Facebook er i hardt vær for tiden. Eller er dette bare «business as usual»? Vi siterer først noen overskrifter som vi fant etter et kort søk på Aftenposten:
«Å si nei til Facebook er å si ja til fremtiden», «FT: EU åpner monopolsak mot Facebook», «Er vi for avhengige av Facebook? … mange … roper varsko nå», og «Forskerne var kritiske til Facebook. Nå er de kastet ut av plattformen».
Men vi begynner med å sitere fra lederen i Aftenposten 8. oktober:
«Facebook gir milliarder av mennesker muligheten til å kommunisere gratis og effektivt. Det har svært mange positive sider. Samtidig har selskapet lenge vært klar over at plattformene de eier er skadelig for barn og unge Likevel har de nølt med å gjøre noe med det. I stedet har ledelsen i selskapet prioritert vekst og profitt.
Dette har kommet frem i en serie artikler i avisen The Wall Street Journal i høst. Avsløringene er basert på informasjon fra varsleren Frances Haugen. Hun ble ansatt i Facebook for å hindre at nettsiden ble brukt til å påvirke valg … Haugen studerte blant annet hvordan falske nyheter spredte seg på nettsiden. Men da hun anbefalte endringer, opplevde hun at ledelsen ikke var interessert i tiltak som kunne hemme økonomisk vekst.
De mest alvorlige anklagene fra Haugen handler om barn og unge. Facebook eier foto- og videoappen Instagram, som er svært populær blant tenåringer. 40 prosent av brukerne er under 22 år, ifølge WSJ. Mye av innholdet baserer seg på influensere som får betalt for å vise frem produkter. I Facebooks egne analyser kommer det frem at spiseforstyrrelser, depresjon og angst kan knyttes direkte til bruken av Instagram. Likevel har de ikke tatt nødvendige grep for å redusere problemet. Facebook har heller ikke vært åpen om funnene sine. I stedet har de lagt lokk på kunnskap om at produktene deres er skadelige og bagatellisert farene utad. …
Denne uken vitnet Frances Haugen i Kongressen i Washington DC. Men det hun har brakt frem i lyset, angår ikke bare i USA. Alarmen bør gå også her i Norge og i andre land. Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Lederen har tittelen «Facebook må presses til å ta ansvar» (sitat slutt fra Aftenpostens leder, en leder vi ikke har klart å finne på nett).
Inne i samme avis fant vi dog en artikkel med følgende tittel: «De politiske partiene må velge mellom Facebook og demokrati». I den leser vi blant annet følgende i forbindelse med det poeng at Facebooks eiere ikke tillater publisert alle mulige meninger, standpunkter og argumenter:
«En rekke forskere mener at vi rent demokratisk er i en farlig utvikling. Demokratiet kan faktisk begrense eller avslutte seg selv, har professor Kimmo Grönlund ved Åbo Akademi university uttalt. Dette som en kommentar til at dagens demokrati har store problemer med polarisering og ekkokamre. Befolkningen kommuniserer i større grad kun med sine likesinnede og danner grupper som blir mer ekstreme. … Dette er en utvikling som vi også ser i lokalpolitikken. Vi folkevalgte blir ofte kritisert av grupper med helt motsatt syn. Grupper som er overbeviste om at kun deres «ekkokammer» snakker for «det rette synet» og befolkningen. Det er i en slik utvikling at alle som er glad i demokratiet, må finne mulige løsninger. Folkevalgte, politiske partier, medier og samfunnssfæren ellers må ta tak i disse demokratiske problemstillingene. … Derfor bør alle norske partier nå samlet komme frem til et felles initiativ, hvor man velger bort Facebook, Instagram og andre sosiale medier og heller bruker annonsekronene på redaktørstyrte og demokratibyggende medier. Fordi vi velger demokrati, ikke Facebook!»
Her er det en rekke punkter man kunne tatt opp, men vi skal fokusere kun på de viktigste.
Facebook er en privat plattform og eierne kan velge å publisere det de vil – og de kan la være å publisere det de ikke vil ha på sin plattform. Det de vil publisere er ting som de mener er nyttige og riktige, og de vil ikke publisere ting som de mener er skadelige. De har all rett til å foreta slike vurderinger og og benytte dem som basis for sine valg. Den samme rett har alle redaktører i alle aviser, radiokanaler, TV-stasjoner, osv. Og dette er en rett de absolutt bør ha; denne retten er ikke noe annet enn en respekt for eiendomsrett.
Så dersom eierne av Facebook har bestemt at de ikke vil publisere artikler som er kritiske til den mest utbredte syn blant politikere og journalister om klimaendringer, om vaksiner, om innvandring, eller om islam – så har de all rett til dette. Om de har algoritmer som innebærer at de som søker på disse tingene får problemer med å finne dem, så har de også all rett til dette. Men en slik praksis vil føre til at brukerne mistet tillit til plattformen, og da mister den kunder og da mister den inntekter.
