Feil holdning til «hevnporno» 

I de siste årene er de dukket opp en ny type kriminalitet, eller rettere, visse typer kriminalitet er blitt karakterisert på en ny og helt uholdbar måte. Vi tenker her på såkalt «hat-kriminalitet». «Hat-kriminalitet» skal visstnok være mer alvorlig enn vanlig kriminalitet, og skal dermed straffes strengere. 

La oss gi følgende eksempel på forskjellen mellom disse to typene kriminalitet: dersom en person blir overfalt og banket opp så er dette en grov kriminell handling, og skal etter vårt syn straffes strengt. Men dersom overfallet skjer fordi gjerningsmannen «hater» offeret (eller hater medlemmer av en gruppe offeret tilhører), så er dette ifølge dagens lovverk en langt mer alvorlig forbrytelse enn bare et «vanlig» overfall, og skal da straffes strengere.  

Altså, dersom en vanlig person overfalles, er dette kriminelt og straffbart. Men dersom offeret f.eks. er homofil eller mørkhudet, og overfallet skjer fordi gjerningsmannen «hater» homofile eller mørkhudede, så skal gjerningsmannen idømmes en strengere straff enn dersom han ikke hater offeret.

Det er en rekke problemer med en slik tilnæring, en tilnærming som nå altså finnes lovs form. Vi siterer fra lovdata.no: 

«Hatkriminalitet er straffbare handlinger begått mot personer på grunn av deres religion, etnisitet, kjønnsidentitet, funksjonsevne m.v. Straffeloven 1902 hadde bestemmelser om dette i § 135 a. I straffeloven 2005 kriminaliseres ikke bare direkte hatefulle ytringer, se § 185, eller diskriminerende handlinger, se § 186. I tillegg vil en rekke andre ordinære straffebud, så som kroppskrenkelse, trusler og skadeverk kunne vurderes som grove når de er begrunnet i fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, homofile orientering eller nedsatt funksjonsevne. Dermed vil en strengere strafferamme kunne anvendes…». 

For det første er det umulig å vite hinsides enhver tvil hva en gjerningsmanns motiv er – men nå skal altså retten ta hensyn til gjerningsmannens motiv når straffeutmålingen fastsettes. For det annet blir det viktige prinsippet om likhet for loven satt til side. Etter vårt syn innebærer dette fundamentale rettsprinsippet at like forbrytelser skal straffes likt. For det tredje betyr dette – hatkriminalitet – at dersom en forbrytelse ikke er begått med et egentlig udefinerbart hat som motiv, så får man en mildere straff, og er der noe vi mener er urettferdig så er det milde straffer for alvorlige forbrytelser.  

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende oppslag i Dagbladet: «Varsler ny hevnporno-lov.

Regjeringen vil legge fram et nytt lovforslag som tar sikte på å bekjempe hevnporno … ». Artikkelen henviser til justisminister Tor Mikkel Wara, som sier at «han forstår at mange er utålmodige og raskt ønsker å få på plass en ny lov, men understreker at det må gjøres på riktig måte slikt at de nye reglene får ønsket effekt.– Vi må blant annet ha klarhet i hvilke tilfeller som rammes. Kanskje skal fotografen og ikke bare den som sprer bildene holdes ansvarlig? Bør også film- og lydopptak omfattes? Og skal man kunne pålegge alle som har lagret slikt innhold om å slette det, selv om de ikke har spredt noe? Spørsmålene er mange, derfor er det viktig at vi får et godt faglig forankret forslag som blant annet ofre og støttespillere kan få komme med innspill til, sier han … ».

Artikkelen siterer også leder for justiskomiteen på Stortinget, Lene Vågslid (Ap), som sier at «– Lovverket ligger etter utviklingen i samfunnet vårt. Det er viktig å få økte strafferammer og et tydeligere regelverk mot hevnporno og deling av denne typen bilder.»

Etter vårt syn er denne tilnærmingen helt feil. Vi tar utgangspunkt i at «hevnporno» er en kategori under «hatkriminalitet». Og spredning av porno er straffbart, se straffelovens paragraf 317, som bla. sier «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som … utgir selger eller på annen måte søker å utbre pornografi». Men dette er en lov som ikke håndheves, noe enhver som stikker innom Narvesen eller har tilgang til Internett lett kan konstatere. 

Vi har aldri sett eksempler på såkalt «hevnporno», men vil tro at det det dreier seg om er fotografier (og evt. filmsnutter) av mer eller mindre avkledte damer/jenter, kanskje i intime  situasjoner, bilder som disse damene har sendt til en kjæreste eller latt en kjæreste ta. Men etter at forholdet er  kommet til en kanskje ikke så harmonisk avslutning, har den som har bildene på sin telefon eller PC spredt dem til venner og kjente for å hevne seg på det han oppfatter som urimelig oppførsel fra damens side – derav uttrykket «hevnporno». 

At dette oppfattes som grovt krenkende av den som er avbildet er opplagt – hun har gjort bilder av seg tilgjengelige for sin kjæreste, og kun ment at han skulle se dem. Så oppdager hun at de er spredt slik at de i praksis er tilgjengelige for alle i hele verden (i hvert fall for de som har en smarttelefon eller tilgang til Internett). 

Vi forstår at den som er avbildet føler seg grovt krenket, og vi mener bestemt at det å spre slike bilder er en kriminell handling som bør være straffbart og omfattes av strenge straffer. Men tilnærmingen bør ikke være den som det nå ser ut til at Regjeringen og Stortinget går inn for.   

Som sagt, enhver kan nå gå inn i en Narvesen-kiosk og se at det finnes blader som inneholder bilder av damer avbildet mer eller mindre avkledt. Dette bør være tillatt. Men de som er avbildet må i forkant frivillig ha gitt tillatelse til at disse bildene skal kunne publiseres i blader og magasiner. Og det er dette som er det viktige punktet: dersom slike bilder skal kunne spres eller publiseres må den som er avbildet ha gitt tillatelse!

Problemet med såkalt «hevnporno» er at den som er avbildet ikke har gitt slik tillatelse.

Det som da bør skjer at hele den loven som handler om pornografi må overhales slik at  all pornografi blir tillatt både å produsere og selge (men kun tilgjengelig for voksne), men at den som produserer og sprer slikt materiale må sørge for å ha tillatelse fra de som er avbildet. 

Det som da bør bli straffbart er å spre slikt materiale hvor det er avbildet personer som ikke har gitt tillatelse til at dette materialet spres. 

Det er denne vinklingen Regjering og Storting burde tatt. Men i steden velger de en vinkling som i beste fall vil være meget vanskelig å håndtere. For å gjenta noe som vi siterte fra justisminister Wara ovenfor: «Kanskje skal fotografen og ikke bare den som sprer bildene holdes ansvarlig? Bør også film- og lydopptak omfattes? Og skal man kunne pålegge alle som har lagret slikt innhold om å slette det, selv om de ikke har spredt noe?» 

(La oss også ha sagt at vi ikke er overrasket over at politikerne foretrekker å gå inn for å innføre enda en ny lov heller enn å overhale og spisse en gammel lov slik at den kun rammer reell kriminalitet.)

Å pålegge i lovs form alle som har lagret slikt materiale på sin PC, vil i praksis medføre at politet kan få rett til å ta seg inn hos hvemsomhelst for å kontrollere at vedkommende ikke har slikt materiale på sin PC – uten at det finnes en konkret velbegrunnet mistanke om at vedkommende har utført en reell kriminell handling.  

Dette forslaget ser dessverre ut til å være enda et eksempel på at politikerne stadig utvider lovverket på en måte som fører til at den enkelte borgere i stadig større grad kan bli offer for et politi, rettsapparat og justisvesen som blir mer og mer vilkårlig. Og dette er en farlig utvikling som ikke er forenlig med en rettsstat.  

For å gjenta det viktige hovedpunktet: den som er rammet ved at intime bilder er spredt til uvedkommende er med dette blitt utsatt for en kriminell handling, og vi mener at den som har spredt slike bilder har begått en alvorlig forbrytelse og må straffes strengt. Men måten å hjemle dette i et lovverk er ikke å vedta egne lover for «hevnporno», den riktige måten å håndtere dette på er å hjemle i lovverket at slike bilder kun kan spres dersom den som er avbildet klart har gitt tillatelse til at bildene kan spres eller publiseres. Den som sprer slikt materiale uten den avbildedes uttrykte og dokumenterbare tillatelse bør straffes strengt.     

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/varsler-ny-hevnporno-lov/69711188

https://lovdata.no/artikkel/ny_straffelov_-_hatkriminalitet/1598

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-11#§317

Norges vanvittige og umenneskelige innvandringspolitikk 

Vårt syn på Norges innvandringspolitikk går klart frem av tittelen på denne kommentaren. 

Som kjent vedtok Stortinget – enstemmig – en innvandringsstopp i 1975. SNL forteller: «I 1975 innførte Stortinget innvandringsstopp. Intensjonen var ikke å stoppe all innvandring, men først og fremst å begrense arbeidsinnvandringen. Norge hadde fortsatt behov for visse typer spesialister, og innvandrere hadde fremdeles mulighet til å få sin nærmeste familie hit i form av familiegjenforening. Dessuten medfører internasjonale konvensjoner at Norge skal behandle asylsøknader og gi beskyttelse til dem som har behov for det. Innvandringen til Norge består i hovedsak av flyktninger og asylsøkere, arbeidsinnvandrere, visse grupper spesialister, og familiemedlemmer til disse gruppene. I tillegg kommer en del grupper som oppholder seg i Norge midlertidig, som studenter, au pairer og sesongarbeidere.»

Siden da har Norge (og det samme gjelder andre land i Vest-Europa) tatt imot et  stort antall innvandrere, men de er da i hovedsak ikke vanlige innvandrere, de har som SNL beskriver fått opphold som flyktninger og asylsøkere, som resultat av familiegjenforening, etc. 

Grunnen til at myndighetene vil begrense innvandringen er at alle som har lovlig, permanent opphold i Norge (og det samme altså gjelder i alle velferdsstater) har rett til å bli forsørget og utdannet på skattebetalernes bekostning. 

Dette kan for enkelte av innvandrerne påføre landet enorme kostnader; enkelte av denne type innvandrer koster skattebetalerne et betydelig antall millioner kr.      

Hegnar.no skriver følgende: «Mannlige ikke-innvandrere gir et positivt bidrag til de offentlige budsjettene på i alt 3,5 millioner kroner summert fra 25 år og ut livet. Det tilsvarende tallet for mannlige innvandrere fra landgruppe 3 er minus 6,0 millioner kroner, heter det. Landgruppe 3 omfatter Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenom EU.» Altså: hver innvandrer fra disse landene koster 6 millioner kr.  

