Veldedighet 

I høytidene er det ofte flere annonser for veldedige organisasjoner enn ellers i året, og så også i denne påsken. Vi har f.eks. tidligere sett annonser som ber oss om å «gi et bidrag slik at vi kan gi rent vann til nomader i Afrika – forurenset vann forårsaker mange dødsfall» eller som ber om bidrag for å «hjelpe [til med] å redde synet til fattige mennesker som har mistet synet pga. grå stær». («Det finnes 32 millioner blinde mennesker i fattige land. De fleste av disse menneskene er blinde av grå stær, og trenger … bare en fem minutters operasjon for å kunne se igjen», kilde nedenfor.)

Dette er selvfølgelig gode tiltak, tiltak som kan hjelpe mange mennesker til å få et langt bedre liv. Men det å gi slik hjelp som det blir oppfordret til i disse annonsene vil kun i liten grad kunne løse problemene på lang sikt. Slike bidrag vil hjelpe mennesker som er rammet der og da, men de vil ikke være betydelige bidrag for å sikre at slike problemer ikke oppstår i årene fremover: operasjoner mot grå stær sørger for at personer som var blinde får synet tilbake, men de vil i mindre grad medvirke til at færre får grå stær i årene fremover. 

Men er da dette – å gi slike bidrag – den eneste eller beste måten å hjelpe på? 

Man kan legge merke til at de fleste problemer av denne type forekommer i Afrika; de finnes overhode ikke i Vesten (Vesten er ikke primært et geografisk område. Vi kommer tilbake til hva det er, men Vesten omfatter i hovedsak Europa, Amerika, Australia og enkelte andre områder som Japan.)

De nevnte problemene, og en rekke andre, finnes altså utenfor Vesten, og de er forårsaket av fattigdom. Velstand løser slike problemer, dvs. dersom det er voksende velstand i et område vil slike problemer bli mindre og mindre. 

Hva er det da som kan redusere og fjerne fattigdom? Svaret er å finne i ett ord: produksjon. Produksjon fjerner fattigdom. Men dette alene er ikke noen fullstendig forklaring, dette må pakkes ut for å bli forståelig.      

Å produsere noe vil si å lage noe nyttig som man kan bruke til å bytte til seg noe som andre har produsert og som man selv synes er nyttig: man lager brød og bytter til seg appelsiner, man lager sko og bytter til seg klær, man tilbyr seg å vaske en bolig og får til gjengjeld noen til å undervise sine barn i regning, man tilbyr seg å helbrede en som er syk og får til gjengjeld en ferietur, osv. Grunnen til at man lager noe for å bytte til seg noe er at man har spesialisert seg på å lage noe, og at man heller vil ha det man bytter til seg enn det man selv produserer og bytter bort. Etter hvert vil det dukke opp et byttemiddel (gull, penger) som gjør all slik byttehandel mye enklere. Over tid vil det etter hvert bli produsert alt som man kan ønske seg, inkludert slike ting rent vann og helsetilbud og alt mulig annet.  (La oss også ha nevnt at i sosialøkonomien betyr «produksjon» å lage en vare eller tjeneste for å bytte det mot noe som andre har laget; lager man noe for eget bruk regnes det ikke som produksjon.)

Over tid blir en slik prosess meget avansert med en kolossal arbeidsdeling og en dyptgående spesialisering, og dette medfører en enorm produksjonskapasitet, og som et resultat av dette: stor velstand.   

Men det må være visse forutsetninger til stede i et samfunn for at en slik prosess skal komme i gang og fungere stabilt over tid:  man må ha eiendomsrett (som sikrer at den som produserer noe får beholde og derved kan disponere det han har produsert), man må ha frivillighet i alle mellommenneskelige forhold (dvs. så lite som mulig av kriminalitet og statlige reguleringer), man må ha et fungerende og rettferdig og effektivt rettsapparat som tar seg av konflikter som måtte oppstå og som ikke kan løses frivillig mellom partene. 

Men viktigere og mer fundamentalt enn det vi nettopp har nevnt er følgende: det må i et samfunn som skal komme inn på en slik utvikling være en dominerende holdning om at det er moralsk høyverdig å skape seg et godt liv ved produksjon og handel – noe som er en implikasjon av en etikk som heter rasjonell egoisme, og man må ha en bred oppslutning om den eneste måte å oppnå kunnskap på er observasjon og rasjonell/logisk analyse av det man har observert – dette kalles rasjonalitet).

Disse to siste momentene står i motsetning til det syn at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egen verdier til fordel for andre (en etikk som innebærer selvoppofrelse og som heter altruisme), eller at det å leve godt er en fornærmelse mot en eller annen oppkonstruert autoritet (ofte betegnet som en gud), eller det syn at at man kan oppnå kunnskap ikke ved observasjon og logikk men ved åpenbaringer, følelser, intuisjon, etc. (en slik holdning er uttrykk for irrasjonalitet). 

Kort sagt: det som gir vekst er at rasjonell egoisme og rasjonalitet dominerer i et samfunn, det som gir fattigdom er at altruisme og irrasjonalitet dominerer i et samfunn.      

Grunnen til at Vesten er rikt og velstående er at rasjonell egoisme og rasjonalitet har stått sterkt, grunnen til at områder utenfor Vesten er fattige er at altruisme og irrasjonalitet dominerer. 

Ja, det er en god ting å bidra til at personer som ikke har tilgang til rent vann får rent vann, og at personer som har grå stær får en operasjon som gjør at de får synet tilbake, men slike tiltak gjør lite med årsaken til problemet, de tar bare for seg enkeltstående tilfeller. Det som vil gjøre at disse problemene blir mindre og etter hvert forsvinner er at rasjonelle ideer blir dominerende i kulturen.   

Veldedighet kan løse enkeltstående, isolerte problemer, men det som er en reell løsning over tid er bred aksept av rasjonelle ideer.    

 

 

 

 

 

https://www.dt.no/drammen/nyhet/gir-barn-i-fattige-land-synet-tilbake/s/5-57-12356

Trump og Mueller-rapporten 

Ja, president Trump ble frikjent av Mueller-rapporten som undersøkte påstandene om «Russia collusion», men rapporten fortalte noe mer enn dette, og det den forteller er svært alvorlig. Men la oss gi et kort sammendrag av hva dette egentlig handlet om.

Som kjent ble alle overrasket da Donald Trump vant presidentvalget i 2016, foran alles favoritt Hillary Clinton. Raskt kom det spekulasjoner om at Trump hadde jukset eller i hvert fall drevet urent spill. Den av disse spekulasjonene som fikk størst oppslutning var påstanden om at russerne hadde hjulpet Trump til å vinne valget bla. ved å påvirke pressen. Med «russerne» menes grupper innen russisk etterretning, og grunnen til at «russerne» skulle hjelpe Trump var at det å ha Trump i Det Hvite Hus ville være en fordel for Russland. Det er noe uklart hva en eventuell «handel» mellom Trump og russerne gikk ut på  – var Trump kjøpt av russerne eller var han bare mer positiv til Russland enn en president Hillary Clinton ville ha vært, eller ville han være enklere å ha med å gjøre enn Clinton. De alvorligste påstandene gikk ut på at Trump med viten og vilje samarbeidet med russerne for å bli valgt, noe som innebar at en president Trump ville være i lomma til Russlands sterke mann, president Putin.       

Dette var en meget alvorlig beskyldning, og det ble satt i gang en omfattende undersøkelse av disse påstandene, en undersøkelse ledet av spesialetterforsker Robert Mueller. Etter en meget langtrukken etterforskning ble hans rapport – eller deler av den; noen avsnitt var hemmeligstemplede – lagt frem for noen dager siden.   

Denne rapporten frikjente Trump – det var intet samarbeid mellom Trump og russerne med det formål å påvirke valget. Trump selv, og hans tilhengere, gjorte et stort nummer ut av dette, og noe annet var ikke å vente. 

Ut i fra den dekningen av Mueller-rapporten vi har sett kan man lett få det inntrykk at Trump kommer ut av dette som en fullstendig renvasket person, men slik er det ikke, Ja, han ble renvasket for beskyldningene om samarbeid med russere, men det er andre ting i rapporten som gir et skremmende bilde av Trump.         

Her er et utdrag fra en artikkel i New York Times om hvordan Trump opererer: 

«Mr. Mueller’s report painted a damning portrait of a White House dominated by a president desperate to thwart the inquiry only to be restrained by aides equally desperate to thwart his orders.

The White House that emerges from more than 400 pages of Mr. Mueller’s report is a hotbed of conflict infused by a culture of dishonesty–defined by a president who lies to the public and his own staff, then tries to get his aides to lie for him. Mr. Trump repeatedly threatened to fire lieutenants who did not carry out his wishes while they repeatedly threatened to resign rather than cross lines of propriety or law.»

Spesielt interessant er denne detaljen: 

«Mr. Trump then complained about [his lawyer] Mr. McGahn writing things down. ‘Why do you take notes? Lawyers don’t take notes. I never had a lawyer who took notes.’ Mr. McGahn maintained he took notes because he was a ‘real lawyer’ and they create a record. ‘I’ve had a lot of great lawyers, like Roy Cohn,’ Mr. Trump said. ‘He did not take notes.’ But Mr. McGahn did. And so did plenty of others.»

Og dette er fra en annen artikkel, skrevet av Eli Lake, og vi minner om at dette er om mannen som står som forfatter av en bok med tittelen The Art of the Deal:  

«Far from being devious, Mueller portrays Trump as a bumbling bully, cajoling and pressuring his underlings to no avail. … He asks his deputy national security adviser, K.T. McFarland, to draft a statement saying he did not order Michael Flynn to discuss sanctions with the Russian ambassador. He orders White House counsel Don McGahn to shut down Mueller’s investigation. My favorite example is an incident where Trump requests his former campaign manager, Corey Lewandowski, to tell his first attorney general, Jeff Sessions, to un-recuse himself from the Russia investigation. … When a competent and corrupt boss urges subordinates to cross ethical or legal lines, they comply, sealing a corrupt bond. For Trump though, the subordinates declined, demurred, or flat-out refused. McGahn threatened to resign, and Trump backed down. Lewandowski fobbed off his errand to an underling, who ended up ignoring the order. McFarland made it known that she felt uncomfortable drafting a statement she didn’t know to be true….»

Mueller-rapporten finner kritikkverdige forhold hos Trumps kampanjesjef Paul Manafort, men alle vet at han var i seng med russerne; han forsøkte f.eks. å prøve å forhandle frem en avtale som ville gi Russland kontroll over Øst-Ukraina. Det set dog ut som om han gjorde slike ting på egen hånd, uten at Trump var informert. 

Mueller fant også bevis for at Trump-kampanjen var villige til å motta støtte fra Russland, men finner ingen bevis for at dette ble fulgt opp. I stedet finner Mueller rikelig med bevis for at Trump prøver å hindre Muellers egen undersøkelse av forbrytelser som Trump trolig ikke begikk. 

Vi kan bare konkludere med at Trump oppfører seg som en mann som har noe å skjule, ikke nødvendigvis fordi han virkelig har  noe å skjule i saken om «Russia collusion», men fordi dette for ham er en vane som han ikke har integritet nok til å endre. Og dette er meget alvorlig. 

La oss helt til slutt spekulere om neste presidentvalg i USA: Det er alt for tidlig å spå, men: i USA går økonomien godt, det er liten arbeidsløshet og det er større økonomisk vekst enn på lenge. Dette pleier å være en viktig indikator på at sittende president blir gjenvalgt. I tillegg kommer at alle som hittil har meldt seg på i demokratenes nominasjonsprosess er håpløse: den sinte oldingen Bernie Sanders, den klåfingrede Joe Biden, super-opportunisten Beto O`Rourke, den ekstreme Pete Buttigieg (etternavnet uttales dog ikke «butt-kick»), bløffmakeren Elisabeth Warren (som hevdet at hun var av indiansk avstamning og derved fikk en akademisk karriere basert på kvoteringssystemet som herjer amerikanske universiteter) er alle uvalgbare dersom intet spesielt skjer. Så slik det ser ut nå vil Trump bli gjenvalgt i 2020. Og vi vet hva slags mann han er.          

 

 

 

 

New York Times 

https://www.nytimes.com/2019/04/18/us/politics/white-house-mueller-report.html

Eli Lake 

https://www.bloomberg.com/opinion/articles/2019-04-18/mueller-report-shows-how-not-to-obstruct-justice

 

Tegn i tiden 

Fritt Ords ytringsfrihetspris er tildelt den svenske skoleeleven Greta Thunberg (som deler prisen med  Natur og Ungdom) for hennes engasjement i en «usedvanlig tøff samfunnsdebatt [klima- og miljødebatten]… , der aktivister møter motstand av mange slag. Miljøaktivistene møter hets, trakassering og latterliggjøring i sosiale medier og nettdebatter i tillegg til motstand fra både politikere og næringsinteresser» (dette er fra Fritt Ords begrunnelse for tildelingen.)  

Fritt Ord setter her tingene fullstendig på hodet! De som hevder de samme synspunkter som Thunberg blir hyllet i alle fora som finnes: hennes meningsfeller dominerer alle fora i mainstream, dvs. de kontrollerer alle redaksjoner i aviser og TV, de er blitt tildelt Nobels fredspris, de er gjennom mange år blitt tildelt enorme økonomiske ressurser, og de har hele FN-apparatet på sin side.   

Men de som møter hets og motstand og det som verre er, er ikke de som hevder at vi står foran en menneskeskapt global krise som følge av global oppvarming,  de som møter hets og trakassering er de som med overveldende videnskapelig begrunnelse på sin side konstaterer at klimaet i all hovedsak styres av solen. 

En slik pris bør gå til personer/organisasjoner som forteller upopulære sannheter. Nå er prisen gått til en person og en organisasjon som forteller populære løgner, løgner som har som formål å øke statlig makt og å redusere individuell frihet enda mer.  

Den engelske filosofen sir Roger Scruton mistet nylig sin stilling som rådgiver for myndighetene i Storbritannia, etter å ha kritisert bruken av begrepet «islamofobi». Scruton har korrekt konstatert at begrepet «islamofobi» er laget for å signalisere at det å være kritisk til islam er å sammenligne med en mental sykdom. Regjeringen i Storbrittania vil altså ikke ha knyttet til seg en rådgiver som sier slike ting. 