De som vil publisere slike ting på en plattform som har likhetstrekk med Facebook, men som tillater en større bredde av meninger. vurderinger og fakta, kan benytte Gab eller MeWe. Tilsvarende, de som ikke er fornøyd med de begrensningene som YouTube legger på brukerne, de kan benytte Rumble eller Odyssey.
Men tilbake til Facebook: Som innvending til det vi nettopp sa kan man si at Facebook er i en særstilling fordi den er så stor; antagelig er antall brukere i nærheten av tre milliarder. Men hvis mange av disse tre milliardene blir misfornøyd så vil de selvfølgelig slutte å bruke Facebook. Når det gjelder kritikken om at Facebook er for stor kom vi til å tenke på saken mot IBM.
Det amerikanske justisdepartementet begynte en anti-trust sak mot IBM i januar 1969 og hevdet at IBM forsøkte å monopolisere markedet for «general-purpose digital computers.». Saken varte i 13 år og ble avsluttet i januar 1982. Da hadde markedet endret seg såpass at IBM var langt fra å være i nærheten av å ha noe slags monopol på general-purpose digital computers – tiden gikk, markedet endret seg. og utgangspunktet for saken viste seg å ikke la være relevant i det hele tatt.
Poenget er at ting endrer seg – noe som er stort i en periode kan være lite og ubetydelig noen få år senere. Ja, Facebook er stort nå, men hvis folk ikke bli fornøyd og hvis det kommer ny teknologi så kan det om noen få år være slik at Facebook er noe som bare noen få nostalgikere bruker. Ikke vet vi. Men det vi vet er at statlige reguleringer aldri fører noe godt med seg. Vi overhørte en setning som vi ikke helt forstår hva betyr, men som lød omtrent som følger: «Kidsa og fjortisene bruker ikke face men insta». Det var noen uker siden vi hørte dette så dette er kanskje foreldet nå.
En av klagene som er blitt rettet mot Facebook er at det er lett å spre falske nyheter. Noen krever derfor at en slags statlig myndighet må gripe inn. Dette fikke meg til å tenke på noe av det som fantes i den staten som beskrives i George Orwells 1984. Denne staten hadde noe som het Sannhetsministeriet, og vi siterer en beskrivelse av dette fra Wikipedia: «Staten er delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten ….».
At vi skal få en statlig godkjent Sannhet, vel, det er slikt som diktaturer driver med. Og det er ikke store forskjellen mellom demokrati og diktatur; alternativet til begge disse organisasjonsformene er frihet, et system hvor individer har rett til å bestemme over seg og sitt, hvor alle mellommenneskelig forhold er frivillige, og hvor statens eneste oppgave er å beskytte borgernes frihet.
Men tilbake til pressen, staten og Facebook: Det er opplagt at det ikke er tilstrekkelig for å holde seg godt orientert at man baserer seg bare på en eller noen få kilder. Man må følge med på hva mainstreammedia sier, og man må følge med på hva viktige opposisjonelle aktører på nyhets- og historiefeltet sier. For Norge betyr dette at man ikke bare må lese Dagbladet, Aftenposten, VG, Dagsavisen og følge med på Dagsrevyen og TV2-nyhetene – men man må også lese Resett, document.no, steigan.no, rights,no, Gullstandard, etc.
Dersom man følger virkelig godt med på alle disse kildene er man rimelig velorientert om det som skjer.
Men det er ikke dette de som kritiseres Facebook gir uttrykk for. Det ser ut som det de vil er at vi skal finne en slags statsautorisert eller statlig institusjon som bekrefter og som går god for at «dette er riktig nyheter, dette en riktig historieforståelse, og at visse ting som måtte dukke opp i diverse medier er feil eller «fake news»».
Det at så mange aktører gir uttrykk for et slikt syn, det er bare skremmende. Vi har dog allerede en slags antydning om noe slikt allerede; det finnes visstnok noe som heter faktisk.no, og som gir seg ut for å kontrollere at noe som gir seg ut for å være nyheter i spesielt opposisjonelle nyhetsorganer er korrekt eller ikke. Men det er skjedd flere ganger at det som står på faktisk.no er fremstilt på en skjev måte. For virkelig å få korrigert det man leser ett sted må man faktisk lese flere forskjellige andre nyhetskilder – slik vi alltid har anbefalt. Vi vil heller ha en rekke aktører som faceboook og gab og Aftenposten som hver forteller sin vri på sannheten, enn en stat som gir en autorisert versjon som vi bare må akseptere, og hvor alternative nyhetskilder i større eller mindre grad blir stoppet på ulike måter (for eksempel ved at de nektes finansiering på vanlige måter).
Det siste punktet vi vil ta opp er påstanden om at det som publiseres spesielt på Instagram er skadelig for barn unge.
