I dag er det valg! Tusenvis av håpefulle partimedlemmer ser spent frem til nattens opptelling hvor de får vite om de kommer inn i kommunestyret (eller i bydelsutvalget eller i fylkestinget).
I tillegg til kandidatene har også mange tusen partimedlemmer deltatt i en valgkamp som har pågått i en måneds tid. De har snakket med folk, delt ut løpesedler, delt ut ulike effekter, og gjort alt annet som hører valgkamper til. Kanskje det viktigste poeng å nevne er det at alle som deltar virkelig ønsker å gjøre samfunnet bedre, og de lover at dersom folket stemmer på dem og de får flertall så vil det virkelig bli bedre på alle viktige områder: miljø, skole, eldreomsorg, infrastruktur, og så videre.
De aller fleste partiene hører til én av to fløyer: enten hører de til den rødgrønne sosialistsiden, eller de hører til på den blå borgerlige/konservative siden. Flertallet går til en av fløyene, og som regel er det slik at etter en eller to perioder så er folk lei av den fløyen som har makten at de velger inn den andre fløyen. I Oslo er det de rødgrønne som har styrt, og alt tyder på at de blå vil overta etter valget.
Lokalvalg sees ofte på som en popularitetskonkurranse for regjeringen, selv om den altså ikke er på valg (egentlig er det Stortinget som er på valg, og det er Stortinget som velger regjeringen, men allikevel er det slik at lokalvalg sees på som en popularitetsvurdering av den sittende regjering).
Fra 2005 til 2013 hadde vi en Arbeiderpartidominert regjering, i 2013 var folk lei av denne og stemte inn en Høyredominert regjering, i 2021 var folk lei av denne og stemte inn en Arbeiderpartidominert regjering. Stoltenberg ble avløst av Solberg som ble avløst av Støre. Nå er Støre svært upopulær, og mye tyder på at Arbeiderpartiets lave popularitet vil føre til at de borgerlige/konservative vil gjøre det godt i dagens lokalvalget.
Men vi vil peke på noen urovekkende tendenser. I VG for et par dager siden leste vi følgende overskrift: «Rekordmange blanke stemmer i skolevalget: − Dette er krise
Nesten en av ti stemmer ved i årets skolevalg var blanke. Det er en økning på 40 prosent fra forrige valg» (link nedenfor).
Altså cirka 10 % av de som stemte ved skolevalgene stemte blankt, og den som sier at dette er krise er en talsperson for MDG. Å betrakte dette som en krise er kanskje noe overdrevet, men det er et utrykk for en urovekkende tendens, og den tendensen er som følger: Det er et økende antall som ikke bryr seg om den politikken som føres.
Hvorfor bryr de seg ikke om den politikken som føres? Kanskje fordi de har forstått at det spiller ingen rolle hvilket fløy som styrer. De merker ikke forskjell på om det er de borgerlige eller sosialistene som styrer. Det er ikke slik at de merker forskjell når Solberg overtar fra Stoltenberg, og de merker ikke forskjell fra når Støre overtar fra Solberg. Men de merker er at utviklingen går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vi kunne nevnt mange eksempler på at utviklingen går til det verre, men vi skal kunne holde oss til to slike eksempler.
Det område som samtlige partier sier at de skal gjøre vesentlig bedre hvis de kommer til makten er eldreomsorgen. Ved hvert eneste valg, ved lokalvalg, ved stortingsvalg, står alle partier frem og sier at de skal sørge for en bedre eldreomsorg.
Men hva skjer i praksis? Nærmest månedlig fortelle Dagsrevyen eller TV2-nyhetene om tilfeller hvor gamle, hjelpeløse mennesker er blitt svært dårlig behandlet av systemet. Hvis man googler «Krise i eldreomsorgen» får man mer enn 35000 treff, og første side inneholder følgende overskrifter som alle er fra i år:
«En varslet krise», «Eldreomsorg i krise – folkebladet.no», «Krise for pårørende – krise for samfunnet?», «Dramatisk krise for eldreomsorgen, men kommunen bruker …», «Eldreomsorg: Krever handling etter TV 2-sak: – Det er krise», «En varslet krise i eldreomsorgen krever handling nå». «Ingrid (94) får ikke sykehjemsplass i Oslo», «Uten at noe gjøres, styrer vi mot ei varslet krise i …», «Er det krise i eldreomsorgen? Roar Kristensen har et tankevekkende innlegg i Varingen, der han konkluderer med at det er varig krise og kommende katastrofe i …».
Dette er altså resultatet i den sektor som alle partier sier at de skal gjøre stadig bedre. (Vi sier ikke at alle som er innen den offentlige eldreomsorgen har et dårlig tilbud, vi refererer kun til oppslag i avisene som sier at det er mange som ikke får et så godt tilbud som de burde få.)
Vi tar også med noen punkter fra en annen sektor: skolen. En overskrift i Aftenposten fra i sommer sier følgende: «Vold i skolen er blitt et alvorlig samfunnsproblem». Utdanningsnytt skriver: «26 prosent av grunnskolelærerne oppgir at de har vært utsatt for vold eller trusler på arbeidsplassen. Dette er fire ganger høyere enn for yrkesaktive ellers i samfunnet.» (linker nedenfor).
Og hvordan går det med kvaliteten på undervisningen og resultatene for elevene? «Elever gjør det dårligere i matte og naturfag – mindre selvtillit og dårligere læringsmiljø kan ligge bak» (link nedenfor).
Vi kunne gitt mange flere eksempler, og det finnes helt sikkert også eksempler som viser at det på mange områder står bra til både i skolen og i eldreomsorgen.
Men vårt poeng er at på disse viktige områdene, områder hvor alle partier sier at vi skal satse, er det en sterkt negativ utvikling, eller en langt mindre positiv utvikling enn det burde være, og alt tyder på at dersom nåværende kurs fortsetter vil problemene bli stadig større i tiden fremover. Mange velgere ser ut til å bare gi blaffen, og det er lett å forstå hvorfor i og med at utviklingen stadig går i negativ retning uansett hvem som styrer.
Vår oppfatning er at så lenge samfunnet på disse områdene er organisert slik som det er nå, det vil si med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert skole, og med en statlig eller kommunalt drevet/finansiert eldreomsorg, vil problemene ikke kunne løses uansett hvor motiverte politikerne er til å gjøre disse områdene bedre og uansett hvor mye penger de bevilger. I en offentlig drevet modell er det ikke mulig å få disse tilbudene til å bli gode, og til å bli bedre, over tid.
Det som kommer til å skje er antagelig at det vil bli bevilget mere penger til disse områdene, og det vil kanskje løse noen problemer på kort sikt, det vil kanskje føre til at tilbudet på enkelte områder blir bedre, men større bevilgninger vil også føre til at disse feltene i enda større grad enn i dag vil bli overadministrert.
Vi kan ikke se annet enn at disse områdene – skolen, eldreomsorgen – kun kan bli vesentlig bedre dersom den enkelte betaler for sine barns skolegang, og for sin egne eller sine eldre slektningers tilbud (sykehjem, etc.), direkte (evt. gjennom forsikringer) til private tilbydere uten at pengene går gjennom det offentlige (stat eller kommune). Dersom den enkelte selv kunne beholde sine penger (og ikke bli tvunget til å betale mer enn halvparten av dem i skatter og avgifter slik som i dag), kunne han selv velge om han ville bruke pengene på klimatiltak eller u-hjelp eller distriktsutbygging eller kunst han aldri er interessert i å utsette seg for (tilbud som nå så si ene og alene finansieres av det offentlige), eller på ting vedkommende selv mener er nyttige for ham selv og hans nærmeste.
Alle de store partiene, de som sitter på Stortinget, ønsker å fortsette tilbudene på disse områdene i samme spor som er blitt ført de siste tiårene, og dette sporet kan ikke føre til at det blir vesentlig forbedringer i tilbudene. Det er all grunn til å tro at de store partiene vil få makten også etter dagens valg – men kommuner som har vært styrt av de røde vil etter valgte i mange tilfeller styres av de blå og vice versa – og det er derfor all grunn til å frykte at utviklingen vil fortsette i en langt mindre positiv retning enn den burde.
Men det er ikke bare de syv åtte store partiene som stiller til valg, også et par dusin småpartier stiller til valg. Vi har kommentert programmene til et halvt dusin av disse i podcaster her på Gullstandard, og de aller fleste er slik at de setter opp ønskelister som består i at de vil bruke mer penger på sine hjertesaker, og praktisk talt alle har eldreomsorg og skole som hjertesaker. Men for å gjenta dette poenget: når offentlige tilbud er mindre tilfredsstillende, vil det som regel aldri bli vesentlig bedre over tid bare dersom man bruker mer penger på det.
Det eneste partiet som har en noe annen vinkling på disse problemene er Liberalistene. De ønsker at det offentliges rolle på disse områdene skal gradvis reduseres, og at den enkeltes egne valg uavhengig av offentlige pålegg, tilbud, og føringer, skal styrkes. Man kan trygt si at Liberalistene er det eneste opposisjonspartiet.
Men dessverre må vi nok regne med at folket velger å fortsette å la de store partiene stå for styringen. Folk flest tror på de løftene som de store partiene gir selv om de burde vite fra erfaring fra samtlige valg de siste tiårene at de ikke vil bli holdt. De store partiene, de som gjennom tiår etter tiår har vist at de ikke klarer å løse de store problemene, men tvert imot bare gjør dem større og større – ikke bare når det gjelder skole og eldreomsorg, men også på en rekke andre områder (kriminalitet, energiforsyning, infrastruktur, pensjoner og trygder, pengeverdi, og så videre), vil høyst sannsynlig få fornyet tillit. Enda en gang. Men kanskje den store andelen blanke stemmer i skolevalgene er et tegn på at de i hvert fall de unge forstår at de store partiene ikke er å stole på
At enkelte personer opplever sin situasjon slik at de ikke finner seg til rette i den kroppen de er født med, er et opplagt faktum. Noen personer som er født som gutt/mann føler seg ikke som en mann og sier at han føler seg som kvinne, og vice versa. (For enkelhets skyld holder vi oss til menn som hevder at de ikke føler seg som en mann og som sier at de føler seg som kvinner, dette selv om det motsatte – at en kvinne sier at hun føler seg som mann – også forekommer. Det forekommer også at noen sier at de ikke føler seg som noen av de to eksisterende kjønnene.) Dette fenomenet kalles kjønnsdysfori, og er i Norsk medisinsk leksikon omtalt slik:
«Kjønnsdysfori er manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. Dysfori betyr ubehag. I denne sammenhengen viser det til et bredt spekter av ulike former for subjektivt ubehag og misnøye knyttet til hele eller deler av kroppen, eller de sosiale og kulturelle forventningene knyttet til fødselskjønn. Siden 2013 er kjønnsdysfori en diagnose i Den amerikanske psykiaterforeningens klassifikasjonssystem for psykiske vansker …».
