Gullstandard

Sverige har i løpet av et par generasjoner gått fra å være ansett som verdens aller beste land til å bli Vestens verste land, og noen har ikke helt uten rett beskrevet dagens Sverige som noe nær en «failed state». Utviklingen er styrt av politikerne, men som det ganske korrekt heter, et folk får de politikere det fortjener. Politikken som føres i et land er alltid en praktisk implikasjon av de grunnleggende verdier og prinsipper som dominerer i befolkningen og som de fleste slutter opp om, dvs. at de politiske implikasjonene av de ideene som folket slutter opp om er den politikken som er blitt ført. Mao., svenskene er selv skyld i den utviklingen som har skjedd. Sagt enda tydeligere: svenskene selv har ansvaret for at Sverige er gått fra å være ansett som verdens beste land til å bli et land med en kolossal kriminalitet, og med enklaver som er rene anarkier, dvs. hvor ulike ikke-statlige grupper praktiserer sin egen justis (med tilstrekkelig oppslutning fra den lokale befolkningen til at dette er mulig), og at disse gruppene reellt sett har konkurrert ut det svenske politiet mht. håndhevelse av hva som er gjeldende lov og rett i området.    

Vi skal om litt skissere en forklaring på hvorfor det er gått slik, men først vil vi si litt om grunnen til at det ble mulig for Sverige å bli betraktet som verdens beste land, og deretter gjengir vi et lite utvalg sitater om utbredte holdninger blant svensker, og om hvordan tilstanden er. 

Sverige hadde i en lang periode en ganske fri økonomi (lave skatter, få reguleringer, få gratistilbud fra staten) samtidig som rasjonelle verdier sto sterkt i kulturen, og dette førte til en enorm velstandsvekst. 

I perioden 1850-1950 ble inntekten per capita åttedoblet mens befolkningen ble doblet, barnedødeligheten falt fra 15 % til 2 %, forventet levealder økte med ca 30 år, gjennomsnittlig arbeidsuke gikk ned fra 70 timer til 43 timer, industriarbeideres reallønn økte med 567 %. Etter annen verdenskrig ble velferdsstaten innført for alvor, med stigende skattetrykk, flere offentlige tilbud, flere reguleringer av næringslivet, etc. Dette skjøt ytterligere fart utover 70- og 80-tallet, hvor skattetrykket steg til i gjennomsnitt 50 til 75 %, med 88 % som høyeste marginalskatt for ansatte. Det var da det alvorlige skiftet i utviklingen kom: Fra 1950 til 1990 ble det opprettet 1 200 000 nye jobber i offentlig sektor, mens antallet jobber i privat sektor ble redusert med 40 000. I perioden 1975 – 2000 økte antall jobber i Sverige med 2,2 % (til sammenligning: økningen i antall jobber i USA var 57 %). (Kilde: Carl Svanberg: «What about Sweden?», foredrag OCON 2013, ARI eStore). 

En rekke glimrende firmaer gjorde Sverige til en beundret industrimakt: Volvo, Scandia Vabis, IKEA, Ericsson, Electrolux, m.fl., og disse seilte videre på den suksessen som var oppnådd i Sveriges frie periode, også etter at friheten ble mer og mer innskrenket fra ca 1970.    

Sverige ble tidlig i denne perioden ansett som verdens beste land, med en rekke offentlige gratistilbud til alle innen barnehave, skole, helse, og pensjon. Men det så kanskje bedre ut enn det egentlig var – her forteller en innflytter om sine inntrykk:   

«I moved to Sweden with my 3 children predominantly for financial reasons, as my Swedish husband earned more, and my work was quite flexible. At first I loved what I saw – free education, beautiful and abundant nature – even in the cities, well designed communities with plenty of free facilities, many free community activities and a strong commitment to sustainability. However after living here a few years I began to notice that some things are very wrong and Sweden is not the paradise it appears to be at first glance. …. Whilst at first I believed the free schools, childcare and medical services were a great family friendly policy, on closer interaction in the system I realised this is a system of control and incompetence which is not leading to positive outcomes. Firstly, everyone is expected to take their children to daycare and go to work. There is no freedom of choice to look after your children, homeschool or rear your children according to your beliefs and values. Children are informed about endless rights, and have no obligations to behave in a respectful manner. Parents are powerless, teachers are powerless and getting an education in a Swedish school is a debacle … ».

Mer fra denne rapporten her: 

https://www.quora.com/What-are-some-bad-things-about-Sweden

Allkevel, «Sverige [har] høyest andel fattige i Norden».

https://www.document.no/2014/03/16/sverige-hoyest-andel-fattige-i-norden/

Kriminaliteten er blitt enorm. Sverige har i mange år hatt en svært mild kriminalpolitikk, med svært lave straffer for selv alvorlig kriminalitet. En drapsmann slipper ofte ut etter å ha sittet inne i kun seks år, og for ungdom under 18 er man svært uvillige til å bruke fengselsstraff i det hele tatt. 

«Trots det sätts inte ungdomar i fängelse innan de är 18 år» heter det i en informasjonbrosjyre utgitt av en skole i Stockholm:  

https://asogrundskola.stockholm.se/sites/default/files/so_7e_brott-och-straff_texthafte.pdf )

Kriminelle under 18 år blir i stedet for fengselstraff innbudt til samtaler, terapi og pizza med politiet. 

Slike ting er blitt nesten vanlige: «En julfest i en villa i Västerås angreps tidigt på lördagsmorgonen av beväpnade rånare. 20 festdeltagare blev rånade. – Det är vilda västern här i Sverige. Man blir rädd, säger en granne i villaområdet till Expressen. – Jag har aldrig hört talas om något liknande, säger Daniel Wikdahl, presstalesperson på polisen.» 

https://www.expressen.se/nyheter/bevapnade-ranare-tog-sig-in-pa-hemmafest/

«Under de senaste åtta åren har 38 personer skjutits ihjäl inom gängmiljön i Malmö. Men bara sex av ärendena har klarats upp, enligt siffror från polisen – Det är förkastligt, och vi måste bli bättre, säger polisens gängexpert Gunnar Appelgren.» 

https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/naljgQ/bara-6-av-38-gangmord-har-klarats-upp-i-malmo

Antall voldtekter, drap, eksplosjoner, tyverier, etc, er i Sverige de siste årene nådd slike høyder at mange deler av Sverige er mindre trygge enn områder i primitive U-land, og det fortelles at det i enkelte store byer finnes områder hvor hverken politi, brannmenn, leger, eller annet utrykningspersonell våger gå inn i. Også i enkelte skoler er det mye vold, både mellom elever og fra elever overfor lærere. Et resultat:   

«Stadig flere svenske politifolk sier opp, dobbelt så mange sammenlignet med for fem år siden. I svensk presse skrives det om «poliskrisen» og ressurssituasjonen er prekær, ifølge politifolk selv.» 

https://www.aftenposten.no/verden/i/dV19q/svensk-politi-er-i-krise-antallet-problemomraader-oeker-mens-antallet-politifolk-gaar-ned

«Amnesty International: Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe but the lowest conviction rate, and worsening levels of violence against women, despite its good reputation for gender equality. A study commissioned by the European Union found that Sweden has the highest incidence of reported rapes in Europe. And an Amnesty International report on rape in the Nordic Countries was highly critical of Sweden for an abysmally low conviction rate for rape cases.»

https://www.greennet.org.uk/network/news/sweden-has-worst-rape-conviction-record-europe

«When three explosions took place in one night across different parts of Stockholm last month, it came as a shock to residents. There had been blasts in other city suburbs, but never on their doorstep. Swedish police are dealing with unprecedented levels of attacks, targeting city centre locations too. The bomb squad was called to deal with 97 explosions in the first nine months of this year.»

https://www.bbc.com/news/world-europe-50339977

«En mann ble torsdag kveld skutt i Uppsala. Senere samme kveld fikk politiet melding om skyting i Kristianstad i Skåne. -Vi fikk flere telefoner om at det var avfyrt skudd i Eriksberg. Vi dro dit med flere patruljer og fant en mann med skuddskader. Han ble kjørt til sykehus med ambulanse, sier pressetalsperson Tobias Ahlén i politiet i Uppsala»..

https://resett.no/2019/12/19/siste-minst-en-drept-i-angrep-mot-sikkerhetstjenesten-i-moskva/

Hvis man leter i alternativpressen finner man et stort antall oppslag som disse: «Asylsøkende voldtektsmann på frifot i Sverige tross utvisning og fengselsdom», «Mann drept under ran på restaurant i Sverige», «Regjeringen i Sverige anklages for å skjule innvandrerkriminalitet», «Sverige: Skole tvinger barna til å spise vegetarmat, barna nekter», «Stort jihadistmiljø i Sverige, men tabu å forske på det», «Politiet: Sverige er et «smörgåsbord» for kriminelle», «Invandrare får gratis körkortsutbildning på arabiska – äldreboenden läggs ned», «Love Pins introduced at Swedish ER [Emergency Room, dvs. legevakt] to combat violence against hospital employees». Etc. 

Men vi tar også med en link til denne artikkelen, som setter kriminaliteten i Sverige i en større og muligens mer nøktern kontekst:  

https://en.wikipedia.org/wiki/Crime_in_Sweden

Mye av denne kriminaliteten begås av innvandrere, og mange har gtt innvandringen skylden for utviklingen. Sverige er det land i Europa som har tatt imot flest innvandrere: Pr idag er om lag 30 % av befolkningen i Sverige av utenlandsk opprinnelse, og «Sverige har klart flest innvandrere, særlig flyktninger, både i absolutte tall og i forhold til folketallet». 

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-i-norge-sverige-og-danmark

Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Svenske politikere er ofte ikke spesielt positive til Sverige og svenske verdier. Her er et sitat fra Mona Sahlin (som bla. har vært leder for Socialdemokraterna, Sveriges største parti): «Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.»

https://www.svd.se/hur-svensk-kultur-reducerades-till-gnall

Tilsvarende har den konservative Frederik Reinfeldt, som var statsminister i perioden 2006-14, reellt sett sagt at Sverige i større grad tilhører innvandrerne enn det tilhører innfødte svensker: «Är det här ett land som ägs av dem som har bott här i tre eller fyra generationer eller är Sverige vad människor som kommer hit mitt i livet gör det till att vara och utvecklar det till? För mig är det självklart att det ska vara det senare och att det är ett starkare och bättre samhälle om det får vara öppet. – Vad är Sverige för land? Ägs det här landet av dem som bott här i fyra generationer eller de som hittat på någon gräns?» Se video her: 

https://www.youtube.com/watch?v=yTtht2r-L34

Vi kunne ha funnet langt flere sitater som ytterligere bekrefter det som vi har belagt ovenfor, men dette er ikke poenget i denne kommentaren, vårt poeng er hvorfor det er blitt slik, og det kommer vi til om litt. 

Den politikken som er blitt ført har hatt bred støtte i befolkningen. Det eneste store partiet som har et annet syn på noen få spørsmål er Sverigedemokratene; de er kritiske til innvandringen og til islam, men mener ellers akkurat det samme som alle de andre store partiene. De fikk ca 20 % oppslutning i sist valg. Dvs. at ca 80 % av befolkningen støtter den politiske kurs som er blitt ført de siste tiårene, inkludert disse partienes syn på innvandring og på islam.    

Sverige er et av de landene hvor påstanden om en kommende krise pga. menneskeskapt global oppvarming har størst oppslutning. Denne feilaktige oppfatningen har så stor oppslutning at svenskene har skapt begrepet «flyskam» – man bør skamme seg for å fly fordi man da slipper ut mye CO2, en gass som påstås å føre til kriseaktige tilstander over hele verden pga. oppvarmingen som den påstås å bidra til. Men svenskene driver ikke bare prat: de har de siste månedene har de redusert sine flyturer i betydelig grad:  

«For tredje måned på rad raser antallet som flyr innenlands i Sverige. Tall … viser at innenriks flytrafikk i september [2019] var ned med 5 prosent, sammenlignet mot samme periode i fjor. … Bare i august var innenriks flytrafikk i Sverige ned hele 10 prosent, mot samme periode i fjor. Også i juli, som er årets viktigste flymåned, falt flytrafikken med 11 prosent sammenliknet med juli 2018. Flyeksperten Elnæs setter det uvanlige store fallet i sammenheng med svenskenes utbredte flyskam, altså skam eller uvilje mot å fly på utslippene som flyreiser medfører. [Årsaken er dog neppe flyskam alene:] svensk økonomi er litt på hell. I tillegg så har flypassasjeravgiften slått inn og gjort flybillettene dyrere …» 

https://www.nettavisen.no/okonomi/sjokktall-for-svensk-flytrafikk—dette-er-veldig-uvanlig/3423857662.html

Men dette er i samsvar med et annet politisk prinsipp i Sverige: «Klimatmålen ska styra alla politiska beslut. Nu presenteras regeringens klimatpolitiska handlingsplan. Den innehåller 132 åtgärder och innebär att klimatfrågan ska genomsyra alla politikområden. – Med klimathandlingsplanen säger vi att all politik är klimatpolitik, säger Isabella Lövin (MP) till Expressen.»

https://www.expressen.se/nyheter/klimat/regeringens-plan-alla-ministrar-ar-klimatministrar/

Skolen mangler lærere: «De kommande fem åren måste skolor och förskolor rekrytera 77 000 heltidstjänster – drygt lika många som det totala antalet lärare i den kommunala grundskolan idag. – Det är inte möjligt, och det är en insikt som man måste ta till sig, säger Fredrik Svensson på UKÄ.»

https://skolvarlden.se/artiklar/nya-siffror-lararbristen-okar-alltmer

«Kjønnsdebatten raser i Sverige, hvor såkalt kjønnsløs oppdragelse er blitt mer og mer populær. Å bruke hen som pronomen for barna sine er ikke lenger uvanlig i Sverige, men noen tar det et hakk lenger. Barnefaren Linus sier til svensk TV4 at han ikke forteller folk hvilket kjønn barna har, melder svensk TV4,  ifølge TV2.no. Barna får heller ikke kalle ham pappa, men må si foreldre til ham.»

https://www.dagbladet.no/tema/forteller-ikke-barna-hvilket-kjonn-de-har/63339357

«Kirkemøtet i Svenska kyrkan har vedtatt å innføre en ny kirkehåndbok  … Flere av tekstene i den nye boken fører til at man innfører et kjønnsnøytralt gudsbegrep. Nådehilsenen i gudstjenestens innledning skal utvides med de to alternativene der «Faderen« endres til det mer kjønnsnøytrale Gud. … ».

https://www.dagen.no/Nyheter/2017-11-23/Svenskene-innfører-kjønnsnøytral-Gud-549422.html

Vi kunne ha gitt flere eksempler, men vi stopper her og går inn på årsaken til at alt dette har skjedd – nettopp i Sverige. (Alle andre velferdsstater i Nordvest-Europa har akkurat de samme problemene, inkludert Norge, Danmark, UK, Tyskland, Frankrike – for å nevne noen, men problemene i Sverige er tydeligere og forekommer i større omfang enn i de andre landene.) 

Så spørsmålet er: hvorfor er Sverige blitt så ille? Hvorfor ligger Sverige først i løypa som leder til velferdsstatens sammenbrudd? (Man kan si at land som Hellas og andre land i Syd-Europa også ligger dårlig an, men den historiske og kulturelle bakgrunn i det området er annerledes, og årsaker og virkninger er derfor noe annerledes enn i Sverige. En annen grunn til at vi er mer opptatt av Sverige er at vårt naboland ofte viser oss hvordan vi her i Norge vil ha det om noen år …. For mange år siden fantes det her i Norge et ordtak som lød slik: «Ingen reformer innføres i Norge før de har vist seg å være en fiasko i Sverige».)   

Men: hvorfor Sverige? Vårt syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som bestemmer historiens gang. Ideer blir forfektet av en filosof (eller flere), de kommer så inn i kulturen via universitetene, via skolen, via pressen, via kulturlivet generelt, og blir så de meningene som alle har og som de altså har hentet fra skolen og avisene og bøkene de leste. (Det finnes enkelte individer som finner sin egen vei og som har egne meninger som avviker fra de som er vanlig, men de aller fleste er konforme og deler de oppfatninger som folk flest har. Denne prosessen hvor ideene går fra filosofen og ut i kulturen kan ta svært lang tid; den kan ta ett hundre år eller to hundre år – eller mer.  

