Revolusjon i Iran?

Opptøyene i Iran pågår fortsatt, og de har nå vart i flere måneder. De begynte etter at 15 år gamle skolejenter nektet å bruke hijab, og det førte til at først en og så mange av disse jentene ble arrestert, banket opp og bokstavelig talt slått i hjel av moralpolitiet. Dette er straffen for ikke å følge de reglene som sharia setter; Iran er som kjent et islamistisk diktatur. 

Opptøyene har spredd seg både i antall og geografisk, og det er vanskelig å si hvor mange som er blitt drept av moralpolitiet for å kreve en liten økning av individuell frihet, men vi har sett overslag som kan tyde på at cirka 500 personer, stort sett ungdommer og svært mange jenter, er blitt drept. 

Dette er barbarisk, og det viser islamismens sanne ansikt. 

Men hva kommer til å skje? Blir det et regimeskifte? Eller vil regimet tillate unge jenter å ferdes utendørs uten hijab? Er det som er i ferd med å skje en revolusjon som vil føre til at hele det islamistiske tyranniet blir kastet og at landet får vesentlig større frihet? 

For at et slikt opprør skal lykkes er det ikke tilstrekkelig at de som gjør opprør er mot noe, de må også være for noe. Og ikke nok med det: Opprørerne må ha en ledelse som har en viss oppslutning både blant opprørerne og blant befolkningen som helhet. Dette forutsetter igjen at det finnes en leder med karisma og autoritet, at det finnes et apparat rundt lederen, og at det finnes en noenlunde utarbeidet ideologi som samler opprørerne. 

Det hevdes at før den russiske revolusjon var holdningen i ledelsen av kommunistpartiet (bolsjevikene) at «i Russland er det nå syv personer som forstår marxismen godt, og derfor er suksessen sikret». Kommunistene kom ikke godt ut av revolusjonen, som skjedde i februar 1917, men i oktober kuppet de det nye, demokratisk valgte statsapparatet, og innførte et kommunistisk diktatur. Dette førte til en borgerkrig som varte i noen år, men til slutt gikk kommunistene seirende ut av krigen. 

Poenget her er at disse kommunistene i Russland hadde en gruppe sterke personer og en ideologi som de mente var godt begrunnet og som kunne brukes til å forandre verden – eller i hvert fall Russland. De fikk makten i Russland, innførte (man kan godt diskutere terminologien her) kommunismen, med resultater som stor fattigdom, liten frihet, og betydelig undertrykkelse. Dette regimet ble stadig svakere utover 70- og 80-tallet, og kollapset omkring 1990. 

Men kommunistene fikk makten fordi de hadde en sterk ideologi, fordi de hadde sterke og karismatiske folk i ledelsen, og fordi de hadde et budskap som kunne virke plausibelt på betydelige deler av befolkningen. For at en revolusjon skal lykkes må disse ingrediensene være tilstede. 

Også i Iran, før revolusjonen på slutten av 70-tallet, var disse elementene til stede. Sjahens regime var grusomt, og landet var alliert med Vesten. (Dessverre gjorde Vesten altfor lite til å påvirke sjahens regime til å gjøre landets maktapparat sivilisert.)

De som gjorde opprør mot sjahen var en koalisjon bestående av i hovedsak islamister og sosialister; men det var også noen vestlig orienterte aktører i denne koalisjonen. Sosialistene trodde at de skulle kunne samarbeide med islamistene om å gjøre Iran til et langt bedre land etter at sjahen var kastet. Lederen for islamistene, som var den sterkeste kraften blant de revolusjonære, var ayatholla Khomeini, og han viste seg å være en dyktig politisk spiller. Kort tid etter at disse gruppene fikk den politiske makten i Iran begynte islamistene å renske ut ikke bare sosialistene, men også muslimer som ikke støttet Khomeinys harde linje 

Vi gjengir bare følgende fra en artikkel i Dagbladet som beskriver denne prosessen: 

«Ayatolla Ruhollah Khomeini … hadde i en årrekke jobbet mot monarkiet [sjahens regime] fra sitt eksil i utlandet. En bølge av protester mot monarkiet fulgte, i gatene demonstrerte folk. I september samme år ble det erklært unntakstilstand da protestene mot sjahen ikke ga seg. Men de var sterke. Det som samlet motstanderne var en eneste sak: Hatet til sjahen. Khomeinis koalisjon besto av militante som var klare til å drepe for å få sin mann til makta. … 

Ayatollaen kom tilbake til Iran etter 15 år i eksil. Han hadde ikke landingstillatelse, men ankom i et fly fra Air France. Han ble bejublet av opptil 5 millioner mennesker som hadde møtt opp. En politistyrke på 50 000 måtte snart gi opp. – Jeg vil slå nevene mine mot munnene i denne regjeringen. Fra nå av er det jeg som vil gi regjeringen navn, sa Khomeini. Statsministeren Shapour Bakhtiar forsøkte å dysse det hele ned, og svarte at det ikke var noen grunn til bekymring. – Khomeini kan si hva han vil, men ikke gjøre som han vil, sa Bakhtiar. Myndighetene kuttet TV-bildene av Khomeini og holdt en militærparade gjennom Teheran den kvelden for å vise styrke. Det hjalp ikke. Det hemmelige politiet forsvant, sjahens hær på 500 000 mann ble oppløst. 

Ayatollaen tok kontroll over myndighetene og erklærte den islamske republikken for opprettet. … Khomeini var ærlig nok til aldri å love demokrati. Han startet opprøret mot sjahen ikke fordi han mente iranerne hadde for lite frihet, heller tvert om, de hadde for mye. Revolusjonen som startet med studenter som marsjerte i gatene, ble snart overtatt av de sterke shiamuslimske kreftene … En eneste imam styrer landet, og han hevder å representere Gud på jorda. I 1979 støttet både folk som kalte seg både monarkister, liberale og demokrater Khomeini. Mange planla å bruke ham som en vei mot makta, men de undervurderte hans talent. Også mullaene, i 1978 var det nesten 250 000 av dem i Iran, hengte seg på Khomeinis prosjekt. De hadde mange ulike agendaer, men felles var at de også ønsket å bruke Khomeini for å få en større del av makta. Han ble for smart for dem også. 

Til og med venstrepartienes ledere snudde om. De begynte plutselig å anlegge skjegg og gikk i moskeen. Medlemmene av kommunistpartiet Tudeh byttet ut bildene sine av Marx og Lenin med portretter av imamene Ali Ibn Abi-Talib av Hussein Ibn Ali. Sjefideologen Ihsan Tabari skrev en bok om at Ali var den ekte grunnleggeren av sosialismen. … Straks han kom til makta begynte Khomeini jobben med å knuse sine tidligere allierte. Han startet med den svakeste, og satte stor-ayatolla Kazem Shariatmadari i husarrest. Partiet hans, Folkets republikanske parti, ble oppløst. Musaddeqene var de neste som måtte blø. Dette var støttespillerne til Muhammad Mussaddeq, som hadde vært statsminister noen år på 50-tallet. De islamske nasjonalistene og lederen Mahdi Bazargan som ble brukt av Khomeini som statsminister et par måneder måtte også forsvinne. Deretter Muhahedin, venstregrupper og geriljafolk. I løpet av 1983 var de fleste fiendene borte. Ifølge Amnesty ble 25 000 mennesker henrettet mellom 1981 og 1983. Nesten alle var tidligere støttespillere av Khomeini. Også en rekke mullaer og fremstående politikere ble likvidert …» (link nedenfor). 

Kort oppsummert: Blant de revolusjonære var det i hovedsak to ideologiske grupper: sosialister og islamister. Islamistene viste seg å være sterkest, og mange av sosialistene gikk over til den islamistisk ideologien. I løpet av to år ble cirka 25.000 mennesker henrettet fordi de ikke støttet opp om den islamistiske linjen. 

Poenget er at en revolusjon for å lykkes må ha en plausibel og populær ideologi, og en sterk ledelse. 

I det som skjer i Iran i dag finnes dessverre ingen av delene.

Det er mulig at Irans politiske ledelse vil gi befolkningen litt større frihet, men mitt syn er at det er lite sannsynlig at det blir noen vesentlig endring på regimet; Iran kommer fortsatt til å være et islamistisk diktatur, i hvertfall for noen år fremover. Dette er, slik jeg ser det, den mest sannsynlig utgangen på det som skjer. Det alternativet som ligger nærmest opp til dette er at revolusjonsgarden tar over makten og at det blir det noe reduksjon i de islamistiske påleggene som befolkningen nå lever under. Men betydelig øket grad av frihet i Iran kommer neppe til å skje: Frihet forutsetter individualisme og rasjonalitet, og siden ingen av disse prinsippene har betydelig oppslutning i befolkningen, vil det heller ikke bli noen vesentlig økning av friheten. 

Dette er tragisk, dette er grusomt, men det er slik det må gå når viktige verdier som individualisme og rasjonalitet står svakt..

.

.

.

https://www.dagbladet.no/magasinet/han-henrettet-alle-motstandere/65945747

Noen nyhetsoppslag: 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/abv51O/iran-henrettelser-vekker-sterke-reaksjoner-de-skal-spre-frykt

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/on3nwj/nasjonalgarden-beordrer-stans-av-demonstrasjoner-i-iran

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2022/11/08/195883165/hevder-iran-vil-henrette-arresterte-demonstranter


Godt nytt år? – noen betraktninger ved et årsskifte

Jeg har fulgt med i politikken både innenriks og utenriks i mange tiår, men aldri før har det vært slik at jeg har sjekket nettaviser flere ganger hver dag for å finne ut om det er brukt atomvåpen i Europa. Dette er noe som jeg inntil for noen måneder siden aldri ville tenke meg kunne skje. 

Russland under Putin har fra tidlig på 2000-tallet utviklet seg til å bli et stadig mer tyrannisk og barbarisk diktatur. Jeg skrev om dette på DLFs nettside allerede for mer enn 15 år siden: Putins regime ble mer og mer korrupt, opposisjonelle ble satt i fengsel eller drept, og alt dette skjedde med betydelig støtte fra den russiske befolkningen. Allikevel, de aller fleste kommentatorer og politikere i Vesten betraktet Russland som et sivilisert land med et regime man kunne samarbeide med.

Heldigvis ser det nå ut til at så si alle er klar over hva slags regime man har i Russland. Dette regimet satte i gang en fullskala krig mot Ukraina, men Vesten har så og si unisont sluttet opp om Ukraina. Denne krigen kommer til å påføre Ukraina enorm skade, både i tap av menneskeliv og i store materielle ødeleggelser: Putins hær har fra dag én i stort omfang angrepet sivile mål, noe som er helt uakseptabelt i innledningsfasen i en krig. Men den skaden som Putins regime er i ferd med å påføre Russland kommer til å være enda større: Et stort antall unge menn er drept; det er snakk om kanskje mer enn 100 000. Et enda større antall dyktige unge mennesker har rømt landet for å slippe å delta i krigen. Russland er boikottet i de aller fleste sammenhenger av de fleste siviliserte land i verden. Dette er en skade som det kan ta menge tiår år å rette opp, og i denne lange perioden kommer russere flest til å leve i stor fattigdom og med liten frihet. Den som har skylden for dette er Putin og hans krets – og de aller fleste russere; de har støttet Putins politikk: Putin har vært en populær leder og han er gjenvalgt med store flertall en rekke ganger.   

Men det var også en rekke andre problemer som kom til overflaten i året som er gått. 

Det grønne skiftet, som innebærer nedlegging av en meget stor andel av den effektive kraftproduksjonen i Europa, har i perioder ført strømprisene til himmels. Pengepolitikken har også ført til at det er en kraftig inflasjon, og disse to tingene til sammen gjør at alt blir dyrere for folk flest. Vi har sett ulike oppslag om dette, og noen har antydet at vi har en samlet prisstigning på cirka 30 %. Vi skal ikke gå god for noen av de tallene vi har sett i avisene, men det vil ikke overraske oss om prisstigningen for den vanlige forbruker vil ligge på rundt 15 % på et år. En overskrift i Nettavisen sier følgende: «Tredobling i nordmenn som sliter med regningene hver måned: – Veldig dramatiske tall».  

Men dette skyldes altså en politikk som har ført i alle vestlige land, og som befolkningen i det store og hele har støttet. 

