremstilt nasjonalkonservative (dvs. Republikanere) som rasister og nazister. Det er all grunn til å tro at en stat som ledes av denne type personer og deres meningsfeller ikke vil tvinge Big Tech til å slippe nasjonalkonservative inn på sine plattformer. 

Hva med Norge? Hva har fremtredende politikere sagt om nasjonalkonservative aktører?  

Statsminister Erna Solberg (H) har gjentatte ganger gått imot ytringsfrihet, og nærmest i klartekst beskyldt Resett og document for å fare med usannheter. Statsråd Abid Raja har beskyldt FrP for å være fascister ved å si at de fremmer «brun propaganda», og fremtredende medlemmer av Stoltenberg-regjeringen (Jonas Gahr Støre, Bjarne Håkon Hansen) presset Vebjørn Selbekk til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet under karikaturstriden i 2006.  

Så, ytringsfriheten og respekten for andres meninger står ikke høyt i de store partene nevnt her: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet. 

Det er derfor ingen grunn til å tro at statlig inngripen vil flytte grensen for det som kan publiseres på Big Techs plattformer.    

Er Big Techs plattformer en «public utility»? 

(VI bruker her det engelske «public utility» siden det ikke finns noe godt norsk ord: med «public utility» her menes en aktør som alle skal ha rett til å bruke. Typiske eksempler er vannverk og e-verk; de leverer vann og strøm til alle husstander og bedrifter, og kan ikke nekte noen å kjøpe deres tjenester.) 

Men alle er for at Big Tech skal kunne stenge rasister ute, men e-verk og vannverk kan ikke nekte å levere strøm til noen som kan betale. Det er vel ingen som hevder at dersom KKK har sine møter i et lokale leid under et pseudonym så kan e-verk og vannverk nekte å levere strøm og vann dersom de finner ut at KKK har møter der? Og kan e-verk og vannverk nekte å levere til leilighetene til KKKs medlemmer? Vi har ikke sett noen ta til orde for slike tiltak.  

Vårt hovedpoeng her er allikevel at man ikke kan betrakte Big Techs plattformer som en utility, hvis noe her er en utility så er det Internett. Og alle mulige eksentriske og voldelige grupper finnes allerede på nettet, antagelig også kloner av KKK. Ingen stenges ute fra Internett.  

«Censorship by proxy» 

Kan det være slik at i dag utfører Big Tech en slags sensur på vegne av staten, dvs. at staten ikke kan bedrive sensur; i festtaler sier jo alle at de «er for ytringsfrihet, men at den ikke må misbrukes» – kan det være slik at at Big Tech utfører blokkering eller utestengelse av meningsinnhold som de ledende partiene egentlig ønsker å sensurere, men ikke kan sensurere fordi åpen statlig sensur pr idag ikke er salgbart? 

Dette er ikke umulig, men et aspekt her må nevnes: Staten/politikerne kan regulere Big Tech (i stadig større grad enn de allerede gjør), og da er det viktig for ledere i Big Tech å holde seg inne med politikerne. Dette var muligens en medvirkende grunn til at Twitter stengte Trump ute: Twitter ville vise at de er på parti med den innkommende presidenten Joe Biden for ¨hindre ytterligere skadelige reguleringer. 

Slike problemer vil ikke forekomme dersom staten ikke på noe vis skal regulere firmaer og  virksomheter, da er det intet behov for private firmaer å tekkes staten eller politikerne. 

Oppdatering av kontrakter  

Når man opprettet en konto på en av Big Techs plattformer inngikk man en kontrakt. Det er mye man kan si om dette; få leste igjennom dem da man «undertegnet» dem, kontraktene har gjennomgått en rekke (mindre?) endringer etter at kontrakten ble inngått, mm., og noen vil hevde at aktørene i dag reellt sett handler i strid med noe av det som var intensjonen i kontrakten da man undertegnet den.    

Noen vil hevde at man kan få et bredere ytringsrom på Big Techs plattformer ved å ta disse kontraktene opp i rettsapparatet; flere av lederne i Big Tech-firmaene har tidligere sagt at de var tilhengere av ytringsfrihet. Men skal dette innbære at de må publisere rasister? Neppe.    