Dette er et reelt problem som kan være til stor plage for de det gjelder, og disse må i utgangspunktet møtes med respekt og forståelse. Dette gjelder også de som tar skritt for å gjennomgå en prosess som omtales som «å endre kjønn».
Det vi skal se på her er ikke de medisinske eller psykologiske sidene ved denne problemstillingen, det vi skal se på er det som i vid forstand er politiske implikasjoner av visse holdninger til denne problematikken. Det vi skal komme inn på er slike problemstillinger som hvilket kjønn en transperson har, bør han eller hun få stille i sportsgrener forbeholdt det andre kjønnet enn vedkommende ble født til, skal en transperson kunne benytte toaletter forbeholdt det annet kjønn, skal en transperson innlegges på kvinneavdelingen på et sykehus, skal en transperson kunne kvoteres, skal et barn/en umyndig person som opplever kjønnsdysfori få såkalt kjønnskorrigerende behandling, hva med juridisk kjønn, etc.
Kjønn
De første livsformer oppstod for noen milliarder år siden, og de formerte seg ved at disse encellede mikroorganismer delte seg: en celle ble til to, disse to ble til fire, osv. Etterhvert skjedde det en mutasjon som innebar at avkom kunne bli sterkere og mer overlevelsesdyktig hvis gener fra to entiteter ble blandet. For å gjøre en lang historie svært kort: et nytt individ ble dannet ved at arvestoffet fra to «foreldre» ble blandet i det nye individet. Arvestoffene finnes i celler som kalles gameter, og når to slike celler smelter sammen kan de vokse og bli et nytt individ. Det finnes kun to slike gameter, eggcelle og sædcelle, og de produseres av hvert sitt kjønn: den som produserer eggceller er en hunn, og den som produserer sædceller er en hann; eggcellen er relativt stor og sitter mer eller mindre fast hos hunnen, sædcellen er relativt liten og kan bevege seg fra hannen til hunnen. Dette er for øvrig den biologiske definisjonen på mann og kvinne: Den som har en kropp som produserer eggceller er en kvinne, og den som har en kropp som produserer sædceller er en mann.
SNL: «Hannkjønnet produserer mindre og bevegelige kjønnsceller (sædceller). Det biologiske grunnfenomenet med to kjønn har som viktigste oppgave å sørge for at ethvert nytt individ forsynes med en ny kombinasjon av arveanlegg. Derved opprettholdes en stor variasjon mellom individene». Således finnes det kun to kjønn.
Noen hevder også at man kan identifisere seg som det kjønnet man ønsker, og at det finnes svært mange kjønn: vi har sett påstander om at det skal finnes mer enn 60 kjønn. Vi vil dog stå på det biologiske faktum at det kun finnes to kjønn.
Opplevd kjønn
Det er vanlig å si i dag at det forventes at en person som er født med et bestemt kjønn skal inn i en bestemt kjønnsrolle. (Disse forventningene er dog langt lavere i dag enn de var for bare noen få år siden.) At enkelte individer ikke vil finne seg til rette i den rollen som de fleste med vedkommendes kjønn havner i, er bare som man kan forvente, og dette burde ikke være problematisk. At en som er født som mann heller vil inn i den rollen som de fleste kvinner har burde altså ikke være problematisk for vedkommendes omgivelser; et slikt valg burde i utgangspunktet bli møtt med full respekt. Det kan også hende at vedkommende ikke ønsker å gå inn i noen av de typiske kjønnsrollene som finnes, og også dette burde være helt uproblematisk.
Enkelte av de som ikke føler seg til rette i den kjønnsrollene mange vil si de er født til, hevder at de føler seg som om de tilhører det annet kjønn. En (person som er født som en) mann kan da si at han ikke føler seg som mann, han føler seg som kvinne, og vice versa. Men kan dette være riktig?
Følelser er svært viktige, og man kan oppleve svært mange forskjellige følelser, og de finnes over et svært bredt spektrum. Man kan for eksempel føle glede i noen situasjoner, og sorg i andre. Man kan oppleve glede og sorg fordi man kan oppleve at de er forskjellige, og man kan kontrastere den ene følelsen med den andre. Dette gjelder generelt; skal man sette navn på noe må man kontrastere det med noe annet. Dette gjelder vått/tørt, naturgitt/ kunstig, menneske/dyr, osv – man vet kun hva det ene er først når man har erfart det andre. I tilfeller hvor man ikke kan erfare kontraster kan man ikke si at det finnes alternativer.
Men hvis en person er født som mann, hvordan kan han da si at han føler seg som en kvinne? Han vet ikke hvordan det er å føle seg som kvinne; han vet heller ikke hvordan det er å føle seg som mann fordi han har ikke noe kontrastere disse følelsene med. Han vet bare hvordan han opplever seg selv som seg selv, han opplever seg selv som han er, han kan ikke kontrastere denne opplevelsen med noen annen opplevelse – den eneste erfaringen han kan ha på dette området er den erfaringen han har som seg selv.
La oss kort utdype dette noe videre. To voksne personer – Ola og Kari – kan bare oppleve seg selv, de kan ikke oppleve hvordan det er å være mann og hvordan det er å være kvinne. Ola kan bare oppleve seg selv fordi han har ikke noen som helst erfaring fra noen annen person enn seg selv, han kan ikke oppleve hvordan Kari har det. Tilsvarende for Kari, hun kan ikke oppleve hvordan Ola har det. Men begge kan føle seg utilfreds med den situasjonen de er i, inkludert med den kroppen de har. Vi vil dog tro at det mest sannsynlige er at personer som ikke føler seg hjemme i den kroppen de har og føler seg som tilhørende et annet kjønn, egentlig ikke er tilfreds med den rollen som de forventes å spille utifra det kjønn de har. Dette betyr dog ikke at det finnes flere enn to kjønn.
En slik opplevelse, en følelse som altså går ut på at en person ikke føler seg vel i den rollen som folk flest forventer at han eller hun skal følge, bør møtes med respekt. Dersom en voksen person på et slikt grunnlag ønsker å foreta inngrep (operasjoner, hormonbehandling) bør han ha all rett til dette, og hvis han ønsker å fremstå som et annet kjønn enn det han er født til bør han ha all rett til dette.
Men dette betyr ikke at en mann som gjennomgår en slik transformasjon blir en kvinne.
Andre kjønn
Enkelte hevder at det finnes mer enn to kjønn. Biologisk sett finnes det imidlertid som vi har nevnt kun to kjønn, men de som hevder at det finnes flere kjønn mener gjerne at noen vil leve på en annen måte enn den som de vanlige kjønnsrollene for mann og kvinne forutsetter. En liste på tidsskriftet Illustrert vitenskaps nettside lister opp hele 65 kjønn (link nedenfor).
Etter mitt syn er dette feil vei å gå. Selv om man vil leve på en annen måte enn den måten som de tradisjonelle kjønnsrollene innebærer, hvis man for eksempel vil plukke noen bestanddeler fra mannsrollen og noen fra kvinnerollen og kanskje også legg til noen elementer man selv har funnet på, kan ikke dette bety at det dermed oppstår et nytt kjønn.
Enhver bør absolutt kunne leve slik vedkommende selv ønsker, inkludert å selv bestemme sitt utseende, sin fremtoning, sin seksuelle orientering (og dette gjelder sikkert også andre ting som jeg ikke har fantasi nok til å komme på), men dette betyr ikke at den kombinasjonen man setter sammen innebærer at det oppstår et nytt kjønn.
Pronomenbruk
Enkelte menn som har gjennomgått såkalt kjønns-korrigerende behandling og som fremstår som kvinne, ønsker eller krever at andre skal omtale dem som «hun», ikke som «han».
Et slikt ønske bør respekteres. Vårt syn her innebærer dog ikke at en slik bestemmelse bør lovfestes, lovverket bør ikke si noe som helst om dette.
Det som først gjorde den canadiske psykiateren Jordan Peterson verdensberømt var at han nektet å følge et lovpålegg om slik pronomenbruk. Han var ansatt ved et statlig universitet, og det statlige lovverket krevde at ved statlige institusjoner skulle alle ansatte benytte det pronomen som personen det gjaldt ønsket. Peterson var villig til å benytte det pronomen som vedkommende ønsket, men han var imot at det skulle være en lov som påla de ansatte dette. Dersom universitetet hadde vært privat ville denne problemstillingen aldri ha oppstått. Da kunne universitetet selv bestemt hva som skulle gjelde på et slikt område, og de kunne ansette eller la være å ansette de som ikke fulgte det universitetet hadde bestemt. Her er det en stor forskjell på hva en statlig institusjon kan gjøre, og hva en privat institusjon kan gjøre. (Forskjellen består i at det staten bestemmer gjelder alle, det en privat aktør bestemmer gjelder kun de som frivillig velger å ha med institusjonen å gjøre. Som kjent er det dessverre slik i dag at svært mye av vårt forhold til staten er basert på ikke-frivillighet, det vil si tvang.)
Juridisk kjønn
En person er født som enten gutt eller jente, som mann eller kvinne. Det finnes dog sjeldne unntak fra dette, om lag 1 av 5000 er født med en uklar kjønnsidentitet, mens alle andre er enten det ene eller det andre, og det er kun dem vi tenker på her. Det at 1 av 5000 er født med en uklar kjønnsidentitet betyr ikke at medfødt kjønn er uklart for de 4999 andre.
Som vi har nevnt over forekommer det tilfeller hvor en person ønsker å fremstå som et annet kjønn enn det vedkommende er født til, og vi har ikke noe problem med eller innvendinger mot dette. Men det at en mann ønsker å fremstå som kvinne, betyr ikke at han blir en kvinne. En implikasjon av denne problemstillingen er det som kalles «juridisk kjønn». Vi siterer fra SNL:
«Juridisk kjønn er det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret, se Lov om endring av juridisk kjønn av 17. juni 2016 nr. 46 § 1. En persons kjønnsidentitet er et personlig forhold som er beskyttet av retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 ifølge Den europeiske menneskerettighetsdomstol. En persons kjønnsidentitet vil også regnes som et personlig forhold som skal beskyttes etter Grunnlovens § 102 som også slår fast at enhver har rett til respekt for sitt privatliv. Juridisk kjønn og må ses i sammenheng med folkeregisterloven (lov om folkeregistrering, 9. desember 2016 nr. 88), hvor det blant annet følger at fødselsnummeret skal endres når kjønn endres. For å endre juridisk kjønn må man oppleve å tilhøre det andre kjønnet enn det man er registrert med i folkeregisteret. Endringen av kjønn baseres på personens egen opplevelse av kjønnsidentitet, og det er ikke noe krav om en medisinsk vurdering eller medisinsk behandling. Det kan velges mellom mann og kvinne. Det er mulig å endre juridisk kjønn flere ganger, da det ikke er noen begrensninger i antall ganger en person kan endre juridisk kjønn. Lov om endring av juridisk kjønn gir den enkelte mulighet til å bestemme hvilket juridisk kjønn som skal fremgå av folkeregisteret og personnummeret, og baseres på personens egen opplevelse av kjønnsidentitet.»