Den som er mest innflydelsesrik her er den franske filosofen Jean Jacques Rousseau (1712-1778). Jeg siterer det jeg skrev om hans innflydelse i min bok Frihet, likhet, brorskap:   

«Rousseau hevdet i En avhandling om kunst og videnskap (1749) at fornuft, videnskap, teknologi og frihet hadde hatt en negativ innflydelse på menneskets moral. Videnskap, litteratur og kunst er ifølge Rousseau moralens største fiende: de skaper kunstige behov og gjør mennesket til en forbruker. Rousseau hevdet at mennesket bør leve som det opprinnelig levet, som en edel villmann. Uttrykket «tilbake til naturen» kommer fra denne holdningen. Sivilisasjonen – Vestens rasjonelle sivilisasjon – har ifølge Rousseau ødelagt mennesket og er menneskets største fiende. Det første skritt vekk fra den gode naturtilstand kom ifølge Rousseau med innføringen av eiendomsretten. «Den første som gjerdet inne et område og sa «dette er mitt», og fant at andre var dumme nok til å tro på ham, var den som grunnla [den ifølge Rousseau ødeleggende] sivilisasjonen». Rousseau var tilhenger av en totalitær styreform: all makt bør samles i hendene til én person, Lovgiveren. Hvert individ er først og fremst en del av Staten, og Staten har rett til å uskadeliggjøre enhver som ikke innpasser seg. Rousseau støttet sensur av upassende meninger, og han ønsket at Staten skal kontrollere hele det økonomiske og sosiale liv. Staten skal også bekjempe luksus og bykultur. Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den koriskanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». Rousseau mente at kapitalismen – individuell frihet – er umoralsk fordi den belønner overfladiske egenskaper som kreativitet, utholdenhet og arbeidsomhet, og fordi den fører til sosiale forskjeller. Det viktige er ifølge Rousseau intensjon, ikke handlinger eller handlingers konsekvenser. Rousseau hevdet også at rettigheter ikke er gitt ut ifra menneskets natur, rettigheter gis til folket ved politiske vedtak etter de styrendes forgodtbefinnende. Som man kan se av Rousseaus ideer er det ikke overraskende at de førte til terror og diktatur. Det skulle være lett å konstatere at Rousseau ikke var noen renessansetenker, tvert imot. Han var den første betydelige tenker som forfektet ideer som innebar et brudd med renessansen og opplysningstiden. Senere tenkere fulgte tradisjonen fra Rousseau, de viktigste var Kant, Hegel og Marx, som alle var sterkt influert av Rousseaus ideer. …» (s. 374-375). Som det går frem av dette kan man med stor rett si at Rousseau er opphavsmann både til den moderne sosialismen og til miljøbevegelsen, og man kan lett se at den svenske modellen (etter den nokså frie perioden frem til etter annen verdenskrig) i stor grad er en implikasjon av Rousseaus ideer.

Vi må også ta med at sosialismen er lite annet enn en sekularisert kristendom, og den har tatt opp i seg en rekke sentrale kristne verdier: gi til de som ber deg om noe, rikdom og velstand er ikke et høyverdig moralsk gode («det er vanskelig for en rik mann å komme inn i himmelen», «samle eder ikke skatter på jorden»), tilgivelse er moralsk høyverdig, betal din skatt med glede eller i hvert fall uten å protestere («gi Gud det Guds er og Caesar det Caesars er»), adlyd autoritetene («den Gud har gitt et embede har han også gitt forstand»). Etc.              

Den franske revolusjon (1789), inspirert av Rousseaus ideer, endte i terror og militærdiktatur (under Napoleon), mens den amerikanske revolusjon (1776), inspirert av i stor grad individualistiske  og rasjonelle tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson, førte til stor grad av individuell frihet, kapitalisme og velstandsøkning. 

Rousseaus ideer fikk etter hvert stor innflydelse i hele Vesten (via Kant, Hegel og Marx), men det er en spesiell grunn til at de fikk svært stor innflydelse i Sverige. 

I 1818 ble Karl Johan konge av Sverige, og han var tidligere fransk general, under Napoleon. Når han ble konge av Sverige ble han og hans entourage et viktig samlingspunkt for den svenske eliten, og den fikk dermed en sterk innsprøytning av fransk kultur og franske verdier (inkludert slike ting som at franske omgangsformer ble innført, franske ord ble tatt opp i det svenske språket, etc.) og som antydet: den viktigste premissleverandør her var Rousseau. Ved at svenskene valgte en franskmann til konge, ble svensk kultur i stadig større grad infisert av verdier som i en sterk form ble formulert av Rousseau.     

Andre land i Nordvest-Europa ble ikke i samme grad infisert av Rousseaus ideer; man kan til og med si at ikke en gang Frankrike var like sterkt preget av Rousseau som Sverige var det etter 1945. Hvorfor ble Sverige mer infisert av Rousseau enn selv hans hjemland Frankrike (alle land i Vesten ble som nevnt infisert av Rousseau, men Sverige ble det i enda større grad enn de andre). Hvorfor? 

En betydelig årsak til dette var at Sverige var nøytralt under annen verdenskrig. Alle andre land i Nordvest-Europa var da alliert med  USA og UK, noe som betydde at elitene i disse landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeid med elitene i UK og USA. Det var ikke bare toppfolk innen militærapparatet i disse landene som samarbeidet under krigen, også akademikere og politikere og intellektuelle og forfattere og forskere og pressefolk og studenter fra landene i Nordvest-Europa hadde et nært samarbeide med sine motparter i USA og UK. Disse ble da influert av personer fra USA og UK (disse landene hadde størst innflydelse fordi de var sterkest og sørget for den militære seier som kom i 1945). Eliten i USA og UK var mer påvirket av individualistiske og frihetlige og pro-kapitalistiske ideer enn de fra Nordvest-Europa, og disse ideene stammet fra  tenkere som engelskmannen John Locke og amerikaneren Thomas Jefferson. Det var disse folkene som, etter å ha mottatt impulser fra USA og UK på sine respektive arenaer, preget kulturen i sine egne land etter krigen, og dette medførte at landene i Nordvest-Europa fikk en motgift mot Rousseaus ideer. Dette svekket Roussaeus innflydelse og forsinket disse ideenes ytterligere gjennomslag. Siden den franske motstandsbevegelsen, og deler av det franske militæret, kjempet sammen med USA og UK, ble også deler av den franske eliten påvirket av eliten i USA og UK, og dette svekket noe Rousseaus innflydelse i Frankrike. Men Sverige var nøytralt under annen verdenskrig, og ble ikke utsatt for denne påvirkningen! Dette er, slik vi ser det, en svært viktig grunn til at Sverige i dag er så ille ute.   

La oss avslutte med følgende poeng som slik vi ser det støtter opp om det vi sier over. Tyskland før og under annen verdenskrig var det mest sosialistiske land i Europa (utenom Russland/Sovjet). Sosialismen stammer i stor grad som nevnt fra franskmannen Rousseau. Hvordan var da forholdet mellom Tyskland og Frankrike under annen verdenskrig? Halvparten av Frankrike var okkupert av Tyskland, mens den andre halvdelen ble styrt av en fransk regjering, Vichy-regjeringen, som hadde et nært og vennlig samarbeid med nasjonalsosialistene i Tyskland. Vi lar SNL fortelle: 

«Vichy-regjeringen var den franske regjeringen fra 1940 til 1944, under andre verdenskrig. Vichy-regjeringen styrte den delen av Frankrike som ikke var okkupert av Tyskland. Fordi hovedstaden Paris var okkupert, holdt regjeringen til i Vichy. I mai 1940 begynte tyskerne angrepet på Frankrike, og 22. juni ble Frankrike nødt til å undertegne en avtale om våpenhvile. Etter våpenhvilen la nasjonalforsamlingen ned den tredje republikk og gav marskalk Philippe Pétain all makt til å danne en ny regjering og nye institusjoner i Vichy. Vichy-regjeringen ble anerkjent internasjonalt som det legitime styret i Frankrike. Det hadde kontroll over den uokkuperte sørlige delen av Frankrike (frie sonen) og det franske koloniale imperiet. Vichy-regjeringen er kjent for sitt tette politiske, økonomiske og ideologiske samarbeidet med Tyskland. Det ledet en sterk nasjonalistisk «nasjonal revolusjon» basert på slagordene «arbeid, familie, fedreland». [Uthevet her] Samarbeidet med Tyskland gjaldt også for bekjempelse av motstanden mot tysk okkupasjon og deportasjonen av jøder til konsentrasjonsleirer. … I ettertid er Vichy-regjeringen husket som høydepunktet for den franske kollaborasjonen med Tyskland under andre verdenskrig. Den har også etterlatt flere politiske tiltak som fortsatt eksisterer i dagens Frankrike, som ID-kortet og minstelønn.»

Om innvandring: noen sier at problemene i Sverige skyldes innvandringen, og at de problemene som finnes ville ha vært unngått dersom innvandringen hadde vært minimal. Slik vi ser det er dette feil. Problemene skyldes ettergivenhet overfor kriminalitet, som innebærer svært milde straffer for kriminelle, og velferdsstaten, som innebærer at alle som har lovlig permanent opphold har rett til å bli forsørget på skattebetalernes regning. Det er dette som er årsaken til problemene. Men man bør legge merke til at premissene for sosialismen, og dens noe mildere variant velferdsstaten, er akkurat de samme premissene som ligger til grunn for ettergivenhet overfor kriminalitet, og at alle har plikt til å være med på å forsørge de som ikke kan eller ikke vil jobbe for å forsørge seg selv. Så den innvandringspolitikk som alle velferdsstater fører er kun en implikasjon av de ideer og idealer som ligger til grunn for velferdsstaten (blant disse finner vi kollektivisme, altruisme/selvoppofrelse, tilgivelse som ideal, etc.)        

Objektivistfilosofen John Ridpath kom en gang med følgende oppsummering av ideers viktighet: «Bad ideas kill». 

De menneskefiendtlige ideene som stammer fra Rousseau er som vi tydelig ser i ferd med å ødelegge den sivilisasjonen som fantes i Sverige. Og de andre landene i Vesten ligger ikke langt etter i løypa.   

Videoer

«Welcome to Sweden»

https://www.youtube.com/watch?v=3KSJY0c8QWw&feature=emb_logo

«Svenskdansk krim»

https://www.youtube.com/watch?v=B-92fMR_I20

«Våren på STV»

https://youtu.be/WW-1GiVWABo

«Emil»

https://www.youtube.com/watch?v=GuLsm7AKjbQ

I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

Russland innførte sosialismen etter et kupp i oktober 1917 (kuppet skjedde i den urolige situasjonen som oppstod etter den ytterst legitime revolusjonen i februar samme år da tsaren ble avsatt), og etter dette er den blitt innført på ulike måter i en rekke land – ved kupp, etter revolusjon, etter borgerkrig, etter valg. Den har alltid ført til fattigdom, elendighet, undertrykkelse, men den har allikevel ikke bare beholdt, men til og med økt sin oppslutning, spesielt blant det store antall unge, uerfarne og kunnskapsløse mennesker, i land som ikke har innført sosialismen fullt og helt. (Velferdsstaten er en modell som innebærer en gradvis innføring av full sosialisme.)    

Ifølge SNL er sosialismen «en betegnelse på et knippe politiske teorier og ideologier som går ut på at økonomisk ulikhet bør bekjempes, og at målet for samfunnsutviklingen bør være etableringen av et klasseløst eller egalitært fellesskap.» 

Mange som ikke har opplevd resultatene av sosialismen på kroppen, og som heller ikke er villige til eller i stand til å lære at historiens entydige budskap som er at denne ideologien har feilet hver eneste gang den er blitt forsøkt, anser åpenbart fortsatt sosialismens mål som et ideal. 

Vi tar for gitt at sosialister ønsker at samfunn skal være velstående, og at alle skal ha tilgang til alt de måtte trenge: « …til enhver etter behov», som det heter i sosialismens grunnleggende credo. Grunnen til at sosialismen allikevel alltid ender i fattigdom er at i denne ideologien finnes det ingen incentiver for produksjon, og velstand ikke bare forutsetter, men er produksjon.  

Noen sosialister ser ut til å være villige til å innføre sin ideologi med vold, mens noen vil at det skal skje fredelig, f.eks. gjennom valg. Men noen ønsker ikke å vente, og etablerer derfor frivillige sosialistiske samfunn. Det finnes en rekke slike eksempler fra de siste 150 år, men mest kjent er antagelig de israelske kibbutzene.

SNL: «Kibbutz, kollektivsamfunn i Israel, hovedsakelig basert på jordbruk, men også kombinert med industri og fiske. Kibbutzene er utviklet på grunnlag av de tidligere små pionerkollektivene i Palestina, kevuza, som spilte en hovedrolle i den sionistiske koloniseringen. De bygde opprinnelig på sosialistiske tanker om eiendomsfellesskap og full likhet (uten pengehusholdning) … Den første kibbutz ble opprettet i Deganya 1909, og fra 1920-årene ble kibbutz-bevegelsen sentral i arbeidet med å bygge en jødisk stat. Det foregikk en betydelig utbygging av kibbutzim etter opprettelsen av Israel i 1948, og rundt 1990 var det 270 kibbutzim med om lag 125 000 innbyggere. Senere er tallene gått noe tilbake. I 1993 stod kibbutzene for om lag 40 % av den israelske jordbruksproduksjonen.» 

Men hvordan er det gått med disse kibbutzene? En artikkel i The Spectator , skrevet av Johan Norberg, forteller om dette. Tittelen er «The rise – and disastrous fall – of the kibbutz», og den forteller blant annet følgende: 

Early versions of these communes were created by Zionist pioneers in the early 20th century, and they became popular after the foundation of the state of Israel. By 1950, 65,000 people lived in ‘kibbutzim’–more than 5 per cent of the population. And they remained popular until the 1980s.

The aims of the kibbutz–the forging of a collectivist mindset and the rearing of generations prepared to work for socialism and Zionism–are well-known. But what’s less known is the fate of the project: it turned out to be a complete, unalloyed disaster.

Joshua Muravchik, who has documented the rise and fall of the kibbutz, explains that the first sign of trouble in paradise was the revolt against collective child-rearing. To break the tyranny of the bourgeois family unit, children were raised in separate houses, where they lived and slept. Some enjoyed it, but others have described the terror of being ripped from their parents, left to the mercy of gangs of other children. Family ties were seen as the nemesis of perfect collectivism….

There was another powerful force that kibbutz utopians had not taken into consideration: women’s preference for choosing their own outfits. In a traditional kibbutz, clothes were deemed to be collective property. Dirty clothes were handed to a central laundry, and clean ones were handed out in exchange–but no tabs were kept on whose were whose. Women hated it and demanded cash allowances to buy their own clothes. As the pioneers warned, this opened up a Pandora’s Box of savage individualism. If you could own clothes, why not toiletries or furniture or even individual refrigerators?

There were other problems too. What happens when you can’t fire a slacker or reward someone productive? A scholar of kibbutz education, Yuval Dror, realised: ‘People like me who started as socialists concluded that you can work hard and get nothing while others don’t work hard. It is so unfair.’ Another kibbutz veteran concluded that his community was turning into a ‘paradise for parasites.’

The most talented and the hardest-working began to leave. This exodus was a devastating blow to the movement. The kibbutzniks thought that the first generation would be the most wayward, having been raised in a world tainted by selfishness and markets, but they believed that things would get easier as successive generations were raised within the system. As the pioneer Yosef Bussel wrote, there was a prevailing hope that ‘what we cannot achieve today will be achieved by comrades who have grown up in the new environment of the kvutza [group].’

But instead, these young comrades found they wanted more from life and decided they didn’t want to be exploited in the name of solidarity. As a result, in the 1970s, the majority of kibbutz-raised kids started leaving….

In the 1990s, kibbutzim began employing outside managers and assigning wages according to skill levels. In a telling answer to the essay question ‘Under socialism, who will take out the garbage?,’ they started hiring unskilled labour. Eventually, most kibbutzim privatized themselves, by giving each member entitlement to their dwellings and an individual share in their factory or land….

So in the kibbutz, as in everywhere with socialism, the problem was not that brutal means corrupted beautiful ends. It was that those ends were not compatible with human nature in the first place.

Så sosialismen feiler alltid. Hvorfor? Vi skal ikke gå nøye inn på dette her, det har vi gjort en rekke ganger andre steder, men vi skal bare helt til slutt gjengi artikkelens undertittel: «Socialism is incompatible with human nature».

(Vi tilføyer et lite appendiks for å skissere hva «human nature» har med politikk å gjøre: mennesket må handle for å overleve og for å leve godt, og for å overleve må det tenke. Tenkning kan ikke skje (fullt ut) under tvang, og politiske systemer som baserer seg på tvang kan derfor ikke ikke fungere i det lange løp, de må ende i forfall og fattigdom og elendighet. Både sosialistiske samfunn (inkludert de som kjører den innledningsvis utvannede varianten velferdsstat) og demokratiske samfunn må derfor forfalle – og at de gjør det kan enhver se i og med at alle sosialistiske samfunn er endt i totale fiaskoer. At alle velferdsstatene går samme vei kan enhver enkelt slutte seg til ved å følge med i de daglige nyhetsreportasjer. Den eneste samfunnssystem som lar det enkelte menneske handle i samsvar med sin tenkning, uten at det på noe vis blir hindret av initiering av tvang fra statens side, er et system som fult respekterer den enkeltes frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Dette tema er grundig behandlet andre steder, og en relativt elementær innføring er å finne her: http://stemdlf.no/stortingsprogram/ )    

Men hva med frivillige sosialistiske samfunn? At de forfaller er hovedpoenget i artikkelen fra The Spectator. Men må de forfalle? Som nevnt i definisjonen fra SNL, sosialismens mål er egalitære samfunn uten ulikhet. I et slik samfunn kan alle følge strømmen, og jobbe like mye og like bra som alle andre, og man vil ifølge tilhengerne av et slik samfunn yte etter evne og få etter behov. Men egalitarismen både forutsetter og dyrker frem konformitet. Siden konformitet pr. def. passer for mange, så er det alltid noen som dette ikke passer for: videnskapmenn og oppfinnere, kunstnere og entreprenører. Disse er alle mer eller mindre eksentriske, og vil ikke kunne fungere i samfunn hvor konformitet er den grunnleggende sosiale verdi. Mer fundamentalt: det er slike folk som må tenke grundig og dypt og fullt og helt for å kunne legemliggjøre sine visjoner. Det er slike folk som blir stoppet i sin tenkning dersom de ikke har frihet, det er slike folk som kun kan fungere under frihet. I vanlige sosialistiske samfunn blir de stoppet av staten, i frivillige samfunn som har egalitarisme som høy verdi vil de bli stoppet av konformitetspresset som hersker omkring dem. Det er slike folk som driver kulturer og samfunn fremover: videnskapmenn finner nye sannheter, gjerne under motstand fra forrige generasjons etablerte sannhetsforvaltere og museumsvoktere; oppfinnere gjør nye videnskapelige oppdagelser om til praktisk anvendelige produkter, gjerne under motstand mot de som i stor grad synes at gammelt er bra fordi det er gammelt; kunstnerne lager verker som gjør nye ideer og prinsipper og verdier tilgjengelige for almenheten i nye verker, gjerne under motstand fra gamle kunstnere og kritikere; entreprenørene gjør nye produkter tilgjengelige for salg (eller gjør game produkter tilgjengelige på nye og bedre måter), gjerne under motstand fra etablere produsenter og selgere, I en kultur hvor konformitet er den høyeste sosiale verdi, og et ideal som alle forventes å følge, vil ingen som hører til i disse kategoriene kunne trives og blomstre og skape. Og uten slike aktører vil samfunn på alle vis bli fattigere. Så selv ikke frivillige sosialistiske samfunn kan fungere; den eneste type samfunn som kan fungere, dvs. som kan skape velstående samfunn preget av fred og harmoni og vekst er samfunn som er dominert av rasjonelle verdier, og som (som en implikasjon av disse verdiene) har full individuell frihet. Men under frihet kan enhver som ønsker det selvsagt etablere frivillige grupper eller samfunn som følger ideer f.eks. som «yte etter evne, få etter behov», men vi vil bli svært overrasket dersom de over tid ikke vil følge akkurat samme vei som kibbutzene.) 