Den sak i år som tydeligst viser hvor naive og hvor liten virkelighetskontakt politikerne har er utenriksminister Anniken Huitfeldts møte med Taliban. En delegasjon fra Taliban ble hentet med privatfly til Oslo og fikk opphold her på skattebetalernes bekostning. Målet var å påvirke Taliban til å lette på noen av de restriksjonene som kvinner må å leve under under det islamistiske regimet i Afghanistan. En uttalelse i pressen hevdet Huitfeldt at de skulle stille «tydelige og tøffe krav» til Taliban (22. januar 2022, kilde TV2nyhetene, link nedenfor). 

Men utover året ble det klart at forsøket på å påvirke Taliban ikke hadde noen som helst positiv innvirkning på regimet i Kabul. 

14. november var utenriksminister Huitfeldt «skuffet» over at Taliban ikke har gjenåpnet jenteskolene i Afghanistan. Samme måned gjeninnført Taliban pisking som offentlig straff og masseunderholdning.

21. desember sier Huitfeldt at hun er «dypt bekymret» over at kvinner ikke lenger får studere ved universitetene i Afghanistan.

27. desember uttaler Huitfeldt at Norge fortsatt forhandler med Taliban, men som hun sier: «det er krevende».

Huitfeldt er åpenbart en «babe in the woods». Ja, det er svært mange slike, men at en slik person anses som kvalifisert til å være utenriksminister, vel…,  vi burde ikke være overrasket over dette. Det ser ut til at den viktigste kvalifikasjon for å få et høytstående verv nasjonalt eller internasjonalt er en grenseløs naivitet. 

Huitfeldt er medlem av Arbeiderpartiet, et parti som tidligere ble ansett som «ørnen» blant norske partier – ja, i en lang periode var partiet stort og mektig og hadde en del på et vis dyktige folk som det kunne sette inn i viktige posisjoner. Selv om partiet ikke har det hele ansvaret for dagens håpløse situasjon, er det dette partiet som får skylden: det er jo det partiet som sitter i regjering. Populariteten har synket og oppslutningen på meningsmålingene ligger på i underkant av 20 %. I tillegg er statsminister Støre en tåkefyrste av de helt store, og han ble ansett som egnet til å lede dette partiet. Partiet som en gang blir omtalt som ørnen blant partier er nå mer å sammenligne med en nyklekket kråkeunge som har falt ut av redet og som bare virrer rundt på bakken uten mål og mening. Et annet parti som sitter i regjering er Senterpartiet, og dette partiet har nå mistet så mye oppslutning at det nå ligger langt under sperregrensen.

Vi kunne tatt med mange flere saker fra norsk poitikk, men vi nevner kun en som klart og tydelig illustrerer ordtaket «Opp som en løve, ned som en skinnfell». Follobanen, som skulle spare reisende mellom Oslo og Ski cirka 10 minutter reisetid, ble åpnet med brask og bram og kongelig tilstedeværelse rett før jul. Det gikk ikke mange dagene før den ble stengt; det var enkelte viktige ting som ikke fungerte. Men hva får man vel for 37 milliarder i dag? – åpenbart ikke så mye.

Vi kan også ta med at det er store protester i distriktene mot enda en ny skatt som regjeringen har innført, og det er visstnok slik at enkelte politikere fra Rødt er imot den nye skatteøkningen: de forstår visstnok at denne nye tilstrammingen av skatteskruen er ødeleggende for bedrifter i distriktene. Det stadig høyere skattenivået har også ført til at antall skatteflyktninger har økt kolossalt i det siste året; tall vi har sett tyder på at det er mellom 20 og 30 svært ressurssterke personer som har flyktet til Sveits bare i 2022. Når rike og ressurssterke folk drar fra landet er det klart og tydelig signal på at noe er alvorlig galt. Et land som styres riktig tiltrekker seg dyktige folk.

Utenriks: Situasjonen i Afghanistan er en katastrofe. Vårt syn, som vi har gitt uttrykk for tidligere, var at Vesten med USA i spissen ikke burde ha trukket sine styrker ut av Afghanistan; de islamistiske kreftene i Afghanistan burde blitt holdt nede med militær makt. (Tilbaketrekkingen skjedde i 2021.) Den tilbaketrekningen som skjedde var et resultat av en avtale inngått mellom USA under president Trump og Taliban. Trump, som kjent, elsker å inngå avtaler, men å tro at Taliban ville overholde en avtale som ikke fullt og helt i samsvar med sharia er bare grenseløst naivt. Måten tilbaketrekningen skjedde på under president Biden var også en katastrofe. Vi har tidligere skrevet flere artikler her på gullstandard om denne tilbaketrekningen, og linker til en av dem nedenfor. Alle disse artiklene har samme budskap: den eneste måte å forholde seg til islamister på er å nedkjempe dem, å påføre dem et totalt militært nederlag. 

Om Storbritannia siterer vi bare dette fra TV2: «Fattigdommen øker dramatisk i Storbritannia. Over 14,5 millioner briter lever i dag i fattigdom. Stigende levekostnader vil trolig kaste ytterligere en million mennesker ut i dyp nød i løpet av vinteren. Den årlig inflasjonen i oktober lød på hele 11,1 prosent. Det er 1,0 prosentpoeng høyere enn i september og 0,4 prosentpoeng høyere enn ventet. Dette er den høyeste inflasjonen på 40 år og skyldes hovedsakelig de høye energiprisene. Mange opplever situasjonen som desperat. De økte levekostnadene fører stadig flere inn i stor nød.»

Årsaken? De er mange, men en viktig grunn er at Storbritannia de siste tiårene har lagt ned innpå 30 kjernekraftverk, og at energiprisene da har gått kraftig opp.  

Prisstigning og inflasjon, Det grønne skiftet, krigen i Ukraina, Vestens overgivelse av Afghanistan til det islamistiske Taliban, er svært negative nyheter. Men det finnes faktisk et og annet lyspunkt. 

Vi begynner med presidenten i Ukraina, Volodymyr Zelensky. At han valgte å kjempe mot den russiske invasjonen viser en personlighet som man dessverre ser få av i historien. Den dagen russerne angrep samlet han noen av lederne i landet og de sendte ut følgende beskjed:

«Good evening, everyone. The leader of the party is here, the head of the presidential administration is here, Prime Minister Shmyhal is here, Podolyak is here, the president is here. We are all here, our soldiers are here, the citizens of the country are here. We are all here protecting our independence, our country, and we are going to continue to do so. Glory to the defenders of Ukraine. Glory to Ukraine.»

Mange andre ledere vil en slik situasjon bare har flyktet, og det var det USA først tilbød Zelensky. Det han svarte var ord som kommer til å gå inn i historiebøkene: «Dere tilbyr meg en transport ut, det jeg trenger er kuler og krutt!». Heldigvis har Vesten i svært stor grad støttet Zelensky. 

(Ja, det er en god del negativt å si om regimet i Ukraina, men i dette tilfellet er det klinkende klart at den som har retten på sin side er Ukraina og ikke Russland.) 

Av andre positive andre ting vi kan nevne at det er omfattende opptøyer mot regimet i Iran. Dette begynte med at unge jenter sluttet å gå med den obligatoriske tildekkingen som regimet krevde, Moralpolitiet gikk i gang med å banke opp disse småjentene, noen av dem ble slått ihjel, og dette førte igjen til omfattende protester. Regimet ser ut til å ha blitt mer forsiktig med å håndtere disse opprørerne. 

Også i Kina har det vært opptøyer; de begynte etter svært strenge pålegg om isolering etter et utbrudd av Corona-viruset. 

Den som er svært optimistisk kan håpe på at opptøyene i Iran og Kina fører til vesentlige endringer i regimene, men man må bare være svært stor optimist for å tro dette. 

Av andre positive ting kan vi nevne at Iran ikke har gått til krig mot Israel og at Kina ennå ikke har gått i krig for å innføre kommunismen på Taiwan. 

Og hvis man skal si noe positivt om USA må det være at en stor del av de som sitter med politisk makt i stor grad støtter Ukraina, og at president Biden ikke bruker Twitter. En annen Twitter-bruker, Donald Trump, har vært så prinsippløs at han i stor grad har ødelagt det republikanske partiet, og i det siste har han spilt sine kort så dårlig at han er ute av politikken for alltid. 

Vi frykter dog allikevel at det kommende året blir verre enn det vi nettopp har vært igjennom. 

Vi vil allikevel ønske alle et godt nytt år, men troen på det virkelig blir et godt nytt år, den er ikke spesielt stor..

.

.

.


https://www.nettavisen.no/okonomi/tredobling-i-nordmenn-som-sliter-med-regningene-hver-maned-veldig-dramatiske-tall/s/5-95-819450

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/huitfeldt-om-samtalene-med-taliban-har-stilt-tydelige-krav/14521380/

https://www.tv2.no/direkte/jpybz/siste-nytt/63762dd084915ec4e7f5bc83/fattigdommen-oker-dramatisk-i-storbritannia

 

God jul og godt nytt år!

Vi er nå midt oppe i en spesiell tid: Det er krig ikke så langt fra oss; et av våre naboland har gått til en fullskala militær invasjon av et av sine andre naboland. Krigen har vart i ti måneder, og den pågår for fullt. Den er grusom, spesielt for de som er angrepet, men også for de som er tvunget til å kjempe på angriperens side. 

Vi er også inn i en periode med en meget sterk prisstigning, noe som dels skyldes politikerbestemte hindringer for energiproduksjon, og som dels skyldes en politikerbestemt reduksjonen av pengeverdien. Men folket slutter dessverre opp om denne politikken, dvs. de støtter ikke disse resultatene av politikken, men de støtter den politikken som nødvendigvis må føre til slike resultater. Denne politikken gjør tilværelsen mye vanskeligere for svært mange mennesker. 

Men nå er det jul, og til tross for det som skjer kan de aller fleste i Norge ha en god og fin jul. Da er det viktig at man ikke glemmer julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. Vi håper inderlig at det kommende året blir langt bedre enn det året som vi nå er i ferd med å legge bak oss, men dessverre, vi kan ikke se at det er noe grunnlag for stor optimisme på dette punktet.

Vi ønsker allikevel alle en god jul og et godt nytt år.

De siste krumspring på Twitter

Etter at Elon Musk overtok Twitter har en rekke pinlige sannheter kommet for dagen. Amerikansk politi – FBI – har aktivt henvendt seg til Twitter og bedt dem stenge ute enkelte brukere, og å legge føringer på sine søkealgoritmer for å favorisere enkelte synspunkter, og dette har skjedd med brukernes politiske standpunkter som begrunnelse. Det som skjedde var at Twitter aktivt hjalp kandidater fra det Demokratiske partiet, og like aktivt stakk kjepper i hjulene for kampanjene for Republikanske kandidater. (Detaljer om dette er å finne på Wikipedia-artikkelen linket til nedenfor.) 

Dette skjedde før Elon Musk overtok selskapet og er kommet frem etter at han har lagt frem dokumentasjon som viser at dette skjedde. 

Twitter er et privat selskap og har rett til å gjøre akkurat som eierne ønsker. Twitter hadde da, og har nå, all rett til å stenge ute hvem de måtte ønske. Det som er kritikkverdig her er at staten ved politiet/FBI har bedt et privat selskap om å følge redaksjonell linje som innebar at kritikere av statens maktapparat ble stengt ute. 

Det er ikke slik at det er Twitter gjorde da var sensur, det var heller ikke sensur via proxy – det var sensur fra staten. Det er staten som er å kritisere her, og det staten ved FBI gjorde var i strid med USA grunnleggende prinsipper og dokumenter. Dette brøt ikke bare med ånden i USAs grunnleggende prinsipper, det brøt også med amerikanske lover. 

Men så kom Elon Musk. Mange trodde at Twitter ville bli et mye bedre selskap når Musk overtok, og han har virkelig tillatt tilbake på Twitter en rekke aktører som ble stengt ute under det forrige regimet. 

Musk burde holdt en redaksjonell linje som innebærer at et bredt spekter av standpunkter, inkludert politiske standpunkter, burde kunne komme til orde. 

Musk har også stengt ute et lite antall journalister, men det er visstnok fordi de har drevet med det som kalles doxing, det vil si at de har avslørt private adresser til personer som ikke ønsker at deres private adresse skal bli kjent for almenheten. Å stenge brukere ute med dette som begrunnelse virker på meg som et rimelig tiltak – så fremt den kontrakten brukerne har underskrevet på inneholder bestemmelser om dette. (Når man begynner å bruke en plattform av denne typen må man hake av at man har lest og forstått betingelsene som gjelder. Det er vel rimelig å anta at de fleste haker av uten å lese gjennom kontrakten, men uansett er dette en akseptabel måte å gjøre visse retningslinjer kjent for brukerne. Slike kontrakter er dog som regel så vage at de kan åpne for nesten hva som helst.) 