Men når dagens kultur er så venstreorientert som den er i dag, med svært liten respekt for den enkeltes frihet, er det liten grunn til å tro at dersom slike kontrakter blir lagt frem i en rettssak vil en kjennelse gå i retning av større handlingsrom for de enkelte og en innskrenkning av Big Techs mulighet til å stenge ute innhold som de fleste i dag betrakter  som støtende. Sagt på en annen måte: rettsapparatet vil basere seg på det utvidede rasisme-begrep, og for de som nå er blitt stengt ute vil det være lite å hente ved å ta utestengelsen opp i rettsapparatet.  

Oppsummering 

Ja, mye tyder på at Big Tech forsøker å begrense nasjonalkonservative stemmers muligheter til å bli hørt. Løsningen er hverken fravær av moderering eller statlig inngripen. Løsningen er en fri, helt uregulert konkurranse mellom ulike aktører på nettet.   

En uregulert konkurranse betyr at politikere ikke skal foreta noen form for regulering av aktørene inne Big Tech (og heller ingen andre aktører på nettet, eller i samfunnet generelt). Ingen aktører vil da føle press om å gjennomføre visse beslutninger for å tekkes politikerne og for å påvirke kommende reguleringer til sin fordel.    

Det finnes reelle alternativer til de fleste av plattformene innen Big Tech, men pr idag finnes det ingen reelle alternativer til facebook: alt skjer på facebook, det skjer ingenting på mewe: foreløpig er den for liten.  

Men slik har det vært mange ganger i historien: enkelte firmaer har vært store og nærmest enerådende i sin nisje, og så går det noen år og så er de utkonkurrert og erstattet av nye, unge, sultne firmaer: IBM er bare ett av mange eksempler. (Noen flere: Barnes and Noble var verdens største bokhandel til Amazon dukket opp, Yahoo var den mest brukte søkemotor inntil Google dukket opp, mm.) 

Dt finnes i dag gode alternativer til de fleste tjenestene som tilbys av Big Tech. Det man bør gjøre er å benytte alternativene der det er mulig, og så være med å å bygge opp alternativer der Big Tech er svært dominerende: bygg opp en profil på mewe og gjør færre besøk på  facebook, osv.     

Hva er problemet, og hva er løsningen? 

Problemet er at venstreorienterte ideer står sterkt overalt i kulturen, og dette gjelder i alle vestlige land. 

De venstreorienterte har ingen respekt for mangfold av ideer; de vil ha mangfold på irrelevante områder som kjønn, legning, alder, hudfarve, men de vil ikke ha mangfold der det er viktig; de vil ikke ha et mangfold av ideer i debatten. De venstreorienterte betrakter seg selv som gode mennesker, som de eneste gode mennesker, og de betrakter alle som har andre meninger som mer eller mindre onde, og de vil ikke diskutere med onde mennesker.    

Det finns mengdevis av sitater som bekrefter dette. Vi gjengir bare to: en kjent advokat omtalte de som leser Resett som «kloakkrotter», og Hillary Clinton har omtalt Trump og de nasjonalkonservative på denne måten: «Trump ran for president on a vision of America where whiteness is valued at the expense of everything else. In the White House, he gave white supremacists, members of the extreme right and conspiracy theorists their most powerful platforms yet…».  

Når slike holdninger dominerer er det ikke det minste overraskede at Big Tech, som også ledes av folk med denne type meninger, stenger nasjonalkonservative ute. Og det er da heller intet håp om at det bedrer seg så lenge disse venstreorienterte ideene og holdningene dominerer i kulturen. 

Løsningen er å få større oppslutning om ideer som står for individuell frihet, ideer som sier og begrunner at individer har rett til frihet, at individer har rett til ytringsfrihet, og at staten eneste oppgave er å forsvare denne friheten. Men det er langt dit. Svært langt. Jo sterkere venstreorienterte ideer står, jo mer ødelegger de, og fra ca år 2000 er de for hvert år blitt mer og mer dominerende i Vesten. At mulighetene til å ytre seg på nettet innskrenkes er bare en av de mange ødeleggende implikasjonene av den voksende dominansen av venstreorienterte ideer.     

.

.

.

.

.