           

  

Norbergs artikkel:  https://www.spectator.co.uk/2019/11/the-rise-and-disastrous-fall-of-the-kibbutz/

At Norge og alle andre land i Vesten har betydelige problemer er opplagt for enhver, også for de som kun følger med i mainstreammedia (de store avisene, NRK, TV2), som som regel i hovedsak kun fungerer som et propagandaapparat for de dominerende sosialdemokratiske og sosialistiske prinsipper, og som derfor i liten grad formidler fundamental kritikk av tingens tilstand. 

For bare å nevne noen få av de merkelappene som vanligvis settes på disse problemene: voksende byråkrati, stigende skatter og avgifter inkl. bompenger, økende kriminalitet inkl. bilbranner, innvandring, forfall i skolen, vold i skolen, vold på pleiehjem, protester mot utbygging av energikilder («opprør mot vindmøller», motstand mot utbygging av vannkraft, motstand mot atomkraft, høye strømpriser), skandalene i Nav, voksende gjeld. (Vi har tidligere kommentert noen av disse problemene i større detalj her: https://www.gullstandard.no/2019/07/29/velferdsstaten-det-umulige-ideal/ )

Enkelte andre land har enda større problemer enn Norge, f.eks. Sverige, Hellas og USA, men også i landet som av FN stadig kåres til verdens beste land å bo i har altså vi betydelige problemer. Men hvorfor? Hva eller hvem har skylden for disse problemene? Folk flest er anstendige, velvillige mennesker som gjør en god jobb og som vil ha fredelige, velstående og harmoniske samfunn – hvorfor går det da så galt? Et stort antall mennesker mener de har diagnostisert årsaken til problemene: politikerne er udugelige! Denne oppfatningen er svært utbredt.    

Dersom man googler «udugelige politikere» får man innpå 60 000 treff, og noen av dem lyder slik: 

«Hvor lenge skal udugelige og hensynsløse politikere fredes?»

https://www.sfm.no/lenge-udugelige-hensynslose-politikere-fredes/

«Bruker penger som fulle sjømenn? Eller som udugelige politikere?»

https://www.tb.no/meninger/fastlandsforbindelsen/okonomi/bruker-penger-som-fulle-sjomenn-eller-som-udugelige-politikere/o/5-76-808813

«Idealistiske ildsjeler saboteres av udugelige politikere»

https://www.bt.no/btmeninger/i/Abb0A/idealistiske-ildsjeler-saboteres-av-udugelige-politikere

«Er vi for dumme for demokratiet?» (Her sies det at også velgerne er dumme, dvs. udugelige.) 

https://agendamagasin.no/anmeldelser/er-vi-for-dumme-for-demokratiet/

«Aksjonerte mot bompenger: – Vi protesterer mot de udugelige politikerne»

https://www.av-avis.no/nyheter/i/On9A7b/aksjonerte-mot-bompenger-vi-protesterer-mot-de-udugelige-politikerne

Det er lett å finne mange flere eksempler på utsagn som legger skylden for problemene på   politikernes udugelighet. Sier man at problemene skyldes udugelige politikere sier man også at løsningen er å stemme inn dyktige politikere. Men det er jo dette man forsøker ved hvert eneste valg, og en rekke ganger har man oppnådd et skifte – det sittende regjeringsparti (eller koalisjon) er blitt skiftet ut med opposisjonen, men selvsagt uten at det er blitt merkbare forbedringer, som regel har utviklingen fortsatt i den samme negative retningen som før valget. (Det finnes enkelte meget sjeldne unntak fra dette: Reagan og Thatcher klarte å legge om kursen i sine respektive land slik at virkelige forbedringer ble oppnådd, men dette er praktisk talt de eneste eksemplene som finnes fra nyere tid på at ny-innvalgte politikere har klart å legge om kursen slik at reelle forbedringer ble oppnådd. Etter at disse gikk fra borde fortsatte utviklingen i samme negative retning i begge disse landene.) 

Vårt syn på dette er annerledes, vårt syn er at problemene ikke skyldes udugelige politikere. Ja, noen få politikere er virkelig udugelige, men det er ikke disse som er årsaken til de store problemene, problemene skyldes helt andre ting. Det at så mange tror at problemene skyldes udugelige politikere betyr at de ikke har noen som helst forståelse for og innsikt i hva det virkelige problemet er, og så lenge denne tilstanden varer ved vil det ikke kunne komme noen forbedringer . Og da vil den negative utviklingen bare fortsette. Vi har sagt dette tidligere, men siden ingen andre sier dette så sier vi gjerne dette en gang til.  

(En variant av påstanden om at politikerne er udugelige er at de er korrupte, eller er deltagere i en konspirasjon ledet av frimurerne eller bilderbergerne eller Soros – men alle disse teoriene er like lite holdbare som at problemene skyldes udugelige politikere.)  

Problemet ligger i samfunnsmodellen. Problemet er at den samfunnsmodellen vi og alle andre land i Vesten har, den kan ikke fungere i det lange løp, dvs. den er ikke i stand til å skape gode, fredelige,  harmoniske og velstående samfunn som forblir slik over tid. Denne modellen heter velferdsstat, og den kan ikke skape gode samfunn. Det kan se ut som om denne modellen kan skape gode samfunn i en kort periode, men over tid vil denne modellen i stadig sterkere grad ødelegge alle de elementer som skaper gode samfunn, og vi vil se at de først vil oppleve redusert og så fallende økonomisk vekst, de vil få større byråkrati, skolene vil forfalle, det vil bli mer kriminalitet, produktive mennesker vil i større grad rømme til andre land, flere vil havne på trygd, offentlige budsjetter vil få stadig større underskudd, offentlig gjeld vil øke …… akkurat som vi i dag ser i alle velferdsstater. Sverige var over hele verden ansett som velferdsstatens utstillingsvindu, og den sterkt negative utviklingen der de siste årene er velkjent, selv for de som kun følger mainstream-medier. Men det er slik utviklingen må bli i en velferdsstat.

Velferdsstaten innebærer at staten på en rekke viktige områder skal gi alle i landet (de som har lovlig, permanent opphold) mer eller mindre gratis tilbud på alle viktige områder – f.eks. innen skole, helse, infrastruktur, forskning, kultur – og at dette skal finansieres ikke ved direkte betaling fra brukerne, men ved skatter og avgifter tatt fra befolkningen (Skattene er progressive slik at de som er mest produktive og tjener mest betaler mest.) På demokratisk vis skal så alle de offentlige tilbudene, og skatte- og avgiftstrykket, styres av valgte politikere. Det er altså denne modellen som heter velferdsstat, og den har universell oppslutning – alle store partier og alle store organisasjoner og alle aviser og alle kommentatorer i de store mediene er varme tilhengere av denne modellen. Også noe mer opposisjonelle nettaviser som Resett, document.no og HRS støtter varmt opp om denne modellen. Den eneste kommentatoren som er noe kritisk er Dag og Tids Jon Hustad – se hans bok Farvel Norge.    

Denne modellen er i sin natur slik at politikerne må love mer for å bli valgt, dvs. de må gå inn for flere tilbud til befolkningen for å bli valgt («Stem på oss så skal dere få …») , eller forbedringer av allerede eksisterende tilbud («Vi vil gå inn for bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre veier, bedre miljø, etc.»). Dette må føre til at skatte- og avgiftsnivået vil øke siden slike reformer koster, eller til at den offentlige gjelden vil øke. (Alle land i Vesten har stor og voksende gjeld, også Norge –  dersom man regner med de statlige pensjonsforpliktelsene.) Siden skattesystemet og de offentlige tilbudene blir mer og mer omfattende og dermed mer og mer kompliserte, vil byråkratiet vokse og bli enda mer tungrodd– dette til tross for at politikerne ved hvert valg lover at byråkratiet skal effektiviseres og reduseres. Forøvrig, alle vet at politikeres løfter er lite verd, uttrykket «valgflesk» hentes frem ved hvert valg. Alle vet også at denne utviklingen skjer og at det ikke kommer noen reelle forbedringer, men allikevel har modellen som ligger til grunn for dette, og som altså nødvendigvis fører til denne utviklingen, full oppslutning.  

Videre, velferdsstaten har omfattende og voksende støtteordninger, og disse finansieres ved skatter på de som er produktive. Implikasjonen av dette er at man kan tjene penger også ved å tilfredsstille de som forvalter støtteordningene, og altså ikke ved å tilfredsstille de som kjøper ting med egne penger, slik det skjer i et fritt marked.  

Det burde være opplagt at velferdsstaten ikke kan fungere, dvs. at den ikke kan gi gode samfunn over tid. Men den har som sagt til tross for dette universell oppfatning.

Det er altså her problemet ligger. Velferdsstaten må altså føre til den negative utviklingen vi ser, utviklingen er altså ikke resultat av at politikerne er udugelige. Ingen politikere kan få en velferdsstat til å gi gode resultater over tid. For å få gode samfunn må man ha en helt annen modell.  

Velferdsstaten har altså full oppslutning. Hvorfor? For å finne svaret på dette må man gå til de premisser, de verdier, som ligger til grunn for velferdsstaten, og som velferdstaten er den politiske implikasjonen av. Så lenge disse verdiene har oppslutning vil velferdsstaten ha oppslutning, og for å komme over på en annen modell som er bærekraftig, må man ha andre verdier. Sagt på en annen måte: den modellen man har og alltid vil ha er en implikasjon av de grunnleggende verdier som dominerer i befolkningen. Skal man over på en annen modell, må de verdier og prinsipper som ligger til grunn for velferdsstaten erstattes av andre verdier, de må erstattes av verdier som impliserer en annen politisk modell.    

Hvilke verdier er det snakk om? De verdier som betraktes som goder og som dominerer i alle vestlige samfunn i dag, og som utgjør en basis for velferdsstaten, er kollektivisme, altruisme, og initiering av tvang.  

 Kollektivismen ser man tydelig i slagord som at «fellesskap fungerer» eller «fellesnytten foran egennytten», og det kollektivismen innebærer er at gruppen har forrang foran individet: kollektivismen innebærer at det enkelte individ må rette seg etter det gruppen finner det for godt å bestemme. Kontrasten mellom individualisme og kollektivisme ser man tydelig i følgende: under individualismen har det enkelte individ rett til å gjøre hva det ønsker så lenge det ikke initierer av tvang mot andre. Hva andre i gruppen, eller et flertall i gruppen, måtte mene, spiller da ingen rolle. Individet trenger da ikke tillatelse, eller løyve, fra gruppen, dvs. fra dens ledere, for å handle. Under kollektivismen er det gruppen, og altså ikke individet, som er det primære, og den enkelte må da rette seg etter det gruppen bestemmer. I dag er kollektivismen enerådende overalt unntatt på de meste intime og personlige områder – man kan eie sin egen tannbørste og man kan velge sin egen partner, men skal man drive en bedrift eller selge noe eller ansette noen i sitt firma må man i stor grad følge det som gruppen har bestemt.   

Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre (slik Jesus oppfordrer til i Bergprekenen). Når denne etikken dominerer vil det forventes at enhver (og vi bruker dagens situasjon som eksempel) bare må betale økede skatter og avgifter for å dekke behov hos enhver person eller gruppe  – eller endog fremmede land! – som klarer å fremstille seg som så svakt at han (eller de eller det) trenger statlig støtte. Det er dette som er grunnen til at i velferdsstaten vil stadig flere leve på statlige støtteordninger uten reelle krav til produktiv verdiskapning. Det bare forventes at de som produserer og tjener penger skal betale de skatter og avgifter som må til for å finansiere disse ordningene, og at fremtidens skattebetalere bare skal betale den gjelden dagens politikerne tar opp for å finansiere sine valgløfter/statlige tilbud som dagens befolkning nyter godt av. En implikasjon av altruismen er ansvarsløshet; dersom altruismen står sterkt i kulturen vil stadig flere velge å plasseres seg ikke på den siden som blir tvunget til å bidra, men på den siden som mottar. Vi bruker igjen Jesus, som i dag av praktisk talt alle er betraktet som et etisk ideal, som eksempel: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Dette er lite annet enn en oppfordring til ansvarsløshet og kriminalitet, og samfunn hvor dette utsagnet er betraktet som  et etisk ideal vil få mer ansvarsløshet og mer kriminalitet –  man kan jo leve på andre enten lovlig (ved urettmessig å utnytte Navs ordninger) eller ulovlig (ved å være kriminell: ifølge altruismen skal jo kriminalitet straffes mildt eller ikke i det hele tatt). At en slik etikk da også setter ideen om tilgivelse høyt er bare noe man kan forvente.   

Tvang innebærer at noen med vold (eller med reelle trusler om vold) hindres i å utføre handlinger han ønsker å utføre eller pålegges å utføre handlinger han ikke ønsker å utføre. Tvang er kun riktig å bruke for å hindre noen i å initiere tvang og for å sette dømte kriminelle i fengsel, men i dag er statlig tvang ansett som et gode, og brukes i meget stort omfang. All skatt, all toll, og alle reguleringer av næringslivet er initiering av tvang, og anses i dag av praktisk talt alle som et nødvendig gode. Men all initiering av tvang er skadelig og reduserer verdiskapning og velstand.

Alle disse grunnleggende verdiene er forutsetninger for velferdsstaten, og disse medfører incentiver som gjør at folk oppfører seg slik at et samfunn ikke kan være bærekraftig – disse incentivene er så og si direkte oppfordrer til å utnytte støtteordninger heller enn å være produktiv, til å være kriminell heller enn å være lovlydig, til å gi stadig større andeler av det man tjener ved å jobbe til folk som ikke jobber produktivt, etc.  

For at et samfunn skal være bærekraftig må man ha verdiskapning, Da må det finnes incentiver  som fremmer verdiskapning. Da må de som produserer få beholde det de produserer og ikke bli fratatt stadig mer det de tjener ved stadig økende skatter og avgifter. De som produserer må ha frihet til å handle, og ikke ikke bli bastet og bundet av stadig flere reguleringer og byråkratiske ordninger. Dette er implikasjoner av en etikk som heter rasjonell egoisme (rasjonell egoisme sier at man skal handle slik at man selv virkelig tjener på det på lang sikt).  Alle må også vite at de ikke har noen rett til å bli forsørget på andres (dvs. skattebetalernes) bekostning – og de få som ikke kan klare seg selv, og som ikke har forsikringsordning eller venner og familie som kan hjelpe, må basere seg på frivillig veldedighet. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte alles frihet, og staten skal da ikke drive hverken skoler eller helsevesen eller trygde- og pensjonsordninger eller noe annet borsett fra politi, rettsapparat og det militære.  

For å få til dette må man ha en sikker eiendomsrett, man må ha rett til å beholde det man tjener, man må ha sikkerhet for at kriminelle ikke få herje nærmest fritt (dvs. de som begår reell kriminalitet må idømmes lange fengselsstraffer).

Dvs. de verdier som må ligge til grunn, dvs. de verdier som må dominere i befolkningen, for at man skal kunne få et bærekraftig samfunn er individualisme – all skal ha rett til å gjøre hva de ønsker så lenger de ikke initierer tvang mot andre. Dette er en forutsetning for en fri, uregulert økonomi, og det er kun dette som kan gi armslag til entreprenører og andre produktive mennesker. Et aspekt av dette er at eiendomsretten må respekteres, noe som vil føre til at alle reguleringer må fjernes. Videre må alle offentlige støtteordninger elimineres, og dette vil føre til at det apparat som er oppnevnt til å håndtere dem,  må fjernes, og alle byråkrater vil da kunne komme over i produktivt, verdiskapende arbeid. I tillegg må altså kriminelle straffes strengt, dvs. de må behandles slik de gjør seg fortjent til ved egne valg, dvs. de må behandles rettferdig.       

De verdier vi kort har omtalt her – individualisme, frihet, rasjonell egoisme, rettferdighet – står altså i skarp kontrast til de verdier som dominerer i dag: kollektivisme, altruisme, tvang, tilgivelse. Det samfunnssystem som disse verdiene impliserer er full individuell frihet, dvs. kapitalisme eller laissez faire kapitalisme. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. 