Aktivister på venstresiden har også tatt kontakt med firmaer som annonserer på Resett og reellt sett bedt dem slutte med å annonsere der, noe som er i tråd med tidligere justisminister Anne Holts oppfordring: «nå må noen gjøre noe med Resett!» Vi siterer følgende fra Resetts redaktør Helge Lurås: «… mange mediebyråer og store annonsører boikotter Resett. Det skjer i stor grad fordi aktivister på venstresiden kontakter dem med spørsmål om hvorfor de tillater sine annonser å vises hos oss.»

Det virker som om de på venstresiden ikke setter stor pris på at Resett publiserer nyheter som blir helt eller delvis ignorert av mainstreammedia, og at de heller ikke liker at Resett er en kilde for andre perspektiver på aktuelle saker enn de som finnes i dominerende miljøer. 

(La oss enda en gang ha sagt at vi ikke deler det folkelig-konservative utgangspunkt som Resett har, men at vi setter pris på at Resett skriver om saker som fortjener oppmerksomhet, men som mainstreammedier ignorerer.)     

Et eksempel fra USA: Kirstjen Nielsen ledet en periode Department of Homeland Security under president Trump. Hun har nå trukket seg fra denne posisjonen, men venstreorienterte aktivister fortsetter sin kamp mot alt og alle som har vært involvert med Trump – nå forsøker de å hindre henne i å få en jobb etter at hun tjenestegjorde i Trumps administrasjon. Frontpagemag skriver i sin vanlige noe overdrevne stil: «Since the Left won’t be able … to put former Trump officials on trial for crimes against humanity, tormenting those individuals until their dying days is the next best thing. The penalty for serving President Donald Trump, the duly elected 45th president, shall be everlasting infamy. The day before Nielsen quit, a bunch of leftist groups signed on to a petition asking corporate America to blacklist senior Trump administration officials, including Nielsen, who played a role in the family separation policy used at the border. «Allowing her to seek refuge in a corporate corner office or a boardroom, university, speaking agency or elsewhere poses a significant reputational risk for those involved», said  … Karl Frisch of Restore Public Trust … George Washington University political scientist Henry Farrell started a petition in which he promised not to «associate myself in any way» with any think tank or university department that employs Nielsen».

Så hva kan man si som oppsummering av disse få eksemplene – og det ville ha vært svært enkelt å finne en rekke flere eksempler som forteller det samme.  

Det virker som om som om de på venstresiden er villige til å gå svært langt i å hindre andre perspektiver enn deres egne å komme til uttrykk. Folk som har andre synspunkter skal boikottes, de skal miste jobben, de skal miste verv, og de som deler deres egne synspunkter skal løftes frem selv om det de bygger på er juks og bedrag. Det er noen som tror at venstresidens ideologi handler om å hjelpe de svake, men disse menneskene er svært naive og har liten kunnskap om hvordan verden fungerer. Sannheten er at jo lenger til venstre den politiske kurs legges i et land, jo verre blir det for alle, og verst går det ut over de svake. Det finnes mer enn hundre års erfaring på dette, og det aller ferskeste eksemplet som enda en gang bekrefter dette er Venezuela.  

Men det er slik venstresiden er. Deres ideologi tåler ikke dagslys, og derfor benytter de alle mulige uærlige tricks for å opprettholde løgnen om at det er de som egentlig er tolerante, frisinnede og liberale og tilhengere av mangfold. Sannheten er at de venstreorienterte er maktmennesker som mener at de alene har rett, og at de som har andre meninger må undertrykkes, i første omgang ved at de ikke får anledning til ustraffet å gi uttrykk for sine meninger dersom de ikke er i samsvar med venstresidens egne meninger. 

Vi husker tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands fortvilte konstatering fra noen måneder  siden, etter at alternative medier på Internett begynte å få store besøkstall: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».

Ja, venstresiden vil ha kontroll med «hva folk blir fortalt» av aviser og andre nyhetsmedier. Men takket være et fortsatt noenlunde fritt Internett er venstresiden i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt – og derfor arbeides det intenst med å innføre ulike former for statlig eller overstatlig regulering av Internett. 

La oss til slutt komme i forkjøpet mht. en mulig innvending mot det ovenstående; Man kan si at de eksemplene vi har gitt kun er enkeltstående tilfeller, at de ikke er representative, at venstresiden egentlig er tilhenger av Maos prinsipp om å «la hundre blomster blomstre», og at de egentlig er tilhengere av mangfold.

Til dette vil vi si to ting: for det første er det ingen prominente personer på venstresiden som har tatt avstand fra det som de eksemplene vi har gjengitt sier. Vi har ikke sett noen på venstresiden si at det er bra at Resett forteller ting som andre medier fortier, vi har ikke sett noen på venstresiden si at det er legitimt å være svært kritisk til islam, vi har ikke sett noen si at i en stab av rådgivere bør en rekke ulike synspunkter være representert, og vi har ikke sett noen si at det ikke er legitimt å forsøke å hindre personer med et annet syn enn det de selv har å få en jobb i samsvar med erfaring og kvalifikasjoner.

For det andre: ja, det er riktig at venstresiden sier at de er for mangfold –  men de er kun for mangfold på områder som i de fleste sammenhenger er irrelevante. De vil ha mangfold mht. kjønn, hudfarve, alder, seksuell legning, men de går aldri inn for mangfold der hvor det virkelig teller, de er aldri tilhengere av mangfold mht. ideer og politisk oppfatning, på disse områdene vil de ha en total uniformering! 

Dette er i fullt samsvar med det som er venstresidens kjerne: det aktivistene på venstresiden ønsker er makt, og de benytter alle midler for å få makt. Derfor vil de eliminere all reell opposisjon ved å  kontrollere det folk blir fortalt, ved å gjøre noe med alternative stemmer, ved å fjerne rådgivere som har vesentlig annerledes meninger, og ved å løfte frem ideologier som legitimerer økt statlig makt selv om de er bygget på juks og bedrag. Det er slik venstresiden er, og det er slik den må være for å opprettholde sin menneskefiendtlige ideologi.       

Det disse eksemplene viser, og det ville som sagt vært svært enkelt å finne langt flere eksempler, er at venstresidens ideologi blir stadig mer dominerende, og jo mer dominerende den blir, jo mindre frihet og velstand vil vi ha.

Christian Skaug om Fritt Ords pris 

Sløsing med en pris og misbruk av et barn

Erling Marthinsen om Scruton  

Britisk filosof fikk sparken etter kritikk av begrepet «islamofobi»

Helge Lurås om boikott av resett: 

Støtt de som annonserer, og gjør det gjennom Resett

Om Kirstjen Nielsen 

https://www.frontpagemag.com/fpm/273457/hunting-kirstjen-nielsen-matthew-vadum

Brundtlands utsagn er å finne her:  

https://agendamagasin.no/intervjuer/brundtland/

Hatobjekt nummer én: vindmøller 

Det er mye å glede seg over i verden, men det er også mye å gremme seg over. En av de verste tingene som er på vei inn for full fart er vindmøller. Ja, vi vet at de egentlig heter vindturbiner men vi vi allikevel kalle dem vindmøller. 

NVE la nylig frem en plan som foreslo 13 områder i Norge som de mente var egnet for utplassering av vindmøller, en plan kalt «Forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land i Norge». Dette førte naturlig nok raskt til til dels omfattende protester i de områdene som var foreslått for utplassering av vindmøllene. 

Det er mye man kan si om dette omfattende tema, men vi skal holde oss til noen få ting: deres effekt på miljøet på kort og lang sikt, grunnen til at man etablerer slike vindmølleparker, og litt om økonomien i slike anlegg. 

Vi gjengir først et par bilder som viser slike anlegg, og så skal vi kommentere dem mot slutten av innlegget. 

  

(Bilder fra pixabay.com: Pixabay License Free for commercial use
No attribution required.)

Det er nå opprettet en rekke slike anlegg i mange land i Vesten, og begrunnelsen er et ønske om å produsere energi som ikke slipper ut CO2 under produksjonen, slik kraftverk som benytter olje, gass og kull gjør. Kull, olje og gass er de vanligste energikildene, men noen få land kan benytte vannkraft (ved å legge fosser i rør slik som vi i Norge har gjort), og noen land har også mye atomkraft. Det er bred motstand mot atomkraft, men denne motstanden er ikke saklig begrunnet; atomkraft er den sikreste, minst farlige og mest stabile av alle typer energiproduksjon.   

Det har i mange år vært økende motstand mot å benytte olje, gass eller kull i energiproduksjon, dette fordi energiproduksjon slipper ut CO2 som ifølge kunnskapsløse mennesker påvirker jordens klima på en katastrofal måte. Kunnskapsløsheten er så stor i alle miljøer som har avgjørende innflydelse på politikken at en rekke land i Vesten nå har planer om å bygge ned denne type energiproduksjon. Til gjengjeld ønsker de samme kunnskapsløse menneskene å satse på såkalt fornybar energi, dvs. sol- og vindkraft. Vi vil ikke gå inn på dette tema (klima) her, det har vi gjort mange ganger tidligere, vi bare konstaterer kort at menneskers påvirkning av klimaet er svært liten og vi står ikke foran den katastrofen som miljøbevegelsen har varslet i om lag 30 år uten at det finnes noe tegn som tyder på at den kommer; alle miljøbevegelsens spådommer har vist seg å være totale skivebom. 

Kent Andersen har i flere artikler på document.no omtalt vindkraft (linker nedenfor), og i en av dem, «NVE tar feil. Ingen områder i Norge er egnet for vindkraft», går han grundig igjennom enkelte viktige aspekter ved økonomien ved satsing på vindkraft, og vi anbefaler denne artikkelen. Vi siterer kort fra hans oppsummering: «Det[te] grandiose, teknologiske luftslottet … er bygget på rene falsumer, fantasi-matematikk og teknologi som ikke eksisterer, skapt av uteknologiske fanatikere som kan absolutt ingenting om teknologi, men likevel vedtar fremtidens teknologi. … Men vindmøller ødelegger ikke bare naturen. De ødelegger også økonomien til folk og bedrifter, og dét inkluderer vindmøller til havs: En bolig som før brukte 5250 kroner året på lys og varme (med strømpris på kr 0,35 pr. kWt), må nå betale 12.300 kroner (med kr 0,82 pr. kWt). Får Erna Solbergs «tilpasning til europeisk kraftmarked» fortsette, kan regningen komme på kr 38.100 i året (kr 2,54 pr kWt).»

Her skal vi dog legge hovedvekten på enkelte ting som vi ikke har sett mye omtalt andre steder. Vind- og sol-kraft kan være nyttige å etablere i områder hvor det er mye sol og mye kontinuerlig vind. Det er da meningsløst å etablere sol- og vind-kraftverk de fleste steder i Europa. Her er været de fleste steder variabelt, og man kan ikke regne med at slike kraftverk vil produsere kontinuerlig strøm. Og strømmen må være der hele tiden; f.eks. en fabrikk eller et sykehus kan ikke drives dersom strømforsyningen ikke er pålitelig og stabil. Det er nødvendig og er blitt vanlig å ha en backup for sol- og vindkraftverk drevet av nettopp olje, gass eller kull – men da blir mye av poenget med å ha sol- og vindkraftverk borte.   

Videre, siden myndighetene har fått det for seg at vi står foran en katastrofe som kun kan forhindres dersom vi kraftig reduserer bruken av olje, gass og kull, er det gitt enorme subsidier til etableringen av kraftverk drevet av vindmøller. 

Det er disse subsidiene som har gjort at et stort antall vindmølleparker er blitt etablert; hadde disse subsidiene ikke vært der ville anleggene ikke ha blitt bygget; da villr de ha vært alt for dyre. 

Et av de viktigste aspekter ved priser er at de gir et signal om hvor mye noe koster å produsere – dette gir viktig informasjon til den som skal kjøpe fordi han vil da kunne vurdere hvor mye av hans egen produksjon han er villig til å bytte for det han får når han kjøper noe. Dersom prisen er riktig vil all handel/kjøp-og-salg bestå i at de involverte praktisk talt alltid bytter ting som har omtrent samme pris, men hvor hver part i handelen kjøper noe som han mener er verd noe mer enn det han selger. Dette forutsetter markedspriser, priser som er frivillig avtalt mellom alle involverte produsenter. Men dersom priser er subsidiert av staten, får alle involverte feil signaler om hvor mye ressurser som er gått med i produksjonen av det som kjøpes/selges, og da fører dette alltid til skjev eller ineffektiv utnyttelse av ressursene – eller sagt med andre ord: de fører til en kolossal sløsing med ressurser og arbeidskraft. Jo større subsidiene er, jo mer sløsing blir det. Subsidiene som går til vindkraft er enorme, og innebærer da at enorme mengder ressurser og arbeidskraft blir fullstendig bortkastet. Oppsummert: Vindmøllene gir lite energi som koster kolossalt mye. 

Bildene over viste hvordan vindmølleparker ser ut. Og de ser eksternt stygge ut. De ødelegger ethvert landskap de blir plassert i. De fleste vil si at mange uberørte landskap er vakre, og at det er godt for både kropp og sjel å oppholde seg i eller gå turer i slike områder. Men dersom det i et slikt område er plassert en vindmøllepark, er området totalt ødelagt for all form for fritidsaktivitet. Ingen vil gå tur for å nyte naturens ro i et område som er slik at hvis man bare løfter blikket så ser man femti vindmøller. Ved utplassering av vindmøller blir området ødelagt som turområde. 

Vindmøllene er også farlige for fugler; fugler kan fly i nærheten av rotorbladene som beveger seg med stor fart hvis det er vind, og bli alvorlig skadet eller endog drept.

Så kommer et viktig punkt: Vindmøller som er satt opp vil aldri bli fjernet. Aldri! De er plassert der og vil være det om ikke i evig tid så i flere menneskealdre!   

Forhåpentligvis vil politikken om noen tid skiftes over til å være i samsvar med det som videnskapen klart og tydelig sier: det finnes intet menneskeskapt klima-problem, det er derfor intet behov for å gå bort fra en energiproduksjon basert på fossilt brensel, og vindmøller er totalt ulønnsomme og burde ikke ha vært satt opp (unntatt i områder som er spesielt godt egnet mht. stabil vind og som ikke er brukbare som tur-terreng eller annen nyttig ferdsel).

