Gullstandard

I motsetning til hva mange tror har utviklingen de siste tiårene gått entydig i positiv retning på en rekke viktig områder! Dette er hovedpoenget i Hans Roslings bok Factfulness. 

Rosling, som døde i 2017, var lege og hadde stor interesse for befolkningsspørsmål, og han holdt en rekke foredrag om befolkningutvikling for politikere og beslutningstagere på internasjonalt nivå. Han fant ut at mange av hans publikummere hadde svært dårlige kunnskaper om hvordan det virkelig sto til mht. viktige utviklingstrender, og dette gjaldt også folk som burde være orientert om hvordan det står til. 

Mange av Roslings foredrag er tilgjengelige på youtube, men siden han forsto at dersom ideer og fakta skal få gjennomslag må de også finnes i bøker, skrev han en bok basert på det som sies i disse foredragene. Den fikk tittelen Factfulnes, en tittel som henspiller på de faktum at standpunkter og meninger bør bygge på fakta. På bokens vaskeseddel er «factfulness» definert slik: «Factfulness is the stress-reducing habit of only carrying opinions for which you have strong supporting facts». En meget prisverdig og nyttig holdning.  

Boken begynner med en test. Leseren får 13 spørsmål og tre svaralternativer på hvert spørsmål. Vi gjengir tre eksempler: 

«In all low-income countries across the world, how many girls finish primary school?» 

Svaralternativer: A: 20 %, B: 40 % C: 60 %. 

«In the last 20 years, the proportion of the world population living in extreme poverty has …» 

Svaralternativer:  A: almost doubled B: remained more or less the same C: almost halved  

«How did the number of deaths per year from natural disasters change over the last hundred years?»

Svaralternativer: A: More than doubled B: Remained about the same C: Decreased to less that half 

Rosling forteller selv personer som burde være velorientert om slike problemstillinger så ut til å ha svært lite kunnskaper om den utviklingen som virkelig hadde skjedd på disse områdene. Svarene på alle spørsmålene er i alle tilfeller det mest positive alternativet, dvs. svaret er C på alle. 

Dette er bokens hovedpoeng: utviklingen i verden som helhet går på en rekke områder i positiv retning: flere barn blir vaksinert, flere har tilgang til strøm, flere går på skole, forventet levealder øker, færre blir drept i ulykker, færre rammes av forurensning, færre blir drept i krig, viktige dyrearter som var truet av utryddelse er ikke lenger truet, osv. Kort sagt: velstanden over stort sett hele verden vokser. Boken dokumenterer dette i overveldende grad.

(Det er en god del mer vi kunne sagt om boken; f.eks. diskuterer Rosling også flere mulige årsaker til at så mange tror at det står verre til enn det virkelig gjør, og dette er et interessant tema. Men det er enkelte viktige ting som burde ha vært med i boken som ikke er med. Denne artikkelen er ikke en omtale av boken, og derfor skriver vi ikke om dette her, vi vil muligens komme tilbake til dette ved en senere anledning. Grunnen til at vi allikevel henter så mye fra denne boken er at den er en helt ukontroversiell kilde for viktige fakta.)  

På de områdene som behandles i boken er det en sterkt positiv utvikling, Men det er også tegn som tyder på at det på en rekke viktige områder går i motsatt retning. Alle land i Vesten er organisert på en måte som ikke er bærekraftig, dvs. de er organisert slik at de på kort sikt for mange ser ut til å fungere bra, men på lang sikt vil denne organiseringen føre til større og større problemer. 

Denne organiseringen heter velferdsstat, og den innebærer at alle skal betale mye av det de tjener til staten i form av skatter og avgifter, og så skal staten til gjengjeld gi alle borgere (mer eller mindre) gratis infrastruktur, skole, helsetilbud, pensjoner, trygder, kultur, mmm. En slik organisering er dog ikke bærekraftig fordi politikerne for å bli valgt må love mer og mer, og derfor vil alle statlige systemer vokse mere og mer, og dette koster penger. Skatter og avgifter må derfor øke, men siden statens utgifter vil vokse mer enn skatteinntektene, vil det ble behov for å ta opp lån. Dette systemet er også slik at det dyrker frem ansvarsløshet på en rekke områder, noe som har en rekke ulike konsekvenser: mange studerer fag som kvalifiserer for jobber som er lite produktive, mange velger å gå på trygd heller enn å jobbe, det blir mer kriminalitet. I et slikt system vil byråkrati og skjemavelde vokse, og mange produktive vil flykte over i mindre regulerte bransjer, til land som er mindre ufrie, eller over i den svarte økonomien. Kort sagt: politikken som føres innebærer voksende problemer. 

Dette viser seg klart og tydelig i at i velferdsstatene finner man klare tegn som viser at denne utviklingen skjer. Alle land i Vesten (i hovedsak landene i Vest-Europa og Nord-Amerika) er organisert som velferdsstater, og dersom man skal begrunne påstanden om at velferdstaten ikke er bærekraftig med empiri fra alle disse landene  blir det en kolossal mengde data man må hente frem, og det ligger utenfor det som er mulig for oss. Vi vil derfor kun konsentrere oss om et lite utvalg representative eksempler.

Det land som er kommet lengst i en slik negativ utvikling er Hellas. Her er noen sitater som illustrerer utviklingen:       

«Økonomien er hver dag dårligere enn i går. Hver måned utvandrer 10.000-15.000 unge kvinner og menn. Vi er i ferd med å miste vår viktigste ressurs. Mange som tidligere tilhørte middelklassen bor nå på gaten … ».

https://www.aftenposten.no/okonomi/i/gP9QbA/Han-stiller-seg-i-spissen-for-kampen-mot-hoyrekreftene

«Som følge av den økonomiske krisen i landet har arbeidsledigheten blant unge vært skyhøy, og det er de som har måttet ta mye av støyten for det som skjedde i Hellas for nesten ti år siden. Den generelle arbeidsledigheten i landet er fremdeles på over 19 prosent, mens ledigheten blant unge grekere er på 40 prosent.

https://www.dagsavisen.no/verden/250-000-unge-har-forlatt-hellas-siden-finanskrisen-1.1550619

«I 2001 gikk Hellas inn i euro-samarbeidet. Tre år senere ble det kjent at landet egentlig aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap. I desember 2009 ble det klart at landet også hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld. Dette førte landet inn i et historisk økonomisk uføre, noe som satte hele euro-samarbeidet på prøve. Landet ble tvunget til å motta store redningslån fra EU, mot at de forpliktet seg til en rekke økonomiske betingelser, som å spare og gjennomføre offentlige reformer. Landets økonomi er i dag i vekst, men det er ventet at det kommer til å ta flere tiår før den blir helt friskmeldt igjen etter kriseårene.»

https://www.fn.no/Land/Hellas

Disse opplysningene er hentet fra mainstreamkilder, og noen av punktene trenger derfor supplerende materiale som man ville funnet hos enhver seriøs nyhetsformidler, men altså ikke i mainstreamkilder. FN skriver at Hellas «aldri oppfylte de økonomiske kravene til medlemskap i euro-samarbeidet …[og] landet hadde opparbeidet seg et stort budsjettunderskudd og en enorm statsgjeld». Det første punktet sier at greske politikere løy om landets økonomiske forhold for å få lån (noe landet ville få dersom det kom inn i euro-samarbeidet), og det andre punktet sier at greske politikere tok opp lån for å kunne gi goder til befolkningen. Politikerne – fra alle store partier gjennom en årrekke – sa reellt sett sagt til velgerne «stem på oss så skal dere få jobber og trygder og bedre skole og bedre helsevesen og bedre pensjoner, etc.». Og folk stemte på disse politikerne! ALLE er i stand til å forstå at et system som er basert på at mange av de viktigste tilbudene i et slikt samfunn (skole, trygder, pensjoner, helsevesen) fremskaffes på denne måten ikke kan være bærekraftig. 

Hellas opplever altså at hver måned utvandrer 10 000-15 000 unge kvinner og menn, at mange som tidligere tilhørte middelklassen bor på gaten, at arbeidsledigheten er på mer enn 19 prosent, mens ledigheten blant unge er på 40 prosent. … (Dette kan ha endret seg noe i de siste årene; som kjent går det meste i bølger. Allikevel kan det være langsiktige trender, og det er slike vi snakker om her.)

Hvorfor blir dette resultatet? Hvorfor medfører en velferdsstat slike problemer? 

I en velferdsstat har staten tatt på seg en rekke oppgaver. Disse oppgavene koster penger, pengene kommer fra skatter,  avgifter og lån. (Lån er bare en utsettelse av skatter og avgifter;  det som politikerne låner i dag må betales av skattebetalerne om noen år.) 

Men: skatter og avgifter demper all økonomisk aktivitet: grunnen til at folk jobber og investerer er at de vil tjene penger. Jo høyere skattene og avgiftene er, jo mindre penger blir det å tjene for de som jobber, og jo mindre man kan tjene ved å jobbe jo mindre vil folk jobbe. Og jo mindre folk jobber, jo mindre blir produksjonen. Siden produksjon er velstand vil høye skatter og avgifter redusere velstanden. Det samme gjelder investeringer: jo mindre det er å tjene på å investere,  jo mindre investeringer vil det bli, og da vil det bli færre nye arbeidsplasser – investeringer er det som skaper arbeidsplasser. Altså: Folk flytter fra Hellas fordi det høye skattenivået gjør at det er vanskelig å finne jobber, og det er vanskelig å finne jobber fordi det er lite investeringer, og det er lite investeringer fordi det er lite lønnsomt å investere.      

Problemene i Hellas kommer av samfunnsorganiseringen og av den gjeld som nødvendigvis følger av denne organiseringen. Alle velferdsstater har stor og voksende gjeld (alle velferdsstater har i dag en gjeld på fra ca 80 % til opptil 140 % av BNP), og derfor vil alle velferdsstater i årene fremover få omtrent de samme problemer som Hellas nå har.

La oss se på en annen type problemer i et annet land. Pga. den ansvarsløshet som velferdsstaten dyrker frem vil kriminaliteten øke. Det land som ligger fremst i løypa her er Sverige. 

Vi siterer fra en artikkel på Resett.no: «Kommuner leier inn egne sikkerhetsvakter som erstatning for et politi som aldri er til stede. I såkalte utsatte områder er voldsmonopolet oppgitt. 60 områder regnes som utsatte, 22 av disse som særlig utsatte. … 566.000 mennesker lever i slike områder. … Selv små steder på landsbygda opplever utrygge tilstander. Mange unge jenter tør ikke gå ut alene, risikoen for å bli voldtatt er for stor. Den enorme veksten i særlig gjengvoldtekter er så og si 100 prosent … I Sverige slås det alarm om sviktende vannforsyning og strømforsyning. Situasjonen i skolene beskrives som «anarki». Helsetjenestene svikter, pensjonister blir uteliggere …  Ingen våger protestere, av frykt for å miste jobben. … Boligmangelen er katastrofal, og svensker må stille seg bakerst i køen. Politiet svikter. Brutale voldtekter av små barn blir i liten grad oppklart. Noen få blir dømt, i den svenske «rettsstaten» anses en ukes samfunnstjeneste passende for å voldta en 12 år gammel jente til blods.» 

https://resett.no/2019/09/21/sverige-fra-folkhem-til-failed-state-pa-to-generasjoner/

På Nettavisen finner man følgende: «Bare noen titalls mil unna nordmenn flest finnes et land der 131 er skutt til døde i gjengkriger de siste syv årene. Det er et skremmende bilde Aftonbladet har satt sammen i en omfattende granskning: 131 er skutt til døde, 520 er skuddskadet. Dette er fasiten for gjengkrigene i Sveriges tre største byer de siste syv årene. Volden er brutal …». 

https://www.nettavisen.no/meninger/gunnarstavrum/sverige-mister-kontroll-over-gjengkriminalitet/3423409117.html

«Voldtekter i Sverige har økt med 1666 prosent siden 1975». (Her bør man ta hensyn til at definisjonen av «voldtekt» er utvidet, noe som kan forklare noe av økningen.)  

https://resett.no/2019/01/19/sjokkstatistikk-voldtekter-i-sverige-har-okt-med-1666-prosent-siden-1975/

Det er også slik at mange av de som utøver reell kriminalitet blir idømt milde straffer, mens mye av politiets ressurser blir brukt på ting som burde være lovlig. Personer som selger narkotika får strenge straffer, mens voldsmenn får milde straffer:     

«Straffet för våldtäkt är minst två års fängelse. Men det är inte ovanligt att unga – myndiga – våldtäktsmän i stället döms till endast tre månaders fängelse …».  

https://www.expressen.se/nyheter/qs/valdtaktsman-far-extra-laga-straff-efter-dom-fran-hogsta-domstolen/

Oppsummert: I Sverige preges det offentlige tilbudet (skoler, universiteter,vannforsyning, boliger, mm.) av forfall og svikt, mange føler seg ikke trygge, kriminaliteten vokser med rekordfart, kriminelle blir idømt milde straffer (dette siste har å gjøre med en holdning som innebærer at den enkelte ikke har fullt ansvar for sine handlinger; som sagt: velferdsstaten dyrker frem ansvarsløshet). 

(Enkelte hevder at det er den store innvandringen til Sverige som er årsak til problemene. Dette er feil. Problemene skyldes dels organiseringen som velferdsstat, en organisering som innebærer at innvandrere (og alle andre med lovlig permanent opphold) har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning, og dels en ettergivenhet overfor kriminalitet (som er et utslag av de samme grunnleggende ideer som begrunner og legitimerer velferdsstaten). Sagt på en annen måte: dersom Sverige ikke hadde vært en velferdsstat ville innvandringen ikke ha ført til disse problemene. Ja, innvandringen har forsterket  disse problemene og ført til at de har kommet raskere, men den er ikke årsaken til problemene.)  

Hva så med Norge? Her har vi ingen slike problemer. I Norge går det bra. Eller? La oss se på noen eksempler fra Norge. 

Nav       

Mange er misfornøyde med den behandlingen de får hos Nav. Man kan i avisene og på nett finne mange utblåsninger av denne typen: 

«TUSEN JÆVLA TAKK NAV! Så fikk jeg litt tid å skrive en formell klage til nav, men hadde jeg vist at det skulle være så vanskelig ville jeg ikke gjort det. Da ville jeg lukket munnen og klaget til de nærmeste rundt meg. Problemet ligger ikke i hvor jeg skal sende klagen, men hvordan jeg skal klare å skrive den på en voksen måte. For innerst inne ønsker jeg å være hundre prosent ærlig og skrive med det sinne jeg faktisk føler over den utrolig urettferdige behandlingen vi har fått. Det du nå vil lese er ikke den klagen jeg blir å sende inn, det er ikke en trussel mot nav og det er utelukket minne følelser jeg sitter inne med.

Til NAV og den avdelingen som har behandlet vår søknad.

Tusen jævla takk for at dere ga meg et knyttneveslag i tryne, for det har jeg jo ikke fått før. Dere vet å sparke dem som ligger nede, dem som ikke har krefter til å forsvare seg, og dere fant jo faen meg det best tenkelige tidspunktet også. Jeg gir meg en god faen i at det var tilfeldig at vi fikk avslaget noen dager før vi skulle på ferie, for jeg følte at det va nøye planlagt. …».

https://steinihavet.blogg.no/1374500493_tusen_jvla_takk_nav.html

«Du gjør meg sjuk, NAV! Jeg er sint, frustrert og dypt deprimert! Takk skal du ha, NAV!  NAV gjør vondt verre!, Regler, ingen empati … ».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«Tettere Nav-oppfølging av familier med lavinntekt ga overraskende resultat. Både forskerne og Nav trodde at tettere og mer helhetlig oppfølging av familier med lavinntekt skulle føre til at flere kom i arbeid og bedret sin økonomiske situasjon. Det skjedde ikke.»

https://www.dagsavisen.no/innenriks/tettere-nav-oppfolging-av-familier-med-lavinntekt-ga-overraskende-resultat-1.1590213

Skolen 

«TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) måler grunnskoleelevers kunnskaper i matematikk og naturfag. I underkant av 60 land deltok i TIMSS 2015. Av de nordiske landene var det kun Island som ikke deltok. Norske 5.-klassinger er best i Norden i matematikk. På ungdomstrinnet gjør norske elever det middels godt både i matematikk og naturfag. I naturfag presterer norske 5.-klassinger på nivå med land som Sverige og England, men lavere enn Finland og USA. På 9. trinn er norske elever middels gode i matematikk sammenlignet med andre europeiske land. De norske elevene skårer høyere enn Sverige og er på nivå med England og USA. Også i naturfag presterer de norske 9.-klassingene middels godt. Norske elever har få undervisningstimer i naturfag sammenlignet med de fleste andre land. Andelen lærere med faglig fordypning er lav i Norge sammenlignet med andre europeiske og nordiske land. Om lag halvparten av de norske elevene i TIMSS 2015 får undervisning av lærere uten faglig fordypning. TIMSS-undersøkelsen viser at lærernes faglige fordypning er viktig for hvor mye elevene lærer.» 

http://magasinet.udir.no/skole/internasjonale-undersokelser/

«PISA-rapport: Norske elever blir dårligere i matte og naturfag. Tilsvarer nesten et helt skoleår bak Finland. Kunnskapsministeren: – Veldig alvorlig. Leseprestasjonene stabile. Landets 10.-klassinger har blitt dårligere i matematikk og naturfag siden 2009.» (Denne artikkelen er fra 2013 og innholdet er muligens foreldet.)

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/WEAgd/pisa-rapport-norske-elever-blir-daarligere-i-matte-og-naturfag

«Politikerne kan gjøre lite for å forbedre elevenes ferdigheter. Elevene gjør det omtrent like bra som de gjorde det før, tross alle politiske tiltak.»

https://www.dagbladet.no/kultur/politikerne-kan-gjore-lite-for-a-forbedre-elevenes-ferdigheter/65403603

«I debatten om en god skole, får de økende problemene med vold og manglende rettssikkerhet for lærere liten oppmerksomhet. Alt tyder på at det skjer mer vold i skolen enn offentlig statistikk viser. I en reportasje i Dagsavisen i sommer kom det frem at en Oslo-skole bare hadde rapportert inn fire av 20 politianmeldte forhold til kommunen. Mange av disse voldsepisodene gjaldt ansatte, men ingen var rapportert inn til Arbeidstilsynet, noe skolene er pålagt. Slikt er ikke bare lovstridig, det hindrer også debatt og problemløsning».

https://morgenbladet.no/ideer/2017/09/volden-ingen-snakker-om

«I februar i år gikk en tidligere lærer ved Ulsrud videregående skole, Trond Thorstensen, offentlig ut med noen av problemene. Han poengterte at skolene som sliter må tie. Tausheten mente han fulgte som et resultat av rektorenes instruks fra Utdanningsetaten, den såkalte «rektorkontrakten», som forplikter rektorene å bygge et positivt omdømme for skolen sin. I praksis har det endt med at skolene skryter av sine resultater og skjuler problemene, hevdet Thorstensen. Han fortalte om et system med vinner- og taperskoler på videregående nivå i Oslo, og fikk støtte av en annen lærer, Clemens Saers, som fortalte at tiden som lærer på «taperskoler» handlet mye om slåsskamper, utestengelse og gjengvold. Også Odd Erling Olsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Oslo og kontaktperson for de videregående skolene, bekrefter at en rekke problemer i Oslo-skolen ble skjøvet under teppet». 

https://www.rights.no/2017/10/skolevold/

«Sterk vekst i trusler og vold mot lærere i Oslo-skolen. Over 3000 episoder ble rapportert inn i løpet av 2017. Antallet voldsepisoder er høyest blant de yngste elevene».

https://www.aftenposten.no/osloby/i/Mgkgq0/Sterk-vekst-i-trusler-og-vold-mot-larere-i-Oslo-skolen

«Hver 10. elev mobbes av læreren. Minst 34.390 elever føler seg mobbet av læreren. Til tross for mange års fokus på mobbing, blir det gjort lite for å stanse de voksne mobberne i skolen. … Om man tar utgangspunkt i alle elevundersøkelser som er blitt gjennomført årene etter, er det lite som tyder på at problemet er i ferd med å avta».

https://www.nrk.no/norge/hver-10.-mobbes-av-laereren-1.6248231

«Frafall regnes som et av de største problemområdene i norsk skole og får mye oppmerksomhet, både blant politikerne og i media. Selv om vi har sett en svak nedgang de siste årene, har frafallet fra videregående opplæring vært stabilt på cirka 30 prosent de siste 20 årene.