For å oppsummere: velferdsstaten er et system som ikke kan fungere, dvs. det kan ikke over tid gi gode samfunn. Grunnen er at de verdier som ligger til grunn for velferdsstaten ikke fremmer produktivt  arbeid og verdiskapning, de fremmer ikke respekt for andre mennesker, de gir makt til politikere – og derved fører det til redusert økonomisk vekst, til økende skattetrykk, til mer byråkrati, til voksende gjeld, til mer kriminalitet. 

For å komme over på en bærekraftig modell, en som kan sikre samfunn med voksende velstand, må andre verdier dominere i samfunnet: individualisme, frihet, rettferdighet. Men disse verdiene inngår som integrerte deler i en helhetlig filosofi som i tillegg til dette inneholder verdier som rasjonalitet, integritet, uavhengighet, produktivitet. Denne filosofien er utviklet av Ayn Rand, og finnes lett tilgjengelig  fremstilt i hennes romaner og essays, og i mer akademiske verker skrevet av flere av hennes elever.        

Dersom de verdier som dominerer i dag får fortsette å dominere vil de føre til stadig mer forfall og ødeleggelse. Å tro at problemene skyldes udugelige politikere viser at man ikke har den minste forståelse for hva den virkelig årsaken til dette forfallet er, den virkelige årsaken er at samfunnet domineres av verdier som er lite annet enn en oppskrift på å ødelegge alt som virkelig er godt for mennesker. 

 

Om noen få dager er det valg i Storbrittania, og et av de viktigste stridstemaene er Brexit. For tre år siden resulterte en folkeavstemning i at UK skulle forlate EU (en utmeldelse som rask fikk navnet Brexit: «Britain Exits»), men å gå ut av EU er lettere sagt enn gjort. EU er et villniss av lover og regler og avtaler og konvensjoner som alle medlemsland må leve opp til, og da disse avtalene ble inngått falt det ingen inn at noen land noen gang ville melde seg ut av EU! Enkle prosedyrer for utmelding finnes da ikke. Det å melde seg ut, slik Storbrittania bestemte seg for, krever en hær av jurister som bokstavelig nå forhandle i årevis for å få dette gjort – dersom det i det hele tatt er mulig. Etter to regjeringsskifter og tre år med forhandlinger som langt fra har endt i et resultat som Brexit-tilhengerne hadde håpet på, er situasjonen fortsatt meget uklar. Brexit møtte stor motstand i alle elite-miljøer, inkludert i de politiske partiene og hos deres parlamentsmedlemmer, og mange har mistenkt disse elitene for å sabotere utmeldingen. EU er en overnasjonal velferdsstat med et enormt budsjett som brukes til overføringer til elitens foretrukne pressgrupper, og til å fø på et stort antall fullstendig uproduktive byråkrater og politikere. Dette er en samfunnsordning alle på venstresiden liker, og de er da naturlig nok sterkt imot Brexit. Den konservative statsministeren Boris Johnson, som er Brexit-tilhenger, utlyste nyvalg bla. i håp om å få til en avklaring i den parlamentariske situasjonen. Valget avholdes torsdag 12. desember.  

The Economist oppsummerer: «Next week voters face their starkest choice yet, between Boris Johnson, whose Tories promise a hard Brexit, and Jeremy Corbyn, whose Labour Party plans to “rewrite the rules of the economy” along radical socialist lines. Mr Johnson runs the most unpopular new government on record; Mr Corbyn is the most unpopular leader of the opposition. On Friday the 13th, unlucky Britons will wake to find one of these horrors in charge. At the last election, two years and a political era ago, we regretted the drift to the extremes. Today’s manifestos go a lot further. In 2017 Labour was on the left of the European mainstream. Today it would seize 10% of large firms’ equity, to be held in funds paying out mostly to the exchequer rather than to the workers who are meant to be the beneficiaries. It would phase in a four-day week, supposedly with no loss of pay. The list of industries to be nationalized seems only to grow. Drug patents could be forcibly licensed. The bill for a rapid increase in spending would fall on the rich and companies, whose tax burden would go from the lowest in the G7 to the highest. It is an attempt to deal with 21st-century problems using policies that failed in the 20th.»  

https://www.economist.com/leaders/2019/12/05/britains-nightmare-before-christmas?cid1=cust/ednew/n/bl/n/2019/12/5n/owned/n/n/nwl/n/n/E/355255/n

Alle prognoser og meningsmålinger tilsier en konservativ seier, og en av grunnene til det kan være at at Labour under ledelse av Jeremy Corbin er blitt ekstremt venstreorientert. Corbyn har også kommet med en rekke utspill som praktisk talt alle kommentatorer anser som så håpløse at Labour ikke kan ha en sjanse til å få regjeringsmakt etter valget – men vi er litt i tvil. I denne kommentaren skal vi se på noen av disse utspillene. 

Corbyn er altså sterkt venstreorientert. Dette har gitt en rekke utslag, bla. at han er sterk motstander av Israel, og han har hatt møter med personer som er med i grupper som har som mål å eliminere staten Israel. Et av disse mange møtene er omtalt i Daily Mail, og vi siterer ingressen: «Corbyn met with group of Hamas extremists in PARLIAMENT who called for attacks on the Royal Navy, boycotted Holocaust Memorial Day and praised suicide bombers – as it emerges he secretly visited terror group in Ramallah…»

https://www.dailymail.co.uk/news/article-6079695/Corbyn-met-group-Hamas-extremists-PARLIAMENT.html

Corbyn er gjentatte ganger beskyldt for å tolerere antisemittisme, dvs. jødehat, i sitt parti, og det er ikke uten grunn. Han har også en rekke ganger også nektet å be om unnskyldning for de mange tilfellene av antisemittisme som er kommet for dagen.     

«Labour has been beset by allegations of anti-Semitism for more than three years, leading to the suspension of a number of high-profile figures such as Ken Livingstone and Chris Williamson, and an unprecedented investigation by the Equality and Human Rights Commission.» 

Men Corbyn vil ikke beklage: «General election 2019: No apology from Jeremy Corbyn over Labour anti-Semitism claims. Jeremy Corbyn has declined to apologize to the UK Jewish community after the chief rabbi criticized how the party deals with anti-Semitism claims. In a BBC interview with Andrew Neil, the Labour leader was asked four times whether he would like to apologize. Mr Corbyn said his government will protect «every community against the abuse they receive». Chief Rabbi Ephraim Mirvis claimed «a new poison – sanctioned from the very top – has taken root» in Labour.»

Men en annen høytstående person i partiet beklaget: «Following the interview, Labour’s Shadow Defence Secretary Nia Griffith said Mr Corbyn should apologize, adding: «We need to apologize to our colleagues in my own party who have been very upset and to the whole of the Jewish community».» 

https://www.bbc.com/news/election-2019-50564965

Vi skyter inn her at essensielt sett stammer antisemittisme fra en mistro (eller hat) mot de rike, og siden jøder har en kultur som i betydelig grad fremmer produktivt arbeid har det ført til at mange jøder er rike. At antisemittisme (og overdreven kritikk av Israel, og en holdning til islam som innebærer reell støtte) florerer i venstreorienterte miljøer er da bare som man kan forvente; den er en opplagt implikasjon av venstresidens grunnleggende holdninger.   

Men vi skal legge størst vekt på Corbyns økonomiske politikk. Labours går inn for betydelige skatteøkninger, og selv om han sier at disse bare vil ramme de rike vil de også ramme mange med vanlige inntekter. Ett eksempel: han vil fjerne noe som heter «marriage tax allowance», en ordning som gir gifte par en skattereduksjon på på ￡250 per år. Corbyn har sagt at dette er et ubetydelig beløp, og det er lett for ham å si; han har en formue på ca tre millioner pund. Også mange pensjonister og mange som driver mindre firmaer vil få til dels betydelige skatteøkninger dersom Labours plan blir gjennomført.

Corbyn har lovet en gruppe kvinnelige pensjonister en tilleggspensjon, noe som vil føre til en samlet utgift for staten på 58 milliarder pund. Han mener at dette skal dekkes inn ved å hente pengene fra «government reserves». Det ser ut til at Corbyn tror at staten har en enorm pengebinge som man bare kan hente mere penger fra. Men slik er det ikke. Den engelske staten har en kolossal gjeld, en gjeld som øker minutt for minutt. Pr idag er den 2 270 000  000 000 pund.  Utviklingen kan følges her:

http://www.nationaldebtclock.co.uk

Økonomen Frances Coppola skriver i Daily Mail følgende om Corbyns innsikter i økonomi: «I’m staggered by Jeremy Corbyns economic illiteracy». 

https://www.dailymail.co.uk/news/article-7733549/FRANCES-COPPOLA-Ive-no-axe-grind-Im-staggered-Jeremy-Corbyns-economic-illiteracy.html

Corbyn vil også nasjonalisere jernbanen og kraftverkene, men han ser ikke ut til å ha noen ide om hvordan de mange småsparere som har investert i disse, og som derved mottar mindre utbytter fra dem, skal kompenseres. Han vil også opprette noe som skal få navnet British Broadband Corporation, og som ikke er noe annet enn en statlig overtagelse av internettilbudet. En kommentator på The Spectator skriver: 

«If you wanted to completely destroy a modern twenty-first century economy there are various places you could start. You could print money to finance unlimited government spending. You could put up tariff barriers on all your main imports. You could even try raising the minimum wage to ￡30 an hour, while cutting the working week to three days. In truth, however, if you wanted to do some real long-term damage your best bet would probably be this: Nationalize the broadband network. Unfortunately, that is what the Labour party has just proposed. Labour has made a splash … with a headline grabbing proposal to provide free broadband for everyone by 2030. In effect, BT’s network would be taken into public ownership, and provided to customers for nothing, with the cost paid for by a tax on technology giants such as Google and Amazon….».    

https://blogs.spectator.co.uk/2019/11/a-british-broadband-corporation-is-labours-worst-idea-yet/

Som sagt, alle meningsmålinger signaliserer enkel konservativ seier ved valget 12/12. Men.

Når meningsmåling antyder seier vil de som som sogner til det vinnende partiet bli mindre motivert til å gå til valgurnene for å stemme; de tror at det er jo så mange andre som stemmer på mitt parti at jeg kan holde meg hjemme…. Dette reduserer selvsagt sannsynligheten for seier.

En annen ting er at mange av de unge velgerne er, etter gjennom hele sin tid i skoleverket fra barnehave til universitet nærmest er blitt indoktrinert i venstreorienterte ideer, blitt sterkt venstreorienterte. De vi da like Corbyn og Labours ideer om å nasjonalisere jernbane, kraftverk og Internett. De er også tilhengere av økede skatter på de rike, og forstår ikke at dette fører til at de som er mest produktive (det er som regel disse som er rike) da rømmer til områder med lavere skatter, lavere avgifter og mindre byråkrati, et fenomen kjent som «brain drain». Disse unge forstår like lite som Corbyn & co hva gjeld er – dvs. de forstår ikke at den må betales tilbake av folk flest gjennom økede skatter og avgifter. Disse unge vil derfor ikke ha noe imot at staten gir dem flere gratistilbud som finansieres ved ytterligere gjeldsopptak. Det fleste unge er også mot Brexit, de er helt på linje med det Corbyn mener om Israel.

Alt dette kan tyde på at Labour vil gjøre det langt bedre ved valget enn mange tror. 

     

Bør tidligere biskop Gunnar Stålsett kastes i fengsel? Vel, han har i hvert fall brutt en lov som visstnok kan gi inntil 45 dagers fengsel. Bakgrunnen er som følger: Stålsett har ansatt en person som ikke har lovlig opphold i landet, og dette er straffbart. Vi vet ikke hvordan den ansatte skulle ha forsørget seg dersom hun ikke hadde hatt inntekten fra vaskejobben hos biskopen – muligens ville hun ha fått penger fra Nav. 

Fra en av VGs omtaler av saken: «Den pensjonerte biskopen Gunnar Stålsett (84) har gitt en asylsøker uten lovlig opphold jobb i 14 år. Lovbruddet han erkjenner kan ifølge utlendingsloven straffes med bøter og fengsel i inntil to år … Den pensjonerte biskopen erkjente forholdet i dette intervjuet. Politiet sier at de ønsker å be om en kortere ubetinget fengselsstraff, noe som innebærer at han risikerer å måtte sone bak murene.

[VG spør]:– Hva er din kommentar til at politiet vil be om en kort men ubetinget fengselsstraff for dette lovbruddet?

[Stålsett svarer]– Vel, kort og kort. Straffen er jo 45 dager. Jeg har jo respekt for at påtalemyndigheten må holde seg til lovens bokstav, men selve saken er jo større enn 45 dager i fengsel for en pensjonert biskop. Dette dreier seg om en situasjon hvor mennesker i nød ikke møter den rettferdigheten de har krav på i et rettssamfunn, sier Stålsett til VG.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/qL8epg/staalsetts-ulovlige-vaskehjelp-de-kunne-satt-meg-i-fengsel-for-jeg-er-allerede-i-fengsel

Her er noe fra en annen artikkel i VG: «Biskop emeritus Gunnar Stålsett forteller VG at han fikk et alvorlig dilemma da han innså at kvinnen som jobbet for ham mistet arbeidstillatelsen. Han måtte enten følge norsk lov, eller adlyde Gud. Han valgte det siste.» 

https://www.vg.no/nyheter/i/MRv9dE/staalsett-til-vg-valgte-aa-adlyde-gud-mer-enn-loven

Saken ser da ut til å være at det ville ha vært i orden dersom vedkommende ikke hadde jobbet og blitt forsørget av skattebetalerne, men at det ikke er i orden at hun har jobbet for å forsørge seg selv. Og det ser ut til at denne personen har vært clovlig i Norge i 14 år (!). 

Dette er en sak som berører en rekke viktige prinsipper – innvandring, retten til å leve på statens/skattebetalernes bekostning, håndhevelse av lov og rett, demokrati, regulering av økonomien, forholdet mellom Gud og Stortinget, mm. – men vi skal bare berøre ett av dem: bør vi si at Stålsett bør slippe fengsel fordi han har gjort det som er rett og riktig (han har altså gitt jobb til en som ellers måtte leve på en eller annen form for trygd) eller bør han i fengsel fordi han har brutt loven?

Aller først: det viktige er ikke straffeutmålingen (fengsel eller bot), det viktige er om vi som utenforstående kommentatorer skal si at Stålsett har gjort det riktige og bør gå fri, eller om vi skal si at Stålsett har brutt en lov og derfor bør stilles for retten og dømmes (det er ingen tvil om at Stålsett har brutt loven).   

Vi mener med styrke at den loven Stålsett har brutt er gal, den er av den type lover vi en rekke ganger tidligere har omtalt som ulover (ulover krenker den enkeltes frihet, lover beskytter den enkeltes frihet). Men er dette grunn god nok til at vi bør si at politet bør frafalle siktelsen mot Stålsett? Bør vi mene at politiet bør si noe sånt som dette: «Stålsett, du gjorde en god handling, Stortinget burde ikke ha vedtatt den loven som forbyr denne type handlinger, og derfor vil vi ikke reise tiltale mot deg». 

Det en slik holdning i realiteten innebærer er at man sier at man bare bør følge de lovene man støtter, og at man kan bryte de lovene man er uenige i. Men man må huske at i alt man sier og i alt man gjør så er man et eksempel for andre. Gjør man noe så innbærer dette at man oppfordrer andre til å gjøre noe tilsvarende. Hvis man da f.eks. sier at «Stålsett bør gå fri (dvs. han bør ikke tiltales eller dømmes) fordi han har brutt en lov som ikke burde vært der» så signaliserer man at andre kan si det samme om helt andre saker. For bare å ta et par eksempler: Det finnes fortsatt lover som beskytter eiendomsretten, men det er mange som mener at eiendomsretten er et urettferdig prinsipp, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så signaliserer vi at de som ikke liker eiendomsretten ikke bør respektere den; man bør jo bare respektere de lover man er enige i. Det finnes fortsatt lover som beskytter ytringsfriheten, men det er mange som mener at den beskytter retten til å spre løgner og retten til å fremsette krenkende ytringer mot svake grupper, og dersom vi går inn for at Stålsett ikke bør tiltales så sier vi at de som ikke liker ytringsfriheten ikke bør respektere den, man bør jo bare respektere de lover man er enige i.  

Vårt syn er at man bør respektere alle lover som finnes (dette gjelder i Norge i dag), og dette gjelder også lover som vi er uenige i. Det finnes fortsatt en rekke gode lover som beskytter visse aspekter av den enkeltes frihet, liv og eiendom. Grunnen til at de fleste lovene som finnes krenker individuell frihet kommer av at frihetsidealet står svært svakt i dagens kultur, dvs. de utallige ulovene som finnes i lovverket har en enormt bred oppslutning. Dersom vi går inn for en linje som sier at man bare bør respektere de lover man liker så er det ikke bare ulovene som vil bli brutt i enda større grad, det som vil skje er at de lovene som beskytter liv, frihet og eiendom, vil bli brutt i enda større grad enn dagens ulover tillater. Det er altså vi som er tilhengere av frihet som vil tape mest dersom ideen om at man bare bør følge de lovene man liker får større oppslutning.  

Sagt på en annen måte: sier man at Stålsett bør gå fri sier man også at de som ikke liker eiendomsrett og ytringsfrihet kan stjele og naske og gå til angrep på de som fremmer krenkede ytringer så mye de bare vil.  

