I en ny episode i vår serie med podcaster snakker Magnus og Vegard denne gangen om religion.
3 kommentarer til «Podcast om religion»
En teori om hvorfor altruismen vant frem er at kristendommen appellerte til slavene i Rom. De romerske herskerne dominerte livene deres, og gjorde mer eller mindre som de ville med de. Altruismen, kombinert med løftet om et bedre liv etter døden, kan være en psykologisk mekanisme som gjør tilværelsen mer utholdelig, at man aksepterer situasjonen man er i og gir seg selv moralsk styrke. På den måten kunne slavene føle at om ikke romerne ble straffet i dette livet så ville de få sin dom etter døden fordi de levde umoralsk, mens slavene levde moralsk.
Dette er noe Nietzsche utforsket, og jeg tror han har rett i mye av hva han sa. «Slavemoralen» er feil, og skadelig for individet, men i et slavesamfunn så gir det kanskje et utløp, en moralsk grunn til å gi opp og leve som slave. Det tilbyr et alternativ til å kjempe i mot og miste livet, som skjedde med Spartakus og alle som fulgte han. I vårt samfunn gir det ingen mening, og det er også vanskelig å forklare hvorfor romerne etterhvert begynte å konvertere til kristendommen, også lenge før Konstantin.
Det eksisterte slaver i Hellas også lenge før Rom oppstod, så det er uansett en teori som krever mer forklaring, men kristendommen utviklet seg også sammen med den filosofiske utviklingen for øvrig. Den fikk ikke ordentlig gjennomslagskraft før romerne lagde en komplett kristen filosofi som omsluttet altruisme som det etiske idealet.
Jeg kan i stor grad slutte meg til det Nicolai sier her, men jeg er litt skeptisk når han sier at «romerne lagde en komplett kristen filosofi». Kristendommen ble skapt av Paulus, som var romer, men evangeliene ble skrevet på gresk, og evangelieforfatterne kjente godt til gresk filosofi.
Formuleringen om at romerne lagde den kristne filosofien kan innebære, som enkelte har hevdet, at kristendommen ble skapt av viktige aktører innen Roms maktapparat (formålet var å pasifisere opprørere), men dette er en teori jeg ikke slutter opp om.
Kristendommen oppstod som en syntese av ideene til en liten religiøs sekt i Israel, og gresk filosofi, spesielt Platon-inspirert filosofi. Den viktigste tenkeren her var Plotin.
Dette blir en liten avsporing, men det er kanskje interessant.
I boken «Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity», som Vegard har omtalt tidligere her på gullstandard, så fremsettes en teori om at Romerne skapte kristendommen som et politisk verktøy for å ta brodden av jødedommen, ettersom jødene skapte en del problemer for romerne. Det er en god bok, og jeg er enig i at denne teorien ikke er riktig, selv om boken er lærerik og interessant ellers.
De tidlige kristne ble sett svært ned på av intellektuelle hedninger (pagans), formuleringer som «frosker som sitter rundt og kvekker» ble brukt om dem. Alexandria var den ledende intellektuelle byen i den østlige delen av rommerriket på den tiden (ca år 100-300 AD). Det fantes en av de aller første kirkene her, og et kristen samfunn som hadde produsert tenkere som bygde på greske, romerske og jødiske tradisjoner. Byen var i hovedsak gresk, og de første store teologene, St. Clement og Origen var greske, selv om dette var en del av rommerriket, og kristendommen ikke hadde noe hovedsete.
Clement mente at de kristne stod for en bedre representasjon av Platons metafysikk enn hedningene. Han brakte kristendommen inn i rammene av gresk filosofi, tidligere bestod kristendommen bare av polemikk og usammenhengende utfall mot hedningene, i tillegg til noen tekster. Origen er kanskje den viktigste kristne tenkeren mellom St. Paulus og St. Augustin, han lagde blant annet de fleste annoteringene som i dag knytter det gamle og det nye testamentet sammen, og skrev også svært utfyllende teologi og forklaringer til tekstene.
Det var arbeidet som disse, og en rekke andre gjorde, både i Alexandria og i Rom, som skapte den kristne filosofien og teologien som etterhvert gjorde kristendommen til en «komplett» religion som ble akseptert i høyere intellektuelle kretser. Før disse kunne ikke kristne måle seg i debatt med intellektuelle hedninger. Etterhvert ble kristendommen statsreligion i romerriket, og da ble Rom sentrum i den kristne (katolske) verden. For mer om dette temaet kan jeg anbefale «The Great Courses: Fall of the Pagans and the Origins of Medieval Christianity.»