Men offentlige systemer er praktisk talt alltid ekstremt ineffektive, og i pressen kan man ofte lese om meget tragiske skjebner for mennesker som rammes av denne politikken og dette byråkratiet. På resett.no fant vi en NTB-melding om en slik sak. Vi gjengir noen av hovedpunktene:

«Asylsøker (70) fikk opphold etter 15 år på mottak. Etter 15 år på asylmottak har 70 år gamle A…. G fra Etiopia fått oppholdstillatelse i Norge. G… kom til Norge med falskt pass og søkte asyl i 2003 etter at mannen ble drept og sønnen ble fengslet i hjemlandet, ifølge Vårt Land. Hun og familien tilhører den forfulgte folkegruppen oromo. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo asylsøknaden fordi de mente hun ikke hadde behov for vern i Norge. I årene som fulgte behandlet Utlendingsnemnda (UNE) seks krav om omgjøring, alle gangene fikk hun nei. G … er blant 60 eldre kvinner som har blitt værende på norske asylmottak fordi de er såkalt «ureturnerbare». Hjemlandene nekter dem retur, eller så mangler de identitetspapirer. …[Hun sier etter at opphold nå er innvilget]: – Jeg slipper å sove på vakt i frykt for at politiet skal banke på døra og kaste meg ut av landet. Det kjennes ut som jeg har fått et nytt liv. …». 

Nå var det uklokt å komme til Norge på falskt pass, men hva gjør man når alternativet er en stor sannsynlighet for å bli drept? 

Det som er skjedd er at en eldre dame har blitt sittende på et asylmottak i 15 år, og hele tiden har hun levd i frykt for å bli sendt tilbake til et land hvor hun sannsynligvis løper en meget stor risiko for å bli drept..

Å leve slik er utvilsomt en meget stor påkjenning, og vi ønsker at ingen skal bli utsatt for slikt. Men slik er den norske innvandringspolitikken: et stort antall mennesker lever utrygt og i frykt for å bli sendt tilbake til et land i fattigdom og krig.  

Hva er da løsningen? For å se løsningen må man først se hva problemet er. Og problemet er at alle de som kommer i dag til den norske velferdsstaten har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning. Dette innebærer enorme utgifter, noe vi nevnte over,  og grunnen til at man har en innvandringspolitikk som innebærer at mennesker som har kommet hit risikerer å bli sendt tilbake er å redusere noen av disse utgiftene. 

Vårt syn er at løsningen på disse problemene er at retten til å bli forsørget på skattebetalernes  bekostning må avvikles. Da vil innvandringen ikke koste skattebetalerne noen ting, og det er da ingen utgifter for myndighetene å spare på å ha restriksjoner på innvandring. (Samtidig med dette må arbeidsmarkedet også kraftig dereguleres slik at det blir lettere for disse innvandrerne å komme i jobb.)  

Da vil det til Norge komme folk som kan jobbe og som lett får jobb, noe som er en god ting; jo flere som jobber produktivt i et land, jo høyere blir velstanden.

Ja, det vil være noen få som i en startfase ikke kan klare seg selv, man nordmenn er så positive til innvandrere at vi ikke har den minste tvil om at svært mange vil være med å bidra økonomisk av egen lomme for å hjelpe de som kommer til å komme over kneika før de får skaffet seg en jobb.   

Vi er altså for fri innvandring, men dette henger sammen med at det ikke skal være noen offentlige støtteordninger. (Kombinasjonen av fri innvandring og støtteordninger/velferdsstat er selvsagt umulig, men problemet her er velferdsstaten, ikke innvandringen.)  

Men det som opprørte oss akkurat i dag var skjebnen til den eldre kvinnen som omtales i NTB-meldingen, og alle de andre som er i en lignende situasjon. Vi tenker da f.eks på barn som har bodd i Norge fra de ble født og i 10-15 år, men som må sendes «tilbake» til et land de aldri har vært i fordi deres foreldre løy om sin bakgrunn da de fikk opphold for 15 år siden. Å sende slike barn til f.eks. Afghanistan er bare grusomt og umenneskelig. Men for å presisere: det som er årsaken til at en slik politikk føres er den ordning som innebærer at alle som har lovlig, permanent opphold i Norge har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning. 

Vi synes det er fryktelig at kvinnen som omtales i NTB-meldingen har måtte leve i uvisse i 15 år, og vi er glad for at hun nå kan leve trygt. Vi ønsker at alle kan leve trygt i Norge, men dette er ikke mulig så lenge man har en velferdsstat. 

Til de som vil vite mer om vårt helhetssyn på dette og andre politiske spørsmål vil vi anbefale valgprogrammet til DLF, som er å finne på en link nedenfor.)

 

https://resett.no/2018/04/12/asylsoker-70-fikk-opphold-etter-15-ar-pa-mottak/

https://snl.no/innvandring

http://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2017/03/Saa-mye-koster-en-innvandrer

http://stemdlf.no/stortingsprogram/

 

 

Når politiet angripes …

Vi leste nylig følgende i en NTB-melding: «Flere politifolk ble slått av en gjeng med ungdommer da de ville hindre et slagsmål i Oslo sentrum natt til mandag. Politiet fikk melding like før klokka [0100] om at det sto ungdommer utenfor kjøpesenteret Byporten i Oslo sentrum, og at det virket som det brygget opp til slagsmål … Da politiet ankom med flere patruljer, var det flere av ungdommene som satte seg opp mot politiet og slo til flere av politifolkene … » 

Politiet sendte ut følgende melding på twitter 7/4: «#Oslo. Vi er på Vestli torg med flere enheter, etter at en av våre patruljer ble utsatt for aggressiv oppførsel og snøballkasting fra ca 20 ungdommer. Noen var også maskerte. Vi har nå kontroll på stedet.» 

Denne hendelsen ser isolert sett nokså uskyldig ut, men vi har i de siste årene sett lignende og langt verre hendelser i en rekke byer i Vest-Europa og USA. Men også i Norge begynner det å danne seg et farlig mønster. Nettavisen forteller: «De siste 2-3 ukene har ungdomsgjenger med barn i ned i 14-års-alderen gyvet løs på politiet flere steder på Oslo Øst.»

På youtube kan man finne videoer av en rekke hendelser hvor demonstranter – for å kalle dem det – bokstavelig talt jager politifolk gatelangs etter at politet har forsøkt å begrense noe som i utgangspunktet var fredelige demonstrasjoner. 

Etter vårt syn er det helt uakseptabelt at politet lar seg jage av det som reellt sett er kriminelle elementer. 

Alle har rett til å demonstrere (så lenge det foregår fredelig). Men man har ikke rett til å bedrive hærverk, og man har ingen rett til å trenge seg inn på private eiendommer uten eierens tillatelse. Dersom politet gir pålegg om at noen skal fjerne seg fra et område, eller dersom politiet krever at en demonstrasjon skal opphøre, må man følge slike pålegg.  Dersom noen begynner å slåss med politet er dette uakseptabelt, og politiet må stoppe dette med de midler som er nødvendige, og alle nødvendige midler  – vi legger vekt på nødvendige midler – må da være tillatt for politiet å bruke. Å ha en tilstand hvor det er gateslag hvor politet blir angrepet, jaget og må trekke seg tilbake, er intet annet enn lovløshet og anarki, og dette er en tilstand hvor det i stadig større grad blir fritt frem for kriminelle. Og dette er en tilstand hvor folk flest vil tape stort, de vil i stadig større grad bli fritt vilt for kriminelle.

Det er dette som har skjedd i de såkalte no-go-sonene som nå finnes i enkelte storbyer i Vest-Europa. Dette er områder hvor gjenger som i hovedsak består av personer som i stor grad følger en bokstavtro versjon av islam, står for det som i praksis er områdets justis. Denne justisen består av elementer som at alle i området pålegges å følge sharia (typiske eksempler på denne type justis er kvinner har langt færre rettigheter enn menn, at det ikke er tillatt å selge alkohol og svinekjøtt, at kvinner ikke kan gå med korte skjørt og helst skal bruke burka/hijab/niqab, og at jøder ikke skal føle seg velkomne). Kanskje viktigst i denne sammenhengen er at politet i dag ikke våger å ta seg inn i disse områdene for å opprettholde landets lovverk, dette fordi dersom de gjør dette vil de bli angrepet med alt fra steinkasting til å bli beskutt. 

Som sagt over, etter vårt syn er slike tilstander totalt uakseptable, og politiet må bruke de midler som er nødvendige for å opprettholde landets lovverk og sørge for at de som bryter det blir straffet. 

For å vende tilbake til hovedpunktet: man har rett til å demonstrere, og det kan hende at politier gjør feil i sin håndtering av en demonstrasjon. Men det rette svaret i slike tilfeller er ikke å kjempe imot eller slåss med politet, det rette svar er å ta slike saker opp i rettsapparatet. 

Det har forekommet at noen i slike saker har kjempet mot politet i stor skala – vi tener på et par saker i USA, kjent som Ruby Ridge og Waco. Etter vårt syn ble det i begge disse sakene begått alvorlige feil fra politiets side, men siden de som kjempet imot politet i disse sakene var sterkt bevæpnet, utviklet dem seg til skuddvekslinger (og en brann som sannsynligvis ble påsatt av politet (eller, mer presist FBI og ATF)) som førte til at et stort antall mennesker ble drept (76 personer inkludert kvinner og barn i Waco, 2 drept i Ruby Ridge). 

Som sagt, man har ingen rett (og vi snakker om rettsstater her) til å kjempe imot politet med vold. 

Og angående den type saker som vi når ser de første tegn til i Norge, må politet slå tilbake alle angrep med de midler som er nødvendige; det er helt uakseptabelt at politet jages eller at noen som slår politifolk går løse. 

Vi tar opp et poeng til fra artikkelen i Nettavisen. Journalisten spør: «Justisminster Tor Mikkel Wara, hva vil du gjøre for å løse det vi ser av ungdomskriminelle som går løs på politiet, skaper frykt i nærmiljøet og som uroer mange av oss?» 

Wara svarer: «-Det er tre ting. Vi må la Oslo-politiet få ressurser. Det har de fått. De har fått styrket bevilgningene. Så må vi la dem organisere seg i tråd med det som er endringene i kriminalitetsbildet, så vi ikke blir for konservative. I tillegg er det viktig at vi jobber forebyggende … ».

Vi slutter oss til de to første av disse tre punktene, men vi vil også nevne at enorme ressurser i rettsapparatet vi bli frigjort til å bekjempe reell kriminalitet dersom narkotika legaliseres. Den konservative regjeringen vi har vil selvsagt heller ikke på dette punktet gå inn for tiltak som virkelig vil løse problemer. 

Til Waras tredje punkt – om at det offentlige skal jobbe forebyggende – er vårt syn at dette ikke er en offentlig oppgave. Forebyggende arbeid er dog svært viktig. (Med «forebyggende arbeid» menes at unge skal, for å sette det på spissen, læres opp til ikke å bli kriminelle.)      

Slikt forebyggende arbeid skal skje ett sted (eller i én sammenheng): det skal skje i familien. Det er familiens oppgave å oppdra barn, og det er kun familien som kan gjøre dette på en effektiv måte. Det offentlige kan ikke gjøre dette på en effektiv måte. Offentlige tiltak som skal bestå i å drive «forebyggende arbeid» har pågått i et betydelig antall tiår, og resultatene ser vi i det problemet som artikkelen i Nettavisen skriver om (akkurat det samme poeng er å finne i en rekke andre artikler i pressen de siste tiårene). Effekten av slike offentlige tiltak er svært små, om den i det hele tatt finnes. 