Vårt syn er at Stålsett bør dømmes og straffes for å ha brutt loven, men at loven bør endres: det bør være fri innvandring, man bør kunne jobbe helt uten noen innblanding fra staten, og man bør ikke ha noen rett til å motta trygd eller noen annet fra staten (borsett fra beskyttelse mot initiering av tvang). Målet skal være å avvikle alle statlige trygdeordninger, men de som er blitt tvunget til å betale inn til disse ordningene bør få ut i samsvar med det som de har betalt inn.

Med andre ord: dagens lover bør følges, og alle lover som krenker frihet bør fjernes på vanlig demokratisk vis, dvs. via oppslutning i folket. Oppfordring til og likegyldighet overfor lovbrudd vil ende i lovløshet og kaos og anarki, som er noe alle vil tape på.   

For et par uker siden arrangerte den islam-kritiske organisasjonen SIAN en tilstelning som skulle kulminere i at de satte fyr på et eksemplar av Koranen. NRK oppsummerer slik: «Sian (Stopp Islamiseringen av Norge) holdt i ettermiddag en demonstrasjon på Torvet i Kristiansand. I forkant av demonstrasjonen hadde de varslet at de ville sette fyr på Koranen.» 

NRK forteller videre at «Dette [å sette fyr på Koranen] hadde politiet gitt beskjed til Sian om at de ikke ville tillate. – En slik markering er kontroversiell. Det er mye engasjement. Og derfor tillot vi ikke åpen ild. Det vil være en risiko for Sian, motdemonstranter og publikum, sier stabssjef i Agder politidistrikt Morten Sjustøl. Sian-leder Arne Tumyr holdt appell og avsluttet den med å si:

– Politiet nekter oss å brenne Koranen. Vi kaster den derfor i avfallsdunken til Kristiansand kommune. Idet Koranen ble kastet i en søppeldunk tente et annet Sian-medlem fyr på boken. Da brøt motdemonstranter seg forbi sperringene og det oppstod full slåsskamp. Sian-medlemmene ble fraktet vekk i politiets biler.» 

https://www.nrk.no/sorlandet/sian-skapte-kaos-pa-demonstrasjon-1.14784929

Vi tar sterk avstand fra bokbrenning; bokbrenning er noe som med rette forbindes med totalitære krefter som ønsker å hindre borgernes tilgang til fri informasjon og meningsutveksling. Bokbrenning er noe som opp igjennom historien er blitt praktisert av tyranniske regimer, som f.eks. av Hitlers nasjonalsosialistiske regime, og av religiøse diktaturer. 

«Nasjonalsosialistenes bokbrenning var en kampanje iverksatt av myndighetene i det nasjonalsosialistiske Tyskland for å brenne bøker som ikke var i samsvar med nasjonalsosialistisk ideologi. Aksjonen ble gjennomført av SA, partiets «stormtropper», og nasjonalsosialistiske ungdoms- og studentorganisasjoner i rituelle seremonier flere steder i Tyskland 10. mai 1933. Totalt ble det brent om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere, hovedsakelig jødiske, blant andre Heinrich Mann, Heinrich Heine og Karl Marx. Også den norske nobelprisvinneren Sigrid Undset opplevde å få sine bøker brent.» (Wikipedia)

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalsosialistenes_bokbrenning

Noen eksempler fra tidligere i historien: 

«After the First Council of Nicea (325 CE), Roman emperor Constantine the Great issued an edict against nontrinitarian Arians which included a prescription for systematic book-burning …». 

«In 1244, as an outcome of the Disputation of Paris, twenty-four carriage loads of Talmuds and other Jewish religious manuscripts were set on fire by French law officers in the streets of Paris. … ».

«Burning of Aztec and Mayan manuscripts in the 1560s: During the conquest of the Americas and in the aftermath of the encounter between European and indigenous American civilizations, many books written by indigenous peoples were destroyed.  … ».

«The schism between the Church of England and that of the Roman Catholic Church reached a tipping point during the Tudor and Stuart periods of England (1485–1603, 1603–1714), when the citizens loyal to Crown and Country sacked Abbeys and Monasteries across the British countryside, and pillaged their valuable books to burn, degrade, or destroy. … ».

https://en.wikipedia.org/wiki/Book_burning

Disse eksemplene illustrerer at enkelte makthavere ønsker å fjerne visse ideer fra samfunnsdebatten ved å brenne bøkene de er skrevet ned i. Men dette er ikke den eneste grunnen til at noen vil brenne bøker: man kan også brenne en enkelt bok som en symbolsk handling for å ta avstand fra bokens innhold. Dette er etter vårt syn allikevel en forkastelig måte å vise en avstandtagen på. Slik bokbrenning bør allikevel være tillatt, men bare dersom følgende forutsetninger er oppfylt: man brenner et eksemplar man selv eier/har kjøpt, og det er ikke noen brannfare forbundet med brenningen.   

NRK siterer politiet som sier at de ikke ville tillate brenningen pga. «mye engasjement» fra et stort antall oppmøtte personer som har et annet syn på Islam enn SIAN har. Av bilder og video-opptak fra markeringen kan man se at det antall SIAN-folk er svært lite, mens det er hundrevis av motdemonstranter. Etter vårt syn har også motdemonstrantene all rett til å være der og markere sin uenighet med SIANs budskap, men før vi går videre vil vi påpeke én ting: Noen av motdemonstrantene bar plakater med tekster som «Nei til rasisme». Det virker som om disse demonstrantene tror at det å kritisere islam er en form for rasisme. Men islam er en ideologi, og dens tilhengere, muslimer, har valgt å slutte seg til denne ideologien. En rase er en biologisk kategori som man er født inn i (hvis vi da forutsetter at det gir mening å snakke om ulike menneskeraser) og som man tilhører uavhengig av egne valg, men det SIAN kritiserer er altså en ideologi som dens tilhengere har valgt å støtte. Å fremstille islamkritikk som et uttrykk for rasisme er da lite annet enn rent idioti (men slikt er det forøvrig svært mye av på den politiske venstreside).    

Det SIAN burde ha gjort er kanskje noe omtrent som dette: de kunne ha latt bokbrenningen være og i stedet lest høyt fra Koranen. Hvem kan ha noe imot dette? Her kunne både muslimer og islamkritikere funnet en felles arena. Koranen inneholder ganske mye, så man burde nok finne et  utvalg passende sitater, og vi gir nedenfor noen forslag til enkelte sitater som SIAN kunne ha lest opp. (Man bør huske at i de fleste vers i Koranen er det muslimenes Gud som fører ordet.) 

3:151 Vi skal kaste skrekk i de vantros hjerter, fordi de setter ved Guds side noe Han aldri har gitt autoritet. Deres herberge blir Ilden! 

8:12 … I de vantros hjerter vil jeg kaste skrekk! … 

8:39  Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse, og all religion tilegnes Gud. [Dette er et pålegg til muslimer om at de skal bekjempe alle ikke-muslimer inntil islam er enerådende.] 

9:5 Når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! …  

9:29 Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans  sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion av skriftfolkene, til de punger ut tributt i ydmykhet.      

9:73 Hør profet! Strid mot de vantro og hyklerne. Vær hard mot dem! Helvete blir deres herberge. Et sørgelig endelikt!  

47:4 Når dere møter de vantro i kamp, så gå løs på dem til de er helt nedkjempet, og bind stramme bånd. … Om Gud ville, kunne Han selv ta seg til rette overfor dem, men Han ønsker å sette noen av dere på prøve gjennom andre. De som kjemper og dør for Guds sak, deres gjerninger lar Han aldri løpe ut i intet.   

48:29 Muhammed er Guds sendebud, og de som er med ham, er harde mot de vantro og gode mot hverandre … 

5:33 Deres lønn som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis …  

5:51 Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne. De henger sammen. Den som slutter seg til dem, blir en av dem. Gud leder ikke urettferdige! 

5:72 Vantro er de som sier: «Gud, det er Kristus, Marias sønn» … for dem som gir noen plass ved Guds side, har Gud stengt paradiset, og deres herberge blir Ilden! For illgjerningsmenn er det ingen hjelpere. 

3:28 De som tror, må ikke slutte seg til vantro fremfor troende. De som gjør dette, hører slett ikke Gud til …  

9:111 Gud har kjøpt de troendes liv og eiendom mot paradisets have. De kjemper for Guds sak, de feller eller felles. Dette er et bindende løfte for Ham. … [Gud gir her et løfte som innebærer at de som kjemper for Guds sak og mister livet kommer til paradis.]   

9:123 Dere som tror, bekjemp de vantro som bor i nærheten! La dem finne hardhet i dere! Vit at Gud er med de gudfryktige.  

98:6 De vantro blant skriftefolkene og avgudsdyrkerne skal være i helvetes ild, og der skal de være og bli. Disse er de verste skapninger. 

2:282 …tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner .. slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, så kan den andre påminne henne …. [Her sies at kvinners vitnemål har halvparten av den status som en manns vitnemål har.]

4:11 …En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel … [Her sies at kvinner kan arve halvparten av det en mann arver.]

4:34 Menn er kvinners formyndere … Derfor skal rettskafne kvinner være lydige … Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Hvis de er lydige, så forfølg ikke saken … 

7:81 I begjær går dere til menn fremfor kvinner. Dere er i sannhet et folk som går over grensen. [Her sies at homofil praksis er forbudt.] 

Ved å lese opp slike sitater fra Koranen, som ifølge ekte muslimer altså er Guds egne ord, og som skal tas bokstavelig i den grad det er mulig, så burde både muslimer og islamkritikere være fornøyd. (Sitatene vi har gjengitt over er fra Einar Bergs oversettelse, og den finnes i flere utgaver. Det å oversette kan by på utfordringer, og man kan iblant få et bedre inntrykk av hva originalen egentlig sier ved å se på flere ulike oversettelser. Nedenfor har vi derfor gjengitt noen av disse versene, og noen andre, i en engelsk oversettelse.)   

Ifølge islam består Koranen av Guds egne ord formidlet til Muhammed via engelen Gabriel. (Koranen er da en annen type verk enn Bibelen; Bibelen består av skrifter skrevet av mennesker inspirert av Gud: Bibelen kan da inneholde feil, noe Koranen altså ikke gjør siden den inneholder Guds egne ord). Det som sies i Koranen skal da ikke forstås billedlig, det skal som nevnt forstås bokstavelig der det er mulig.  

Som sagt over, den løsningen vi foreslår her – at SIAN arrangerer høytlesning fra Koranen – burde gjøre alle fornøyd. Både kritikere og tilhengere av islam burde satt pris på at kjennskapen til hva islam virkelig står for blir styrket! 

La oss helt til slutt også kommentere politiets beslutning om å ikke tillate at SIAN-folkene skulle tenne fyr på et av sine eksemplarer av Koranen. Fra NRKs omtale: «– En slik markering er kontroversiell. Det er mye engasjement. Og derfor tillot vi ikke åpen ild. Det vil være en risiko for Sian, motdemonstranter og publikum, sier stabssjef i Agder politidistrikt Morten Sjustøl.»

Politet forbød dette fordi en slik handling er kontroversiell. Men politet bør beskytte alle borgeres frihet – også friheten til de som har kontroversielle meninger eller utfører kontroversielle handlinger så lenge de er fredelige. Som Thomas Jefferson så treffende formulerte det: «The legitimate powers of government extend to such acts as are only injurious to others. But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no God. It neither picks my pocket nor breaks my leg.»  

Siden det å brenne et eksemplar av en bok hverken innebærer fysisk skade på person eller at noen blir fratatt noe han eier, burde slike handlinger være fullt ut tillatt. Politiet burde beskytte alles frihet, men det de gjorde her var å krenke visse upopulære opposisjonelles frihet. Dette er svært ille. Graden av ytringsfrihet er et tegn på graden av sivilisasjon. Forsvinner ytringsfriheten forsvinner også sivilisasjonen.  

$$$$$$$$$$$$$$ 

2:191-193 “And slay them wherever you come upon them, and expel them from where they expelled you; persecution is more grievous than slaying. But fight them not by the Holy Mosque until they should fight you there; then, if they fight you, slay them ― such is the recompense of unbelievers, but if they give over, surely Allah is All-forgiving, All-compassionate. Fight them, till there is no persecution and the religion is Allah’s; then if they give over, there shall be no enmity save for evildoers.”

3:28 “Let not the believers take the unbelievers for friends, rather than the believers ― for whoso does that belongs not to Allah in anything ― unless you have a fear of them. Allah warns you that You beware of Him, and unto Allah is the homecoming.”

3:151 “We will cast into the hearts of the unbelievers terror, for that they have associated with Allah that for which He sent down never authority; their lodging shall be the Fire; evil is the lodging of the evildoers.”

4:34 “Men are the managers of the affairs of women for that Allah has preferred in bounty one of them over another, and for that they have expended of their property. Righteous women are therefore obedient, guarding the secret for Allah’s guarding. And those you fear may be rebellious admonish; banish them to their couches, and beat them. If they then obey you, look not for any way against them; Allah is All-high, All-great.”

5:33 “This is the recompense of those who fight against Allah and His Messenger, and hasten about the earth, to do corruption there: they shall be slaughtered, or crucified, or their hands and feet shall alternately be struck off; or they shall be banished from the land. That is a degradation for them in this world; and in the world to come awaits them a mighty chastisement.”

5:51 “O believers, take not Jews and Christians as friends; they are friends of each other. Whoso of you makes them his friends is one of them. Allah guides not the people of the evildoers.”

5:59-60 “Say: ‘People of the Book, do you blame us for any other cause than that we believe in Allah, and what has been sent down to us, and what was sent down before, and that most of you are ungodly?’ Say: ‘Shall I tell you of a recompense with Allah, worse than that? Whomsoever Allah has cursed, and with whom He is wroth, and made some of them apes and swine, and worshippers of idols ― they are worse situated, and have gone further astray from the right way.’”

5:72 “They are unbelievers who say, ‘Allah is the Messiah, Mary’s son.’ For the Messiah said, ‘Children of Israel, serve God, my Lord and your Lord. Verily whoso associates with Allah anything, Allah shall prohibit him entrance to Paradise, and his refuge shall be the Fire; and wrongdoers shall have no helpers.’”

8:12 “When thy Lord was revealing to the angels, ‘I am with you; so confirm the believers. I shall cast into the unbelievers’ hearts terror; so smite above the necks, and smite every finger of them!’”

8:39 “Fight them, till there is no persecution and the religion is Allah’s entirely; then if they give over, surely Allah sees the things they do.”

9:5 “Then, when the sacred months are drawn away, slay the idolaters wherever you find them, and take them, and confine them, and lie in wait for them at every place of ambush. But if they repent, and perform the prayer, and pay the alms, then let them go their way; Allah is All-forgiving, All-compassionate.”

9:29 “Fight those who believe not in Allah and the Last Day and do not forbid what Allah and His Messenger have forbidden ― such men as practise not the religion of truth, being of those who have been given the Book ― until they pay the tribute out of hand and have been humbled.”

9:73 “O Prophet, struggle with the unbelievers and hypocrites, and be thou harsh with them; their refuge is Gehenna ― an evil homecoming!”

9:111 “Allah has bought from the believers their selves and their possessions against the gift of Paradise; they fight in the way of Allah; they kill, and are killed; that is a promise binding upon Allah in the Torah, and the Gospel, and the Koran; and who fulfils his covenant truer than Allah? So rejoice in the bargain you have made with Him; that is the mighty triumph.”

9:123 “O believers, fight the unbelievers who are near to you; and let them find in you a harshness; and know that Allah is with the godfearing.”

47:4 “When you meet the unbelievers, smite their necks, then, when you have made wide slaughter among them, tie fast the bonds; then set them free, either by grace or ransom, till the war lays down its loads. So it shall be; and if Allah had willed, He would have avenged Himself upon them; but that He may try some of you by means of others. And those who are slain in the way of Allah, He will not send their works astray.”

48:29 “Muhammad is the Messenger of Allah, and those who are with him are hard against the unbelievers, merciful one to another.”

98:6 “The unbelievers of the People of the Book and the idolaters shall be in the Fire of Gehenna, therein dwelling forever; those are the worst of creatures.”

Den mye omtalte Nav-skandalen er intet annet enn en kolossal skandale. Men det prinsipielt sett viktigste aspektet ved den har vi ikke sett omtalt eller kommentert noe sted, og derfor vil vi si litt om det her.

En oversikt fra en mainstream-kilde er å finne her: 

https://www.aftenposten.no/norge/i/K3XG47/trygdeskandalen-dette-vet-vi-og-dette-vet-vi-ikke

Det mest umiddelbare ved skandalen er at et stort antall mennesker er blitt fengslet i strid med gjeldende lov og rett. Dette har vært forferdelig for de som er rammet, og dette er behørig omtalt av et stort antall kommentatorer en rekke steder. Vi vil ikke bagatellisere viktigheten av dette, men dette er ikke hovedpunktet for oss. 

Før vi går videre må vi nevne det som dette handler om: en rekke personer har mottatt penger fra Nav, og en forutsetning for disse utbetalingene var at mottagerne skulle oppholde seg i Norge i den perioden de mottok disse pengene. De underskrev til og med et dokument som sa at de skulle oppholde seg i Norge. Hjemmelen for dette var en lov vedtatt av Stortinget, en lov som ble vedtatt under den forrige regjeringen, dvs. under den rødgrønne regjeringen ledet av Jens Stoltenberg. Men noen av de som mottok disse pengene reiste allikevel til utlandet og oppholdt seg der i en lengre periode. Det er noen av disse som er blitt idømt fengselsstraffer for trygdesvindel.