Om Swebb-TV: 

Google stengte ned Swebbtv for utsagn om «skjeggebarn» og covid-19

https://www.realclearpolitics.com/articles/2021/01/09/nationalize_facebook_twitter_to_preserve_free_speech.html

https://www.wsj.com/articles/small-sites-need-section-230-to-compete-11611602173?fbclid=IwAR1X-2Gq0fbTV_rmoGEw9mzJwPXKK-dLEKdwR8Jw9tb77Dp9zr3XDSOMG94

(Takk til Per Arne Karlsen som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen.)

https://www.npr.org/2021/01/15/957234803/parler-executive-responds-to-amazon-cutoff-and-defends-approach-to-moderation?t=1611557302840

Om Parler

‘The answer to hate speech is more speech’

Thomas Robert Malthus (1766-1834), som først var prest og deretter professor i politisk økonomi, står i en noe spesiell stilling i idehistorien: for de aller fleste er han kjent bare for ett eneste poeng, og dette poenget er feil. Han har hatt en enorm innflydelse på et annet poeng, og også dette poenget er feil. På et tredje punkt har han et syn som er feil, men som idag er dominerende og ukontroversielt, og som alle konservative slutter opp om. Men på ett viktig punkt hadde han helt rett. Her var han svært innsiktsfull, og han var helt alene om sin innsikt på dette punktet i mer enn 100 år etter sin død. Det han sto for på dette punktet er fullstendig glemt. Vi skal kort se på disse fire punktene. 

Første poeng: befolkningsvekst  

«Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio, subsistence, increases only in an  arithmetical ratio». Dette Malthus-sitatet er å finne i enhver historiebok og i enhver biologibok. Flere andre steder ga Malthus uttrykk for det samme: «…the increase of population is necessarily limited by the means of subsistence», og «…population does invariably increase when the means of subsistence increase».  

Disse sitatene er hentet fra Malthus´ klassiker An Essay on the Principle of Population (først publisert i 1798, senere kom det en rekke redigerte utgaver), og det han hevder er altså at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, og at dette er den eneste begrensning på befolkningsvekst (bortsett fra krig, sykdom, død, etc.).

Selv om Malthus i senere utgaver av sitt essay gikk tilbake på dette, er det allikevel det opprinnelige poenget som er blitt stående hos de fleste. I senere utgaver av essayet sier han at befolkningsvekst kan begrenses av «moral restraint»: «By moral restraint I would be understood to mean a restraint from marriage … [a moral restraint] which implies principally a delay of the marriage union for prudential considerations …  [moral restraint] may be considered … as the most powerful of the checks which in modern Europe keep down the population to the level of subsistence …» Det er altså ikke bare sult/sykdom/død som begrenser befolkningen, dens vekst kan også begrenses av «moral restraint», dvs. at folk lar være å få barn fordi det ikke passer i deres livssituasjon akkurat da.   

«Moral restraint» er ikke nevnt i førsteutgaven, men er allerede i annen utgave (1803) ifølge Malthus «the most powerful of the checks … on population». 

Det første utsagnet vi gjenga er svært ofte sitert, og gjendrives ved kort å henvise til at menneskelig oppfinnsomhet og klokskap, og den teknologi som følger av dette, innebærer at det i praksis aldri vil være noen begrensinger på økning av matproduksjon i fremtiden, forutsatt at kulturen er såpass rasjonell at oppfinnsomhet og teknologi blir verdsatt. Begrensninger på matproduksjon vil derfor aldri bli en begrensning på befolkningsvekst; slik begrensning vil skje av andre grunner.   

Vi bør også huske på – dersom vi inkluderer våre venner fra planteriket – at alle befolkninger er mat, og all mat er befolkninger. Malthus selv skrev dog kun om mennesker. 

Malthus´ feil på dette området har hatt stor innflydelse på miljøbevegelsen, som som kjent i en videreføring av Malthus´ poeng påstår at ressursene vil ta slutt og at vi derfor kraftig må redusere vår levestandard for at kloden skal overleve og at det skal bli nok ressurser til fremtidige generasjoner. Denne påstanden er fullstendig feil: det er i praksis ingen «grenser for vekst» – for å låne tittelen fra boken Limits to Growth (1972), en bok hvor forfatterne påstod at en mengde ressurser snart ville ta slutt. Det som virkelig skjedde var at det ble flere ressurser tilgjengelig, og de som var tilgjengelige ble enda lettere tilgjengelige: se link til Julian Simon nedenfor. Forestillingen om at «ressursene vil ta slutt» har ingen forankring i fakta; det er kun virkelighetsfjernt tankespinn fra personer som ikke har noen innsikt i hvordan en økonomi fungerer.      