Videre, offentlige tiltak av denne typen finansieres med skattemidler, og skattemidler er tatt fra borgerne med tvang. Disse tiltakene består da reellt sett i at staten tar penger fra folk med tvang for å hindre (eller forsøke å  hindre) at enkelte ungdommer tar penger fra folk med tvang. 

Som sagt, forebyggende arbeid skal skje i familien. Dessverre har alle store partier de siste tiårene ført en politikk som har vært skadelig for familien som institusjon, ikke bare er familiene betydelig nedvurdert av praktisk talt alle aktører som har tilgang til media og akademia, men det finnes også en rekke konkrete tiltak som f.eks. barnetrygd og subsidierte barnehaveplasser. 

For å oppsummere: de kostbare tiltak som nå settes i verk kommer ikke til å ha noen betydelig effekt. Det som må til er to ting: for det første måt det skje en oppvurdering av familien (dvs. at alle typer tiltak som nedvurderer familien som institusjon må bygges ned), og for det andre må alle angrep på politet slås tilbake med de midler som er nødvendige, og de som står for dem må straffes. 

Ingen av disse tingene kommer til å skje, dessverre, noe som betyr at de problemene vi ser begynnelsen på i Norge kommer til å øke i årene fremover.        

 

https://resett.no/2018/04/02/ungdommer-slo-politifolk-i-oslo/

https://www.nettavisen.no/nyheter/wara—jeg-frykter-svenske-tilstander-hvis-vi-ikke-lykkes/3423435509.html

https://www.document.no/2018/04/08/oslo-politiet-angrepet-av-gjeng-maskerte-menn/

https://m.youtube.com/watch?t=10s&v=PBtct-z9JS8

https://www.youtube.com/watch?v=_qktOvVNXwc

https://www.youtube.com/watch?v=1visF7W234U

https://www.youtube.com/watch?v=Ulp-7gAot4whttps://en.wikipedia.org/wiki/Waco_siege

 

Venezuela: enda et eksempel på sosialismens sanne ansikt

De nyheter som kommer fra Venezuela – og som manisteammedia naturlig nok ikke omtaler i det omfang som man kan forvente av en seriøs presse – viser at tilstanden for befolkningen er svært ille. På youtube kan man finne et stort antall videoer med reportasjer som viser noe av det som skjer, og vi siterer fra noen av overskriftene:

«Food has become so scarce in Venezuela after the economy collapsed that people are getting desperate».

«New Video Shows People … Eating Out Of Trash In Venezuela».

«Socialist nightmare: Venezualans now eating dogs, cats and piegons to survive».

Vi siterer fra en artikkel på https://danieljmitchell.wordpress.com om enkelte andre forhold i Venezuela. Vi gjengir noen utdrag:

« …huge protests rocking Venezuela… President Nicolás Maduro has responded with an iron fist. More than 50 people have been killed, 1,000 injured, and 2,700 arrested, and that last figure doesn’t include the country’s more than 180 long-term political prisoners. …economic and humanitarian crisis. It is hard to overstate the severity of the suffering of the 31 million people of this once-rich country».

«Every day, Venezuelans of all stripes pour into the streets protesting the loss of their freedom and their constitutional rights by a tyrannical regime that condemns them to scarcity, illness, malnutrition and outright hunger …There has been terrible economic and social destruction. Across 15 years, a trillion dollars’ worth of oil income has been squandered and 80 percent of Venezuelans have fallen into poverty».

Dette utviklingen begynte for alvor etter at sosialisten Hugo Chavez bli valgt til president (innsatt 1999). Han satte i gang et omfattende program som innebar kolossale offentlige subsidier og støtteordninger: matvarer ble subsidiert, det var omfattende prisregulering, det offentlige satset store midler på skoletilbud, helsevesen, etc. Dette ble finansiert av inntektene fra høye oljepriser (Venezuela har enorme oljeforekomster), men da oljeprisen sank fra omkring 2014 forsøkte myndighetene å finansiere utgiftene bla. ved å trykke penger. Dette resulterte i en inflasjon på 1000 %, at konsumprisindeksen steg fra ca 100 til 2196, og at BNP per capita sank fra 2019 til 1355 i landets valuta (denne utviklingen skjedde fra 2012 til 2017). Kriminaliteten steg også enormt i denne perioden.

La oss skyte inn at pålitelig statstikk for den økonomiske situasjon i Venezuale er vanskelig å få tak i; Bloomberg sier følgende: «Reliable economic data is as rare as toilet paper and insulin in the Bolivarian Republic». Og finansministeren mener visstnok at man bare kan trykke opp penger uten at det fører til inflasjon; inflasjon skyldes ifølge ham kun kapitalisters spekulasjon.

Dette utviklingen viser den totalt meningsløse politikk som Chavez og hans etterfølger Maudro sto/står for, og viser hva sosialismen fører til i praksis: fattigdom, nød og elendighet.

Hvorfor går det slik? Sosialismen innbærer at staten tar kontroll over økonomien, at borgerne «skal få etter behov og og yte etter evne» – en fiks ide som i praksis betyr ar  staten tar penger fra de som jobber og gir til de som ikke jobber. Siden det er arbeid som skaper velstand fører dette nødvendigvis til at velstanden først synker og så blir borte. Og det er dette som har skjedd i Venezuela. Støtteordningene og gratistilbudene fra det offentlige innebærer at de produktive trekker sin innsats ut av økonomien,  og at de som ikke trives så godt med å arbeide i stor grad foretrekker å jobbe mindre eller ikke i det hele tatt.

Grunnen til at disse forferdige ting skjer er altså at landet ble sosialistisk. Sosialisme er en samfunnsorganisering som innebærer massive statlige reguleringer (eller statlig overtagelse av) næringslivet. Dette betyr reellt sett statlig eie av all produktiv virksomhet, statlig dirigering av priser og lønninger, ingen fri etablering av nye virksomheter, ingen fri presse, etc.

En slik organisering dreper praktisk talt alt initiativ og all produktiv virksomhet, det  eliminerer praktisk talt all produksjon, og siden produksjon er det som reduserer og etter hvert eliminerer fattigdom, vil land som nærmer seg sosialismen bli mer og mer fattige.

Mange støttet innføringen av sosialismen i Venezuela, ikke bare befolkningen, som stemte på Chavez som lovet dem gull og grønne skoger nærmest gratis, men også norske partier støttet Chavez´program, spesielt var SV og Rødt ivrige støttespillere. Her er noen sitater fra disse to partiene som viser hva de mente. SV har fjernet disse støtteerklæringene fra sine nettsider, men de finnes i Internettarkivet, og det er der vi har hentet dem*. Linker nedenfor.

Dette er en uttalelse fra SVs landsstyre i 2004: «Til MVR – Movimento Quinta Republica (den femte republikkens bevegelse, det viktigste regjeringspartiet i Venezuela)  Kjære kamerater, Sosialistisk Venstreparti har med glede lagt merke til Nei-sidens seier i folkeavstemninga i Venezuela. Vi gratulerer med President Chavez og Den Bolivarianske Revolusjonens fortsatte mandat fra det venezuelanske folk! SV har sterke bånd til venstrekrefter i Latin-Amerika, og vi håper å kunne styrke båndene også til Venezuela Med hilsen SV. (Saksbehandler: Astrid Thomassen)»

Her er SV i 2006: «Men om utviklinga ikke har gjort Venezuela til et sosialistisk land, har den maktet å vise verden at det finnes et alternativ til den nyliberalistiske verdensordenen. Med folkelig organisering og motstand kan man styrke og utvide demokratiet nedenfra, og kjempe mot fattigdom og urettferdighet. At det venezuelanske folket nå blant annet kan være med på å bestemme hva landets enorme oljeinntekter skal brukes på, er et resultat av folkets egen kamp. Vi i SU støtter demokratiseringa i Venezuela, og krever at også Norge skal ta initiativ til utvidet demokrati, blant annet gjennom deltakende budsjettering».

SV-leder Audun Lysbakken uttalte følgende i desember 2006: «Presidentvalget i Venezuela i går ble en knusende seier for Hugo Chavez og venstresiden. Landets fattige har nok en gang samlet seg rundt sin kandidat i et valg som vil kunne forsterke og fordype den sosiale endringsprosessen chavistene kaller Den bolivarianske revolusjon. Hendelsene i Venezuela er av global betydning, og Hugo Chavez står i spissen for en stadig voksende bevegelse av progressive krefter i sør som søker en moderne og demokratisk form for sosialisme for vårt århundre. Valgseieren er nok et bevis på at regjeringen i Venezuela leverer resultater som forbedrer livene til landets fattige flertall. … jeg er ikke enig med Chavez i alt han gjør. Men regjeringens innsats for å bekjempe fattigdommen, og den utvidelsen og fordypningen av demokratiet vi ser i Venezuela, er nok til å støtte ham mot hans mange fiender. Det finnes nok av dem som ønsker å fjerne den folkevalgte regjeringen i landet.»

Også Rødt så naturlig nok med positive øyne på det som skjer i Venezuela, og de har ikke slettet sine støtteeklærringer fra sin nettside. Her er en uttalelse fra februar 2009:

«Rødt har gratulert Venezuela og president Chavéz med resultatet av folkeavstemningen 15 februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt.Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.»

Nå kan man si at det SV og Rødt gir uttrykk for er holdningen til Chavez og hans politikk, og ikke til hans etterfølger Maduro; man kan si at Chavez var dyktig og førte en riktig politikk, mens etterfølgeren er udugelig, tyrannisk og korrupt. Til dette er å si to ting: for det første: Chavez laget et system som gjorde det mulig for Maduro å skaffe seg nærmest eneveldig makt, og for de annet: Chavez la ikke vekt på å styrke den produktive sektor i landet, i det store og hele organisere han landets økonomi slik at store oljeinntekter nærmest ene og alene skulle dekke hele befolkingens behov. Befolkningen kunne da spise seg mett, bo godt, og ha tilgang på skoletilbud og helsevesen uten at den enkelte selv måtte yte en produktiv innsats.

Men det som skaper velstand er produksjon, og det eneste nyttige politikerene kan gjøre er å gjøre det enkelt å produsere, det eneste de bør gjøre – i tillegg til å sikre borgernes frihet ved å ha politi, et rettsapparat og et militære forsvar som skal beskytte borgernes frihet –  det er å fjerne hindringer for produksjon. Det betyr at de må sikre eiendomsretten, og sørge for at alle mellommenneskelige forhold, inkludert produksjon og handel, skjer frivillig mellom aktørene. Videre vil det redusere produksjonen og dermed velstanden dersom staten tar fra de som jobber og gir til de som ikke jobber.

Men for å forstå dette må man forstå sosialøkonomi. Dessverre er dette faget i dagens akademia i ekstremt stor grad dominert av teorier og teoretikere som i liten grad forstår hva som må til for å skape velstand. Den beste innføringen i dette ekstremt viktige faget er Henry Hazlitts Economics in One Lesson. Dersom man er interessert i en mer grundig innføring anbefaler vi Jean-Baptiste Says A Treatise on Political Economy: or the Production, Distribution and Consumption of Wealth. En kortere introduksjon til Says teorier på norsk (men med et stort antall siater fra Say selv på engelsk) er min bok Saysiansk økonomi.