Han burde ha offentliggjort retningslinjer for hva som er grensen for hva man kan si på Twitter og hva man ikke kan si; han burde ha klargjort – på en klar og tydelig måte – hva som vil føre til at man kan bli utestengt fra Twitter for en kort periode eller permanent. Men det har han ikke gjort. Han har holdt et par folkeavstemninger blant Twitter-brukerne om hvem som burde få slippe til på Twitter, og det siste vi har sett er at han ha skal avholde en folkeavstemning blant Twitter-brukerne for å avgjøre om han bør fortsette som leder for Twitter eller ikke. 

Det dette tyder på er at Elon Musk er en fullstendig prinsippløs person. Han styrer Twitter etter innfallsmetoden og har ingen redaksjonell linje som han vil opprettholde, han bare gjør det som faller ham inn. 

Det er visst også slik at Twitter-per i dag ikke tjener penger og et selskap som ikke tjene penger er ikke liv laga. 

Mitt inntrykk er at en plattform som Twitter er nyttig; den gjør det mulig å kommunisere eller å blåse ut ved å bruke noen få setninger og det virker som om mange har hatt behov for noe slikt. Men hvordan tjene penger på noe slikt – ikke vet jeg hvordan det skal gjøres. og det ser heller ikke ut til at engang Elon Musk vet hvordan man kan få til dette; Elon Musk skal jo som kjent være svært flink til å tjene penger; etter meget kreativ innsats på en rekke andre områder var han jo en periode verdens rikeste mann. 

Men hans prinsippløshet har ikke bare vist seg i hans styring av Twitter; den viste seg også i hans forhold til krigen i Ukraina. Først støttet han Ukraina ved å gi alle i landet gratis tilgang til hans satelittsystem Starlink (som gjorde at ukrainere enklere kunne bruke Internett etter at mye av den landbaserte infrastrukturen som var nødvendig for dette var blitt ødelagt av russisk bombing), men så avsluttet han dette, og gikk videre med å si at det bure avholdes folkeavstemninger som skulle avgjøre fremtiden til de ukrainske områdene som Russland ønsker å annektere – kun en ekstremt prinsippløs person vil kunne foreslå folkeavstemning for å avgjøre om et område skal forbli fritt eller annekteres av et aggressivt diktatur. 

I utgangspunktet er det Twitter tilbyr genialt; en enkel og lett-brukelig kommunikasjonsplattform. Men det kan bare fungere godt hvis den har svært mange brukere. For å kunne drives må den tjene penger. En av de tingene Musk gjorde for å spare penger var å si opp noen tusen ansatte; det virker som om firmaet hadde mange ansatte som ikke gjorde noen produktiv innsats overhodet. Musk foreslo også å innføre en brukerbetaling på åtte dollar per måned for å verifisere brukerkontoer, men jeg ser ikke helt at dette kan slå an blant de store grupper av brukere. 

Etter at Musk overtok og gjorde det politiske ytringsrommet bredere har enkelte venstreorienterte aktører sagt opp sitt abonnement på Twitter. Jeg kan ikke se at det finnes noe godt alternativ til Twitter så jeg vil tippe at flesteparten av disse kommer tilbake om ikke så lenge. 

For å kunne fortsette å drive må Twitter ha inntekter som er større enn utgiftene, og må også kunne betale ned gjelden. Musk har måttet selge en betydelig andel av det han eier for å få penger inn for å fortsette å drive virksomheten. 

Dette siste punktet oppsummerer seg til at det er vanskelig å se hvordan Twitter skal tjene nok penger til å drive firmaet videre på omtrent samme nivå som det er nå.. På den annen side er Musk et forretningsgeni (men jeg tror at han tabbet seg ut når han kjøpte Twitter; han betalte alt for mye, han prøvde å komme ut av kontrakten, men når det ikke var mulig så kjøpte han allikevel etter truslar om rettssak – det hele var meget amatørmessig (butwhoamItotalk)) så det er mulig han klarer å finne ut av dette. Men den redaksjonelle linjen han følger er bare fullstendig prinsippløs og er ikke egnet til å vekke tillit i tiden fremover. 

Oppdatering 20/12: samme dag som kommentaren ovenfor ble publisert kom resultatet av Elon Musks avstemning om hvorvidt han burde fortsette som leder for Twitter eller ikke. 57,5 % av de cirka 17 millioner som deltok i avstemningen svarte at han burde gå av. I forkant lovet han at han ville gå av dersom det ble et flertall for dette.

Oppdatering 21/12: «Elon Musk trekkjer seg som Twitter-sjef etter avstemming. Twitter-eigar Elon Musk seier han vil trekkje seg som toppsjef i selskapet så snart ein ny sjef er på plass» (nrk).

Dette blir bare mer og mer absurd, og bekrefter poenget i vår artikkel ovenfor.

https://www.nrk.no/kultur/elon-musk-spor-twitter-om-han-bor-slutte-som-sjef-1.16226025

https://en.wikipedia.org/wiki/Twitter_Files

https://www.nrk.no/urix/elon-musk-trekkjer-seg-som-twitter-sjef-etter-avstemming-1.16228870

Brennpunkt: langt verre enn kynisk

«Brennpunkt» i vår tittel sikter til et av NRKs programmer i en serie som tar opp aktuelle samfunnsforhold. Episoden vi skal si litt om handler ifølge NRKs egen omtale om «Massasjesalongene – Hva skjer bak tildekkede vinduer?» 

Mange har antagelig sett små forretningslokaler med dør ut til gaten en rekke steder i de store byene – Oslo, Bergen Trondheim, Stavanger – hvor det på døren er satt opp tekst som inviterer til ekte thai-massasje. Men tilbyr de deg noe mer enn vanlig massasje? NRKs omtale av programmet inneholder også følgende tekst: «I to år har Brennpunkt kartlagt en bransje der kundene forventer sex.»

Reportasjen forteller at disse massasjesalongene systematisk selger sex. Reportasjen viser journalister som forsøker å snakke med de kvinnene som jobber i salongene, den viser at journalistene iblant filmer med skjult kamera, og noen ganger foretar de opptak av telefonsamtaler. Reportasjen viser en politikvinne som forsøker å få kontakt for å få bekreftet hva som egentlig foregår. Alle som jobber i salongene som blir spurt nekter for at de selger sex. Noen hevder at kunder iblant spør de kan få kjøpe sex, og da sier de at de alltid svarer Nei. 

Et debattinnlegg i Nettavisen fra en som kjenner dette feltet svært godt, Kristine Moskvil Thorsen, avdelingsleder i Migrasjon og selvhjelp i Kirkens bymisjon, forteller følgende om det som har skjedd etter at dokumentaren ble vist for en ukes tid siden: 

«Foreløpig kan vi melde om hærverk ved en salong i Bergen, hets og utfrysing fra nærmiljøer, og ikke en eneste betalende kunde i salongene – midt i den dyreste vinteren på årevis.» 

Thorsen forteller videre: «Det tok NRK to år, og hvem vet hvor mange millioner kroner å produsere NRK Brennpunkt-dokumentaren «Massasjesalongene», som ble publisert forrige uke. En av kvinnene i dokumentaren forteller i etterkant av publiseringen at den på få minutter har ødelagt liv. Fortvilelsen er hjerteskjærende hos kvinnene den handler om, og sprer seg også blant andre nordmenn med thailandsk bakgrunn, som nå kjenner seg mistenkeliggjort og stigmatisert. Helt fram til kvelden før publisering, ba Kirkens Bymisjon NRK om å la være å sende dokumentaren, av hensyn til personvern og fordi belastningene ville bli for store for allerede sårbare personer. 

Vi advarte om at livene kunne bli både farligere og vondere for kvinnene. Nå – en uke senere – ser vi allerede konsekvenser.

Vi fastholder at NRK i realiteten ikke har anonymisert kvinnene: At de alle er identifiserbare, og nå lider av dette. I Dagbladet tirsdag forsvarer NRK hvorfor de anonymiserer kundene mer enn kvinnene. Forskjellsbehandlingen skyldes at identifisering ville innebære en stor belastning for mennene. At kvinnene nå er eksponert og ytterligere marginaliserte, er visst en omkostning som er verdt å betale, ifølge NRK.

Tidlig erfarte vi at NRK valgte en spekulativ og oppsøkende tilnærming. Metodisk har de i stor grad benyttet seg av skjult kamera og falsk identitet. Angivelig fordi de ikke fikk, eller ville fått tilgang til miljøet på andre måter.»

Vi avslutter vårt utdrag fra innlegget i Nettavisen her, men anbefaler alle å lese innlegget som er å finne på en link nedenfor. 

De kvinnene som jobber i disse salongene er antagelig kommet i en vanskelig situasjon; de har ofte vært gift med en nordmann, er så blitt skilt og har hatt vanskelig for å komme inn på det vanlige arbeidsmarkedet. 

Det å jobbe i en slik salong har da antagelig vært den beste muligheten for dem; som sagt har det antagelig vært vanskelig for dem å finne annet arbeid som kunne være tilstrekkelig lønnsomt og meningsfylt for dem. Vi gjentar dette poenget: å jobbe i en slik salong har antagelig vært den beste muligheten for dem. 

Det er disse kvinnene gjør er ikke ulovlig – som kjent er det i Norge ikke ulovlig å selge sex. Det er ulovlig å kjøpe, men de mennene som besøker disse salongene ble ikke på noe vis avslørt. Alle personene som opptrådte i dokumentaren ble anonymisert, men det skulle allikevel være lett å kjenne igjen kvinnene.

Inn i disse salongene kommer da de respektløse NRK-journalistene trampende, de kommer inn i en delikat situasjon overfor sårbare kvinner som kanskje ikke har noe nettverk annet venninner med omtrent samme bakgrunn som dem selv, og hvor terskelen for å arbeide et slikt sted kanskje er noe lavere enn den er for Kari Nordmann. NRK-journalistene avslører alt, uten tanke på hva som vil skje med disse etablissementene etter at de har avslørt hva som kanskje egentlig skjer der. 

Disse kvinnene kan da miste ansikt, de kan miste inntekt, de kan få sin virksomhet ødelagt. 

Dette er dypt tragisk. 

En hensynsløs kyniker bryr seg ikke om negative konsekvenser som hans handlinger får for andre. Men hva skal man si om en ellers noe oppegående person som overhodet ikke forstår hvilke negative konsekvenser hans handlinger har for andre? Slike personer må være langt verre enn selv den mest hensynsløse kyniker. 

Disse journalistene tror antagelig at de har gjort en god gjerning, de tror muligens at de har hjulpet disse kvinnene ut av en virksomhet som de tror er for forferdelig. Men det er egentlig gjort er å sette dem i en enda verre situasjon. 

Muligens er det slik at disse kvinnene kommer fra en kultur hvor man ikke kan stole på politiet, hvor man ikke kan stole det offentlige, hvor man ikke kan stole på å få hjelp, hvor man må klare seg selv. Disse kvinnene har da kanskje ingen yrkesutdannelse, ingen fagutdannelse, og ikke godt kjenner til hvordan man skal sno seg i det stadig mer kompliserte og intrikate norske samfunnsmaskineriet. Det valget de har gjort er da slik de ser det det beste de kan gjøre i den situasjonen de er i. Og så kommer da velmenende og tanketomme og hensynsløse norske journalister og ødelegger alt for dem.

Dette er intet annet enn grusomt! Men det er slik denne type mennesker holder på. De har idealer som ikke så langt fra det som for noen tiår siden ofte ble beskrevet som væpna revvlusjon, og som det ofte ble sagt da: «Man kan ikke lage en omelett uten å knuse noen egg». Men de som knuses her er nærmest forsvarsløse kvinner. 

.

.

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2022/MDDP11000422

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/nrks-dokumentar-om-thailandske-massasjesalonger-har-allerede-fatt-alvorlige-konsekvenser-for-kvinnene/o/5-95-810230

Fangeutveksling

De fleste har vel å fått med seg fangeutvekslingen mellom USA og Russland som skjedde for noen få dager siden. Den amerikanske basketballspilleren Brittney Griner, som satt arrestert i Russland etter å ha smuglet cannabis, ble utvekslet mot den russiske våpenhandleren Viktor Bout, som satt i fengsel i USA. 

Vi skal si litt om den konkrete saken, men først sier vi at vi er glad for at Griner er kommet hjem. Vårt hovedpoeng er dog et par interessante prinsipielle spørsmål som slike saker reiser. 

Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, noe som for eksempel innebærer at  den norske staten skal beskytte friheten til alle som oppholder seg lovlig i Norge. I tillegg til dette kan den – og vi sier kan –  arbeide for å beskytte norske statsborgeres frihet i utlandet. Dette betyr at nordmenn som reiser i utlandet ikke uten videre kan forvente at dersom de besøker et land med liten frihet og liten rettssikkerhet at deres frihet blir beskyttet av den norske staten. Den som reiser i utlandet reiser altså på  egen risiko. Men som sagt: det norske staten kan arbeide for friheten til nordmenn som reiser i eller oppholder seg i utlandet, noe som betyr at den kan hjelpe til hvis en nordmann i utlandet blir arrestert eller blir frastjålet noe han eier. 

Den amerikanske regjeringen hadde derfor ingen forpliktelse til å hente ut eller bytte til seg Griner. President Biden administrasjon satset allikevel mye for å få henne ut igjen, og presidenten uttalte at Griner «represents the best America — the best about America — just across the board, everything about her» (link nedenfor). 

Det kan da se ut som om Griners personlighet og verdier hadde noe å si for hvorfor de amerikanske myndigheter arbeidet for å få henne fri. 

Hvem er Brittney Griner? Hun har vunnet to OL-medaljer i basketball, noe som er svært imponerende. Hun er farvet, hun er lesbisk, hun har mange tatoveringer – men alle disse tingene er moralsk sett likegyldige. Men noe som er kritikkverdig ved henne er at hun nekter å vise respekt for den amerikanske nasjonalsangen, som ofte spilles i USA i forbindelse med idretts-arrangementer. Vanligvis viser spillerne respekt for nasjonalsangen, men i noen år har flere spillere nektet å vise slik respekt. Griner er en av disse. 

Disse tingene viser at hun passer som hånd i hanske til å være et symbol for venstresiden. Det er muligens derfor president Biden satset mye for å få henne fri: «This is a day we’ve worked toward for a long time. We never stopped pushing for her release».

Men Russland har også andre amerikanske fanger, noen av dem har vært soldater som kjempet i Irak på USAs side, og som på ulike måter har havnet i fangenskap i Russland. Det virker som om president Bidens administrasjon ikke har satset mye for å få disse soldatene fri. Å kjempe i den amerikanske hæren må vel da ifølge president Biden åpenbart være et langt svakere uttrykk for «the best about America» enn å være en farvet, lesbisk narkotikabruker som ikke er villig til å respektere nasjonalsangen.  

En nyhetssending på Fox TV (link nedenfor) fortalte nylig at Russland ga USA valget mellom å få hentet ut enten Griner eller en amerikansk soldat som satt fanget i Russland: USA kunne velge å få én av dem ut. Biden-administrasjon valgte da basketballspilleren som nekter å vise respekt for nasjonalsangen, og ikke soldaten som har kjempet i den amerikanske hæren. Soldaten er hvit, og visstnok også Trump-tilhenger.  

Mannen som USA byttet bort for å få Griner fri, våpenhandleren Viktor Bouk, er blitt kalt «Dødens kjøpmann», og han har visstnok skaffet våpen til flere terroristbevegelse,. bla. både Hezbolla og alQaida.  

President Biden og hans administrasjon synes åpenbart det var så viktig å få Griner tilbake at de var villige til å la Viktor Bouk ta opp igjen sin virksomhet som våpenleverandør til USAs fiender. 

Men er det riktig å foreta slike utvekslinger? Hvis man utfører slike utvekslinger kan dette  innebære at dersom det sitter en russer i et amerikansk fengsel, f.eks. for spionasje, eller for en annen virkelig forbrytelse, og hvis russerne vil ha ham fri, så kan russerne bare arrestere en eller flere tilfeldig amerikanere, plante bevis på dem, og så gi amerikanere inntrykk av at dersom USA løslater de russiske spionene så skal Russland sende tilbake de amerikanerne som er blitt fengslet i Russland. 

Det kan også komme politiske føringer i en slik sak: Et lands myndigheter kan være villig til å hente ut en person som oppfyller visse politiske kriterier, men være langt mindre interessert i å hente ut en annen person som oppfyller helt andre politiske kriterier. Det kan se ut som om det var noe slik som var tilfellet i denne saken. 

Sett på en annen måte: slike fangeutvekslinger øker sannsynligheten for at tilfeldige amerikanere kan bli vilkårlig arrestert i tvilsomme land. Det kan også være slik at fangens personlighet og politiske standpunkter kan påvirke i hvilken grad myndighetene vil arbeide for å få vedkommende fri. 

Vi tillater oss å gi følgende råd: Slike fangeutvekslinger bør ikke skje overhodet, og ingen bør reise til land med tvilsomme rettssystemer. 

Hvis du reiser til et land med et tvilsomt rettssystem og du gjør noe som krenker landets lover eller du oppfattes som en fiende av landet du er i, eller landets myndigheter kan oppfatte deg som en person de kan ha nytte av å arrestere, kan du bli arrestert. Ditt eget lands myndigheter kan da forsøke å få deg fri eller forsøke å få deg plassert slik at du soner under verdige forhold og har en rimelig dom, men dette er ikke noe du kan forvente av ditt eget lands stat. Reiser du i et land med tvilsomt rettsapparat reiser du på egen risiko og eget ansvar.  .

.

.

.

https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2022/12/08/remarks-by-president-biden-on-the-release-of-brittney-griner/

https://www.foxnews.com/opinion/tucker-carlson-was-very-costly-prisoner-swap


Nav-tragedien

Ja, det er forferdelig å se de stadig oppslagene om at ansatte i Nav utsettes for trakassering, trusler, vold, og det som verre er. De som jobber i førstelinjen i Nav er så vidt vi har erfart og kjenner til velvillige, dyktige og dedikerte mennesker som ønsker å hjelpe folk som har problemer. Når disse da blir møtt på den måten som avisene har skrevet om i det siste, er det bare forferdelig. 

Vi siterer noen avisoppslag: «Én av åtte Nav-ansatte har vært utsatt for vold» (vg), og «Hver tredje Nav-ansatt har opplevd trusler eller vold det siste året. En omfattende undersøkelse av sikkerheten for Nav-ansatte viser at en av tre har opplevd trakassering, trusler eller vold det siste året, skriver Bergensavisen» (dagsavisen), og «Faren for vold og trusler er fem ganger høyere i Nav enn i arbeidslivet ellers» (fontene). 

Vi kan også ta med følgende: «Nav har bedt om politihjelp 1.230 ganger siden 2016» (nettavisen), «Dobling av vold mot Nav-ansatte. Hver tredje dag blir en Nav-ansatt i Akershus truet verbalt eller angrepet fysisk på jobb» (nettavisen), og det verste tilfellet: «Tiltalt for drap på Nav-ansatt: −Var i kontakt med Nav 102 ganger. Mannen som er tiltalt for drap og drapsforsøk etter å ha angrepet to ansatte på Nav Årstad i fjor høst, hadde et langt og konfliktfylt forhold til etaten bak seg» (vg). 

Før vi går videre vil vi si at vårt inntrykk er at de aller fleste som kommer i kontakt med Nav får rimelig god behandling, og at de får den støtte og hjelp som regelverket tilsier. Nav er dog er en stor organisasjon, og det kan hende det tar tid å få gjennomslag. Og som alle statlige apparater: Det er altfor mange som sitter i stillinger som er svært lite produktive, og det er et kolossalt omfattende og komplisert regelverk som antagelig endres kontinuerlig. (Hvis vi går en god del år tilbake var det slik at mange av de funksjonene som Nav nå har var fordelt på ulike etater og organisasjoner; Trygdeetaten, Aetat, kommunal sosialtjeneste–  ble samlet i perioden 2006-2011. Vi tror ikke at det å samle alle disse tjenestene i én etat var en god ide.)

Mange av de som kommer til Nav er fortvilet og har et inntrykk av at Nav er stedet hvor de skal få hjelp – og ikke nok med det: de mener at de har krav på hjelp og krav på akkurat den type hjelp de selv mener at de trenger. Iblant er dette i strid med gjeldende regelverk, og de Nav-ansatte gjør sitt beste for å gi brukerne den hjelp som er hjemlet i regelverket. 

I og med at brukerne, som kan være hvemsomhelst som lovlig oppholder seg i Norge på permanent basis, av politikere og en rekke andre aktører i samfunnet kontinuerlig blir fortalt at de har krav på å få visse ting fra det offentlige, så kommer noen av de som besøker Nav til sitt lokale Nav-kontor med høye forventninger. Disse forventningene kan ikke alltid innfris; kanskje er det slik at det ofte er regelen at den som besøker Nav får et dårligere tilbud enn det han hadde forventet seg. 

At noen blir skuffet etter et slikt møte med Nav er bare som man kan forvente. At noen av disse da blir svært irriterte og at noen kanskje begynner å skjelle ut og trakassere den Nav-ansatte som ikke har gitt dem det de håpet å få, er også bare slik man kan forvente. 

Og som i den mest ekstreme varianten: at noen av brukerne da tyr til vold er dessverre også noe man må forvente. 

Vårt poeng som følger: så lenge alle i Norge blir fortalt at de har krav på å få støtte fra det offentlige, så er det bare som man kan forvente at noen som ikke får det de ønsker seg og tror de har krav på, tyr til vold når de ikke får sine forventninger innfridd. 

Sett på en annen måte: Så lenge alle myndigheter sier til borgerne at de uten videre har krav på å få penger fra det offentlige bare ved å være lovlig i Norge, vil nødvendigvis noen av de som arbeider i dette støtteapparatet bli utsatt for trakassering vold og det som verre er, dette fordi forventningene enkelte har ikke alltid kan oppfylles. 

Men hva kan da være løsningen på dette problemet? For det første bør det bli mye lettere å få jobb; hele arbeidslivet må dereguleres. Det burde være enkelt å få en jobb uten å måtte følge det enorme og kompliserte regelverket som finnes i dag. Dette ville føre til at flere ville fått penger ved å jobbe heller enn å gå på Nav.

For det andre bør det være slik at man aldri bli fortalt at man har rett til å få penger fra det offentlige. Hvis arbeidslivet er deregulert slik at så og si alle lett kan ta en jobb vil det være få som trenger å få pengestøtte i en knipe. Dette er da veldedighet, og ingen vil møte frem til en veldedig organisasjon med den forestilling at de har krav på å få penger. Dette vil sterkt redusere sannsynligheten for at de ansatte vil bli utsatt for trakassering, trusler og vold.  

For det tredje bør det være slik at så si alle har spart opp penger for å ha noe i bakhånd hvis man skulle komme i en knipe. Dette skjer i mindre grad i dag fordi alle tror at når de kommer i en knipe kan de bare gå på Nav og få penger der. (At det er bra for økonomien som helhet at flere sparer enn i dag er et poeng som vi ikke sier noe mer om her og nå.) 

For det fjerde er det slik at i dagens samfunn er det en rekke kriminelle som får gå løse; dersom kriminelle i større grad hadde blitt satt i fengsel og blitt holdt der lenge, ville også mengden kriminalitet bli kraftig redusert. Dette vil også gjelde Nav-ansatte: færre vil bli  rammet av voldskriminalitet hvis kriminelle ble idømt lange fengselsstraffer.  

For å summere opp med en kort formulering: Velferdsstaten er et system som innebærer at staten skal støtte og hjelpe alt og alle, og det er da velferdsstaten som er årsaken til at Nav-ansatte, som jobber i Nav fordi de ønsker å hjelpe folk som har problemer, blir utsatt for trakassering, trusler og vold. 

Som vi har sagt mange ganger tidligere: en velferdsstat er ikke forenlig med et godt samfunn preget av harmoni og velstand – og trygghet for borgerne! 
.

.

.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/7dOO94/en-av-aatte-nav-ansatte-har-vaert-utsatt-for-vold

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2022/10/18/hver-tredje-nav-ansatt-har-opplevd-trusler-eller-vold-det-siste-aret-ifolge-rapport/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/O88OAV/tiltalt-for-drap-paa-nav-ansatt-var-i-kontakt-med-nav-102-ganger

https://fontene.no/nyheter/faren-for-vold-og-trusler-er-fem-ganger-hoyere-i-nav-enn-i-arbeidslivet-ellers-6.47.819416.34c2296b8b

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/nav-har-bedt-om-politihjelp-1-230-ganger-siden-2016/s/12-95-3424184204

«Fraudcoin»: En bok mange kan lære mye av*

Alle har lagt merke til at vi i det siste har opplevd en kraftig prisstigning; alle har merket at ting man kjøper i butikken er blitt dyrere. Hvor mye dyrere er kanskje vanskelig å si; offisielle statistikker gir ikke alltid et dekkende bilde av det som skjer, men vi refererte for noen uker siden til en uformell undersøkelse foretatt av TV2, og den viste at prisene på et utvalg vanlige varer hadde økt 30 % på ett år. Offisielle statistikker gir dog et noe lavere tall enn dette.