Men det første problemet er at det som Stortinget vedtok, og som altså er norsk lov vedtatt av Norges nasjonalforsamling, er i strid med regler vedtatt av EØS, og disse reglene trumfer norsk lov. Dvs. dersom Norges nasjonalforsamling vedtar lover som er i strid med EØS-regler, så er disse lovene ikke gyldige. Det som var utgangspunktet i denne saken var at noen av de som hadde mottatt penger fra Nav hadde brutt norsk lov, men loven var ikke gyldig fordi den var i strid med visse EØS-regler!

Den glimrende kommentatoren Elin Ørjasæter har tatt opp en rekke viktige punkter ved denne saken i en artikkel publisert hos Nettavisen, og vi gjengir noen av hennes poenger.

Ørjasæter bruker innledningsvis seg selv som eksempel, og skriver: «jeg har vært langtidssykemeldt flere ganger. Da fikk jeg klar beskjed fra NAV om at det var ulovlig å dra utenlands uten å søke først. Bare de som er for syke til å lese kan gå glipp av den informasjonen. Men de er vel også for syke til å reise noe sted. … Min kreftsyke slektning ønsket å tilbringe tid i feriehuset i Sør-Europa mellom cellegift-behandlingene. Hun søkte NAV om å reise og fikk ja, hver gang. Systemet slik det var, har faktisk fungert fint. NAVs saksbehandlere er rimelige og kan utvise skjønn, i hvert fall de fleste av dem. … Det er grunn til å tro at de fleste av NAVs såkalte ofre, visste at de brøt NAVs regler. Og disse reglene var laget av Stortinget som igjen var valgt av folket, altså oss alle. De som reiste forbrøt seg mot fellesskapet.»

Det som har skapt problemet er som vi nevnte over at EØS-regler er i strid med lover som er vedtatt av Norges lovgivende forsamling. Ørjasæter fortsetter: «Men denne saken har større perspektiver enn NAV. Dette handler om EØS-avtalens konsekvenser for norsk lov og rett … Et demokrati innebærer at de som betaler skatt også velger politikerne som vedtar lovene. Slik er det ikke i Norge, fordi EØS-avtalen innebærer at vi må gjøre de fleste av EUs lover til våre egne. Vi som betaler skatt må altså bare bøye oss for hva franskmenn, spanjoler og rumenere mener, det EU-politikerne mener er best for dem, det blir også norsk rett.» 

Ørjasæter kommer inn på bakgrunnen for at Stortinget vedtok en lov som sa at de som mottar slike penger fra Nav [bare for å skyte inn dette: selv om mange skriver «NAV» er det «Nav» som er korrekt skrivemåte] ikke kan reise utenlands: «Norge har verdens beste folkehelse og likevel verdens høyeste sykefravær. Det er selvfølgelig fordi vi har full lønn under sykdom. Ingen har talt skattebetalernes sak etter at NAV-skandalen sprakk. Men det er faktisk gode grunner til å legge reisebegrensninger på folk som får full lønn uten å jobbe, betalt av fellesskapet. … Vårt høye sykefravær i egen befolkning, kombinert med den åpenbare faren for velferdsturisme, er bakteppet for NAVs strenge kontrollrutiner. Velferdsturisme er at utenlandske statsborgere jobber en kort periode i Norge i den hensikt å få rett til velferdsgoder som kontantstøtte eller sykepenger. Det skal ikke mer enn fire ukers arbeid i Norge til før man blir medlem av norsk folketrygd. I tillegg til reisebegrensninger fra NAV, har arbeidsgiver plikt til oppfølging under sykefravær og NAV har omfattende oppfølging av folk som mottar arbeidsavklaringspenger. De som er i utlandet unndrar seg ofte slik oppfølging. Norske velgere har stemt på partier som ønsker slik oppfølging og kontroll, og som ønsker at brudd skal bli hardt sanksjonert av NAV …. .».

For å oppsummere dette viktige punktet: Det Stortinget vedtok var begrunnet ut i fra et ønske om å hindre at utlendinger skulle kunne jobbe et kort periode i Norge (minimum fire uker), bli erklært syke, reise hjem, og så leve i sitt hjemland på norsk trygd finansiert av norske skattebetalere i lang tid deretter.        

Ørjasæter beskriver her det som hun mener er den store skandalen: «Det som skjedde 30. oktober 2019 var at vi alle fikk EØS-retten i trynet med et smell. Hva de bestemmer i Stortinget har ingenting å si. Det er dette som er skandalen. At Stortinget i 1994 solgte unna det norske selvstyret til EU ved å få oss inn i EØS, uten at folket ble spurt gjennom en folkeavstemning. Norge er et lydrike under EU. Vi må følge de fleste av EUs forordninger (lover), uten av vi har vært med på å lage dem. Dersom vi hadde vært EU-medlemmer hadde vi vært med på beslutningene, slik … Men vi har altså valgt å stå utenfor. EU lager nye forordninger i ett eneste bankende kjør, som Norge svelger unna i samme tempo. Uten at vi har jurister som er gode nok til å forstå konsekvensene, i hvert fall ikke innen trygderetten….». 

Ørjasæter avslutter slik: «Norge får som fortjent. Vi er en gjeng sløve bavianer. For det første driver vi aktiv demokratisk selvskading ved EØS-avtalen. For det andre har vi et NAV som ikke har skjønt at det er EU som bestemmer trygderetts-utviklingen. Det er utrolig at et direktorat som forvalter en tredel av statsbudsjettet ikke kan bedre enn dette. Mine tanker går til de tusenvis av NAV-ansatte som har gjort jobben sin så godt de kunne, og som i dag omtales som om de «jakter på» folk. Og som må leve med en toppledelse som ikke en gang gidder å informere dem før tidenes rettsskandale sprekker i mediene. Ja, du leste riktig: NAV-ledelsen hverken informerte eller drøftet saken med de tillitsvalgte før de holdt sin pressekonferanse 28 oktober…». 

Vi vil sterkt anbefale hele Ørjasæter artikkel, som har den treffende tittelen «Velkommen til galehuset EØS», og vi linker til den nedenfor. Vi slutter oss til det aller meste av det hun sier, men vil tilføye et punkt som vi mener er svært viktig.

Som kjent var dert flere som varslet ulike myndigheter om at praktiseringen av loven (som var hjemmelen som satte disse trygdemottakerne i fengsel) var feil – men de ble ikke hørt. Her er et eksempel fra VG: 

«John Christian Elden tok opp feiltolkningen av EØS-regelverket i en NAV-sak som ble behandlet i Høyesterett. – Jeg fikk beskjed om at det ikke var tema for retten, sier han til VG. … Advokat John Christian Elden forsvarte mannen i 60-årene, som flere ganger hadde reist til Italia mens han mottok arbeidsavklaringspenger (AAP) … Mannen var blitt dømt til 75 dagers ubetinget fengsel i Nedre Telemark tingrett i 2016. Saken ble anket til lagmannsretten, og straffen ble omgjort til samfunnsstraff. Men så anket NAV straffeutmålingen videre til Høyesterett. … Selv om Høyesterett ikke skulle ta stilling til saksbehandlingsfeil, men straffeutmåling, mente Elden at feiltolkningen hadde betydning for om mannen skulle dømmes til fengsel eller samfunnsstraff – slik lagmannsretten mente. – Retten ville ikke diskutere denne problematikken. Jeg fikk beskjed om at det ikke var tema, da ankesaken ikke skulle ta stilling til skyld – bare straff, sier Elden. I disposisjonen viser Elden til en kjennelse i EFTA-domstolen fra 20. mars 2013, som ble brukt til å frikjenne en mann i Agder lagmannsrett. Kjennelsen konkluderte med at Norge ikke kunne stille krav om opphold i Norge til innbyggere som mottar trygdeytelser. Som VG har skrevet tidligere, viser dette at EFTA allerede i 2013 slo fast at norsk trygdelov bryter med EØS-avtalen. Likevel fortsatte Norge å praktisere som før. Høyesterett fikk dommen fra Agder og EFTA-uttalelsen på bordet sitt, sier Elden til VG. – Da jeg stilte spørsmål om retten var sikre på at forholdene var straffbare, fikk jeg beskjed om at det ikke var et tema for Høyesterett. Høyesterett dømte mannen til 75 dagers ubetinget fengsel for grovt uaktsomt trygdebedrageri.»

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/QoXwpR/john-christian-elden-tok-opp-nav-feil-med-hoeyesterett-i-2017-ble-ikke-hoert

En annen kommentar innledes slik: «Med den ene hånden gir politikerne innbyggerne i Norge stadig flere rettigheter. Med den andre fratar de dem muligheten til å kreve sin rett. Før eller siden måtte det gå galt. Et utarmet rettsapparat kan ikke over tid ivareta rollen som en kritisk og uavhengig statsmakt.»

https://www.itromso.no/meninger/2019/11/01/En-varslet-skandale-20302978.ece

Pressen har også fortalt om en del andre som varslet om feil praktisering av lovverket, men heller ikke disse ble hørt før saken sprakk for et par uker siden.  

Det som har skjedd er at Stortinget i god tro har vedtatt en lov som var i strid med overordnede  EØS-regler, og som derfor ikke var gyldig. Denne loven er blitt praktisert, dvs. håndhevet, av Nav, og et stort antall personer har fått råd basert på denne altså ugyldige loven. Disse har unnlatt å reise utenlands, selv om det hadde vært nyttig for dem (gode grunner til å reise utenlands kan f.eks. være  opphold som er begrunnet i helsesituasjonen, eller besøk hos familie og venner). Men noen har altså trosset det de ble pålagt fra Nav, og har reist allikevel. Nav-ansatte har fulgt norsk lov (eller det de trodde var gjeldende norsk lov) og anmeldt noen av disse til politiet, og noen av disse igjen er blitt dømt til fengsel. Noen har varslet om at denne praktiseringen har vært feil, og disse er altså ikke blitt hørt.

Her har vi altså en situasjon hvor hele rettsapparatet – advokater, jurister, politiet, dommere på alle nivåer, og til og med Høyesterett – ikke har kjent til det som var gjeldende lov i Norge! Og dette har pågått gjennom en periode på mange år, og denne feilaktige praksisen har pågått til tross for at enkelte har varslet om at lov-praktiseringen var feil! Det er dette som er den store skandalen her! Og den skandalen er kolossal! 

Hva er det dette forteller? Det forteller at mengden gjeldende lover som Ola og Kari må forholde seg til er blitt så stort at det er umulig å ha oversikt over dem – også for folk som har som jobb å følge med på slikt! (Som gjeldende lover inkluderer vi ikke bare lover vedtatt av Stortinget, men også implikasjoner av disse som finnes i forskrifter og rundskriv, og overordnede regler som Norge må følge pga. internasjonale allianser og avtaler, f.eks. regler gitt av EØS.)

Kort sagt: mengden lover, og andre regler som har en tilsvarende autoritet, er blitt et ugjennomtrengelig villniss som selv ikke de med de skarpeste macheter kan skjære seg igjennom. 

Dette betyr at vi er i ferd med å nærme oss en tilstand hvor det ber umulig å leve og virke på en naturlig måte uten å bryte lover. 

Hvorfor er utviklingen slik? Det blir slik fordi vi ikke har en fri økonomi hvor summen av borgernes preferanser mht. produksjon, forbruk, etterspørsel, sparing, etc. avgjør hva som blir produsert og investert (koordineringen av alle disse tingene i et fritt marked skjer gjennom den svært effektive markedsmekanismen). Vi har en regulert økonomi, hvor svært mye (mht. produksjon, forbruk, etterspørsel, sparing), og i stadig større grad, bestemmes av staten gjennom ulike typer reguleringer. Men i et regulert marked oppstår det skjevheter, og alle myndigheter tror at den eneste måte å korrigere slike skjevheter på er å innføre enda flere reguleringer. Derfor vil i en regulert økonomi mengden reguleringer bare øke og øke og øke …..   

Dette har en rekke konsekvenser: Det demper økonomisk vekst (for en regulering er intet annet enn en kombinasjon av begrensninger på produksjon og pålegg om å produsere noe som er mindre lønnsomt for aktørene) – og dette er ikke noe annet en redusert velstandsvekst, og en slik går etter hvert over i redusert velstand. Videre, det fører til at dyktige folk trekker seg ut av de mer regulerte bransjer og går over til mindre regulerte bransjer eller fra mindre frie land til mer frie land (kjent som «brain drain»); det fører til at folk med god grunn forstår mindre og mindre av det som er gjeldende kover og regler, og dette igjen fører til redusert respekt for politikere («politikerforakt»). Videre, det fører til omfattende misbruk av støtteordninger; og det fører til mer kriminalitet fordi stadig flere mister respekten for lov og rett fordi de ser stadig flere absurde lover og regler. Og det fører til at det dannes et stadig voksende fullstendig uproduktivt apparat av intelligente, arbeidsomme, langtidsutdannede mennesker som ikke har annet å gjøre enn å flytte på verdier skapt av andre («byråkrater»). Og jo flere lover og regler som blir vedtatt, jo større blir sannsynligheten for at de blir brutt, og jo større vil belastningen på rettsapparatet bli, og jo vanskeligere vil det bli å håndtere den stadig voksende saksmengden … Ayn Rand oppsummerte denne utviklingen slik: «One declares so many things to be crimes that it becomes impossible to live without breaking laws».  

Kan en slik utvikling og en slik tilstand unngås? Ja, den kan unngås. Dersom man har full markedsøkonomi, dvs. en økonomi hvor eiendomsretten gjelder fullt ut, og hvor det ikke er noen statlige regulering av produksjon, handel, forbruk, sparing eller investering, og hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige, vil alle disse problemene unngås. I et slikt system – for å ta ett eksempel – vil det som Nav gjør i dag (håndterer pensjoner, sykepenger, en rekke ulike trygder, mm.) bli håndtert av flere konkurrerende forsikringsselskaper, og de vil ikke overleve dersom de behandler sine kunder slik som Nav for ofte har behandlet sine brukere. Nav er reellt sett er et statlig  monopol, og alle burde vite at statlige monopoler sjelden når til topps når brukere skal kåre hvilke leverandører de er mest tilfreds med. (Vi linker til et par saker om dette nedenfor.)  

Dette frie systemet heter kapitalisme, eller laissez faire kapitalisme, og det er stabilt, krisefritt og det er gjennomført moralsk i og med at alle mellommenneskelige forhold er frivillige. I et slikt system er statens eneste oppgave å sikre borgernes frihet, dvs. staten skal drive politi, rettsapparat og det militære – og intet annet. Andre tilbud som det offentlige i dag står for: skole, helsevesen, pensjons- og trygdeordninger, infrastruktur, kultur mm. vil bli levert av private aktører finansiert av brukerne uten at de som i dag finansieres med penger tatt fra borgerne via stadig økende skatter og avgifter. I et slik system kan man kun få rikdom og innflydelse ved å produsere noe som andre er villige til å kjøpe, og det er ikke som i dag hvor man kan bli rik ved å utnytte støtteordninger eller ved å gjøre seg til talsmann for en pressgruppe og så kreve at den fortjener en større andel av felleskaken.        

Hvordan det går når staten er både aktør og regelgiver/dommer er denne Nav-skandalen et tydelig eksempel på. I disse sakene var det tre parter: den mistenkte, hans motpart Nav, og dommeren. Dette var egentlig to mot én fordi både Nav og dommerene representere samme aktør: Staten. 

Denne konkrete saken blir det nok ryddet opp i, og vil medføre en kolossal ekstrakostnad for skattebetalerne. Men det systemet som var den virkelige årsaken til skandalen – velferdsstaten – vil nok dessverre bestå i en god del år til, og dette fordi ingen ser de sammenhenger som gjorde denne skandalen mulig. Og den virkelige årsaken er altså at et regulert system som velferdsstaten etter hvert blir så komplisert at ingen forstår hva som foregår og hvilke regler som egentlig gjelder. Og da blir antall lovbrytere flere og flere og flere samtidig som skatter og avgifter blir høyere og høyere og antall byråkrater blir større og større og …. 

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/velkommen-til-galehuset-eos/3423872838.html

 

 

 

 

 

Om misnøye med Nav:

«Etter vel ti år som psykisk sjuk med depresjoner og total energitomhet, er jeg i skrivende stund verre stilt enn noensinne. Og det er din skyld, NAV – og det er ikke første gang. Men nå er begeret fullt».

https://www.nrk.no/ytring/du-gjor-meg-sjuk_-nav_-1.12476805

«-Jeg trodde jeg skulle få hjelp, men i stedet blir jeg sakte, men sikkert ødelagt av byråkratene på NAV, sier hun».

https://www.ha-halden.no/nyheter/jeg-odelegges-av-byrakratene-pa-nav/s/1-2906373-6721659

Neste år er det presidentvalg i USA, og en rekke toppolitikere fra det demokratiske partiet kjemper om å bli den som deres parti skal nominere til å utfordre den sittende republikanske presidenten, Donald Trump. Det tydeligste inntrykk av nominasjonskampen får vi i TV-debattene som arrangeres med ujevne mellomrom: på den første var det om lag tyve demokrater som deltok, men i de påfølgende debattene er det blitt færre og færre deltagere, og nå er vel antallet nede i under ti. Den endelige nominasjonen skjer på demokratens landsmøte neste sommer.   