Kun riktige økonomiske teorier, implementert i et lands kultur og dets lover, kan sikre fred, frihet og velstand. Hva som skjer når man går motsatt vei av den som Say anbefaler kan vi se rett foran våre øyne i det grusomme som skjer i det sosialistiske Venezuela. Men for å få tilgang til dette materiale må man bevege seg utenfor det som mainstreammedia finner det nødvendig  å omtale.

*Takk til Martin som fant dette materialet i http://web.archive.org/

 

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=i1SVMLUSWso&t=30s

https://www.youtube.com/watch?v=jU-aYEnLIwo&t=92s

https://www.youtube.com/watch?v=THPe3D69vJ0&t=164s

https://danieljmitchell.wordpress.com/2017/12/19/six-months-and-28-examples-of-venezuelan-horror/

https://www.youtube.com/watch?v=S1gUR8wM5vA&t=348s

https://www.youtube.com/watch?v=4U0JzDMRGgs

https://www.bloomberg.com/view/articles/2017-02-13/how-to-solve-the-riddle-of-venezuela-s-economy

https://web.archive.org/web/20160210031838/http://www.audunlysbakken.no/en-dypt-splittet-nasjon/

https://web.archive.org/web/20071127151017/https://www.sv.no/partiet/landsstyret/uttalelser/dbaFile63974.html

https://web.archive.org/web/20060506130126/http://www.su.no/venezuela/default.asp?id=4464

https://rødt.no/nyheter/2009/02/rødt-gratulerer-venezuela/

http://jeanbaptistesay.no

 

Hamas angriper Israel, medier fungerer som Hamas´propagandaavdeling

Terroristgruppen Hamas, som står sterkt på Gaza, har igjen angrepet Israel. Bakgrunnen er en demonstrasjon til støtte for tilbakevending, dvs. for alle arabiske palestineres rett til å vende tilbake til områder som de hevder ble tatt fra dem (eller deres foreldre eller besteforeldre) da Israel ble opprettet i 1948. Blant de ca 30 000 som samlet seg på grensen mellom Israel og Gaza var det noen som forsøkte å ødelegge grensegjerdet eller forsøkte å krysse grensen. Noen av dem har kastet stein, påtente bildekk eller molotov-cocktails mot de israelske grensepostene og soldatene som beskytter den israelske grensen.

I noen tilfeller har de israelske styrkene skutt mot personer som har forsøket å krysse grensen eller som de har oppfattet som farlige, og om lag 20 av demonstrantene er blitt drept mens noen hundre er blitt skadet. Israelske styrker har også brukt tåregass for å holde demonstrantene på avstand, og noen av dem er skadet etter at de har pustet inn gassen.

Det har vært interessant å følge dekning av dette angrepet i norske medier. Vi trekker frem to eksempler: VG skriver: «Også under fredagens protester mot Israels ti år lange blokade av enklaven sto demonstrantene flere hundre meter fra den strengt bevoktede grensa.»

Det er riktig at Gaza er blokkert av Israel, men alt som sendes til Gaza slipper inn unntatt våpen, ammunisjon og annet materiell som kan brukes i krigshandlinger mot Israel. Blokaden gjelder altså kun krigsmateriell. VG never ikke dette. Aftenposten skrev om dette for noen år siden (før Israel trakk seg ut): «Raketter med kort radius bygges i stor grad på Gazastripen, men de mer avanserte rakettene med iransk og kinesisk opprinnelse smugles inn». Israel blokkerer Gaza for å stanse angrep av denne typen.

Dagsrevyen fortalte fredag 30/4 om bakgrunnen for angrepet, og programlederen innledet bla. med følgende: «Flere enn 30 000 palestinere startet i dag en demonstrasjon mot israelsk okkupasjon».

Men det ble ikke sagt hvilken okkupasjon det er snakk om. Kanskje programlederen ikke visste hvilken okkupasjon det er snakk om, eller kanskje han ville få seerne til å tro at dette gjaldt Israels okkupasjon av Gaza.

Men Israel trakk seg ut av Gaza for mange år siden (i 2005), og etter dette har Gaza vært styrt uten israelsk innblanding av de arabere som oppholder seg der. Det har vært avholdt valg, og terroristgruppen Hamas har stor oppslutning og har den politiske ledelse.

Så det er ikke en okkupasjon av Gaza som Hamas tenker på. Hva tenker de på da? Jo, Hamas mener at hele Israel er okkupert arabisk område som altså egentlig tilhører arabere. Den såkalte okkupasjon som Hamas vil bringe til opphør er intet annet enn eksistensen av staten Israel; Hamas vil erstatte staten Israel med et sharia-diktatur.

Dette angrepet er også et kynisk ledd i Hamas´ propagandakrig. Hamas vet at israelske styrker vil skyte mot angripere som er farlige eller som forsøker å storme grensegjerdet, de vet at dette vil bli skjevt dekket av medier i Vesten, de vet at dette vil bli forsøkt fremstilt som om Israel skyter mot fredelige demonstranter, og de vet at dette vil skape sympati for palestinerne og fremstille Israel som den som ikke har retten på sin side – noe de to eksemplene vi gjenga fra VG og NRK illustrerer.

Etter vårt syn har alle siviliserte og frie (og nokså frie) land rett til å forsvare mot angrep; Israel har altså rett til å forsvare seg med midler som er nødvendige for å bringe dette og andre angrep til opphør.

Om noen av demonstrantene blir drept så ligger ansvaret for  dette hos de som har startet angrepet og ikke hos de som forsvarer seg, dvs. ansvaret ligger hos Hamas og de som støtter dem.

 

 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/J1qbqP/flere-skutt-og-saaret-i-nye-gaza-protester

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19033018/30-03-2018

https://www.dagbladet.no/nyheter/trakk-seg-ut-av-gaza/65897022

https://www.nrk.no/dokumentar/israel—gaza_-dette-er-konflikten-1.8398818

 

 

Er fransk økonomi friskmeldt? 

Hvis man skal tro VG er fransk økonomi friskmeldt. I går kunne man på VGs nettside lese overskrift: «Fransk økonomi friskmeldes etter ti år».

Den korte artikkelen forteller følgende: «Frankrikes budsjettunderskudd tilsvarer 2,6 prosent av landets BNP i 2017 og havner under EU-grensen på 3 prosent for første gang på ti år, melder NTB. Det er et bedre resultat enn ventet, og dermed overholder Frankrikes president Emmanuel Macron sitt løfte om å overholde EU-grensen for første gang siden 2007.»

Det som beskrives er et (svært lite) skritt i riktig retning, men å si at fransk økonomi er friskmeldt, er ikke bare en kolossal overdrivelse, det er direkte usant. Hva er problemet fransk økonomi?

La oss se på et par ting som direkte og enkelt kan måles, stasgjeld og arbeidsløshet.

Frankrikes statgjeld er innpå 100 % av BNP, og den har økt med ca 40 prosentpoeng de siste 25 årene. Detter en meget illevarslende utvikling, og dette problemet kan ikke løses såfremt reageringen iverksetter svært omfattende og radikale økonomiske grep. Og det er ingen ting som tyder på at noen med politisk innflydelse i Frankrike vil gjøre dette i overskuelig fremtid.

Et annet problem er det store arbeidsløsheten. Den er litt under 10 %. Dette er også meget ille, dette betyr at et stort antall mennesker ikke har jobb. Dette er uheldig for dem, og det betyr også at en svært viktig ressurs – arbeidskraft – ikke blir benyttet. Resultatet av dette er personlige og økonomiske problemer for de som ikke er i jobb, og en lavere generell velstand fordi et stort potensiale for produksjon og verdiskapning ikke blir benyttet.

Reageringen forsøker å redusere utgiftene og å liberalisere arbeidsmarkedet, noe som vil føre til at økonomien blir bedre og til at flere kommer i jobb, men hvordan er reaksjonen på slike forslag?

Aftenposten skrev nylig om reaksjonen på forsiktige, men reelle forslag for forbedringer: «Om lag 200 000 mennesker demonstrerte i Frankrike torsdag mot president Emmanuel Macrons økonomiske reformer.»

Svært mange tror dessverre at disse nødvendige reformene vil være skadelige for dem, mens sannheten er motsatt, folk flest vil tjene på disse reformene.

La oss også ha nevnt at Macrons forgjengere, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy forsøkte lignende reformer, og de ble møtte med akkurat samme type motstand. De klarete heller ikke å gjennomføre reformer som hadde vesentlig effekt

Det er også andre problemer i fransk økonomi, problemer som er vanskeligere å måle. Viktigst her er et kolossalt byråkrati, som innebærer at alle som driver produktiv virksomhet må kjempe seg igjennom en stadig mer tettvokst jungel av statlig gitte lover, forskrifter, rundskriv, løyveordninger, etc. for i det hele tatt kunne drive produksjon. Dette medfører i første omgang en lavere velstandsvekst enn man ellers ville ha hatt, og etter hvert vil det føre til økende fattigdom.

Den utviklingen man har sett i Frankrike vil da dessverre bare fortsette, dvs. problemene vil øke, små og spinkle forsøk på reformer vil bli møtt med massiv og til des voldelig motstand, og dette vil fortsette inntil mer korrekte økonomiske teorier har stor oppslutning blant eliten og dermed blant folk flest. Og dessverre, det ser til til å være svært lenge til at vil kommer i en slik situasjon.

De problemer som Frankrike har er å finne i alle velferdsstater (også i Norge, selv om problemene her er litt annerledes pga. oljeinntektene), og de vil altså bare øke i tiden fremover. Det land som er nærmest stupet er Hellas, men andre land som Spania, Italia, Portugal, Storbrittania, Tyskland, USA  og Sverige vil alle se slike problemer i en fremtid som ikke er så langt unna.

Hva må da til for å friskmelde økonomiene?

Den eneste formen for organisering av økonomien som kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand over tid er full økonomisk frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. I et slikt system er det ingen statlige reguleringer av økonomien, det er full økonomisk frihet, og statens eneste oppgave er kun å beskytte borgernes frihet, dvs. staten skal kun drive politi, rettsapparat og det militære og intet annet.

Mer detaljer som dette økonomiske systemet er å bla. å finne i DLFs program, linket til nedenfor. Og et lite tips til slutt: heller ikke når det gjelder økonomi kan man feste noen som helst lit til det som står i mainstream-media.

 

 

http://direkte.vg.no/studio/nyhetsdoegnet#!verbatimId=5ab8acc15152f73c7062c94e

https://www.aftenposten.no/verden/i/L0eypq/Massedemonstrasjoner-i-Frankrike-mot-Macrons-reformer

https://countryeconomy.com/national-debt/france

https://www.google.no/search?client=safari&rls=en&q=frenche+government+debt&ie=UTF-8&oe=UTF-8&gfe_rd=cr&dcr=0&ei=6te5Wub0ItCD3APaq5K4DA

https://tradingeconomics.com/france/unemployment-rate

http://stemdlf.no/stortingsprogram

Listhaug ut, Sandberg inn 

Etter et kolossalt press gikk Sylvi Listhaug i går av som justisminsterer. Og dette var vel det eneste  resultatet man kunne forvente. Listhaug har i enkelte grupper vært svært populær, hun har sagt ting som enkelte hevder er i samsvar med folkemeningen (det er dog litt pussig at en som representerer et parti  med kun om lag 15 % oppslutning sies å representere folket), og hun har uttalt seg på det som mange betrakter som en folkelig måte.