73 prosent av nærmere 64 000 elever som startet videregående i 2010 fullførte i løpet av fem år (2015). Dette gjennomsnittstallet skjuler derimot store forskjeller mellom kjønnene, minoritets- og majoritetsgrupper og mellom de ulike utdanningsprogrammene: 78 prosent av kvinnene fullfører og består, mens det tilsvarende tallet for menn er 67 prosent. Gjennomstrømningen (de som har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse) for elever med innvandrerbakgrunn ligger på 60 prosent.

https://www.utdanningsforbundet.no/var-politikk/utdanningsforbundet-mener/artikler/frafall/

Men er trenden i ferd med å snu?  

«Andelen som fullfører innen fem år har ligget stabilt mellom 67 og 71 prosent siden målingene startet for 17 år siden. Men i de siste årene har den begynt å bevege seg i riktig retning, og ny statistikk viser at økningen har fortsatt fra 72,6 prosent i fjor til 73 prosent i år.»

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/flere-enn-noen-gang-fullforer-videregaende-opplaring/id2555242/

«Etter flere år med nedgang i ungdomskriminaliteten i Oslo-området snudde utviklingen i 2016. Fersk statistikk viser at politiet ikke har klart å stoppe økningen.»

https://www.aftenposten.no/osloby/i/4dzPba/Kraftig-okning-i-ungdomskriminaliteten-i-Oslo

De siste ukers ekstreme klimahysteri, hvor millioner av skoleelever over hele Vesten har streiket og demonstrert for å redde kloden mot en katastrofal menneskeskapt global oppvarming, en påstand det ikke finnes noe som helst videnskapelig grunnlag for, viser klinkende klart at skolen totalt har sviktet sin oppgave som kunnskapsformidler. 

Uførhet 

«Enorm økning i antall unge uføre. Det har vært en svært kraftig økning i antall uføretrygdede mellom 25 og 29 år de siste årene. Siden 2010 er økningen hele 177 prosent. I 2010 var det 4.027 uføretrygdede i denne aldersgruppen. I 2019 har dette antallet økt til 11.158 personer viser tall fra Nav. Økningen på 177 prosent er den desidert største blant alle aldersgrupper. Antallet har økt hvert år siden 2010. Fra 2018 til 2019 har det vært en oppgang på 16,5 prosent. Det tilsvarer 1.578 personer.» 

https://www.dinside.no/okonomi/enorm-okning-i-antall-unge-ufore/71593883?fbclid=IwAR0_G-ha5GzIy31TrGE651tYqNHGBj0SxMHbhJyrNHjfxqlQB4qAEVbLkLg

Byråkratiet

Byråkratiet, et kostbart apparat som består av hardt arbeidende langtidsutdannede offentlig ansatte mennesker, utfører i en regulert økonomi de oppgaver som markedsmekanismen utfører gratis og effektivt i en fri økonomi. (Resultatene av byråkratiske beslutninger er dog ofte annerledes enn de resultater som markedsmekanismen fører til: markedsmekanismen belønner alle i samsvar med deres produktive innsats, byråkratiet belønner etter politiske retningslinjer. Alle snakker negativt  om byråkratiet, og alle lover å effektivisere og redusere det. Men incentivene i en regulert økonomi er slik at det må vokse. Og det gjør det: 

«Regjeringen [bestående av H og FrP] vil effektivisere og FrP ville «krige» mot byråkratiet. Samtidig øker antallet statsansatte videre. Det ble 900 flere statlig ansatte fra 2016 til 2017 under regjeringen som har sagt den vil avbyråkratisere og effektivisere, viser en analyse fra Difi.»

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/7lGyVV/Regjeringen-vil-effektivisere-og-Frp-ville-krige-mot-byrakratiet-Samtidig-oker-antallet-statsansatte-videre

Arbeidsløshet 

«I en fersk OECD-rapport om norsk ungdom viser tall fra 2016 at 86.000 unge mellom 15 og 29 på landsbasis står helt utenfor arbeid, arbeidstrening og utdanning. 60.000 av disse søker heller ikke arbeid.  Internasjonalt betegnes gruppen som NEETs, «Not in employment, education or training». Rapporten, basert på 2016-tall, viser at ni prosent av norsk ungdom mellom 15 og 29 er såkalte NEETs. I 2008 var tallet syv prosent.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/86000-ungdommer-finnes-ikke/3423434825.html

Men kanskje trenden snur? 

«Stadig færre står utenfor. Den nye analysen fra NAV tar for seg utenforskap og utviklingen i bruken av ytelser for aldersgruppen 18-66 år i perioden 1992 til og med 2016. Ved utgangen av 2016 var det registrert 658 000 mottakere av livsoppholdsytelser fra NAV, noe som utgjør en andel på 19,7 prosent. Etter at toppunktet ble nådd i 2003, har andelen som mottar livsoppholdsytelser falt med 18 prosent (4,3 prosentpoeng). Tiltak for å bremse veksten i helserelaterte utgifter har hatt stor effekt. Særlig har innføringen av aktivitetskravet på sykepenger i 2004 og innføringen av arbeidsavklaringspenger i 2010 hatt stor innvirkning. … 

 Flere unge får helseytelser. Det er en stor reduksjon i andelen unge (i aldersgruppen 18-29 år) som mottar ytelser fra NAV, fra rundt 20 prosent i 1994 til rundt 12 prosent i dag (- 40 prosent). Det skyldes i hovedsak den kraftige nedgangen i antall personer som mottar dagpenger.

Samtidig har andelen i denne gruppen som mottar helserelaterte ytelser økt, hvor arbeidsavklaringspenger er den største ytelsen. Utviklingen kan ses på som en økt medikalisering, dvs. en dreining fra arbeidsmarkedsytelser (som dagpenger) til mer helserelaterte ytelser (som arbeidsavklaringspenger). -Det er bekymringsfullt at flere unge mottar helserelaterte ytelser. Vårt mål er å øke deltagelsen i arbeidslivet, og særlig få de unge i arbeid, sier Åsholt….».

https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn/Kunnskap/Analyser+fra+NAV/Nyheter/stadig-færre-står-utenfor-samfunnet

Kriminalitet 

Øker kriminaliteten? Eller går den ned? Her er en statistikk over antall forbrytelser etterforsket  av politiet: 

1956  . . .      27 172

1970  . . .      65 080 

1992  . . .     234 992 

https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/8-8-4t.txt

Nyere tall: «Politi og påtalemyndigheten avsluttet etterforskningen av mer enn 319 000 lovbrudd i 2016, som er 3 prosent færre enn året før. Det var en nedgang både i antall uoppklarte og oppklarte lovbrudd, samt antall siktelser og siktede gjerningspersoner. Nedgangen gjaldt særlig personer under 30 år.» 

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/laveste-antall-oppklarte-lovbrudd-siden-90-tallet

Antallet har økte med ca 36 % siden 1992, men viser en svak nedadgående tendens fra 2015 til 2016. Men dette er antall etterforskede forbrytelser, og det er lite sannsynlig at dette gir et fullstendig dekkende bilde av kriminaliteten. 

Men enkelte typer forbrytelser øker klart i omfang: «Antar 20 påsatte bilbranner i Oslo så langt i år. I helgen oppsto det to nye bilbranner i områdene Godlia og Refstad i Oslo. Siden starten av 2018 tror politiet det har vært nærmere 20 påsatte branner i hovedstaden» 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0EyE5A/antar-20-paasatte-bilbranner-i-oslo-saa-langt-i-aar

Antall bilbranner har totalt sett økt kraftig, men noen av dem kan skyldes tekniske feil på bilene. 

https://www.nrk.no/sorlandet/derfor-brenner-bilene-1.12180306

Statlig gjeld  

Det sies ofte at alle land i Vesten har stor statlig gjeld – unntatt Norge. Men dette er ikke sant dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene. På en nettside drevet av Finansdepartementet finner man følgende («fondet» er oljeformuen): 

«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

#####

Man kan trygt si at problemene øker. Grunnen til at de øker er at samfunnsorganiseringen er slik at den dyrker frem problemer på alle områder. Sagt på en annen måte: incentivene i velferdsstaten for alle aktører – politikere, kriminelle, folk flest, statlig ansatte – er slik at mange på kort sikt tjener på at statlig makt økes, at det etableres flere og mer generøse støtteordninger, etc. Men på sikt er dette ødeleggende fordi den reduserer belønningen for de som produserer velstanden, og den dyrker frem en generell ansvarsløshet. Dette er over tid bokstavelig talt ødeleggende.

Alle land som innførte sosialismen er blitt fattige i løpet av relativt kort tid – og grunnen er at sosialismen innebærer at det etablertes ordninger hvor staten tar fra de som jobber produktivt og gir til de som jobber mindre produktivt eller ikke jobber. Velferdsstaten er bare en noe mindre ekstrem versjon av dette. Men resultatet blir det samme; det er bare det at velferdsstaten bruker noe lenger tid på å fullstendig ødelegge et samfunn.  

Innledningsvis siterte vi det viktige poeng fra boken Factfulness om at ens meninger burde være basert på fakta. I denne artikkelen har vi gjengitt en rekke fakta, fakta som er ukontroversiell og som er lett tilgjengelige fra en rekke ulike kilder. Det eneste vi har gjort er å sette dem sammen slik at de danner et bilde som man aldri får i andre kilder, hverken i mainstream-media eller i de såkalte alternative nettsteder. Dette bildet sier at, selv om den har nærmest universell oppslutning, er velferdsstaten ikke et bærekraftig system. De første resultater av hva den fører til ser vi i Hellas og i Sverige, og det som skjer i disse landene vil etter hvert komme å skje til alle andre velferdsstater. Fremtiden er ikke lys. Og de mange og viktige positive tingene som nevnt i Factfulness skjer i hovedsak i land som ennå ikke er blitt velferdsstater. La oss håpe at de aldri blir det, men at de blir frie samfunn hvor staten kun beskytter borgernes frihet og hvor alle mellommenneskelige handlinger (inkludert alt kjøp og salg) er frivillige  – fordi full individuell frihet er den eneste basis som kan danne grunnlaget for samfunn som har fred, harmoni og stabil og voksende velstand over tid.    

«Nei» er åpenbart det svar som professor Erik Oddvar Eriksen gir på dette spørsmålet i en kronikk i Aftenposten nylig (link nedenfor). Et av hans poenger er at «Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene», dvs. han sier at vi er utsatt for en ødeleggende global oppvarming, men at velgerne ignorerer denne kolossale trusselen og stemmer på ikke-seriøse politikere som ignorer denne faren. 

Eriksens syn på velgerne er ikke spesielt positivt: «I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette … [Å styre godt] krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata» … Folket kan ta feil … Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. … Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap». 

Det er mye for en kommentator å ta fatt i her, og vi skal bare se på noen få av punktene. Det er lett å forstå hva Eriksen mener, men et par steder formulerer han seg antagelig feil: han sier faktisk at «beslutninger må være intelligente om de skal få oppslutning». Det ser ut som om denne formuleringen er stikk i strid med kronikkens poeng om at svært mange av det Eriksen mener er ukloke beslutninger har stor oppslutning (noen eksempler: Norges 2xNei til medlemskap i EU, britenes valg om å forlate EU, at politikere flest ikke gjør noe med klimatrusselen). Det Eriksen antagelig mener er at politiske forslag bør være godt begrunnet, og at slike godt begrunnede forslag bør bli vedtatt fordi de har bred oppslutning. (Eller kanskje han mener at gode forslag bør være godt begrunnet og fremført til velgerne på en så overbevisende måte at de får oppslutning. Ja, «dream on».)

«Velgerne strømmer ofte til demagogene» forteller Eriksen, uten å si hvem han mener. Antagelig mener han Trump, Brexit-tilhengere, FrP, det norske partiet Demokratene, og muligens nettaviser som Resett og Document. Men dette er i stor grad kun vanlige konservative aktører, og de burde være helt ukontroversielle. Disse aktørene utviser kanskje ikke den dannelse og formuleringsevne som i tidligere tider var de konservatives mest beundringsverdige egenskap, men de har i dag en ikke ubetydelig folkelig forankring, og burde behandles med respekt (og bare for å ha presisert det: disse aktørene står langt unna mitt politiske ståsted).  

«Vi har rettsvern» påstår Eriksen, men det er noe uklart hva han mener. Har vi et reellt rettsvern mot de feil og endog overgrep som statlige aktører for ofte begår mot borgerne – staten driver som kjent skolene, barnevernet, helsevesenet, pensjonsordningene, infrastrukturen, mmm., og det er lett å komme i klammeri med noen av disse på en måte som krever et oppgjør i rettssalen. Alle burde vite at å saksøke en av disse statlige aktørene er å kjempe i en bratt oppoverbakke. Å da påstå at vi har et rettsvern er nok en noe for optimistisk beskrivelse av de faktiske forhold.   

«Vi har et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap» – man kan lure på hvor Eriksen har dette fra? Politiske beslutninger bygger på oppslutning, og man kan nok si at enkelte beslutninger tatt av staten/politikerne bygger på en grundig analyse av grunnleggende forhold, men alt for ofte gjør politikerne det som skaffer dem stemmer ved neste valg selv om det på lang sikt er skadelig. Den vanlige måten å formulere dette på er å si at «velgerne vil ha flere offentlige (gratis)-tilbud og lavere skatter». Eriksen formulerer dette poenget slik: «Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand.»

Dette er riktig, velgerne vil ha lavere skatter og avgifter og mer av de tingene som skattene og avgiftene finansierer. (Noen vil nå kanskje påstå at dette er feil; velgerne stemmer jo også på partier som går inn for høy skatt. Men ingen partier går inn for så høye skatter som er nødvendige for å finansiere de valgløftene de kommer med. Differensen mellom de offentlige utgiftene som da kommer og inntektene fra skatter og avgifter dekkes da med låneopptak, og alle burde vite at alle vestlige land har en enorm gjeld, gjerne i størrelsesorden 80 – 140 % av BNP. Det hevdes iblant at Norge ikke har noen slik gjeld, men dette er feil: dersom man tar med de statlige pensjonsforpliktelsene er også den norske statlige gjelden svært stor.)  

Eriksen legger stor vekt på det poenget at «kloden brenner», dvs. at vi er utsatt for en menneskeskapt global oppvarming som fører til katastrofale resultater dersom vi ikke vedtar og følger politiske tiltak om en sterk reduksjon i bruk av fossilt brensel (som innebærer mindre reising og transport med bil og fly, mindre oppvarming av hus og arbeidsplasser, mindre produksjon av alle typer varer, mm.). Men Eriksen baserer seg her på en løgn: klimavariasjoner styres i all hovedsak av solen, klimavariasjoner er et naturlig fenomen, og de endringer i klimaet som har skjedd siden ca 1880 (da målingene begynte) eller fra ca 1970 (da vi for alvor begynte å sende store mengder CO2 ut i atmosfæren) er klart innenfor de naturlige variasjoner. Jeg går ikke dypere inn på dette; litteraturen om dette er meget omfattende og lett tilgjengelig, selv om de fleste mainstrammiljøer (inkludert pressen) later som om den ikke eksisterer. 

Men til det vesentlige ved Eriksens kronikk: han sier at demokrati er uforenlig med et godt samfunn, «mannen i gata» stemmer ikke på de som kan styre godt, han stemmer (i for stor grad, for ofte) på demagoger.   

Eriksen sier at demokrati innbærer «gatas parlament, det [er] de ukyndiges styre», og han har mye rett i dette. Alternativet han setter opp er et ekspertvelde: «Bare ekspertene kan sikre … intelligente beslutninger». 

Det Eriksen åpenbart ønsker er et diktatur, et diktatur hvor makten (over alt og alle?) tildeles utvalgte personer, dvs. makten skal tildeles folk som han selv og hans kollegaer. 

Det er vanskelig å ta dette på alvor, men det er altså fremsatt av en professor i et organ som enkelte fortsatt betrakter som en seriøs avis. Eriksen befinner seg dog i en tradisjon som har meget prominente aner: Platon, som var den første store filosof, mente at samfunnslivet måtte detaljstyres av staten og at staten måtte ledes av de klokeste og de med lengst utdannelse. Platons modell er et totalitært diktatur, det er intet rom for individuell frihet. Det Eriksen skisserer er Platons modell. 

Men det samfunnssystem som finnes i alle land i Vesten ligger allerede nå ikke så langt unna  Platons modell. Denne modellen, velferdsstaten, innebærer at alle skal betale mesteparten av de de tjener til staten, og så skal alle til gjengjeld få en rekke gratistilbud av den samme staten. Næringslivet , og den enkeltes forbruk, er i stor grad detaljstyrt gjennom en rekke ulike ordninger (konsesjoner, avgifter, forbud, kvoter). Staten styres av valgte politikere, som for å bli valgt lover mer og mer ….  Denne modellen innebærer altså sterk statlig styring av det meste som skjer i samfunnet, og alle vet at det er store problemer i all land som er basert på denne modellen. Eriksen ser dog ut til å mene at det lille element av folkelig innflydelse som fortsatt finnes i denne modellen er alt for stort.   

At velferdstaten ikke er bærekraftig er noe alle burde forstå, og den som leser Eriksens kronikk nøye vil forstå dette, for det er det han egentlig sier. Hans hovedpoeng er at velferdsstaten ikke kan styres gjennom demokratiske valg – fordi folk vil ha, for å si det kort, flere statlige tilbud og lavere skatter. Eriksens løsning er å avvikle demokratiet og inbføre et ekspertvelde.    

Men dt finnes et godt alternativ til Eriksens (og Platons) totalitære diktatur, og det er en modell som innebærer full individuell frihet, dvs. en modell som sier at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og det militære), at staten ikke skal dele ut goder til folket, og at enhver kan jobbe, skape, handle og investere slik han selv ønsker i et samfunn hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige. Ved egen innsats og eget arbeid kan da enhver oppnå et godt liv for seg og sine. Denne modellen, som i ikke uvesentlig grad er i samsvar med det som Aristoteles skisserte i sin kritikk av Platons syn, er blitt utførlig diskutert og utforsket av filosofer, økonomer og tenkere som står i den aristoteliske tradisjon, blant dem John Locke, Adam Smith, Thomas Jefferson, Auberon Herbert, Ayn Rand, mfl. 

Eriksen nevner en rekke problemer (og vi ignorerer klima-problemet, som ikke er reellt), men disse finnes kun i velferdsstaten. De finnes ikke i et fritt samfunn. I et fritt samfunn, hvor staten effektivt beskytter borgernes frihet, vil hverken innvandring eller handelskrig eller elitestyre være noe problem: det er fri innvandring, og ingen statlige støtteordninger, det er frihandel, og også ensidig frihandel er bra, det er ingen statlig styring, hvert individ styrer over seg og sitt. Den som vil ha en bedre eldreomsorg for sine gamle eller en bedre skole for sine barn kan bruke så mye han måtte ønske av egne penger på slike formål – i et fritt samfunn er slike oppgaver ikke overlatt til politikere som før valg lover gull og grønne skoger og som etter valget er dyktige til å forklare at løftene ikke kunne bli holdt. 

Et stort antall anerkjente økonomer har begrunnet det jeg skisserer her i et kolossalt omfang, blant dem Milton Friedman, Friedrich von Hayek, og Ludvig von Mises (selv om disse ikke helt er 100 % på min linje). Den økonomen som i størst grad støtter full individuell frihet og en fullstendig fri markedsøkonomi er Jean-Baptiste Say.    

«Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema», sier Eriksen, og grunnen til at han har rett her er at den vanlige inndelingen i høyre/venstre er feil. Slik dette skillet vanligvis defineres plasseres FrP, Høyre, samt nasjonalister, på høyresiden, mens sosialdemokrater og sosialister plasseres på venstresiden. Men alle vet at forskjellen mellom disse to fløyene mht. praktisk politikk er nærmest null. Skal man definere skillet høyre/venstre korrekt må man fokusere på det essensielle skillet i politikken, og  dette skillet går på om man vil ha stor eller liten grad av individuell frihet, dvs. om man vil ha en stat som blander seg opp i det meste eller om man vil ha en stat som kun beskytter borgernes frihet. 