Annet poeng: økonomisk teori

I sine teorier innen sosialøkonomi fornekter Malthus Says lov, og derfor blir stort sett alt han hevder innen økonomi, feil. Han hevder at aggregert tilbud og aggregert etterspørsel ikke nødvendigvis er like, og ofte er ulike; han hevder at det kan være for mye produksjon, for mye sparing og for liten etterspørsel; han mener at arbeidsløshet kan skape deflasjon. Han mener også at for stor etterspørsel kan skape inflasjon. Han er tilhenger av statlig pengebruk for å kompensere for manglende privat  etterspørsel. Malthus ser at en slik offentlig pengebruk kan innebære sløsing, men mener at dette er nødvendig for å korrigere for den overflødige produksjonen. Malthus var således en proto-keynesianer: denne teorien kan legge grunnlag for den type politikk som ble gjennomført i alle land i Vesten i perioden 1945-1975 etter et en rekke økonomer og politikere fikk det inntrykk at den engelske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) hadde gitt en holdbar begrunnelse for en slik politikk i sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936).     

Tredje poeng: idealet er upraktisk

Malthus skriver: «The substitution of benevolence as the master-spring and moving principle of society, instead of self-love, is a consummation devoutly to be wished. In short, it is impossible to contemplate the whole of this fair structure without emotions of delight and admiration, accompanied with ardent longing for the period of its accomplishment. But, alas! that moment can never arrive. The whole is little better than a dream, a beautiful phantom of the imagination.» (Fra Essay, uthevet her; «benevolence» kan oversettes til det norske «velvilje»). Malthus sier at dersom (det han kaller) velvilje er utbredt vil man føle glede og beundring, men at i virkelighetens verden er en organisering basert på slike prinsipper totalt urealistisk; den er et vakkert fantasifoster. Vi skyter inn at det som Malthus omtaler som «benevolence» fra 1851 ble betegnet med et annet ord. 

Malthus: «The proper office of benevolence is to soften the partial evils arising from self-love, but it can never be substituted in its place. If no man were to allow himself to act till he had completely determined that the action he was about to perform was more conducive than any other to the general good, the most enlightened minds would hesitate in perplexity and amazement; and the unenlightened would be continually committing the grossest mistakes» (Essay). 

Det Malthus sier er at «benevolence» som basis for organisering av samfunnet kan høres fint ut i teorien, men vil føre til en katastrofe i praksis. Dette er den vanlig konservative holdningen: «sosialismen er et flott ideal, men kan ikke fungere i praksis fordi mennesket ikke er perfekt. Derfor må vi ha visse innslag av en regulert markedsøkonomi!».  

Fjerde poeng: feil etikk ødelegger

Men Malthus hadde rett på et svært viktig punkt: Statlige tiltak for å hjelpe ulike grupper mottagere, i all hovedsak de som på Malthus´tid kunne omtales som fattige, løser ikke problemet, de fører tvert imot til at problemene blir enda større.  

England hadde i mange hunde år hatt lover og støtteordninger som skulle hjelpe de fattige, men de så ikke ut til å hjelpe i det hele tatt, tvert i mot ble antall fattige stadig større. 

«The poor laws of England appear to have contributed to raise the price of provisions, and to lower the real price of labour. They have therefore contributed to impoverish that class of people whose only possession is their labour. It is also difficult to suppose that they have not powerfully contributed to generate that carelessness and want of frugality observable among the poor, so contrary to the disposition generally to be remarked among petty tradesmen and small farmers. …The poor-laws may therefore be said to diminish both the power and the will to save among the common people, and thus to weaken one of the strongest incentives to sobriety and industry, and consequently to happiness» (Essay). 

I sin bok What´s Wrong With Benevolence analyserer den australske filosofen David Stove (1928-1994) Malthus´ syn på «benevolence»: «People were puzzled in Malthus´ time why the Poor Laws never effectively relieved poverty but, on the contrary, always found more poverty to be relieved. People are similarily puzzled now why the welfare state never achieves its objects, but instead, always finds that a greater proportion of people is entitled to its assistance. But Malthus solved this mystery by pointing out that such systems must tend to create more of the very poverty which they are meant to relieve» (Benevolence, s. 87). 