Men hun har etter vårt syn gått for langt (og dette handler ikke om at vi er enige i hennes standpunkter; det er vi ikke). Hun har blant annet sagt at «KrF sleiker imamene opp etter ryggen», noe som i innhold ikke er langt fra sannheten, men som ikke er passende for en statsråd å si.

Men det som fikk begeret til å flyte over var en plakat hun delte på facebook, en plakat som hadde teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nordmenns sikkerhet».

Det er helt upassende for en statsråd å si noe slikt, dette selv om det er mer enn en kjerne av sannhet i det som sies. Vi nevner bare følgende eksempel: Jonas Gahr Støre, som nå nå er leder i Ap, hadde svært gode forbindelser til ledere i terroristorganisasjonen Hamas; da han ble konfrontert med dette i et intervju på TV løy han om det (se link nedenfor), og kort tid etter var han en av de ivrigste til å presse en redaktør til å be om unnskylding etter at han hadde benyttet seg av sin soleklare rett til ytringsfrihet til å kritisere islam og den terrorisme som islam oppfordrer til.

Grunnen til at denne saken i det hele tatt kom opp var et forslag fra regjeringens side om å forenkle  mulighetene til å frata norsk pass og norsk statsborgerskap fra personer som har deltatt i krigshandlinger for Islamsk Stat og som har dobbelt statsborgerskap. Nå må slike saker kjøres gjennom rettsapparatet, regjeringens forslag innebar at en slik beslutning skal kunne tas av byråkratiet. Formålet var å hindre at man, dersom slike tilfeller skulle dukke opp, ville slippe å gå igjennom den samme type sak som terroristlederen mulla Krekar er utsatt for – nå er det vel ti år siden man først forsøkte å få ham utvist fra Norge, men han er forsatt her, og rettsapparatet holder fortsatt  på med saken.

Flertallet i Stortinget var imot forslaget, og et av de partiene som var imot var Ap. Det var dette som var bakgrunn for teksten Listhaug delte på facebook.

Som kjent ble det fremmet et mistillitsforslag mot Listhaug etter denne plakaten, og man kunne kanskje forvente at statsministeren stilte regjeringen bak Listhaug, dvs. at statsministeren kunne si at mistilliten ikke gjaldt kun Listhaug, men hele regjeringen. Listhaug kom dog Solberg i forkjøpet og gikk av frivillig. At Solberg har nølt med å stille seg bak Listhaug kan komme av at Listhaug en rekke ganger har tøyd strikken, hun har en rekke ganger vist at det som et viktigst for henne ikke er lojalitet til regjeringen.

Listhaug sier at dette handler om ytringsfrihet – hun seier at hun er kritisert pga. hennes sterke og klare ytringer. Da hun gikk av sa hun bla. følgende: ««Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid.»

Dette (om ytringsfriheten) er helt feil, og vi har vanskelig for å tro at Listhaug virkelig mener dette. Det dette handler om er hva det er passende for en statsråd å si, hvordan en statsråd bør ordlegge seg, hvordan man kan kritiserer andre partier på Stortinget. Og her har Listhaug trådt over streken en rekke ganger. (Det hun sa om KrF, og som vi siterte over, er bare ett eksempel som viser dette, og dette utsagnet forklarer også at KrF var villig til å stille seg bak et mistillitsforslag mot Listhaug).

Det kan virke som om Listhaug spiller sitt eget spill, det kan virke som om hun forsøker å bli Norges Donald Trump. Dette kan i så fall bringe henne inn i statsministerstolen en gang i fremtiden, men ellers er ikke Trump en rollemodell vi kan anbefale, snarere tvert imot.

Nå er altså Listhaug gått av som justisminsterer. Det nye justisministeren heter Per Sandberg. Vi vil vel tro at få av de som ønsket Listhaug vekk synes dette er en forbedring. En kan kanskje si at å utnevne Sandberg til justisminster er et merkelig valg i denne saken. Han er populær blant Listhaugs venner, og upopulær blant Listhaugs motstandere. Videre, han er tidligere straffedømt, og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Men til sitt forsvar kan han trekke Trønder-kortet: Det er nemlig slik at i Trøndelag er kravene til anstendig oppførsel lavere enn i resten av verden. Dersom en trønder har gjort noe kritikkverdig kan hun eller han bare si «Æ e trønder» eller «Æ ha vokst opp i Trøndelag», og da blir alt som er kritikkverdig i ens fortid stort sett glemt/ignorert/tiet ihjel – bare spør Trine Skei Grande.

Det er mye mer man kan si om denne saken – drapstrusler, pressens skjeve dekning, hva Norge og Vesten virkelig bør gjøre i forhold til IS og andre islamistiske terrororganisasjoner – men vi lar disse temaene ligge i denne omgangen. Men mht. skiftet Listhaug-Sandberg kan man kanskje sitere dette ordtaket: «man vet hva man har, men ikke hva man får». Og vi blir ikke overrasket dersom det viser seg at den som vant denne striden var Listhaug, og de som tapte var Støre og Hareide.

 

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/oR84AV/slik-ble-sylvi-presset-av-erna-og-siv

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/BJvoMG/listhaug-ut-hareide-inn

https://www.dagbladet.no/nyheter/jurist-anine-kierulf—motbor-er-ikke-knebling/69631818

«Bonusfamilien»

Det er to essensielle aspekter ved et kunstverk: det skal være underholdende, og det skal gi den som opplever det større innsikt i «the human condition»/menneskets lodd/hvordan det er å være menneske. Det skal med andre ord både være velsmakende og næringsrikt. Dette betyr ikke at dersom et verk svikter på et av disse områdene så er det verdiløst; hvis det svikter på et av dem er det da enten ren underholdning eller en lærebok/foredrag/instruksjonsmanual/skolefjernsyn, e.l. Som jeg leste i en anmeldelse av en meget populær LP for en del år siden: «it wasn´t nutritious, but it sure was tasty». Det er ingen ting  galt med hverken ren underholdning eller lærebøker, men produkter innen disse kategoriene er da ikke kunstverker.

Hvorvidt et verk er stort, kunstnerisk sett, avhenger av hvor godt det oppfyller begge disse aspektene. Mye leste forfattere som William Shakespeare, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj, Edmond Rostand, Victor Hugo, Charles Dickens, Jane Austen, Henrik Ibsen, Boris Pasternak, George Orwell, Aleksander Solsjenitsyn, Ayn Rand og Bob Dylan oppfyller klart begge disse kriteriene i stort monn, og det gjør også en rekke kunstnere innen andre kunstarter i tillegg til litteratur: maleri, skulptur, musikk, film, dans, arkitektur. Et verk konkretiserer et syn på verden og menneskets plass i det, det har et budskap, og et verks storhet er uavhengig av hva temaet er, og også om verkets opphavsmann har andre synspunkter, verdier og meninger enn de den som opplever verket har (et eksempel: selv om man er ateist må man innse at Bob Dylans religiøse sanger er stor kunst). Når man nyter et kunstverk blir man da både underholdt, og man får, dersom man åpner seg for det, styrket sin forståelse av og innsikt i mennesket og dets plass i verden. (La oss også her ha sagt at et verk kan være underholdende selv om det tema det tar opp er tragisk eller urovekkende.)

Denne artikkelen er en kommentar om den svenske TV-serien Bonusfamilien, som nå går i sesong 2 på NRK. La oss først forklare navnet, bonusfamilie. Hvis vi går noen tiår tilbake i tid ble barn ofte lest eventyr for av de voksne (dette var lenge før TVen fantes i alle hjem og enda lenger før Internett og dataspillene kom), og i enkelte av disse eventyrene forekom en skikkelse kalt «den onde stemor»: en mann mistet sin hustru; han giftet seg på nytt med en kvinne som hadde barn fra før, men ingen mann, og den nye hustruen måtte da ta seg av barn som ikke var hennes egne. Eventyrene fortalte at stemoren da ikke tok seg av sine nye barn i samme grad som hun tok seg av sine egne barn, at de barna som måtte passes på ikke av sin egen mor, men av sin fars nye hustru,  følte seg tilsidesatt – og hun ble betraktet som «den onde stemor». Vi er dog overbevist om at dette i virkeligheten forekom i liten grad, og at eventyrene var sterkt overdrevne – men det at de fantes forteller at dette må ha vært et reellt problem av et visst omfang. (Og selvsagt, det forekom antagelig like ofte at stefaren ikke tok seg like godt av sin nye hustrus barn som han tok seg av sine egne barn, men det er uttrykket «den onde stemor» som er blitt sittende, «den onde stefar» er langt mindre utbredt.)

Fra forskning.no: «Å komme inn i en etablert familie er langt fra enkelt, og for noen overskrider det enhver form for jobbintervju. Og selv om man kanskje bare vil være snill og god, ender det ikke sjeldent opp med det motsatte. Man ser seg selv i speilet – og ser den onde stemoren».

Poenget er at det er nå i vår tid så mange barn som vokser opp med stefedre og stemødre at det ikke lenger kunne være politisk korrekt å benytte uttrykk som «den onde stemor», og man fant derfor på et nytt ord: barn som man må ta seg av fordi de er ens partners biologiske barn skal nå ansees som en fordel, et pluss, en bonus: de kalles nå bonusbarn! Og eventyr og fortellinger om «den onde stemoren» bare forsvant.

Hvis vi går noen tiår tilbake regner vi med at slike ting – at ens hustru døde og at man giftet seg på nytt – forekom relativt sjelden. Men i dag er utviklingen blitt slik at det er langt vanligere at man skifter partner og at begge har barn fra før. Begge parter i et parforhold lever da i en familie hvor begge har stebarn: det kan f.eks. være en mann og en kvinne som har ett barn sammen, og så har hver av dem ett eller to barn fra tidligere forhold med andre partnere. Eksempel: Lisa og Patrik har et barn sammen, men begge har barn fra tidligere forhold: Lisa har Eddie og Bianca med sin tidligere mann Martin (og kanskje er Lisa egentlig ikke sikker på hvem som er Biancas far), og Patrik har sønnen William med sin tidligere hustru Katja.