Høyresiden består da av de som vil ha større individuell frihet og mindre statlig innblanding (lavere skatter og avgifter, mindre reguleringer, færre statlige tilbud), og venstresiden består av de som vil ha mindre individuell frihet og mer statlig innblanding (høyere skatter, flere reguleringer, flere statlige tilbud). Da ser man klart at alle de store partiene hører til på venstresiden; forskjellen mellom dem er kun mindre nyanser.    

Eriksens hovedpoeng er altså at dagens credo «lytt til folket!» er feil fordi folket kan ta feil. Han har rett her. Men løsningen er ikke som Eriksen ønsker, løsningen er ikke å overlate makten til eksperter som skal styre oss i samsvar ekspertenes innsikt. Enhver oppgående person vet at ekspertene er uenige seg imellom. Dessuten vil ufrie samfunn alltid forfalle, velstand og sivilisasjon forutsetter at den enkelte kan velge hva han vil jobbe med, hvor han vil jobbe, hvor og hvor ofte han kan reise, at han kan ta ansvar for seg og sitt og sine, at han belønnes når han gjør noe godt og må lide konsekvensene når han gjør noe dårlig. Jo mindre frihet det er i et samfunn, jo mindre vil disse gode incentivene finnes. Dessuten, man bør vise den enkelte såpass respekt at man ikke betrakter ham nærmest som en slave, som er det Eriksens opplegg innebærer. «Folket kan ta feil, det har historien til fulle vist» sier Eriksen, og han har rett i det. Men han burde ikke ha ignorert det poeng at også ekspertene kan ta feil.      

Enkelte som er oppgitt over tilstanden og politikernes manglende evne til å løse problemene sier at «jeg synes at filosofene skal styre». Jeg har iblant møtt slike personer, og når jeg da stilte dem spørsmålet «mener du platonske filosofer eller aristoteliske filosofer?», fikk jeg aldri noe svar. Eriksen syn er åpenbart nær Platons, men det er kun en kurs som ligger nær det aristoteliske syn, et syn som innebærer individuell frihet, som kan skape samfunn preget av fred, harmoni og velstand. 

Helt til slutt: Eriksen er imot demokrati, demokrati er, slik han ser det, «gatas parlament». Eriksen vil ha ekspertstyre. Demokrati innebærer at alle mulige beslutninger skal kunne tas av flertallet, og dette er et velkjent problem (klassiske eksempler på demokratiets problemer er at Sokrates ble dømt til døden etter en demokratisk prosess, Hitler kom til makten etter demokratiske valg). Alexander Hamiltons syn på demokrati var slik: «It has been observed that a pure democracy if it were practicable would be the most perfect government. Experience has proved that no position is more false than this. The ancient democracies in which the people themselves deliberated never possessed one good feature of government. Their very character was tyranny; their figure deformity.» 

Men det gode alternativet til demokrati er ikke Eriksens og Platons ekspertvelde, alternativet er full individuell frihet. (Under frihet kan ikke et flertall krenke individes rettigheter slik det kan i et demokrati.) Det var noe nær dette – individuell frihet – de amerikanske grunnlovsfedrene la opp til da de laget en republikk med maktfordeling og «checks and balances». Men det som i siste instans avgjør utviklingen er de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen: hvis befolkningen i det store og hele ønsker frihet blir samfunnet fritt, dersom befolkningen ikke vil ha frihet og istedet vil ha statlig styring og gratisgoder fra staten, vil friheten forsvinne. Det var dette som var bakgrunnen for Benjamin Franklins «A republic, if you can keep it»: man kan bare beholde et fritt samfunn (organisert  som en republikk) dersom folket over tid ønsker å beholde friheten. 

(USA er da ikke ifølge sin opprinnelige konstitusjon ikke et demokrati, USA er en republikk. Dette innebærer at det er  – eller opprinnelig var – sterke begrensinger på hva staten kunne blande seg opp i. Man kan også legge merke til at den amerikanske presidenten ikke leder en regjering, han leder en administrasjon, dvs. opprinnelig skulle presidenten ikke regjere, han skulle kun administrere et svært lite statlig apparat. Men siden frihelige ideer har stått svakt i USA siden starten på 1900-tallet har staten siden da tatt på seg flere og flere oppgaver og innført en rekke støtteordninger, dvs. USA har utviklet seg til å bli et demokrati med en velferdsstat. Og, ja, den amerikanske statsgjelden er enorm!)

I dag ser det ut til at frihetlige ideer står svært svakt, og derfor vil friheten bli ytterligere redusert i tiden fremover. Og land hvor friheten forsvinner vil bli fattigere og fattigere og fattigere rett og slett fordi velstand er produksjon, og produksjon forutsetter at de som produserer det andre er villige til å kjøpe/bytte til seg blir belønnet, og kun under frihet vil dette kunne skje.  

 

 

 

 

Eriksens kronikk er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/opBRwa/Politisk-uoversiktlighet-Distriktsoppror-og-klimaoppror-Planeten-brenner_-men-velgerne-strommer-til-demagogene–Erik-Oddvar-Eriksen

Resett har publisert en kommentar til Eriksens artikkel som har en helt annen vinkling enn den vi har:  

https://resett.no/2019/09/14/universitetene-brenner-men-professorene-loper-etter-pengene/

Det er mye man kunne skrevet om de tre aktørene i overskriften, men vi skal konsentrere oss om det siste som er skjedd mellom disse tre. (For de som ikke vet så godt hvem John Bolton er så var han en av president Trumps rådgivere, og han var kjent som en hauk. Da Trump tok han inn for 18 måneder siden hadde document.no en kommentar med denne overskriften: «Trump tar inn John R. Bolton – signal om tøffere utenrikspolitikk»).

Men nylig gikk Bolton av: utad sier presidenten at han ikke lenger hadde bruk for ham. Om han gikk av frivillig eller fikk sparken er noe som man neppe vil få full klarhet i. I forbindelse med Boltons oppsigelse brakte Resett en kommentar med denne overskriften: «John Bolton er en krigshisser – det er ikke Trump» – de så åpenbart avsettelsen av Bolton som en god ting. 

Oppsigelsen skjedde omtrent samtidig med at Trump avtalte forhandlinger med Taliban. Disse forhandlingene skulle foregå på selveste Camp David, et sted som vanligvis er forbeholdt helt spesielle gjester. Her er Twitter-meldinger sendt 7/9 hvor Trump annonserte dette: 

«Unbeknownst to almost everyone, the major Taliban leaders and, separately, the President of Afghanistan, were going to secretly meet with me at Camp David on Sunday [Sept. 8]. They were coming to the United States tonight.» 

Men så skjedde det noe som førte til at Trump avlyste møtet. Trump annonserte dette slik, også på Twitter: 

«Unfortunately, in order to build false leverage [before the negotiations on Camp David], they [Taliban] admitted to an attack in Kabul that killed one of our great great soldiers, and 11 other people. I immediately cancelled the meeting and called off peace negotiations. What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position? They didn’t, they only made it worse! If they cannot agree to a ceasefire during these very important peace talks, and would even kill 12 innocent people, then they probably don’t have the power to negotiate a meaningful agreement anyway. How many more decades are they willing to fight?»

Trump spør: «What kind of people would kill so many in order to seemingly strengthen their bargaining position?» 

Det virker som om Trump ikke helt forstår at Taliban er en terrorist-organisasjon, og at han ikke forstår hvordan slike organisasjoner opererer.     

Kanskje Bolton gikk av fordi han ikke ville være med på Trumps forhandlinger med terroristene i Taliban? 

Men dette opplegget – Trumps ønske om forhandlinger med de verste skurker som finnes – bekrefter  bare enda en gang hvor bortreist han er.

Det virker som om Trump tror at alle problemer kan løses hvis han selv setter seg til forhandlingsbordet, han tror at han alltid kan inngå en «deal» hvor hans side kommer godt ut; han står jo som forfatter av en bok som heter The Art of the Deal. Men hvordan går det med tidligere avtaler han har inngått som president? Den viktigste er kanskje avtalen med tyrannen i Nord-Korea, Kim Jong Un, om at Nord-Korea ikke skulle fortsette å utvikle atomvåpen. Men dette programmet fortsetter, og det virker som om Nord-Korea ikke respektere avtalen de hadde inngått med USA/Trump!! CNN skriver 11/9: «North Korea says it test-fired a ‘super large multiple rocket launcher’ on Tuesday. North Korean leader Kim Jong Un oversaw the test-firing of a «super-large multiple rocket launcher» Tuesday, North Korea’s official Korean Central News Agency reported Wednesday. Two rounds of test-firing took place and Kim gave «field guidance» during the test-firing, the news agency reported». Ja, noen blir kanskje overrasket over dette.        

Bolton er omtalt som en krigshisser. Men kanskje han ville ha forsvart seg mot en slik beskyldning på omtrent følgende måte: «Jeg oppfordrer ikke til krig, jeg bare konstaterer at vi er i krig, dvs. vi er under angrep fra militant islam og vi må forsvare oss slik at vi nedkjemper de som angriper oss og slik at de fullstendig gir opp enhver tanke på å fortsette å angripe oss. Den viktigste aktøren av de som står bak disse angrepene er Iran, som på mange forskjellige vis (økonomisk,  strategisk, militært og ikke minst ideologisk) er sterkt innblandet i angrep mot Vesten. Selv på Wikipedia finnes det en lang liste over slike angrep» (Bolton ville neppe henvise til Wikipedia, men har nok tilgang til kilder vi ikke har):

https://en.wikipedia.org/wiki/Iran_and_state-sponsored_terrorism

Amerikansk UD har bla. følgende om dette: 

https://www.state.gov/countering-irans-global-terrorism/

Trump har ikke lenger Bolton på laget. Og Trumps vilje til å forhandle med hvem som helst hvor som helst, også de som enhver burde forstå ikke har noen intensjon om å holde de avtaler de har inngått, lover ikke godt. Vi lever i spennende, dvs. farlige, tider. 

 

 

 

 

https://www.frontpagemag.com/fpm/2019/09/john-bolton-out-national-security-adviser-joseph-klein/

https://www.document.no/2018/03/22/hr-mcmaster-gar-erstattes-av-john-r-bolton/

https://resett.no/2019/09/11/john-bolton-er-en-krigshisser-det-er-ikke-trump/

https://twitter.com/realDonaldTrump/status/1170469618177236992

https://edition.cnn.com/2019/09/10/asia/north-korea-projectiles-launch/index.html

Valgresultatet etter lokalvalget ble omtrent som forventet: Høyre, Ap og FrP gikk mer eller mindre kraftig tilbake, Sp gikk frem, mens vinnerne ble Bompengepartiet, MDG og Rødt. Dette overrasket ikke noen, men det som kanskje overrasket noen er det som har skjedd etter valget. 

La oss sitere fra noen nyhetsoppslag:«I Stavanger går Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) inn i et samarbeid med blant andre Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne.» 

https://www.nrk.no/rogaland/fnb-velgere-raser-over-mdg-samarbeid-1.14698539

MDGs frontfigur Lan Marie Berg Nguyen sier at hun «elsker bomringen», og hennes parti skal nå samarbeide med et parti som ble opprettet for  å fjerne bomringer. Hm. NRK sier at FNBs velgere ikke liker dette: samarbeidet «får [FNBs] velgere .. til å se rødt».

Men det er ikke bare FNB som vil samarbeide med MDG, Document forteller at «Under valgnatten foreslo Helga Pedersen at Ap bør gå i allianse med MDG før stortingsvalget». Valgets store taper vil altså samarbeide med valgets vinner.  

https://www.document.no/2019/09/11/det-gjelder-2021/

Kanskje enda mer overraskende er følgende fra enkelte prominente Høyre-folk: « … flere i Høyre er klare for å skrote FrP». Videre fra Resett, som «tidligere har omtalt hvordan flere i Høyre før valget tok til orde for MDG-samarbeid. Da var Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg avvisende. Nå har imidlertid pipen fått en annen lyd. – Det finnes et alternativt flertall i Oslo bystyre, det er Høyre, sentrum og Miljøpartiet. Men jeg konstaterer at Miljøpartiet har valgt venstresiden. Det synes jeg er veldig synd, for det hadde vært mulig å etablere et sentrumsorientert alternativ i Oslo, hvor fløypartiene ikke fikk innflytelse, har Lae Solberg sagt til NRK. Også [stortingsrepresentant] Heidi Nordby Lunde ønsker et samarbeid med Lan Marie Berg Nguyen. – Jeg skjønner at det er vanskelig for MDG å bryte ut av et eksisterende forhold med Ap. Samtidig så har maktforholdet internt i konstellasjonen endret seg – Rødt og SV har styrket seg. Jeg oppfatter MDG som mye mindre radikale enn Rødt og SV. Da ville jeg ha sett i vår retning, hvis de vil ha en mer moderat styring, har Nordby Lunde sagt til DN.no. Michael Tetzchner, kjent som en urokråke internt i Høyres Stortingsgruppe, tar også til orde for et slikt samarbeid».

https://resett.no/2019/09/11/det-virker-apenbart-at-flere-i-hoyre-er-klare-for-a-skrote-frp/

I Oslo ønsker SV å ta Rødt inn i byrådet: «SV og Rødt ble valgvinnere i Oslo. Nå vil vil SV ha med seg Rødt inn i byråd». 

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/opBLmm/SV—Rodt-bor-ga-inn-i-byradet-og-ta-ansvar

Dette er kanskje ikke så overraskende, SV og Rødt er i nær slekt med hverandre. 

Så, la oss kort oppsummere dette: SV vil samarbeide med Rødt, og enkelte i Høyre, Ap og FNB vil  samarbeide med MDG. La oss også minne om at før valget var Høyre i regjeringssamarbeid med FrP, Venstre og KrF, mens Ap er i byrådsamarbeid med SV og MDG. 

Hvis man ser på nåværende og foreslåtte samarbeidsprosjekter så har man følgende konstellasjon: FrP samarbeider med Høyre, KrF, Venstre; Høyre vil samarbeide med MDG, som allerede er i samarbeid med SV og Ap; og SV vil samarbeide med Rødt! 

Det ser da ut som om alle de riksdekkende partiene ønsker direkte eller indirekte å inngå formelle  samarbeid med alle de andre riksdekkende partiene! (Sp er eneste parti som ikke er med her, men det kommer antagelig av at de ikke var eller er store noe sted hvor det var eller er naturlig å etablere et formelt samarbeid.) Det dette sier er at forskjellene mellom disse partiene egentlig er meget små.  

Det var langt flere partier enn disse som stilte til valg. Det eneste som fikk betydelig suksess var Demokratene, som i Kristiansand kom inn i bystyret med ti representanter (til sammenligning: Høyre og Ap fikk 13, FrP fikk 4). Men dette skyldes lokale forhold; de store partiene har vedtatt å bruke store beløp på et kunstprosjekt som mange i byen er imot. Demokratene var sterkt imot denne pengebruken, og fikk uttelling ved valget. Ellers ligger Demokratene nær FrP, men legger større vekt på innvandringsmotstand.     

Det eneste opposisjonspartiet, det eneste partiet som ønsker en helt annen samfunnsorganisering  enn disse store partiene, er Liberalistene, og de gikk frem med ca 14 % i forhold til valget i 2017 (de fikk 5599 stemmer i 2017, 6398 i 2019; tallene er dog ikke helt sammenlignbare: tallet for 2017 er for Stortingsvalg, tallet for 2019 er for Fylkestingsvalg). 

Hva kan man lese ut av dette? La oss fokusere på tre ting: MDG og Bompengepartiet gikk frem fordi de er én-sak-partier som fokuserer altså på én sak som mange velgere er opptatt av. Bompengepartiet er mot bomringer/bompenger, og mange som må kjøre mye bil (til jobb, for å kjøre barn til barnehave eller til fritidsaktiviteter, eller for å besøke familie eller venner) har i det siste fått store ekstrautgifter pga. en rekke bomstasjoner som er satt opp en rekke steder, bomstasjoner som alle partier på Stortinget har stemt for. (Også FrP, som tidligere hevdet at de var imot bompenger, stemte for en rekke bompengeprosjekter; dette er en av grunnene til at de gjorde det så dårlig i valget). At mange av de som føler de nye bomstasjonene som en betydelig ekstrautgift og med all rett føler seg sviktet av FrP, stemmer på et nytt parti med dette som hovedsak, er bare naturlig.   

MDG har fått sin store oppslutning pga. en omfattende løgnpropaganda om at vi står foran en klimakrise, og at «kloden koker». Denne løgnen er de siste tiårene omigjen og og omigjen fremsatt både i skolen og i alle store presseorganer (NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, mfl.). At et parti som da har dette som hovedsak får stor og økende oppslutning er bare som man kan forvente. Ikke overraskende fikk MDG størst fremgang i byene, spesielt i Oslo (MDG fikk 6,8 % i landet,  15,3 % i Oslo), og dette kommer antagelig av at der bor det flere med en lang og unyttig utdannelse og med liten virkelighetskontakt).        

MDG vil avvikle all norsk oljeindustri, noe som vil føre til en kraftig reduksjon av velstanden i Norge.(MDGs begrunnelse for dette er at det skal være nødvendig for å sende et signal til store land om at dette er nødvendig for å redde kloden fra en klimakatastrofe, men dette er et standpunkt som ikke  har noen begrunnelse som er forankret i fakta eller i vanlig videnskaplig metode. Allikevel vil praktisk talt alle andre partier samarbeide med dette partiet – noe som sier en god del om partienes saklighetsnivå.    

Som sagt, Liberalistene er det eneste reelle opposisjonspartiet. At alle de andre partiene utgjør en bred koalisjon går frem av det vi skrev over: alle disse partiene er for et system med høye skatter og store avgifter, og et stort offentlig tilbud innen alle viktige områder (skole, helsevesen, eldreomsorg, infrastruktur, og mange flere). Det ser ut til at så og si alle velgere i det store og hele er fornøyd med tingenes tilstand på disse områdene. Og da er det vanskelig for et opposisjonsparti som ønsker en helt annen samfunnsorganisering å få oppslutning.

Alle partiene unntatt Liberalistene er tilhengere av velferdsstaten, og da er det helt som man kan forvente at alle disse partiene ønsker å samarbeide om å styre den. Men denne modellen. Velferdsstaten – er en modell som ikke er bærekraftig, velferdsstaten vil nødvendigvis over tid  føre til synkende velstand. Grunnen er, kort fortalt, at velferdstaten innebærer at staten tar penger fra de som jobber produktiv og gir til de som jobber mindre produktivt (eller som ikke jobber produktivt i det hele tatt). Det burde ikke være overraskende at dette fører til at de mest produktive velger å være mindre produktive; den belønningen de jobber blir jo i betydelig grad tatt fra dem og gitt til andre som er mindre produktive. Dette er et faktum som burde være velkjent, men som svært få kjenner til. En opposisjonsbevegelse burde arbeide for å gjøre dette faktum, og alt det bygger på og alt det fører til, kjent, og først når dette begynner å bli kjent vil den kunne få betydelig oppslutning. 

Alt i alt, valgresultatet var stort sett som forventet, det kommer ingen kursomlegging til en mer bærekraftig modell, og problemene som allerede finnes vil da forsette å øke i årene fremover.  

Om en uke er det valg, og det kommer til å føre til store endringer i mange kommunestyrer over hele landet. Dersom meningsmålingene er å stole på, og det er de til en viss grad, vil noen partier gå kraftig opp, andre vil gå kraftig ned, og nye partier vil bli representert for første gang. Vi skal se litt på bakgrunnen, og på noen av de tingene som kan skje. 