Kjønn er et biologisk faktum gitt ved fødselen, og det er ikke mulig å endre kjønn. Allikevel, dersom en mann ønsker å fremstå som kvinne, bør han ha all rett til å gjøre dette i all sosial omgang. (Han bør dog informere potensielle sexpartnere om dette før et forhold utvikler seg til intim omgang.)
Slik vi ser det er det ikke riktig at han blir registrert som kvinne i folkeregisteret eller at han står oppført som kvinne i sitt pass. En god løsning på denne utfordringen kan være at passet ikke bare oppgir en persons kjønn, men også det kjønn personen ønsker å fremstå som. Det kan derfor være to rubrikker i passet, en for kjønn, og en for det kjønn passinnehaveren ønsker å fremstå som.
Det skal således etter vårt syn ikke være noen rett til å endre kjønn – det er bokstavelig talt umulig, og derfor heller ikke noen rett til å endre personnummer.
Kjønnskorrigerende behandling
Kjønns-korrigerende behandling innebærer at en person som er født som mann ønsker å fremstå som kvinne, og derfor ønsker å få utført visse operative inngrep på kroppen, og å ta visse hormoner, slik at kroppen fremstår som en kvinnes kropp, dvs. uten skjeggvekst og med en kvinnes kjønnsorganer, former, bryster, etc. Slike operasjoner skal visstnok i mange tilfeller være rimelig vellykkede, men det er også et betydelig antall som senere angrer på at de gjennomgikk en slik operasjon.
Men allikevel: Kjønns-korrigerende behandling er ikke mulig. En mann som har foretatt slik behandling blir ikke en kvinne, han forblir en mann, men han vil ha en kropp som er helt annerledes enn den han ble født til å ha. Hvis han blir tilfreds med dette, er det selvsagt allikevel all grunn til å respektere denne personens valg.
Voksne personer bør ha all rett til å foreta de endringer i sin kropp som vedkommende selv ønsker. Men det hevdes at også barn kan oppleve såkalt kjønnsdysfori, men vi vil være sterkt imot at barn/umyndige blir utsatt for såkalt kjønns-korrigerende operasjoner. Tenåringer er som regel forvirret om det meste, og det bør ikke være tillatt å foreta inngrep på en tenårings kropp, inngrep som vil ha enorme konsekvenser for vedkommende resten av livet.
(Som nevnt over er cirka 1 av 5000 født med en uklar kjønnsidentitet, og kjønns-korrigerende behandling kan være riktig for slike personer.)
Kvotering
Muligheten til å endre kjønn har fått enkelte absurde implikasjoner. Som kjent er enkelte områder i samfunnet omfattet av kvoteringsordninger mht. kjønn, det vil si at medlemmer av et underrepresentert kjønn skal få forrang ved opptak til studieplasser eller ansettelser i visse stillinger.
Dette har ført til at enkelte har endret juridisk kjønn for å komme inn under en kvoteringsordning: enkelte menn har skiftet juridisk kjønn til kvinne for å få ekstra studiepoeng slik at de kan komme inn på ettertraktede studieplasser. Antagelig vil de skifte kjønn tilbake til sitt medfødte kjønn etter at utdannelsen er fullført, som nevnt over er det i lovverket ingen begrensninger for antall ganger man kan skifte kjønn.
Vårt syn er at en privat institusjon kan gjøre akkurat som de måtte ønske på dette og på en rekke andre områder, og vårt syn om kjønn gjelder hva statens politikk bør være. Staten bør kun akseptere det kjønn en person er født med, mens en undervisningsinstitusjon eller et firma kan gjøre slik eierne finner er riktig mht. ansettelser og kvotering.
At enkelte menn skifter kjønn til kvinne for å få en ettertraktet studieplass, viser bare hvor absurd hele denne problemstillingen er.
Toaletter, fengsler
Kvinner er svakere enn menn og bør på visse områder kunne velge å være helt isolert fra menn. Dette gjelder slike områder som toaletter og fengsler. Dametoaletter og kvinnefengsler bør kun forbeholdes kvinner, dvs. personer som er født som kvinner. Hvis en mann som hevder han er en kvinne får adgang til disse områdene, kan skruppelløse menn «skifte kjønn» og benytte disse områdene til å krenke kvinner.
Det finnes eksempler på at en dømt voldtektsforbryter har identifisert seg som kvinne, og derved fått anledning til å sone i et kvinnefengsel hvor han så har fortsatt å forsøke å voldta kvinner.
En person som er født som mann bør ikke få adgang til dametoaletter, og han bør ikke få sone i kvinnefengsler selv om han påstår at han er kvinne. Fengsler bør være statlige, og det er ikke noe i veien for at det opprettes egne avdelinger for menn som fremstår som kvinner. Men de bør ikke slippes inn på fengselsavdelinger som er forbeholdt kvinner.
Igjen, et privat firma kan ha akkurat den praksis de vil på dette området: Et privat firma kan ha et felles toalett for alle, eller de kan ha herretoalett og dametoalett hvor transmenn har adgang til dametoalettet, eller de kan ha tre typer toaletter: et for kvinner, et for herrer, og et for transer.
Sport
Menn er større og sterkere enn kvinner, og derfor bør sport hvor fysisk styrke har betydning for resultatene ha egne klasser for kvinner. (Det finnes aktiviteter som regnes som sport, men hvor kjønn ikke spiller noen rolle, for eksempel sjakk og bridge, og der kan kvinner og menn fritt konkurrere i samme klasse. Vårt syn er dog at sjakk og bridge ikke er sportsgrener, men denne diskusjonen tar vi ikke her.)
Hvis en mann erklærer seg som kvinne og stiller i kvinneklassen i en sport er dette svært urettferdig overfor de kvinnene som stiller i samme konkurranse.
Den mest kjente eksempler på dette er den amerikanske svømmeren Lia Thomas. Thomas ble født som mann, han var en aktiv konkurransesvømmer, men han oppnådde ikke gode resultater. Når han var 23 år gammel erklærte han seg som kvinne, fikk stilte i kvinneklasser og vant en rekke mesterskap foran kvinnelige svømmere.
Thomas hevder at han virkelig føler seg som kvinne, og han har gjennomgått hormonbehandling som innebærer at kroppen ble mer feminin enn den han hadde før han begynte behandlingen. Han ble godkjent som kvinnelig svømmer av de rette instanser innen de som administrerer svømmekonkurranser i USA.
De som administrerer sportsgrener er private selskaper, og de har all rett til selv å bestemme hvilken politikk de skal føre på dette området. Hvis de ønsker at transmenn skal få stille i kvinneklassen, har de altså all rett til å gjøre dette, men vi kan ikke si annet enn at vi synes dette er svært urettferdig overfor de som virkelig er født som kvinner og som ønsker å konkurrere.
I enkelte sportsgrener har de som administrerer konkurranser valgt å ikke godta transer som deltagere i kvinneklassen, og det er en politikk vi støtter.
Sykehus
Enkelte avdelinger på sykehus er naturlig nok forbeholdt kvinner. I det siste har enkelte transmenn blitt innlagt på slike avdelinger, og noen kvinner har da følt ubehag ved at de har det de oppfatter som en mann i en seng rett ved siden av seg. Naturlig nok har de protestert overfor sykehusledelsen. Vi har kommet over et oppslag fra The Times som illustrerer hvordan det statlige helsevesenet i Storbritannia reagerer på slike klager.
«Patients who raise concerns about trans women being put on female only hospital wards are comparable with racists and may have to be «removed», NHS guidelines suggests. The policy in NHS Ayrshire & Arran, called Supporting Trans Service Users, puts forward a scenario where a woman patient «explains she didn’t expect to be sharing the ward with a man and points to the bed opposite»». Overskriften på denne artikkelen er «Objections to trans patients on women’s hospital wards «like racism»».
Retningslinjer fra NHS foreslår altså at politikken bør være at en kvinne som protesterer mot at en transmann blir lagt i en seng ved siden av henne på kvinneavdelingen på sykehuset bør fjernes, og at det å protestere mot at en transmann legges inn på en kvinneavdeling på et sykehus er like kritikkverdig som rasisme. Den som bør fjernes er altså kvinnen som protesterer, og ikke transmannen. Sitatet ovenfor er fra The Times 11. desember 2022 (og vi har en skjermdump).
Private sykehus kan ha akkurat den praksis de vil på dette området, og det vi vil synes er naturlig er at transmenn ikke legges inn på kvinneavdelingen, men hvis nødvendig kan det opprettes en egen avdeling for transer.
Eksemplet fra Storbritannia handler om hva det statlige helsevesenet gjør, og det er slik vi ser det helt grotesk at det å protestere mot innleggelse transmenn på kvinneavdelinger er sammenlignbart med rasisme.
Absurde implikasjoner
Det syn at en mann som identifiserer seg som kvinne egentlig ikke er en kvinne, eller at det finnes kun to kjønn, står dessverre svakt i innflytelsesrike miljøer i dag. I viktige miljøer kan man bli utstøtt, og ikke bare det, man kan også risikere å bli politianmeldt, dersom man hevder at det kun finnes to kjønn.
«Nylig ble kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsen politianmeldt for å ytre at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre, og at det verken finnes papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn. Hun har vært inne til avhør, og påtalemyndigheten skal vurdere om de skal opprette tiltale» (Nettavisen, lenke nedenfor).
Nylig ble en deltager i et mesterskap i sportsgrenen «Stein saks papir» diskvalifisert fordi han hevdet at det kun finnes to kjønn: « … Sebastian … og Henrik … ble kastet ut av «stein, saks, papir»-mesterskap. Aktivist Rio Vik er stolt over å ha sagt ifra. «– Det er personer med disse meningene som dreper transpersoner» (subjekt, link nedenfor). Aktivisten Rio Vik står sterkt på det standpunkt at det finnes svært mange kjønn, og at de som hevder at det kun finnes to kjønn er medansvarlig for drap på transpersoner. Det absurde i dette synet er opplagt, og det skulle også være unødvendig å påpeke den logiske feilslutningen i Viks resonnement.