Det er i hovedsak to årsaker til en slik generell prisstigning: Enten kan det være ting som skjer i markedet, eller det kan være at pengeverdien synker.

En grunn til at alt er blitt dyrt i det siste er at energien som brukes til produksjon, transport, og mye annet (f.eks. oppvarming, kjøling) er blitt dyrere. Årsaken til dette er Det grønne skiftet som innebærer at man har lagt ned eller sterkt begrenset effektiv energiproduksjon (kullkraft, atomkraft), og isteden satset på vindkraft og solkraft, som er svært lite effektive. Som backup brukte man russisk gass, men på grunn av krigen i Ukraina er det problemer med denne tilførselen.

Det vi skal omtale her er den andre årsaken til at prisene stiger: reduksjon av pengeverdien. En slik reduksjon av pengeverdien kalles inflasjon. Vanligvis bruker mange også dette uttrykket om prisstigninger som resultat av ting som skjer i markedet, en begrepsbruk som etter mitt syn er helt feil: det er feil å benytte samme begrep om to helt forskjellige fenomener. På den annen side er det noen som bruker de to uttrykkene «prisinflasjon» og «pengeinflasjon», og dette er noe mindre ille enn å bruke inflasjon om begge fenomenene.

Før vi går videre nevner vi to relevante eksempler om reduksjon i pengeverdien. Dersom man sammenligner verdien av den norske kronen i 1935 med verdien i 2021, og bruker Norges Banks priskalku-lator, får man oppgitt at 1000 norske kroner i 1935 i dag tilsvarer 41.560 kr. Dette er en reduksjon i kronen verdi på mer enn 97 %. Dersom man kjøpte noe for 1000 kr. i 1935 og skulle kjøpe det samme i dag, måtte man betale 41.560 kr.

Et annet eksempel: I Norge kunne man i 1982 kjøpe den sørafrikanske gullmynten Krugerrand (som veier 1 unse, ca 30 gram) for ca 3000 kr. Skal man kjøpe den samme mynten i dag vil den koste cirka 19.100 kr. Dette innebærer at dersom man kjøpte noe for 3000 kr i 1982, måtte man betale 19.100 kr. for det samme i dag. Dette innebærer at verdien av kronen er redusert med cirka 85 % siden 1982.

Det er altså skjedd noe som har resultert i at verdien av pengene er blitt mindre. Eksemplene vi har gjengitt ovenfor er fra Norge, men praktisk talt alle land har opplevd det samme. To spørsmål melder seg: Hvordan og hvorfor?

Før vi går videre må vi nevne at alle land har sentralbanker som utsteder penger i statens navn, og disse pengene er tvunget betalings-middel eller «legal tender» i landet (noe som innebærer at rettsapparatet i landet ikke vil opprettholde kontrakter som er inngått i andre type penger). Videre, edle metaller som gull og sølv har i det store og hele en stabil verdi, mens de statlig utstedte pengene synker i verdi. Dersom pengene synker i verdi kalles dette inflasjon, og dersom pengene stiger i verdi kalles det deflasjon. Ofte måles pengenes verdi i forhold til en konsumprisindeks, men dette er ikke et godt mål; vårt syn er at den beste indikator på pengers verdi er gullprisen: dersom gullprisen stiger betyr det intet annet enn at pengeverdien synker, og vice versa. (Det er svært mye mer å si om alt dette, men det lar vi ligge i denne omgang.)

Et enkelt, men galt, svar på spørsmålet om hvorfor dette skjer (inflasjon, reduksjon i pengeverdien) er at pengemengden øker. Dette svaret innebærer at dersom pengemengden dobles så blir verdien av pengene omtrent halvert. Ja, dette inngår som et element i det korrekte svaret, men dette er ikke hele svaret.

Inflasjonspolitikken er villet fra myndighetenes side. Myndig-hetene mener at dette er en politikk som totalt sett, og på lang sikt, har positive konsekvenser. Vi er ikke enig i dette. Inflasjonspolitikk, som altså går ut på at pengeutstederen iverksetter tiltak som medfører at pengene blir mindre verdt over tid, har bare negative konsekvenser, totalt sett.

Hvis man ser bort fra de tilfeller hvor pengeutstederen trykker opp enorme mengder sedler (som f.eks. skjedde under hyperinflasjonen i Tyskland på tyvetallet, og helt opp til vårt tid i en rekke banan-republikker), skjer inflasjon i all hovedsak på følgende måte: Utstederen lar pengeverdien flyte og erklærer at den vil ha en svak valuta, for for eksempel for å hjelpe eksportnæringen. (Et slikt tiltak vil gjøre det lettere for eksportbedrifter å konkurrere i utlandet, men de vil være til skade for alle som er involvert i import eller som forbruker import-varer.) «Flyte» betyr her at pengeverdien ikke blir koblet til en annen valuta – for eksempel norsk krone til dollar eller euro – eller til gull, og heller ikke at myndighetene setter i verk tiltak for å holde verdien av egen valuta oppe ved å kjøpe/selge valuta. 

Inflasjonspolitikk fører til redusert sparing – hvorfor sette penger på en bankkonto når de bare blir mindre verdt etter hvert som tiden går? (Ja, myndighetene kan iblant kompensere for noe av dette ved å justere rentene.) Redusert sparing fører til reduksjon i muligheten til å akkumulere kapital, og akkumulering av kapital er veien til økt velstand. Inflasjonspolitikk fører også til at låntagere favoriseres i forhold til långivere («inflasjonen spiser opp deler av gjelden»). Et resultat av dette er at låntagere blir mindre forsiktige, og man får flere risikable investeringer. Inflasjonspolitikk fører til at det blir vanskeligere å foreta langsiktig økonomisk planlegging; slik planlegging forutsetter at verdier kan måles korrekt over tid, og hvis pengeverdien endres blir dette vanskelig eller umulig. Inflasjonspolitikk fører også til at investeringer i fast eiendom favoriseres siden langsiktige, produktive investeringer blir usikre, og at investeringer i produktive prosjekter blir demotivert. Dette fører til redusert økonomisk vekst.

De som er tilhengere av inflasjonspolitikk vil hevde at en viss prisstigning er nødvendig for å sikre lav arbeidsløshet. Det mål myndighetene har i dag er å ha en prisstigning/inflasjon på cirka 2 %, det er dette de mener vil føre til en stabil økonomi. Etter vårt syn bygger dette på feil teorier om hvordan en økonomi fungerer.

Vårt bestemte inntrykk er at svært få innen mainstream forstår innvendingene mot inflasjonspolitikken, og dette gjelder både profesjonelle økonomer i byråkratiet og i akademia, og det gjelder også kommentatorer i pressen. En nyutkommet bok,  Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk, av Rune Østgård, inneholder en god del fakta som kan være med på å å rette opp mye av dette.

Vi siterer fra omtalen av boken på ark.no: 

«Hvem er det egentlig som har skylden for at pengene våre bare blir mindre og mindre verdt? Hva er hyperinflasjon, og hvorfor snakker så mange nå om «krypto», «Bitcoin», sølv og gull? Hvilken rolle spiller bankene og gjeldsveksten, og hva i all verden er «fiatpenger»? Ved hjelp av engasjerende historiefortelling får leserne svar på alle spørsmålene som de har hatt om inflasjon. 

Boken tar oss med tilbake til år 1050, dvs. til slutten av vikingtiden. Da drepte Kong Harald Hardråde trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve og etablerte myntverk i Nidaros og på Hamar. Han bestemte også at alle som ikke aksepterte hans mynter kunne dømmes til døden. Forfatteren sporer deretter utviklingen av pengepolitikken nasjonalt og internasjonalt frem til i dag. Underveis blir vi godt kjent med økonomene som kranglet om hvorvidt inflasjon var bra eller ikke. Kapitlet «Pengenes reise» lar leseren få følge med på det som skjer når nye penger oppstår «fra intet», og de begynner å sirkulere gjennom samfunnet. Forfatteren viser hvordan en stadig økning i pengemengden omfordeler verdier i stor skala, mens folket lar seg avlede av det som økonomene kaller «pengeillusjonen».» 

Vi skal ikke gjengi mye av det som boken forteller, men vi skal nevne et par punkter og komme med et par kommentarer. (Vår gjengivelse av eksemplene fra boken er svært forenklet; en langt mer fullstendig gjengivelse er å finne i boken, som bør få en stor leserkrets.)

En konge (eller en stat) kan kreve at alle borgerne leverer inn sitt gull til kongen, dette for at kongen skal prege mynter av dette gullet. Kongen beholder en andel av dette gullet.

Er det urealistisk å hevde at kongen/staten kan kreve alt gull innlevert? President Roosevelt krevde dette i USA i 1933. Alle som eide gull (i form av barrer og mynter) ble tvunget til å selge dette til staten for $ 20,67 per unse. Deretter ble prisen tvangsmessig hevet til $ 35 per unse. De som ikke adlød og som beholdt sine mynter og barrer, kunne få inntil ti år i fengsel.

Gullmyntene som preges kan da enkelt brukes i handel. Men hvis kongen får inn gull slik at han kan prege 1000 gullmynter med en fast verdi, kan han bli fristet til å jukse ved å blande for eksempel litt kobber inn i myntene. Da kan han for eksempel få 1200 gullmynter istedenfor 1000. Men disse gullmyntene har da et mindre gullinnhold, og er da egentlig mindre verdt. Men kongen har fått 200 gullmynter ekstra, og han kan da bruke mere penger på utsmykning, på prestisjeprosjektet, på krigføring, på å gi fordeler til utvalgte velger-grupper. Dette er ren svindel fra pengeutstederens side; han gir inntrykk av at gullmyntene har større gullinnhold enn det egentlig har. Men hvis kongen, som Harald Hardråde gjorde, krevde at disse gullmyntene skulle være tvungent betalingsmiddel, vil befolkningen ikke ha noe valg med hensyn til å bruke disse pengene som er mindre verdt. Det betyr at over tid kan borgerne kjøpe mindre for disse pengene – prisene har gått opp fordi pengene er blitt mindre verdt.

Dette er opphavet til inflasjon; det var slik det begynte da man hadde mynter laget av edle metaller, og hvor hver mynt skulle ha et visst vektinnhold av det edle metallet. (Krugerranden vi nevnte over er definert ut i fra vekt, den inneholder en unse gull.)

Men det er ikke slik det foregår i dag. I dag kan penger lages ved at banker innvilger lån. Man søker om lån i en bank for f.eks. å kjøpe en bil, banken innvilge lånet og plasserer beløpet på lånsøkeren konto. Lånsøkeren/låntageren kjøper bilen og flytter disse pengene over til bilselgerens konto. Bilen har fått ny eier og bilselgeren har flere kroner på sin konto. (Disse pengene finnes da ikke som sedler.) Men hvor kom disse pengene fra? Disse pengene er ikke trykt opp, så når man allikevel i en slik situasjon snakker om pengetrykking er det en metafor. Dersom låntaker ikke klarer å betale lånet tilbake vil banken overta bilen, og det som reellt sett har skjedd er at banken har kjøpt en bil.

Før låntageren søker om lån vurderer han om han har råd til å betale den renten (og de avdrag) som banken krever. Banken har satt den renten i samsvar med signaler fra sentralbanken. Hvis renten er høy er det færre som søker lån, og det er færre lån som blir innvilget, og vice versa.

Man kan altså si at renten som sentralbanken setter påvirker endringer i pengemengden.

Fraudcoin beskrives denne prosessen i detalj, og forfatteren hevder at denne prosessen innebærer at verdier blir flyttet fra folk flest og over til staten og til de som har mye fra før.

Vi skal ikke her gjengi mye av hvordan denne prosessen skjer, men ut i fra leserkommentarer på nettbokhandler som selger denne boken virker det som om mange av de som har lest den plutselig har fått en innsikt i hvordan de siste tiårs utvikling på dette området kan forstås.

Gullstandard

Mange oppfatter prosessen vi beskrev over, hvor banker innvilger lån, som om banken skaper penger fra ingenting. Dette er feil. I dag er det slik at en bank kun kan låne ut penger den har, f.eks. penger den har mottatt som innskudd, penger den har lånt (fra andre banker eller fra sentralbanken), eller penger den har fått inn på egne investeringer eller egne avkastninger. 