Når politikerne innser dette vil subsidiene til vindkraftselskapene falle bort, vindmølleselskapene vil gå konkurs – og det vil ikke finnes midler som kan brukes til å fjerne vindmøllene. Så de vindmøllene som er satt opp og som ødelegger alle landskaper det er plassert i, vil også ødelegge de samme landskapene for generasjoner fremover. 

Ja. vi er for velstand, velstand er en følge av produksjon, og produksjon krever energi. Vi må altså ha produksjon av energi. Den sikreste og reneste form for energi vi kan produsere er atomkraft. Kraftverk drevet av olje, gass og kull er også bra, men de forurenser noe, men ikke mye, ikke så mye at man ikke bør bygge dem. Moderne renseteknologi er også slik at forurensningen er svært liten. 

Ja, allerede i dag har man kraftlinjer i naturen, linjer som fører kraft fra kraftverk til forbrukere. Disse kraftlinjene gjennom uberørt mark er neppe det vakreste man ser, men de er langt mindre ødeleggende for landskapet som helhet enn vindmølleparkene. 

Atomkraftverk på bortgjemte steder, og vanlige kraftlinjer gjennom landskapet frem til forbrukerne, er den type energiforsyning som er minst ødeleggende for naturen og for mennesker som bruker naturen, men dette er altså en nødvendig forutsetning for en velstand som er et kolossalt gode for mennesker. 

Det virker som om miljøbevegelsen er imot all energiproduksjon: de har i Norge protestert mot vannkraftutbygging, de protesterer mot bruken av såkalt ikke-fornybar-energi (olje, gass, kull), de er selvsagt imot all atomkraft, og nå er de også imot vind-energi. Det kan se ut som om denne bevegelsen (eller deler av den; den er sammensatt av en rekke ulike grupper) enten er imot all velstand siden de er imot alle energiproduksjon, eller at de ikke forstår at velstand krever energi. 

Men for å gjenta hovedpunktet: å investere i vindmøller er i Europa helt meningsløst, de ødelegger  alle områder de blir satt opp i, og er de først satt opp vil de aldri bli fjernet og vil stå der som monumenter – eller som tusenvis av monumenter, hvis vi betrakter dem enkeltvis – som bekrefter at folkene i Europa, ikke bare politikerne, men også de som har stemt på dem, baserte svært viktige avgjørelser på løgn og bedrag, og ikke lot seg påvirke av lett tilgjengelige fakta. 

 

 

 

http://publikasjoner.nve.no/rapport/2019/rapport2019_12.pdf

https://www.document.no/2019/04/06/nve-med-feil-konklusjon-ingen-omrader-i-norge-er-egnet-for-vindkraft/

https://www.document.no/2019/03/29/et-gront-jordskjelv-statkraft-dropper-utbygging-av-vindkraft-i-norge/

https://www.gullstandard.no/2018/12/18/klimakrisen/

Trakassering av NRK

Pressen forteller at ansatte i NRK blir trakassert på sosiale medier: «NRK-ansatte hevder at de blir trakassert av lisensbetalerne» (link til Resett nedenfor), og det er ingen grunn til å tro at dette ikke er sant. Før vi går videre vil vi si at vi tar sterk avstand fra denne og alle andre former for trakassering, både på sosiale medier og i den fysiske virkeligheten. Men det vi skal si noe noe om er hvorfor dette kan skje, og hva som kan gjøres for å fjerne dette problemet nærmest 100 %.

Så, NRK-ansatte trakasseres. Hvorfor? NRK er TV-stasjon som formidler alle typer programmer, men som primært gir seg ut for å være en informasjons- og opplysningsinstitusjon. (Se NRKs egen plakat, link nedenfor.)   

Alle presseorganer trenger penger for å drives, og dette gjelder også NRK. Men NRK finansieres på en annen måte enn alle andre presseorganer: alle borgere er tvunget til å finansiere NRK, mens det er frivillig om man vil være med å finansiere andre presseorganer – man kan være med å finansiere f.eks. Dagbladet ved å kjøpe Dagbladet eller ved å annonsere der, eller man kan la være å finansiere Dagbladet ved å la være å kjøpe avisen. NRK finansieres i hovedsak via en TV-lisens som alle må betale dersom de har en TV. (Nå skal dette endres, og vi kommer tilbake til endringen nedenfor.) Bildet vi har gitt blir noe komplisert av at mange aviser også mottar statsstøtte, men vi lar dette poenget ligge.)

Så, NRK er en informasjons-kanal som alle er med å finansiere enten man vil eller ikke. Vanligvis kan man vise sin misnøye med et produkt  ved å la være å kjøpe det, men mht. NRK er dette umulig; man må kjøpe/betale for  NRK enten man er fornøyd med programmene eller ikke. Det er altså ikke mulig å vise sin misnøye med NRKs tilbud på vanlig måte (bortsett fra å ikke ha TV, folk som ikke har TV avkreves ikke lisens). 

Å finansiere TV-sendinger med en lisens for hvert TV-apparat var en plausibel ordning da det kun var en TV-kanal, men i dagens mediebilde med hundrevis av kanaler er dette en fullstendig ubrukelig ordning.  

Hvordan er så NRKs tilbud? La oss ha sagt at NRK er en ytterst profesjonell TV-produsent, NRK har svært mange ansatte (noen sier at NRK er kraftig overbemannet slik statlige institusjoner som regel er, men også dette poenget lar vi ligge), ansatte som samlet produserer programmer som har høy kvalitet mht. produksjon, etc. 

Men hva med innholdet? NRK har som oppgave å informere befolkningen, men blir de som ser på NRK virkelig informert – eller ligger det som NRK produserer nærmere å være propaganda enn informasjon? 

Vi vil her bare kort konstatere at det er intet annet enn latterlig å tro at NRK bedriver upartisk, seriøs informasjon; det de bedriver er venstreorientert løgnpropaganda. Vi nevner bare noen få temaer hvor NRK systematisk fordreier sannheten: NRK gir seerne et galt bilde av saksområder som islam, innvandring, kriminalitet, Donald Trump, amerikansk politikk generelt, Midt-Østen og Israel, Venezuela, Cuba, mm. 

Dette er heller ingen hemmelighet. Når NRK sender en reportasje som tar for seg noen av disse temaene, er den av NRK vinklet slik at den skal fremme et bestemt politisk syn. Med andre ord:   NRK bruker disse temaene for å lage reportasjer som skal fremme et venstreorientert politisk syn. 

At NRK gjør dette er heller ingen hemmelighet. Her er et lite utvalg konkrete eksempler: 

Om klima: «NRK [bedriver] villedende og sjikanerende folkeopplysning» (link til klimarealistene nedenfor). 

Om romkvinnesaken: «Dagsrevyen mente opplysninger om barnevoldtekten ville «komplisere saken», og unnlot å fortelle at romkvinnen var dømt for dette.» (link tik VG). 

Fortsatt om romkvinnesaken: Dagbladet beskriver Dagsrevyens journalistikk som «grotesk», og fortsetter: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente.» (link til Dagbladet). 

Under presidentvalgkampen i USA 2016 fungerte NRK som en del av den venstreorienterte kandidaten Hillary Clintons valgkampapparat, og fremstilte Donald Trump på en direkte løgnaktig måte. Dette skjedde i alle sendinger som tok for seg presidentvalgkampen gjennom en periode på flere måneder. Vi er ikke Trump-tilhengere, men vi mener at selv han fortjener å bli omtalt på en rettferdig og objektiv måte, noe NRK åpenbart ikke gjorde da og heller ikke gjør nå. Dette ble til og med innrømmet: Sjef for Kringkastingsrådet Per Edgar Kokkvold uttalte følgende etter at Trump til NRKs store skuffelse ble valgt: «– Det ville være underlig om NRK hadde spilt en helt nøytral rolle i denne presidentvalgkampen. Trump er en person jeg ikke bare vil kalle vulgærianer, men også det faglige ville kalt psykopat, sier han» (link til Resett nedenfor, der man også finner en video som viser at Kokkvold sier dette). 

Fra rights.no: «Mer hijabpropaganda fra NRK som mørklegger hat fra muslimsk hold mot Telia. NRK gjør det igjen: propaganderer for hijab, mens de ekstremt hatefulle og også voldelige utsagnene mot Telia, ikke refereres med ett ord.» 

For en kort omtale av hvordan NRK lyver om konflikten i Midt-Østen kan vi i første omgang henvise til vår artikkel «Krigen i Midt-Østen: i dag og i fremtiden» – link nedenfor. 

NRK må berømmes for å ha laget en stor reportasje om den grusomme terrorhandlingen på New Zealand nylig, da en nasjonalist drepte om lag 50 fredelige muslimer mens de var opptatt i sin fredagsbønn. Dette var en forferdelig handling som fortjente og fikk brede medieoppslag. Men når fredelige kristne forfølges, undertrykkes og endog massakreres av militante muslimer, slik det alt for ofte skjer i land hvor islam står sterkt, da forteller NRK lite eller intet om dette.            

Hvis du vil ha flere eksempler vil du antagelig finne noen i NRKs neste nyhetssending.   

Så, NRK bedriver venstreorientert løgnpropaganda, og man kan ikke la være å betale for dette. Hvordan skal da folk reagere? Enkelte reagerer da ved å trakassere de som er ansatt i NRK, og dette er som sagt en type reaksjon som vi tar sterk avstand fra, men som med dette utgangspunktet ikke er helt uforståelig.

Den man bør gjøre er å jobbe for å legge ned NRK. Det er ikke en statlig oppgave å drive en TV-stasjon, og dette gjelder selv om den skulle være ytterst saklig og objektiv. Men når det er opplagt at vi nå har en statlig, tvangsfinansiert TV-kanal som bedriver venstreorientert løgnpropaganda, burde det være et folkekrav at den skal legges ned. 

Som sagt har NRK blitt finansiert med en lisens som alle som har hatt en TV har måttet betale hvert år. Men nå kommer en endring: FrP, som de siste seks årene har sittet i regjering og har hatt finansministeren har i alle år lovet å fjerne TV-lisensen, og for noen dager siden kom det triumferende fra FrP. «Fra neste år skal NRK-lisensen fjernes!» 

Fra FrPs nettside: «Nå forsvinner NRK-lisensen. – FrP har i alle år kjempet for å fjerne NRK-lisensen. Nå slipper folk å se denne regningen igjen, sier Siv Jensen. Den nye mediemeldingen bringer med seg nyheten om at NRK-lisensen avvikles fra og med nyttår. Finansminister Siv Jensen er fornøyd med at all mediestøtten samles i én plattformuavhengig ordning.» 

Dette er for så vidt sant, men det som skjer er at lisensen heretter skal betales over skatteseddelen, og at ordningen utvides slik at de alle fleste må betale enda mer enn de gjorde tidligere! (Den nye ordningen innebærer at det ikke lenger er mulig å slippe å betale dette hvis man ikke har TV; hvor mye man skal betale avhenger av den inntekten man har, og de fleste husstander med to inntekter vil nå måtte betaler mer enn de betalte da de kun betalte for én TV-lisens.)   

Nå kan man si til den manglene gjennomføringen av det som må ha vært FrPs opprinnelige intensjon om å fjerne NRK-lisensen at FrP ikke har flertall, og at det ikke er noe mandat for å legge ned NRK, men da bør man sjekke hva FrP opprinnelig gikk inn for: «– Fremskrittspartiet vil fjerne lisensavgiften, omgjøre NRK til aksjeselskap og selge statens aksjer. Finansiering av NRK må skje på samme vilkår som for andre kringkastingsselskaper». Med finansiering  på samme måte som «for andre kringkastingsselskaper» kan det ikke menes annet enn at finansieringen skal skje med annonser, reklame og sponsing – slik TV2, TVNorge, og TV3 i all hovedsak er finansiert. Så FrP gikk inn for å fjerne en avgift som ikke burde vært der (TV-lisensen), og endte opp med å erstatte den med en mer omfattende og enda større skatt – skattene øker og skattesystemet blir enda mer komplisert. Nettavisen oppsummerer: «Dobbelt så mange må betale for NRK». Dette er typisk FrP (og Høyre).

Men tilbake til hovedpoenget: NRK bør legges ned, det er galt å ha en statlig propagandakanal tvangsfinansiert av skattebetalerne. Ingen partier går inn for dette, bortsett fra  Liberalistene, som ønsker å privatisere NRK, en etter vårt syn alt for mild skjebne enn NRK har gjort seg fortjent til). Ellers bør man så ofte man kan påpeke de usannhetene NRK serverer, noe som ofte gjøres av organer som Resett.no, document.no, rights.no, klimarealistene.com, steigan.no, samnytt.se, miff.no, frontpagemag.com og ektenyheter.no. Vi har her nevnt flere nettsteder som har ulik kvalitet, og vi går ikke god for innholdet på noen av dem, men ved å lese dem får man tilgang til informasjon som Dagsrevyen og andre mainstreamorganer som TV2-nyhetene, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen og VG ofte holder skjult. Og for å gjenta hovedpoenget: av disse er det kun NRK som er nærmest fullfinansiert over skatteseddelen. 

NRK er ikke en institusjon som fortjener respekt, men NRKs ansatte fortjener ikke å bli trakassert. Det de fortjener er å bli fristilt slik at de kan få muligheten til å finne seg et nyttig og produktivt  arbeid. Hvis de vil drive med venstreorientert løgnpropaganda så har de all rett til dette, men dette må i så fall være finansiert av frivillige bidragsyter, og ikke ved tvang overfor skattebetalerne slik som i dag.  

https://www.nrk.no/informasjon/nrk-plakaten-1.12253428

https://resett.no/2019/03/09/nrk-ansatte-hevder-at-de-blir-trakassert-av-lisensbetalerne-grande-er-enig/

https://www.rights.no/2019/04/mer-hijabpropaganda-fra-nrk-og-morkelegger-hat-fra-muslimsk-hold-mot-telia/

https://www.klimarealistene.com/2018/10/03/nrks-villedende-og-sjikanerende-folkeopplysning/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Q1QOR/nrk-fikk-hard-medfart-i-romkvinne-saken

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/K0dqE/derfor-unnlot-nrk-aa-fortelle-om-barnevoldtekt

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

https://resett.no/2018/06/04/dette-nrk-klippet-bor-skremme-vettet-av-alle-som-er-tilhengere-av-en-noytral-presse/

https://www.acl.org.au/greatest-massacre-of-christians-in-syria-dozens-killed-in-islamist-siege#splash-signup

https://www.document.no/2007/06/15/vesten_svikter_de_kristne_som/

https://www.frp.no/aktuelt/2019/03/na-forsvinner-nrklisensen

https://www.nettavisen.no/okonomi/dobbelt-sa-mange-ma-betale-for-nrk/3423646991.html

https://www.gullstandard.no/2018/05/16/krigen-i-midt-osten-i-dag-og-i-fremtiden/

Er problemene forårsaket av udugelige politikere? 