Først de etablerte partiene: alt tyder på at Ap vil gå kraftig tilbake. Meningsmålingene antyder en nedgang på ca ti prosentpoeng. Årsaken til dette er i hovedsak at Ap er (eller i mange år har vært) det klart største partiet og når folk er misfornøyd med tingenes tilstand vil et slikt parti tape oppslutning uansett om det sitter i maktposisjon eller ikke. Lokalvalg er i betydelig grad en slags popularitetsmåling for regjeringen selv om regjeringen/nasjonalforsamling ikke er på valg. Ap sitter som kjent ikke i regjering, men det sitter som største parti i noen store byer og er med i byråd og har ordføreren (Oslo, Trondheim). Dessuten er det i dag mange som betrakter Ap som en utvannet versjon av andre partier som ligger nær dem i det politiske landskap – Rødt, MDG, og SV – hvorfor stemme på en utvannet versjon når man kan stemme på de som sier det samme, men snakker i store overskrifter og uten nyanser?      

Dessuten er Ap ledet av Jonas Gahr Støre, en langtidsutdannet rikmannssønn som er kjent for å fare med både tåkeprat og usannheter. Vi kommenterte ham for noen år siden(link rett nedenfor), og i tiden etter at denne kommentaren ble skrevet har han bare bekreftet at han er den han er. Med ham i ledelsen vil Ap aldri gjøre et godt valg. 

http://www.stemdlf.no/node/5781/

I de siste dager er det dukket opp enda en sak som bekrefter hva slags figur Støre er. Dagbladet brukte overskriften «Lever opp til karikaturen» om Støre i denne saken, og skriver bla.: «For Støre og Arbeiderpartiet er disse avsløringene nå blitt en slags tradisjon. Når det stunder mot valg, kommer nye negative saker om Støres pengeplasseringer. Noen oppfatter derfor dette som et regissert spill. Det er en lite effektiv forsvarslinje, for det er ikke til å komme bort fra at avsløringene har hatt politisk relevans. Det er særlig to av sakene som har skapt problemer, fordi de har bidratt til å ta luven av Arbeiderpartiets politikk. Før valget i 2017 avslørte denne avisa at Støre hadde penger plassert i et byggeprosjekt i Oslo, hvor arbeiderne jobbet uten tariffavtaler og med «løsarbeiderkontrakter». Et ryddig arbeidsliv var en av Ap’s hovedsaker foran valget i 2017, men fikk en emmen smak etter vår sak. Gårsdagens avsløring i NRK tilhører samme kategori. Et av fondene hvor DNB har plassert Støres formue i, har investert i private velferdstilbydere. Når profitt i velferden er en av de mest potente sakene i valgkampen, og Arbeiderpartiet har strammet inn politikken sin på området, mister Støre troverdighet i debatten.» 

Saken har ført til at enkelte lokale Ap-lag avlyser besøk av partiformannen i valgkampen («Andøy Arbeiderparti vil ikke ha besøk av Støre», https://resett.no/2019/08/29/andoy-arbeiderparti-vil-ikke-ha-besok-av-store/ ).

Nå er denne saken i seg selv ikke noen stor sak, men den viser igjen at Støre er en kløne, og at det må være noe alvorlig galt med Ap når dette er mannen de velger som sin leder. Alt tyder på at Ap vil gjøre et svært dårlig valg, og det er fortjent. 

Blant de partiene som antagelig vil gjøre det godt, spesielt i byene,  finner vi Rødt og MDG. Dette kommer antaglig av at hele det etablerte apparatet – skolen, kulturlivet, pressen, akademia, byråkratiet – i flere tiår har fungert som et venstreorientert propagandaapparat som har hevdet at sosialismen er løsningen på alle samfunnsmessige problemer, at statlig styring er et udiskutabelt gode, at «privat» og «profitt» er skjellsord, og at vi står foran en global klimakrise som bare kan løses ved at Norge innfører kolossale avgifter på bilkjøring og all annen bruk av fossilt brensel. MDG kan muligens gjøre et sensasjonelt godt valg i noen store byer. I en fersk måling for Oslo er de nesten like store som Ap, de får 18, 6 % mot Aps 19,6 %. At MDG gjør det så godt er ikke overraskende. Når man har en kunnskapsløs velgermasse som i en årrekke er blitt utsatt for en kontinuerlig hjernevask om at vi står foran en klimakatastrofe, og at verden kun kan reddes ved at Oslo-folk ikke får mulighet til å kjøre bil inn i sentrum uten at det koster skjorta, er det bare å forvente at MDG går kraftig frem. 

Det er fare for at disse to partiene sammen vil kunne få opp imot ca 25 % (ca 10 % for Rødt og ca 15 % for MDG, ifølge enkelte meningsmålinger). Disse to partiene har et enda tydeligere budskap enn sin nabo SV, som kan få opp imot 10 %. Den politikken disse står for er svært ødeleggende for alt som er godt, og man kan bare konstatere at vi nærmer oss et rødt farenivå. 

NB det er kun i byene at disse partiene vil kunne gjøre det så godt. Utenfor byene har folk noe større virkelighetskontakt og en smule mer sunn fornuft – der er det flere som ikke er hjernevasket av en lang «utdannelse», og det er en større andel som ikke jobber i byråkratiet. Dette er en  medvirkende årsak til at de sterkt venstreorienterte partiene står svakere utenfor de store byene.  

Utenfor byene står partier som Venstre, KrF og Senterpartiet noe sterkere. Venstres leder Trine Skei Grande ville ha blitt kastet for lenge siden dersom hun hadde vært leder for en hvilken som helst annen virksomhet enn partiet Venstre – hennes mange skandaler gjør henne ubrukelig som leder (blant de mange skandalene kan vi nevne hennes ufine oppførsel under et bryllup i Trøndelag, hennes omtale av en lokallagsformann som «psykopat», hennes beskrivelse av en annen tillitsvalgt som «han homoen», og hennes utskjelling av en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti, en samtale som flere kunne overhøre mens den pågikk). At en slik leder blir gjenvalgt på landsmøtet uten motkandidat med trampeklapp, slik det skjedde på Venstres landsmøte, tyder på at partiet er, vel, noe for seg selv. Men ihvertfall kan man finne et visst glimt av sunn fornuft: «Kun 16 prosent av velgerne mener Skei Grande gjør en god jobb».

https://www.dagsavisen.no/innenriks/maling-kun-16-prosent-av-velgerne-mener-skei-grande-gjor-en-god-jobb-1.1573950

Senterpartiet, som klarer å fremstå som et norsk parti uten nasjonalistiske overtoner, ser også ut til å gjøre det godt. Partiets egentlige credo er «mer til bøndene!», og dette ser ut til å gå hjem hos mange velgere. Partier vil nok gå merkbart frem i dette valget. 

Så til de to konservative partiene FrP og Høyre: Høyre er et så profilløst, ja, er nærmest et helt upolitisk parti, og med så profilløse politikere at det nesten ikke påvirker eller påvirkes av noe som helst. Statsminister Solberg ser for mange ut til å være noenlunde kompetent, og mange av hennes statsråder ser også for mange ut som om de er kompetente, og de klarer til en viss grad å håndtere all kritikk som kommer uten at partiets oppslutning svekkes vesentlig. Allikevel har partiet sakte, men sikkert, mistet oppslutning de siste årene: Høyre fikk i valget 2011 ca 28 % av stemmene på landsbasis, i 2015 fikk de ca 23 % mens nå ligger de an til ca 20 %. 

Høyre har tidligere stått sterkt i byene og spesielt i Oslo, men nå er Høyre i fritt fall. I Oslo fikk Høyre i 2011 35,7 %, i 2015 fikk de 31,9 %, og på en fersk meningsmåling fikk de 27,5 %. Dette har nok de samme årsaker som at de røde og de grønne går frem, og som vi kort nevnte over. 

FrP ser ut til å gjøre et historisk dårlig valg. At partiet har hatt mange skandaler er nok en medvirkende årsak, men hovedårsaken er ikke å finne der (vi har tidligere kommentar dette her: https://www.gullstandard.no/2019/01/31/hva-er-det-med-frp/ ). FrP er et protestparti, og dets velgere vi ha løsninger nå! Og med FrP i regjering burde de kunne forvente noe. Men de har ikke fått noen ting; ikke noe av det FrPs velgere trodde de skulle få har de fått.

Ja, etter seks år i regjering ser det ut til at Mulla Krekar endelig blir sendt ut fra Norge. Men ingen andre ting har skjedd slik som mange FrPere ønsket seg. Det er ikke blitt en kraftig nedgang i innvandringen, det er ikke blitt færre byråkrater (tvert imot er det blitt flere), skattene og avgiftene er ikke gått ned slik FrPerne hadde håpet. Ok, NRK-lisensen er fjernet, men til FrP-velgernes store overraskelse er den erstattet av en skatt som vil ramme langt hardere enn NRK-avgiften.

Men den store saken som FrP har sviket på er bompengene. FrP markedsførte seg som anti-bompenge-partiet. Men på Stortinget stemte de for alle nye bompengeprosjekter. På dette punktet sviktet FrP så grovt at det ble dannet et nytt parti som i utgangspunktet hadde ett mål: Nei til mer bompenger! (La oss skyte inn at inntektene fra bomstasjonene i hovedsak ikke er øremerket til vei- og trafikktiltak, de går inn i kommunekassene som en generell inntekt!) 

Dette nye bompengepartiet fikk raskt så stor oppslutning i enkelte byer at det på meningsmålinger var største parti (i Bergen i mai), men nå rett før valget har det en oppslutning på 18 % i Bergen, I Oslo har det en oppslutning på 7 %. Til sammenligning: I Oslo har FrP en oppslutning på 2,8 %.  FrPs kollaps er fullstendig selvpåført og derfor fullstendig fortjent!    

https://www.dagsavisen.no/oslo/solid-rodgront-overtak-pa-ny-maling-1.1570897

Før vi sier noe mer om det nye Bompengepartiet vil vi bare nevne at vi ikke her har kommentert den vanlige politikken: alle store partier lover som kjent bedre skole, bedre helsevesen, bedre eldreomsorg, bedre kollektivtrafikk, osv. – noe de gjør foran hvert valg. Det er åpenbart for alle, både for velgere og politikere, men muligens ikke for journalister som har politikk som spesialområde, at dette er fullstendig verdiløst valgflesk; ingen tar disse løftene på alvor; velgerne vet dette og bryr seg lite om hva partiene sier på disse områdene. Løftene kommer ikke til å bli holdt, og i det store og hele kommer tilstanden på disse områdene til å bli stadig verre for hvert år som går. Hvorfor? Fordi velferdsstaten, som innebærer at alle tilbudene på disse områdene skal være offentlige og skal finansieres med skatter og avgifter, er et system hvor incentivene er slik at de bidrar til å svekke alle gode egenskaper. Mer fundamentalt: velferdsstaten er slik at den tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Siden produksjon er velstand, vil velferdsstaten føre til at velstanden over tid blir lavere. (Dette har vi tidligere skrevet utførlig om bla. her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ .)      

Hva er det da som avgjør hva folk stemmer på? Over de siste tiår tid ser vi at det politiske tyngdepunkt har flyttet seg sterk til venstre, og derfor har partier som Rødt og MDG gått frem, mens Høyre og FrP har gått tilbake. Dette kommer av at venstreorienterte ideer er blitt mer dominerende i kulturen. Videre kan det komme stemningsbølger, og her har vi i Norge nå to slike bølger som vil påvirke en betydelig del av velgermassen: den ene er klimasaken, som gir MDG mange stemmer, og den andre saken er bompengeprotesteme, som vil svekke FrP og føre til at  Bompengepartiet vil kunne komme inn i et par bystyrer.    

Bompengepartiet er ikke det første en-saks-partiet som har forsøkt å få oppslutning fra velgerne om sin ene sak: to andre eksempler er Pensjonistpartiet og Kystpartiet, Slike partier tar fatt i en sak, og bygger sin oppslutning på den. De blir sjelden valgt inn, og som regel blir det internt bråk uansett om partiet kommer inn noe sted eller ikke. Grunnen til dette er at de som er med i partiet ofte er enige om den ene saken partiet er bygget på, men er uenige om alt annet. (Ja, disse partiene lager et program, men dette er som regel så profilløst at alle sosialdemokrater kan være enige i det – og sosialdemokrater er det mange av, f.eks. er alle partiene på Stortinget sosialdemokratiske.) Hvis vi ser på Kystpartiet så ble dette dannet av Steinar Bastesen i 1999. Etter hvert fikk partiet et ikke ubetydelig antall medlemmer, og Bastesen, som satt på Stortinget for partiet, ble etter kort tid ekskludert fra partiet – grunnleggeren ble ekskludert fra det partiet han dannet! Kystpartiet har ikke vært representert på Stortinget etter 2005. Noe av det samme har skjedd med Bompengepartiet, eller «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger», som partiet formelt heter. Det er brudd mellom partiet sentralt og partiets lokallag i Oslo. Folkeaksjonen ble dannet tidlig i 2019 etter en kraftig økning i bompengene bilistene i Bergen måtte betale, og etter hver vokste dette til et parti som skulle stille til valg i flere av de store byene.             

Partiet ønsker å avskaffe bompenger som finansieringsmetode. Det mener at infrastruktur er et felles samfunnsgode, og at det derfor skal finansieres over skatteseddelen og altså ikke ved brukerbetaling. Dette er stikk i strid med hvordan det burde være. Brukerbetaling kobler bruk og kostnad, og er da en effektiv og rettferdig finansieringsmåte. Det som er den rette veien å gå er ikke å avskaffe bompenger, det som er rettferdig er å redusere/fjerne de enorme avgiftene som ligger på kjøp av og bruk av bil. Det er urettferdig at bilistene skal betale både avgifter og bompenger, men det man må gå inn for er å redusere avgiftene, ikke å fjerne bompengene.

Som antydet, vi har liten respekt for Bompengepartiet: dets kjernesak er feilslått, og det kommer bare til å bli internt bråk (eller enda mer internt bråk) i dette partiet. Den aller siste utvikling går frem av denne overskriften fra Dagbladet i dag 2/9: «Bompengepartiet saksøker bompengepartiet». 

https://www.dagbladet.no/nyheter/bompengepartiet-saksoker-bompengepartiet/71548061

Det er slik det må gå i partier som hverken har ideologi eller historie. Men det ser ut som om det vil komme inn i bystyrene i både Oslo og Bergen.  

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xPbp3X/sjokkmaaling-mdg-er-nesten-like-store-som-ap-i-oslo?utm_source=vgfront&utm_content=row-2

Så til det eneste lyspunktet i partifloraen: Liberalistene. Liberalistene er det eneste partiet som skiller seg ut fra den triste og grå masse som alle de andre partiene utgjør. Liberalistene vil ha skatte- og avgiftslettelser, det vil ha deregulering og privatisering: dette partiet mener at det skal være du selv som skal styre ditt liv, og ikke politikere og byråkrater. Partiet er det eneste som har forstått at velferdsstaten er et umoralsk og upraktisk system, og at den ikke er bærekraftig. Partiet går inn for det eneste alternaivet som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand: full individuell frihet.         

Liberalistene har gjennomført en svært god valgkamp med mange gode folk og store ressurser i forhold til størrelsen, og det er muligheter for at det kan bli representert i et og annet kommunestyre etter valget. På enkelte lokale meningsmålinger har det vært nær en oppslutning på ca 2 %. En stor meningsmåling gir partiet en oppslutning på landsbasis på 0,4 %, en oppslutning som skulle tilsi et samlet stemmetall på ca 10 000 (vi regner med ca 4 millioner stemmeberettigede og en valgdeltagelse på ca 60 %; dette var tallene ved forrige kommunevalg, men slike beregninger har dog en meget stor feilmargin). Dessverre er det enkelte som tror at de vil kaste bort sin stemme dersom de stemmer på et lite parti: sannheten at det er de som stemmer på Høyre eller FrP som kaster bort sin stemme; om man styres av en regjering eller byråd som ledes av FrP og Høyre eller av Ap/MDG/SV spiller liten eller ingen rolle. Dette får man tydelig bekrefter på nasjonalt plan dersom man ser utviklingen fra 2005 til i dag: de første åtte årene etter 2005 var Jens Stoltenberg statsminister, de siste seks har Erna Solberg vært statsminister, og utviklingen på alle viktige områder har fortsatt på akkurat samme måte uten at man kunne merke noen endring da Solberg avløste Stoltenberg.  

Valget er mandag 9. september. Det eneste som er spennende er hvor mange stemmer Liberalistene får. 

  

For noen tiår siden kunne man i de store byene i Vesten iblant se personer bærende på plakater med tekster som «Vend om! Enden er nær!». De som slo av en prat med dem møtte en intens person som mer enn villig forklarte at dommedag ville komme meget snart, og de som ikke i sitt levesett fulgte  en bestemt hellig skrift ville komme til helvetet hvor de ble straffet til evig tid. Man kunne også få løpesedler som i større detalj forklarte hva som ville komme, og de ivrigste fikk opplysninger om møter hvor man kunne få en enda dypere innføring i budskapet.

Dette var sterkt religiøse personer som var overbevist om at de fleste mennesker omkring dem levde i strid med det de mente var det eneste riktige, og at den guden de trodde eksisterte snart ville gripe inn og straffe dem. Folk flest anså disse som harmløse eksentrikere, smilte bak ryggen på dem, tenkte kanskje at «enhver er salig i sin tro», men tok ikke noe av det de sa på alvor.  

Det var ikke mange av disse plakatbærerne, og det var få som delte deres synspunkter. Men i tidligere tider forekom det at det var mange som hadde de samme oppfatninger som disse dommedagsprofetene. Og da var de farlige, og de begikk kolossale ødeleggelser: de ville kjempe for det de anså som det eneste rette, og det rette var et budskap som en gud hadde gitt dem. Budskapet innebar som regel at alt som var i strid  med guds ord og kunne lede den enkeltes fokus bort fra gud måtte ødelegges. Dessverre finner man eksempler på dette ikke bare i fjern historie, man finner dem også i nær fortid. Et av de siste betydelige eksemplene på dette var Talibans ødeleggelse av Buddha-statuer i Afghanistan i 2001.  

Dagbladet skrev om dette: «- Buddha-statuene er ødelagt. De unike Buddha-statuene i Bamiyan er allerede ødelagt, melder Taliban-regimet i Afghanistan. Statuene er fra år 200. Statuene var enorme, og hugget inn i sandsteinsklippene i Bamiyan i Afghanistan rundt år 200. De to spesielle statuene i Bamiyan er 50 og 35 meter høye. Mesteparten av statuene er allerede sprengt i filler, melder Taliban-regimet i dag … – Våre soldater jobber hardt for å ødelegge det som er igjen. De vil ramle ned snart, sier Talibans informasjonsminister Qudratullah Jamal. … Taliban-regimet vil kvitte seg med alle statuer og kunstskatter som er ikke-islamske.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/buddha-statuene-er-odelagt/65695120

Men det er ikke bare muslimer som har utført slike ødeleggelser. I sin bok The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World forteller Catherine Nixey om hvordan kristne for 1600 år siden i stort omfang ødela ikke-kristne kulturminner. Omtalen av boken på amazon.com inneholder bla. dette:  

«In The Darkening Age, Catherine Nixey tells the little-known – and deeply shocking – story of how a militant religion deliberately tried to extinguish the teachings of the Classical world, ushering in unquestioning adherence to the ‘one true faith’. The Roman Empire had been generous in embracing and absorbing new creeds. But with the coming of Christianity, everything changed. This new faith, despite preaching peace, was violent, ruthless and intolerant. And once it became the religion of empire, its zealous adherents set about the destruction of the old gods. Their altars were upturned, their temples demolished and their statues hacked to pieces. Books, including great works of philosophy and science, were consigned to the pyre. It was an annihilation.»

 https://www.amazon.co.uk/Darkening-Age-Christian-Destruction-Classical/dp/1509816070/ref=sr_1_1?crid=2HWHJ9HZX82BB&keywords=nixey+the+darkening+age&qid=1566543607&s=gateway&sprefix=nixey%2Caps%2C164&sr=8-1

Og dette var ikke noe som noen få brusehoder fant på på egen hånd, denne ødeleggelsen skjedde etter oppfordringer fra den høyeste autoritet. Vi siterer fra Nixey, som sier et slike ting skjedde etter pålegg fra kirkefaderen Augustin: 

«Augustine evidently assumed his congreants would be taking part in the violence – and implied that they were right to do so: throwing down temples, idols and groves was, he said, no less than clear proof of our not honoring, but rather abhoring, these things [i.e. non-christian books, libraries, statues, temples, etc.] Such destruction, he [Augustine] reminded his flock, was the express commandment of God, In AD 401, Augustine told Christians in Carthage to smash pagan objects because, he said, that was what God wanted and commanded. It has been said that sixty died in riots inflamed by this burst of oratorical fire.  A little earlier a congreation of Augustine`s, eager to sack the temples of Carthage, had started reciting Psalm 83: «Let them be humiliated and be downcast forever», they chanted with grim significance, «Let them perish in disgrace». It is obvious that this violence was not only one`s Christian duty, it was also for many a thouroughly enjoyable way to spend an afternoon» (s.110-111).