«Anne Kalvig har … sagt opp sin stilling som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hun oppgir oppgir mobbing og trakassering over tid som årsaken til at hun sier opp … mobbingen skjer fra blant annet rektor Klaus Mohn. … Mohn skal blant annet ha skrevet at det ikke er plass til «slike som henne» i akademia. Kalvig har engasjert seg i debatten om «kvinne» og «kjønnsidentitet». Hun mener personer som er født som menn (biologisk) ikke kan kalles seg kvinner. .. Kalvig er nestleder WDI Norge (Women’s Declaration International) som jobber mot at transkvinner kan regnes som kvinner. De mener det er et viktig feministisk punkt» (inyheter).
Et sjekkested for lesbiske kvinner i London måtte stenge fordi transer – dvs. menn som påstår at de er kvinner – ble nektet adgang.
Heller ikke verdensberømmelse sikrer en person mot slike absurde reaksjoner. «The two most notable targets are J.K. Rowling and Richard Dawkins, both cultural influencers who have now been taken to the woodshed for their opposition to the woke insistence that there are more than two genders. The exceptionally popular author of the Harry Potter series, J.K. Rowling … continues to be savaged by the … woke media … She has violated the woke religious code by her opposition to the transgender agenda. … Preeminent scientist Richard Dawkins … is also now being savaged because he referenced the transgender notion of more than two genders as a “distortion of reality” and declared that scientifically, “sex really is binary”; “there are two sexes and that’s all there is to it.”» (frontpagemag, link nedenfor).
Hvordan er det mulig?
Hvordan kan disse tingene skje? Hvordan kan disse absurde standpunktene bli godtatt av så mange?
For det første: virkeligheten eksisterer av uavhengig av noens bevissthet, og den viktigste dyd er å akseptere den og innrette seg etter den. Det er en rekke fakta som bare er og som vi ikke kan gjøre noe med, og det bør man akseptere. Å akseptere virkeligheten som den er, og å rette seg etter fakta og logiske resonnementer basert på fakta, er en dyd som kalles rasjonalitet. Alternativet til denne holdningen er å ignorere virkeligheten, eller å late som om virkeligheten er annerledes enn den egentlig er. De som ikke er villig til å akseptere virkeligheten forsøker da å presse sin ønsketenkning ned over virkeligheten, det de vil er å la sin egne ønsketenkning trumfe virkeligheten.
Denne irrasjonell holdningen er utgangpunkt for de som tror at man selv kan bestemme hvilket kjønn man har. (Dette går altså ikke på at man ikke ønsker å gå inn i en bestemt kjønnsrolle, det handler om å ikke aksepterer at man er født med et bestemt kjønn.)
Overbevisningen om at det finnes flere kjønn enn to, og at man kan endre kjønn, er et resultat av å ikke akseptere fakta, det er et resultat av å tro at man kan presse sin egen ønsketenkning ned over virkeligheten. Det er et resultat av å tro at følelser er viktigere enn virkelighetsbasert tenkning og aksept av fakta. Det er et resultat av fravær av rasjonalitet. Det er ren irrasjonalitet.
For det andre: Hvordan kan så mange godta dette? Hvordan kan kvinner akseptere at menn deltar i sportklasser som burde være og tidligere var forbeholdt dem, hvordan kan kvinner godta at menn soner i kvinnefengsler, hvordan kan kvinner godta at menn benytter dametoaletter, hvordan kan kvinner godta at menn sier at de er kvinner og derved kan snike seg foran dem i når det gjelder inntak på ettertraktede studier? Det er ikke bare svært mange kvinner som godtar dette, i dagens kultur er det også slik at svært mange menn godtar dette.
Dette skjer fordi praktisk talt alle slutter opp om den etiske dyd som heter altruisme. Altruisme er et etisk prinsipp som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på verdier som fremmer eget liv til fordel for andre.
Disse kvinnene gir avkall på områder som var forbeholdt dem fordi de har lært at det som er moralsk er gi avkall på det som virkelig er godt for dem.
For det tredje: Hvorfor godtar så mange menn dette? (Det er som regel menn som bestemmer at transpersoner/menn kan få sone i kvinnefengsler, kan få delta i sportsklasser tidligere forbeholdt kvinner, etc.)
En viktig egenskap ved maskulinitet er en villighet og evne til å til å beskytte og forsvare kvinner. I dette tilfellet innebærer dette å beskytte kvinner mot menn som forsøker å trenge seg inn på områder som burde vært forbeholdt kvinner og kvinner alene. Men dessverre lever vi i en kultur hvor maskulinitet står svakt. Mange menn vet ikke hva maskulinitet består i – de blir altfor liten grad fortalt hva virkelig maskulinitet innebærer – og det vi ser nå på disse områdene er resultat av dette.
Kort oppsummering
Det som skjer – at menn kan komme inn på arenaer som burde vært forbeholdt for kvinner – er svært urettferdig, og ofte farlig, for kvinner. Dette kan skje fordi vi lever i en kultur som er preget av irrasjonalitet og altruisme, og at dyden maskulinitet står svakt.
For å leve godt må man praktisere dyder som rasjonalitet og rasjonell egoisme. Menn bør praktisere maskulinitet (en dyd vi nylig har diskutert i en artikkel her på Gullstandard).
Hvis man ikke praktiserer disse dydene, men gjør det motsatte, er det umulig å få et godt liv. Og hvis disse dydene ikke dominerer i kulturen, vil det gradvis bli verre for alle. Det er en slik utvikling vi er inne i nå. .
For noen få dager siden ble det arrangert en debatt hvor innpå et dusin av de politikere som forsøker å bli nominert som Republikanernes kandidat ved neste års presidentvalg deltok. Alle kandidater var der bortsett fra den som leder klart i oppslutning: Donald Trump.
Tre av deltagerne i debatten var verdt å merke seg, de andre viste tydelig at de ikke har noen som helst sjans til å kunne bli nominert. Ron DeSantis, Floridaguvernøren som mange har betraktet som favoritt til å bli nominert, gjorde en dårlig figur. Han fremstod som kjedelig og ukarismatisk og fullstendig uten velgertrekke, noe man må ha for å bli nominert og for å bli valgt.
Hvis man skal basere en vurdering på dyktighet, saklighet og erfaring var det Nikki Haley som klart var den beste. Hun våget til og med å si at man må gjøre noe med de store offentlige utgiftene, spesielt med hensyn til pensjonsordningene. Ingen andre politikere våger å ta tak i dette spørsmålet, og dette er et problem man må gjøre noe med hvis ikke USA skal gå fullstendig bankerott: utgiftene er altfor store til at systemet vil kunne overleve. Nikki Haley, som har vært USAs FN-ambassadør, viste også innsikt i utenrikspolitiske spørsmål.
Den klare vinner av debatten var Vivek Ramaswamy. Han fremstår som ung – han er 38 år gammel, han er dynamisk, karismatisk, ivrig, veltalende, og gir uttrykk for en rekke standpunkter som kan vekke gjenklang hos mange amerikanere. Ramaswamy går inn for skattelettelser, dereguleringer og privatisering, men han er også dessverre, som alle andre Republikanske kandidater i dag, motstander av kvinners rett til selvbestemt abort
Vi vil dog si at han er en helt uakseptabel kandidat. Han vil gå til krig mot Mexico for å få eliminert narkokartellene, og han ser ikke ut til å støtte Ukraina i deres forsvar mot Russlands angrepskrig. Her er Ramaswamy om krigen i Ukraina:
«I do trust Putin to follow his self-interest. I don’t think he enjoys being the little brother in with the relationship with Xi Jinping. So what I think we need to do is end the Ukraine war on peaceful terms that, yes, do make some major concessions to Russia, [uthevet her] including freezing the current lines of control in a Korean war-style armistice agreement.” Raddatz noted the proposal to be something Ukraine “really wouldn’t want to do.” Ramaswamy added that this would also mean Ukraine being permanently banned from NATO, but in exchange — according to his proposal — Russia’s agreements with China would be called off.» (mediaite, link nedenfor).
Han har også uttalt at han er opptatt av at forskjellene i samfunnet ikke må bli for store, fordi «I think it fuels a social hierarchy in our country that rejects the premise that we’re all coequal citizens». Det han burde være opptatt av er individuell frihet, og så må man bare akseptere det som blir resultatet av dette., av individers frie valg. At vi nå har den situasjonen at de som står lavest på rangstigen har en mindre god velstandsutvikling enn de som står lenger opp på rangstigen kommer av at man har en regulert og dermed rigid økonomi. Den økte produksjonen som har vært de siste årene har ikke kommet folk flest til gode i den grad den burde, og dette er fordi mye av den verdiskapning som er kommet som resultat av økt produksjon er gått til slike ting som for eksempel klimatiltak, og til å bygge opp et enda større offentlig byråkrati. At forskjellene blitt større kommer altså av at økonomien er regulert og rigid, forskjellene er blitt større på grunn av av manglende frihet.
Vivek Ramaswamy var dog den som klart vant debatten. Men i overskriften nevnte vi at det var to vinnere. Den andre vinneren var Donald Trump.
Trump deltok ikke i debatten, han så ingen grunn til det siden han på meningsmålingene ligger langt foran de andre kandidatene.
Et opptak av intervju som Tucker Carlson hadde med Donald Trump ble gjort tilgjengelig samtidig med at debatten mellom de andre kandidatene ble sendt på TV. Grunnen til at vi kan si at også Trump vant var at hans intervju med Carlson fikk langt flere seere en debatten, 12,8 millioner seere, vs. 150 millioner seere. (Vi er klar over at slike tall er svært usikre, men disse to tallene gir likevel en indikasjon på at langt flere ville se Trump enn DeSantis & co.)
Det vil være svært tragisk om Donald Trump blir nominert som Republikanernes kandidat. Han er svært upopulær i store deler av eliten, men svært populær blant de som ofte kalles vanlige folk. Grunnen til hans popularitet er at han på et vis er sjarmerende, at han er slagferdig, og at han sier ting som er svært upopulære hos eliten. Dette er tydeligvis tilstrekkelig til at svært mange støtter ham.
Det er også slik at rettsapparatet gjør sitt beste for å fremstille Trump på en måte som gjør at hans tilhengere kan fremstille ham som en forfulgt uskyldighet (selv om «uskyldighet» er langt fra å være det rette ordet å bruke om Trump). Han er blitt stilt for riksrett to ganger ganger, han er blitt arrestert visstnok fire ganger, og alt dette gjør bare at han blir enda mer populær hos sine velgergrupper. Så vidt jeg har forstått er det reelt grunnlag for disse tiltalene, men andre politikere har gjort nokså tilsvarende ting uten at rettsapparatet har reagert. Det Trump er best på er antakelig markedsføring, og nå ser det ut til at han har fått rettsapparatet til å bli en del av sitt valgkampapparat: Jo mer han blir forfulgt av rettsapparatet, jo større forsprang får han på meningsmålingene.