Alle land i Vesten har enorme og voksende problemer: kriminalitet, statsgjeld, stor  skattebyrde, perioder med betydelig arbeidsløshet og/eller inflasjon, aldrende befolkning, opptøyer, hærverk, byråkrati, begrensinger av ytringsfriheten, en voksende gruppe av voldelige sosialister som kaller seg «antirasister», en skadelig miljøpolitikk bygget på løgner, mm. Hva er årsaken til disse problemene? 

Ofte ser vi forklaringer som disse: «Kriger, hungersnød og opptøyer vil det alltid være rundt om i verden – for ikke å snakke om politisk kaos. [Dette skyldes] … udugelige, korrupte og uærlige politikere». Samme holdning til årsaken til problemene finner vi i slagord som «ikke stem på politikere som sløser bort skattepengene». Man kan finne formuleringer som «De fleste på Stortinget er jo klovner som bare bløffer og fusker…» eller at de ledende politikere danner et miljø preget av «kammeraderi [sic], inkompetanse, sløsing med innbyggernes penger og allergi mot innsparinger …». 

De som har et slikt utgangspunkt vil naturlig nok arbeide for en endring – men bare en endring som består i at de som sitter med makten skiftes ut, dvs. at den sittende regjeringen byttes ut med en regjering dannet av de partier som nå utgjør opposisjonen. Kort sagt, når sosialistene sitter ved makten er det de mer konservativt anlagte velgere som sier at de sittende politikere er udugelige og må byttes ut, men når de konservative sitter ved makten er det de mer sosialistisk anlagte velgere som sier at de som sitter med makten er udugelige og må byttes ut. (For enkelhets skyld omtaler vi de to politiske alternativene som sosialister og konservative, selv om man kunne beskrevet dem som sosialdemokrater og borgerlige, eller som røde (evt. rødgrønne) og blå. I land som reelt sett har to-partisystemer som Storbrittania og USA er dette en beskrivelse som er nær virkeligheten, mens i land med flere partier, som f.eks. Norge, er bildet noe mer mangfoldig; der vil partiene alliere seg og danne koalisjoner og samarbeide om regjeringsmakten: dagens konservative regjeringen består av H, V, KrF, og FrP, mens Oslos sosialistiske «byregjering» består av Ap, SV og MDG).  

Det er også velkjent at fløyene bytter på å ha regjeringsmakten, om ikke ved hvert valg så som regel ved annethvert valg. I Norge har vi siden 2013 hatt en konservativ regjering; før dette hadde vi en sosialistisk regjering i to perioder, og før den hadde vi en konservativ regjering. I USA er republikaneren Donald Trump president. Før ham var demokraten Barack Obama president i to perioder, før ham var republikaneren George Bush president i to perioder, før ham var demokraten Bill Clinton president i to perioder. Samme mønster finner vi i de fleste vestlige land. 

Nå er det også slik at de endringene som kommer etter hvert regjeringsskifte er små. Begge fløyer fører omtrent den samme politikken; det er små endringer fra den ene regjeringen til den neste. Så, mange er altså misfornøyd og vil skifte ut de som sitter ved makten med opposisjonen. Men dette er jo en prosess som pågår hele tiden og som ikke fører til noen løsning – selv om politikeren skiftes ut ved annethvert valg fortsetter bare problemene å øke.

Er det da slik at politikerne fra begge fløyer er like udugelige? Vel, de som måtte påstå dette må vel da mene at de personene som har kommet seg til topps og fått de viktigste vervene i alle de store partiene, må være udugelige. Men dette er folk som har kommet seg opp ved å bli valgt av tusenvis av mennesker som har engasjert seg i politikken, det er personer som som regel har engasjert seg i politikken som unge, det er personer som har vist sine meningsfeller at de kan utføre den jobben som partiene forventer av dem, og de er blitt valgt til stadig høyere og viktigere verv. 

Etter vårt syn kan det da ikke være riktig å omtalte dem slik det ble gjort i sitatene vi gjenga over, dvs. det er feil å omtale dem som «udugelige, korrupte og uærlige klovner som bare bløffer og fusker og som opererer i et miljø preget av kameraderi, inkompetanse, og ønsker om å sløse med innbyggernes penger». 

Etter vårt syn er praktisk talt alle politikere velmenende mennesker som vil befolkningens beste. Ja, mange av dem vil også ha makt og kjendisstatus, men i hovedsak vil vi si at de aller fleste politikere – uansett hvilken fløy de er på – er velmenende mennesker som vil godt.   

Men hvorfor går det da så galt? Vi er helt enige i den kritikken som ligger til grunn for de sitatene vi gjenga, men vi er ikke enig i at problemene skyldes politikernes inkompetanse og udugelighet.

Grunnen til at det går så galt er at vi har en samfunnsmodell som ikke kan fungere godt, dvs. den samfunnsmodellen vi (og alle andre land i Vesten) har, kan ikke gi gode resultater – uansett hvor dyktige de som er satt til å styre den er. Grunnen til at vi allikevel har denne modellen er at den dessverre har praktisk talt universell oppslutning, dvs. praktisk talt alle tror at denne modellen vil gi gode resultater.

Med gode resultater mener vi en utvikling i retning av større velstand, mindre kriminalitet, mindre forurensing, etc. Vi tror som sagt at de aller fleste, uansett politisk tilhørighet, ønsker dette. Et punkt hvor det er delte meninger er spørsmålet om større «likhet». Alle de store partiene vil i dag ha en eller annen form for utjamning mellom borgerne og at staten skal få i stand dette, mens enkelte andre aktører vil ha individuell frihet og godtar de forskjeller som måtte bli det samlede resultatet av alle enkeltpersoners egne frie valg.     

Men den modellen vi har er ikke i stand til å oppfylle ønsket om større velstand. Tvert imot. Den vil føre til de motsatte resultater: den modellen vi har fører til en reduksjon i velstand, den fører til mer kriminalitet, og på sikt vil den også føre til mindre trivelige og rene omgivelser.

Modellen heter velferdsstat, og den går ut på at alle skal betale «litt» av det de tjener til det offentlige, og så skal alle til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt de trenger av det offentlige. Videre skal under denne modellen staten regulere økonomien slik at vi unngår problemer som inflasjon, arbeidsløshet og kriser. Inkludert i denne modellen er at staten skal drive pensjons- og trygdesystemene, skolen, helsevesenet, infrastrukturen, forskningen, mmm. 

Som sagt, denne modellen har nærmest universell oppslutning. Alle de store partiene støtter opp om den. Modellen har faktisk universell oppslutning til tross for de enorme problemer som finnes og som velferdsstaten forårsaker. 

Hvorfor forårsaker velferdsstaten slike problemer? Det er mange grunner til dette. Her er noen få: det skjer fordi politikerne må love mer og mer for å bli valgt, og derfor må skattetrykket og statsgjelden øke. Pga. reguleringer vil flere og flere bli presset ut av den lovlige økonomien og enten over i den svarte økonomien eller til andre land som er friere (en utvikling som kalles kalt «brain drain»). Pga. statlige regler om lønnsnivå blir flere presset ut av arbeidsmarkedet og blir arbeidsløse  (enkelte velferdsstater har en arbeidsløshet blant unge på opp imot 50 %). Pga. økende byråkrati vil det bli vanskeligere å etablere nye virksomheter og den økonomiske veksten vil synke, noe som man tydelig ser har skjedd i Europa de siste tiår. 

Problemene skyldes altså ikke at politikerne er udugelige, problemene skyldes at den modellen de skal administrere – velferdsstaten – ikke er i stand til å gi det alle vil ha, nemlig samfunn preget av velstand, harmoni og fred. Grunnen til dette er at incentivene i velferdsstaten ikke fremmer gode verdier som produksjon, ærlighet, respekt for andre, etc., som er den første forutsetning for velstand, og den fremmer heller ikke fredelig sameksistens blant borgerne. Under denne modellen skal staten fordele de penger den har tatt inn i skatter og avgifter, og skattenivået i velferdsstaten er slik at mange betaler om lag 50 – 70 % av det de tjener til staten. I praksis blir dette slik at staten deler ut til de pressgrupper som har vært dyktigst til å fremstille seg som svake og hjelpetrengende – velferdsstaten blir derfor en arena for alles krig mot alle, og harmoni mellom borgerne blir da umulig. Dette gjelder også mellom fredelige borgere, men i enda større grad gjelder dette for de ikke-fredelige. Pga. en mild kriminalpolitikk, en politikk som innebærer lave straffer for mange kriminelle, er kriminaliteten i stor vekst. Den milde kriminalpolitikken er et av flere utslag av en grunnholdning som innebærer at ingen egentlig skal ha ansvaret for seg selv eller holdes ansvarlig for sine egne handlinger, mens til gjengjeld skal alle ha et delvis ansvar for alle andre.   

Vi kunne ha sagt mye mer om dette, og det har vi også gjort andre steder, se f.eks. DLFs program linket til nedenfor. De som vil vite mer henvises i første omgang dit.     

Hvorfor har denne modellen så enorm oppslutning? Og hva er alternativet? 

Vårt syn er at det er grunnleggende filosofiske ideer som bestemmer de verdier og holdninger  hvert menneske har; det er med andre ord grunnleggende filosofiske ideer som bestemmer hvert menneskes politiske syn. Og hvis et bestemt sett med slike grunnleggende ideer er dominerende i et samfunn blir det nødvendigvis slik at den politikken som føres vil være en implikasjon av disse ideene. 

De ideene som dominerer i alle land i Vesten i dag er kollektivisme, altruisme, og irrasjonalitet, samt det syn at individuell frihet ikke er betraktet som et gode, statlig styring er ansett som et gode.

Kollektivisme innebærer at hvert individ må underordne seg det som gruppen (f.eks. nasjonen) måtte bestemme, dvs. det som politikerne måtte bestemme. Kollektivisme innebærer at politikerne kan bestemme hva som helst, og så forvente at alle godtar dette. Altruisme er det syn at det som betraktes som moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. 

Vi ser konkrete implikasjoner av disse verdiene hver eneste dag: når man sier at «Norge må ta seg råd til å bidra …. » når det er snakk om at staten skal øke skatter og avgifter og bevilge penger til en eller annen sak, så er dette et uttrykk for kollektivisme og altruisme og fravær av frihet. 

Her er et bitte lite utvalg ekte overskrifter som illustrerer dette synet: «Norge må bidra til reint vatn!» «Sivilsamfunnet er under press verden over, og i mange land står flere tiår med framskritt i fare for å bli reversert. Norge bør trappe opp sin innsats.» «Norge må bidra mer i Middelhavet» (Vi gir her ingen linker; man finner dem lett med google.) 

Altruisme innebærer bla. at enhver som sier at han trenger hjelp bør få det, og med dette som påskudd etablerer staten støtteordninger over en lav sko. Altruismen innebærer også ettergivenhet overfor kriminelle; det er få  dag som ikke anser denne oppfordringen fra Jesus som et ideal: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»

Altruisme og kollektivisme innebærer ufrihet og statlig styring og det syn at alle må bidra til det politikerne måtte betrakte som gode formål. 

At disse to grunnleggende ideene medfører at frihet ikke betraktes som et ideal burde være opplagt, og like opplagt er det at med disse grunnverdiene blir statlig styring ansett som et ideal. Disse nevnte ideene henger sammen med irrasjonalitet: det fremste eksempel på irrasjonalitet er religion. Irrasjonalitet består i å ikke legge vekt på fakta og logikk når man danner sine oppfatninger. At irrasjonalitet dominerer sterkt på enkelte områder i dag ser vi tydelig i oppslutningen om de helt uholdbare påstandene om katastrofale menneskeskapte klimaendringer, og i oppslutningen om sosialismen, en ideologi som overalt hvor den har vært forsøkt i mer enn 100 år uten unntak har forårsaket fattigdom og lidelse. Holdningen som svært mange har til disse ideologiene er nærmest identiske med en religiøs overbevisning.        

Det motsatte av kollektivisme og altruisme er individualisme og egoisme: individualisme innebærer at det er individet som er den primære enhet, individualisme innebærer at hvert individ skal ha rett til å styre sitt liv slik det selv ønsker, og at den enkelte ikke primært er en del av en gruppe som gruppens talsmenn kan gjøre hva de vil med. Individualisme innebærer frihet, som er individers rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Egoisme innebærer at den enkelte skal ha rett til å gjøre sitt beste for å skape seg et godt liv ved produktivt arbeid,  og at det ikke har noen plikt overfor andre mennesker bortsett fra å ikke initiere tvang mot dem, (Har man skaffet seg barn har man derved tatt på seg en forpliktelse til å ta seg av dem inntil de er voksne.)

For å oppsummere: grunnen til at det går så galt er ikke at politikerne er inkompetente, grunnen til at det går så galt er at vi har en samfunnsmodell som nødvendigvis fører til de problemene vi ser. Denne samfunnsmodellen har universell oppslutning fordi den er en implikasjon av verdier som har universell oppslutning. 

Det som trengs for å få til en endring er da at samfunnet må baseres på en annen modell, en modell som respekterer full individuell frihet. Men dette igjen bygger på individualisme og egoisme. 

Så, problemet er altså ikke politikernes udugelighet, problemet er oppslutning om ideer som kollektivisme og altruisme. Det som må til er å skifte ut disse ideene med individualisme og egoisme. 