Sentralbanken ønsker at det skal være en viss inflasjon, i dag ca 2 %, et mål de aldri klarer å oppnå. Dersom prisstigningen blir for stor forsøker Sentralbanken å dempe den ved å sette en rente som den tror vil redusere prisstigningen – høy prisstigning besvares med økede renter. Dette er ikke en god politikk da det kan være andre årsaker til prisstigning enn inflasjon. 

Hvordan fungerer en gullstandard? Dersom en bank som utsteder penger opererer på en gullstandard betyr det at den utsteder pengesedler som er slik at hvem som helst som har disse pengesedlene kan gå til banken og veksle dem inn i den mengde gull som pengesedlene representerer.

Hvis kunder går til banken og får gull når de leverer sine sedler, vil disse sedlene oppnå tillit i markedet, og alle vil bruke dem; ingen vil nøle å ta imot disse pengesedlene når det er kjent i markedet at banken løser dem inn i gull.

Det en seriøs, uregulert, pengeutstedende bank gjør er at den sørger for å holde sin pengeverdi konstant i forhold til gull. En måte å gjøre dette på er å innvilge flere eller færre lån alt ettersom gullprisen går ned eller opp. Banken varierer altså pengemengden slik at penge-verdien holdes konstant. Det er ikke slik at banken må ha 100 % gullreserve, det er ikke slik at banken må ha like mye gull som pengene den utsteder representerer.

I et fritt bankvesen vil en bank kunne operere på 100 % gullreserve, men den fungerer da ikke som en bank, den fungerer da som et lager. Vårt syn er at dersom en slik virksomhet skulle oppstå i et fritt marked og fremstille seg som en bank, vil den ikke kunne konkurrere med de bankene som har delvis gullreserve.

Så kan man da innvende følgende: Hva hvis alle kunder kommer til banken for å innløse sedlene sine – da vil den ikke kunne løse inn alle krav som kunne kommer med. Men dersom banken styrer penge-verdien på en fornuftig måte vil en slik situasjon ikke oppstå. Og det at man har kun delvis dekning er vanlig innen forretningslivet; for eksempel vil et forsikringsselskap ikke kunne betale ut til alle sine kunder dersom alle kundenes hus skulle brenne ned i løpet av kort tid. Samme fenomen ser vi også hos flyselskapene; de driver systematisk overbooking. Det er ikke noe galt i dette, men som sagt over: den som vil ha sedler fra en bank med 100 % gullreserve kan benytte en slik bank.

Hvis banken opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet, vil pengeverdien holde seg konstant. Prisnivået vil da være stabilt, men på grunn av produksjonsøkninger vil prisen på en god del varer gå ned. (At priser på en del varer går ned ser vi også i dag; tenk på pris-utviklingen på datamaskiner.) Denne prisreduksjonen er da ikke deflasjon.

I dag har pengene synkende verdi, dette selv om alle aktører bortsett fra staten ville foretrukket penger med stabil verdi. Grunnen til at penger med stabil verdi ikke utkonkurrerer de statlige utstedte pengene er at staten har bestemt at nasjonalbankens penger er tvungent betalingsmiddel: man kan ikke nekte å ta imot nasjonalbankens penger som oppgjør f.eks. ved et salg. Forsøker man å opprettholde en kontrakt som er inngått i stabile penger, f.eks. gull, vil rettsapparatet ikke opprettholde denne kontrakten. 

Greshams lov sier at «bad money drives out good money»: dersom det finnes ustabile penger vil de føre til at de stabile penger forsvinner ut av markedet. Men dette gjelder kun i et regulert marked hvor staten har bestemt at en bestemt type penger er tvunget betalingsmiddel. I et fritt marked er det motsatt; da vil «good money drive out bad money», dette fordi alle aktørene vil foretrekke penger som har stabil verdi. 

Krisen i 1929

Vi har et litt annet syn enn forfatteren på årsaken til krisen som skjedde i USA høsten 1929. I boken leser vi at årsaken var den store økning i pengemengden som skjedde på 20-tallet.

20-tallet er kjent som «the roaring 20ies»: på grunn av den store friheten som var i økonomien var dette en periode med en kolossal velstandsvekst. Flere og flere fikk tilgang til elektrisk strøm og kunne kjøpe alt fra kjøleskap og komfyrer (som dog ikke ble vanlige før på 40-tallet) til automatiske brødristere. Mange kjøpte sin første bil: antall biler på veiene økte med mer enn 30 millioner i løpet av 20-tallet. Den første lydfilmen hadde premiere i New York i 1927. Antall patenter som ble utstedt var større enn noen gang og økte med 22 % i løpet av perioden, antall bedrifter økte med 20 %. Produksjonen av elektrisitet økte med innpå 150 % i løpet av 20-tallet, andelen husholdninger som hadde innlagt strøm ble nesten fordoblet, produksjonen av radioapparater økte fra 100 000 i 1922 til 4 400 000 i 1929. Nesten 20 % flere bøker ble solgt i 1929 enn i 1920, avisenes opplag økte med 39 %, salget i utstyrsbutikker økte med 30 %, antall telefoner ble nesten fordoblet fra 13 200 000 i 1920 til 20 000 000 i 1930. Selv om befolkningen økte med 11 % i løpet av 20-tallet økte reell per capita inntekt med 38 %. Forventet levealder økte med 8 % fra 1910 til 1920, og økte igjen med 10 % fra 1920 til 1930. Også aksjeverdiene økte, med 385 % fra sommeren 1921 til sommeren 1929.

En viktig grunn til dette var politikken til president Calvin Coolidge (president 1923-1929): Han gjorde det praktisk talt ingen ting, det kom ingen nye reformer, det kom ingen endringer i næringslivets rammebetingelser. Da kunne næringslivet operere innen stabile rammer, det ble investert i stort omfang, det ble skapt nye produkter, og mange tjente mye penger. Folk fikk bedre råd, og dette var grunnlaget for den velstandsveksten som kom.

I denne perioden økte pengemengden (vi snakker om USA her) – i boken brukes formuleringen «newly created money» (s. 76). Det virker som om forfatterens poeng er at økningen i pengemengden var inflasjon, og at den førte til krakket i 1929.

Men det var ingen generell prisstigning – grunnen til at prisene holdt seg noenlunde konstant selv om pengemengde økte, var at større aktivitet i økonomien førte til et større behov for penger i omløp.

Hvis for eksempel aktiviteten øker med 50 % og pengemengden øker med 50 %, vil pengeverdien holde seg omtrent konstant. Denne økningen i pengemengden på 50 % er da ikke inflasjon – pengenes verdi ble ikke redusert, og inflasjon er definert som en reduksjon i pengeverdien.

Men hva var da årsak til krisen?

I den første tiden etter at Coolidges etterfølger Herbert Hoover var blitt innsatt som president i mars 1929 var amerikanske politikere svært opptatt av å innføre ulike tiltak som skulle begrense næringsfrihet og frihandel, og de innførte ulike former for beskyttelse mot konkurranse for deler av næringslivet. Pressen, publikum og investorer var åpenbart sterkt opptatt av dette. Jude Wanniski (i sin bok the Way the World Works) gjengir en rekke avisoverskrifter fra denne perioden, over-skrifter som illustrerer den store interessen for hva som ville skje med disse nye restriksjonene på næringsfriheten. Vi gjengir bare følgende fra New York Times 13. juni 1929: «Senate passes tariff bill by 44 to 42. Five democrats help «regulars» to win, Europe takes first move in reprisal [uthevet her]».

Ikke overraskende gikk da industriindeksen ned, og mange håpet at president Hoover ville nedlegge veto mot loven. 15. juni fikk verden vite av samme avis at han ikke ville stanse loven: «Hoover says he will sign tariff bill». Loven innførte toll på mer enn 20 000 import-varer. Hoovers administrasjon la kursen om nesten 180 grader i forhold til det som hadde vært Coolidges politikk (det var ikke full frihandel under Coolidge, men hindringene var relativt få), og gikk inn for nærmest et opphør av all frihandel. Formelt ble dette gjennomført med Smoot-Hawley-loven, som ble vedtatt i 1930. Det var dog kjent lang tid i forveien at denne loven ville komme; denne loven var tema for en rekke avisartikler sommeren 1929. Aktørene forsøkte å innrette seg etter det som kom så godt de kunne før loven ble formelt vedtatt og innført. Virkningen av loven begynte da altså å komme før den var vedtatt, men Wanniski forteller om det som skjedde rett før børs-crashet i oktober 1929: «The crash occured in the final hour after the vote in the Senate was known» (Wanniski, s. 145).

Krakket kom etter at det ble allment kjent at USA ville innføre omfattende restriksjoner på import, og at andre land ville svare ved å innføre toll på eksport fra USA.

Smoot-Hawley-loven, og forløpet til den, er ikke nevnt i Fraudcoin.

Vårt syn er altså at det ikke var inflasjon i USA på 20 tallet, og at krakket kom av begynnende innskrenkninger av næringslivets frihet.

Konspirasjon?

Noen hevdet at inflasjonspolitikken bevisst føres for å overføre penger fra folk flest og folk med dårlig råd til de rike. En omtale av boken på Resett har følgende tittel: «Har skrevet bok om inflasjon: – Brukes bevisst for å øke makten til de rike og staten».

Det ser ut som om anmelderen her sier at inflasjonspolitikken, som føres av alle lands regjeringer, og som har støtte fra langtids-utdannede økonomer i akademia og i departementene, er en bevisst politikk som brukes for å ramme de som ikke har så god råd, altså folk flest. Vi er ikke enig i dette. At det er en bevisst politikk: Ja. At den har som mål å ramme folk flest: Nei. Men er dette effekten: Ja.

Hvis denne politikken har som mål å ramme folk flest, så er dette en konspirasjon som alle mainstream-økonomer er med på. Støtter man denne teorien betrakter man alle i mainstream som svindlere. Dette er vi ikke med på. Vårt syn er at disse økonomene og politikerne er velmenende, men at de har svært liten forståelse av hvordan en økonomi virkelig fungerer. Det er derfor de støtter en politikk som virkelig har den effekten at midler overføres fra folk flest til de rike og til staten slik at det er skadelig for folk flest. Men dette er, slik vi ser det, ikke intensjonen. Den aller viktigste årsaken til at de rike blir rikere og at de som ikke har så god råd ikke har fått en så stor velstandsøkning som de burde og kunne ha fått de siste årene, er at all økonomisk aktivitet og all verdiskapning de siste tiårene er blitt mer og mer regulert. Reguleringer gjør markedet mindre fleksibelt, og det innebærer at de strukturer som er, blir mer rigide. Dette betyr at det blir vanskeligere å komme opp i velstand, og også at det blir vanskeligere å falle ned. Det har vært en økt produktivitet de siste tiårene, men en god del av den velstandsøkning som burde ha gått til folk flest er brukt til å bygge opp byråkratiet og på meningsløse klimatiltak. De som er rike har hatt ressurser til å sno seg i jungelen av reguleringer og støtte-ordninger og skatteregler, og har dermed i betydelig grad klart å unngå å få sine inntekter og sine formuer kraftig redusert. Folk flest har naturlig nok ikke klart dette i samme grad. 

Mye i boken er bra og riktig, og enkelte ting er gull verdt. Men som jeg har nevnt over er det et par punkter hvor jeg har et annet syn. Mitt syn er langt mer utførlig fremstilt i min bok Saysiansk økonomi.

Rune Østgård ser ut til å være påvirket av den østerrikske skolen. Det er mye riktig i den skolen, men mitt syn er at den bommer på noen viktige punkter, og på disse punktene vil økonomer som er inspirert av Jean-Baptiste Say ha mer treffsikre analyser.

Helt til slutt: Vi i Gullstandard er tilhengere av et fritt bankvesen, et bankvesen som ikke er regulert av staten (statens eneste oppgave her er at den skal opprettholde frivillig inngåtte kontrakter), og vårt syn er at de bankene som opererer på en gullstandard slik vi har beskrevet over, vil dominere i et fritt marked. I første omgang bør lover om tvungent betalingsmiddel fjernes slik at borgere fritt kan benytte den type penger de måtte ønske.

* Denne artikkelen er noe redigert i forhold til første publisering etter innspill fra Per Arne Karlsen.

.

.

https://www.ark.no/boker/Rune-Ostgard-Fraudcoin-9788269306705

https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

Wanniski, Jude: The Way the World Works, Gateway 1998 

http://jeanbaptistesay.no

Ted Kaczinskys barn

Ted Kazinsky? Hvem er det? Han er kanskje bedre kjent som «the Unabomber», og på Wikipedia er han omtalt slik: 

«Theodore «Ted» Kaczynski  (født  22. mai  1942  i  Chicago), også kjent som «Unabomberen», er en dømt amerikansk terrorist, best kjent for sine  brevbomber  som han sendte til flere universiteter og flyselskaper fra slutten av 1970-tallet frem til begynnelsen av 1990-tallet. Bombene tok livet av tre personer …»

Hva var så begrunnelsen for hans terrorisme? 