Om politikken hans har vi skrevet svært mye i løpet av de siste årene, og vi vil ikke komme inn så mye på den her annet enn å nevne hans overbevisning om at man kan inngå en avtale med Taliban og at de ville respektere avtalen, hans respektfulle og nærmest beundrende omtale av tyranner og diktatorer, hans overbevisning om at toll på importvarer betales av produsent og ikke av kjøper, og hans fikse idé om at han skulle få Mexico til å betale for en grensemur mellom USA og Mexico. Dette viser en total mangel på forståelse på hvordan verden fungerer. Hans omtale av andre mennesker er uttrykk for den mentaliteten som man finner under barnehavenivå: å si om Rosie O`Donald at hun er «en feit gris», å spørre en noe aggressiv kvinnelig intervjuer om hun har mensen, å omtale politikerkolleger som «little Marco» (Marco Rubio), «low energy Bush» (Jeb Bush), å omtale justisminsterer Bill Barr som «a gutless pig», sin stabssjef John Kelley som en som er «born with a very small brain», sin visestabssjef Mitch Mulvany som «a born loser», å påstå at hans egen utenrikminister Rex Tillerson er «dumb as a rock», og at general James Mattis er «the world´s most overrated general», etc. er bare infantilt. (Men å omtale Nord-Koreas diktator Kim Jong Un, etter at han truet med å bruke atomvåpen, som «Rocket Man», var litt morsomt.)
I utgangspunktet bør man omtale andre mennesker på en vennlig og verdig måte, hvis det da ikke er svært gode grunner til å gjøre noe annet.
Jeg vil ikke ha Trump i noe politisk verv, jeg vil ikke ha ham i noe verv i det hele tatt: Jeg ville ikke engang ha foreslått Trump til å bli varamedlem i valgkomitéen i styret i et borettslag.
Så hvordan vil dette gå? Det er altfor tidlig å si, men slik vi ser det nå er det mest sannsynlig nå at enten Trump eller Ramaswamy vil bli nominert. DeSantis vil vi tro ikke har noen sjans til å bli nominert, og de andre deltagerne i debatten – Chris Christie, Mike Pence, m.fl. – burde trekke seg med en gang; de har ingen mulighet til å bli nominert. Det kan dog være andre grunner til at de deltar, de kan bruke nominasjonsprosessen som en markedsføring av seg selv, noe som innebærer at de egentlig sikter på en annen stilling enn president i den administrasjonen som kommer etter valget. Av de som er mulige kandidater vil nok vi støtte Nikki Haley, men vi tror ikke at hun har noen mulighet til å bli presidentkandidat. Men det er mulig at hun kan bli utenriksminister for en ny Republikansk president, og det er en jobb hun er svært kvalifisert til å kunne håndtere.
Uansett, det som skjer viser bare klart og tydelig at USA er inne i en dypt tragisk utvikling, en utvikling som det er vanskelig å si kan ende med annet enn forferdelse. Det republikanske partiet har tidligere hatt presidenter som Abraham Lincoln, Calvin Coolidge, Ronald Reagan – og nå er partiets fremste kandidater den fullstendig useriøse Donald Trump og lettvekteren Vivek Ramaswamy.
USA har vært i et nærmest kontinuerlig forfall de siste 100 årene, og kommende presidentvalgkamp, og kandidatene som sannsynligvis kommer til å delta, bare bekrefter at dette forfallet går stadig raskere.
Vinnerne var Donald Trump og Vivek Ramaswamy, taperen er USA.
I dagens podkast diskuterer Magnus og Vegard Javier Milei, en liberalistisk politiker som ser ut til å kunne gjøre det godt ved det kommende presidentvalget i Argentina. De snakker også om to populære country-sanger: Rich Men North of Richmond, og Hard Workin´ Man.
Dagsaktuelle fenomener som transebevegelsen, kjønnsdysfori, «toxic masculinity», Andrew Tates popularitet, MeToo-bevegelsen, mm. har ført til økt interesse for hva maskulinitet og femininitet egentlig er. I denne artikkelen skal vi diskutere noen av disse fenomenene, og vi vil komme frem til det vi mener er korrekte definisjoner av disse begrepene.
I utgangspunktet bør man ta for gitt at maskulinitet og feminitet er reelle egenskaper/fenomener, altså fenomener som har sitt utspring i reelle fakta, fakta som er å finne i naturgitte forskjeller mellom menn og kvinner. Man kan finne disse egenskaper hos begge kjønn, men de dominerer – eller kanskje noen vil si bør dominere? – hos et av kjønnene. Mennesket har fri vilje, og enhver kan da skape sin personlighet slik at det legges betydelig vekt på feminine egenskaper eller på maskuline egenskaper – eller at det ikke legges vekt på noen av dem. Kvinner kan fremstå som maskuline, og menn kan fremstå som feminine. Det er ikke noe galt i dette, men når disse to begrepene allikevel har forankring i reelle fakta gjør dette at en diskusjon kan bli noe komplisert. Vi skal derfor innledningsvis forsøke å klargjøre disse to viktige begrepene.
Maskulinitet
Vi begynner ikke med å se på fakta, vi begynner med å se på vanlige fremstillinger/beskrivelser av disse to fenomenene i kilder som i betydelig grad gjengir holdninger som dominerer innen mainstream: SNL og Wikipedia. Sammen lister disse opp en del elementer som skal være viktige bestanddeler i de to egenskapene.
«Maskulinitet er et fellesnavn på de egenskaper som tradisjonelt karakteriserer den mannlige personlighet i motsetning til den kvinnelige… Mens en del av disse egenskapene antas å ha tilknytning til biologiske kjønnsforskjeller, vil svært mange være bestemt ut fra forskjeller i oppdragelse og rolleforventninger, og variere fra kultur til kultur. En person som innehar både tradisjonelt maskuline og feminine personlighetstrekk kalles androgyn…». Maskulinitet skal da visstnok inneholde elementer som dristighet/mot, påståelighet, dominans, uavhengighet, instrumentalitet. mens femininitet skal inneholde elementer som følsomhet, evne til omsorg, estetisk interesse, og opptatthet av eget utseende.
Enhver kan se at kvinner kan ha de egenskapene som kjennetegnes av maskulinitet slik det fremstilles her uten at hun blir maskulin eller mindre feminin av den grunn, og tilsvarende kan en mann ha alle egenskapene som kjennetegner femininitet slik det fremstilles her uten at han blir feminin av den grunn. Det er dog muligens slik at et par av de punktene som er nevnt under femininitet i større grad er å finne hos kvinner enn hos menn.
La oss gå over til fakta, la oss ta en kikk på virkelighetens verden. Det man ser ar at det er klare forskjeller mellom menn og kvinner. Den mest opplagte er at menn er større og sterkere. Dette betyr ikke at alle menn er større og sterkere enn alle kvinner (på omtrent samme alder), det betyr at dersom man betrakter en stor gruppe menn og en stor gruppe kvinner, vil gjennomsnittet for mennene være slik at menn er større og sterkere: de er tyngre, de er høyere, de er raskere, de har større muskelstyrke. (Dette kommer også tydelig frem i en rekke sportsgrener: menn hopper høyere, løper raskere, kan løfte tyngre vekter, kan slå hardere, etc.) Denne egenskapen medfører at menn naturlig har innehatt og fortsatt innehar en rolle som innebærer beskyttelse; beskyttelse av sin partner, sin familie, sitt samfunn, sitt land. Dette illustreres ved det faktum at inntil det siste har menn vært kraftig overrepresentert i yrker som politi, soldat, brannmann.
En annen tydelig forskjell er at kvinner føder barn, og at kun kvinner kan passe på barnet de første månedene det lever: kvinner ammer. Dette innebærer at en kvinner i den første perioden etter at hun har født et barn må være ekstremt imøtekommende og tålmodig: babyer er krevende, og mødre har aldri noe annet akseptabelt valg enn å være totalt imøtekommende den første tiden babyen lever.
En annen forskjell, en forskjell som ikke er like klar som de to vi nevnte rett ovenfor, er at når man skal skaffe seg en partner er det som regel mannen som jakter og kvinnen som blir jaktet på. Dette betyr at mannen har en mer aktiv rolle, og at kvinnen kan benytte visse strategier for å fremstå som et verdifullt mål for en manns interesse og oppmerksomhet.
Slik jeg ser det må begrepene «femininitet» og «maskulinitet» defineres ut i fra disse reelle naturgitte forskjellene mellom menn og kvinner. Maskulinitet må defineres ut i fra det som er en mer eller mindre unik rolle for en mann, og femininitet må defineres ut i fra det som er nærmest en unik rolle for en kvinne. Forskjellen innebærer altså at menn i utgangspunktet har en beskytter-rolle, og at kvinner i utgangspunktet har en rolle som innebærer omsorg for sin nære familie, og at mannen er den som er mest pågående i søken etter en partner.
Vi gjentar at det ikke er noe galt i om en bestemt person, mann eller kvinne, velger en annen rolle enn de vi har nevnt her, men det som vi har satt oss fore i denne artikkelen er å klargjøre hva begrepene «maskulinitet» og «femininitet» egentlig betyr. Selv om begrepene er dannet med utgangspunkt i reelle forskjeller mellom menn og kvinner, betyr ikke dette at det ikke kan finnes feminine menn og maskuline kvinner. Vi vil også gjenta at det ikke er noe galt i dette; det er ikke noe galt ved en mann som velger å ha en mer feminin personlighet, og heller ikke ved en kvinne som velger å ha en mer maskulin personlighet. Som kjent er det slik at ethvert menneske er «a being of self-made soul»; noe som betyr at hver enkelt person skaper sin egen personlighet ut i fra de valg vedkommende foretar. Det viktigste er å leve et godt liv, og hva som er et godt liv for en bestemt person bør den enkelte selv ha all rett til å avgjøre.