Denne nominasjonsprosessen kan minne om et reality-show på TV: i begynnelsen er det et stort antall deltagere, og så blir de etter hver episode stemt ut av seerne, en etter en: seerne følger med på det deltagerne sier og gjør i hvert program underveis og stemmer ut den som de liker minst. I programmene konkurrerer deltagerne ved å oppfylle visse krav som serieskaperne har satt, ved å utføre visse oppgaver på en best mulig måte, og ved å fremstille seg selv på en best mulig måte og å fremstille de andre deltagerne på en mest mulig usympatisk måte, gjerne ved intensiv baksnakking. Til slutt står det én vinner igjen. 

Det finnes svært mange slike realityshow; bare på norsk TV har vi hatt Robinson, Big Brother, Paradise Hotel, Ex on the Beach, Nissene på låven, Farmen, mfl. (Det finns også en rekke talent-show hvor deltagerne f.eks. skal synge, danse, sjonglere eller trylle for å gjøre inntrykk på publikum og hvor publikum stemmer frem en vinner. Også disse programmene har en rekke likhetstrekk med realityshowene.) Grunnen til at disse programmene kalles realityshow er antagelig at deltagerne ikke følger et manus som er skrevet for dem, de spiller seg selv – eller den versjonen av seg selv de tror vil føre dem til øverste plass på seierspallen. Den som vinner er gjerne den som – i tillegg til å utføre de pålagte oppgavene best – klarer å kombinere det å være passe sympatisk og passe hensynsløs og å fremstille de andre deltagerne som nærmest totalt uegnede til å gå av med seieren.

Som man kan se er det en rekke paralleller mellom et realityshow og nominasjonskampen. Vi skal  se nærmere på bare noen få av de essensielle likhetene eller parallellene mellom dem. 

Helsetjenester for ulovlige immigranter

I USA finnes det et stort antall immigranter som har kommet seg ulovlig inn i landet (disse omtales av venstresiden som «undocumented immigrants»). Praktisk talt alle de demokratiske kandidatene vil at disse skal ha rett til gratis helsetjenester fra det offentlige, den eneste kandidaten som virker noe forbeholden i forhold til dette er tidligere visepresident Joe Biden. 

Kilde: «Democrats running for president have said they would support extending government health care coverage to undocumented immigrants — a big shift, since undocumented immigrants currently have little access to federal programs.»

https://edition.cnn.com/2019/09/11/politics/undocumented-immigrants-health-care-democrats/index.html

https://www.washingtonpost.com/graphics/politics/policy-2020/medicare-for-all/undocumented-immigrant-health-care/

Det offisielle tallet for antall slike udokumenterte immigranter i USA ca 11,5 millioner. 

https://americasvoice.org/why-dont-immigrants-come-here-legally-and-other-frequent-questions-about-immigration-reform/?gclid=EAIaIQobChMIxaKvoMnc5QIVl-N3Ch2Hdg4tEAAYAyAAEgIAmPD_BwE

Vår kommentar: det virker som om de politikerne som støtter et slik forslag ikke har en velbegrunnet plan om hvordan dette skal finansieres, og hvordan forslaget kommer til å virke i praksis. Hvis det blir innført vil det føre til at alle som trenger helsetjenester (unntatt de aller rikeste) vil stå i svært lange køer og vente på behandling, leger og sykepleiere vil sjelden kunne bruke nok tid på hver pasient pga. den voksende arbeidsbyrden. Tjenestene som tilbys vil da bli av dårligere kvalitet, og ansatte i helsevesenet vil flykte over til andre jobber pga. økt byråkrati og skjemavelde og stort arbeidspress. Dessuten vil skatter og avgifter øke sterkt for å finansiere dette. Ja, noen vil i en periode få tilbud de ellers ikke ville ha fått, men denne perioden vil ikke vare lenge. Kort sagt: alle tilbud på dette feltet vil bli dårligere og dårligere for praktisk talt alle. På litt lengre sikt blir dette en katastrofe. (Denne prosessen er allerede godt i gang, men dersom det plutselig kommer til mer enn ti millioner nye klienter/pasienter vil denne trenden forsterkes ytterligere.)    

Slik vil resultatet bli av en politikk som i utgangspunktet gikk ut på at alle skulle få gratis (eller billige/subsidierte) helsetjenester. Har man derimot et fritt, uregulert marked vil utviklingen være slik at flere og flere vil få tilgang til bedre og billigere helsetjenester.   

Opiod-krisen                 

En av kandidatene, senator Kamala Harris, ble under en debatt stilt spørsmål om «opiod-krisen» (et navn som er satt på det fenomen at svært mange i for stort omfang bruker smertestillende midler, kanskje uten egentlig å trenge dem): «Senator Harris, you want to hold the drug manufacturers that fueled the [opioid] crisis accountable. Are you in favor of sending those drug company executives to jail?»

Og hun svarte: «I am. And I will tell you, as a former prosecutor, I do think of this as being a matter of justice and accountability, because they are nothing more than some high-level dope dealers» (Flere av de andre kandidatene deler Harris´syn på dette.) 

Kilde: https://www.vox.com/policy-and-politics/2019/10/15/20916684/democratic-debate-opioid-epidemic-executives-sacklers

Vår kommentar: Senator Harris (og flere av de andre kandidatene) vil altså sende lederne («company executives») i firmaer som har produsert smertestillende midler i fengsel fordi noen bruker for mye av de medisinene de har produsert. Men man bør huske på at disse medisinene er godkjent av staten (FDA) før de kom i salg, de er utskrevet på resept av en lege til en bestemt pasient som legen mener har behov for dem, og pasientene har valgt å bruke dem. Senator Harris vil altså sende lederne i de firmaene som har produsert disse medisinene i fengsel pga. noen pasienters overforbruk. De som skal i fengsel er altså ikke byråkratene i FDA som har godkjent medisinene, ikke apotekerne som har solgt dem, ikke legene som har skrevet ut reseptene; de som skal i fengsel er de som har produserer dem. Det virker som om senator Harris, og de velgere hun forsøker å appellere til, nesten mener at bedriftsledere er skurker uansett hva de har gjort og uansett hva andre har gjort. La oss også ha sagt at det er all grunn til å tro at den totale effekten av disse medisinene er overveldende positiv, selv om enkelte dessverre har valgt å bruke dem på en måte som som i det lange løp ikke er bra for dem.  

Å bo nær jobben 

«Living close to work shouldn’t be a luxury for the rich» var innholdet i en Tweet sendt ut av kandidat og tidligere kongressmedlem for Texas Beto O’Rourke (han har nå trukket seg fra nominasjonskampen). «It’s a right for everyone [to live close to work]». I en vedlagt video kommenterte han dette ytterligere: «Here’s a tough thing to talk about, though we must. Rich people are going to have to allow, or be forced to allow, lower-income people to live near them….We force lower-income, working Americans to drive one, two, three hours in either direction to get to their jobs, very often minimum wage jobs».

Kilde: https://twitter.com/betoorourke/status/1171238016289034240

Vår kommentar: vi er ikke helt sikre på hva dette innebærer – skal staten bestemme hvor folk skal bo? Skal staten subsidiere husleier i «rike» områder»? Skal bedrifter etter statlige pålegg flyttes nærmere der hvor deres ansatte bor? Og hvordan foregår den nåværende tvangen som innebærer at noen blir tvunget til å bosette seg langt fra arbeidsplassen? Uansett vil gjennomføringen av noe slikt kreve en enorm statlig innsats som vil koste mye penger, og det apparat som skal utføre dette vil være svært lett å gjøre korrupt.  

Å måtte hjelpes frem fordi man er med i en gruppe som har vært dårlig behandlet  

I et samfunn hvor altruismen står sterkt vil det å fremstille seg som svak og hjelpetrengende være noe nær et trumfkort. Den som har spilt dette kortet oftest er senator og tidligere professor Elizabeth Warren. I studietiden ble hun kvotert frem fordi hun påstod at hun var av indiansk avstamning. Etter en DNA-test viste det seg at hun hadde mindre indianer-blod i seg enn gjennomsnittsamerikaneren. Det er ikke bare dette hun har løyet om; hun har også hevdet at hun mistet en jobb fordi hun ble gravid – men alt tyder på at heller ikke dette er sant: «Video appears to contradict Warren’s suggestion that school fired her over pregnancy». 

Kilde: https://www.foxnews.com/media/resurfaced-video-warren-fired-pregnant

https://www.youtube.com/watch?v=viBkraDDWho

Vår kommentar: Det ser ikke ut til at disse usannhetene har noen negativ innvirking på Warrens kampanje; hun er pr idag den som er den største favoritten til å bli nominert. 

Studielån

Mange amerikanske med en lang utdannelse bak seg sliter med store studielån. Det ser ut som om en god del av dem gjerne vil slippe denne gjelden. En av de kandidatene som går inn for slik gjeldsslette er gammelsosialisten Bernie Sanders: « … Mr. Sanders proposed legislation to eliminate student debt.» I dette får han støtte fra demokratenes nye stjerne, Alexandria Ocasio-Cortez. New York Times skriver: «The issue [elimination of student debt] is a priority for Ms. Ocasio-Cortez, who has openly talked about her struggle to pay off her student loans. She gave him her full support. “What a beautiful day to liberate ourselves from student debt,” Ms. Ocasio-Cortez said at the time. “It was literally easier for me to become the youngest woman in American history elected to Congress than it is to pay off my student loan debt,” she said. “That should tell you everything about the state of this.”». 

Kilde: https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.nytimes.com/2019/10/17/nyregion/aoc-sanders-endorsement.html

https://www.youtube.com/watch?v=F2HXtoa65f8

Vår kommentar: Et lån må alltid betales tilbake på en eller annen måte. Det som er normalt, og rettferdig, er at den som har tatt opp lånet betaler det tilbake. Men det kandidat Sanders vil er at studielån IKKE skal betales tilbake av de som tok dem opp, han vil at de skal betales av folk som ikke har tatt opp disse lånene, dvs. han vil at skattebetalerne skal betale dem tilbake. Han vil altså at folk flest skal tvinges til å betale gjeld som åpenbart er tatt opp av uansvarlige ungdommer. Dette er reellt sett å belønne uansvarlighet (ved at de som har tatt opp lånene slippe å betale dem tilbake), og å straffe ansvarlighet (ved at vanlige folk som ikke har tatt opp slike lån blir tvunget til å nedbetale andres uansvarlige låneopptak). 

Det burde være enkelt å forstå signaleffekten av en slik ordning.     

Kandidater om hverandre  

Kandidat Tulsi Gabbard omtalte tidligere senator og tidligere utenriksminister Hillary Clinton på en noe oppsiktsvekkende måte (gjengitt nedenfor), men dette var dog etter at Clinton hadde angrepet Gabbard ved å si at «Gabbard was being “groomed” by Russia as a potential third-party candidate», og at hun omtalte Gabbard som «the favorite of the Russians». Her er Gabbards noe oppsiktvekkende svar, formidlet via Twitter: 

«You [Hillary Clinton], the queen of warmongers, embodiment of corruption, and personification of the rot that has sickened the Democratic Party for so long, have finally come out from behind the curtain. From the day I announced my candidacy, there has been a  concerted campaign to destroy my reputation. We wondered who was behind it and why. Now we know ― it was always you, through your proxies and powerful allies in the corporate media and war machine, afraid of the threat I pose. It’s now clear that this primary is between you and me. Don’t cowardly hide behind your proxies. Join the race directly.»

Kilde: https://www.breitbart.com/politics/2019/10/18/tulsi-gabbard-rips-hillary-clinton-queen-of-warmongers/

Vår kommentar: Det er tydeligvis ikke bare presidenten som behersker Twitter. 

Flere saker

Vi kunne ha omtalt mange flere saker: demokratenes holdning til kriminalitet (de vil ha en politikk som er svært ettergivende overfor kriminelle), islam (de er ettergivende for alle typer krav som er begrunnet ut i fra islam), de er motstandere av Israel og støtter de barbariske krefter som angriper Israel, de er reellt sett motstandere av ytringsfrihet og vil helst forby alle verbale uttrykk som noen kan oppfatte som krenkende, de vil tvinge alle til å følge deres normer mht. ulike grupper av minoriteter, f.eks. hvis en organisasjon vil ha skille mellom ulike grupper (menn/kvinner, heterofile/homofile) så skal dette ikke være tillatt – men selvsagt: slike forbud skal ikke omfatte muslimske organisasjoner, disse skal kunne diskriminere akkurat slik Koranen krever. De vil også ha en kraftig økning av skatter og avgifter, de vil ha flere reguleringer og flere offentlige tilbud og støtteordninger. De vil også innføre enda flere begrensninger på bruk av de eneste energikilder som gir ren, pålitelig og billig energi (bensin, olje, gass, atomkraft), og de vil satse på dyre og upålitelige energikilder: vindkraft, solkraft, etc., og dette for å løse et fiktivt problem: global oppvarming. 

Vi vil i tiden fremover muligens kommentere noen av disse sakene.    

Oppsummering

Vi må igjen sammenligne disse kandidatene med realityshowdeltagere. Flere undersøkelser, riktignok utført slik at de ikke oppfyller de strengeste videnskapelig krav, viser at realityshowdeltagerne ikke er spesielt gode i allmennkunnskap.

Her er linker til noen videoer som viser utdrag fra undersøkelsene: 

https://www.rb.no/paradise-hotel/reality-tv/realityserier/10-sporsmal-er-du-smartere-enn-en-paradise-hotel-deltaker/v/5-43-1015235

https://www.youtube.com/watch?v=gLU3QwRCFv4

https://www.youtube.com/watch?v=0R1GZMzsYqo

Her fra et nokså lignende intervju med Alexandria Ocasio-Cortez: 

https://www.dailywire.com/news/watch-ocasio-cortez-asked-how-shell-pay-everything-ben-shapiro

Hvis vi nå går tilbake til de demokratiske kandidatene og hva de mener om de saksområdene vi har omtalt over ser man tydelig at disse kandidatenes innsikt i hva som må til for å skape gode, harmoniske, fredelige, velstående og bærekraftige samfunn er langt under null, dvs. den er omtrent på samme nivå mht. allmennkunnskap som disse realityshowdeltagerne utviser. 

Det er altså slik at en av disse kandidatene kan gå seirende ut av den realityshowserien som demokratenes nominasjonskamp egentlig er, og vedkommende kan bli valgt til president i USA i november neste år. En skremmende tanke.   

Men hvem blir det? Hvem blir det som får æren av å utfordre president Trump ved valget om et år? (Kanskje vil den sittende presidenten da være nåværende visepresident Mike Pence; som kjent pågår det nå en riksrettsprosess som kan innebære at Trump blir avsatt. Denne prosessen er satt i gang av folk som ikke vil erkjenne det faktum at demokratene tapte presidentvalget i 2016.) Som vi har sett i enkelte andre realityshow kan vinneren også bli en som kommer inn fra sidelinjen rett før målstreken, og vi har sett spekulasjoner om at det kan bli Hillary Clinton, eller endog Michelle Obama, som kan bli hentet inn i siste liten fordi ingen av de andre kandidatene kan vinne selve valget i november. Også tidligere borgermester Michael Bloomberg har nå så sent som i forrige uke kastet seg inn i manesjen. Slik det ser ut nå vil vi tro at det blir Elizabeth Warren som blir utfordreren. Men det vil antagelig bli spennende helt frem til det demokratiske partiets landsmøte midt i juli neste år. 

Det er alltid interessant å lese gode biografier. En god biografi forteller historien om et menneskes liv og plasserer dette livet i en kontekst som gjør at biografien ikke bare gjengir hovedtrekkene i personens livsløp, men også tar med vedkommendes bakgrunn, historie, omgivelser, det som påvirket personen og personens påvirkning på sine omgivelser. (Biografier skrives kun om viktige personer, og de har alltid en betydelig påvirkning på sine omgivelser.)

Biografier handler da om reelle personers verdier, deres valg, deres konflikter, og om deres håndtering av den type utfordringer som dukker opp i alle menneskers liv.   

Man kan si at gode romaner også handler om slike ting, men alt som skjer i en roman er fullstendig oppdiktet av forfatteren. Forfatteren står derfor helt fritt til å ta med det som måtte illustrere det som han vil si med romanen. I en biografi skal ingen ting være oppdiktet, forfatteren skal så godt det er mulig ut i fra tilgjengelig kildemateriale fremstille det essensielle ved personens livsløp på en fair og redelig og objektiv måte. Romaner og biografier er derfor svært forskjellige, men det er også likhetspunkter: i en roman får man fremstilt forfatterens vurderinger og valg i en oppdiktet verden; i en biografi får man fremstilt en reell persons vurderinger og valg i virkelighetens verden. 

Leser man en god roman kan man nyte hvordan en oppdiktet person løser de problemer og håndterer de utfordringer som forfatteren stiller ham ovenfor; leser man en biografi kan man få innsikt i hvordan en reell person løser de problemer og håndterer de utfordringer som andre reelle mennesker stilte ham overfor. Fra begge typer bøker kan man hente mye lærdom.  

Det finnes et enormt antall gode romaner, og det finnes et kolossalt antall gode biografier, både om historiens mest kjente personer, og om mange mindre kjente personer. Vi vil kort anbefale to av de aller beste biografiene som finnes. Robert Caros fem binds biografi om president Lyndon Johnson er av alle regnet som en av de aller beste biografene som er skrevet, og Arild Stubhaugs biografi om matematikeren Niels Henrik Abel er helt glimrende. 

https://www.amazon.co.uk/Path-Power-Years-Lyndon-Johnson/dp/0712698795/ref=sr_1_4?keywords=robert+caro&qid=1572335508&sr=8-4

https://www.bokkilden.no/biografier-generelle/et-foranskutt-lyn-arild-stubhaug/produkt.do?produktId=142670

Begge disse biografiene er velskrevne og grundige; de forteller om sine respektive hovedpersoners liv, og setter personens liv og valg i en sammenheng som gjør at leseren får større innsikt i alt fra psykologi og historie til familieliv og karriereutfordringer – mmm. Biografien om Johnson forteller også om USAs historie fra midten av 1800-tallet, dog med hovedvekt på alt som det som hadde med politikk og det politiske spillet å gjøre, mens biografien om Abel også gir et bilde av Norge på den tiden Abel levde.   