Siden barn nå som regel skal tilbringe like mye tid hos far som hos mor etter et samlivsbrudd, må den nye familien koordinere alt det en familie skal gjøre med et stort antall aktører (for å bruke dette meget upersonlige ordet om personer som er så nært hverandre i slekt som det er mulig å komme: mellom foreldre og barn). Foreldrene må forholde seg til sine barns – og sin bonusbarns – vekst og utvikling, noe som begynner med en gang de blir født og som gradvis blir mer og mer utfordrende og krevende for både barn og foreldre inntil de i slutten av tenårene forlater hjemmet. Foreldrene må forholde seg til sine barns venner og de komplikasjoner vennskapsforhold mellom barn nødvendigvis medfører (barn er i vekst og prøver ut ting de ikke forstår rekkevidden av), de må forholde seg til sykdommer som barn uunngåelig rammes av, problemer i barnehaven, problemer på skolen, koordinering av fritidsaktiviteter, barnas første forsøk på å skaffe seg kjæreste, valg av utdannelse. Når barnet oppdager at det har fri vilje og kan bestemme selv over sine valg går de gjerne gjennom en trassalder, og velger å gjøre det motsatte av det foreldrene ønsker at de skal gjøre. Når denne trassalderen starter, og hvor lenge den varer, varierer sterkt; den starter ofte når barnet er to år og varer ett år eller to, men den kan vare i ti til femten år eller lenger.

Kort sagt: å oppdra barn er en kolossal jobb, en jobb som krever mye energi, tid, tålmodighet og styrke, og som iblant strekker ens krefter til bristepunktet og noen ganger lenger enn det. Å forvente at man tar seg av sine bonusbarn i like stor grad som man tar seg av sine egne  biologiske barn er kanskje da noe optimistisk, og dette gjelder selv om man gjør sitt beste for å ta seg av sine bonusbarn med like stor omsorg og kjærlighet som man tar seg av sine egne.

TV-serien Bonusfamilien, og vi bør ha sagt før vi går videre at dette er en komiserie, tar opp alle de problemer som kan tenkes å dukke opp i en bonusfamilie. Det eksempel vi ga over (om Lisa og Patrik) er tatt fra serien, og seriens første episode begynner med at de to etter å ha vært sammen kun noen måneder har store utfordringer i forholdet og har en time for ekteskapsrådgivning (ekteskapsrådgiverne er også et par, og også de har betydelige samlivsproblemer, viser det seg), og Lisa foreslår at hele den utvidede bonusfamilien – alle ekser og barn og deres nye partnere og de av deres foreldre som bor i nærheten – skal feire jul sammen. Patrik svarer da: «Mener du at vi skal starte tredje verdenskrig hjemme hos oss?»

Så det er tydelig store utfordringer i forholdet. Personene som er involvert er sterkt forskjellige, noe som åpenbart fører til gnisninger: Patriks ti år gamle sønn med Katja, William, er et skolelys, mens Lisas sønn med Martin, den svært lettantennelige og hissige Eddie, har lærevansker og finner seg ikke helt til rette på skolen. Forskjellen mellom dem kommer klart til uttrykk i det de ønsker seg til jul: Eddie ønsker seg dataspillet «Kill Nazi Zombies 4», William ønsker seg seg reisesjakk. Disse to skal da annenhver uke bo sammen som brødre. Katja forsøker å finne en ny kjæreste, men å finne en som hennes sønn William liker viser seg å være vanskelig. Også Lisas eks Martin forsøker å finne seg en ny kjæreste, men han er en klodrian, og gode råd fra hans velmenende, men firkantede kollega Sebastian – naturlig nok kalt «Subtila Sebbe» – er til liten hjelp. 16-årige Bianca begynner å få interesse for gutter, og gutta viser sterk interesse for henne, noe som gir mor, far og stefar visse utfordringer.

Det som er mest problematisk er at barna må forholde seg til å bo en uke hos den ene av foreldrene, en uke hos den andre, at de må forholde seg til sin foreldrenes nye partnere – å finne en ny som passer for begge viser seg vanskelig, akkurat som man kan forvente.

Dette er som sagt en komiserie for TV, og forfatterne pøser da på med et vell av eksempler på komplikasjoner som kan oppstå i en slik storfamilie: Eddie viser seg å ha nøtteallergi, og det har Lisa glemt å fortelle Patrik – eller kanskje Patrik har glemt at Lisa har fortalt det, noe som i et selskap gir Eddie en reaksjon som Patrik ikke vet hva er og som fører til at Eddie nesten dør i ambulansen på vei til sykehuset. Lisas lite fleksible lesbiske søster er en busybody som blander seg opp i en masse ting hun ikke har noe med å gjøre og skaper bare problemer. Eddie og William går på samme skole hvor Patrik (som altså er Williams far og Eddies stefar) er lærer, og noen av foreldrene i den klassen Eddie går vil ha ham ut av klassen fordi han lager bråk i timene, noe som Patrik forsøker å forhindre med tvilsomme metoder. Filip, skolens sosiallærer og venn og kollega av Patrik, en typisk fjompenisse av en lektor, er skitt lei av alt som har med skole og undervisning og elever å gjøre, men på bunnen er han selvsagt snill og meget glad i barn.

Barna tar del i en rekke fritidsaktiviteter etter skoletid, og de må kjøres til og hentes fra disse aktivitetene, og de må også kjøres til barnehave og skole, og siden foreldrene er i jobb kan det alltid dukke opp noe som gjør at den som skal hente blir forhindret. Da må en annen trå til, og dette kan alltid skape komplikasjoner med glemsomhet, forsinkelser, motorstopp, tom tank på bilen, utladet mobil, etc.

Etter bruddet med Lisa måtte Martin flytte hjem til sin mor Birgitta og hennes nye samboer Gugga – etter å ha vært gift i 40 år kom hun ut av skapet som lesbisk. Patriks eks, Katja, forsøker også å finne en ny partner. Hennes sønn liker en av beilerne, Henrik, men Katja synes han er kjedelig, så det blir ikke noe mellom dem. William er som antydet en lesehest, og foreldrene forsøker å få ham til å bli interessert i en eller annen type fysisk aktivitet, og de melder ham på et karatekurs. Karateinstruktøren Branco viser seg å være rett mann for Katja, Branco er en tuff kille med sjarm i bøtter og spann, og damene faller som fluer. Katja er dog skeptisk til å være en av de utallige damene i Brancos harem, og etter en kveld når det har dukket opp komplikasjoner med en av Brancos ekser og hans datter og Katja alene må ta seg av datteren og hennes mor, er det nok – Katja  bestemmer seg for å avslutte forholdet til Branco. Når hun går til karateklubben for å si ifra til Branco at det er over, sier han «OK. Men det er mange her som har fått lus så du må sjekke om William også har fått lus». Men det er ikke William som har fått lus …

På en måte er seriens innholdet tragisk. Det må være en stor belastning for barn å vokse opp under slike forhold. Barn trenger trygge og stabile rammer, de trenger voksne i sin nærhet, voksne som de  kan stole på, voksne som alltid er der og som alltid har tid til dem, voksne som de kan stille spørsmål til og som de vet vil ta seg tid til å gi et skikkelig svar. For et barn å måtte forholde seg til et mylder av voksne omkring seg, og å ikke ha kontinuerlig tilgang til egen far og egen mor, må i enkelte tilfeller by på store problemer; at foreldrene går fra hverandre er noe av det som barn frykter mest.

(Dette poenget er meget forsiktig formulert på utdanningsforskning.no: «Små barn er avhengige av en eller noen få trygge relasjoner for å komme i gang med sin emosjonelle utvikling. Den tidlige og nødvendige relasjonsutviklingen mellom barnet og omsorgspersonene danner grobunnen for den kognitive utviklingen hos barnet og grunnlaget for senere relasjoner. Positive barndomsopplevelser er derfor viktige forutsetninger for å skape empatiske, ansvarlige og kreative voksne. Pianta (1999) skriver at relasjoner er viktige gjennom hele livsløpet, og at relasjoner har innvirkning både på læring, trygghet og utvikling i barnets tidlige år. Det er flere ting som tyder på at foreldrenes skilsmisse kan ha negativ innvirkning på barns tilknytningsfølelse.»)

Serien setter fokus på de problemer som voksnes stadige partnerskifter fører til for både dem selv og spesielt deres barn. Å dyrke frem en stabil og kjærlig og harmonisk familie krever som regel en innsats, og mye tyder på at mange i Vesten i dag ikke er villige til å gjøre den jobben som trengs, de vil heller skille seg og finne en ny partner enn å legge ned det arbeid og yte den innsats som trengs for å bevare en god familie.

Det er også slik at det ser ut til at personene i serien i liten grad tenker igjennom sine valg før de gjennomfører dem; det virker som om de handler uten å tenke. De virker derfor helt uforberedt på mange av de komplikasjoner som kan oppstå. Det er også slik at seriens handling er lagt til en moderne velferdsstat, og velferdsstaten er en organisering som systematisk nedvurderer den enkeltes ansvar for egne handlinger.

Nå er det ikke vårt syn at man skal holde ut en parter man vantrives med uansett hvor plagsomt det er, vårt syn er at man bør tenke seg nøye om før man etablerer et forhold og skaffer seg barn. Nå er det også slik at mange barn er såpass robuste at de klarer å håndtere at foreldrene skilles og inngår nye forhold, men noen klarer det ikke på en god nok måte. Vi vil ikke bli overrasket dersom tall skulle vise, etter at antall bonusfamilier stadig øker, at flere barn får problemer på skolen, at de får psykiske problemer, at de i større grad driver med mobbing/blir mobbet siden den institusjon hvor man kan ta opp problemer som dukker opp og hvor man skal få en grundig opplæring i folkeskikk og tusen andre ting skal skje  – familien – ikke fungerer godt, ja, eller i mange tilfeller er i oppløsning.

Etter vår syn er serien briljant laget. Skuespillerne er glimrende, og de er rette for sine roller. De som spiller hovedrollene Patrik og Lisa, deres ekser Katja og Martin, deres barn William, Eddie og Bianca, kollegaene Sebbe og Filip, karatelæreren Branco og alle andre er så gode som de kan bli. Serien er svært godt skrevet og regissert. Vi nevner forfatterne: Felix Herngren, Moa Herngren, Clara Herngren og Calle Marthin, og regissørene: Felix Herngren, Emma Bucht, Martin Persson. Alle andre navn er å finne i wikipedia-artikkelen om serien vi linker til nedenfor

Nå er det slik at serien ikke gir svar, den bare påpeker problemene. Og det er ikke noe galt i det. Alle husker Henrik Ibsens «Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare!». Noen verker er slik at de bare påpeker problemer og lar den som opplever verket selv komme frem til svarene. Andre verker er slik at de også gir kunstnerens svar, men det er ikke noe fasitsvar som sier at den ene vinklingen av et kunstverk er riktig og den andre vinklingen er gal. I vår subjektivistiske tid blir verker hvor kunstneren gir svar nærmest automatisk betraktet som mindreverdige, noe som er en feilslutning. Det er også feil å vurdere et verks kvalitet ut i fra om man er enig med svarene eller ikke, dette er også et uttrykk for ren subjektivisme. Et verks kvalitet avhenger av i hovedsak to ting: er det underholdende, og gir det den som opplever verket større innsikt i menneskelige utfordringer. For denne serien er svaret et klart Ja på begge spørsmål. Men går serien like dypt som f.eks. Tolstojs Anna Karenina, som også handler om problemer i en familie, så er svaret Nei. Den første linje i romanen Anna Karenina er velkjent: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sine egen måte». Men selv om serien ikke er like dyp som Anna Karenina eller Dostojevskijs Brødrene Karamazov eller Austens Northanger Abbey, så er den god og verdifull. Hvilke problemstillinger som måtte oppstå i en familie er også avhengig av den historiske kontekst; de problemer som finnes hos familiene Karenin og Karamazov er nok noe annerledes enn de som finnes i en bonusfamilie i en velferdsstat.