Maskulinitet innebærer da en viss fysisk styrke, en evne til i vid forstand effektivt å kunne forsvare og beskytte sine nærmeste. (Den maskuline må selv kunne forsvare; hvis han må ty til innleide mannskaper for å forsvare seg og sine oppfyller han ikke dette kravet til maskulinitet.) Maskulinitet innebærer da at en person må kunne opprettholde det som er nødvendig for å kunne videreføre et godt liv utover det å tjene til det daglige brød. Han må til en viss grad kunne bekjempe og helst motstå et fysisk angrep – hvis han i en slik situasjon stikker av og overlater sine kvinner og barn til sin egen skjebne har han sviktet totalt. Han må også kunne reparere og vedlikeholde ting som brukes i et vanlig hjem: han må kunne skifte en lyspære, han må kunne skifte sikring, han må kunne lappe en sykkel, han må kunne reparere et løst stolben, han må kunne konfigurere en nyinnkjøpt TV, han må kunne sette opp et gardinbrett og sette sammen puslespill fra IKEA. Dersom brødristeren går i stykker, må han kunne åpne den med et skrujern, og kanskje ikke nødvendigvis reparere den, men i hvert fall se på innmaten, ristet på hodet og si «det er kanskje best om vi kjøper en ny». Jeg sier ikke at han må være like god som MacGyver på slike områder, men hvis han er helt udugelig på dette området vil han ikke fremstå som maskulin. I denne type situasjoner bør han fremstå som situasjonens herre, han bør være den som i en ikke ubetydelig grad behersker vanskelige situasjoner og finner en løsning.
(Jeg så en gang et tips til unge menn om ting de måtte beherske for å beholde sin kjæreste: Hvis kjæresten må ringe til pappa hvis noe må repareres i huset, må han regne med at hun ikke er kjæresten hans så mye lenger; ingen kvinne vil ikke holde ut med en slik mann.)
En mann som har disse egenskapene – evne til å forsvare/vedlikeholde og effektivt å kunne søke etter en partner – vil fremstå som maskulin. Det andre punktet betyr ikke at en mann kontinuerlig må søke etter en ny partner, det betyr bare at han fremstår som om han har evnen til å gjøre det. Hvis han har skaffet seg en god partner vil han ikke fortsette å søke. Det er også slik at denne evnen naturlig nok avtar med alderen. En mann som ikke har disse egenskapene vil ikke fremstå som maskulin.
En kvinne kan selvsagt også ha alle disse egenskapene; poenget her er at en mann som ikke har disse egenskapene vil ikke fremstå som maskulin.
Vi gjentar listen over egenskaper ved maskulinitet fra SNL/Wikipedia som vi gjenga over: dristighet/mot, påståelighet, dominans, uavhengighet, instrumentalitet. De eneste av disse egenskapene som vi kan se passer inn under «maskulinitet» er muligens dristighet/mot, en egenskap det kan bli behov for i de ekstremt sjeldent forekommende situasjonene hvor det er nødvendig å bruke fysisk makt for å forsvare sine nærmeste. Men selvfølgelig kan også en kvinne være modig uten at det gjør henne mindre feminin.
«Mot» må ikke nødvendigvis bety fysisk mot, det kan også bety intellektuelt mot, og der er det ingen forskjell på menn og kvinner: dette er en egenskap alle bør ha. Påståelighet og dominans er ikke positive egenskaper, uavhengighet er en god egenskap for begge kjønn, noe også instrumentalitet er. Disse egenskapene innebærer da ikke noe skille mellom femininitet og maskulinitet; både kvinner og menn kan ha disse ikke spesielt beundringsverdige egenskapene.
Feminitet
Kvinner er fysisk svakere, de føder barn og moren må ta seg av dem mens de er babyer. I den prosessen som innebærer at man skaffer seg en partner spiller kvinnen som regel en mer passiv rolle, og hun kan da følge strategier som gjør henne til et mål som det er lett å bli oppmerksom på, og til et mer verdifullt mål for en manns oppmerksomhet.
Kvinner kan bruke visse strategier for å gjøre seg verdifulle som en partner, strategier som innebærer at hun fremstår som et attraktivt mål, og dette gjøres ved bruk av klær som kan fremheve visse attributter, ved bruk av sminke, ved forseggjorte frisyrer. Det er opplagt at menn flest bruker langt mindre ressurser på slike ting enn kvinner gjør. En mann som er mer passiv i en slik prosess, og som bruker mye ressurser på ting som klær og sko og frisyre, kan være en utmerket menneske og en aldeles utmerket mann, og han vil fremstå som feminin.
La oss se på et eksempel hvor en kvinne ikke oppfyller disse kriteriene. La oss si at hun jobber som bryggesjauer, et yrke som krever en viss styrke og hvor den største andelen er menn. Vi antar også at denne kvinnen ikke har et varmt forhold til barn, generelt sett. Denne kvinnen kler seg som en bryggesjauer, hun har samme språkbruk som en bryggesjauer, hun fører seg som en bryggesjauer, hun har en frisyre som er typisk for en bryggesjauer, hun sminker seg som en bryggesjauer (dvs. hun bruker ikke sminke), hun bruker like mye smykker som en bryggesjauer (dvs. hun bruker ikke smykker). Når hun skal skaffe seg en partner er hun meget aktiv og pågående. En kvinne som har valgt å være slik kan være et utmerket menneske og en aldeles utmerket kvinne, men hun vil ikke fremstå som feminin.
Definisjoner
Diskusjonen over viser at maskulinitet og femininitet er noe annet enn slik det vanligvis er fremstilt i mainstreamkilder. Slik jeg ser det her er det riktig å definere «femininitet» og «maskulinitet» på følgende måte:
En maskulin person er en som fremstår som en som er i stand til å beskytte/ta vare på sine nærmeste, og til å fremstå overfor mulige partnere på en måte som innebærer at en søken etter en partner kan ende med suksess.
En feminin person er en som fremstår en som er i stand til og villig til å vise omsorg overfor sine nærmeste, og til å gjøre seg til et verdifullt mål overfor mulige partnere som søker etter en make.
Disse to egenskapene er ikke nødvendigvis knyttet til kjønn, men det som er vanlig er at de fleste menn er eller bør være maskuline, og at de fleste kvinner er eller bør være feminine. Det er dog ikke noe galt ved en person som velger å fremstå på en annen måte enn det som er vanlig, en kvinne kan være maskulin og en mann kan være feminin. Egenskapene er heller ikke (innenfor normale grenser) knyttet til en manns eller kvinnes utseende.
Man kan også legge merke til at i homofile parforhold er det gjerne slik at den ene av de to partene fremstår som mer feminin, og den andre fremstår som mer maskulin. Det er rimelig å tolke alt dette slik at en maskulin person ønsker en feminin partner, og vice versa. Dette gjelder da både heterofile og homofile.
Nå kan man innvende at noe av dette er kun kulturelle forskjeller, og at de ikke er forankret i biologiske forskjeller. Men at menn er sterkere, og at kvinner føder barn, er biologiske forskjeller. Det eneste som kan være en kulturell forskjell er at vanligvis er menn mer aktive og kvinner er mer passive i prosessen som innebærer at man skaffer seg en make. Det skal visstnok finnes kulturer hvor kvinnen er mer aktiv i søken etter etter en partner, men slike er svært sjeldne. Mitt syn er da at det som inngår i definisjonene som er gitt over har utgangspunkt i biologiske, naturgitte forskjeller.
Men mennesket har altså fri vilje, og derfor kan kvinner bli sterke, de kan la være å føde barn, de kan la være å ha interesse for barn, og de kan være aktive i søken etter en partner. Tilsvarende, menn kan skape seg en personlighet som innebærer at de ikke er villige til eller dyktige til å beskytte eller ta vare på sine nærmeste, og til ikke å være aktive i søken etter en partner. Det er ikke noe galt i dette, men dette er allikevel ikke til hinder for at begrepene «maskulinitet» og «femininitet» er definert med utgangspunkt i biologiske forskjeller.
En feilaktig oppfatning av hva maskulinitet er
Enkelte hevder at maskulinitet innebærer at en mann må være fysisk sterk og i god fysisk form, at han nærmest kontinuerlig må sjekke nye damer, at han må tjene mye penger, at han må ha fine biler og fine hus. Ifølge denne oppfatningen skal han også bestemme over sin/sine damer; de skal adlyde ham: han skal ha kontroll på alt de gjør.
En som i betydelig grad oppfyller kravene som dette «idealet» innebærer i dag er den tidligere YouTuberen Andrew Tate. Tate er visstnok tidligere verdensmester i kickboksing, han har nå etablert seg i Romania, og han har visstnok bygget opp en formue på produksjon av porno. Han er dyktig til sjekke opp damer av en viss type og kaliber, og deretter lure dem inn inn i pornobransjen. I en periode hadde han hadde svært mange følgere på sin YouTube-kanal (flere millioner); han ser ut til å ha en viss suksess og gjennomslagskraft når han diskuterer med venstreorienterte og feminister. Han mener at kvinnen skal adlyde mannen, og at hun hører til i hjemmet!
Med denne bakgrunnen er det ikke overraskende at Andrew Tate er beundret av en rekke konservative aktører. Langt mer tragisk er det at han er beundret av et stort antall – vi snakker om millioner – unge menn.
Men som sagt, mange konservative setter ham høyt. Han er intervjuet av Tucker Carlson (link nedenfor), og skribenten John Hawkins sier at «Andrew Tate is actually an interesting fellow, and I’ve been aware of his existence for much longer than most conservatives because I dipped my toes in the «Red Pill» world [en referanse til filmen The Matrix] for a while and he has been very well known in that sphere. Want to know my initial impression of Andrew Tate, none of which I take it back today? He’s a strong, smart good-looking, highly intelligent, very charismatic, cool, wealthy, marketing genius, who’s extraordinary good with women. All those things were true then [Hawkins refererer til en av sine tidligere artikler om Tate], and as far as I can tell, they are true now. This is why he built the following in the «Red Pill» world and in social media, and it’s why a lot of conservatives flocked to him when he finally started breaking through on the national scene and began saying things they agreed with about masculinity» (link nedenfor).
Våre hjemlige konservative slutter seg til en viss grad til dette. Han var tema for et program på DocumentTV 17. juli 2023, et program som introduseres slik: «Andrew Tate er en forhatt kvinnehater, ifølge mediene. Men stemmer dette? I et intervju med Tucker Carlson fremstår Tate som relativt oppegående. Men å konkludere er vanskelig. Vår tids fiendtlighet mot maskuline verdier er dog skremmende. Dette er hovedtema for dagens sending ….» (link nedenfor). Det som hevdes i denne ingressen er at årsaken til at man er kritisk til Andrew Tate er at man er kritisk til maskuline verdier.
Det er tydelig at de verdier Tate står for beundres av en rekke konservative aktører. Men hvordan er han egentlig?
Egentlig er Tate lite annet enn en rappkjefta og primitiv bølle. Han følger prinsippet om at fysisk styrke er viktigere enn å være smart. På YouTube finner man en video hvor han snakker om «strength vs smart»: «Seriously? Who was right about 2+2? You are smart. I’m stupid. We decide to argue. You say 2+2 is 4. I say 2+2 is 5. You continue to say it’s 4, I continue to say it’s 5. You continue to say 2+2 is 4 until I am enraged. Now I am enraged and I decide to rip your arms off from your body. You still say No, it´s still 4. I destroy you. Left hook, your chin snaps, your head hits the floor and you die. Seriously, who was right about 2+2?» (youtube, link nedenfor).