«Kaczynski mislikte sterkt de store endringer som den moderne sivilisasjonens teknologiske framskritt førte til. Kaczynski hadde allerede i 1973 flyttet inn i en liten selvbygget hytte utenfor byen  Lincoln  i  Montana  uten innlagt strøm og vann, der han levde som en eneboer og lærte seg om overlevelsesmetoder, og hvordan han kunne være selvforsynt med hva han trengte. Disse  nyluddittiske  holdningene ble en vesentlig del av bakgrunnen for hans motiver. Etter å ha sett hvordan hans omgivelser ble påvirket av utbygging og forurensing, bestemte han seg for å slå tilbake mot denne utviklingen. Fra 1978 til 1987, og igjen fra 1993 til 1995 sendte han i alt 16 brevbomber til utvalgte personer i sin målgruppe, som var personell ved universiteter, flyselskaper og teknologibedrifter.» 

Kort sagt: Han ble terrorist for å redde verden fra en økologisk katastrofe. Han mente at vi mennesker, ved å bruke naturen for å skape bedre liv for oss selv, ødela naturen, og at naturen var mer verdt enn mennesker – han drepte mennesker for å redde naturen. 

Terrorisme

Kaczinsky var altså den første øko-terrorist. 

Men han var ikke den første terrorist. Religiøse fanatikere har til alle tider benyttet ekstreme, voldelige metoder for å bekjempe synd, og for å fjerne syndere. Matematikeren Hyapatia ble drept (i 415) av kristne fanatikere; inkvisisjonen drepte utallige mennesker med kjetteri som begrunnelse; hekseprosessene i Europa har utallige liv på samvittigheten; muslimske terrorister har også drept utallige mennesker. Men disse religiøse fanatikere går ikke bare løs på mennesker, de ødelegger også hedenske kunstverk og de brenner kjetterske bøker – mest kjent fra de siste tiår er ødeleggelsen av de imponerende Buddha-statuene i Afghanistan: Taliban sprengte dem i 2001. Fra 1400-tallets Italia kjenner vi Savonarola, som sto for ødeleggelsen av en rekke bøker og kunstverker; verker som ikke hadde kristne motiver var skadelige, mente han.  

Religiøse fanatikere gjør dette for å bekjempe synd, for å bekjempe religionens motstandere, for å hindre at mennesker blir fristet til å leve i synd. 

Men nå begynner slik religiøs terrorisme fra miljøbevegelsen å komme stadig nærmere. Vi har skrevet om dette et par ganger tidligere her på gullstandard etter at terrorister har bedrevet hærverk,  men nå har disse terroristene eksplisitt truet med vold – men i første omgang har de bare sagt at de tror vold vil bli brukt. 

Nrk.no skriver: «Klimaaktivist: – Eg trur vald vil bli brukt. Ein ny generasjon klimaaktivistar tar i bruk radikale metodar i klimakampen. Ein av aktivistane trur vald vil bli brukt, og utelukkar ikkje tap av menneskeliv.» 

Terrorisme benyttes av fanatiske ideologiske grupper som ikke har respekt for individer, som ikke har respekt for menneskers liv, og som ikke har respekt for at mennesker bør ha rett til å skape seg så gode liv som mulig ved å  bruke naturen på en måte som ikke skader andre. (Ja, miljøbevegelsen hevder riktignok at vår bruk av naturen skader fremtidige generasjoner, men dette er en påstand som mangler saklig begrunnelse. Hvis noen skulle være interessert i å lese seg opp på dette så kan vi anbefale Alex Epsteins bok Fossil future lenket til nedenfor, eller vår omtale av den, også lenket til nedenfor. Men selvfølgelig er dette en bok som miljøbevegelsen fullstendig ignorerer – å være totalt uinteressert i rasjonelle motargumenter er et tydelig tegn på en religiøs mentalitet.)

PST

Det vi siterte over kom frem under en debatt på NRK. Noen dager senere har PST uttalt seg om saken, og igjen siterer vi fra NRK: «PST tror ikke på angrep fra miljøaktivister – aktivist gjentar at vold kan bli aktuelt. PST vurderer det som svært lite sannsynlig at klimaaktivister vil utføre angrep i Norge. Klimaaktivist Joachim Skahjem mener PST bør ta faren for vold og uro på alvor.» 

PST har jo ikke akkurat noe godt rulleblad når de tidligere har spådd om hvor fremtidig terrorisme ville kommer fra, så en nyttig tommelfingerregel når det gjelder ting som kommer fra PST er å ta utgangsunkt i det motsatte av det er de regner som sannsynlig kommer til å skje. 

Religion? 

Vi skal kort utdype tre ting fra det som vi har sagt over: Er det riktig å sammenligne miljøbevegelsen med en religion? Hva med forrige generasjons miljøforkjempere? Hva kommer til å skje? 

Ja, miljøbevegelsen bygger på en religion, og dette har vi skrevet nokså utførlig om tidligere. Her vil vi kort oppsummere dette poenget i fire momenter: 1) Miljøbevegelsen er fullstendig irrasjonell – det finnes intet saklig grunnlag å tro på deres påstander om at vi i nær fremtid kommer til å oppleve en klimakatastrofe som er forårsaket av menneskers bruk av fossilt brennstoff. 2) Den spår en nært forestående dommedag hvis vi ikke slutter å synde. Datoen for dommedag er blitt fremsatt en rekke ganger, men er stadig blitt flyttet fremover fordi den dommedag de spådde aldri inntraff. 3) Den er ikke villig til å diskutere med personer som har et annet syn. Den blir gang på gang utfordret av grupper som for eksempel Klimarealistene, men miljøbevegelsen nekter å stille til diskusjon med «klimafornektere» – det er jo velkjent at religiøse ikke er i stand til/ikke er villige til å delta i rasjonelle debatter med hedninger og kjettere. 4) På samme vis som alle religioner krever den selvoppofrelse og at vi må nærme oss et asketisk levesett. 5) Når man ser på klassiske religiøse bevegelser kan man undre seg over at gud,  hvis han finnes,  har valgt såpass lite imponerende talsmenn for å fremme hans sak her på jorden. En mektig gud burde ha vært i stand til å finne imponerende representanter på jorden. At bevegelsen talsmenn er lite imponerende på alle parametre kan man også si om miljøbevegelsens talsmenn/aktivister/representanter. 

Ellers henviser vi til vår artikkel «Miljøbevegelsen som religion – likheter ulikheter» linket til nedenfor. 

Forrige generasjon

Hva med forrige generasjons miljøforkjempere?  Vi siterer igjen fra NRK: «Dei nye taktene i klimakampen fall ikkje i god jord for Frederic Hauge, som sjølv har delteke på mange klimaaksjonar opp gjennom åra. Eg blir skikkeleg trist av at vi har fått den type haldningar i klimakampen. Det vil eg på det sterkaste ta avstand frå, seier Hauge. I 1987 var Bellona-medstiftaren ein av dei som okkuperte kontoret til miljøvernminister Sissel Rønbeck. Han er likevel kritisk til somme av dei nye metodane til klimaaktivistar i dag. – Våre aksjonar har gått fredeleg for seg. Saman med Natur og ungdom har vi stått for ikkje-valdstradisjonar. Noko av det vi ser i dag utfordrar det, seier Hauge.»

Så, en person som okkuperte et statsrådskontor for noen tiår siden, og som siden utrettelig har hevdet at vi står overfor en katastrofe på grunn av menneskeskapt global oppvarming, er vel nå sjokkert – sjokkert! – over at unge mennesker tar denne type aksjonsform et skritt eller to videre. Vel, for oss virker dette som en helt naturlig og opplagt utvikling, men det er vel en total overraskelse for aktivistene i forrige generasjon av miljøbevegelsen. Ja, ja. 

Fremover? 

Hva kommer til å skje fremover? Denne type aksjoner vi snakker om her begynte for alvor tidlig i sommer, og vi skrev om det her på Gullstandard i juni under tittelen «Farligere enn de ser ut ved første blikk». 

Siden da er disse aksjonene blitt farligere og farligere og har rammet flere og flere fredelige, produktive mennesker – en rekke aksjoner har bestått i å legge hindringer i veien for trafikken, og da er det mange som ikke kommer tidsnok på jobben, de rekker ikke viktige avtaler, de kommer senere hjem til familien enn de hadde forventet, de blir forsinket på vei til sykehus, osv. 

Vi vil tro at denne negative utviklingen vil fortsette og at terroristene ikke vil bli møtt med spesielt strenge reaksjoner/straffer. Staten har som oppgave å hindre kriminalitet og å sikre at fredelige, produktive mennesker kan leve sine liv uten å bli rammet av hverken kriminalitet eller terrorisme. Man i dag består statsapparatet i stir grad av folk som egentlig har sympati for det som ifølge disse terroristene er begrunnelsen for aksjonene  – de tror virkelig på påstandene om at vi står foran en klimakatastrofe, dette også til tross for at en slik katastrofe er blitt spådd en rekke ganger siden slutten av åttitallet uten at den har inntruffet. 

Og hvis man ser på slike ting som stormer og hetebølger og antall isbjørner, og tror at det vi har opplevd de siste tiårene er ekstremt, så bør man sjekke statistikker som går over lengre tidsrom enn noen tiår. 

Det er grunnleggende filosofiske ideer som er akseptert i befolkningen som bestemmer utviklingen. De grunnleggende idéene som er årsak til at miljøbevegelsen står så sterkt og at vi nå ser disse effektene som vi frykter vi bare sett begynnelsen av – vold og terror – er irrasjonalitet, kollektivisme, og altruisme.  

Irrasjonalitet innebærer at man ikke er villig til å se på fakta og ta fakta til seg; kollektivisme innebærer at man ikke har respekt for individer og deres rett til å styre sine slik de selv ønsker sålenge alt de gjør er fredelig; altruisme innebærer at det som er moralsk riktig for individer er å ofre seg for en eller annen sak. 

Alle religioner inkludert miljøbevegelsen er basert på disse verdiene. Forsøker man å gjennomføre dem i praksis, slik disse terroristene nå forsøker, har det alltid blitt fattigdom, nød og elendighet. Det vil det også bli denne gangen – og vi er nå i ferd med å få en forsmak på hva dette vil innebære.  

Ted Kaczinsky var den første økoterrorist. Han blir neppe den siste.

.

.

.

https://www.nrk.no/norge/pst-tror-ikke-klimaaktivister-vil-bruke-vold-1.16194993

https://www.nrk.no/norge/klimaaktivist_-_-eg-trur-vald-vil-bli-brukt-1.16194486


Begrepsforvirring

«Regjeringen vurderer ny løsning for å fastsette markedspriser på laks». Dette ble uttalt av en reporter på TV2s nyhetssending i slutten av forrige uke. Her har vi enda et eksempel på noe man ofte ser i pressen: at hverken de som rapporterer eller de det rapporteres om forstår hva som sies. Det som sies er at regjeringen skal fastsette et markedspris. Men en markedspris er ikke noe som en regjering kan bestemme eller dirigere, markedsprisen er det som blir resultatet når selger og kjøper bli enige om en pris uten innblanding fra andre. 

Et eksempel: Dersom A kjøper en bil av B for 100.000 kr., og handelen skjer frivillig, så er dette markedsprisen for bilen der og da. Dersom staten blander seg inn og sier at B må selge bilen for 50.000 kr, så er dette ikke en markedspris, det er en pris som er dirigert av staten. Markedsprisen får man altså når regjeringen ikke blander seg inn i salget og lar partene selv komme frem til hva prisen skal være. 

Vi kommer nedenfor tilbake til årsaken til hvorfor denne språkbruken benyttes, men vi tar med noen flere eksempler på sanne type feil før vi kommer dit. 

«Frihandelsavtale» – en virkelig frihandelsavtale mellom for eksempel Norge og Sverige ser slik ut: «Alle nordmenn kan kjøpe hva de vil i Sverige og ta med til Norge og vice versa. Det er ingen regler å følge, det er ingen toll å betale, det er ingen skjemaer å fylle ut». En frihandelsavtale kan da etableres uten at byråkrater må forhandle i måneder eller år for å bli enige om betingelser for slik handel. En avtale som er forhandlet fram med en jungel av betingelser for hvem som kan kjøpe hva og hvor mye det skal koste og hvor mye som kan handles i løpet av året, kan nok omtales som en handelsavtale, men det er ikke en frihandelsavtale. 