Alle har slike grunnverdier, og det er som regel slik at man velger dem tidlig i livet, ofte ut i fra de verdier som dominerer i det samfunn man vokser opp i. Disse verdiene blir en integrert del av ens personlighet, og det er svært vanskelig å skifte dem ut senere i livet.

Å skifte ut sittende politikere med politikere fra den andre fløyen vil som man har sett mange ganger, ikke føre til noen merkbar endring i det hele tatt. Det som må til er altså å skifte ut de grunnleggende verdiene i samfunnet. Er dette vanskelig ? Ja. Er det meget  vanskelig? Ja. Er det noen annen løsning? Nei, dette er eneste løsning. Den som tror at man kan få til noe ved å skifte ut politikere med andre politikerne med de samme grunnverdier og i den samme samfunnsmodellen, eller som tror at problemene skyldes udugelige politikere, har ingen forståelse av hva problemet egentlig er. Og den innsatsen han eller hun da legger ned for å skifte ut politkerne er helt nytteløs – hvis målet er et godt samfunn preget av fred, harmoni og velstand.      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

     

https://resett.no/2019/03/07/vitenskapens-og-gammelmedias-logner-om-klimaendringene/

https://resett.no/2019/03/31/kriminelle-afrikanske-ungdomsgjenger-far-herje-som-de-vil/

https://www.dagsavisen.no/verden/unge-blikk-pa-krisen-i-hellas-1.476299

https://www.nhh.no/nhh-bulletin/artikkelarkiv/2018/november/eus-vekst-den-laveste-pa-fem-ar.-vi-bor-vare-bekymret/

http://stemdlf.no/stortingsprogram/

Dokumentaren om amazon 

Amazon.com er blitt et av verdens aller største selskaper, og han som startet selskapet – Jeff Bezos – er blitt en av verdens aller rikeste menn. At man kan bli så rik på å selge bøker er meget tilfredstillende for alle oss lesehester; bøker rommer alt: spenning, underholdning, opplysning, ideer – det er ideer som styrer verden og ideer spres gjennom bøker. Bibelen, Koranen, Second Treatise on Government, The Wealth of Nations, A Treatise on Political Economy, The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, Das Kapital, Mein Kampf, The General Theory of Employment Interest and Money, Human Action og Atlas Shrugged er alle bøker som har påvirket verden – på godt og ondt. Men spreding av ideer/bøker forutsetter et godt nettverk av bokhandler, og Amazon er verdens mest effektive bokhandelkjede. 

Amazon ble startet midt på 90-tallet, og solgte til å begynne med kun bøker. Det nye var at de gjorde det over Internett; gjennom et nett som (etter hvert) koblet sammen alle datamaskiner og alle mobiltelefoner i hele verden, kunne alle enkelt bestille de bøkene de ønsker og få dem levert av postverket i sin postkasse. 

Amazon begynte som en idé i Jeff Bezos´ hode, og er i dag som nevnt et av de aller største selskapene i verden. Dette er en fantastisk suksesshistorie, og amazons virksomhet omfatter i dag langt mer enn å selge bøker som publikum bestiller på sine datamaskiner.

Amazon har da naturlig nok vært gjenstand for mye oppmerksomhet i alle fora. Vi vil fokusere på en dokumentarfilm som er vist på NRK, og som nå fortsatt er tilgjengelig – via Internett, selvsagt –  på nrk.no (link nedenfor).   

Dokumentaren inneholder en del opplysninger om selskapet, og til del interessante intervjuer med forsvarere og kritikere; en av de som blir intervjuet er redaktør i det liberalistiske Reason Magazine. 

Det fortelles at modellen ikke var bare å selge bøker, modellen var å bygge opp et nettverk som koblet sammen selgere og kjøpere av alle mulige slag. Dvs. målet var ikke at amazon bare skulle  være en bokhandel, målet var at amazon skulle bli et nettverk som koblet sammen alle kunder i hele verden, nærmest uansett hva de skulle kjøpe. Amazon skulle også koble sammen et utall ulike butikker fra en rekke bransjer. I dag kan man kjøpe svært mye gjennom amazon, ikke bare bøker, men også møbler, klær, musikk (CDer og nedlasting), programvare, dataspill, og meget mer.      

Mht. bøker fungerer dette nå slik at amazon dels har enorme lagre av bøker som de selger direkte, og i tillegg har amazon koblet til seg et nettverk av små bokhandler som selger mer sjeldne eller gamle bøker som er utsolgt fra sine opprinnelige forlag. Alt dette gjør at amazons tilbud av bøker er enormt! 

Ja, det er mulig at disse små bokhandlene kunne ha solgt sine bøker til en høyere pris dersom de ikke måtte betale en andel til amazon for å være med i amazons nettverk, men ved å være med i dette nettverket har det til gjengjeld hele verden som et tilgjengelig marked, noe de ikke ville ha hatt dersom de ikke hadde vært tilknyttet amazon. Så dette er en vinn-vinn-situasjon for alle parter – for  amazon, for den lille bokhandelen, og for kunden som får tak i en vanskelig tilgjengelig bok. Men i den nevnte dokumentaren er dette fremstilt som noe negativt i og med at den lille bokhandelen må betale en andel av sin omsetning til amazon, noe som dokumentaren får til ved å nærmest ignorere der fordelene vi nevnte. 

Dokumentaren inneholder også enkelte andre poenger som innebærer en kritikk av amazon: 

de betaler lite skatt, de er så store at de hemmer konkurransen, de gir ikke sine sjåfører og bud gode arbeidsforhold (til å begynne med benyttet amazon posten for levering av det de solgte, men forsøker nå å la egne distribusjonskanaler overta denne jobben). 

Følgende ble til og med uttalt av de som sto bak dokumentaren: «Hvor lenge skal vi la amazon ture frem?» 

Etter vårt syn er ingen av elementene i kritikken holdbare, tvert imot, de er basert på en helt feil oppfatning av hvordan en økonomi fungerer. La oss ta disse punktene i rekkefølge:  

Ang. skatt: å beskatte et firma er en indirekte måte å beskatte firmaets kunder på. Dersom amazon må betale mer skatt blir deres produkter tilsvarende dyrere. Må amazon betale mer skatt må kundene betale mer for de bøkene (og de andre tingene) de kjøper. Det er altså vanlige folk, vanlige boklesere, som må betale den skatten som amazon blir ilagt. Man kan også si at skatt fører til at amazons kan investere mindre i utvikling av nye prosjekter, men dette vil jo også føre til et dårligere tilbud til kundene over tid; investering skjer jo for å skape nye og bedre produkter.     

Ja, amazon er et kolossalt stort selskap.Men det har oppnådd denne størrelsen fordi mange kunder synes de får et godt tilbud fra selskapet, og fordi mange ønsker å jobbe for selskapet. Hvordan kan dette være kritikkverdig? Det å bli stor viser kun suksess i å tilfredsstille kunder og ansatte, og slik vi ser det er dette en god ting. 

Hindrer størrelse konkurranse? Nei, så lenge enhver kan etablere konkurrenter er det fri konkurranse. Det eneste som virkelig kan begrense konkurranse (hvis vi ser bort fra kriminalitet) er statlige hindringer for etablering og drift. Skal man bedre muligheten for at det skal finnes mange forskjellige tilbydere er det kun ett virkemiddel som kan benyttes: statlige hindringer på etablering og drift må fjernes: helt fri konkurranse har man dersom eiendomsretten respekteres fullt ut.

(Og la oss her ha nevnt at også innen næringslivet går det meste i bølger: firmaer dukker opp, blir store, og så forsvinner de på en eller annen måte; de går konkurs eller de overtas av andre aktører. IMB var store på 70- og 80-tallet, men er ikke en dominerende aktør i dag, PanAm var en periode et stort flyselskap, men finnes ikke i dag, etc. For å sitere en autoritet: «…Large corporations drop like flies. Take a cross section of the dominant corporations at any particular time, many of them will be out of business a few decades later, while firms nobody has ever heard of will have popped up on the scene from some garage in California …» (Black Swan, s 221; vi gjengir en link til amazons side (selvsagt) om boken nedenfor).      

Dokumentaren hevder også at de som jobber for amazon har dårlige forhold. Arbeidsforhold, som alt annet, kan alltid bli bedre. Men de som jobber der har antagelig valgt disse jobbene fordi de er de beste jobbene de kan få. Dersom politikere pålegger arbeidsgiver å betale mer vil antagelig en betydelig andel av de som jobber der miste jobben – og dette er antagelig et dårligere alternativ for dem: å ha en jobb med lav lønn er bedre enn å ikke ha en jobb.  

Så det virker som om de som har laget dokumentaren mangler innsikt i hvordan en økonomi  fungerer. Men dette er akkurat som man kan forvente av folk som i sine studier har lært vanlig tradisjonell sosialøkonomi. 

La oss oppsummere med å si at amazon er et glimrende firma, at det har gjort alle typet bøker (og en god del andre produkter) lett tilgjengelig for mennesker over hele verden, at det har vært en god forretningsforbindelse for en rekke mindre firmaer. Dersom man er kritisk til at amazon blir et stort selskap (eller er kritisk til andre elementer ved amazons forretningsførsel) kan man bare la være å handle hos dem.  

   

 

 

 

  

https://tv.nrk.no/program/KOID28002015/amazon-effekten

The Black Swan: Second Edition: The Impact of the Highly Improbable:

https://www.amazon.com/Black-Swan-Improbable-Robustness-Fragility/dp/081297381X/ref=sr_1_2?keywords=black+swan&qid=1551771598&s=gateway&sr=8-2

Har «the loony left» overtatt? 

I USA har man ofte bruk for uttrykket «the loony left», et uttrykk som treffende beskriver en stadig mer dominerende gruppering på den politiske venstreside. (Det er vanskelig å oversette dette uttrykket til norsk som f.eks. skrulle-venstre, fordi det finnes et norsk parti som heter Venstre, og det er ikke de som sogner til dette partiet som menes. Vi vil derfor bruke det amerikanske uttrykket.)  

Etter at den største fløyen på venstresiden fikk ristet av seg sine kommunistiske sympatier utover på 20-tallet så den ut til å være en seriøs politisk bevegelse med prisverdige hensikter: den ville bedre forholdene for arbeidsfolk, den ville heve deres lønninger, bedre deres arbeidsforhold, den ville at folk flest skulle ha tilgang til sykeforsikringer og pensjoner, den kjempet for likestilling mellom mann og kvinne, de hevdet at de var for ytringsfrihet, de var kritiske til religion, etc.   

Problemet var at venstresiden ikke forsto hvordan disse gode hensiktene kunne gjennomføres slik at disse forbedringene skal kunne bli varige verdier mens samfunnet allikevel kunne fungere slik at velstanden fortsatt økte. Venstresiden valgte å innføre disse tingene ved å benytte statlig tvang, noe som etter hvert gjorde fortsatt velstandsøkning umulig. (Dette er ikke stedet for å gå grundig inn på dette, men vi vil bare kort si at de nevnte tingene er resultater av økning av velstand, og det eneste som kan øke velstanden stabilt over tid er akkumulering av kapital- Dette kan igjen kun skje i samfunn som har full respekt for eiendomsretten, dvs. i samfunn som har en fri økonomi. Dersom man forsøker å øke velstanden ved statlige tvangstiltak vil man etter hvert fjerne de incentiver som fører til økt velstand, og det er derfor samfunn som fører en venstreorientert politikk etter hvert forfaller og går til grunne.)    

Venstresidens ideologi fikk stadig større oppslutning etter 1945, og personer med et venstreorientert politisk syn var snart å finne overalt i alle viktige fora. De var i pressen, i akademia, i forlagene, som lærere i skolen, i forskningsmiljøene, i miljøbevegelsen, i alle større partier (også i de parter som kalles konservative), og etter hvert også til og med i næringslivet – og alle støttet opp om denne venstreorienterte politikken. Svært mange av de som var i lederposisjoner i næringslivet sa at de betalte sin skatt med glede og at de ville ha flere reguleringer! 

Men de som var mest ideologisk orientert forsto hva de måtte gjøre. Venstresiden bygger på en grunnidé om at det finnes svake grupper, og at de som tilhører disse må støttes, hjelpes og beskyttes. Opprinnelig var dette vanlige arbeidsfolk, men etter hver som den fortsatt noenlunde frie økonomien fikk råde, steg disses velstand (noe som altså ikke skjedde pga fagforeningenes trusler eller statlige pålegg, dette skjedde som et helt naturlig resultat av økende velstand som igjen fulgte av at mengden akkumulert kapital ble større). Så de ideologisk sterke, og det var disse som ledet bevegelsen, måtte finne nye grupper de påsto trengte støtte og beskyttelse. De måtte også få det til å se ut som om vanlige handlinger og uttalelser egentlig er truende overfor et vell av nydefinerte svake grupper – hvorfor skulle de ellers trenge beskyttelse i samfunn som ble mer og mer velstående? 

Disse ideologisk førende fant da en rekke grupper som de kunne hevde trengte beskyttelse, og de som hadde noe negativt å si om dem måtte da pent hold kjeft.    

Her kunne vi nevnt et stort antall grupper som ideologisk sterke venstreorienterte mener er svake, og som må beskyttes på alle vis, men vi nevner kun noe få. 

Èn gruppe er muslimer. Det er mer enn en milliard muslimer i verden, de har makten i et stort antall land, det er ca 30 millioner av dem i Europa. Svært mange av dem ønsker at deres religiøse lovverk – sharia, et lovverk som innebærer et religiøst diktatur som ikke har noen respekt for individuell frihet – skal innføres i landene i Europa.  

De venstreorienterte mener at muslimer er en svak gruppe, at de må beskyttes på alle vis, og at nærmest all kritikk av islam er uttrykk for en sykdom: «islamofobi». I dag er det blitt slik i Vesten at dersom man uttaler seg krenkende om muslimer, kan man bli satt i fengsel eller straffet på annen måte. Personer som skriver bøker kan oppleve at vanlige bokhandler nekter å selge disse bøkene etter press fra muslimske organisasjoner. Har man kritisert islam kan man bli nektet innreise til land som England, dette selv om muslimske imamer som preker hat mot Vesten og hyller jihad sjelden har problemer med å få innreise. 