Vi har her samfunn hvor en religion dominerer, og mange av de troende utøver vold og begår ødeleggelser av alt som ikke er i samsvar med det religionen og dens autoriteter oppfordrer til.    

Det finnes et stor antall eksempler som viser hva som skjedde. Vi tar også med følgende fra SNL: «Hypatia var en nyplatonsk filosof og Vestens først kjente kvinnelige matematiker og astronom. Hypatia ble født i Alexandria og ledet den filosofiske skole i Alexandria med stor dyktighet. I 415 evt. falt hun som offer for en oppstand som ifølge tradisjonen ble iscenesatt av biskop Kyrillos mot den hedenske filosofi.» 

Hva skjer når mennesker med slike overbevisninger får all makt i et samfunn? Et eksempel på dette finner vi i Calvins Geneve. «John Calvin’s Geneva, however, represented the ultimate in repression. The city-state of Geneva, which became known as the Protestant Rome, was also, in effect, a police state, ruled by a Consistory of five pastors and twelve lay elders, with the bloodless figure of the dictator looming over all. In physique, temperament, and conviction, Calvin (1509–1564) was the inverted image of the freewheeling, permissive, high-living popes whose excesses had led to Lutheran apostasy. Frail, thin, short, and lightly bearded, with ruthless, penetrating eyes, he was humorless and short-tempered. The slightest criticism enraged him. Those who questioned his theology he called «pigs», «asses», «riffraff», «dogs», «idiots», and «stinking beasts». One morning he found a poster on his pulpit accusing him of «Gross Hypocrisy». A suspect was arrested. No evidence was produced, but he was tortured day and night for a month till he confessed. Screaming with pain, he was lashed to a wooden stake. Penultimately, his feet were nailed to the wood; ultimately he was decapitated.» (Fra William Manchesters A World Lit Only by Fire, s. 190)

Poenget her er at dersom en irrasjonell bevegelse får stor oppslutning, så stor oppslutning at dens tilhengere klarer å få makten i et samfunn, da vil all frihet og all opposisjon forsvinne. Og dette skjer fordi irrasjonalitet ikke bygger på fornuft og dialog og respekt for andres meninger og overbevisninger. Irrasjonalitet må medføre ønsker om å benytte initiering av tvang, og omfattende tvang er intet annet enn tyranni.  

Grunnen til at vi skriver om dette er at det nå har dukket opp en ny bevegelse som i betydelig grad er akkurat slik som disse religiøse bevegelser vi har nevnt; den er irrasjonell, den er ikke bygget på fakta, tilhengerne av den vil ikke diskutere med meningsmotstandere, tilhengerne er til dels voldelige, de betrakter de som er uenige med dem som dypt umoralske, og de vil bruke alle midler, inkludert sabotasje og vold, for å stoppe de som handler i strid med de de mener er det eneste som er rett og riktig. Videre, på samme måte som religioner betrakter den velstand som et onde, og fattigdom som et gode. 

Vi tenker selvsagt på miljøbevegelsen, og dens fanesak: påstanden om at menneskelig aktivitet – brenning av fossilt brensel (olje, gass, kull) – forårsaker en sterkt skadelig global oppvarming. Men man må huske at bruk av fossilt brensel er svært nyttig og gir oss mange goder. Fra dette får vi energi, og energi bruker vi til å varme opp (eller kjøle ned) våre hjem og våre arbeidsplasser, til å drive våre fabrikker som produserer det vi bruker, til å drive våre sykehus som helbreder oss når vi blir syke, til å transportere oss til jobb og på ferier, mm.

Påstandene om menneskeskapt global oppvarming er helt uholdbare, og alle spådommer om nært forestående katastrofer som er kommet i de ca 50 årene disse påstandene har fått oppmerksomhet, har slått feil. Dette har allikevel ikke på noe vis dempet iveren hos de som stadig fremmer dem, noe som er en ytterligere bekreftelse på deres irrasjonalitet. 

Klimaet varierer naturlig, og det er ingen ting som tilsier at de endringer vi har hatt de siste 150 årene, dvs. i den perioden vi har brukt mye fossilt brensel, er utenom de naturlige svingninger. Ja, det er mulig at våre utslipp av CO2 har en mindre effekt på klimaet, men i all hovedsak styres klimaet av solen. Fossilt brensel fører som sagt til kolossale goder, og det eneste gode alternativet til fossil energi er atomkraft. Solenergi og vindturbiner, som enkelte i miljøbevegelsen fremholder som alternativer til fossilt brensel, er i hovedsak svært lite effektive og helt upålitelige.

Her er et lite utvalg eksempler på hva folk fra miljøbevegelsen sier og gjør:  

Gro Harlem Brundtland uttalte at det var grovt umoralsk å tvile på påstandene om at vi har en menneskeskapt global oppvarming. (Det hun sa var følgende i en tale i FN mai 2007: «It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation»). 

Å bruke fly skal visstnok være en sterkt medvirkende årsak til global oppvarming, og miljøbevegelsen har skapt begrepet «flyskam» for å gi folk dårlig samvittighet dersom de flyr. Et medlem av MDG har foreslått at ingen skal få fly mer enn tre ganger per år. Hvor dette forslaget står om noen år kan man bare frykte.  

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål sender opp droner i nærheten av flyplasser for å redusere flytrafikken. Slike droner er livsfarlige; dersom de kolliderer med et fly kan de føre til at flyet styrter. 

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål forsøker å blokkere oljeselskapers aktiviteter, noen ved politiske vedtak, andre ved å hindre ansatte i oljeselskaper i å komme på jobb. (Denne typen aktivisme har foreløpig kun skjedd i lite omfang.)   

Enkelte lar være å få barn fordi personer bruker energi, og bruk av energi «koker kloden» – de mener derfor at verdens befolkning bør reduseres.  

Skoleelever streiker for klimaet.

Artister nekter å opptre for eller å motta stipender fra eller delta på arrangementer sponset av oljeselskaper. 

Det er oppstått noe som kaller seg «Extinction Rebellion», og den hevder at «We are facing an unprecedented global emergency. Life on Earth is in crisis: scientists agree we have entered a period of abrupt climate breakdown, and we are in the midst of a mass extinction of our own making.»

https://rebellion.earth/the-truth/

De sier at de vil kun benytte fredelige midler i sin kamp for å redde jorden, men det vil overraske oss dersom dette stemmer. 

Enkete hevder at bruken av olje er like umoralsk som slaveri: «There is no “moral case for fossil fuels”, just as there was no “moral case for slavery” in 1860)».  

https://ourworld.unu.edu/en/review-the-moral-case-for-fossil-fuels-really

Som et kanskje enda tydeligere eksempel på bevegelsens irrasjonalitet: 30. august skal det arrangeres en demonstrasjon foran Stortinget som går ut på at demonstrantene skal brøle til politikerne om at de må gjøre noe NÅ for å redde kloden. Vi har hentet dette fra aksjonens nettside: 

«Norgeshistoriens viktigste markering, Vår tids viktigste sak. Sammen skaper vi Klimabrølet! Når vi står samlet i et historisk antall med et felles krav om klimahandling i tråd med Paris-avtalen NÅ, rett før valget, har vi stor påvirkningskraft.

• Fredag 30. august kl. 15:00-16:30
• 100.000 mennesker i Oslo (foran Stortinget)
• 50.000 mennesker i andre byer
• Partipolitisk uavhengig!» 

«Klimabrølets krav, er at politikerne treffer tiltak slik at vi kan begrense global oppheting til 1,5 grader – i tråd med Parisavtalen. Hvilke tiltak som kreves for å nå dette målet, er politikere, departementer og fagmiljøer, inkludert FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), egnet til å svare på. Våre folkevalgte mangler imidlertid mot og marsjordre, til å iverksette tildels upopulære men helt nødvendige klimatiltak – nå. De er videre redde for å investere i klimatiltak med usikker avkastning.»

https://klimabrolet.no

Mer nedslående info («Med tidligere NHH-studenter i spissen, planlegger Klimabrølet norgeshistoriens største klimamarkering 30. august») om klimabrølet er å finne her: 

https://www.nhh.no/nhh-bulletin/artikkelarkiv/2019/juli/jobber-for-historiens-storste-klimamarkering/

På samme måte som innen religiøse bevegelser har fotfolket ingen problemer med sine lederes hykleri og dobbeltmoral. Mens vanlige folk innen bevegelsen kutter ned på sin bilbruk og sine flyturer, fører ledene figurer innen bevegelsen et jetset-liv – ofte betalt av skattebetalerne – hvor de flyr verden rundt ofte med privatfly fra den ene klimakonferansen til den andre, og disse avholdes gjerne på luksushoteller i eksotiske storbyer over hele verden.          

En annen ting som miljøbevegelsen har gått i bresjen for er innføring av (eller økning av) et kolossalt antall avgifter for så og si all bruk av energi: bensinavgift, bilavgifter, bompenger, flyseteavgift, mm. Disse avgiftene har i de siste årene kostet vanlige folk enorme beløp.   

Et annet tegn på miljøbevegelsens irrasjonalitet er dens uvillighet til å diskutere med de som har andre meninger. Vi gir tre eksempler. For noen måneder side utarbeidet 25 norske fagfolk med realfagbakgrunn et opprop som hevder at menneskets påvirkning på klimaet er ubetydelig og at det ikke er noen fare på ferde. Dette var et svar på et opprop fra 25 samfunnstopper helt uten faglig bakgrunn som hevdet det motsatte. Oppropet fra samfunnstoppene fikk stor plass i Aftenposten, men Aftenposten nektet å ta inn svaret fra de med faglig bakgrunn. Et annet eksempel: når organer som NRK inviterer til debatt om klimaet inviteres kun folk som mener at menneskelig aktivitet fører til global oppvarming; fagfolk med andre meninger blir ikke invitert. Et siste eksempel: Alex Epstein, forfatter av bestselgeren The Moral Case for Fossil Fuels, har utfordret en rekke prominente personer i miljøbevegelsen til debatt; han har til og med tilbudt å gi store beløp – USD 100 000 – til veldedige formål valgt av debattmotstanderen dersom de vil stille til debatt mot ham. Ingen har våget å stille opp. Dette gjelder folk som Al Gore, som ble tildelt Nobels Fredspris for sin usanne propaganda om global oppvarming, og Elon Musk, Bill Nye, James Hansen, mfl. 

https://www.masterresource.org/epstein-alex/alex-epstein-wants-debate-polite-debater/

Epstein debatterte dog med Bill McKibben i 2012: https://www.youtube.com/watch?v=0_a9RP0J7PA

Det har også skjedd at folk som har inngått avtale med å debattere med har trukket seg: Epstein har opplyst følgende: «I just learned yesterday morning that the CEO of the Leonardo DiCaprio Foundation, who was supposed to debate me next Tuesday at the 20,000 person Collision Conference, has withdrawn. He gave no explanation to the organizers and certainly did not give me the courtesy of an apology – even though my team has been preparing for this event for weeks.» 

https://industrialprogress.com/leonardo-dicaprios-ceo-backs-out-of-our-debate/

Miljøbevegelsen dominerer alle store fora og arenaer. På sin side har den pressen, akademia (for akademikere kan det stoppe karrieren dersom de sier som sant er at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet), byråkratiet, politikere, de som utgir seg for å være intellektuelle, folk som har yrkestittelen journalist, kjendiser, rikfolk, kongelige, skoleelever, mm.  

Ja, det finnes enkelte edruelige og modige folk som våger å si hva de mener, men de kommet ikke til orde i de store foraene, og de har ingen innflydelse på politikken som føres. 

Miljøbevegelsen er nå i ferd med å bli så stor og innflydelsesrik at den kan få de samme samfunnsmessige konsekvenser som de religiøse bevegelser vi har nevnt tidligere. Dens innflydelse vil føre til økt fattigdom (siden velstand er produksjon, og produksjon forutsetter bruk av energi), og til at de som har avvikende meninger vil bli hindret i å si hva de mener. Den kan også føre til bruk av vold mot de som arbeider i energibransjen, og mot de som har avvikende meninger.       

De som sogner til miljøbevegelsen er i stor grad den samme mennesketype som de som for noen tiår siden bar plakater med teksten «Vend om!» Men da var de få, nå er de mange, så mange at de har avgjørende innflydelse på politikken som føres i alle vestlige land (store land som Kina, Brasil og India bryr seg ikke om påstandene fra klimabevegelsen). Noen få irrasjonale mennesker i et samfunn er harmløse, men blir de mange kan de forårsake store ødeleggelser, og det er noe slikt vi står foran nå. Og da kan man minne om denne kloke uttalelsen fra George Carlin: «Never underestimate the power of stupid people in large groups».

 

 

 

 

 

https://www.amazon.co.uk/World-Lit-Only-Fire-Renaissance/dp/1454908947/ref=sr_1_1?keywords=a+world+lit+only+by+fire&qid=1566714745&s=gateway&sr=8-1

   

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?crid=10URCQ79AE9KG&keywords=alex+epstein&qid=1566714767&s=gateway&sprefix=alex+epstein+%2Caps%2C279&sr=8-1

For litt over en uke siden (lørdag 10/8) ble en moské i Bærum utsatt for et terrorangrep. En sterkt bevæpnet ung mann med etnisk norsk bakgrunn tok seg inn i moskeen, åpenbart med en plan om å drepe de som oppholdt seg der.  

Heldigvis ble ingen drept; terroristen ble overmannet før han fikk gjort stor skade; blant de som var tilsted i moskeen var det en tidligere soldat, og han, samme med noen andre tilstedeværende, klarte å overmanne terroristen. Politiet kom raskt til stede, terroristen ble arrestert, og fotografier tatt av ham etter basketaket viser tydelig at han hadde fått en skikkelig omgang juling, bla. hadde han to blåveiser og merker etter slag i ansiktet. Etter kort tid fant man ut mer om ham: han hadde for noen tid siden blitt fiendtlig innstilt til mennesker som hadde en annen hudfarve, han hadde overfor medelever gitt uttrykk for rasistiske holdninger og noen av dem hadde varslet ledelsen ved skolen han gikk på, han hadde hyllet terrorister som hadde angrepet moskeer andre steder i verden, han hadde hyllet Quisling, han hadde vært aktiv på rasistiske og islamkritiske nettsteder. PST hadde merket seg hans holdninger etter overvåkning av visse nettfora men besluttet å ikke gjøre noe. Han hadde tilgang til lovlige våpen. Rett før terrorangrepet hadde han drept sin 17 år gamle halvsøster, som ble adoptert fra Kina da hun var to år gammel. 

Et ferskt avisoppslag om saken er å finne her: 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/6j84w8/politiet-etter-avhoer-ville-skremme-muslimer-i-norge

Denne saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål, og vi skal kommentere noen av dem her, men først vil vi, som mange andre, takke de som tok opp kampen mot terroristen. Å gå løs på en tungt bevæpnet mann med bare knyttnevene krever mot, snarrådighet og styrke, og det var åpenbart flere av de som var i moskeen som hadde dette i tilstrekkelig grad til å ta opp kampen og å stoppe terroristen før han fikk gjort alvorlig skade. Vi skulle ønske at flere var i stand og villige til å reagere slik i denne type situasjoner. Terroristen ble stoppet med vold, og dette var den eneste måten han kunne stoppes på – vold er i enkelte tilfeller helt nødvendig som eneste måte å beskytte/forsvare liv, helse og eiendom på. I slike tilfeller har man full moralsk rett til å benytte seg av dette i den grad som er nødvendig. 

Enkelte har hevdet at bildene av terroristen viser at han et blitt utsatt for mer vold enn nødvendig, og det er mulig, men man må huske på at de som forsøkte å stoppe terroristen var i en ekstrem situasjon og måtte handle svært raskt, og at det sinne de med god grunn følte ikke er noe man kan skru av på 1-2-3. At de derfor muligens ga terroristen noen flere slag enn nødvendig for å passivisere ham burde være noe som ble helt og fullt tolerert. Igjen, de som stoppet terroristen viste stort mot og gjorde det eneste riktige. De reddet antagelig flere menneskeliv! 

PST ble for noen tid siden varslet om at mannen hadde skrevet anti-islamske og rasistiske kommentarer på visse nettsteder, men besluttet altså å ikke gjøre noe. I ettertid virker det som en feil avgjørelse. Imidlertid er det vanskelig for utenforstående å se hele det bildet som PST opererer ut i fra, og det er da nærmest umulig for utenforstående å vurdere om PST gjorde en riktig vurdering der og da. PST bør følge med på det som skjer på ulike nettfora, og de bør reagere dersom noen fremsetter reelle trusler. PST må absolutt reagere dersom noen av de som fremsetter slike trusler har tilgang til våpen. PST har oversikt over alle som har lovlige våpen, men mht. ulovlige våpen er det antagelig noe vanskeligere å ha oversikt. 

Men hva er det PST bør reagere på? Vi nevnte reelle trusler, men det ser ut til at konsensus i alle  store aviser, partier, organisasjoner, etc., er at det som det bør reageres på er såkalte hatefulle ytringer. Dvs. dersom man gir uttrykk for at man misliker – eller hater – enkelte ideologier eller mennesker, så bør dette være forbudt, og politiet bør reagere. Ja, faktisk er allerede enkelte «hatefulle ytringer» forbudt. På regjeringen.no finner man dette: 

«Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.» 

https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-inkludering/likestilling-og-inkludering/regjeringens-arbeid-mot-hatefulle-ytringer/id2510986/

Lovens bokstav er slik: «§ 185. Hatefulle ytringer. Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler…». 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#§185

Etter vårt syn burde det ikke være slik. Alle ytringer, dvs. utsagn som gitr uttrykk for meninger, burde være tillatt, uansett hvor krenkende, sårende, eller idiotiske de er. Det er kun én type utsagn som burde være forbudt, og det reelle trusler. (Vi har tidligere en rekke ganger skrevet utførlig om ytringsfrihet: ett av mange eksempler er denne kommentaren på DLFs nettside: http://www.stemdlf.no/node/5628/ ) 

Til de som blir krenket av andres utsagn har har vi bare en ting å si: «Bli voksen!», eller som den viktige kommentatoren Pat Condell formulerer det: «We don’t care if you’re offended, and we never will. Get used to it.» 

Som sagt, alle burde ha rett til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha uansett hvor krenkende eller idiotiske de er. 

Vi er for full ytringsfrihet. Alle bør ha rett til å gi uttrykk for de meningene de har, også dersom noen føler seg krenket av de meningene enkelte måtte ha, og dette inkluderer også de som bruker ufine formuleringer. Staten burde beskytte ytringsfriheten, staten burde følge oppfordringen fra Thomas Jefferson, som klart forsvarte ytringsfriheten: «The legitimate powers of government extend to such acts only as are injurious to others. But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no god. It neither picks my pocket nor breaks my leg.» 

«Words neither picks my pocket nor breaks my leg» – alle meningsytringer burde derfor være tillatt.  Dersom hatefulle ytringer er forbudt vil staten krenke ytringsfriheten, og dette er da stikk i strid med statens legitime oppgave, som er å beskytte borgernes frihet. 

La oss se litt nærmere på det som den sittende regjeringen ga uttrykk for i sitatet vi gjenga over: «Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.» Ja, hatefulle ytringer kan ha «alvorlige konsekvenser» for umodne personer som ikke tåler å høre at noen sier noe negativt om dem eller eksempelvis deres religion. Men dette er noe alle burde tåle. Ord alene «neither picks ones pocket nor breaks ones leg», og derfor burde alle meningsytringer være tillatt, uansett hvor primitivt og vulgært de er formulert – det kan ikke være slik at kun folk med en lang utdannelse og en akademisk form har rett til å uttale seg. 