Som sagt serien er glimrende, den går nå i sesong 2 på NRK. Det skal også lages en sesong 3. Episodene som er vist er antagelig tilgjengelige for steaming eller på DVD.

 

 

https://forskning.no/barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn-samliv-seksualitet-sosiale-relasjoner-sosiologi/2008/02/den-onde

https://sv.wikipedia.org/wiki/Bonusfamiljen

https://www.svt.se/bonusfamiljen/

https://utdanningsforskning.no/artikler/sma-barn-og-samlivsbrudd-symptomer-og-tiltak/

 

Ayn Rand og Jordan Peterson 

Som alle vet er Jordan Peterson, en kristen, konservativ psykologiprofessor fra Canada, blitt  akademias nye rockestjerne, han behersker youtube og hans forelesninger som ligger ute er sett av titusener av mennesker og de vekker til dels stor begeistring, (Vi kommenterte ham her på Gullstandard for noen dager siden.) En av de viktigste grunnene til at han har fått så mye oppmerksomhet er at han retter treffsikker og velformulert kritikk mot de siste manifestasjoner av den venstreorientert ideologien. Vi henter følgende fra The Guardian:

«He certainly doesn’t sit well with the usually left-leaning academic establishment. Apart from anything else, he believes most university humanities courses should be defunded because they have been «corrupted by neo-Marxist postmodernists» – particularly women’s studies and black studies. This has led him to be branded a member of the alt-right – although his support for socialised healthcare, redistribution of wealth towards the poorest and the decriminalisation of drugs suggests this is far from the whole story. He defines himself as a «classic British liberal». But he also says – when challenged for being a reactionary – that «being reactionary is the new radicalism».

Peterson has largely been in the news for his blazing, outspoken opposition to much of the far-left political agenda, which he characterises as totalitarian, intolerant and a growing threat to the primacy of the individual – which is his core value and, he asserts, the foundation of western culture.»

Som sagt, Peterson får stor oppmerksomhet og er blitt utsatt for kritikk i MSM. Mange ser på Peterson som motvekten mot en venstreorientert ideologi som i stadig større grad dominerer mer og mer av alle samfunnets institusjoner: staten, akademia, pressen, endog private selskaper som Google, Facebook og youtube legger hindringer i veien for spreding av materiale som avviker fra det venstreorienterte verdensbildet.

Det finnes en annen talsmanns for opposisjon mot den stadig voksende venstreorienterte ideologien, Ayn Rand, og det kan være interessant å sammenligne disse tos fundamentale holdninger.

Rand er som kjent en bestselgende romanforfatter. Hennes mest kjente romaner The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957) er klassikere som fortsatt selger innpå en halv million eksemplarer hvert år. I disse, og i en rekke essays, la hun frem et filosofisk system, Objektivismen, som etter Rands død i 1982 er fremstilt og diskutert i en rekke bøker, bla. Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand av Leonard Peikoff (1991),  Ayn Rand’s Normative Ethics: The Virtuous Egoist (2006) av Tara Smith og  Blackwell´s Companion to Ayn Rand (2016) redigert av Greg Salmieri og Allan Gotthelf.

Rand står for individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, full politisk og økonomisk frihet (dvs laissez faire kapitalisme) og ateisme. Hun taler venstresiden, inkludert de konservative  rett  imot på alle punkter – en av hennes artikler heter «Conservatism: An Obituary», og hun er fortsatt en inspirasjon for individualister over hele verden.

Rands tilstedeværelse er nå blitt så stor at hun nærmest daglig blir kritisert i ulike avisartikler i den engelskspråklige verden.

(Gogle tilbyr en tjeneste hvor de daglig sender linker til artikler om et selvvalgt tema, og de som abonnerer på artikler om Rand får nå tilsendt 4-10 linker hver dag, selv om antallet kan variere.)

Men dessverre består artiklene praktisk talt alltid, og uvvisst av hvilke grunn, av ren stråmannsargumantasjon. Her er et ferskt eksempel, fra en link mottatt fra Google 5/3: «…As a normal teenager, I went through a period of self-absorption, searching for meaning. I found it in Barry Goldwater’s Conscience of a Conservative and the writings of Ayn Rand. The philosophy of Conservatism, as they defined it, fit my adolescent needs. The world really was all about me. Selfishness was a virtue. Personal success, even at the expense of others was a worthy goal. I wallowed in this world of the self for more than a year  …» Tittelen på artikkelen er: «My Philosophy: grow up..!» – som om det å vokse opp er en filosofi; en filosofi er et sett med tenkemetoder, verdier og normer  …  (Les gjerne hele denne vurderingen av Rands filosofi på linken nedenfor).

Men det som er dagens tema er forholdet mellom Rand og Peterson. La oss først si at Peterson er fan av Rands romaner; men han mener at hennes romanpersoner er endimensjonale, hun plasserer ikke «the struggle between good an evil in the characters, but between her characters, she does not show the struggle within the characters », og han sier  at Rand ikke er «a great mind».

La oss kort kommentere poenget om litteraturen: Rand viser tydelig «the struggle within a character» i den idealistiske kommunisten Andrei i We the Living (1936) som oppdager at kommunismen i praksis viser seg å være noe helt annet enn han forventet, og i personer som Dagny og Rearden i Atlas Shrugged.

Og i seriøs litteratur er det ikke striden mellom godt og ondt som er interessant – dette finner man i barnelitteratur som som f.eks. hos Tolkien, det som er interessant er striden mellom den gode og den som nesten er god, og denne konflikten finner man f.eks. i forholdet mellom Roark og Wynand i The Fountainhead. Og en utvikling mot større innsikt finner vi hos en rekke av Rands personer, bla. Kira, Roark, Dagny, Rearden, Cheryl.

Enkelte som er blitt flasket opp på annenrangs litteratur vi muligens hevde at disse personene er endimensjonale fordi de ikke har rusproblemer, ikke har hatt en vond barndom, ikke sliter med dårlig selvbilde, eller ikke må ta seg av en slektning som lider av en alvorlig  sykdom, men det Rand vil foretelle har intet behov for slike ingredienser.

Men til hovedpunktet. Hva er den fundamentale forskjellen mellom Rand og Peterson i deres syn på verden og menneskets lodd.

Rand oppsummerte sitt syn slik: «My philosophy, in essence, is the concept of man as a heroic being, with his own happiness as the moral purpose of his life, with productive achievement as his noblest activity, and reason as his only absolute. … By the grace of reality and the nature of life, man―every man―is an end in himself, he exists for his own sake, and the achievement of his own happiness is his highest moral purpose». 

Her er en oppsummering av Petersons syn, en oppsummering som ser rimelig saklig ut selv om den er hentet fra den venstreorienterte The Guardian:

«Life is tragic. You are tiny and flawed and ignorant and weak and everything else is huge, complex and overwhelming. Once, we had Christianity as a bulwark against that terrifying reality. But God died. Since then the defence has either been ideology – most notably Marxism or fascism – or nihilism. These lead, and have led in the 20th century, to catastrophe. … Happiness’ is a pointless goal. Don’t compare yourself with other people, compare yourself with who you were yesterday. No one gets away with anything, ever, so take responsibility for your own life. You conjure your own world, not only metaphorically but also literally and neurologically. These lessons are what the great stories and myths have been telling us since civilisation began.»

Overskriften på artikkelen i The Guardian er slik: «Jordan Peterson: «The pursuit of happiness is a pointless goal»». Dette er ikke en overskrift som avisen har valgt i blinde,. Her er et sitat fra vaskeseddelen til hans siste bok: «Happiness is a pointless goal, he shows us [in the book]. Instead we must search for meaning, not for its own sake, but as a defence against the suffering that is intrinsic to our existence.»

I en dokumentar om Peterson (på youtube, linket til nedenfor) snakker Peterson om «transcendentale sannheter». Hva betyr så «transcendent»? SNL skriver følgende: « Et fenomen sies i filosofien å være transcendent hvis det er en forutsetning for, bakenfor, utenfor, eller hinsides all menneskelig erfaring». Vi synes det  er merkelig at samme ord kan brukes både om noe som er forutsetning for kunnskap, og som hinsides alle kunnskap (eller som SNL sier det, hinsides erfaring). Det som er rimelig å ta som utgangspunkt for både Petersons og den vanlige språkbruken er nok betydningen «hinsides menneskelig erfaring». Det er rimelig å gå ut i fra at Peterson mener dette i og med hans forhold til religion og hans syn på Jung. Peterson sier altså at man må bygge sine oppfatninger og verdier på ting som ikke kan begrunnes på rasjonelt vis, de må bygge på (det vi vil kalle) fantasi og oppspinn.

Rand, på den annen side, hevdet at  man måtte være rasjonell, noe som innebærer «the recognition and acceptance of reason as one’s only source of knowledge, one’s only judge of values and one’s only guide to action. It means one’s total commitment to a state of full, conscious awareness, to the maintenance of a full mental focus in all issues, in all choices, in all of one’s waking hours. It means a commitment to the fullest perception of reality within one’s power and to the constant, active expansion of one’s perception, i.e., of one’s knowledge. It means a commitment to the reality of one’s own existence, i.e., to the principle that all of one’s goals, values and actions take place in reality and, therefore, that one must never place any value or consideration whatsoever above one’s perception of reality. It means a commitment to the principle that all of one’s convictions, values, goals, desires and actions must be based on, derived from, chosen and validated by a process of thought―as precise and scrupulous a process of thought, directed by as ruthlessly strict an application of logic, as one’s fullest capacity permits.»

I samme dokumentar snakker Peterson også om ansvar – men ikke på en tilfredsstillende ig tilstrekkelig tydelig måte. Hvis man mener ansvar for seg og sitt og egne handlinger, er dette i samsvar med Ayn Rands syn. Hvis man derimot mener at man skal ha ansvar for andre mennesker, for deres valg og handlinger, så vil Rand si at man ikke har noe slik ansvar. Hva Peterson mente gikk ikke tydelig frem av dokumentaren. (La oss skyte inn at det ser ut som om venstresiden mener at man ikke har ansvar for seg og siit, men at man har ansvar for alle andre. Vi vil tro at Petersons syn ligger nærmere dette syn enn Rands syn.)

Så forskjellen på Rand og Peterson er rimelig klar.

Petersons kritikk av dagens manifestasjoner av den venstreorienterte ideologien er ofte treffsikre, men den veien han anbefaler oss å gå er ikke en vei å følge dersom man vil gjøre sitt beste for å oppnå et lykkelig liv.