«Vi bestemmer oss for å diskutere», sier Tate, og den siste fase av denne såkalte diskusjonen består i at Tate blir forbannet og at han påfører sin opponent så store fysiske skader at han dør. Det er altså slik Tate mener en diskusjon foregår. Dette er intet annet enn et uttrykk for gammel oppfatning som sier at makt gir rett. Dette er ikke annet enn en primitiv, barbarisk holdning.
Andrew Tate hadde visstnok millioner av følgere på YouTube før hans kanal ble slettet; nå er han visstnok under tiltale i Romania, et land han flyttet til fordi han foretrakk å holde til i et korrupt land hvor han kunne kjøpe seg fri fra forfølgelse av rettsapparatet. (Det finnes video hvor han sier at han ikke liker å leve i et land hvor myndighetene/politiet ikke kan bestikkes.) Nå er han visstnok arrestert: «Controversial influencer Andrew Tate has been charged in Romania with rape, human trafficking and forming an organised crime group to sexually exploit women. His brother Tristan and two associates also face charges» (BBC). Tate hevder at han er uskyldig, og at han bare blir forfulgt av rettsapparatet i Romania fordi britiske myndigheter vil ha ham vekk, og dette kan skje fordi Romanias rettsapparat er korrupt. Men dette er slik man må regne med når man velger å leve i et korrupt land: kan en som er skyldig bestikke noen for å slippe unna rettsforfølgelse, slik Tate sa han ville ha det, kan andre bestikke noen i apparatet for å ta en som er uskyldig. I et korrupt land kan en som befinner seg høyt oppe i det som kalles næringskjeden plutselig oppdage at han egentlig befinner seg svært lavt i næringskjeden.
Menns styrke skal brukes til beskyttelse. Hvis han bruker den til angrep svikter han alt som er godt, da er han bare en ynkelig kriminell. En mann som bruker sin styrke til å krenke andre er ikke maskulin, han er bare kriminell.
Andrew Tate er muligens intelligent (slik Hawkins påstår), men han er ikke rasjonell. Andrew Tate representerer ikke maskuline verdier, han er bare en voldelig, primitiv rappkjefta bølle. Men en slik person ser ut til å være i stand til å tjene penger penger på kriminell virksomhet, og på å tiltrekke seg lettlurte kvinner. Egentlig burde det ikke overraske noen at konservative aktører ser noe positivt i en slik person.
Det siste som er kommet ut om Andrew Tate er at han har konvertert til islam. Det har ikke vært mulig å finne ut om dette er korrekt eller ikke, men det vil ikke overraske noen som kjenner både Tate og islam.
Man kan lure på hvorfor det her er brukt så mye plass på en figur som Andrew Tate. Grunnen er at han har et stort publikum, at han har mange fans, at det er mange gutter/menn som ser opp til ham som et slags mannsideal, men egentlig er han bare en voldelig kvinnediskriminerende bølle som ikke fortjener hverken respekt eller beundring på andre områder enn som markedsfører og muligens som kickbokser. Ikke på noe vis representerer han virkelige maskuline verdier.
Giftig maskulinitet
Uttrykket «toxic masculinity», som dukket opp for noen år siden, beskrives slik av Wikipedia: «Toxic masculinity is a set of certain male behaviors associated with harm to society and men themselves. Stereotypical aspects of traditional masculinity, such as social dominance, misogyny, and homophobia, can be considered «toxic» due in part to their promotion of violence, including sexual assault and domestic violence. Socialization of boys often normalizes violence, such as in the saying «boys will be boys» about bullying and aggression.»
Ja, denne type oppførsel er giftig, men den har ingenting med maskulinitet og gjøre. Det er intet annet enn primitiv, bøllete oppførsel. At den i visse samfunn forekommer blant gutter/menn betyr ikke at den har noe med maskulinitet å gjøre.
En moderne oppfatning av maskulinitet?
Enkelte har hevdet at styrke hos en mann var viktig i tidligere tider, da arbeidslivet var helt annerledes enn det er nå. Det trengtes styrke for å dyrke jorda, for å hugge skogen, for å jakte. I dag er arbeidslivet annerledes, det man trenger nå er i langt større grad bruk av sin tenkeevne.
Noen mener da at også det som ligger i begrepet «maskulinitet» har endret seg. De kan være med på at i tidligere tider forutsatte maskulinitet en viss fysisk styrke, men nå skal da maskulinitet innebære en evne til å bruke sin tenkeevne i svært stor og merkbar grad. Disse hevder da at vår tids maskuline idealer er personer som Bill Gates, Stephen Hawking og Mark Zuckerberg. Dette er personer som er svært vellykkede på viktige områder, de har utført en enorm produktiv innsats, og de har skapt enorme verdier og de har/hadde store formuer. Menn som disse har posisjon, prestisje, penger, respekt, og de er sikkert også i stand til å imponere damer, men jeg kan ikke klare å se dem som maskuline idealer: maskulinitet er noe annet enn ytre suksess.
Men man må huske på at selv i tider da det var større behov for fysisk styrke, måtte man også bruke sin tenkeevne. Å bygge et hus eller en hytte, å dyrke jorda, å jakte på en effektiv måte, er oppgaver som krever store kunnskaper og stor innsikt i hvordan materialer, dyr, og hele naturen, fungerer.
Å si at dagens tilværelse krever mindre styrke enn man gjorde i tidligere tider, og at derfor bør innholdet i begrepet «maskulinitet» endres, er etter mitt syn ikke en riktig vurdering. Mennesker har til alle tider hatt bruk for sin tenkeevne, og det er alltid behov for vedlikehold i hjemmet, og det kan bli behov for bruk av fysisk styrke selv i dag, og mitt syn er at disse elementene må inngå i en riktig forståelse av begrepet «maskulinitet»; det er altså ikke holdbart å si at innholdet i begrepet «maskulinitet» bør endres slik at det legges mindre vekt på fysisk styrke og større vekt på tenkeevnen.
For alle
Målet er – eller bør være – å leve et godt liv, og for å oppnå dette må man praktisere visse dyder: rasjonalitet; ærlighet; produktivitet; integritet; uavhengighet; rettferdighet. En annen viktig dyd er det som kalles moralsk ambisiøsitet, en dyd som innebærer at man hele tiden forsøker å forbedre seg slik at man blir et bedre menneske. Det er denne dyden som kalles stolthet. Man må også følge prinsippet som sier at man ikke skal initiere tvang overfor andre. Prinsippfasthet og langsiktighet er inkludert i disse dydene; de er inneholdt dyden rasjonalitet. Man bør også være aktiv både mentalt og fysisk, og dette inkluderer å holde sin kropp i orden ved riktig kosthold og ved riktig mengde og type fysisk aktivitet.
Det er dog ikke slik at man automatisk får et godt liv hvis man følger disse dydene, man kan bli rammet av ting som man ikke har herredømme over: sykdom, økonomisk krise, kriminalitet, krig. Men det er slik at hvis man unnlater å følger de nevnte dydene, er det svært lite sannsynlig at man får et godt liv.
Dette er dyder for alle, for menn og kvinner, for de maskuline og for de feminine. De definisjoner av maskulinitet og feminitet som jeg har gitt over må forstås innenfor de rammer som prinsippene nevnt over setter.
Ja, det er slik at det er overvekt av kvinner i omsorgsyrker, og det er overvekt av menn blant ingeniører. Dette kan være en implikasjon av det faktum at små barn ofte har forskjellige preferanser: de fleste jenter ønsker å leke med dukker, de fleste gutter ønsker å leke med biler og byggesett – og den grunnleggende årsaken til dette kan være biologisk. Men dette gjelder ikke alle, noen jenter leker på samme måte som gutta og noen gutter leker på samme måte som jentene.
Jeg kan dog ikke se at det er naturgitte forskjeller med hensyn til utøvelsen av dydene: det er ikke slik fra naturens side at menn er mer rasjonelle enn kvinner, det er ikke slik at menn er mer produktive enn kvinner. At kvinner har lavere lønn kommer som regel av at de har kortere utdannelsen enn menn, at de har tatt en pause fra utdannelsen eller arbeidslivet for å ta seg av barn, og at de er mindre villige til å påta seg de lange arbeidsdagene som høyere stillinger som regel innebærer. Disse forskjellene kommer ikke av at kvinner er mindre produktive eller mindre dyktige.
Dydene nevnt over er like gyldige og forekommer i like stort omfang både for de maskuline og for de feminine; det er ikke slik at de forekommer i større grad hos de maskuline enn hos de feminine, eller vice versa.
Avslutning
I all hovedsak: kvinner beundrer og ser opp til maskuline menn, og menn ser opp til og beundrer feminine kvinner. Men det er ikke noe galt ved de som har andre preferanser, det er ikke noe galt ved en mann som fremstår som lite maskulin eller som feminin, og det er ikke noe galt ved en kvinne som fremstår som lite feminin eller som maskulin.
De vanlige beskrivelsen av maskulinitet og femininitet inkluderer dels egenskaper som ikke er typiske eller unike: kvinner kan være både modige og uavhengige og instrumentelle uten at det gjør dem mindre feminine, og menn kan ha evne til omsorg, estetisk interesse samtidig som de hverken er påståelige eller dominerende, uten at det gjør dem mindre maskuline. Menns fysiske styrke skal brukes til beskyttelse; dersom en mann bruker den til ulike former for trakassering og angrep, er dette i strid med den type oppførsel som virkelig maskulinitet innebærer.
Jeg kan ikke se annet enn at de tradisjonelle beskrivelsene ikke er spesielt treffende, men her skal jeg ikke spekulere på hvorfor de er blitt så feilaktige; jeg skal ikke spekulere på hvorfor mainstream-oppfatningen av maskulinitet og femininitet er så gale; det er tema for en annen artikkel.
..
.
(Takk til Per Arne Karlsen som har kommet med enkelte nyttige innspill til denne artikkelen. Han er dog ikke nødvendigvis enig i alle de standpunkter som kommer til uttrykk i artikkelen.).
Vi leser partiprogrammene slik at du skal slippe. Denne gangen går Magnus og Vegard igjennom programmet til partiet Norgesdemokratene. Noen av de mest interessante punktene blir kommentert, og til slutt kommer en vurdering av partiets sjanser ved kommende valg.
Slagordet «Enden er nær» ble visstnok brukt av eksentriske personer/grupper som advarte de som var villige til å lytte om en kommende katastrofe som skulle skje i samsvar med et av flere mulige scenarier: storkrig, Jesu tilbakekomst, dommedag, oppgjørets time, revolusjon, etc.