Ofte er dette – trangen til å beskytte diverse grupper – forkledt som anti-rasisme. De venstreorienterte ser rasisme overalt, og sier f.eks. at kritikk av islam egentlig er et uttrykk for rasisme, dette selv om islam er en ideologi, og at enhver kan slutte seg til den uavhengig av rase/hudfarve.        

Et annet eksempel: en ny gruppe som venstresiden krever må beskyttes er trans-personer, dvs. personer som tror f.eks. at menn er kvinner selv om de er født som menn, eller vice versa.

De venstreorienterte (dvs. noen av dem) mener at kjønn ikke er medfødt, at det er en tillært sosial konstruksjon, og at barn burde kunne velge fritt hvilket kjønn de vil være. De ideologisk sterke på venstresiden går da inn for at man ikke skal omtale barn som «han» eller «hun», de vil at man skal bruke det kjønnsnøytrale «hen».

Nedenfor gir vi noen eksempler på dette, men før vi kommer dit vil vi bare kort neve at det i  dominerende miljøer ikke finnes noen reell opposisjon mot dette. Det er som sagt de med ideologisk tyngde på venstresiden (ja, det kan se ut som en selvmotsigelse å si dette) som går inn for dette, og det ser ut til at stadig flere følger det opp. Og det er som sagt ingen tung opposisjon, noe man tydelig kan se av den politikken som føres i f.eks. Norge, Tyskland og Storbrittania, som alle har konservative regjeringer. Í Norge får sterkt venstreorienterte grupper som pusher den agendaen vi har omtalt store beløp i statsstøtte av den konservative regjeringen. I lovverket er det også innført omvendt bevisbyrde i saker som har med rasisme å gjøre, og det er forbudt å komme med «hatefulle ytringer», og det har forekommet at noen er blitt idømt fengsel for å ha kommet med slike ytringer.      

Vi kunne tatt med enda flere grupper som de fleste på venstresiden betrakter som svake, men vi never kun en: de kriminelle. Venstresidens syns på disse har ført til at kriminelle ikke skal straffes, de skal få omsorg – den etat som tar seg av dem heter da også Kriminalomsorgen. Vi sier ikke mer om akkurat dette tema annet enn å anbefale de som har sterke nerver å se dokumentarfilmen «Seattle is dying», linket til nedenfor, en film som viser hva en slik politikk i sin ytterste konsekvens fører til, en politikk som har bred oppslutning av byens politikere.      

Til slutt, før eksemplene, noen få ord om hvorfor det er blitt slik. Hvordan kunne en bevegelse som i utgangspunktet kunne se ut til å ha beundringsverdige motiver, ende som det vi nå ser? 

Hovedgrunnen er at de venstreorienterte ikke så hvorfor problemene var der, og de så heller ikke hva som var den reelle løsningen. De gikk da inn for en politikk som innebar at (og vi setter dette her noe på spissen) ingen skal ha ansvar for seg selv, men alle skal han ansvar for alle andre. Videre, de mener at statlig tvang og reguleringer er løsningen på alle problemer, at det finnes en rekke svake grupper som man må etablere statlige tiltak for å beskytte og hjelpe. Som basis for alt dette ligger et verdenssyn som innebærer at man hverken er spesielt opptatt av eller dyktige til å ha intim kontakt mellom sin tenkning og virkeligheten.   

Hvis vi antar at målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand, så er det mulig å oppnå dette. Men et slikt samfunn bygger på individuell frihet, noe som innebærer fravær av tvang. Men venstresiden bygger på tvang, og da må resultatet bli et annet. I et fritt samfunn vil de lykkes best de som er best i stand til å produsere det som andre etterspør, mens i et samfunn bygget på tvang vil de lykkes best de som er flinkest til å begrunne og benytte tvang. Skal man oppnå gode samfunn må man altså legge en riktig kurs.   

En kurs som er feil kan til å begynne med ligge nær en riktig kurs, men etter hvert som avstanden fra utgangspunktet øker vil avviket fra den kursen som gir gode samfunn bli større og større. Den kursen alle land i Vesten følgere er venstresidens kurs; også konservative partier følger denne kursen. Det vi ser nå, og som vi kommer til å se mer av i fremtiden, blir derfor bare mer og mer absurd. Men det er slik det må gå når utgangspunktet er de verdier og de tenkemetoder de venstreorienterte bygger på.   

Her er noen eksempler. Eksemplene er hentet fra hele Vesten fordi det er samme trend overalt, og vi kunne lett has funnet mange flere eksempler. Kildene er å finne  på lenker nedenfor:

*«[Islamkritikeren] Geert Wilders pågrepet og sendt hjem. Den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders ble nektet adgang til Storbritannia i dag» (Aftenposten). 

«Pamela Geller and Robert Spencer [who are critics of islam] have been denied entry to Britain. According to the Home Office if you are a non-Muslim and you make the following statement your presence will be deemed ‘not conducive to the public good’ and you will be barred from entering the United Kingdom: «‘It [Islam] is a religion and a belief system that mandates warfare against unbelievers for the purpose for establishing a societal model that is absolutely incompatible with Western society. Because of media and general government unwillingness to face the sources of Islamic terrorism these things remain largely unknown.’» If, on the other hand, you are a Muslim and you say the following then the UK government has no problem with you, and you can come in to the UK to do a speaking tour: «‘Devotion to Jihad for the sake of Allah, and the desire to shed blood, to smash skulls and to sever limbs for the sake of Allah and in defense of His religion, is, undoubtedly, an honor for the believer.’» (fra document.no) 

*«Jordan Peterson nektes å gjesteforelese på Cambridge University».  

Jordan Person er en karismatisk psykologiprofessor fra Toronto som først ble verdensberømt etter at han nektet å følge statlige pålegg om å bruke «hen» i stedet for «han» og «hun» (denne fremstillingen er noe forenklet.) Han er også en kraftfull motstander av venstresidens mest absurde standpunkter mht. kjønn.   

*«Jordan B. Petersons [bestselgende bok] 12 Rules for Life trekkes fra bokhandlere på New Zealand»

 Siden Peterson er oppfattet som en motstander av venstresiden, og dermed opplagt er betraktet som en rasist, ble denne millionselgende boken forbudt etter et terrorangrepet som rammet bedende muslimer i en moske på New Zealand.  

*«Byrådet i Oslo vil innføre «hen». Det rødgrønne byrådet i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG». (document.no)

Byrådet i Oslo består av SV, Ap og MDG. 

*«… Black Box-regissør … påstår at de med makt i Norge er rasister». 

Dette var overskriften. Her er sitatet: («– Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis. Det gjelder ikke bare høyresiden, det gjelder også venstresiden, sa [regissør Pia Maria] Roll.»

*VG fabrikkerte nylig et sitat for å støtte én side i en intern maktkamp i Ap, og redaktøren i VG, som nylig ble utpekt som Årets redaktør, ser ut til å ha visst om dette uten å reagere før det ble allment kjent gjennom uavhengige kilder som Resett. Flere krever nå at redaktøren må gå av. (Se artikkel fra Nettavisen lenket til nedenfor.) 

*Dagbladets helt ukritiske beskrivelse av den amerikanske politikeren Alexandria Ocasio-Cortez inneholder formuleringer som at hun «har tatt amerikansk politikk med storm …», at hun er  «Demokratenes nye stjerneskudd», og forteller at hun «på kort tid har blitt umåtelig populær», og inneholder praktisk talt ikke et eneste kritisk ord, dette til tross for at Ocasio-Cortez har et kunnskapsnivå som en syvåring, noe selv de som jobber i Dagbladet burde være i stand til å forstå.  

*Etter at konservative Brett Kavananugh ble godkjent som høyesterettsdommer i USA til tross for den løgnkampanjen som ble satt i gang mot ham av aktører på venstresiden for å forhindre at han ble utnevnt som høyesterettsdommer, sendte Marie Simonsen ut følgende twittermelding: «USA er styrt av hvite gamle menn som hater kvinner. I dag ble det slått fast». Nå er det vel ikke tilstrekkelig at Simonsens mobil blir utstyrt med alkolås, men intet anstendig presseorgan kan ha Simonsen blant sine ansatte. Det er da ganske passende at hun er ansatt i Dagbladet. 

*Britiske myndigheter går til ny sak mot Tommy Robinson: «Den britiske regjeringsadvokaten har besluttet å gå til ny sak mot Tommy Robinson, som igjen anklages for forakt mot retten etter at han filmet utenfor Leeds Crown Court i forbindelse med en rettssak mot voldtektsforbrytere i mai 2018. Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, ble i den forbindelse fengslet mens han filmet på gaten, men siden løslatt etter å ha fått medhold i en anke i august, hvor det ble påvist saksbehandlingsfeil i prosessen mot ham» (Fra document.no).

*En sak til om Robinson: «Amazon bans book on the Koran co-authored by Tommy Robinson after the EDL founder was taken off Facebook, Twitter and Instagram. Tommy Robinson’s book ‘Mohammed’s Koran’ has been removed from sale. Removal comes weeks after Robinson kicked off of Facebook and YouTube. Furious co-author Peter McLoughlin said even ‘Mein Kampf is for sale on Amazon’ but that their £14 book has been banned. Amazon said content was deemed ‘inappropriate’ despite claims of high sales» (fra dailymail). 

Vi vil tro at den gamle venstresiden ikke ville ha støttet disse merkverdige tiltakene.

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/lABKk/Geert-Wilders-pagrepet-og-sendt-hjem

Noe er alvorlig galt

Jordan Peterson nektes å gjesteforelese på Cambridge University

Jordan B. Petersons 12 Rules for Life trekkes fra bokhandlere på New Zealand

Byrådet i Oslo vil innføre «hen»

NRK-seere er flau på vegne av Black Box-regissør som påstår at de med makt i Norge er rasister

https://www.nettavisen.no/nyheter/gard-steiro-hadde-nesten-17-minutter-lang-samtale-med-sofie-%2827%29-samme-dag-som-vg-publiserte-giske-videoen/3423628970.html

https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/GG39lm/Aftenposten-mener-Steiro-ma-ta-ansvar-selv

Hemmeligheten bak Alexandria Ocasio-Cortez´suksess

Britiske myndigheter går til ny sak mot Tommy Robinson

https://www.dailymail.co.uk/news/article-6776721/Amazon-bans-Koran-book-authored-Tommy-Robinson-EDL-founder-taken-social-media.html

Wara-saken 

Det var mange som fikk sjokk torsdag 14. mars kl 1600: PST opplyste på en pressekonferanse at de tidligere på dagen hadde arrestert justisministerens samboer! Dette var ille nok uansett hva grunnen kunne være, men det som var grunnen gjorde det enda verre. Justisministerens hjem hadde de siste månedene vært utsatt for ulike typer av hærverk:  tagging av ordet «rasist» på husvegg, tagging på bil, brann i en søppeldunk. Dette toppet seg fredag 8. mars: da var justisministerens bil stukket i brann. Grunnen til at justisministerens samboer var arrestert var at PST mistenkte at det var hun som sto bak det siste av disse angrepene! Hun var altså mistenkt for selv å ha tent fyr på bilen. Den arresterte er altså samboer til politiets øverste sjef, og mistanken var bygget på en teori om at hun selv sto bak hærverk rettet mot henne selv og hennes familie, altså inkludert justisministeren.    

Jeg har aldri hørt om noen sak som er i nærheten av å ligne denne. Men saken har da også en noe spesiell bakgrunn. Så la oss se på denne før vi går videre. 

Dette begynte med at teaterselskapet Black Box Theatre satte opp en forestilling kalt «Ways of Seeing», og i denne ble det vist filmopptak av huset til Wara-familien. Stykket hevdet at Wara og en rekke andre norske toppolitikere og andre prominente personer tilhører et rasistisk nettverk – hele 20 personer er visstnok navngitt i stykket.   

På hjemmesiden til teateret er forestillingen ifølge et leserbrev i Vesterålen Online omtalt slik: «Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det?» (Leserbrevet inneholder en link til teaterets nettside, men vi fant ikke sitatet der; muligens er det fjernet i etterkant.) 

Med andre ord: teaterforestillingen hevdet at Wara tilhører et nettverk «som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn».

Dette er selvfølgelig en helt vanvittig påstand; den når ikke engang opp til å være idiotisk. Men like selvfølgelig er det at den er innenfor de rammer ytringsfriheten setter.

I etterkant av dette kom det første tilfellene av hærverk på Waras hus. Waras samboer, Laila Bertheussen, mente angrepne kunne ha sammenheng med det som ble vist i teaterforestillingen, og anmeldte angrepene til politiet. Samtidig med at det kom flere tilfeller av hærverk som beskrevet over, kom politiet ingen vei; de fant ikke ut noe om hvem som hadde utført hærverket. Selv om politet hadde satt opp overvåkingskameraer, var det intet på opptakene fra disse som kunne peke på hvem som sto bak hærverket. 

Etter at dette startet skrev Waras samboer en kronikk og fortalte at hun mente at filmingen av deres hjem var en krenkelse av privatlivets fred, og at hun mente at teaterforestillingen var den grunnleggende årsaken til hærverket på hennes hjem. Hun dukket også opp på en av forstillingene og filmet noe av den, og hun skrev også enkelte kritiske innlegg på facebook., Mange mene at tonen i disse innleggene ikke var helt passende for en statsrådfrue.  

Bertheussens kronikk, som har titten «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv», inneholdt blant annet dette: 

 «4. april får landet en ny justisminister. 5. april filmer fremmede mennesker vårt hjem uten tillatelse. Et hjem jeg befinner meg i nesten hele døgnet, hver dag, hver uke, tidvis med sterke smerter. Jeg føler meg trygg i eget hus. Gardinene åpne og lyset på. Jeg ante ingenting om hva som skjedde på utsiden, rett utenfor mitt eget trygge hjem. Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. Det er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg. Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet.»

De som filmet har utvist en oppførsel som er svært respektløs, men som burde være lovlig (dersom vi ser bort fra punktet om at de som filmet tok seg inn på privat grunn uten eiers tillatelse).      

Saken utløste stor debatt, og mange på venstresiden mente at det som vises i stykket er innenfor det som ytringsfriheten beskytter. Vi er enige med dem i dette. Men de på venstresiden har ikke alltid holdt ytringsfrihetens fane høyt, for å si det slik.  