 


https://www.theguardian.com/global/2018/jan/21/jordan-peterson-self-help-author-12-steps-interview

http://www.gdnonline.com/Details/320733/My-philosophy-Grow-up

https://www.youtube.com/watch?v=ofVqp-RMDpE

https://www.youtube.com/watch?v=k9aHYj93xJY

https://www.youtube.com/watch?v=EjqXXengN1s

https://www.youtube.com/watch?v=AwXAB6cICG0

https://snl.no/transcendent

Kryptovalutaer

I 2017 så vi en enorm interesse for såkalte kryptovalutaer, og spesielt den største av dem, Bitcoin. Prisen på Bitcoin økte fra ca. $1000 til $13 000, en 13-dobling. Pressen skrev nesten daglig om kryptovaluta-fenomenet etter sommeren 2017.

Før vi ser nærmere på dette fenomenet, la oss se litt på bakgrunnen.

Bank og finans er, og har lenge vært, én av de mest regulerte bransjene som finnes; én av de bransjene med minst frihet. For å konkretisere dette, la oss se på et lite utvalg:

  • For å starte og drive en bank må man ha konsesjon fra staten. Her følger det en omfattende prosess med mange krav for å få lov å starte bank.
  • Det finnes regler for hvilke kontrakter en bank kan inngå med sine kunder: Boliglånsforskriften sier at man maksimalt kan låne fem ganger sin egen bruttoinntekt. Man kan ikke låne mer enn 85% av verdien på primærboligen man skal kjøpe, og ikke mer enn 60% av sekundærboligen hvis den ligger i Oslo.
  • Sentralbanken setter renten og har et inflasjonsmål på 2,5%. Norske kroner er tvungent betalingsmiddel. Andre banker kan ikke utsetede sin egen valuta, og gullklausuler i kontrakter er ikke tillatt.
  • Banker har kapitalkrav og bufferkrav. Dette må jevnlig rapporteres til myndighetene.
  • Det er pålagte kunnskapstester for privatpersoner som ønsker å handle finansielle instrumenter.
  • Staten redder visse banker som går dårlig ved bruk av skattebetalernes penger.
  • Samfunnet er organisert slik at alle er nødt til å betale en viss del av det de tjener til myndighetene. Dette gjør at alle transaksjoner må rapporteres møysommelig og alle eiendeler regelmessig må rapporteres til myndighetene.

Disse reguleringene gjelder i Norge. I alle andre land finnes tilsvarende reguleringer. Alle som følger med kjenner godt til dette og vet at denne listen lett kan utvides med mange flere eksempler.

Bank og finans er en svært viktig bransje som bidrar med en enorm verdiskapning. Bank og finans har en lang historie og mye kunnskap ligger til grunn for å gjøre verdiskapningen i denne bransjen mulig.

Det er fremdeles mye potensiale i denne bransjen, og da spesielt relevant for denne artikkelen er utnyttelse av IT.

Det er derfor synd at denne bransjen også er én av de mest regulerte. Dynamiske og nytenkende personer skyr regulerte bransjer. Årsaken til dette bør være lett å se: Utprøving av og eksperimentering med nye ideer er en skjør prosess som paralyseres av slike ting som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering. Dynamiske og nytenkende personer vil i møte med slike ting søke mindre regulerte bransjer hvor det er lettere med utprøving av og eksperimentering med nye ideer.

En av de minst regulerte bransjene med mest frihet er internett-teknologier. Denne bransjen er også godt kjent for å tiltrekke seg dynamiske og nytenkende personer og er sentral i det voksende gründer- og start-up-miljøet.

Det er også denne bransjen som er opphavet til kryptovalutaer.

Etter at internett ble allemannseie på 90-tallet begynte flere i IT-bransjen å snakke om å bruke internett til å opprette en global, digital, online, anonym valuta. Gjennom 90-, 00- og 10-tallet kom flere brikker på plass. I oktober 2008 kom den siste nødvendige brikken på plass. Dette var løsningen på det såkalte «double-spending»-problemet. Dette ble publisert anonymt under navnet «Satoshi Nakamoto», og den totale løsningen fikk navnet Bitcoin. Programvaren for Bitcoin som implementerer en fungerende global, digital, online, anonym valuta ble lansert like etter, våren 2009. Denne ble også publisert anonymt under samme navn.

Kort fortalt er Bitcoin en bank som holder styr på hvor mye penger en konto har og hvilke overføringer mellom kontoer som forekommer. Beløpet på kontoene er denominert i valutaen Bitcoin. Hver Bitcoin kan deles i 100 millioner satoshi, på samme måte som hver krone deles i 100 øre. Bitcoin-banken eksisterer som én bank over alle datamaskinene som kjører Bitcoin-programvaren. Alle som kjører Bitcoin-programvaren holder liv i banken og sørger for at den fungerer riktig. Denne banken er dermed en uregulert, global bank, uten noen konsesjon, som eksisterer på tvers av landegrenser uten noen spesifikk organisasjon. Den har ingen rapporteringskrav og overholder ingen reguleringskrav overfor noen myndighet. Kryptovalutaer utnytter reguleringssmutthull: Regulatorene var ikke klar over denne muligheten da dagens lovverk ble laget, og derfor har kryptovalutaer fått vokse.

Bitcoin er en kryptovaluta. Årsaken til at det kalles kryptovaluta er fordi den tekniske implementasjonen i stor grad bruker resultater fra fagfeltet kryptografi.

Etter at Bitcoin ble lansert har tusenvis av konkurrerende kryptovalutaer blitt lansert, hvor det er forsøkt mange og varierte nyvinninger og forbedringer. Noen prominente eksempler er Ethereum, Litecoin og Ripple. Slik konkurranse og nyvinning er vanlig i mindre regulerte bransjer, men er i dag mindre kjent for folk i bank- og finansbransjen.

Kryptovalutaer tiltrekker store mengder dynamiske og nytenkende personer. Som en sluse som åpnet seg har den viktige og produktive bank- og finansbransjen plutselig fått et fritt utløp for nytenkning og utvikling uten hindre som årelange søknadsprosesser, million-kapitalkrav og mange årsverk med pålagt rapportering.

Et godt eksempel på dette er Russisk-Kanadieren Vitalik Buterin som i en alder av bare 19 år gjorde store forbedringer på Bitcoin i sin egen teknologi: Ethereum. Hans nyvinning har gitt han, i en alder av bare 24 år, en formue på mange hundre millioner kroner. At en tenåring kan produsere verdier av denne størrelsesordenen sier litt om potensialet som ligger i bank- og finansbransjen.

Vitalik Buterin engasjerte seg tidlig i Bitcoin. Han foreslo sine forbedringer til organisasjonen som videreutvikler Bitcoin-programvaren, men hans forslag ble avvist. Han startet dermed en konkurrerende kryptovaluta som i dag er den nest største etter Bitcoin. Slike prosesser er helt vanlig i frie markeder.

Hvor gode er dagens kryptovalutaer som penger? Hvor god er kryptovaluta-teknologien som bank-teknologi?

State-of-the-art innen bank og valuta er banker som selv bestemmer hvilken valuta de ønsker å bruke (inkludert å kunne lage sin egen) og som bruker fraksjonsreserve og gullstandard, og hvor de får lov å drive likt på tvers av landegrenser. State-of-the-art er i dag forbudt i alle land.

Hadde bankbransjen fått drive i henhold til state-of-the-art ville man hatt stabile penger man kunne stole på over tid. Internasjonale transaksjoner ville i hovedsak vært begrenset av lysets hastighet. Dette ville gi en internasjonal transaksjonstid på sekunder. Transaksjonskostnaden ville vært svært lav. Kanskje nede i ører hvis ikke mindre. Transaksjonsmengden ville være minst tusenvis av transaksjoner per sekund. Kunnskapen for å lage dette er utbredt blant fagfolk og å lage dette utgjør en liten teknisk utfordring for de mange som kjenner til hvordan dette gjøres. Men, det er dessverre forbudt i alle land.

Hadde state-of-the-art innen bank og finans vært lov, ville selvsagt også kryptovalutaer vært lov. Men kryptovalutaer i dagens tilstand er ikke en forbedring på state-of-the-art.

  • Valutaene er ikke stabile i verdi. Bitcoin svingte mellom $800 og $20 000 i 2017. Tilsvarende svingninger så vi for de andre prominente kryptovalutaene. Dette gjør at Bitcoins er uegnet for sparing og som valuta i kontrakter. Årsaken til svingningene er i hovedsak at mengden valuta stort sett er lik og at valutaen ikke er forankret (for eksempel med gullstandard).
  • Transaksjoner tar ofte lang tid: Rundt ti minutter kreves for en Bitcoin transaksjon, og ofte tar det lenger tid. Dette er lenge hvis man skal betale i butikken eller fullføre et kjøp på internett. (For en interkontinental transaksjon er ikke dette så tregt.)
  • Transaksjoner er dyre: En Bitcoin-transaksjon var i 2017 oppe i over $30.
  • Transaksjonsmengden er lav. Bitcoin støtter 3-4 transaksjoner per sekund. Ethereum støtter ca 20.

Til tross for dette er kryptovalutaer allikevel noe bedre enn det som per i dag er tillatt innen ordinær bank og finans:

  • I noen land er det begrensninger på internasjonale overføringer. Det vestlige landet Sør-Korea har begrensninger på salg av den statlig pålagte valutaen Won.
  • Mellom noen land er transaksjonstiden på flere dager. Spesielt i afrikanske land, men også mellom vestlige land kan transaksjonstiden komme opp i flere dager.
  • Innovasjon og utvikling har betydelig færre begrensninger gjennom reguleringer og krav.

Kryptovalutaer kan muligens utvikles til en forbedring på dagens state-of-the-art. Mulige økninger i transaksjonsmengden og transaksjonshastigheten er på vei. Dette vil også gi en lavere transaksjonskostnad. Det at kryptovaluta-bankene må kjøre på titusenvis av oftest ukjente maskiner verden over kan vise seg veldig begrensende.

En stor utfordring for kryptovalutaer er reguleringer og innskrenkning av frihet til å ha noe med dem å gjøre. Det er vanskelig, og kanskje til og med upopulært, å forby dem helt, men man kan regulere dem så kraftig at de mister fordelene i forhold til dagens tillatte teknologier. Dette er kanskje også det mest sannsynlige utfallet.

Kryptovalutaer har til en viss grad vært med på å gjenopplive debatten om et fritt bankvesen og det er bra. Alle som liker kryptovalutaer og fordelene og entusiasmen det bringer bør støtte opp om et fritt bankvesen.

(Skrevet av Martin F. Johansen)

Referanser

https://www.finanstilsynet.no/forbrukerinformasjon/bank-og-finans/

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-05-24-28/KAPITTEL_3#§14

https://www.finanstilsynet.no/tema/kapitaldekning/minstekrav-til-kapital-og-bufferkrav/

https://www.esma.europa.eu/policy-rules/mifid-ii-and-mifir

https://www.nordnet.no/kundeservice/start/ovrig/regelverk.html

https://insights.stackoverflow.com/survey/2016#work-companies

https://bitcoin.org/bitcoin.pdf

https://www.tanum.no/_saysiansk-okonomi-eller-en-introduksjon-til-politisk-okonomi-basert-pa-teoriene-til-jean-baptiste-say-vegard-martinsen-9788230015728

http://fortune.com/40-under-40/vitalik-buterin-10/

https://gizmodo.com/how-rich-are-the-founders-of-ripple-and-ethereum-1821786549