Mange forveksler «byråkrati» og «administrasjon», og språkbruken er ofte slik at man omtaler treg administrasjon som byråkratisk. Men et byråkrati er det styringsapparat en stat må benytte dersom den setter markedsmekanismen ut av spill ved å regulere slike ting som priser og lønninger og produksjonsmengder og arbeidsforhold og hvem som skal få tillatelse til å produsere og til å selge og til og kjøpe, og hvor byråkratiet i samsvar med visse kriterier bestemmer hvem som skal få et offentlig tilbud, en tjeneste, og i hvilken rekkefølge (hvis det er flere som skal ha den og ikke alle kan få med en gang). Dette gjelder slike ting som hvem som skal få studieplasser, hvem som skal få sykehusplass, vurdering av hvor mye støtte man skal ha hvis man er syk eller arbeidsledig, hvor mye ulike bedrifter skal få i støtte dersom de oppfyller visse krav staten har satt, og så videre. Der hvor det er markedsøkonomi er det intet byråkrati, der blir slike ting avgjort av markedsmekanismen, og av administrasjonen i forsikringsselskap eller i helseforetak. 

Hvis man ikke forstår at det er en forskjell på byråkrati og administrasjon kommer man ingen vei hvis man skal arbeide mot sommel og rot og forsinkelser i byråkratiet. (Dette så vi også i praksis under den forrige regjeringen, Solberg-regjeringen, hvor både Høyre og FrP var med. Disse partiene hadde satt seg det mål før de kom inn i regjeringskontorene å benytte makten til å redusere byråkratiet, men det som skjedde var at byråkratiet økte kolossalt.)

Dersom man skal for eksempel bekjempe byråkratiet så er det en måte å gjøre det på: fjern statlig innblanding – alt byråkrati i helsevesenet vil bli borte dersom helsevesenet blir privatisert og alle offentlige reguleringer blir fjernet. Som innvending til dette kan man jo si at administrasjonen må gjøre mye av den samme jobben som byråkratiet gjorde, og hva er da poenget? Poenget er at i en administrasjon i en privat bedrift er det helt andre incentiver enn det er i et byråkrati. En administrasjon i en uregulert privat bedrift vil forsøke å gjøre ting mer effektivt og mer konkurransedyktig og billigere for brukerne. Incentivene i et byråkrati, derimot, de er stikk motsatt – og det er derfor byråkratiet bare vokser og vokser og vokser uansett hvilke av de store partiene om sitter med makten såfremt de opprettholder statlige tilbud og reguleringer innen helse, skole, landbruk, forskning, kunst, etc. 

Rasisme – hva er det? Dette er et ord som er svært mye brukt i dag, og i sin egentlige betydning betegner den noe som er helt absurd og som er umulig å ta for god fisk. Rasisme er en ideologi som sier at en persons moralske karakter er avhengig av den rasen vedkommende tilhører, og ved implikasjon: personer med en bestemt hudfarve er mindre verdt enn personer med en annen hudfarge. (Det er mer enn tvilsomt om man virkelig kan snakke om ulike raser når det gjelder mennesker, men vi lar dette poenget ligge.) En rasist mener at en person som har en bestemt hudfarve har en moralsk karakter som er knyttet til vedkommende hudfarve (hudfarve skal visstnok betegne rase). Dette er som vi sa over et absurd standpunkt, og det er noe i veien med tenkeevnen hos de som er rasister. 

Men det kan være enkelt å benytte denne negative betegnelsen av politiske grunner; for eksempel kan noen hevde at det er rasistisk å kritisere den politiske ideologien og religionen islam. Men å hevde at det er rasistisk å kritisere islam er like absurd som å hevde at det er rasistisk å kritisere scientologi og mormonisme og kristendom og sosialisme og kommunisme og fascisme. 

Reguleringer – enkelte hevder at eiendomsrett er en form for regulering, og at det derfor ikke finnes noe fritt marked; alle markeder er regulert. Dette er feil. Det som reguleres er eiendomsretten: I et fritt marked kan eieren gjøre det han vil med sin eiendom (så lenge han ikke krenker andres eiendom) – i et fritt marked gjelder eiendomsretten fullt ut; i et fritt marked finnes det ingen reguleringer som begrenser eiendomsretten. Dersom eiendomsretten blir begrenset gjennom offentlige reguleringer, har man et et regulert marked. 

Vi kan sitere følgende fra en nettside som tilhører Oslo kommune om hva en reguleringsplan er: «En reguleringsplan er en politisk vedtatt plan over et avgrenset område. Reguleringsplanen fastsetter hvordan området kan brukes og hva som kan bygges der. Planen består av et kart med reguleringsbestemmelser. Reguleringsbestemmelsene gir konkrete føringer for hva som kan gjøres på en eiendom [uthevet her]. De gir informasjon om hvilket formål eiendommen har, for eksempel bolig, friområde eller vei, og hvor høyt og stort du kan bygge. Hvis du planlegger å bygge på en eiendom, må du undersøke hvilken reguleringsplan som gjelder for den eiendommen.» Reguleringer kan også gå på andre ting enn det som beskrives her; reguleringer kan sette betingelser for en virksomhet som befinner seg på eiendommen, for eksempel med hensyn til hva den kan produsere og i hvilke mengder, reguleringer kan bestemme hva en butikk kan selge og hvilke åpningstider den kan ha, regulering kan bestemme arbeidsforhold og arbeidstid, osv. 

Inflasjon – de fleste i dag er av den oppfatning at inflasjon er det samme som prisstigning. Men det kan være flere årsaker til at prisene stiger, og hvis man skal bekjempe prisstigningen må man vite hva som er årsaken. I hovedsak er det to årsaker til prisstigning (vi snakker om en prisstigning som omfatter mange varer): Det kan være ting som skjer i markedet, eller det kan være en reduksjon i pengeverdien. 

Hvis det blir vanskeligere å produsere en etterspurt vare vil prisen går opp. Hvis det for eksempel blir vanskeligere å produsere energi/strøm, vil prisen på alle varer som benytter energi/strøm i produksjonen, bli høyere. Men prisen på varer kan også bli høyere dersom pengeverdien synker. 

Dette er to helt forskjellige problemer, og de må løses på helt forskjellige måter. Den som følger med i pressen ser svært lite til at politikere og andre aktører i samfunnsdebatten forstår at dette er to helt forskjellige fenomener – og derfor har to helt forskjellige løsninger. Men det som myndighetene foreslår er som regel kun én løsning: å heve renten – en løsning som er ganske nært å være en total skivebom. 

Siden det er to forskjellige problemer er det to forskjellige løsninger: Løsningen på det ene problemet er at staten fjerne hindringer for produksjon. Da blir det lettere å produsere, produksjonen bli større og prisen går ned. Hvis prisene stiger fordi pengeverdien blir mindre er løsningen på dette å sørge for at pengene har en stabil verdi – og den eneste måten å gjøre dette på er å låse pengenes verdi til noe som virkelig har fast verdi, for eksempel gull. 

Så dersom man har et fritt marked uten statlig hindring for produksjon og et fritt bankvesen, noe som vil føre til en gullstandard, vil man ikke ha noen generell prisstigning. 

Hva ligger bak denne feilaktige bruken av viktige begreper? Det er to ting som ligger bak: Manglende forståelse hvordan ting egentlig er, og et ønske om å seile under falsk flagg, det vil si å fremstille noe som høyverdig når det ikke er høyverdig (eller som negativt når det ikke er negativt). TV2s fremstilling i den saken vi nevnte innledningsvis burde ha vært slik: «Regjeringen vurderer å diktere overfor selgere og kjøpere hvilken pris laks skal selges for.» Men antakelig ville en rekke seere reagert på dette med en vond smak i munnen – men hvis den prisen regjeringen dikterer kalles «markedspris» så høres det så mye finere ut. 

Det er også slik at de fleste som opererer innenfor akademia, pressen og byråkratiet ikke forstår hvordan et fritt marked fungerer; et fritt marked innebærer at aktørene frivillig bli enige om betingelser for kjøp og salg, et fritt marked er et marked helt uten statlig innblanding; der finnes det ingen statlige reguleringer, og praktisk talt ingen innen mainstream er i stand til å forstå hvordan et slikt system fungerer og at det gir gode resultater fra alle involverte. Vi skal ikke gå mye inn på akkurat dette her, vi skal bare si at en handel i et fritt marked bare skjer dersom begge parter tjener på den. Et fritt marked er en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Dersom staten blander seg inn og dikterer for eksempel priser så fører dette til at minst en av partene taper på det som skjer. 

De begrepene vi har tatt for oss her – frihandelsavtale, markedspris, rasisme, regulering, inflasjon, byråkrati – betegner reelle fenomener, men de brukes ofte på en måte som innebærer at de også inneholder ting som er helt forskjellige. 

Før vi går videre må vi forklare hva begreper egentlig er. Et begrep er noe vi har i bevisstheten og som refererer til ting ute i virkeligheten, og som vi bruker når vi tenker. Den tingen som begrepet refererer til kalles begrepet referent. Begrepet «hest» omfatter alle hester, begrepet «bil» omfatter alle biler, begrepet «hus» omfatter alle hus. Når vi forholder oss til noe benytter vi altså begreper, og implisitt i dette ligger at de tingene som hører inn under samme begrep er essensielt sett identiske; vi behandler alle ting som hører inn under et begrep på samme måte. (Det er svært mye mer å si om dette, men her gir vi bare en kort skisse for å poengtere et svært viktig element.). 

De begrepene vi nevnte i forrige avsnitt – «hest», «bil», «hus» – har alle konkrete referenter; vi kan direkte observere referentene. Men med abstrakte begreper er det annerledes. Abstrakte begreper har ikke konkrete referenter, og eksempler på slike abstrakte begreper kan være «frihet», «stat «samfunn», «ideologi» – man kan ikke observere disse tingene. Når man skal bruke slike abstrakte begreper må man derfor være veldig nøye med definisjonen av begrepet. Hvis man ikke har en korrekt definisjon blir begrepene uklare, og da blir tenkningen uklar – reellt sett betyr dette at med uklare begreper vil tenkningen ikke ha kontakt med virkeligheten. Det er det som skjer i de eksemplene vi snakket om over. De som bruker de begrepene vi nevnte har sjelden eller aldri klare definisjoner på hva begrepene betyr, og derfor blir tenkningen uklar og uten kontakt med virkeligheten. Men siden all handling forutsetter tenkning, betyr dette at handlinger man utfører på basis av tenkning med uklare begreper ofte får helt andre konsekvenser enn man ønsket seg. Det er derfor politikk som har som formål å løse de problemene vi skisserte over – markedspris, inflasjon, rasisme, reguleringer, byråkrati – har helt andre effekter enn det som var målet. 

Prisstigning som følge av hendelser i markedet er ikke inflasjon, og de to tingene må bekjempes på to forskjellige måter. Det er vanlig i dag å ikke skille mellom disse to tingene og da går det galt. (Riktignok er det noen i dag som bruker de to uttrykkene «pris-inflasjon» og «penge-inflasjon», og dette er et skritt i riktig retning. Mitt syn er dog at å bruke inflasjon om et resultat av noe som skjer i markedet, og altså ikke med pengene, nok ikke er riktig.)

Å klassifisere kritikk av en ideologi som rasisme er helt meningsløst.

Å si at eiendomsrett er en regulering er også basert på en fundamental misforståelse av hva et fritt marked der

Å si at staten kan fastsette en markedspris baseres på en total misforståelse av hva et marked er og hva en regjerings oppgave og metode er.

Noe som er resultat av langvarige forhandlinger og en rekke krav til aktørene er ikke en frihandelsavtale. 

Å likestille byråkrati og administrasjon innebærer at man ikke forstår en viktig forskjell og at man derfor ikke er i stand til å bekjempe sommel og rot og unødvendig pengebruk. 

Ting som hører inn under samme begrep skal være essensielt sett like. Det man har gjort her når man bruker disse begrepene slik de vanligvis brukes er å sette under samme begrep ting som er essensielt sett helt forskjellig. Da klarer man ikke å forholde seg til dem på en god måte i sin tenkning, og i praksis blir det kaos. Det er jo også dette man ser som resultat av den politikken som føres også på disse områdene. Et av de første skritt man må ta for å rydde opp i dette er å sørge for at man bruker korrekte begreper. .

.

.

https://www.oslo.kommune.no/plan-bygg-og-eiendom/planforslag-og-planendring/hva-er-en-reguleringsplan/#gref