For noen år siden (i oktober 2014) holdt svenske Lars Vilks (som er blitt truet på livet gjentatte ganger etter at han tegnet Muhammed, noe som islam forbyr), et foredrag på Deichmanske bibliotek i Oslo. Temaet var den svenske kunstneren Dan Park, som har skapt en rekke meget provoserende verker. Hans varemerke er å utfordre venstresidens fordommer og forestillinger, og han er blitt fengslet en rekke ganger for å ha utfordret meninger og holdninger som venstresiden betrakter som hellige (det han er dømt for kalles i Sverige «hets mot folkgrupp»). Park er også blitt utsatt for flere fysiske overfall. Da Vilks skulle holde sitt foredrag møtte det opp en rekke demonstranter som mente at Deichmanske bibliotek ikke skulle legitimere de holdninger som Vilks og Park sto for; de mente at dersom Deichmann leide ut et lokale så legitimerte de dermed de meninger som kom til uttrykk. Blant demonstrantene var representanter for og medlemmer av Antirasistisk senter,  AUF, MDG, Ungdom mot rasisme, Radikal Portal, mfl. For disse var visst ikke ytringsfriheten så veldig viktig. 

Så det virker som om venstresidens forsvar for ytringsfriheten ikke er spesielt prinsipielt forankret. 

Som sagt ble Bertheussen arrestert torsdag 14.mars. Begrunnelsen var at hun selv skal ha tent på bilen. Hun skal visstnok ha gjort dette for å vise at angrepene mot hennes hjem var alvorlige, og at politet derfor burde intensivert sitt arbeid for å finne de som hadde stått bak de første tilfellene av hærverk    

Begrunnelsen for arrestasjonen var at hun hadde overtrådt straffelovens § 225 bokstav b) «for å ha foretatt noe som vekker mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det».   

Mange trodde da at Bertheussen vill tilstå, og forventet at de som følte med henne ville si at hun begikk denne kriminelle handlingen fordi hun hadde fått et sammenbrudd etter det presset hun var blitt utsatt for etter det som skjedde i teaterforestillingen og hærverket på boligen. Noen omtalte henne også som et offer i denne saken. Vi vil 

her skyte inn at vi tar sterk avstand fra den meget utbredte holdningen om at de kriminelle er ofre. De kriminelle går bevisst inn for å skade andre, og det er de som er utsatt for de kriminelle som er ofre, ikke de som utfører de kriminelle handlingene. Hvis Bertheussen er skyldig er hun ikke et offer, hun er en kriminell. Ja, hun er blitt utsatt for et stort og ubehagelig press av denne forestillingen, men denne type press er noe man må tåle nå man er en prominent person eller er i familie med en prominent person. Slik er det bare. Vil man være anonym så må man velge en vei som innebærer anonymitet. Sagt på en annen måte: dersom Wara ville at familien skulle beholde sin anonymitet burde han ikke tatt jobben som justisminister. Antagelig tenkte han igjennom denne problemstillingen før han sa Ja til å ta jobben, men han forestilte seg nok ikke hvor dypt enkelte venstreorienterte er villige til å synke for å spre sin på alle vis menneskefiendtlige ideologi.               

Men tilbake til saken: hun tilsto ikke, hun nektet for å ha stått bak hærverket. Hennes forsvarer, John Christian Elden, mente også at grunnlaget for arrestasjonen og siktelsen var tynn.  

Dagbladet gjenga for noen dager siden det som var politiets bevismateriale mot Bertheussen, og vi siterer: 

«Bevisene. Dagbladet får bekreftet at det var tre bevis vurdert av PST, og deretter vurdert av en uavhengig dommer, som førte til pågripelse av Laila Anita Bertheussen og en ransakelse av samboerparets felles bolig. Bevis 1. Inngangsdøra til parets bolig skal flere ganger ha vært i bevegelse. Sikkerhetsfirmaet Stanley har på vegne av politiet i Oslo montert bevegelsessensorer på døra. Bevis 2. Overvåkningskameraer plassert både på og ved parets eiendom, samt utenfor eiendommen viser ingen ting i det aktuelle tidsrommet. Noe PST mener utelukker en annen gjerningsperson. Bevis 3. Et av overvåkningskameraene som sikkerhetsselskapet Stanley har montert på eiendommen til Wara/Bertheussen har vært ute av funksjon. Det er foreløpig ikke kjent hvorfor overvåkningskameraet ikke virket. Dette undersøkes nå videre av eksperter».

Vi er langt fra å være eksperter på politietterforskning, men vi synes at dette bevismaterialet er svært tynt. Vi kan ikke forstå at dette kan være grunnlag for å arrestere noen. Hvis dette er alt politet har kan vi ikke forstå at Bertheussen kan dømmes, og vi kan heller ikke se at det er velbegrunnet at Bertheussen står bak disse tilfellene av hærverk. (Å ha en privat, personlig mening om hvem som har gjort dette har et noe lavere krav til begrunnelse/bevis enn det som er nødvendig for å dømme noen i en rettssak.)

Stortingsrepresentant fra FrP, Christian Tybring-Gjedde, som også var navngitt som en av rasistene i teaterforestillingen, har tatt til order for at teateret burde miste sin offentlige støtte (teateret får 12 mill kr i støtte fra Oslo kommune i 2019).  Dette viser også en fullstendig prinsippløs holdning fra FrP-eren – å kutte støtte til et bestemt teater er lite annet enn politisk sensur. Det man burde gjøre var å kutte all offentlig støtte til alle teatre og alle andre kulturutrykk; kun da kan man få et fritt og uavhengig kulturliv. (La oss også ha sagt at all  offentlig støtte til alle oppgaver som ikke hører inn under  de legitime offentlige oppgaver bør kuttes.)  

Men tilbake til hovedpoenget: vi har ingen anelse om hvem som kan ha stått bak hærverket mot Waras bolig, og vi synes at bevismaterialet mot hans samboer er tynt. Hvis det ikke blir noen velbegrunnet dom mot Bertheussen i denne saken er dette da en enorm politiskandale.  

For å oppsummere: Prominente aktører på venstresiden har enda en gang bekreftet sin forakt og respektløshet overfor enkeltmennesker, og deres vrangforestillinger om at en rekke prominente personer i Norge arbeider for å fremme rasisme i Norge er ikke engang idiotisk, og viser enda en gang hvor liten virkelighetskontakt deres ideer og verdier har.

Uansett hvordan dette ender er det en tragedie for Tor Mikkel Wara og hans barn, og også for samboeren, dersom hun er uskyldig. Er hun uskyldig er dette en kolossal politiskandale. 

    

https://www.vol.no/meninger/2019/03/18/«Når-rasist-stempling-forkles-som-kunst»-18683125.ece

 

https://www.blackbox.no/artikkel/refleksjoner-rundt-etterdonningene-av-ways-of-seeing/

https://www.dagsavisen.no/kultur/islamkritisk-pa-deichmanske-1.291836

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zLKB1r/de-kaller-det-kunst-jeg-kaller-det-en-grov-invasjon-av-mitt-privatliv

https://www.vg.no/nyheter/i/zLKo55/samboeren-til-tor-mikkel-wara-ut-mot-teaterforestilling-de-er-inntrengere?utm_content=row-7&utm_source=vgfront

https://resett.no/2019/03/19/sv-er-fra-nordland-kritiserer-black-box-rasist-stempling-forkledd-som-kunst/

Avslørende om venstresidens totalitære og diktatoriske sjel 

Alle aktører som vanligvis blir plassert langt til venstre på den politiske skala har hatt perioder hvor de har hyllet eller støttet diktatoriske eller tyranniske regimer. Arbeiderpartiet hadde på 1920-tallet en periode hvor det var alliert med kommunistregimet i Sovjetunionen, mens i praktisk talt hele sin levetid var NKP knyttet til det samme regime. AKP var enda mer ekstremt; det var tilsvarende knyttet til kommunistregimet i Kina, og hyllet ikke bare Kinas tyrann Mao, men også andre diktatorer og massemordere som Castro, Enhver Hoxa og Pol Pot, mens AKPs arvtager Rødt støttet Chavez i Venezuela. (Dette siste eksempelet er helt ferskt. Chavez satt ved makten fra 1999 til sin død i 2013, og gjorde lite annet enn å innskrenke alle friheter i Venezuela. Som følge av dette er landet i dag lutfattig. Under hele denne perioden støttet Rødt helhjertet Chavez´ stadig mer undertrykkende regime.) 

Tidligere er dette området – norsk venstresides omfavnelse av diktatorer, massemordere og tyranner – lite omtalt av historikere; de eneste verker vi kjenner til som har tatt opp dette i noen bredde er Bård Larsen i boken Idealistene (utgitt av Civita i 2011), og den helt nyutkomne Revolusjonens barn: politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018, som denne artikkelen er en omtale av. (Man kan dog si at ferske verker som Kaj Skagens Norge vårt Norge (2018) og Terje Tvedts Det Internasjonale Gjennombruddet (2017) berører disse temaene.) Sverige var også her tidligere ute enn Norge. Parlamentarikeren Per Ahlmark ga allerede i 1994 ut boken Vänstern och tyranniet, hvor Ahlmark avslører hvordan den svenske venstresiden nærmest konsekvent har tatt side for tyranniske regimer og mot individuell frihet. Mange har ventet på en tilsvarende bok om den norske venstresiden, og i stor grad oppfyller Revolusjonens barn dette ønsket.     

Hvorfor er ikke dette kommet før nå? Hvorfor er det så få som har ønsket å avsløre venstresidens historie? At partiene selv ikke har hatt noe sterkt ønske om å eksponere sin ikke bare pinlige, men nesten kriminelle fortid, er i stor grad er helt forståelig. At historikere og andre akademikere for det meste har latt dette eksplosive temaet ligge er også forståelig; de aller fleste av dem hører til på venstresiden.  

Men nå begynner det å løsne, og av de nevnte verker er nok Revolusjonens barn den mest ambisiøse. Den er skrevet av fire faghistorikere som hver tar for seg sitt avgrensede tema: Torgrim Titlestad tar for seg venstresidens historie i første halvdel av det tyvende århundre, og Frode Fanebust tar for seg perioden fra annen verdenskrig og frem til 2018. Disse to delene er nokså grundige og omfattende, og dekker godt det som skjedde på venstresiden både i dens forhold til andre land (USA, Sovjetunionen, Kina, Albania, Kambodsja), og det som skjedde av maktspill internt på venstresiden. Vi nevner kort noen temaer: Aps tilknytning til Sovjet og senere brudd med Moskva, NKPs lojalitet til Moskva, som gikk så langt at partiet nærmest 100 % ble drevet fra Moskva både ideologisk og økonomisk; avskallingen i Ap som førte til dannelsen av SF; SFs ungdomsorganisasjon SUF som ble til SUF (ml) og som utviklet seg til AKP(ml); AKPs lojalitet til Kina og Mao og holdningen til til Pol Pots massemord i Kambodsja (ga de støtte til massemordet eller bare fornektet de det som skjedde?); samarbeidet mellom EU-motstandere som førte til først samarbeidet mellom SF, deler av AP og NKP i Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti; samarbeidet mellom AKP-folk og enkelte andre i Rød Valgallianse som utviklet seg til partiet Rødt, osv. 

Det er ikke mye her som kommer overraskende på en som har vært en ivrig avisleser de siste 50 år, men det er fint at dette materialet nå er samlet i en lett tilgjengelig bok.  

Før vi går videre vil vi bare anbefale boken til alle som er interessert i norsk politisk historie, og i det som egentlig er venstresidens ideologi og hva venstresiden egentlig står for. Det venstresiden egentlig står for er noe helt annet enn det glansbilde som mange forbinder med de ord som venstresiden utallige talsmenn bruker: samhold, fellesskap, solidaritet, fellesnytten foran egennytten.       

De delene som er skrevet av Fanebust og Titlestad er grundige og gode, og trekker linjen helt frem til vår tid. Vi kommer inn på noen temaer fra disse noe lenger ned. Det er også to andre historikere som er involvert i boken; Stephane Courtois og Antonio Elorza. Kapitlene disse to har skrevet er tynne. Courtois´ kapittel skal ta for seg venstresidens historiske bakgrunn; hans kapittel heter da også «Bakteppe». På 19 sider tar han for seg den russiske revolusjon som egentlig var to revolusjoner, én i februar og én i oktober. Den som skjedde i oktober var egentlig et kupp hvor kommunister avsatte det demokratisk valgte regimet. AKP-miljøets forlag, Oktober, er navngitt etter dette kuppet. Videre, Courtois tar for seg den franske revolusjon, og temaet «sosialismen oppstår». Pussig nok nevner Courtois  ikke Rousseaus innflydelse på den franske revolusjon og den terroren som fulgte.  

Rousseaus ideer dominerte fransk intellektuelt liv fra ca 1760. Hans grunnsyn var at følelser sto over fornuft og logikk, og i politikken mente han at mennesket opprinnelig eksisterte i en tilstand av fredelig likestilling, og at lykken forsvant pga. innføringen av eiendomsrett, sivilisasjon og bruken av redskaper og maskiner. I motsetning til John Lockes vekt på individers rettigheter la Rousseau vekt på kollektivets betydning. Sammen danner alle mennesker i et samfunn ifølge Rousseau en nærmest organisk enhet, og politikken skal føres på basis av en generell vilje, en almenvilje, som uttrykker det felles gode. Men hva som er det felles gode er ikke det fellesskapet ønsker, det er en elite som skal bestemme ut i fra det eliten mener at alle egentlig burde foretrekke.

Revolusjonshelter som Robespierre og Saint-Just betraktet seg som å være prinsipielle egalitære republikanere, og deres fremste inspirator var Rousseau. Ifølge Robespierre ble manglene i enkeltpersoner rettet opp ved å opprettholde det felles gode som han konseptualiserte som folks kollektive vilje; en ide som var avledet av Rousseaus forestilling om almenviljen.

Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den korsikanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». At dette raskt førte til et terrorvelde burde ikke være overraskende i det hele tatt. Som kontrast, Lockes individualistiske frihetsteori om individers ukrenkelige rettigheter som var grunnlaget for dannelsen av USA, førte til at USA raskt ble det mest frie og velstående land i historien. Som sagt, det er overraskende at Courtois´ ikke en gang nevner Rousseau: han fikk jo stor betydning ikke bare for den franske revolusjon, man også for venstresidens ideologi.   