I det gjengitte sitatet hevder regjeringen at en rekke grupper trenger beskyttelse mot hatefulle ytringer: det gjelder åpenbart de som tilhører et mindretall mht. «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk». Til tross for denne innpakningen er det i hovedsak muslimer som er ment å beskyttes mot kritikk. 

Vi vil her snu på flisa: også muslimer bør selvsagt ha full ytringsfrihet, også de bør ha all rett til å promotere Koranen, som som kjent inneholder en rekke formuleringer som både er hatefulle og truende (men de alene kan ikke betraktes som reelle trusler). Her er et lite utvalg eksempler (som alle er hentet fra https://quran.com):          

We will cast terror into the hearts of those who disbelieve for what they have associated with Allah of which He had not sent down [any] authority. And their refuge will be the Fire, and wretched is the residence of the wrongdoers. (3.151) 

And when the sacred months have passed, then kill the polytheists wherever you find them and capture them and besiege them and sit in wait for them at every place of ambush. But if they should repent, establish prayer, and give zakah, let them [go] on their way. Indeed, Allah is Forgiving and Merciful (9.5) 

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

Fighting has been enjoined upon you while it is hateful to you. But perhaps you hate a thing and it is good for you; and perhaps you love a thing and it is bad for you. And Allah Knows, while you know not. (2.216) 

O Prophet, fight against the disbelievers and the hypocrites and be harsh upon them. And their refuge is Hell, and wretched is the destination. (9.73) 

Indeed, Allah has purchased from the believers their lives and their properties [in exchange] for that they will have Paradise. They fight in the cause of Allah, so they kill and are killed. [It is] a true promise [binding] upon Him in the Torah and the Gospel and the Qur’an… (9.111)

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

So when you meet those who disbelieve [in battle], strike [their] necks until, when you have inflicted slaughter upon them, then secure their bonds, and either [confer] favor afterwards or ransom [them] until the war lays down its burdens. That [is the command]. And if Allah had willed, He could have taken vengeance upon them [Himself], but [He ordered armed struggle] to test some of you by means of others. And those who are killed in the cause of Allah – never will He waste their deeds. (47.4) 

Indeed, they who disbelieved among the People of the Scripture and the polytheists will be in the fire of Hell, abiding eternally therein. Those are the worst of creatures. (98.6)

And as for those who disbelieved, I will punish them with a severe punishment in this world and the Hereafter, and they will have no helpers. (3.56)

(Som kjent, ifølge islam består Koranen av Guds/Allahs egne ord, og er derfor en autoritet som alle muslimer må følge fullt ut. Den har da helt annen posisjon for muslimer enn f.eks. Bibelen har for kristne; Bibelen er ikke skrevet av Gud selv, den er skrevet av mennesker inspirert av Gud. Det er derfor stort rom for tolkninger av Bibelen, mens noe slikt tolkningsrom finnes ikke mht. Koranen.)       

Det er fare for at terroraksjonen i Bærum vi føre til en enda sterkere innstramming av ytringsfriheten, og dessverre ser det ut til at alle store miljøer – de store partiene, avisene, NGOene, foreningene, akademia, byråkratiet – godtar dette. Få eller ingen av disse ser ut til å dele det eneste siviliserte standpunkt, et standpunkt som er gjengitt slik i et sitat som som regel tillegges Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil inntil døden forsvare din rett til å si det!» At så få i dag deler dette synet er svært ille. 

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon, og dersom ytringsfriheten forsvinner forsvinner også sivilisasjonen. Og alternativet til sivilisasjon er barbari.  

Hvorfor er det slik? Meget kort: siviliserte mennesker møter ord med ord, og møter vold (voldelige angrep) med den grad av vold som er nødvendig for å forsvare seg og bringe angrepet til opphør (slik de som ble angrepet av terroristen i Bærum med all rett gjorde). Men når det finnes forbud mot å ytre visse meninger, vil ord bli møtt med vold fra statens side – det er jo dette et forbud mot visse ytringer består i. Da må man ikke bli overrasket dersom de som ikke får ytre seg selv begynner å ta til vold. 

For å oppsummere: Det er ingen god grunn til å forby «hatefulle ytringer», slike ytringer er noe man må finne seg i. F.eks. må alle ikke-muslimer finne seg i det som sies om dem i Koranen. Men det er all grunn til at PST må følge med på nettfora for å avsløre planer om terror. Dessverre er det fare for at dette terrorangrepet vil føre til ytterligere reduksjoner i ytringsfriheten, noe som vil øke sannsynlighen for flere slik angrep. Og vi håper at terroristen i Bærum får lovens strengeste straff – slike folk bør ikke få gå løse; de hører hjemme bak lås og slå.    

Jeg må tilstå at jeg har en viss sans for konspirasjonsteoretikere. Grunnen er ikke at de har rett i sine påstander, for det har de ikke. Alle de store og velkjente konspirasjonsteoriene er feil: terrorangrepene 11. september 2001 var ikke en «inside job»; det var ikke CIA, FBI, eksil-cubanere og oljemillionærer som sto bak drapet på president Kennedy; verden styres ikke av personer tilknyttet Frimurerne/Illuminati/Rotschildt/Bilderberger; Barack Obama var ikke en løpegutt for The Ford Foundation; det var ikke en konspirasjon av svenske politifolk, svenske offiserer og Syd-Afrikansk etterretning som sto bak drapet på Olof Palme; månelandingen ble ikke filmet av Stanley Kubrick i et studio på jorden – som forøvrig er rund; Elvis er død; Paul lever. 

Grunnen til at jeg likevel har en viss sans for konspirasjonsteoretikere er at disse folkene iblant trekker frem fakta som mainstream-forskere ikke har lagt tilstrekkelig vekt på, eller har ignorert. Det de finner vil sjelden endre noen viktige elementer i den etablerte teorien de forsøker å gjendrive, men det kan supplere den etablerte teorien, det kan belyse den og det kan føre til at visse detaljer endres. Resultatet kan bli at den korrekte teorien da vil inkludere og forklare flere fakta, og at den derved blir mer korrekt. Det er derfor konspirasjonsteoretikere kan gi et positivt bidrag til en dypere og mer korrekt forståelse av viktige hendelser, selv om den teorien de forfekter er feil. 

Det er svært mye man kan si om konspirasjonsteorier genrelt, og om de velkjente konspirasjonsteoriene spesielt, og det skal jeg ikke gjøre her; det har jeg gjort i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk, her skal jeg kun si noe om en konspirasjonsteori som var helt ny for meg inntil nylig. Men før vi går videre gir vi en definisjon: en konspirasjonsteori hevder at en bestemt hendelse eller prosess med viktige politiske konsekvenser er planlagt og gjennomført av personer i en etablert elite/maktapparat, og planens virkelige mål er helt annerledes enn det i første omgang kan se ut som.  

Denne for meg nye konspirasjonsteorien fremmes i en fersk bok av James Valliant og Warren Fahy, og den handler om kristendommens opprinnelse. Bakgrunnen er som følger: Omkring år 60-70 hadde romerne problemer med et opprør blant jøder (landet jødene holdt til i var blitt erobret av romerne). Wikipedia skriver: «Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret …  var det første av tre store opprør som jødene gjorde mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet ved den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea … Det store opprøret begynte i året 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder. Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere. Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskuddet at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnison i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt.» 

Romerne la ikke store byrder på de som holdt til i de landene de hadde erobret; de måtte betale noe skatt til romerriket, og de måtte respektere romernes guder. Men romernes guder hadde ingen stor rolle i romernes liv. Hovedpoenget var at ved å anerkjenne at de var guder viste man at man var et anstendig, lovlydig menneske. Wikipedia formulerer dette poenget slik: «Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. …. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritualer som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang». For å gjenta dette viktige poenget: ved å anerkjenne de romerske guder skulle man kun bekrefte at man var et anstendig, lovlydig menneske.  

Men jødenes religion inneholdt pålegg direkte fra guden, og et av de viktigste var dette:  «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Romerne hadde ingen problemer med at jødene hadde sin egen gud, men de krevde altså at jødene i tillegg respekterte de romerske guder. Jødene derimot kunne ikke på noe vis akspetere andre guder enn sin egen. Det er slike motsetninger som utløser kriger, da som nå.   

For å dempe opprørstrangen hos disse jødene, som altså ville ha slutt på romernes herredømme og derved unnslippe kravet om å respektere det de betraktet som avguder, laget romerne en ideologi som var tolerant overfor romerne, og som de forsøke å få aksept hos blant jødene. Jødene hadde i lang tid ventet på en Messias, en frigjøringshelt som skulle få slutt på romernes overherredømme og som skulle gjøre jødene til et selvstendig folk. Den Messias jødene ventet på var altså en som de trodde skulle lede en krig for å kaste romerne ut. Romerne laget en ideologi som ga denne Messias en helt annen rolle; i denne ideologien skulle Messias ikke frigjøre Israel fra romersk okkupasjon, denne Messias hadde et budskap som la vekt ikke på politisk frigjøring, den la vekt på en åndelig frigjøring. 

Den Messias romerne skapte var altså en åndelig leder som la liten vekt på jødenes politiske selvstendighet, og som ikke la noen vekt på å bekjempe romernes overherredømme. Den person som romerne ga denne rollen var en predikant som hadde virket i Israel noen tiår tidligere: Jesus. I forbindelse med denne planen fikk han tittelen «Kristus», som er en oversettelse til gresk av «Messias»; evangeliene (og Paulus-brevene) ble skrevet på gresk, ikke på arameisk, det språk Jesus brukte. Grunnen til dette var antagelig at gresk var datidens verdensspråk, på samme måte som engelsk er i dag. «Messias» betyr «den utvalgte» mens «Kristus» (i gresk kultur) betyr «frelserguden».På basis av denne Messias, som altså ble skapt av romerne, vokste det frem en religion som er blitt en av verdenshistoriens mest innflydelsesrike ideologier: kristendommen.  

Det er dette som er tesen i Valliant/Fahys bok, noe som går klart frem av tittelen: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity: kristendommen ble til som resultat av en romersk plan som hadde som mål å dempe opprørstrangen hos jødene.

Dette er annerledes enn den vanlige forståelse av kristendommens fremvekst, en forståelse som i hovedtrekk er omtrent som følger: Romeren Saul ble etter noe som muligens var et epileptisk anfall, et anfall han tolket som en åpenbaring fra Gud, overbevist om at Jesus, en av mange predikanter som omkring år 30 virket i det området Israel nå ligger, var Guds sønn og hadde stått opp fra de døde etter at han var blitt henrettet. Før Saul hadde Jesu lære kun noen få tilhengere, men Saul, som etter åpenbaringen skiftet navn til Paulus, ble en meget ivrig talsmann for Jesu budskap. For å spre budskapet besøkte han et stort antall grupper rundt omkring det indre Middelhavet, han snakket til alle som ville lytte, og han skrev et stort antall brev hvor han redegjorde for sin forståelse av Jesu budskap. Gruppene ble etter hvert flere og flere og større og større. Det ble det skrevet ned et antall biografier om Jesu liv og budskap, og etter noen tid ble fire av disse regnet som autoritative. Disse fire «evangeliene» ble, sammen med brevene Paulus skrev, og enkelte andre skrifter, samlet i Det Nye Testamente (NT). Paulus´ brev er de eldste skriftene i NT, de er skrevet før år 67, det år han døde. Evangeliene skal ha blitt skrevet mellom årene 80 og 120.

Det var altså Paulus som stiftet religionen hvor Jesus var sentral: før Paulus hadde Jesu budskap som nevnt kun noen få tilhengere, men Paulus gjorde predikanten Jesus om til Guds sønn, og Paulus var den primære aktør som laget et helhetlig tankesystem som hadde Jesus som en sentral figur. Guden ble fremstilt som å være allmektig og allvitende, og Paulus hevdet at alle mennesker burde forsøke å tilfredsstille ham ved å følge Jesu budskap.  

Det viktige her er hva Jesu budskap gikk ut på, og dette fikk betydelig gjennomslag først etter at Paulus ble hans talsmann. Jesu budskap, i Paulus´og evangelieforfatternes versjon, gikk overordnet sett ut på at man ikke skulle legge vekt på ytre samfunnsmessige og politiske forhold, man skulle kun søke en indre frelse. Man skulle finne seg i politisk undertrykkelse, man skulle rette seg etter de som hadde (politisk) makt over en, man skulle betale sin skatt uten protester, osv. Etisk sett forfektet denne religionen ren altruisme, og de som praktiserte dette på en måte som guden fant tilfredsstillende skulle få evig liv i himmelriket etter døden 

Det viktige poenget er altså følgende: de som fulgte denne ideologien/religionen ville ikke utgjøre noe problem for en okkupasjonsmakt. 

Valliant/Fahys poeng er altså at denne ideologien ble eksplisitt skapt av romerne for å påvirke jødene til å stanse sine opprør og sine kriger for nasjonal selvstendighet og religiøs uavhengighet. Valliant/Fahy sier at Paulus og evangelieforfatterne reellt sett var romerske agenter som hadde som mål å få jødene til å slutte seg til en ideologi som innebar at de skulle akseptere romersk overherredømme. Valliant/Fahy sier altså at kristendommen er et resultat av et romersk forsøk på å få til en ideologisk avvæpning av jødene. Det er ingen tvil om at Paulus, som altså var romer og ikke jøde, hadde nære forbindelser med flere personer som var høyt oppe i makthierarkiet i Rom; dette går klart frem både av Paulus´ egne brev og av Apostlenes gjerninger, en av skriftene i NT.

I det følgende skal vi kort se på to forhold: hvor god er Valliant/Fahys begynnelse for denne teorien, og kan man trekke noen viktige konklusjoner ut av dette.                

Som sagt hadde jødene i lang tid ventet på en Messias som skulle gjøre folket fritt. SNL forteller:  «Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne i 722 f.Kr., satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny [konge] som skulle gjenreise riket. Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid … ». Jødene trodde altså at Messias skulle være en hærfører. 

Valliant/Fahy hevder at romernes plan var å få jødene til å tro at Jesus var denne Messias, og at denne Messias altså ikke la vekt på en politisk frigjøring, men på en indre frigjøring. I evangeliene finner man en rekke steder ord tillagt Jesus som innebærer dette; et av de tydeligste er utsagnet om at «mitt rike er ikke av denne verden».

Før vi går videre vil vi nevne at det er helt usannsynlig at Jesus virkelig sa det som han tillegges i NT slik det er formulert der. Det er også enkelte som har hevdet at Jesus ikke har eksistert, men vi mener nok at det er mest sannsynlig at Jesus har eksistert. (Valliant/Fahy tar ikke stilling til dette spørsmålet.) På denne tiden var det mange predikanter som virket i dette området, og at en av dem het Jesus og sa ting som ligner på noe av det som evangelienes Jesus sier virker ikke usannsynlig.  Men man må huske på at evangeliene og de andre skriftene i NT er høyverdige litterære verker, skrevet av en rekke velutdannede skribenter over en lengre tidsperiode, og at de har gått igjennom en rekke redigeringsprosesser og tolkninger før de endte opp i den samlingen som NT i dag er. Et konkret poeng: det er helt usannsynlig at den historiske predikanten Jesus var så velformulert som den Jesus man møter i evangeliene. Litteraturen om endringer i bibeltekstene som skjedde før man endte opp med den versjonen man har i dag er meget omfattende; og vi vil kun henvise til ett verk, The Unauthorized Version: Truth and Fiction in the Bible av Robin Lane Fox.    

Men tilbake til de elementene i evangeliene som er viktige for Valliant/Fahys tese. I boken nevnes en rekke forhold som innebærer at de som følger Jesus ikke vil ha problemer med å akseptere romersk overherredømme. Jesus sier bla. at man skal betale sin skatt uten protester: «Gi Gud det Guds er, gi Caesar det Caesars er». Videre, Jesus er i sterk opposisjon til de tradisjonelle jødiske ledere – fariseerne – både i ord og gjerning argumenterte han mot dem. Han omgikk de som ifølge tradisjonell jødisk religion var urene: skatteinnkrevere, prostituerte, tollere. Et sted sier han om en romer at hans tro var sterkere enn noen jødes – noe som var i strid med tradisjonell jødisk religion siden romeren ikke var omskåret. Jesus tillater også alle typer mat, noe som var i strid med jødedommens strenge regler mht. hva man kunne spise. Som kjent er Jesus også tillagt utsagt som at man skal elske sine fiender, at man skal vende det andre kinnet til, etc. Dette er reellt sett oppfordringer om at man ikke skal motsette seg Roms overherredømme. Også i Paulus-brevene finner man også direkte oppfordringer til fred med Rom. 

Her er et sitat fra et av Paulus´ brev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.» (Fra Romerbrevet, kap. 13)

Et viktig poeng er også at det ifølge evangeliene er jødene ved deres politisk/religiøse ledere som krevde Jesus henrettet, ikke romerne. Som kjent vasket den romerske konsulen Pontius Pilatus sine hender for å vise at han ikke støttet dødsdommen mot Jesus. Jødenes ledere ville ha Jesus henrettet fordi han gikk imot viktige læresetninger i jødenes religion 

Nå kan man innvende at denne teorien – at kristendommen ble laget av romerne for å dempe opprørstrangen hos jødene – ikke kan være korrekt fordi de kristne ble forfulgt og undertrykt og i stort antall torturert og drept av romerne. Men nyere forskning viser klart at denne oppfatningen – at de kristne ble forfulgt i Rom – er sterkt overdrevet. Det forekom praktisk talt aldri at kristne ble undertrykt, arrestert, kastet til løvene eller torturert og henrettet. «Recent scholarship … has revealed that traditional claims about Christian persecution have been greatly overstated … There is simply no evidence that Christians were driven underground, as commonly depicted in movies and novels – at lest not for any extended periods of time» (s. 14-16).    

Det er en rekke elementer som støtter opp om Valliant/Fahys teori. Som kjent hendte det at enkelte av Roms keisere ble gjort om til guder; mennesker ble altså opphevet til gudestatus. I kristendommen ble mennesket Jesus gjort om til en gud. Etter at keiser Vespasian (keiser fra 69 til 79) ble erklært som gud ble det laget fortellinger om ham som fortalte at han hadde utført mirakler. De mirakler han utførte er i meget stor grad akkurat de samme som de som Jesus ifølge evangeliene visstnok utførte. Den etikken som ligger til grunn for det Jesus sier i evangeliene er i betydelig overensstemmelse med den etikken filosofen Seneca sto for; Senecas ideer var nokså kjente i Rom på denne tiden. Seneca døde i år 65. (I den tidlige kristendommens historie dukket det opp en korrespondanse mellom Paulus og Seneca, men det viste seg at disse brevene var falske.) I hele NT er romerne også konsekvent fremstilt som «the good guys», mens de jøder som ikke fulgte Jesus er fremstilt som «the bad guys».      

Valliant/Fahys poeng er altså at kristendomen ble skapt av romersk etterretning for å få jødene til å oppgi sin motstand mot romersk overherredømme – og det ser ut som om de har et godt poeng. Men deres teori er langt mer omfattende begrunnet enn det som er gjengitt her – bla. påviser de sammenfall i bruk av slagord, bruk av symboler, mm. mellom innflydelsesrike kretser i Rom og de første kristne menighetene, men jeg går ikke inn på dette her. Den som er interessert henvises til boken. I resten av denne kommentaren vil jeg fokusere på tre andre poenger som jeg mener er viktigere.  