En teori om hvorfor altruismen vant frem er at kristendommen appellerte til slavene i Rom. De romerske herskerne dominerte livene deres, og gjorde mer eller mindre som de ville med de. Altruismen, kombinert med løftet om et bedre liv etter døden, kan være en psykologisk mekanisme som gjør tilværelsen mer utholdelig, at man aksepterer situasjonen man er i og gir seg selv moralsk styrke. På den måten kunne slavene føle at om ikke romerne ble straffet i dette livet så ville de få sin dom etter døden fordi de levde umoralsk, mens slavene levde moralsk.
Dette er noe Nietzsche utforsket, og jeg tror han har rett i mye av hva han sa. «Slavemoralen» er feil, og skadelig for individet, men i et slavesamfunn så gir det kanskje et utløp, en moralsk grunn til å gi opp og leve som slave. Det tilbyr et alternativ til å kjempe i mot og miste livet, som skjedde med Spartakus og alle som fulgte han. I vårt samfunn gir det ingen mening, og det er også vanskelig å forklare hvorfor romerne etterhvert begynte å konvertere til kristendommen, også lenge før Konstantin.
Det eksisterte slaver i Hellas også lenge før Rom oppstod, så det er uansett en teori som krever mer forklaring, men kristendommen utviklet seg også sammen med den filosofiske utviklingen for øvrig. Den fikk ikke ordentlig gjennomslagskraft før romerne lagde en komplett kristen filosofi som omsluttet altruisme som det etiske idealet.
Jeg kan i stor grad slutte meg til det Nicolai sier her, men jeg er litt skeptisk når han sier at «romerne lagde en komplett kristen filosofi». Kristendommen ble skapt av Paulus, som var romer, men evangeliene ble skrevet på gresk, og evangelieforfatterne kjente godt til gresk filosofi.
Formuleringen om at romerne lagde den kristne filosofien kan innebære, som enkelte har hevdet, at kristendommen ble skapt av viktige aktører innen Roms maktapparat (formålet var å pasifisere opprørere), men dette er en teori jeg ikke slutter opp om.
Kristendommen oppstod som en syntese av ideene til en liten religiøs sekt i Israel, og gresk filosofi, spesielt Platon-inspirert filosofi. Den viktigste tenkeren her var Plotin.
Dette blir en liten avsporing, men det er kanskje interessant.
I boken «Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity», som Vegard har omtalt tidligere her på gullstandard, så fremsettes en teori om at Romerne skapte kristendommen som et politisk verktøy for å ta brodden av jødedommen, ettersom jødene skapte en del problemer for romerne. Det er en god bok, og jeg er enig i at denne teorien ikke er riktig, selv om boken er lærerik og interessant ellers.
De tidlige kristne ble sett svært ned på av intellektuelle hedninger (pagans), formuleringer som «frosker som sitter rundt og kvekker» ble brukt om dem. Alexandria var den ledende intellektuelle byen i den østlige delen av rommerriket på den tiden (ca år 100-300 AD). Det fantes en av de aller første kirkene her, og et kristen samfunn som hadde produsert tenkere som bygde på greske, romerske og jødiske tradisjoner. Byen var i hovedsak gresk, og de første store teologene, St. Clement og Origen var greske, selv om dette var en del av rommerriket, og kristendommen ikke hadde noe hovedsete.
Clement mente at de kristne stod for en bedre representasjon av Platons metafysikk enn hedningene. Han brakte kristendommen inn i rammene av gresk filosofi, tidligere bestod kristendommen bare av polemikk og usammenhengende utfall mot hedningene, i tillegg til noen tekster. Origen er kanskje den viktigste kristne tenkeren mellom St. Paulus og St. Augustin, han lagde blant annet de fleste annoteringene som i dag knytter det gamle og det nye testamentet sammen, og skrev også svært utfyllende teologi og forklaringer til tekstene.
Det var arbeidet som disse, og en rekke andre gjorde, både i Alexandria og i Rom, som skapte den kristne filosofien og teologien som etterhvert gjorde kristendommen til en «komplett» religion som ble akseptert i høyere intellektuelle kretser. Før disse kunne ikke kristne måle seg i debatt med intellektuelle hedninger. Etterhvert ble kristendommen statsreligion i romerriket, og da ble Rom sentrum i den kristne (katolske) verden. For mer om dette temaet kan jeg anbefale «The Great Courses: Fall of the Pagans and the Origins of Medieval Christianity.»