Vi stikker førts innom et litt kuriøst historisk faktum: Etter 1945 begynte Aps sosialiseringspolitikk for alvor. Denne politikken handlet ikke bare om sosialisering av økonomien/næringslivet, det ble også diskutert forslag om å forby ukepressen, som da inneholdt blader som Filmjournalen, KriminalJournalen og Cocktail. (Hvor er ukepressen i dag? Er en skygge av det den var for noen tiår siden; det folk gjør i dag heller enn å sitte å bla i et ukeblad er å surfe på nettet.) En stor artikkel i det litterære tidsskriftet Vinduet i 1949 inneholdt forslag om at det for ukepressen skulle innføres konsesjonsplikt, importkontroll og økt beskatning. I Forfatterforeningen forslo Arnulf Øverland at det skulle innføres en avgift på de uønskede ukeblader og magasiner for å finansiere et fond til støtte for respektable, men trengende, forfattere. Forslaget vakte gjenklang i foreningen. Etter noen år trakk de allikevel forslaget. Et annet stort problem var tegneseriene, og i 1954 avga Statens Folkeopplysningsråd innstilling i tegneseriesaka, og Det rådgivende utvalg for tegneserier ble opprettet i 1955, men det gjorde heldigvis svært liten skade.
Så det er en tradisjon for at enkelte i den eldre finkulturelle garde vil forby ting som de tror er skadelige for ungdommen.
Mer konkret til påstanden om spiseforstyrrelser o.l. Vi skal ikke mange årene tilbake for å huske at tilsvarende påstander ble rettet mot ukeblader og reklameplakater. Enkelte feministgrupper kjørte for noen år siden en kampanje mot det de kalte kroppspress ved blant annet å sabotere plakater som reklamerte for badedrakter og undertøy for damer.
Så påstanden om at Instagram spesielt er farlig for unge er bare en ny vri på at tegneserier og ukeblader og reklameplakater o.l. er skadelige. Vi sier ikke at spiseforstyrrelser og den type problemer er ufarlige, men de som får slike plager må møtes med andre tiltak enn restriksjoner på Instagram og Facebook. Ansvaret for å korrigere slike tendenser hos unge mennesker ligger først og fremst hos familien.
Ja, Facebook er i hardt vær, men om noen få år er antagelig Facebook en skygge av det det er i dag. Dersom man får statlige reguleringer vil det antakelig føre til dels at konkurransen mot Facebook blir vanskeligere, og at det verdensbilde som vi får via Facebook blir på en måte statlig godkjent – da vil avstanden mellom vanlig nyhetsformidling og George Orwells Sannhetsministerium være enda mindre enn den er i dag. Og det er en skremmende utvikling.
Og helt til slutt: Aftenpostens lederskribent skrev følgende: «Dersom ikke Facebook tar større ansvar er det opp til de folkevalgte å stille tøffere krav til selskapet». Siden Aftenposten fortsatt er regnet som Norges mest seriøs avis tar vi med følgende: Hvordan ville lederskribenten reagert hvis noen hadde sagt følgende: «Dersom ikke Aftenposten tar større ansvar og publiserer en større bredde av meninger og vurderinger, må de folkevalgte stille tøffere krav til eierne»?
Men det er riktig at det er en kamp mellom Facebook og andre private aktører, og demokratiet. Demokrati betyr at flertallet styrer – og dette betyr igjen at mindretallet mister rettigheter. Det eneste som kan sikre mindretallets rettigheter er respekt for eiendomsretten, og at et flertall ikke kan gripe inn å krenke og begrenset eiendomsretten, og dette må også gjelde de som driver aviser, TV-stasjoner, radiostasjoner – og plattformer på Internett.
.
.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0Goy6G/aa-si-nei-til-facebook-er-aa-si-ja-til-fremtiden
En sosial plattform som i utgangspunktet er åpen for alle, kan eller bør ikke ha vedtekter som strider mot landets lover. I de fleste land er det fullt ut lovlig å kritisere de valgte politikere og myndigheter. I så fall kan ikke for eksempel Facebook lage interne vedtekter som sperrer alle dem som ellers ville ha benyttet Facebook til å kritisere landets regjering. I så fall ville Facebook har gjort seg skyldig i strukturell vold og dette bør det finnes lover mot.
I et forum som ikke er åpent for hvem som helst, ville det nok være mer naturlig å innskrenke hva som man tillates å ytre. Dersom jeg hadde vært medlem av et politisk parti som for eksempel Liberalistene, da ville det nok være en grunn til eksklusjon fra Liberalistenes sosiale fora, dersom man åpenbart valgte å kritisere liberalismen/objektivismen som sådan, samtidig som man lovpriste bolsjevismen slik som den ble praktisert under Stalin.
Mao. dersom man brukte en organisasjon sine fora til åpenlyst å motarbeide det som organisasjonen offisielt står for, da ville man vel kunne ekskludere vedkommende basert på at denne organisasjonen kun er åpen for medlemmer som støtter dens formålsparagrafer.