Boken handler om kristendommens opprinnelse. Jeg vil tro at forfatterne, som er Objektivister, har en implisitt agenda som går ut på at dersom det blir videnskapelig bevist at kristendommen virkelig ble til på denne måten, vil det svekke oppslutningen om kristendommen. Lignende teorier har hatt en viss oppslutning fra tidligere skribenter, bla. er det enkelte forskere som har hevdet at Jesus aldri har eksistert. Og la meg ha sagt at argumentene for et slikt syn ikke er så svake som man skulle tro dersom man ikke har sett noe av de begrunnelsene som er fremmet av disse skribentene. Tilsvarende finnes det skribenter som hevder at Muhammed aldri har eksistert, og begrunnelsen for dette er langt sterkere enn begrunnelsen for at Jesus aldri har eksistert. (Jeg vil dog ikke gå inn på dette her.) De som forfekter slike teorier mener at det kan sterkt svekke kristendommens/islams oppslutning dersom det blir bevist at disse to figurene – Jesus og Muhammed – aldri har eksistert. Men her tar de grundig feil. Slike bevis vil ikke påvirke disse religionenes oppslutning og utbredelse i det hele tatt. Hvorfor? Fordi religioner er irrasjonelle ideologier som ikke i det hele tatt påvirkes av fakta eller av logiske/rasjonelle argumenter. Mange tror og vil tro på disse religionene uansett hva videnskapen forteller. Undersøkelser om hvorvidt Jesus og Muhammed virkelig har eksistert er interessante, men det man kommer frem til vil ikke ha noen som helst betydning for den oppslutning som disse religionene har. Blir det bevist at hverken Jesus eller Muhammed har eksistert vil de fleste kristne og de fleste muslimer bare ignorere dette, mens de som er noe mer intellektuelt orientert bare vil si at i så fall er Jesus og Muhammed mytiske skikkelser, og at deres budskap ikke på noen måte svekkes av det faktum at de aldri har eksistert.        

Hvorfor har religioner så stor oppslutning? Det er mye man kan si her, men la meg kort si dette: Religioner tilfredsstiller ønsketenkning; de lover suksess uten innsats; med religiøse begrunnelser kan de religiøse se ned på de som yter en innsats for å bedre sine liv; de gir tilhengerne en følelse av at de er bedre enn andre og er spesielt utvalgt; det er ingen krav til et moralsk godt liv – man kan jo bare be om tilgivelse dersom man gjør noe galt; religioner gir makt og posisjon til personer som ønsker å bestemme over andre. Noe sitater som illustrerer noe av dette: «Se blomstene på marken, de er vakrere enn selv kong Salomo i all sin prakt, og de arbeider ikke …. samle eder ikke skatter på jorden …. det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme igjennom et nåløye … tilgivelse er den største nådegave … mange er kallet men få er utvalgt». 

Så til det som er mitt viktigste poeng: dersom Valliant/Fahy har rett så skapte romerne kristendommen som et middel for å slå ned eller i hvert fall svekke jødenes motstand mot romersk overherredømme. Denne kampanjen, for å kalle den det, begynte med Paulus, men var mest intens mens Vespasian var keiser. (Som nevnt, Paulus døde i år 67, Vespasian var keiser fra 69 til 79.) Kristendommen ble etter hvert en stadig sterkere kraft i Romerriket, Konstantin (keiser fra 306 til 337) konverterte Romerriket til kristendommen, mens Theodosius, som var keiser fra 379, ble kristen når han ble keiser og han gjorde kristendommen til statsreligion.

Men hva skjedde med Romerriket? Som kjent gikk det nedenom og hjem. «I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest [altså Rom] sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.» (sitat fra mennesket.net)   

Det er én essensiell årsak til at Romerriket brøt sammen, og den som først skrev om dette på en måte som fikk betydelig innflydelse var historikeren Edward Gibbon. I sitt klassiske verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (første bind av dette verket kom ut i 1776), fastslo at den essensielle årsaken til Romrrikets fall var kristendommen.    

De verdier som kristendommen står for fikk stor utbredelse og oppslutning i Romerriket, og når slike verdier – selvoppofrelse, dyrkelse av fattigdom, tilgivelse fremfor rettferdighet, motstand mot velstand og suksess, irrasjonalitet – står sterkt i en kultur er det ikke mulig hverken å forsvare eller å opprettholde et sivilisert, velstående og trygt samfunn. Det som skjedde var at romerne (dersom Valliant/Fahy har rett) dyrket frem en ideologi som var ment å styrke deres eget rike ved å svekke en fiende, men verdiene i denne ideologien var slik at de fikk stor oppslutning og i løpet av en periode på noen hundre år ødela det egne riket som ideologien var ment å beskytte. Dette skjedde fordi de som skapte denne ideologien ikke forsto hvor kraftig slike ideer kunne være i en kultur som den romerske.

Det heter at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det finnes et tydelig eksempel på at denne type tabbe er gjentatt i moderne tid  – selv om det vel ikke er helt passende å bruke ordet «tabbe» om en plan som hadde som mål å forsvare et verdensrike og som hadde som resultat at det egne riket brøt sammen og gikk i oppløsning. Den tabben vi tenker på er USAs støtte til muslimer som kjempet imot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. USA var sterkt imot Sovjets spredning av kommunismen, og etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan for å styrke landets kommunistiske regime, ga USA omfattende militær og økonomisk støtte til muslimske grupper som kjempet imot Sovjet.       

Wikipedia: «28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjetinspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk. En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.»

Det som skjedde var at USA støttet en religiøs bevegelse, og formålet var å svekke en fiende, Sovjet. Dette begynte som Wikipedia nevner under president Carter, og fortsatte i større grad under president Reagan. Men denne religiøse bevegelsen er egentlig en langt større fiende av sivilisasjon og velstand og fred og frihet enn Sovjets kommunisme noen gang var. Dette har også vist seg klart i ettertid.   

Den USA-støttede bevegelsen klarte å vinne krigen mot Sovjet i Afghanistan. Den fikk da blod på tann, den fikk økt oppslutning, den fikk økt prestisje, og fører nå en lav-intensiv krig mot USA og Vesten; denne bevegelsens fiende var ikke bare kommunismen, dens fiende er all sekularitet, først og fremst den store satan, USA. 

Dersom man formulerer det litt sterkt kan man si at USA dyrket frem en religiøs bevegelse med det formål å svekke en fiende (Sovjet), og at resultatet ble at denne bevegelsen ble så sterk at den er blitt en fiende som nå fører krig mot USA. (Skal man diskutere dette tema i sin fulle bredde burde man også ta med forholdet mellom USAs og dets alliansepartner Saudi-Arabia, som er et islamistisk fyrtårn.)

Det som har skjedd essensielt sett er at velstående og siviliserte riker som USA og dets forgjenger Rom hadde fiender som de ønsket å svekke. For å svekke fienden la de planer om å dyrke frem religiøse bevegelser. Resultatet ble at de ideologiene de dyrket frem ble så sterke at det ene riket ble ødelagt og at det andre har fått store problemer, problemer som i verste fall kan endre med at USA går samme vei som Rom.

Det som burde være lærdommen her er at irrasjonelle ideologier som dyrker ønsketenkning, selvoppofrelse, motstand mot velstand, etc., kan få stor oppslutning i kulturer hvor rasjonelle ideer står svakt. Å dyrke frem irrasjonelle ideer er å leke med ilden, bokstavelig talt. Det gikk galt for Rom. Det gjenstår å se hva som vil skje med Vesten og USA.       

Avslutningsvis om boken og dens tests. Valliant/Fahy har trukket frem en imponerende mengde fakta som sterkt belyser kristendommens opprinnelse og hvordan den kunne få så stor innflydelse i Romerriket. Bare av den grunn er boken viktig. Men hva med tesen om at, som bokens tittel formulerer det: kristendommen ble skapt av Roms elite for å avvæpne plagsomme opprørere. 

Hvis Valliant/Fahy har rett så var det omtrent noe slikt som skjedde i et kontor i Roms meget sofistikerte etterretningstjeneste omkring år 60: En tjenestemann oppsummerer situasjonen: «Disse jødene er plagsomme. De vil ikke respektere gudene våre, de vil ikke betale skatt, de gjør opprør og når vi har slått ned et opprør går det ikke lange tiden før de igjen er klare til en nytt opprør. Hva skal vi gjøre for å få slutt på dette? Vi har mistet mange gode soldater. Hva skal vi gjøre for å sikre fred og ro og ordnede forhold?». En kreativ tjenestemann kommer med følgende forslag: «Jødene har ikke vunnet ennå, og vi har hittil klart å slå ned alle opprør. Men de venter på en krigerkonge, en som ifølge spådommer i jødenes hellige skrifter skal komme og kaste oss ut og gi jødene deres selvstendighet tilbake. Men la oss prøve følgende: La oss sende ut noen agenter og lage noen skrifter som sier at den jødiske predikanten Jesus, som ble henrettet for 35 år siden, var denne Messias, og hans mål ikke ver en noen politisk frigjøring, hans mål var en indre, åndelig, frigjøring, og han oppfordret alle til å betale sin skatt og adlyde de myndigheter man hadde over seg». 

Jeg synes ikke det virker sannsynlig at noe slikt skjedde. Jeg finner det langt mer sannsynlig at noen hektet seg på Jesu budskap (et budskap som før Sauls omvendelse og før evangeliene ble skrevet  var meget tynt), og laget en ideologi ut av dette. Det som ble det kristne budskap ble egentlig laget av Saul/Paulus, som var romer, og av de velutdannede evangelieforfatterne, som smeltet Paulus ideer sammen med de nyplatonske ideene hos Plotin og Senecas stoiske filosofi. Nei, denne ideologien støttet ikke opprør mot Rom, men etter mitt syn har ikke Valliant/Fahy begrunnet hinsides all rimelig tvil at det var romerne som skapte kristendommen i et forsøk på ødelegge jødene opprørstrang. Men de har trukket frem en enorm mengde bevismateriale som gir et langt tydeligere bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tidligere var kjent. Ja, denne ideolgien førte til at jødenes kamp mot Rom ble svekket, men det betyr ikke at den ble laget av Roms ledere for å svekke jødenes kamp mot Rom.                

 

 

 

 

 

 

James S. Valliant, Warren Fahy: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity, Crossroad Press 2018

https://www.amazon.co.uk/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615/ref=sr_1_1?keywords=valliant+james&qid=1564989702&s=gateway&sr=8-1

https://vegmar.wordpress.com/2015/06/17/ny-bok-krig-fred-religion-og-politikk/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig

https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_mytologi

https://www.amazon.co.uk/dp/0141022965?_encoding=UTF8&isInIframe=0&n=266239&ref_=dp_proddesc_0&s=books&showDetailProductDesc=1#product-description_feature_div

https://www.mennesket.net/eldre-historie/antikken/vestromerrikets-kollaps/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_afghansk-sovjetiske_krig

Bilbranner forekommer nå så ofte at mainstreammedia ikke lenger kan ignorere dem.  Ett av mange ferske eksempler er å finne her:

https://www.dagbladet.no/studio/nyhetsstudio/5?post=16509

Siden slike forferdelige hendelser nå er blitt så vanlige publiserer vi omigjen en kommentar vi skrev høsten 2011:

En personbil er en fin ting. Den er et stort gode for den som eier den, eieren kan enkelt reise fra dør til dør dit han skal uten å vente på (ofte forsinkede og/eller overfylte) busser og tog, det er enkelt å ta med det man trenger av bagasje, det er enkelt å handle, det er enkelt å bringe barn til barnehaven, det er enkelt å reise på ferie, osv.

(At bensinen er dyr pga de store avgiftene, at myndighetene for noen år siden oppfordret folk til å stase på dieselbiler av hensyn til klimaet og nå snakker om å legge begrensninger på bruk av dieselbiler fordi de forurenser, at veinettet har for dårlig kapasitet, og at de som bruker bil årlig betaler flere titalls milliarder mer til det offentlige i skatter og avgifter enn det som brukes på vei og andre tiltak som kommer bilistene til gode skal vi ikke si noe om. Ja, bilen forurenser, men dette er et problem som stadig blir mindre pga. den teknologiske utvikling.)

Personbilen er altså en fin og nyttig ting. Den representerer individualisme, den representerer velstand, den representerer teknologi, sivilisasjon, vitenskap og frihet, som alle er store verdier.

Men det er enkelte som ikke liker disse verdiene. Disse er da naturlig nok også motstandere av privatbilen. Denne motstanden gir seg en rekke utslag: alt fra det å bære buttons med teksten ”Bilfri by” til å gå inn for å legge restriksjoner på alt som har med bil å gjøre: la parkeringsavgifter være høye, bevisst holde igjen på veiutbygging, ikke bygge tilstrekkelig med parkeringsplasser, osv.

Et trinn i den økende motstanden mot bilen og alt den symboliserer, er det økende antall bilbranner.

Vi siterer en artikkel fra document.no (den er fra februar i år, men antall bilbranner har ikke avtatt siden da): ”Bilbranner begynner å bli vanlig i Oslo

Nok en gang har en bil stått i lys lue i Oslo. Denne gangen i et garasjeanlegg på Vestli. Heldigvis kom ingen til skade under brannen, som også førte til at bilen eksploderte. Det er Akers Avis (www.groruddalen.no ) som melder dette 9.februar.

Det ble svært dramatisk da en personbil sto i full fyr og flamme i et garasjeanlegg i Ragnhild Schibbyes på Vestli. Bilen eksploderte, men ingen personer kom til skade.

Et raskt søk på internett rundt bilbranner og branner i garasjeanlegg, viser at det er mange biler har stått i lys lue det siste året. Var det bilbranner like ofte hvis vi ser noen år tilbake i tid? Og hvorfor brenner bilene? …” (sitat slutt).

Kan det være tekniske feil som gjør at bilene tar fyr? En ekspert vi har snakket med svarte Nei på dette, og det samme sier politiet i en artikkel i Dagbladet: ”– Vi mistenker at alle brannene er påsatt, bar ild er brannårsaken og det er ingen andre naturlige brannårsaker, sier Terje Dahl, politiførstebetjent og leder av branngruppa ved Oslo politidistrikt” (sitat slutt).

Det må være forferdelig å komme ut om morgenen og ha tenkt å kjøre til jobben som vanlig og så oppdage at den bilen man er glad i står der som et utbrent vrak. Ja, man får nok en god del igjen på forsikringen, men dette gjør jo at alles forsikringspremier blir dyrere. Men det er en stor jobb å ordne opp med alt det praktiske som må til før at man er ferdig og man igjen har en brukbar bil.

Vi vet ikke hvem som kan stå bak disse bilbrannene. Vi forstår også at slike saker kan være vanskelige å etterforske. Om en person vandrer gatelangs og slår ut vinduet på en tilfeldig bil han passerer og kaster inn en Molotovcocktail – en slik sak må være nærmest mulig å etterforske.

Men det som er ille er at misnøyen med bilen og det den symboliserer og de verdier den representerer er så sterk og så utbredt at det resulterer i at det settes fyr på kanskje flere biler hver uke bare i Oslo. (En tilsvarende utvikling har man sett i en rekke store byer i utlandet. Både i Frankrike og i Tyskland og i Sverige skjer slike ting i stadig større omfang.)

Som sagt, vi vet ikke hvem som står bak, og vi vil ikke spekulere. Vi vil bare si at dette er en forferdelig utvikling og vi håper at den snart vil ta slutt. Bilen er et stort gode, og når et så stort gode blir utsatt for stadige angrep, og at disse fortsetter og øker i omfang, er dette et tegn på at noe er alvorlig galt i kulturen.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på stemdlf.no 12/10-2011: http://www.stemdlf.no/node/5007/

 

Som samfunnsmodell har velferdsstaten praktisk talt universell oppslutning; f.eks er alle norske partier unntatt ett (Liberalistene) sterke tilhengere av den. Og hvis man ikke tenker godt etter kan det se ut som om velferdsstaten er en god modell: den innebærer at staten skal sikre alle borgere tilgang til det som regnes som nødvendige tjenester som barnehager og skole, helsetilbud, pensjoner og trygder, mm., dvs. at også de som ikke selv kan betale for tjenester på disse områdene skal ha tilgang til dem. I tillegg til denne type tilbud kommer statlige ordninger som sikrer at det finnes alt fra infrastruktur og forskning, parker og uberørt natur, fritids- og kulturtilbud, osv. Staten betaler helt eller delvis for alt dette, men man må ikke glemme at dersom staten betaler for noe så er det egentlig skattebetalerne som tvinges til å betale for det. I tillegg til de statlige tilbudene finnes det i velferdsstaten omfattende reguleringer av alt som skjer i næringslivet; det finnes bestemmelser om lønn og om arbeidstid, enkelte typer bedrifter må ha tillatelse fra staten for å kunne operere, det finnes regler om når butikker kan holde åpent og når de kan selge øl, det finnes bestemmelser om typer utdannelse som kreves i bestemte yrker, mm.

Alt dette betales altså ved at alle borgere betaler en andel av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. Dette er ordnet slik at de som har mest betaler mer enn de andre, skatten er altså progressiv. Det er også slik at enkelte typer egenbetaling for tilbud som det offentlige leverer er lavere for de med små inntekter.

Man kommer iblant over uttrykk av typen «slå ring om velferdsstaten», noe som er litt pussig siden alle store partier, og alle andre store aktører som aviser, NGOer, intellektuelle, etc., er tilhengere av velferdsstaten, og ingen store aktører er imot den.

En av grunnene til at velferdsstaten har mange tilhengere er at mange tror at den eneste måte å bekjempe fattigdom på er å ha statlige tiltak og reguleringer som har som mål å hjelpe de fattige. Det er derfor det finnes slike ting som bestemmelser om minstelønn, som innebærer at det er forbudt å betale en lavere lønn enn det som staten har bestemt må til for at man skal få en rimelig materiell levestandard; gratis tilbud fra det offentlige mht. skole, helse, og trygder/pensjoner. Sannheten er at selv om slike tilbud kan ha en god effekt på kort sikt vil de alltid være ødeleggende for alle på lang sikt: incentivene i et slikt system, både for de som er mottakere av ordningene, de som forvalter ordningene (byråkratene), og de som skaper ordningene (politikerne), er slik at de reelt sett straffer de mest produktive og belønner de som er mindre produktive eller de som ikke er produktive i det hele tatt. Et slikt system vil derfor på sikt ødelegge velstanden siden produksjon ikke bare er en uunngåelig forutsetning for velstand, produksjon ER velstand.

Det er denne utviklingen – et forfall i velstand – vi nå ser tydelig tegn på i alle velferdsstater: i land som Hellas, Sverige, Tyskland, og USA er problemene mest tydelige. I disse landene ser man økende skatter, økende statsgjeld, økende kriminalitet, synkende kvalitet på de offentlige tilbud innen helse, skole og pensjoner, synkende kunnskapsnivå hos de som går ut av skoleverket både etter korte og lange «utdannelser», innskrenkninger i ytringsfriheten, og for mange en synkende levestandard. Alt dette er uunngåelige følger av de ordninger som er innført og som altså er integrerte bestanddeler av velferdsstaten. (La oss skyte inn at problemene som finnes i velferdsstatene ikke er de samme i alle land; ulike land har valgt noe ulike løyper, og derfor er ikke alle kommet like langt mot avgrunnen: Sverige er kanskje lengst frem mht. økende kriminalitet, mens Hellas er lengst frem mht. statsgjeld og arbeidsløshet blant unge. La oss også nevne at enkelte påstår at problemene i f.eks. England, Tyskland og Sverige skyldes innvandring. Dette er feil. Vi kommer tilbake til dette punktet nedenfor).

Velferdsstaten, som man kan si er innført for å hjelpe de svake til en bedre levestandard, vil altså over tid redusere levestandarden for alle – og ikke bare det, den vil føre til kolossale problemer som rammer de aller fleste: utbredt fattigdom, stor kriminalitet, endog sult.

Det er et godt formål å ville hjelpe de minst produktive til en bedre levestandard, men den eneste måten å gjøre dette på er å sørge for at velstanden i samfunnet som helhet øker. Dette kan kun skje ved akkumulering av kapital. Slik akkumulering av kapital gjør alle mer produktive, og derfor vil velstanden stige, og over tid vil dette komme alle til gode. Slik kapitalakkumulering er kun mulig i et samfunn hvor det er full respekt for eiendomsretten og full frihandel – dvs. slik velstandsøkning, som vil være kontinuerlig over tid, er kun mulig i et fullstendig kapitalistisk samfunn, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å sikre borgernes frihet, og hvor alt ellers er fritt. Dette betyr at staten skal drive politiet, rettsapparatet og det militære, og at næringslivet er fritt og uregulert. Staten skal da altså ikke drive skoler eller helsetilbud eller pensjons- og trygdesystemer.