Grunnen til at vi bruker denne tittelen er ikke at vi tror at en ende av denne typen virkelig er nær, grunnen til at vi bruker den er at vi nå ser meget illevarslende tegn på en utvikling som, hvis den ikke blir stoppet, vil ha svært negative konsekvenser for svært mange mennesker.
Men la oss først skissere det som er under angrep.
I Vesten har vi i en lang periode hatt høy velstand, fred og ro, lovlydighet, stor grad av frihet. Dette er ikke noe som har kommet av seg selv, det har vært et resultat av at visse verdier har dominert i kulturen. Blant disse verdiene finner vi rasjonalitet, individualisme, og respekt for eiendomsretten.
Skal man ha frihet og velstand må disse nevnte verdiene sitte godt forankret i kulturen, de må ha oppslutning av en betydelig andel av befolkningen, og de må i betydelig grad være basis for den politikken som føres. De må altså være forankret i lovverket, og dette lovverket må opprettholdes av et effektivt rettsapparatet, det vil si politi og domstoler.
I de siste tiårene er disse verdiene blitt stadig mer svekket i kulturen. Det er ingen store aktører som forsvarer dem, og det er mange som i stadig sterkere grad angriper dem. Vi ser at disse verdiene i stadig større grad krenkes i den politikken som føres: reguleringer, skatter og avgifter, gruppetenkning og så videre er basis for alle store partiets politikk (dette gjelder alle land i Vesten), og det finnes ingen intellektuelle med betydelige tilhørerskarer som protesterer mot denne politikken.
Den politikken som er ført i alle land i Vesten i dag, og den har i stor grad blitt ført nærmest kontinuerlig etter annen verdenskrigs avslutning (det skjedde en mindre kursjusteringer under den såkalte høyrebølgen på åttitallet, men det varte mindre enn 20 år), har gått på at staten skal gjøre mer og mer, at det skal være flere og flere statlige ordninger, at all menneskelig aktivitet (innen næringsliv, innen kultur, innen idrett) i stadig større grad skal følge regler og forordninger gitt av staten, og at det enkelte individ skal i stadig mindre grad skal få lov til å bestemme over seg og sitt.
Det mest tydelige eksempel på denne politikken er en stadig redusert respekt for eiendomsretten. Vi gjentar også dette viktig poenget: det er ingen som på prinsipielt grunnlag har protestert mot den stadig økende mengden reguleringer og skatter og avgifter og samtidig forsvart det enkelte individs rett til å bestemme over seg og sitt.
Sett fra fugleperspektiv har dette ført til at det er mindre rom for innovasjon, entreprenørskap, nyskaping, arbeidsdeling og frihandel, og dette har igjen ført til at den økonomiske veksten i Vesten nå er langt mindre enn den var for bare noen få tiår siden. Dette vil føre til at velstanden vil bli redusert, og økende velstand er basis for det alle politikere lover at de skal gjøre noe med: de vil ha rent miljø, bedre eldreomsorg, bedre skoler, bedre infrastruktur, bedre skole, og så videre. Når den økonomiske veksten blir borte vil man oppleve et forfall på alle disse områdene, uansett hvor mange (tomme) løfter politikerne kommer med.
Vi kommer nå til den mest opplagt grusomme implikasjonen av denne utviklingen.
(Dette er sterke saker, og vi vil advare følsomme lesere mot det som kommer på de neste linjene. Det som har skjedd, og som vi har beskrevet ovenfor, er det umulig observere direkte – det er skadelig, men man observerer det som kun som et langsomt forfall. Det som kommer nå er en beskrivelse av noe man direkte kan observere, og det er en direkte følge av den politikken som alle store partier og alle intellektuelle med et stort publikum har forfektet i mange tiår.)
I det siste halve året har en rekke såkalte «flash mobs», gjenger bestående av gjerne 10 til 20 personer eller flere, stormet inn i butikker og varehus og tatt med seg det de har klart å få med seg. Dette gjelder klær, dagligvarer, smykker og klokker, gadgets, og så videre. Dette har i størst grad skjedd i USA, men det er også forekommet andre steder, til og med på verdens fremste handlegate: Oxford Street i London.
Med dagens høyteknologisk nivå finnes det selvsagt filmer på YouTube som viser dette, og vi linker til flere slike skrekkfilmer nedenfor.
Dette er bare helt grusomt. Dette er en skrekkopplevelse for de ansatte i butikkene, det fører til at butikkene i mange tilfeller bare vil legge ned, og til at noen av dem vil ha styrket vakthold. Dette vil føre til at tilbudet til publikum blir dyrere og dårligere. I enkelte områder i USA er flere slike butikker blitt nedlagt, og de som bor i disse butikkenes nærområder har da mistet tilgangen til å få kjøpt dagligvarer på en enkel måte.
Grunnen til at dette skjer er at de som foretar disse plyndringstoktene ikke har noen som helst respekt for eiendomsretten, og det er dypt tragisk. De har ikke på skolen eller i kulturen eller på TV eller på radio eller på film hørt noe om hvor viktig eiendomsretten er for sivilisasjon og velstand.
Men det er et par punkter til. Vi har vanskelig for å tro at disse som deltar i disse plyndringstoktene er i normalt arbeid. Er man i et arbeid hvor man må jobbe for å tjene til livets opphold, får man nødvendigvis en viss disiplin; man må forholde seg til kunder og kolleger, noe som fører til at man må oppføre seg som folk. Det er mulig at mange av de som deltar i disse plyndringstoktene ikke jobber, men går på trygd finansiert av staten, det vil si skattebetalerne, eller er studenter som lever på studielån gitt av det offentlige. Dette er da statlige ordninger som direkte subsidierer og støtter opp om skadelig atferd.
Et annet element er at disse plyndrerne vet at de høyst sannsynlig ikke kommer til å bli tatt av politiet og dømt til strenge straffer.
(Det virker som om politiet er mer opptatt av å ta personer som hevder at det kun finnes to kjønn, eller at viktige verdier innen islam ikke er forenlig med et sivilisert velstående samfunn. Det finnes også eksempler på at store grupper av politifolk jages av ulike typer mobber, og når det gjelder de såkalte «Just Stop Oil»-protestene så har politifolk i for stor grad hjulpet demonstrantene i deres forsøk på legge hindringer i veien for trafikanter som skal kjøre til jobben eller til viktige avtaler eller bare er på en hyggetur.)
Det vi nevnte over er en umiddelbar implikasjon av at de verdiene vi nevnte over står svakt. Grunnen til at disse tingene skjer er som vi nevnte mangel på rasjonalitet, mangel på individualisme, mangel på respekt for eiendomsretten, og implikasjoner av dette er slike ting som at de som ønsker det praktisk talt kan leve på statens bekostning i form av trygd eller studielån, og de som begår kriminalitet av den typen som skjer her – tyveri – ikke skal straffes strengt.
Hvordan skal dette ende? Hvis sivilisasjon skal bevares må det føres en politikk som innebærer at slik plyndring opphører. Men da må de som begår disse forferdelige forbrytelsene arresteres og straffes strengt. Vi er dog sterkt i tvil om en slik omlegging av politikken er mulig med de verdiene som dominerer i kulturen i dag. Det er egentlig ikke politikerne som bestemmer slike ting, politikerne gjør bare det deres velgere, det vil si befolkningen, ønsker at de skal gjøre. Politikken som føres har altså stor oppslutning i befolkningen, og slik vil det alltid være. Sagt på en klar og tydelig måte: befolkningen støtter ikke eiendomsretten, og resultatet av dette er den type plyndring vi ser.
Hvis slik plyndring bare fortsetter, og øker i omfang slik den har gjort de siste månedene, vil det bli en kolossal nedgang i velstand for svært mange mennesker. Det vil også føre til en øket utrygghet når vi alle går på butikken, og for alle som jobber i varehandel.
Dette er en opplagt implikasjonen av en stadig svakere respekt for eiendomsretten og de prinsipper og verdier som den bygger på.
«- Ingen advarte oss». Gikk Jotunheimen under ekstremværet «Hans». Nederlandske Tom (24) og Janne (20) hadde gledet seg til telttur i Jotunheimen. De ante ikke at de trasket rett inn i ekstremværet «Hans». Spesielt én opplevelse skremte dem. – Det hadde tatt livet av oss – uten tvil, sier Tom.» Dette leser vi dagens Dagbladet, link nedenfor.
La oss først si det er fint at det gikk bra med disse to kanskje litt naive turistene, men man må huske på at naturen ofte ikke er et fredelig, rolig og harmonisk sted hvor alt er fryd og gammen.
Der finnes det uvær, jordskjelv, lynnedslag, vulkanutbrudd, kulde, varme, flom, farlige dyr som man kan forgifte deg eller spise deg, planter som kan være giftige å spise, bakterier og virus som gjør deg syk, og så videre.
Disse tingene finnes ikke overalt, men overalt kan man komme over noen av disse tingene.
Kort sagt: man må være obs på at naturen ofte forsøker å ta livet av oss.
Vi må derfor beskytte oss mot naturen. Vi bygger hus hvor vi kan oppholde oss i skygge, eller med en temperatur som er tilpasset oss og som er helt annerledes enn den som er utenfor huset.
Vi kan bygge transportmidler som mer eller mindre raskt kan flytte oss fra et sted til et annet, noen ganger for å få det mer behagelig, noen ganger for å være mer produktiv – eller bare for å bare oppleve variasjon.
Vi kan dyrke frem visse matsorter som er trygge og næringsrike å spise, vi kan ale frem dyr som vi synes det er hyggelig å omgås eller som kan bli velsmakende servert på på en tallerken.
Disse tingene, som gjør livet enklere å leve, innebærer at vi hersker over og styrer naturen. Vi vil ikke tilbake til naturen, kanskje unntatt i korte perioder hvor vi vil leve på en noe mere primitiv måte enn vi vanligvis gjør, men vi må huske på at naturen er farlig og forsøker å ta livet av oss, og at vi ved fornuft, innsikt, og teknologi kan gjøre livet langt bedre og sunnere enn det natur tilstanden innebærer. Dette innebærer å opprette slike ting som flomsikring; de siste dagers uvær i Norge har vist at de som har hatt ansvaret for dette ikke har gjort jobben sin.
Vi sier et entusiastisk Ja! til alle tiltak som gjør at vi får bedre liv ved å sørge for at alt det som er farlig i naturen ikke rammer oss – og dette inkluderer klimaanlegg, flyreiser, vaksiner, flomsikring, og mye annet!
Vi vil ikke tilbake til naturen, vi vil i stadig større grad beskytte oss mot alt det som er farlig i naturen, og vi vil gjøre de områdene mennesker ferdes i tryggere og renere og sikrere og mer behagelige å oppholde seg i.