På bakgrunn av det vi har sagt over skal vi kort kommentere et par punkter om Reiulf Steen, slik de fremkommer i Hans Olav Lahlums nyutgitte og glimrende biografi Reiulf Steen: historien, triumfene og tragediene.   

Mange av de yngre som leser dette vet kanskje ikke hvem Steen var, men han var en av de viktigste personene i Arbeiderpartiet i perioden fra noe før 1970 og til godt ut på 90-tallet. 

Dette er altså ikke en anmeldelse av Lahlums biografi, det er som sagt en kommentar til at par av de punktene som fremkommer i biografien. Disse punktene handler som tittelen på denne kommentaren sier om person og politikk, dvs. om et aspekt ved personen Steen og om hvordan hans parti benyttet ham, og om noen hovedtrekk i den politikken han og partiet sto for i perioden Steen var aktiv.  

Reiulf Steen (1933-2014), var formann i AUF i perioden 1961-63, formann i Arbeiderpartiet fra 1975 til 1981, han var samferdselsminister (1971-72) og handelsminister (1979-81), og norsk ambassadør i Chile (1992-96). Han var formann i Likestillingsrådet fra 1973 til 1976, og han var leder i Helsingforskomiteen gjennom hele 80-tallet. Steen var karismatisk, debattglad, belest, bereist, og han var en meget populær foredragsholder. Han var stort sett svært godt likt og respektert av alle han kom i kontakt med, uansett politisk tilhørighet. 

Etter min vurdering er Lahlums biografi svært god. Den er velskrevet, grundig, den er på alle punkter som omhandler Steen fair og rettferdig; og den tar med alt som bør være med i en slik bok.   

La meg skyte inn at jeg ikke har noen «inside information» som gjør at jeg kan vurdere det som denne boken forteller ut i fra et svært godt kjennskap til Steens liv og Aps historie i denne perioden. Jeg har kun vært politisk interessert siden slutten på 60- tallet, og jeg leste aviser og fulgte debatter på TV fra da. Jeg leste mye av og om Steen, og jeg så ham i debatter på TV. Jeg hadde også et kort og noe spesielt møte med ham mens han var handelsminister; vi hadde en liten prat og han var veldig hyggelig. Det bilde jeg har av ham ut i fra dette – avislesing, TV, et kort møte – stemmer helt overens med det bilde Lahlum gir av Steen i denne boken. Men i boken finner man en god del viktige detaljer som ingen utenforstående kjente til.   

Vi skal som sagt ta for oss to punkter. Steen fikk som man ser over en rekke viktige posisjoner.  Hva slags egenskaper må en person ha for å gjøre seg fortjent til slike posisjoner? Vi vil tro at en slik person må være ærlig, pålitelig, redelig, forutsigbar, lojal. Oppfylte Steen disse kravene?  

Steens privatliv 

Steen var glad i damer, og hadde en rekke forhold. Blant toppene i Ap sirkulerte det lister over hans  mange elskerinner, så dette var godt kjent innad i Ap. Nå er det ikke noe galt i å mange slike forhold, men dersom man bedrar en man er gift med, så er dette svært kritikkverdig. Steen hadde en rekke forhold på si´ mens han var gift med sin første kone, og vi vil si at en som gang på gang bedrar sin ektefelle er ikke et godt og anstendig menneske. En som er gift har ved å inngå ekteskap lovet sin ektefelle troskap, og dersom han eller hun bryter dette løftet ved å ha forhold bak ektefellenes rygg, er personen ikke å stole på. (Dersom ektefellen gir tillatelse stiller saken seg helt annerledes.) Steen brøt dette løftet en rekke ganger.    

Steen var som nevnt en karismatisk, trivelig og intelligent kjendis med makt og posisjon, og mange damer synes åpenbart at det er spennende å være sammen med en slik person. Alt tyder på at de aller fleste damene Steen ønsket og fikk et nærmere bekjentskap med, gjorde dette ytterst frivillig. Men i boken fortelles det om noen episoder hvor Steens tilnærmelser var uønskede. Om en ung stortingsrepresentant som senere ble stortingspresident fortelles følgende: Steen «fremsto som ubehagelig og pågående … han hadde lett for å gi omfavnelser og klemmer i møte med venner og kjente. Hun oppfattet det først ikke som problematisk, men merket [etterhvert] at han ved gjentatte anledninger ble mer pågående. Grensen for trakassering ble aldri krysset, men det var en uønsket og gjentakende fysisk tilnærming som gjorde at hun i 1983-85 bokstavelig talt forsøkte å holde ham på armlengdes avstand. Oppførselen var ikke bare upassende for en komiteleder i Stortinget, den sto også fjernt fra den tidligere likestillingsrådsformannens idealer om hvordan man skulle behandle medmennesker av begge kjønn …» (s. 332-333).

Et annet aspekt ved hans personlige liv var hans til tider kolossale alkoholforbruk. Igjen, nå er det ikke nødvendigvis noe galt i dette – og la oss også ha sagt at Steen iblant hadde ryggsmerter, nerveproblemer, og at han hadde en lidelse (unipolar depresjon) som først ble diagnostisert på 90-tallet. Tidlig i livet mistet han også nære slektninger, noe som neppe er bra for den mentale helse. Alkohol kan være et middel for å døyve smerter som har utgangspunkt i slike problemer. 

Steens store alkoholbruk førte til at han ved en rekke anledninger ikke kunne utføre oppdrag han hadde påtatt seg, og at han noen ganger opptrådte beruset ved anledninger hvor han skulle representere. Ved en anledning var han så beruset ved ankomst til en festmiddag holdt for en prominent utenlandsk gjest at vertinnen (statsminister Gro Harlem Brundtland) i sterke ordelag kritiserte vaktene som hadde sluppet ham inn. Boken forteller om et stort antall slike episoder.  

Vi vil understreke at vårt hovedpoeng ikke er å kritisere Steen for disse tingene (selv om det var kritikkverdig av ham å bli så beruset at han ikke kunne utføre vanlige oppdrag i en jobb han hadde påtatt seg), det som er vårt poeng er at det var sterkt kritikkverdig at ledelsen i Arbeiderpartiet, som svært godt kjente til disse tingene ved Steens livsførsel, allikevel plasserte ham i verv og stillinger som var uforenlig med denne type livsførsel. Ja, Steen var for partiet på mange måter en kolossal ressurs, men det burde ha vært lett for de sentrale i partiet å plassere Steen i en posisjon hvor denne type livsførsel ikke i betydelig grad var skadelig for det land og det parti og de ideer han representerte. 

Slik som dette nå er blitt allment kjent fremstår Steen som en hykler, og partiledelsen som plasserte ham i disse viktige posisjonene, fremstår som feige og unnvikende ved at de plasserte ham i posisjoner som var uforenlige med hans livsførsel og verdier. De burde ha gitt ham oppdrag hvor hans livsførsel ikke skapte den type problemer de virkelig skapte. Ja, de lot være å plassere ham i mer utsatte posisjoner som f.eks. utenriksminister og statsminister, allikevel vil vi si at det var uansvarlig å plassere ham i de posisjoner han fikk: alle kjente til at han alt for ofte drakk så mye at han ble fullstendig utilgjengelig selv når han skulle vært på jobb. 

En annen ting ved Steens livsførsel som var sterkt kritikkverdig var at han fullstendig forsømte sine fire barn; han hadde praktisk talt ingen kontakt med dem, bortsett fra når journalister skulle ta bilder som var ment å illustrerte Steens lykkelige familieliv. Lahlum sier at Steens kommunikasjon med sine barn «sto til stryk minus» (s. 276). På side 469 siteres en av Steens nære venner som sa at Steen «var alltid mye flinkere til å hjelpe andre enn til å hjelpe seg selv og sine nærmeste». Mitt syn er at dersom man har barn må man prioritere dem foran alt annet så lenge de er små (dvs. opp til de er kommet i tenårene, og hvis det er behov, lenger). Den oppførselen som Steen utviste her er etter mitt syn den aller dårligste og mest kritikkverdige egenskapen en lovlydig person kan ha. Dessverre var dette en alt for vanlig oppførsel for menn på denne tiden uansett hva slags karriere de hadde. Som så mange andre menn av denne typen hadde Steen en meget selvoppofrende ektefelle som i lang tid var lojal mot ham uansett hans oppførsel overfor henne og barna. Lahlum skriver: «Hun utslettet nærmest seg selv for å legge til rette for ham …» (s. 129). Også hun fikk etterhvert store alkoholproblemer; alle burde innse at selvoppofrelse ikke er veien til et godt liv.   

 

Politikken 

Steen var aktiv i Ap i en lang periode, og boken gjengir da naturlig nok en rekke standpunkter som Ap har inntatt (eller seriøst vurdert) opp igjennom årene. Vi skal gjengi et lite utvalg eksempler på dette. 

Som fersk politiker tok han «gjentatte ganger til orde for å sosialisere hele bank- og kredittsektoren – inkludert forsikringsselskapene» (s. 47). Han ville også «utvide demokratiet … gjennom å sikre de ansatte innflydelse på viktige avgjørelser i bedriftene» (s. 48).  På Aps landsmøte i 1969 gikk han sterkt inn for et prinsipprogram som inneholdt en formulering om at de ville ha «et samfunn der demokratiet er en realitet i alle livets forhold [uthevet her]» (s. 134). Ap sier her eksplisitt at flertallet skal bestemme over alle borgeres anliggender; men under et slik regime er det intet rom for individuell utfoldelse eller frihet – dersom denne utfoldelsen inneholder elementer som et flertall ikke aksepterer. Dette er intet annet enn et tyranni. Et slikt regime blir ikke mindre tyrannisk ved at det har et flertall i ryggen.  

Steen innser allikevel at «vår evneløshet blir større og større når det gjelder løsningen av presserende fellesoppgaver» (s. 135). Sant nok, men de løsninger som sosialister og sosialdemokrater vil løse i tvungne fellesskap kan ikke løses på slike arenaer, problemene der vil bare bli større og større – noe som bekreftes av den utvikling vi ser omkring oss hver eneste dag. I et slikt system må politikere love mer og mer for å bli valgt, og velgere vil i stor grad stemme i samsvar med stemningsbølger uten å kjenne til eller være villige til å sette seg inn i fakta. Incentivene i dette systemet vil da ikke være slik at de fremmer innovasjon, produksjon og verdiskapning. (Vi har skrevet mye om dette andre steder og sier ikke mer om dette her.)   

Steen og de andre i ledelsen i Ap gikk inn for noe de kalte bankdemokratisering (vedtatt i 1977), som innebar at flertallet av bankenes styrer skulle oppnevnes politisk, samtidig som de ansatte skulle ha 20 % av av styreplassene. Lahlum skriver at den ble «et stort slag i luften da den ble avskaffet etter få år» – den førte ikke til noen endringer i bankenes praksis (s. 236).    

Som samferdselsminister «tenkte han høyt om å innføre en høy aldersgrense for sykling og forbud mot rallycrosskonkurranser» (s. 155). Slike forbud ville aldri blitt innført, men at man i det hele tatt tenker slik er uttrykk for en mentalitet som ikke er beundringsverdig. Lahlum forteller at en gutt på ni år skrev til samferdselsminister Steen og var redd han ikke kunne bruke sin sykkel dersom en aldersgrense ble innført. Han fikk et hyggelig og beroligende svar fra statsråden (s. 156). Det var nok mange som ble urolige når de ble kjent med statsrådens uansvarlige høyttenkning. Men en ting de fikk gjenomført var et forbud mot rullebrett: Fra 1978 til 1989 var Norge det eneste land i verden hvor det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett. 

Tidlig på 80-taller mente Steen at man måtte vurdere å innføre «statlig konsesjonsordninger for ny datateknologi». Kommentarer til dette er overflødig, men Lahlum sier tørt at «forslaget vakte en viss oppsikt» (s. 286).  

Steen var tidlig på 80-tallet for at det skulle opprettes en ny TV-kanal i tillegg til NRK, men den måtte ikke bli reklamefinansiert: den måtte være «reklamefri og lisensfinansiert» (s. 334) – den måtte altså ifølge Steen være finansiert ved tvang og ikke ved frivillighet.     

Interessant er dette poenget: Steen «hadde sett problemet fra starten av sin formannsperiode. Han tok alt i 1974-75 til orde mot unødvendig byråkrati og for skjemasanering. Etter hvert tok han hardere i. «Det må være helt klart at det ikke er snakk om at Staten skal drive noen økt kontroll og detaljregulering av menneskers gjøre og laden. Tvert imot! Det enkelte menneske må i større grad ha frihet til å forme sitt liv i hverdagen og møte på færre byråkratiske stengsler fra det offentlige» uttalte han i et avisintervju våren 1979» (s. 295). 

Selvmotsigelsen er åpenbar: Steen vil på den ene side at Staten ikke skal drive noen økt kontroll og detaljregulering; på den annen siden vil han forby rullebrett, han vi forby at barn sykler, han vil forby at firmaer tar i bruk data uten konsesjon fra staten, han vil forby private å starte TV-kanaler, han vil forby private å drive bankvirksomhet uten statlig kontroll, etc.  

Angående byråkratiet og skjemaveldet så har dette bare  vokst og vokst og vokst siden da. Men dette er en utvikling som må skje i velferdsstaten. En slik utvikling er svært skadelig fordi byråkratiet krever stadig mer både av menneskelige og økonomiske ressurser. Byråkratiet er et apparat som ikke bare er helt unyttig, det reduserer produksjonen og dermed reduserer det velstanden. (Byråkratiet er til for å utføre den koordineringen av produksjon og forbruk som markedsmekanismen utfører gratis i en fri og uregulert økonomi. Også dette har vi skrevet utførlig om andre steder, og vi gjentar ikke begrunnelsen for dette her.)  

Steen «advarte mot følgene av høyredreiningen av Reagan og Thatcher, og avviste den markedsliberale guruen Milton Friedman som en falsk profet…» (s. 341). På sine eldre dager var Steen med i styret for Attac, en sterkt venstreorientert gruppe som arbeidet for å bekjempe globalisering og frihandel. Attacs syn var at frihandel vil føre til mer fattigdom. Steen var spesielt urolig for konsekvensene av høyrebølgen som rullet over store deler av verden fra ca 1980. Han hadde vært opptatt av slike ideer lenge; allerede omkring 1970 gikk han inn for «et sterkere overnasjonalt fellesskap for å ivareta freden og kontrollere markedskreftene» (s. 162). Steen så ikke at slike overnasjonale fellesskap, dvs organisasjoner, blir et stadig voksende apparat av mer eller mindre avdankede politikere som har et stadig voksende byråkrati under seg, og som derved koster stadig mer penger som tas fra de produktive, og som derved reduserer velstanden. Ett eksempel: EU-parlamentet har 751 delegater, og Kommisjonen har om lag 32 000 ansatte – og alt de gjør er ikke bare uproduktivt, det det gjør er å redusere all verdiskapning, og derfor førte det til redusert velstand. Steen & co vil ikke se at markedskreftene er summen av alle individers frivillige valg mht. kjøp, salg, arbeid, produksjon, investering, sparing, etc., og at alternativet til markedskreftene er statlige direktiver og tvang.    

«Den økonomiske nyliberalismen hadde han vært en markant kritiker av da den kom på 1970- og 1980-tallet» (s. 442). Men hva ble resultatet av denne internasjonale høyrebølgen? Den resulterte i en kolossal velstandsøkning og en kraftig reduksjon i fattigdom. Kommentatoren Johan Norberg beskriver dette: 

«Globalization’s greatest triumph: the death of extreme poverty. It is the greatest story of our time, and it’s one few have heard of. Mankind is defeating extreme poverty.The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day. Every one of those 130,000 represents another individual who get closer to a decent life with basic education, access to health care and opportunities in life. This is the greatest achievement in human history.»

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Steen er blitt beskrevet som en virkelighetsfjern drømmer, eller som Kåre Willoch beskrev ham: som en «naiv idealist» (s. 355). Som alle andre venstreorienterte hadde Steen ingen forståelse av hva som skaper gode samfunn; han bedrev ønsketenkning uten forankring i virkeligheten; han ville styre andre mennesker – selvsagt med deres eget beste som påskudd; og: han ville være snill og hjelpsom mot alle, men forsømte sine egne, noe som forteller at han anså makt og kjendisstatus som viktigere enn å gjøre noe som virkelig monnet der det var behov i hans nærhet. Han lærte ingen ting av de problemer som venstreorienterte ideologier alltid forårsaket når de blir satt ut i live, og han lærte aldri at veien til fred og velstand går gjennom økt individualisme og en friere økonomi. 

Beretningen om Reiulf Steens liv illustrerer og bekrefter dette i stort monn.  

$$$$$

Her er linker til et par anmeldelser av boken.  

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse_-reiulf-steen.-historien_-triumfen-og-tragediene-av-hans-olav-lahlum-1.14755273

https://www.dagbladet.no/kultur/tragediens-annen-del/71736485