Man ser jo også klart av historien at jo friere et land er, jo større er velstanden, og man ser at dersom et land begynner å regulere økonomien og å innføre statlige gratistilbud til befolkningen, da øker fattigdommen. (Det aller siste eksempelet på dette er Venezuela.) Hvorfor er det slik at statlige gratistilbud etter noen tid fører til økt fattigdom? Fordi statlige gratistilbud nødvendigvis innebærer at motivasjonen for å jobbe produktivt blir redusert: slike gratistilbud fungerer reelt slik at staten tar penger fra de produktive og gir til de mindre produktive. De som jobber produktivt får da lavere nettolønn pga. økende skatter og avgifter, og de som ikke jobber så produktivt kan leve helt eller delvis på statlige støtteordninger eller i en statlig jobb med lave krav til produktiv innsats. At produktiviteten da synker burde ikke overraske noen.

Nedenfor er en liten liste over noen av de mange argumentene mot velferdsstaten, dvs. argumenter som viser at velferdsstaten er et uegnet system dersom målet er et samfunn preget av fred, harmoni og velstand:

Velferdsstaten styres av valgte politikere. De som blir valgt er da de som er dyktige til å drive valgkamp. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være dyktig til å drive valgkamp og å drive skoler, sykehus og trygde- og pensjonsordninger.

For å bli valgt må politikere stadig love mer og mer. Disse løftene koster penger, og derfor må statens utgifter i en velferdsstat hele tiden øke. Det er i hovedsak tre måter staten kan skaffe penger for å dekke disse utgiftene: den kan øke skatter og avgifter, den kan ta opp lån, og den kan gjøre det ved å gjøre pengene mindre verd (inflasjon).

I alle velferdsstater har skattenivået økt jevnlig, alle velferdsstater har enorm gjeld, og alle har opplevd kolossal inflasjon.

Eksempler fra Norge: Statsbudsjettets utgifter: 2005: 655 mrd kr, 2008: 848 mrd kr, 2019: 1377 mrd kr.

Alle velferdsstater har stor statsgjeld, dog ikke Norge. Men dersom man ta hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser viser det seg at også Norge har gjeld. Det følgende er fra en side som Finansdepartementet står bak: «Selv om vi sparer, er ikke fondet [oljefondet] på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen.»

https://www.ungokonomi.no/samfunnsokonomi/oljeformue/statens-pensjonsfond/

Inflasjon: Kronen i 2019 er verd kun 3 % av den verdien den hadde før annen verdenskrig, dvs. en verdireduksjon på 97 %.

Inflasjon er skadelig på en rekke måter: den gjør det mindre attraktivt å spare fordi de oppsparte midlene stadig synker i verdi og derfor har den også det resultat at bankene får mindre midler å låne ut. Inflasjon gjør det også mer fristende å låne siden inflasjonen sørger for at det over tid blir lettere å betale tilbake det man har lånt siden pengene altså synker i verdi. Dette påvirker igjen rentenivået. Kombinasjonen av disse to effektene gjør at låne- og spare-markedet blir skjevt. Inflasjon gjør også at langtidsplanleggingen i økonomien blir vanskeligere siden aktørene ikke kan være sikre på hva pengene er verd om fem eller ti år, noe som fører til at aktiviteten i økonomien blir mer kortsiktig.

(Nå mener mange av de økonomer som slutter opp om de siste tiårs populære økonomiske teorier at staten må finjustere inflasjon og rentenivå for å holde arbeidsløsheten lav, men dette er en forestilling som er bygget på gale økonomiske teorier.)

Prismekanismen (=markedsmekanismen) allokerer ressurser i samsvar med alle de involvertes frivillige valg; prismekanismen er summen av alle de involvertes frivillige valg og preferanser. I en regulert økonomi er denne mekanismen satt ut av spill, og da blir resultatet totalt sett mindre optimalt.

Når prismekanismen settes ut av spill, noe som gjøres med statlige reguleringer, må det innføres en annen ordning for å allokere ressurser. Det organ, om man kan kalle det det, som allokerer ressurser i en regulert økonomi er byråkratiet. Byråkratiet består av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som altså utfører et arbeid som ikke bare er helt uproduktivt, det reduserer produktiviteten. Hadde disse menneskene hatt produktive jobber ville de kunnet bidratt til verdiskapningen og da gjort verdiskapningen større.

At det finnes offentlige organer og instanser som skal ta viktige avgjørelser som kan angå mange menneskers liv på positive og/eller negative måter åpner for korrupsjon, dvs. at tjenestemenn bestikkes av personer som har saker til behandling og som ønsker et bestemt vedtak. Korrupsjon viser seg også i at venner og slektninger av personer med viktige posisjoner i politikken eller i byråkratiet iblant blir ansatt etter prosedyrer som ikke helt er i samsvar med intensjonene bak det omfattende og detaljerte regelverket som selvsagt finnes.

Eksempel: «Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at [byrådsleder Raymond] Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten. «Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst. Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.»

https://www.document.no/2018/10/04/ny-skandale-i-oslo-kommune-denne-gang-med-raymonds-bror/

I en regulert økonomi vil det alltid oppstå uventede negative resultater av reguleringene. I en velferdsstat er løsningen på slike problemer alltid å innføre flere nye reguleringer, eller å presisere gjeldende reguleringer. Derfor vil lovverket alltid bli mer omfattende og mer komplisert, det vil utarbeides flere forskrifter og rundskriv som presiserer hva lovverket egentlig sier, og det vil bli stadig flere byråkrater. Dette gjør det stadig mer komplisert å drive næringsvirksomhet, og mindre bedrifter med få ressurser vil få problemer med å overleve.

De produktive liker som regel ikke å forholde seg til unødvendige lover og regler, og de vil derfor søke seg over til bransjer som er mindre regulerte, eller til land som er mindre regulerte. Dette velkjente fenomenet kalles «brain drain»., og er med på å redusere produktiviteten.

Vi skyter inn her at ikke alle lover er unødvendige; de lover som beskytter eiendomsretten og den enkeltes frihet er nødvendige. De lover som krenker frihet er skadelige, og kan med rette betegnes som ulover, og vi slutter oss til følgende fra Frostatingsloven: «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

I en velferdsstat vil skattesystemet ble mer og mer komplisert, og mange av de som har betydelige inntekter vil derfor drive omfattende skatteplanlegging for å redusere sin skattebyrde. Svært mye ressurser går med til dette, et arbeid som er et stort gode for de som holder på med det (de får jo beholde mer av de pengene de har tjent), men som er fullstendig uproduktivt.

Ellers lovlydige mennesker vil også bli fristet til å begå ulovligheter – for å redusere sin skattebyrde eller for å utnytte statlige støtteordninger som egentlig ikke omfatter dem. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal, som ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1974, oppsummerte i 1978 denne utviklingen slik: «Den svenska hederligheten har varit en stolthet för mig och min generation. Nu har jag en förnimmelse av att vi genom dåliga lagar håller på att bli ett folk av fifflare. Av alla ofullkomligheter i vår inkomstbeskattning är för mig den allra allvarligaste att den direkt inbjuder till skatteflykt och skattefusk».

Det blir også stadig mer juks med de stadig mer omfattende støtteordningene. Eksempel: Oslo katolske bispedømme ble dømt for bedrageri i en sak om medlemsjuks. Bispedømmet ble ilagt en foretaksbot på 2 millioner kroner. De anket, men fikk ikke medhold i ønsket om å oppheve Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statstilskudd.

Høye skatter og omfattende regelverk for alle bedrifter og praktisk talt all produktiv virksomhet gjør at noen vil unnslippe dette ved å jobbe svart. Svart arbeid ansees med rette som et stort problem, men den løsningen som alle tror på – flere kontroller, flere godkjennelsesordninger – vil bare gjøre problemet større. Det som er den reelle løsningen er å redusere skatter og avgifter og å fjerne reguleringer.

Vanligvis sparer man for å ha litt i bakhold dersom man skulle komme i en vanskelig økonomisk situasjon. I velferdsstaten er dette ikke nødvendig; kommer man i en vanskelig økonomisk situasjon får man hjelp fra det offentlige. Dette reduserer sparingen i samfunnet, noe som reduserer den mengde kapital bankene kan låne ut. Dette reduserer  kapitalakkumulasjonen, og siden kapitalakkumulasjon er eneste vei til økende velstand reduserer dette velstandsveksten.

Ordninger som statlig subsidierte lån til utdanningssøkende fører til slike ting som at det bli for mange akademikere. Ja, mange vil sette pris på å ha en lang utdannelse, men hvis man ser dette fra et perspektiv som handler om en god utnyttelse av de samlede ressurser i et samfunn, så er dette ikke en optimal ressursutnyttelse. Mange av disse langtidsutdannede vil heller ikke få et produktivt arbeid som er i samsvar med den utdannelsen de har tatt.

I et fritt samfunn blir de belønnet som tilfredsstiller andres ønsker og behov. I en velferdsstat belønnes de som best klarer å sno seg i og utnytte jungelen av statlige reguleringer og støtteordninger.

I en velferdsstat er staten en tung aktør i viktige områder som skole, helse, trygder, og pensjoner. Men staten har også en legitim oppgave som innebærer at den skal være regelgiver/lovgiver og dommer. Dersom man får problemer i forhold til en av disse viktige områdene og må gå rettens vei for å løse dem, vil man ha staten både som motpart og som dommer.

I en velferdsstat har det offentlige tatt på seg en rekke konkrete oppgaver., f.eks. å drive skoler, svømmehaller, museer, sykehus. Disse må jevnlig vedlikeholdes, men det virker som om politikerne ikke er så opptatt av å bevilge penger til slikt vedlikehold, og derfor er det på disse områdene et kolossalt forfall med et stort behov for midler til vedlikehold. Dette etterslepet, som det kalles, er enormt:

«Stort etterslep på vedlikehold ved vann- og avløpsanlegg. Vedlikeholdsetterslepet ved norske vann- og avløpsanlegg beregnes til 390 milliarder kroner.

https://kommunal-rapport.no/2019/06/stort-vedlikeholdsetterslep-ved-norske-vann-og-avlopsanlegg

«Vi liker å sole oss i glansen av titler som «Verdens rikeste land» og «Verdens beste land å bo i», så hvordan har det seg at vi er et av de dårligste landene i Europa når det kommer til vedlikehold av offentlig eiendom?»

https://www.ifi.no/etterslep-til-ettertanke

«– Norske tog trenger 25 nye tog i året så langt vi kan se. Nå haster det å komme i gang med ny stor togkontrakt, sier direktør Øystein Risan i Norske tog, som eier og forvalter tog for utleie til persontogoperatører i Norge. – Det er kritisk. Vi er utsolgt, vi har ikke mer å gå på. Gamle tog betyr lavere pålitelighet. Det vil si mer forsinkelser og innstillinger, sier Risan til NRK. Han sier han trenger 3 milliarder kroner årlig til å investere i nye tog».

https://www.dn.no/samferdsel/oystein-risan/jon-georg-dale/nsb/etterslep-i-vedlikehold-kan-fore-til-togkrise-for-norske-passasjerer/2-1-582670

Hvorfor er politikere ikke spesielt opptatt av å drive vedlikehold av det som det offentlige eier? Kanskje fordi de foretrekker å bevilge penger til nye prosjekter: det er nye prosjekter som gir medieomtale; det er ikke mye omtale å hente på å vedlikeholde skoler og museer og svømmehaller og sykehus.   

Under ordninger med minstelønn, dvs. forbud mot å ansette folk til en lønn som er lavere enn et visst beløp som er bestemt av staten., vil de som har en produktiv innsats som er mindre verd enn dette beløpet, ikke komme inn på arbeidsmarkedet. Det vil da ikke få arbeidstrening, de vil ikke lære seg ferdigheter som gjør at de kan bli mer verd, og de vil ikke kunne avansere til jobber som har høyere lønn – i stedet havner de på trygd fra det offentlige.

Det innføres regler som har som mål å sikre ansettelsen til de som er ansatt (f.eks. i form av beskyttelse mot oppsigelse). Dette er det samme som å gjøre det vanskeligere å ansette folk. Enkelte arbeidsgivere velger da å ansette folk i stillinger som i mindre grad er omfattet av disse reguleringene, f.eks. i deltidsstillinger. Mange synes at det er et problem at så mange arbeidstagere ikke får fulle stillinger, men få forstår årsaken, som altså er den byrden offentlige reguleringer utgjør:      

«– Deltidsstillinger i helsesektoren et stort nasjonalt problem. Kun tre av ti ansatte i pleie- og omsorgssektoren i Norge jobber i full stilling. – Uakseptabelt, mener politiker. – Vi kan ikke ha det sånn i en moderne, fremtidsrettet kommune. Spesielt ikke i en sektor som er så viktig for å løse fremtidens velferdsutfordringer, sier Arbeiderparti-politiker Ida Pinnerød til NRK. I norsk kommunesektor jobber over halvparten av de ansatte deltid, og i pleie- og omsorgssektoren gjelder dette nær 70 prosent.» 

https://www.nrk.no/nordland/vil-bekjempe-uonsket-deltid-1.11786958

I en velferdsstat har alle med fast, lovlig opphold krav på å bli forsørget på skattebetalernes regning dersom de ikke kan/vil forsørge seg selv. Enkelte politikere forstår da at innvandring kan bli et problem, og har innført begrensninger på innvandring, noe som innebærer at det kan bli vanskelig å innvandre til landet. Enkelte vil da forsøke å komme til landet utenom de lovlige kanaler, og disse vil da ha et ulovlig opphold. Disse menneskene faller utenom alle vanlige ordninger: de kan f.eks. ikke jobbe i en vanlig jobb som følger vanlige regler for arbeidstid, oppsigelsebetingelser, tarifflønn, etc. De kan heller ikke gå til politiet dersom de blir utsatt for noe kriminelt; gjør de det vil de risikere å bli deportert.

Det er også slik at de som kommer på lovlig vis må ha tillatelse av myndighetene dersom de skal jobbe, de må ha «arbeidstillatelse». Smak på det ordet – «arbeidstillatelse» –  man må altså ha tillatelse av myndighetene for å jobbe for å tjene til livets opphold. Dette er bare grotesk!

Politikerne vedtar stadig nye lover, eller ulover, og politi og rettsapparat vil da redusere sin innsats overfor reell kriminalitet. Dette er en medvirkende effekt til økt kriminalitet. 

«I Lund i Skåne brennes det nå biler oftere enn annenhver dag. Likevel er ikke en eneste gjerningsmann mistenkt eller pågrepet. Nå konstaterer politiet at man ikke kan stanse denne kriminaliteten …».

https://resett.no/2019/07/27/svensk-politi-kapitulerer-i-kampen-mot-bilbrannene-oppfordrer-allmuen-til-a-spane-for-seg/

I en velferdsstat er det omfattende offentlig støtte til alt intellektuelt liv: det er statlige ordninger som støtter kunstgallerier, teatre, bokutgivelser, aviser, forskning, mm. Politikere bevilger penger til disse områdene, og det er byråkrater som bestemmer hvilke  prosjekter/teatre/aviser/tenketanker/bøker/etc. som skal få støtte. Dette innebærer naturligvis at de kunstnere og forskere og presseorganer som støtter opp om statens ideologi og statens politikk vil få støtte, og at reell opposisjon ikke vil få støtte. Dette innebærer en ensretting av alt intellektuelt liv.

En av de fundamentale grunnprinsipper som ligger som basis for velferdsstaten er ansvarsløshet/ansvarsfraskrivelse. Dvs. alle skal ha medansvar for alle andre (ved å bidra med en viss andel av sin inntekt til fellesskapet), men ingen skal ha ansvar for seg selv (ved å være forpliktet til å ta ansvar for seg og sine valg, f.eks. ved å forsørge seg selv og sin familie). En implikasjon av denne ansvarsløsheten, som velferdsstaten både bygger på og reellt sett oppmuntrer, er at dersom det går galt vil staten ordne opp – det står jo en jungel av støtteordninger klar til å ta seg av og hjelpe den som feiler.

På den annen side viser det seg ofte at når man trenger hjelp så kan det by på problemer. Man finner en rekke oppslag av denne typen: 

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Et element av denne ansvarsløsheten er at kriminalitet ikke blir strengt straffet, og enhver burde forstå at dette igjen fører til økt kriminalitet. 

Som vi nevnte over er det enkelte som hevder at innvandring fører til store problemer. Dette er feil. Det som fører til den type problemer som innvandrings-kritikere legger vekt på er to ting:  1)Ettergivenhet overfor kriminalitet (en liten andel av innvandrere er kriminelle, og disse får i enkelte presseorganer stor oppmerksomhet), og 2)ordninger i velferdsstaten som innebærer at innvandrere som kommer til velferdsstater og får lovlig opphold automatisk får kost og losji og utdannelse, mm. på skattebetalernes regning. Kostnaden ved dette er ikke ubetydelig.

«– Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU. – Forskjellen på 9,5 millioner kroner motsvares i betydelig grad av at det offentlige har nettoutgifter på til sammen 5,4 millioner kroner fram til 25 år for en gutt som blir født i Norge, heter det videre. – Totalt sett over den delen av livsløpet en er bosatt i Norge, er forskjellen i de samlede offentlige nettoutgiftene mellom mannlige innvandrere og menn født i Norge anslått til 4 millioner kroner.»

https://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer?fb_comment_id=1744818262198649_1744835618863580

Og et eksempel fra Sverige: «Svenske Uffe … fra Stockholms-øya Lidingö er frustrert. Over telefon fikk han fredag beskjed fra kommunen om at han og hans to sønner må flytte fra den kommunale boligen de leier. Årsaken er at en flyktningfamilie som nylig kom til Sverige skal overta villaen, skriver nettavisen Mitt i Lidingö.»

https://www.nettavisen.no/nyheter/familie-kastes-ut-av-bolig-fordi-flyktninger-ma-ha-huset/3423230252.html

Enkelte har beskrevet velferdsstaten som et spleiselag, dvs. at man betaler noe inn og får noe ut. Men de som kommer som innvandrere får noe ut uten å ha betalt noe inn. Mange oppfatter dette som urettferdig.

Som nevnt har man i velferdsstaten rett til å benytte gratistilbud innen skole og helse (i noen tilfeller må man betale mindre egenandeler), men disse tilbudene er da betalt via skatter og avgifter. Men dersom man ønsker et skoletilbud til sine barn med et annet pedagogisk opplegg enn det som staten har valgt, eller et alternativt tilbud innen helse, må man betale for dette fullt ut selv, noe som betyr at da må man betale dobbelt opp – man må via skatter og avgifte betale for det offentlige tilbudet man ikke benytter, og så må man betale fullt ut av sin nettolønn for det tilbudet man benytter.     

Vi har gitt et lite utvalg eksempler på uheldige/skadelige elementer i velferdsstaten. Disse burde tydelig vise at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og dyrker frem egenskaper som på sikt er skadelige. Det finnes en rekke eksempler på dette i dagens velferdsstater, noe alle avislesere blir jevnlig oppdatert på – men det ser ut til at det er vanskelig å trekke en logisk konklusjon fra alle disse eksemplene; til tross for den store daglige dose av eksempler som viser at velferdsstaten ikke fungerer så lever velferdsstaten som et ideal i beste velgående. Men i virkelighetens verden er det tydelig at den ikke kan fungere; den er et ideal som ikke kan gjennomføres, dette fordi den er basert på fantasi og ønsketenkning og ikke på fakta og logikk. 

Man kan da spørre om hvordan det vil ende. Antagelig slik: inflasjonen blir sterkere og alt blir dyrere. Skatter og avgifter øker. Nettolønningene blir mindre. Tilbudene fra det offentlige blir dårligere (lavere kvalitet og lengre ventetid/køer). Det blir vanskeligere å drive produktiv virksomhet. Forfallet i skolen fortsetter. Det blir flere ulykker fordi kvaliteten på alt fra biler og busser og tog og maskiner og apparater til de som utvikler og produserer lager og opererer dem blir dårligere. Det blir mer mobbing og mer kriminalitet, dvs. sannsynligheten for å bli trakassert eller ranet eller overfalt eller utsatt for innbrudd øker. Politet og rettsapparatet er til liten hjelp. Bygninger forfaller. Det blir mer søppel og mer tagging overalt. Enkelte varer er ikke å finne i butikkene. Osv. Dette er uunngåelige resultater av en samfunnsmodell som dessverre har nærmest universell oppslutning.