Malthus (i Essay): «The unlimited exercise of private judgement is a doctrine inexpressibly grand and captivating and has a vast superiority over those systems where every individual is in a manner the slave of the public» (uthevet her). Malthus sier at private/frivillige tiltak er nyttige, og at de har en «vast superiority» i forhold til statlige tvangstiltak.  

Men Malthus gikk noe videre, og det er her han får inn en fulltreffer. Stove oppsummerer: «Malthus was convinced that communism would replace the existing comparative poverty of most by the absolute poverty of all, and that it would in the process, destroy «everything which distinguishes the civilized from the savage state»» (Stove: Darwinian Fairytales, s. 59).

Malthus ønsket en gradvis nedbygging av the Poor Laws, men ved å gå inn for dette sier Stove at «he was forgetting his own fundamental insight», han glemte at disse lovene hadde et feedback system som innebar at jo flere som ble omfattet av disse lovene jo sterkere ville oppslutningen om dem være – og jo vanskeligere ville det bli å fjerne dem. (Benevolence. s. 85). 

Stove kommenterer videre: «… the psychological root of communism is benevolence. Lenin, Stalin, and the rest would not have done what they did, but for the fact that they were determined to bring about the future happiness of the human race» (Benevolence, s. 26). 

Malthus innså også, ifølge Stove, at når muligheten til å tjene penger blir fjernet som motivasjon for arbeid vil tvang være det eneste alternativ: «cash nexus» (Carlyles begrep fra 1839, mye brukt av marxister som noe forferdelig) må erstattes av «terror nexus» (Benevolence, s. 76). Alle kommunister og sosialister foretrekker «terror nexus» fremfor «cash nexus», dvs. de foretrekker å bruke tvang som motivasjon heller enn å tillate at muligheten til å tjene penger skal fungere som motivasjon – under et fritt marked er det muligheten til å tjene penger som er motivasjonen for produktiv innsats, mens under sosialismen er denne muligheten fjernet og tvang vil forekomme i stadig større omfang inntil samfunnet bryter sammen.   

Altruisme 

Det ord Malthus bruker for å beskrive moralen som ligger til grunn for denne politikken og den ødeleggelsen som skjer er «benevolence». Men i 1851 dukket det opp et ord som i dag ville gjort det langt lettere å forstå hva han mente.    

Malthus levde fra 1766 til 1834, og dette var før Auguste Comte i 1851 skapte ordet «altruisme», ordet som betegner det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er helt klart at det er dette Malthus mener med sitt «benevolence». Malthus´ kommentator David Stove innser dette når han oppsummerer: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth.» (Fairytales, s. 150)   

Stove konkluderer: «Malthus was the last thinker of major importance who was an unqualified supporter of private property, the bourgeois family, and the «apparently narrow principe of self interest»» (Benevolence, s. 63). Ja, han var den siste før Ayn Rand – og hun ville ikke ha omtalt «egoisme» som hverken et «narrow principe eller et «apparently narrow principle»; hun ville sagt at rasjonell egoisme er den eneste etikken som gjør gode liv mulig.   

Malthus tok feil om at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, han tok feil i mange av sine synspunkter innen sosialøkonomi, han tok feil når han anså altruisme som noe godt i teori men ubrukelig i praksis, men han hadde rett i at dersom altruismen blir utbredt i et samfunn, slik den er i dag, vil den ødelegge alt. Vi gjentar Stoves formulering: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth».   

Vi skyter inn at altruisme er ødeleggende også i teori (og ikke bare i praksis, slik Malthus trodde): den er som Ayn Rand formulerte det «the morality of death», den ødelegger liv, og, hvis den er utbredt, vil den ødelegge samfunn. (Noe mer om Rands syn er å finne på link nedenfor.)
.

.

.

.

.

Malthus´ Essay: 

https://books.google.no/books?id=HrlHDwAAQBAJ&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false

Julian Simon: «…the long term [price] trend for metals at least is downwards», dvs. det blir mer av dem tilgjengelig. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Simon–Ehrlich_wager

David Stoves bøker:

https://www.bookdepository.com/Darwinian-Fairytales-David-Stove/9781594032004?ref=grid-view&qid=1611301770624&sr=1-1

https://www.bookdepository.com/Whats-Wrong-with-Benevolence-David-Stove/9781594035234?ref=grid-view&qid=1611301790275&sr=1-2

Ayn Rand om altruisme:

http://aynrandlexicon.com/lexicon/altruism.html