Den andre utlendingen som er medforfatter av boken, Antonio Elorza, har skrevet et etterord  på ca ti sider. Et av hans hovedpoenger ser ut til å være å etablere en forskjell mellom diktaturer som er totalitære og diktaturer som er totalistiske – tittelen på dette etterordet er da også «Totalitarisme og totalisme». Forskjellen ser ut til å være at under totalitarismen må man ikke opponere mot diktaturet, mens under totalisme må man være en ivrig tilhenger av regimet og vise dette ved å delta på møter og parader, lytte til diktatorens timelange taler, etc. For meg ser det ut som om totalisme er et diktaturs første fase, en fase som varer så lenge de som innførte diktaturet tror at det vil resultere i gull og grønne skoger som de lovet at det ville gjøre. Etter hvert innser alle at dette ikke vil skje, alle blir mer resignerte, gir mer elle mindre blaffen i alt, og nøyer seg med å kreve at det ikke skal være noen åpen opposisjon. I sitt kapittel inkluderer dog Elorza islam som et eksempel på totalitarisme, noe som er positivt. 

Vi går nå over til å kommentere noen av de viktige prinsipielle punktene i boken.   

Som nevnt var Arbeiderpartiet tidlig på 1900-tallet et kommunistparti, og Titlestad gjengir følgende vedtak fra 1921: «Arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistparti, som ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sitt arbeid skal følge den kommunistiske taktikk og la alle sine aksjoner befruktes av denne» (s. 66) Og hva innebar en slik taktikk? I Russland/Sovjet skjedde følgende: «Bolsjevikpartiet, som hevdet å representere arbeideres og bønders interesser, begynte … fra 1918 å skyte og deporteres titusener av bønder som motsatte seg at deres avlinger ble frarøvet dem av statsmakten» (s. 35). 

Etter hvert la Ap bort den kommunistiske kursen, men den ble tatt over av andre partier som fortsatte på den kursen Ap var på omkring 1920; Ap brøt organisatorisk med Moskva i 1923 (s. 76). LO fortsatte sitt nære samarbeid med kommunistregimet i Moskva, og fikk store økonomiske bidrag til ut på 30-tallet.  

Andre partier hadde et godt forhold til kommunistregimene. Fremtredende AKP-folk var stolte av å ha besøkt Mao og Pol Pot, og toppfolk i SV besøkte Øst-Tyskland på 80-tallet. Boken tar også for seg temaer som sjølproletariseringa AKP satte i verk, utfrysing av de som ikke marsjerte i takt, overtagelse og kupping av ellers tverrpolitiske grupper, mmm.   

Et av de mest interessante fenomenene som er omtalt i boken, et stort tema som egentlig fortjener en egen bok, er arbeiderbevegelsens forsøk på å bygge opp et parallellsamfunn i Norge. Arbeiderfolkene ønsket ifølge sine ledere ikke menge seg med borgerskapet, og dannet sine egne foreninger og lag på en rekke områder: de hadde egne idrettsforeninger, egne sangforeninger, egne teatergrupper, en egen butikkjede, egne avholdsforeninger, og til og med et eget sjakkforbund (som var en underavdeling av Arbeidernes Idrettsforbund). De venstreorienterte ville heller ikke feire 17. mai: 17. mai ble fremstilt som «de fete grossereres beruselsesdag, [hvor] overklassens barn hengir seg til løyer, [og] de voksne til drikk og utsvevelser» (det var Aps fremste mann tidlig på 1900-tallet, Martin Tranmæl, som slik beskrev feiringen av nasjonaldagen (s. 135). Boken siterer en historiker: «Ord som «nasjonal» og «fedreland» var ikke gangbar mynt annet enn som angrepspunkter mot det borgerlige samfunn» (s. 136).  Venstresiden var heller ikke så begeistret for det militære, som de så på som borgerskapets undertrykkelsesapparat.

Alt dette var sterkt  medvirkende årsaker til at nasjonalfølelsen sto svakt blant de som sognet til arbeiderbevegelsen, og til at det militære forsvar var i så dårlig forfatning da tyskerne angrep i 1940. Det var krigen og okkupasjonen som igjen vekket nasjonalfølelsen, og forsøket på å danne et eget parallellsamfunn opphørte i de første tiår etter 1945.  

Det er mye mer man kunne referere fra Titlestads interessante fremstilling av perioden frem til 1940, men vi hopper nå over til etterkrigstiden. Fanebust gjør grundig rede for det meste som skjedde på venstresiden, og han legger ikke skjul på noe. Han legger stor vekt på Einar Gerhardsens dyktighet som praktisk politiker, og også Håkon Lies ansvar for å lede Ap trygt inn i USAs favn som medlem av NATO.     

Han forteller om studentopprør, Vietnamkrigens betydning for de venstreradikale, og om venstresidens tomhet etter Sovjets sammenbrudd og Kinas svik; lederne i Kina forkastet Mao og å innførte en langt friere økonomi, en nyorientering som raskt ga en betydelig velstandsvekst i Kina.

De venstreorienterte gikk da over til en tilsynelatende ny politikk. De skulle ikke lenger kjempe for statlig overtagelse av næringslivet, nå skulle de bare regulere mer, utjamne mer, og innføre flere offentlig gratistilbud. Det kom inn to nye ideologier/bevegelser: islam og miljøbevegelsen. Store deler av de som tidligere var doktrinære sosialister kastet seg på miljøbevegelsen og brukte dennes ide – vår frihet er i ferd med å ødelegge jorden og kun statlige reguleringer og inngrep kan redde oss – som påskudd for ytterligere statlige reguleringer og innskrenkelse av frihet, som er det samme som venstresiden alltid har gått inn for.        

Videre, i samsvar med forstillingen om at «min fiendes fiende er min venn» ble venstresiden alliert med islam. Venstresiden hevdet at de var imot imperialisme og kolonialisme, og siden islam kjempet imot vestlig innflydelse i områder hvor islam  tidligere sto sterkt, så det ut som om islam og venstresiden hadde samme fiende: individualisme, individuell frihet, den enkeltes rett til å leve sitt liv slik han eller hun selv ønsker. 

Selv om venstresiden hevdet at den sto for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, og ytringsfrihet, og islam var sterkt imot dette (islam mener at kvinner er underordet, og at homofile handlinger og blasfemi skal straffes med døden), så omfavnet venstresiden islam som om de var nære slektninger som ikke hadde sett hverandre på mer enn 1000 år. Hva venstresiden da egentlig mener burde med dette være klinkende klart. 

 Sosialismen og islam viste seg å være nærmest identiske tvillinger selv om de kom til verden på ulike tidspunkter. Islam ble født i en irrasjonell tid og ble en religion, sosialismen ble født inn i en tid hvor rasjonaliteten sto noe sterkere og ble da markedsført som en rasjonell teori («videnskapelig sosialisme»). Men begge ideologiene har som mål å gi tvangsmakt til noen få og å undertrykke folk flest. Begge ideologiene tiltrekker seg maktmennesker og resulterer i fattigdom, undertrykkelse, nød og elendighet overalt hvor de blir innført.

Fanebust er svært god på forholdet mellom venstresiden og islam, men legger alt for liten vekt på venstresidens forhold til miljøbevegelsen.   

Selv om jeg uforbeholdent vil anbefale boken, er det enkelte punkter jeg er kritisk til, og hvor boken kunne gått dypere inn i problemstillingene. 

Boken setter opp som alternativer demokrati vs. diktatur. Men det er ikke noen fundamental forskjell på disse to: i et diktatur er det et lite mindretall som bestemmer, mens i et demokrati er det flertallet som bestemmer. For den som blir bestemt over og som hindres i å gjøre det han vil (av fredelige handlinger), spiller det mindre rolle om de som hindrer ham har et flertall bak seg eller ikke. Ja, man kan si at i et demokrati er det frie valg og ytringsfrihet, men som alle vet: det er så liten forskjell mellom de partiene som blir valgt til å lede at få merker forskjellen om man få en ny regjering, og mht. ytringsfrihet så blir denne stadig begrenset med og mer i Vestens demokratier. Demokrati og diktatur er da ikke essensielt sett forskjellige; de er to alen av samme stykke. Alternativet er full individuell frihet, hvor hver enkelt har rett til å utføre alle handlinger som ikke innebærer initiering av tvang mot andre. Frihet er retten for den enkelte til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.     

Alternativene demokrati vs. frihet bygger på de mer grunnleggende alternativene kollektivisme vs. individualisme. Kollektivisme sier at gruppen er det primære og at hver enkelt må rette seg etter det gruppen, dvs. dens ledere – politikerne – måtte bestemme. Individualismen sier at individet er den primære enhet, og at ethvert individ skal ha rett til å handle slik de selv finner riktig så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Etter mitt syn er individualisme det riktige grunnsyn fordi det er individer som tenker og handler (jeg har diskutert denne problemstillingen utførlig i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk). Kun individualisme fører til frihet, men kollektivisme fører til tvang og diktatur (og demokrati er bare en sminket variant av diktatur).  Sagt på en anne måte: kommunisme, sosialisme, nasjonalsosialisme (nazisme) og fascisme er alle venstreorienterte ideologier.          

Et viktig element i de venstreorienterte visjon er å skape «det nye mennesket». «Arbeidet for å skape det nye mennesket  … er en sentral del av kampen for å skape det sosialistiske samfunnet» (s. 83).    

Det er lite som viser venstresidens ønsketenkning og manglende virkelighetskontakt så klart og tydelig som akkurat dette ønsket. Det man bør gjøre er å finne ut hvordan mennesket er,  og så skape en etikk og en politisk teori som gjør at mennesket kan skape seg et godt liv og organisere samfunn slik at dette blir mulig. Dvs. man ser på virkeligheten først, og lager så teori, filosofi, etikk, og politikk ut i fra dette. Men det venstresiden gjør er å fantasere frem en etikk og en politikk, og så skal de lage et nytt menneske som passer til denne fantasimodellen. At dette fører til massemord på de som ikke kunne eller ville tilpasse seg de venstreorientertes fantasifoster burde ikke overraske noen; venstresiden har ingen respekt for de enkelte menneske og dets ønsker om selv å skape seg et godt liv ved produktiv innsats og fredelig sameksistens; det venstresiden tenker er på denne måten: «tilpass deg vår modell eller så dreper vi deg!» De mer moderate på venstresiden går dog ikke så langt; de setter bare avvikerne i fengsel.

Hva er da venstresiden, og hva er høyresiden? Jeg har skrevet utførlig om dette et annen sted (link nedenfor), og vil her bare gi en kort skisse med utgangspunkt i det som sies i denne boken. Venstresiden består ifølge forfatterne av partier som Rødt, NKP, SV og Ap (og deres tidligere versjoner), samt aviser som Klassekampen, og de som sogner til disse miljøene. Boken gir ingen formell definisjon av begrepene «høyresiden» og «venstresiden», men man leser følgende på side 7-8: «Heller enn å snakke om bevegelser på den ytre høyre- og venstresiden som totale motsetninger, er det på høy tid å erkjenne at kommunisme og fascisme er ideologiske søskenbarn i en familie om også huser islamismen. Disse ideologiene forenes i sin totale forakt for individet … ». 

Ja, kommunisme og fascisme og nasjonalsosialisme og islamisme er alle totalitære bevegelser som ikke har noen respekt for det enkelte individ. Men da burde forfatterne ha sett at motsetningen til de nevnte bevegelsene da må være en tankeretning som innebærer full respekt for det enkelte individ. 

Den korrekte måte å definere venstresiden og høyresiden blir da slik: venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen. Høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud.

(*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner. **Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter.)

Det virker som om bokens forfattere plasserer partier som Høyre og FrP på høyresiden. Men kan en slik oppfatning være korrekt? Vi har nå hatt en regjering med disse to partiene som de tyngste aktører siden valget i 2013, og hva har skjedd? Her er noen av de tingene som regjeringen har innført (eller vil innføre): den har utvidet verneplikten, den har redusert kvinners rett til selvbestemt abort, den har innskrenket ytringsfriheten, den har økt skatter og avgifter, den har intensivert reguleringene av næringslivet og forbudt nye tjenester som Uber, den vil innskrenke retten til aktiv dødshjelp, og den fjerner muligheten for tollfri import (grensen for tollfri import var i mange år 200 kr, så ble den økt til 350 kr, og nå skal denne grensen fjernes helt). Dette er ikke en høyreorientert  politikk. Dette er ikke en politikk som gjør den enkeltes frihet større.     

La oss før vi avslutter nevne en pussig trykkfeil. Nå skal man normalt ikke legge vekt på trykkfeil i en slik bok; man er klar over at korrekturlesing er en avansert kunst og at små forlag (boken er utgitt på Omnibus) ikke har like store ressurser som f.eks. Gyldendal kan sette inn på dette området. I denne boken er det en og annen trykkfeil, men det er en trykkfeil som burde ha blitt oppdaget; den opplyser at terrorangrepet mot USA i september 2001 skjedde 9. september (s. 249). Ja, datoen for dette angrepet omtales som 911– men dette er 11. september. 

Helt til slutt. Til tross for de innvendinger vi har anbefaler vi boken på det varmeste. Boken har samlet en rekke opplysninger og en rekke gode vurderinger som bør være og nå endelig er er lett tilgjengelige for alle. At vi synes at forfatterne burde ha gått dypere på enkelte grunnleggende problemstillinger endrer ikke på dette. 

Da boken ble lansert arrangerte document.no et møte hvor de to norske forfatterne snakket om bokens temaer, og vi vil også anbefale alle å se videoopptaket av dette møtet (link nedenfor).   

https://www.bokkilden.no/historie/revolusjonens-barn-frode-fanebust/produkt.do?produktId=19563278

https://www.bokkilden.no/politikk-og-regjering/krig-fred-religion-og-politikk-vegard-martinsen/produkt.do?produktId=11190169

https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/

https://www.document.no/2019/03/08/video-av-motet-7-mars-den-norske-venstresidens-totalitaere-aspekter/